Skogfruen Grip dagen!

19.02.21

Det er fredag, jeg våkner til en grå morgen, og det er et par kuldegrader. Det har snødd i tre dager nå, men siden det bare er februar, kan jeg vel ikke klage på det. Må vel forvente snø på denne tiden, men utpå dagen er det meldt oppholdsvær og et par varmegrader. Det blir bra! 
Dette er en av de morgenene jeg ikke har lyst til å gå ut, har mye mer lyst til å slappe av inne. Samtidig vet jeg at jeg vil være så fornøyd med meg selv dersom jeg går en tur før frokost. 

Det ender med at jeg går ut, og det er like tungt som jeg så for meg. Snøen er skikkelig kladdete, den henger fast i skoene, og det er heller ingen som har gått foran meg. Snøen gir enda en gang trærne store utfordringer, kvister og grener kan fort brekke.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg ser ikke et eneste dyrespor, kan tenke meg at også dyrene er lei vinteren og den tunge nysnøen og at de oppholder seg inne inne i granskogen der det er mindre snø. Mens jeg går her i skogen, tenker jeg på våren og gleder meg enormt til det blir bart. Tenk så deilig det blir å kunne gå hvor som helst, å gå på fine stier, sette seg ved et vann og ta en rast, koke kaffe og spise medbrakt niste. 

Men det får nok vente ennå en stund. Det er i alle fall godt å vite at det er mars snart. Den første vårmåneden. Etterlengtet. 

Det blir ikke noen lang morgentur i dag, kun tre og en halv kilometer, og jeg har brukt nesten en time! Det forteller litt om føret. Jeg måker inngangspartiet før jeg går inn til frokost. En fin start på dagen!

Klokka halv ett er jeg klar igjen. Har avtalt å møte Mari, og vi skal gå broene rundt. Vi håper det er brøytet på gangveien. Jeg går først i skogen og etter hvert i lysløypa. Selv om det er flere som har gått her nå enn det det var tidligere i dag, er det like tungt. Det er mye løs snø i sporet, det er ikke lett å få ordentlig grep, det er akkurat som om snøen løsner i flak og sklir unna når føttene er klare for et nytt skritt. 

Men sola kommer nå, den bryter igjennom skyene. Herlig! 

Når jeg kommer ned til bilveien, får jeg årets første følelse av vår. Snøen i veien er borte, det er bart, og vann renner langs fortauskanten. Sola skinner nå – det er vår! Vet at det fortsatt  egentlig er vinter, da, men det kan jo hende det er våren som er kommet! 

Det er dessverre ikke brøytet på fortauet, fortauet er fullt av snø, snø som er sprutet opp fra veien av brøytebilene. Fortauet er smalere enn ellers, og det er tungt å gå der. Jeg går derfor ute i veien, og hopper opp på fortauet når det kommer biler. 

Jeg kommer til kriken,  går oppom gravstedet vårt og tenner et lys, og møter så Mari. Vi  går mot broa.

Fra broa har vi fin utsikt både oppover og nedover elva. Det er is langs kantene, men det tar nok ikke lang tid før den forsvinner nå som det er varmegrader. 
Tenk så fint det hadde vært med en badstue her, slik det er i byen. Hadde gjerne tatt et bad i iskaldt vann dersom jeg kunne ha hoppet tett inn i en badstue etterpå. 

På broa er det heller ikke brøytet, vi går i skitten sørpe, men også dette gir en følelse av vår, så da er det jo egentlig helt OK. 

Vi tar gangveien langs elva, og her er det godt brøytet. Det er alltid fint å gå her, fint er det også å se endene. 

Vi kommer til den gamle broa, og nå skal vi opp vindeltrappen. Mari liker ikke helt å gå på denne, heller ikke å gå over broa. Med piggsko er det heller ikke så godt å gå her. 
Men jeg må jo ta et bilde av piken i vindeltrappen. 

Jeg må også ta et bilde av blokkene på Sandstranda. Det er så fint å se dem speile seg i elva. 

Jeg tar et siste naturbilde før vi tar en tur innom Stosenteret. Må jo kjøpe litt blomster til helgen!

