Klokken halv elleve møtes Inger, Mari og jeg til dagens gode gjerning- vi skal plukke søppel! Jeg er godt vant med dette, plukket søppel hvert år som barn /ungdom da jeg var med i 4H. Som ansatt i skolen i førti år, har jeg i de fleste årene plukket sammen med elever. Og nå, som AFP’er plukker jeg søppel sammen med løvinner i Lions Club Rød Skogfrue.
Utstyrt med søppelsekker og hansker setter vi i gang. Vi har valgt å plukke søppel langs veien mellom Årbogen og Stenseth.
Vi starter ved en parkeringsplass og er forundret over hvor mye søppel folk kvitter seg med. Det er mye plast, ødelagte drikkebokser, emballasje fra gatekjøkkenmat og snusbokser.
Ved busstoppene er det munnbind og enda flere snusbokser. Langs veien finner vi også et langt metallrør, et bilsete og enda mere plast. Svært mye plast! I tillegg kommer ulike glassflasker som har inneholdt vin, sprit eller konjakk.
Et par steder finner vi svarte søppelsekker fulle av søppel. Det er også ødelagte sekker slik at mye søppel ligger strødd rundt. Her er det altså noen som har fraktet søppel hjemmefra – i søppelsekker – og dumper det i skogen. Helt utrolig!
Vi plukker i tre timer, og vi fyller atten sekker med søppel, i tillegg kommer noen store ting som vi ikke får lagt i sekkene.
Nå kommer jeg med en oppfordring til alle som leser dette: Ta med deg en pose og et par hansker når du går tur. Dersom vi plukker med oss det søppelet vi finner, vil vi alle kunne bidra til et renere og triveligere lokalmiljø!
Etter endt plukking inviterer Inger på lunch, veldig koselig! Vi sitter ute da vi ikke føler oss helt rene nok for sofaen inne. Etterpå bærer det rett hjem og inn i dusjen! Klær og sko havner i vaskemaskinen!
Må også takke Drammen kommune for at de kommer og henter sekkene!
Det er tirsdag morgen, klokka er litt over syv. Det er fristende å ligge litt lenger, men sola skinner og skogen kaller. Jeg står opp, tar på meg turtøy, og går ut i den kjølige luften. Det er ikke helt sommertemperaturer ennå, nei, men snart vil jeg være både varm og svett. Fuglene er glade for å se meg, i alle fall kan det jo tolkes slik der jeg blir tatt imot med fuglesang og kvitter så fort jeg kommer inn i skogen. Det krasler i tørt løv, det er svarttrosten som er på jakt etter godbiter. Duer og kjøttmeis holder seg høyere oppe, i trærne, men det er ikke vanskelig å høre dem der de kurtiserer andre av samme art.
Det er godt å komme ut, synes jeg. Jeg angrer aldri på å ha stått opp når jeg først er ute! Jeg blir ganske enkelt i godt humør av å være ute!
Snart er jeg på Knabben og kan – som alltid- beundre den flotte utsikten.
Men denne gangen er jeg ikke her for å nyte utsikten, etter å ha skrevet meg inn i boka og notert tur nr 61, bærer det nedover igjen. Jeg har jo satt nytt Knabbenmål- 150 turer i løpet av året, og med 61 nå er jeg i god rute.
Hjemme er det tid for frokost, nyheter og kryssord. Morgenkos i godstolen.
Klokka elleve møter jeg Mari utenfor blokka, og vi skal i dag gå en tur i lavlandet. Vi går lysløypa mot Åssiden, og vi møter flere på vår vei. Spesielt hyggelig er det å møte Helle, en tidligere kollega av meg. Hun har vært lærer for guttene våre, Øystein og Arnar, og det blir litt mimring der vi står i lysløypa, med god avstand og uten klemming. Sammen med henne går også Hanna, datteren til en felles kollega av Helle og meg. Veldig fint å treffe dem igjen, begge to.
Snart er det tid for lunch, og vi finner oss et fint sted ovenfor lysløypa. Alltid godt å spise ute!
Når vi kommer til stedet der Kjørsterudjuvet begynner, velger vi stien som går ned til Åssiden videregående skole. Det er så fint å gå her, langs Kjøsterudbekken.
