Jeg pynter juletreet i midten av desember, og den første helgen i januar tar jeg vekk juletre og det meste av julepynten. Kun en lysestake og stjerna i vinduet får være med meg en stund til. Ja, lysene på terrassen også. De får lyse opp i vintermørket ut januar.
Det er koselig med juletre og julepynt, men du så deilig det er å få stua tilbake slik den pleier å være! Inn kommer de gule rosene.
Gule roser som forteller meg at våren, den kommer, den! Må bare vente litt!
Det er alltid et spørsmål om hvor juletreet skal stå. Vi har hatt det på tre ulike steder, men etter som nytt inventar er kommet inn, har juletreet gått dine faste plass, ved siden av TV’n.
Plantene må da flyttes, men nå er de tilbake.
Her har jeg en porselensblomst som jeg har hatt i 45 år. Den gangen var den en liten avlegger som jeg fikk med meg på hybel da jeg som nittenåring flyttet hjemmefra. Den er blitt klippet flere ganger da den vokser fort.
Her har jeg også en spragle. Den kjøpte jeg for snart ett år siden. Jeg klippet etter hvert av to grener som jeg satte i vann. Da de fikk røtter, plantet jeg den sammen med den opprinnelige planten. Den er blitt ganske høy samtidig som den også er tett nedenfra.
Må ta med et bilde fra vindusposten også. Her har jeg to slike planter, veldig lettstelte, men jeg vet ikke hva de heter.
Mens jeg venter på våren, kan jeg altså glede meg med mine grønne planter innendørs – i tillegg til gule roser og etter hvert masser av fargerike tulipaner!
I dag skal jeg legge turen til skogen og lysløypa. For tre dager siden var det svært glatt her, men nå går det fint å gå der.
Sola er ikke oppe nå, men det ser ut til at vi har en nydelig dag foran oss.
Himmelens farger endres hele tiden, og nå er det rødfargen som dominerer. Det er kaldere i dag, minus 9, og jeg tuller et skjerf rundt deler av ansiktet der jeg går oppover veien.
Jeg går bilveien til parkeringsplassen i Solbergveien, og der tar jeg inn på lysløypa.
Som du ser, er jeg sent ute i dag også. Klokka er omtrent kvart på ni når jeg er kommet hit. Ikke så dumt det, for dette er tiden da rådyrene beveger seg oppover i skogen igjen om morgenen. Kanskje ser jeg dem?
Jeg trenger ikke vente lenge. Plutselig komme tre rådyr byksende over lysløypa noen meter foran meg. Men hvor tror du mobilen min er? Nede i lomma, ei lomme med glidelås.
Jeg tar av meg vottene, fikler selvsagt med glidelåsen, og er altfor sen til å få tatt noe godt bilde av dem. Rekker bakparten til det siste av dem der de løper oppover i skogen.
Jeg venter litt, og ser meg omkring. Kanskje vil jeg se dem igjen? Og der er de, de tre, de står og spiser frokost. De hvite flekkene gjør at de er lett synlige.
Snart går de videre oppover, og jeg fortsetter min morgentur. Snøen knirker når jeg tråkker i den, det er slik det er når det er kaldt som i dag, men allikevel hører jeg en ny lyd. En hakkespett! Jeg ser meg omkring, foran meg er det en lysstolpe, og jeg skjønner at det er der den befinner seg.
Det er en flaggspett, tror jeg. Lurer på hvorfor den hakker i lysstolpen? Den lager vel ikke reir der?
Etter godt og vel to kilometer er jeg kommet ned til bebyggelsen igjen, men jeg kan ikke gå hjem allerede nå! Jeg kaster et blikk på himmelen, ser at nå er det gulfargen som dominerer, vakkert det også!
Jeg tar en gang- og sykkelvei nedover mot barnehagen.
Grinde barnehage – her tilbrakte guttene våre de tidligste barneårene. Det var takket være denne barnehagen og kameratene de hadde der, som gjorde at bandyinteressen ble vekket. Vi bodde jo i Krokstadelva, og der er det ikke noe bandymiljø. Guttene våre endte opp med å spille bandy for Solberg i ti år- og fotball for IBK like lenge. En god idrettsoppvekst og mye hygge både for barn og foreldre!
Vakker himmel!
Jeg går ned til Øllinga, og like før jeg kommer til Tunvollveien, kommer jeg til den spesielle furua som jeg husker fra tidlig åttitallet. Da flyttet mine svigerforeldre til Bergveien, og vi gikk forbi denne da vi gikk tur. Det er over førti år siden jeg så denne for første gang. Lurer på hvor gammel den er, jeg!
I en hage i Tunvollveien står denne nydelige madonnaen. Måtte bare ta et bilde av henne!
Dagens morgentur er over, litt over en time og litt over fire kilometer denne gangen. En fin dag ønsker jeg deg!
I går gikk jeg ned til elva, i dag skal jeg legge turen til kirkegården. Er sent ute i dag også, slik blir det når jeg sitter og ser julefilm til langt på natt! Denne gangen en klassiker, Pretty woman. Har sett den mange ganger, blir like rørt hver gang. En nydelig film!