Hjemover igjen går vi gangveien som går parallelt med bilveien på nordsiden av elva. 
Gangveien er godt brøytet helt til vi kommer til avkjøringen til Stenseth. Her skilles vi, og jeg går resten av veien hjem på ubrøytede fortau. Og dersom  du i ettermiddag har sett en person som vekselsvis går i bilveien og så hopper opp på fortauet for deretter å gå ut i veien igjen, så var det kanskje meg! 
 

Med denne tulipanbuketten ønsker jeg deg en god helg! 

15.02.21

Klokka er halv åtte, det er 11 minusgrader, og jeg går ut nok en vintermorgen. Det har vært svært kaldt så langt i år, med temperaturer mellom minus 10 og minus 17 om morgenen. De siste fjorten dagene har det ikke snødd, og vi har hatt sol hver dag. Jeg merker at solen begynner å gi litt varme, og jeg gleder meg til å kunne sitte på terrassen og nyte en kaffekopp i sola.

Det er nesten lyst nå når jeg starter min morgentur.

Det er godt lys også når jeg kommer inn i skogen. Her inne er det stille, kan såvidt høre suset fra biler på vei til jobb. Jeg lytter etter fugler, men hører ikke noe. De har nok ikke stått opp ennå. Men det jeg hører, er knirkingen i snøen der jeg går. En knirking  som vitner om at det er kaldt. 

På min vei mot Batteriet, ser jeg at det ikke er alle som har ryddet bort julebelysningen. Det er jo litt fint, også da, med lys i mørket. Vinterlys. 

Langs stien er det bare flekker, men blåveisen vil nok ikke en gang drømme om å komme opp nå som det er så kaldt!

På vei opp til Batteriet er det fortsatt svært mye is, og piggsko er et must, tenker jeg. 

I januar var det bare lys å se, men nå ser jeg hus, biler og hele landskapet i min utsikt fra  fra Batteriet. 

Her oppe er det mer snø enn det det er nede i bygda, men den vil nok smelte fort når sola begynner å få godt tak.

På vei hjemover hører jeg de første fuglene. Herlig, nå har de stått opp! 
Hjemme igjen tar jeg nok et bilde, og som du ser, er det svært lite snø. Legger inn et bilde jeg tok på hytta i går for å vise at det ikke er slik overalt. Der har vi hatt opp mot 1,5m snø siden jul. Hytta ligger på Skrim i Kongsberg.

De to siste bildene fra dagens oppdatering er tatt på terrassen. Ingen soloppgang i dag, og de fleste hagemøblene er fortsatt godt dekket av presenning.

13.02.21

Det er lørdag morgen, klokka er litt over åtte, og jeg våkner. Det er kaldt i soverommet, ikke så veldig varmt i stua, heller, og det er fristende å bli liggende under den varme dyna. Bare ligge der til Trond står opp, og så komme inn til en kopp kaffe og god fyr i peisovnen. 
Men da må jeg vente en stund, og jeg vil gjerne få med meg mest mulig når jeg er her oppe. 
Så jeg står opp. Jeg tenner opp i ovnen, og setter over vann til kaffe. Det er helt stille, de eneste lydene kommer fra ovnen. Knitrende lyder, laget av veden etter hvert som ilden tar tak.  

Ute er sola i ferd med å komme opp. Det er svært kaldt ute, men jeg må ut en tur og ta et par bilder. Det er så fint når sola lager de første stripene i snøen, og når den lyser opp Styggemann og fjellet rundt før den etter hvert brer seg over hele området. 

Jeg går inn igjen, brygger kaffen, tenner stearinlys og er klar for å nyte min første morgenstund på hytta i 2021. 

Favorittkoppen er på plass, og jeg er bevisst hvor heldig jeg er. Heldig som har ei hytte å komme til, ei hytta som ønsker meg velkommen og tar imot meg med åpne armer.
Da er tiden inne for å nyte kaffen – og livet. 
 

07.02.21

Det er ettermiddag, klokka er snart fem, det er fristende å bli sittende i sofaen, men vi klarer å motstå fristelsen. Det er fortsatt lyst ute, men vi tar på oss hodelykter da vi vet det vil bli mørkt før vi kommer hjem.

Vi går først opp til Knabben, og denne gangen tar vi rettoppvarianten. Et nytt ord som jeg laget akkurat nå, og det passer veldig godt på stien som starter omtrent ved utgangsdøren vår. Det går rett oppover, og etter 1,5 km er vi oppe. Jeg liker ikke å gå denne stien, liker ikke å gå fort oppover, men allikevel blir det slik at jeg så å si alltid går så fort jeg kan. Konkurrerer med meg selv, tar ingen pauser, pulsen er høy, og etter 25 minutter og 45 sekunder er jeg oppe. Bra, det Anlaug! 
Trond hadde selvsagt gått enda fortere dersom han hadde gått alene, men han får konkurrere med seg selv en annen gang. På sommerstid har han klart turen på under 21 minutter, men det er noen år siden….

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi kommer opp i skumringen, og det er så vakkert her oppe nå. Gradestokken viser åtte minusgrader, det er helt vindstille.

Etter en liten fotograferingspause, går vi videre mot Solbergfjell. Det er fin, opptråkket sti hele veien. Det er mørkere nå, men fortsatt klarer vi oss fint uten å bruke hodelyktene.

På Solbergfjell må vi selvsagt også ta en liten stans for å ta bilder. Vakkert! 

Vi forlater Solbergfjell og starter nedstigningen mot Stenseth. Det går fort nedover her, og snart er vi inne i skogen. Da blir det plutselig veldig mørkt, og vi må tenne hodelyktene. 

Det er en helt spesiell stemning å gå i mørket, og her hadde vi ikke klart oss uten lykt. Jeg må jo si at det er greit å være to, vet ikke om jeg helt hadde likt å gå her alene…

Etter hvert kommer vi ned til Stenseth, og utsikten er bare helt fantastisk! 

Turen går videre hjem til Solbergelva, men som alltid blir det en liten stans på Batteriet.,

En kjempefin tur! Helt spesielt å gå fra skumring og inn i mørket slik vi har gjort nå. 
Kan anbefales! 

En rundtur på 6,5 km, og vi brukte 1 time og 45 minutter. 
 

04.02.21
Mari og jeg har avtalt å møtes litt over åtte i dag. Planen er å ta en morgenkaffekakao på Batteriet. Kaffe på Mari, kakao på meg. Dette skal nytes mens vi ser på soloppgangen. 
Jeg var her i går, uten kakao, og kunne da se en vakker soloppgang på min morgentur. 

Det er kaldt i dag også, minus tolv. Men det er akkurat som om vi venner oss til kulda, og jeg tenker at dette er helt greit. 

Jeg tar et bilde fra terrassen før jeg går ut. Det viser en begynnende soloppgang. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det tar meg tyve minutter å gå til Batteriet, og jeg merker fort at det er forskjell på tolv kuldegrader og på tolv kuldegrader, for å si det sånn. Vi har nemlig tolv kuldegrader uten vind og tolv kuldegrader med vind. Det er litt vind i dag, og jeg kjenner det ta skikkelig i kinnene. Der er som om hele ansiktet stivner, gjør jeg en grimase, virker det som om den blir der fortsatt etter at jeg ikke lenger gjør den. 
 

Mari har kommet før meg, og hun har ikke satt seg ned ennå. Det er enda kaldere her oppe, egentlig helt sprøtt å sette seg ned, men vi finner frem sitteunderlag og tar frem varmt drikke.  Mari sier kaffen hennes blir kald med en gang, og det tar ikke lange tiden før kakaoen også blir kaldere i koppen. 
Å si at vi nyter det mens vi sitter her, er vel ikke helt sant. Det ser heller ikke ut til å bli den soloppgangen vi håpet på. 

Men vi er jo litt tålmodige, og snart farges himmelen rosa. Vakkert.

Men jeg vet fra i går at sola ikke står opp ennå, og etter hvert forsvinner tålmodigheten. Mari orker ikke lenger å sitte, og begynner å gå rundt benken. 

Jeg har tredd på meg en ekstra ullgenser, så jeg er litt varmere enn henne, men også jeg melder pass. Det er for kaldt. Jeg tar et siste bilde før vi forlater Batteriet.