Klokka er snart halv ni når jeg går ut i kulda, minus 6 og vind. Skikkelig surt! Har vel ikke lov å klage på været, jeg, når jeg ser hvordan de har det i andre deler av landet…
Heldigvis er jeg godt kledd, der jeg går bortover mot skogen. Er heldig som har skogen like i nærheten!
Det var veldig glatt her rett etter snøfallet, men nå er snøen pakket og har festet seg til isen. Ikke noe problem nå, men jeg har piggskoene på- for sikkerhets skyld.
Her har jeg kommet ned på lysløypa, og skal følge den bortover et godt stykke.
Tar av etter hvert og kommer ned i bebyggelsen igjen. Snart ser jeg kirken – og Jonsknuten i Kongsberg.
Du lurer kanskje på hvorfor jeg skal til kirkegården? Det er for å tenne lys på graven, det! Graven til mine kjære svigerforeldre. I dag er det vanskelig å tenne lyset, dette skyldes vinden, men jeg får det til til slutt.
Kirken ligger veldig fint til, ned mot elven. Vel, hovedveien ligger mellom kirken og elva, men den ser vi ikke på dette bildet.
Hjemover går jeg langs bilveien. Fortauene er godt brøytet, heldigvis.
Himmelen er vakker, men ikke så fargerik denne dagen. Et fly er på vei til – ja, si det? Ikke vet jeg!
Det tar godt i kinnene når jeg går langs veien. Det er akkurat som om vinden samles i en korridor.
Jeg forlater Gamle Riksvei og går oppover mot åsen. Går Bergveien oppover, og her tilbrakte jeg mange helger på åttitallet. Svigerforeldrene mine bodde her, og Trond og jeg var hos dem hver helg i de tre årene han studerte på Notodden. Han spilte den gangen fotball for Åssia, Åssiden, og da var det kamper på lørdagene.
Like visste jeg den gangen at vi, nesten førti år senere, skulle bosette oss like i nærheten!Nå er jeg snart hjemme igjen, men må ta med et bilde av denne kråka. Den er så fin der den sitter på grein og ser seg rundt.
Hjemme igjen!
Det kommer nok til å bli sol i dag også, den bruker bare litt tid på å trenge seg igjennom skylaget.
Dagens tur ble på 5,3 kilometer. Nok en fin start på dagen!
Jeg vil noen dager fremover dele noen av mine morgenturer. Tenker at det å gå ut før frokost er en fin måte å starte dagen på – uansett hvor du bor og uansett hvor langt du vil gå. Kanskje du lar deg inspirere?
I dag våkner jeg til det som ser ut til å bli en nydelig dag. Sola vil stå opp etter hvert, men enn så lenge er himmelen morgenrød og vakker. Snøen er kommet til oss i løpet av de to siste dagene, men heldigvis er det ikke kommet så mye!
Det er kaldt når jeg går ut, minus 6. Egentlig ikke så mange kuldegrader, men stedvis er det et vinddrag, og da føles det kaldere. Klokka er allerede kvart over åtte denne morgenen- slik går det når jeg sover lenger enn vanlig.
I går var det utrolig glatt, men i dag er det veldig fint. En positiv overraskelse!
Jeg går først litt i nærområdet, og kommer ganske raskt ned til Solberg spinneri. Det er jo ikke noe spinneri der lenger, men bygningene er der fortsatt, og de er gjort om til leiligheter. Et koselig og spesielt boområde, tenker jeg!
Jeg går videre nedover, mot elva. For å komme ned til elva, må jeg krysse hovedveien, og heldigvis er det en rundkjøring der slik at jeg kan ta det i to omganger.
Jeg kommer meg trygt over, trafikken er liten, og da går det lett å komme over. De fleste dagene er det langt større trafikk, men det skjer nesten alltid at noen sakner farten og vinker meg frem. Hyggelig, det!
Jeg går ned til elva. Det er ikke blikkstille vann i dag, derfor ikke noen speiling i vannflaten, men det er jo fint her uansett, da!
Jeg forlater elva og starter på hjemoverveien.
Jeg må naturlig nok krysse hovedveien en gang til, men her er det en bro som går over veien. Fint for meg!
Etter broa kommer jeg til Killingrudallèen, denne er så flott, synes jeg. Det er lindetrær, og de står der, så majestetiske på begge sider av veien.
Etter litt over en time er jeg hjemme igjen, og nesten 6 km er tilbakelagt. Dette er den lengste ruten jeg bruker, som regel går jeg rundt fire kilometer. Kanskje du tar deg en morgentur i morgen?
Jeg er en person som setter meg mål, jobber mot målene, eventuelt justerer målene underveis. Noen ganger setter jeg meg for høye mål, og jeg ser da at jeg helt mister motivasjonen dersom det ikke er mulig å nå målene.
Slik var det i fjor. Jeg startet med å sette meg tre ulike mål, alle hadde med trening og aktivitet å gjøre. Ett av dem dreide seg om antall turer til Knabben, en topp i mitt nærmiljø. Første målet jeg satte var å ta turen opp dit 150 ganger. Allerede i april endret jeg målet og satte 300 turer som mål.