Vi bestemmer oss for å gå en runde før vi går hver til vårt. Vi kommer til skolen der jeg jobbet, og finner ut at vi vil ta en liten tur innom. Der møter vi Monica, skolens fantastiske sekretær. Det er så hyggelig å se henne igjen. Vi vet vi ikke skal klemme, men Monica og jeg har vår egen koronaklemmevariant som vi har brukt i hele koroantiden, og det gjør vi i dag også. Monica er en person jeg savner å være sammen med, hun er en person som sprer positivitet og glede. 
Et par andre ansatte kommer også forbi, og på vei mot parkeringsplassen får jeg hilst på en av klassene på syvende trinn og kontaktlæreren Elisabeth – via vinduet. Hyggelig! 
 

Mari og jeg går videre på vår runde, og snart er vi der vi skal skilles. Det ble ikke noen soloppgang på oss i dag, men en frisk og god start på dagen fikk vi! 
 

Jeg legger ved noen bilder fra i går, bare for å vise hvordan det kan se uten tidlig morgenstund.

01.02.21

Det er kaldt, 12 kuldegrader, når jeg går ut halv åtte denne morgenen. Det har snødd litt i natt, det er som om et tynt lag melis dekker bakken. 
De to siste ukene har det vært kaldt, med unntak av tre dager da det sluddet og regnet. En god del av snøen forsvant, og nå har vi en snødybde på rundt 5 cm. 

Det er vakkert denne morgenen, det er et lilla skjær i lufta, og jeg trenger ikke lenger hodelykt denne morgenen. Måneskinn er det også.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når jeg kommer bort i skogen, føles månen enda nærmere. Det er nesten som et Soria Moria i horisonten. Den skaper en helt spesiell stemning. 

Det er ingen spor i snøen der jeg går, ingen har gått før meg, men plutselig dukker det opp et rådyrspor. Jeg føler jeg har selskap, er ikke lenger alene. Det er på en måte koselig å gå her, det er rådyret og jeg, men dessverre har nok rådyret vært litt tidligere ute. Snart går sporene ut av stien og videre innover i skogen. Jeg stopper opp, lytter, men jeg hører ikke noe. 

Denne uken har jeg hørt fuglesang for første gang. Jeg tenker da ikke på skjærer, men på småfuglene. Nå hører jeg ikke noe, hører bare suset fra bilene som tar folk til jobb. Det er vel for tidlig for småfuglene, de sover fremdeles, tenker jeg. 
 
Jeg kommer ned til bebyggelsen, og må ta et par bilder. Landskapet er badet i ulike nyanser av lilla og blått, det er bare helt spesielt og vakkert.

Langs stien ser jeg gress og lyng blant snøen, og snart, om noen uker, kommer blåveisen her. Enn så lenge er det altfor kaldt. 

På vei opp til Batteriet er det bare is, hele veien, og det er blitt laget en smal sti i snøen helt på den ene kanten. Nå er isen dekket av snøen, og de som ikke vet bedre, vil få seg litt av en overraskelse dersom de tråkker på den snødekkede isen. Men det går fint for meg, jeg har piggsko, og jeg vet hvor jeg skal gå. 

Oppe på Batteriet er utsikten vakker, som alltid. Da jeg tok bilde herfra i starten av januar, på samme tid av døgnet, var det helt mørkt, jeg så bare lysene i bygda. Nå er det mye lysere, og jeg ser også landskapet og åsene bak lysene. 

Jeg beundrer utsikten, ser meg rundt, kanskje vil det dukke opp et rådyr, men det skjer ikke. Jeg snur, og starter på tilbakeveien, og jeg ser at det nå er mye lysere en da jeg startet hjemmefra for tyve minutter siden.  

Når jeg nærmer meg Bergås, stopper jeg og lytter igjen. Først hører jeg neon skjærer, og så hører jeg kvitringen fra småfuglene. Herlig! Våren kommer – må bare vente litt til. 
 

Vel hjemme igjen er det blitt nesten helt lyst. Juletreet er tatt inn, og det samme  er julebelysningen som i desember og januar prydet terrassene. 
Dessverre er det ikke noen soloppgang i dag, men det er vakkert allikevel. 

Om to uker kommer en ny oppdatering. Og neste gang der igjen, er det mars! Den første vårmåneden!

31.01.21

En ny solfylt og kald dag, den siste i januar. Jeg bestemmer meg for å gå en tur alene, Trond velger skitur. Jeg liker godt å se sportssendingene på TV, og jeg må ha med meg finaleomgangen i slalåm før jeg går ut. Satser på å rekke tilbake til hopprennet. Da har jeg tre timer på meg, og det skulle gå dersom jeg holder et raskt tempo. 

Jeg vil opp i høyden, og utstyrer meg med piggsko og staver. Har forresten kjøpt nye staver, på XXL, og er veldig godt fornøyd med dem da de er enkle å justere. De forrige jeg hadde var vanskelig å stille inn, og det endte ofte med at jeg kom hjem med en kort og en lang stav. Det var nemlig slik at den ene staven ikke holdt seg der sen var stilt inn, og jeg klarte ikke å vri den hardt nok slik at den satt slik den skulle. Disse stavene festes på en annen måte, mye enklere. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg går først Solbergveien opp til parkeringsplassen der Nerdamsveien starter. Der tar jeg av veien og følger stien til Aslakkane. 
Det er mye is i stien, noen steder er det bart, noen steder ligger det trær over stien, mens andre steder er stien nesten som en autostrada. Det går fort oppover, og jeg er glad jeg har både staver og piggsko. 

Det er utrolig flotte iskrystaller i snøen der jeg går, og det er ikke lett å gjengi dem i bilder. Prøver allikevel, jeg! 

Noen steder er det is og rennende vann. Klukkelydene får meg til å tenke på våren, våren jeg lengter etter. Ikke så lenge igjen nå –  bare februar. Mars er jo den første vårmåneden! 

Like før jeg kommer opp til Aslakkane, ser jeg et skilt som viser vei til Tekstilhytta Solhøy. Jeg googler, og ser at den ligger ved Steinarvannene. Skulle gjerne ha visst mer om historien til den hytta. Tekstil får meg til å tenke på spinneriet, så jeg regner med at den har en forbindelse til Solberg spinneri. 

På Aslakkane ser jeg bålet Mari og jeg prøvde å tenne tidligere denne uken, og jeg må ta et par bilder før jeg går videre mot Knabben. Jeg ser at det er oppgått sti til Solbergvarden, så det kan bli et turmål senere denne uken eller neste uke.

Jeg går nå inn i et skyggeparti, og da er det bare så helt herlig å komme inn i et område der det er sol igjen. Nydelig og veldig vakkert. 

I den siste kløften før Knabben er det mye is, og jeg må bare ta med et bilde av det også. 

På Knabben skriver jeg meg inn i boka, og selvsagt må jeg ta et solbilde før jeg går videre mot Solbergfjell. 

Når jeg går ned fra Knabben møter jeg en familie på tre, og jeg kan tenke meg at gutten er fem -seks år. Jeg skryter av ham, synes han er flink som har gått så langt. Det gir en god mestringsfølelse å gå på slike turer! Leon peker flere ganger opp mot Knabben når han er på besøk: «Der har jeg vært, bestemor.»
 

Jeg må ta noen bilder på Solbergfjell også. Utsikten er like fin herfra som det den er på Knabben. Sola er like fin, den også! 

På Knabben treffer jeg Reidun, en turvenninne av Mari. Hyggelig! Vi slår av en prat, og går sammen mot Stenseth. Der skilles vi, jeg skal hjem til Solbergelva,  mens hun bor på Stenseth.

Jeg tar et bilde øverst på Stenseth, og selvsagt må jeg ta et bilde på Batteriet også. 

Jeg avslutter denne bloggposten med et isblide.

Det var en flott tur, god trening også. 
9,8km, 2 timer 45 minutter. 

27.01.21

Mari og jeg møtes klokken seks, det er mørkt, og vi er klare for en måneskinnstur til Nerdammen. 
 Vi går fra Myrabakken, oppover Bergås terrasse og videre opp Solbergveien og Nerdamsveien. Det er det gatelys i starten, opp til St.Hansbroa, og etter det er det bare månen, stjernene og oss.