Dette gikk helt fint til og med juni. Jeg lå veldig godt an til å klare dette. Men så kom sommeren, da var vi mest på hytta, og jeg kunne jo ikke gå til Knabben. Så kom høsten, Trond begynte å jobbe tre dager i uka, og da ble det jo enda mer tid på hytta eller andre steder.
Jeg skjønte ganske snart at jeg ikke ville kunne nå målet, og da mistet jeg motivasjonen helt. Jeg gikk ikke lenger til Knabben, og endte opp med 202 turer. Den gamle rekorden var 150.
Nei, mål må være realistiske. Er de det, kan de være en flott drivkraft.
Nå er det nytt år, og med det nye muligheter!
Mine aktivitetsmål for 2025 er som følger:
Minst 15 000 skritt om dagen
210 turer til Knabben
Jeg tenker også at det er viktig å kunne glede seg over de små ting, det gjør livet så mye rikere. Jeg er ganske god på dette, men jeg jeg vil gjerne ha et ekstra fokus på dette. Det samme gjelder for det å glede andre.
Da tilføyer jeg to ting til:
Glede meg over de små ting Glede andre
Dette kan jeg ikke kalle mål siden de ikke kan evalueres på samme måte som aktivitetsmålene. Men det er fint å sette et ekstra fokus på dette!
Du lurer kanskje på hvor det er blitt av styrketreningen… Jeg trener fortsatt styrke, som regel to ganger i uka. Dette er ikke noe jeg gjør med stor iver, det er alltid lett å finne unnskyldninger for ikke å trene eller for å utsette treningen til senere på dagen. Det siste året har en venninne av meg også begynt å trene styrke, og det er mye lettere når vi er to. Mer forpliktende på en måte.Vi møtes to ganger i uken, til et fast tidspunkt og tar en kopp kaffe sammen etter treningen. Det beste av alt er å stå i dusjen etterpå, å vite at nok en styrketreningsøkt er tilbakelagt.
Jeg tenker de aller fleste kan sette seg aktivitetsmål – hvis de vil. Det er en fin måte å holde seg i aktivitet på, men husk at de må vare realistiske. Samtidig skal de være noe å strekke seg etter. Da er det bare å sette i gang!
Etter å ha opplevd en helt grønn jul kom nyttårsaften med snø. Alt ble hvitt, og skjult, under det hvite, ligger et tykt lag av hålke og lurer..
Jeg tar på meg kjettingene mine, de solide broddene, og kler meg godt før jeg legger i vei på min første tur til Knabben i 2025. Staver har jeg også med.
Det er flere alternativer for å komme seg opp, og i dag velger jeg Skjevlingen. Det viser seg at det er et dårlig valg…
Første del av turen går jeg langs bilvei, og det er skikkelig glatt når jeg begir meg oppover mot skogen. Broddene hjelper ikke noe, de grove klørne får ikke feste. Det blir litt bedre dersom jeg går helt på kanten av veien, så det blir løsningen for meg.
Etter å ha gått 1,5 på vei, tar jeg inn på en ubrøytet skogsbilvei. Det er tungt å gå i nysnøen, også her er det glatt, og nok en gang går jeg på siden av veien. Snart tar jeg av for å gå stien opp over til Knabben. Er litt spent, tenker dette kanskje blir litt bedre.
Men neida, det er enda verre. Det er masser av is under snøen, og broddene får ikke feste i det hele tatt. Jeg burde jo ha tenkt at det ikke var så lurt å velge denne ruten da det er veldig vått her, og ofte renner det vann i stien. Vann som nå er blitt til is.
Heldigvis har jeg stavene, og jeg prøver å gå ute i lyngen der det er mulig. Jeg kommer etter hvert opp til den lille kloppen, og nå er jeg i alle fall over halvveis i stien som skal ta meg til toppen. Jeg er fornøyd med å ha kommet så langt! Begynner å frykte litt for hvordan jeg skal komme meg med igjen, men…
Etter mye strev er jeg oppe, godt fornøyd med egen innsats! Dette er en av de mest krevende turene jeg har hatt oppover her, men når jeg først er oppe, er det så absolutt verd strevet.
Det er ikke noen utsikt her i dag, ser bare rett ut i tåka.
Det holder ikke med ett bilde, jeg må ta et til-
og enda ett!
Jeg skriver meg inn i boka, og da ser jeg at Ole, en av de andre Knabbentraverne, har vært her før meg. Det er en lettelse å se at han har gått ned igjen der jeg også har tenkt å gå ned.
Jeg følger sporene hans, og jeg oppdager ganske så fort at det ikke er noe glatt på denne ruten. Nydelig! Jeg tenkte det ville bli veldig krevende å gå ned igjen dersom det også her var is under snøen.
Etter en og en halv time er jeg hjemme igjen, uten knall og fall. Det var en levende tur, men også deilig å få en slik start på det på det nye året!