Vi har hodelykter, men dem trenger vi ikke. Månen gir fantastisk godt lys til omgivelsene, og det er ganske så fint og spesielt å gå oppover veien. Trærne kaster skygger over veien og terrenget. Vakkert!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er vanskelig gjengi stemningen med bilder, her burde jeg vel ha noe annet enn kameraet på mobiltelefonen, men det blir jo ganske bra, synes jeg. 

Mari og jeg har en rolig og behagelig tur oppover. Det er godt kunne gå her og bare sanse, i stedet for å strene oppover med en puls på 150. Det er helt stille, det eneste vi  hører, er lyden av piggene under skoene som treffer grusen og lager knaselyder, 

Vi er begge enige om at vi ikke ville ha gått her alene, det hadde vært litt skummelt. Det er rart hvordan ting blir annerledes og mer skummelt bare fordi det er mørkt. Men her går vi altså, og det oppleves veldig bra. Vi ser på stjernehimmelen, og vi ser et par fly høyt der oppe. Det er nesten rart å se fly nå for tiden, det er ikke mange av dem. Vi drømmer oss litt bort der vi går, snakker om felles ferieturer og minner fra Kreta.

Etter en stund er vi fremme ved Nerdammen. Det er utrolig hvor lyst det er her oppe. 

Vi snur her og går ned igjen. Kjempefint også å gå denne veien, ikke minst når vi etter hvert ser lysene fra Konnerud. 

Snarr når vi den nederste parkeringsplassen, og vi tar her lysløypa tilbake til Myrabakken. Jeg må her knyte skoene, og mens jeg ser ned i bakken, ser Mari et lite rådyr løpe over lysløypa og inn i skogen. Det skjer så fort at hun ikke har sjansen til å få opp mobilen, så noe bilde blir det ikke. 
Jeg får ikke med meg noe som helst, dessverre. Men regner med at jeg kanskje ser et rådyr eller to en annen gang. Det er mange av dem i området.,

Jeg tar et siste bilde, av Mari, på vår vei hjemover. 

Vi har på oss refleksvester, og det er et must, synes jeg, når vi går på Nerdamsveien om kvelden. Vi møtte flere biler på vår vei oppover, og da er det viktig å bli sett.

Etter litt over to timer er vi hjemme igjen, og ni kilometer er tilbakelagt. En fin kveldstur! 
 

26.01.21

Det er tirsdag, det er en solfylt, men kald formiddag. 13 minus, men Mari og jeg skal ikke møtes før klokken tolv i dag. Godt med litt innekos før jeg tar på meg turtøy og går ut i kulden. 
Terrassen min er fri for snø- jeg måker den så fort det kommer noe. Dette for at den skal være klar når våren kommer! I dag er glassveggene fulle av iskrystaller.

Mari og jeg skal til Aslakkane i dag, men vi vil stikke innom Knabben når vi allikevel er så nær. Vi går første lysløypa bort til Solbergveien, og i dag hører vi for første gang fuglekvitter. Bare helt herlig å høre det igjen!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi går Solbergveien til vi kommer til St.Hansbroa, og nå er lyden av fuglekvitter erstattet av lyden av klukkende vann. Det får tankene inn på våren, men kulden bringer oss raskt tilbake til virkeligheten. Det er ikke så kaldt som i morges, men vi kjenner kulden ta godt i kinnene. Istappene gir oss heller ikke vårlige tanker, akkurat.

Vi tar den letteste traséen opp til Knabben. Dette er blitt en ny turfavoritt, vi liker begge stien som går oppover lia her. 

Det er litt is i stien, men det gjør ikle noe, for vi har både staver og piggsko. Istapper henger også ned fra fjellsiden, og is omkranser kvister og strå. Vakkert! 

Snart er vi oppe på Knabben. Sola møter oss igjen her etter at vi har gått i skyggen oppover lia. Vi må selvsagt skrive oss inn i boka, slik at vi ikke kommer ut av tellingen. Selv har jeg satt som mål å gå til Knabben 30 ganger dette året, og jeg tror nok jeg skal lykkes med den målsettingen.  Dette er min niende tur allerede, helt fantastisk. Det er mer enn jeg hadde i hele i fjor – det skal bli spennende å se hvor mange turer det blir dette året.

Det er kjempefint her oppe i dag. To jenter inntar lunsjen sin her, det er tydelig de koser seg i sola. 

Men vi skal videre, vi går et stykke ned igjen før vi går oppover igjen på den andre siden. Her skinner sola, det er skikkelig vakkert her med istapper og tyttebær i skjønn forening.

Vi tenker at det kunne ha vært fint å spise her,  men vi skal jo opp til Aslakkane, og tenker det sikkert er like fint der oppe. Det er en fin, opptråkket sti her også, og vi sanker ved på veien opp. Planen er å kose oss ved bålet mens vi inntar lunsjen. 

På Aslakkane er det imidlertid ikke mye sol, kun litt i utkanten. 

Vi prøver å finne en fin plass å sette oss ned, men så fort vi går utenom stien, synker vi ned i snøen. Vi ender opp med å lage et bål like ved stien. Jeg setter meg på sitteundrlaget, men også da forsvinner jeg ned i snøen og lurer litt på hvordan jeg skal komme opp igjen, uten å få for mye snø i skoene og inn under anorakken. Mari velger å bli stående. 
Mens jeg sitter der, slukker bålet, vi prøver en ny tennbrikett, og det brenner litt til før ilden igjen dør ut. Vi er blitt kalde, både på føttene og hendene, og det ender med at vi pakker sammen og drar hjemover. Vår første utelunsj i 2021 ble altså langt fra noen suksess. 

Vi brukte tørr ved dersom noen skulle tro våt ved var skylden til det mislykkede bålet…

Men vi kom til Aslakkane, og det var det viktigste. Det er en helt spesiell dag for Mari, det er akkurat to år siden i dag at Aslak, mannen hennes døde. 
Det er også,snart to år siden pappa døde, og vi har i dag på oss ekstra gode vinterbukser, jeg har min pappabukse, og Mari har sin Aslakbukse.  Det var ikke planlagt, men spesielt at vi begge har på oss buksene etter vår kjære.

De er helt like også, det er kun fargen som er forskjellig. 

Vi går samme vei tilbake, og etter en stund møtet vi sola igjen. Herlig og skjønt. 

Tilbake på Knabben tar jeg et bilde av sola før vi begir oss til Solbergfjell. 

For litt over en uke siden var det mye, tung snø på trærne her oppe, og det var en skikkelig trolsk stemning. Etter mildværet sist uke er snøen på trærne borte, og vi kan nå se hvilke skader den har gjort. Trær er brukket tvers av, som fyrstikker, det er mye toppbrekk, og det er også mye rotvelt. 

Brukne trær, gran og furu, kan lett angripes av barkebiller, og blir det mange av dem, går de også på friske trær, og skog kan bli ødelagt. Vi får håper det ikke skjer. 

Når vi kommer til Solbergfjell, er det tid for solnedgang. Vakkert! 

Nå er det bare nedoverbakker ned til Stenseth. Det går fort nedover, og vi rekker solnedgangen også sett fra Stenseth. 

Her tar vi farvel, vi avtaler en måneskinnstur til Nerdammen i morgen. Jeg skal videre til Solbergelva, og det er godt jeg snart er hjemme, for det begynner å bli mørkt. Lysene i lysløypa er allerede slått på, og som vanlig må jeg ta bilder fra Batteriet. 

Klokka kvart over fem er jeg hjemme igjen. Det ble en lang tur idag, en veldig fin tur, men Mari og jeg er enige om at det er litt for tidlig å ta en lunsj ute- i alle fall så lenge det er så kaldt. Vi gleder oss skikkelig til våren, vår favorittårstid, men enn så lenge nyter vi også våre vinterturer.

20.01.21

I dag snør det, det er ikke så kaldt, men det er absolutt ikke noe ønsket turvær. Det er en dag da jeg hadde fortrukket å kose meg inne, se på TV, lese, løse kryssord eller til og med vaske leiligheten. Alt annet enn å gå tur.

Men så var det det at jeg hadde gjort en avtale med Mari, da. Det ble gjort på mandag da vi gikk en fantastisk fin tur til Knabben og Solbergfjell. Det var ikke spesielt fint vær den dagen, men det var opphold.
I dag snør det altså, og det er en våt, tung snø som laver ned. Jeg vet jeg ikke hadde gått noen lang tur uten denne avtalen, og det samme gjelder for Mari. Men det er det som er så fint med avtaler, de gjør underverker, og klokka halv tolv er jeg på vei for å møte Mari. Vi skal ikke gå i skogen i dag, vi vil gå til Storsenteret og Elkjøp for å utføre noen ærender. Vi tenker det er lettere å gå nede i bygda, håper på nybrøytede fortau og gangveier.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kler meg godt, caps og hette er godt å ha på den dag som dette. Føler meg som en fargeklatt i alt det grå og hvite. 

Første etappe går gjennom skogen, og etter en halv kilometer kommer jeg til lysløypa. 
Det er tungt å gå her. Det er akkurat som om skoen sitter fast i snøen for hvert skritt jeg tar.

I lysløypa  møter jeg etter hvert et eldre par som går på truger. Jeg synes jo at det er litt rart at de går med truger her, men det er veldig fint for meg. Det stemmer nemlig det damen sier: «Nå får du fine spor å gå i!» Så tusen takk til de to som laget et kjempefint spor med trugene sine!

Snart er jeg ved kirken, og jeg går videre til busstoppet der jeg skal møte Mari. Jeg kjenner jeg er litt kald der jeg står, skulle nok ha tatt på meg en vanntett jakke. Snøen smelter på jakka mi, og den blir våt. Men det går det ikke an å gjøre noe med nå. 
Mari kommer, og så fort jeg er i aktivitet igjen, kommer også varmen tilbake. 

Vi kan i starten glede oss over å kunne gå på et nybrøytet fortau omtrent helt fritt for snø. Det er som om vi tripper bortover! 
 

Men vi forlater fortauet, og går inn på gangveien. Denne er også brøytet, men det er allikevel en del snø der vi går. Nå er det akkurat som om vi sklir litt bakover for hvert skritt vi tar, vi får liksom ikke et ordentlig feste. 
Mens vi kjemper oss i retning Storsenteret, snakker vi om hvor lurt det er med avtaler. Uten avtale, ikke noen lang tur i dag. Men jeg skal jo gå 15 000 skritt om dagen, og det hadde ikke vært lett å oppnå det ved å oppholde seg innendørs! Kunne ha vasket hele leiligheten, det hadde blitt noen skritt det også, og etterpå kunne jeg ha gått runder i trappene, fra kjeller til femte etasje, opp og ned og opp og ned igjen. Men det hadde jo blitt litt kjedelig, da. 

Nå er vi egentlig veldig godt fornøyd med oss selv og for at vi trosser været på denne måten. Vi tar en ufyseligværselfie. 

På Storsenteret stikker jeg innom Mester Grønn og kjøper en bukett tulipaner i vakre farger. Tulipaner, og særlig bukettene i flere farger, gir meg en følelse av vår, og det trenger vi på en dag som denne. 

Etter Storsenteret stikker vi innom Elkjøp der Mari har et ærend. Jeg står ved siden av henne der hun snakker med en ekspeditør, og det slår meg at hun ser ut som en skikkelig røver som i neste sekund skal si: «Gi meg pengene!» Ikke rart det, utstyrt med sydvest og munnbind! 

Turen går videre, langs elva mot den gamle Mjøndalsbroa. Alt er grått- og hvitt, men det er jo ganske fint allikevel. Stemningsfullt.

Vi krysser elva, og går videre gjennom Mjøndalen sentrum. Vårt neste stopp er DnB  Eiendom. Min kjære svigerdatter, Christine, har sluttet i Krogsveen og begynt i ny jobb hos DnB, og det er hun som skal få tulipanene. 
På med munnbind enda en gang, og vi blir ikke gjenkjent med det samme. Ikke så rart det slik som vi ser ut! 

Det er fint å se Christine på hennes nye arbeidssted og å hilse på hennes nye kollegaer. Blomstene blir hjertelig mottatt, og vi tar fatt på den siste etappen hjem. Det skal bli godt å komme hjem nå! 
 

GPS-trackeren viser at vi har tilbakelagt rundt tolv kilometer, og vi har vært ute i vel tre timer. Vi har fått mye frisk luft, og er godt fornøyd med dagens fysiske innsats!