Snart deler stien seg, jeg spør Mari hvilken vei hun vil gå, det er det samme for henne, og da velger jeg alternativet som tar oss gjennom kirkegården. Synes det er fint å se det lille kapellet, minnelunden og den velstelte kirkegården. Fredelig og godt å gå her.
Vi kommer ned i Rosenkrantzgata, går mot Solbergelva og krysser hovedveien.
Turen vår går videre langs riksveien, helt til vi kommer til rundkjøringa. Der tar vi ned til industrifeltet. Å gå langs hovedveien er kjedelig.
Å gå ned til et industrifelt høres heller ikke særlig spennende ut, men her skjuler det seg nemlig en skatt. Når vi kommer ned mot Isachsen, følger vi en sti langs en bekk, nemlig Ulverudbekken. Den renner ut i elva her, og her ved bekken starter skatten.
Langs denne stien er det veldig frodig, og det er mange ulike trær her. Det er selje, ask, hegg, or og lind. Kanskje enda flere. Det er ikke så lett å skille dem fra hverandre på denne tiden av året. To av trærne vil heller ikke skilles fra hverandre; de er som et kjærestepar som slynger seg om hverandre. Herlig!
Nå er vi kommet ned til båthavna. Her ligger flotte båter klare til å nyte livet på elva.
Mari må ta et bilde nedover elva før vi går oppover langs havna, og så videre langs Herstrømsbukta.
Langs havna er det satt opp lykter, og jeg må bare ta et bilde av lykta som er dekorert ved hjelp av en tusj. Det er jo ikke helt pent å gjøre slikt, noen vil til og med kalle det hærverk, men jeg synes det er litt morsomt da.
Det er lite vann i elva nå, og jeg hopper ned på stranden og plukker med meg noen steiner. Mari og jeg lager et hjerte, denne gangen av stein. Vi har laget ett av høstløv tidligere. Hjertet er vårt symbol på vår kjærlighet til naturen. Naturen har betydd veldig mye for oss det siste året, den har gitt oss håp og glede i koronatiden.
Vi følger Herstrømsbukta til vi kommer opp til riksveien. Her finner vi mange vakre vårtegn. Noe av det første som møter oss, er gullstjerna. Gullstjerna er vanlig på Østlandet og i Trøndelag, og den vokser gjerne sammen med hvitveis,
Bekkeblom er også en av vårblomstene. Den er vanlig i hele landet, og du finner den langs bekker, elever og på fuktige steder.
På turen vår finner vi også andre vårtegn. Løvverket blir grønt, Rødhyllen slår snart ut i blomst, og lønnetrærne blomstrer allerede.
Men det fineste av alt, som jeg nå skal vise Mari, er lerketrærne nede ved Herstørmsbukta. Jeg gikk her for to uker siden, det var for tidlig, og jeg er veldig spent når vi nå nærmer oss lerketrærne. Kommer vi til rett tid? Har de nye nålene begynt å vise seg? Lerketreet feller nemlig nålene om høsten, bare konglene sitter igjen i vinterhalvåret. Det viser seg at timingen er perfekt. Ganske enkelt helt vakkert!
Vi forlater nå Herstrømbukta, og går langs riksveien, over jordet, og så ned til Fallagsøya og elva.
Det er svært vakkert nede ved elva, og vi er kommet til et område som brukes mye av folk i nærmiljøet. Det er deilig å bare sitte her og se elva renne sakte mot Drammensfjorden.
Området er barnevennlig, og Trond og jeg var her sammen med Leon sist uke. Her kunne han – og vi! – tegne i sanden, og Leon kunne klatre i trærne. Alltid like populært, det!
Jeg skrev at det skjulte seg en skatt nedenfor industrifeltet, og med skatt mener jeg området fra møtet med Ulverudbekkens utløp til vi nå forlater Fallagsøya. Hele området er så vakkert, synes jeg.
Jeg tar et siste bilde av strandbredden før vi går over riksveien igjen, via Herstørm og opp til lysløypa.
Vi tar lysløypa tilbake til Bergås terrasse, og på veien ser vi årets første sopp, en morkel. Nok et vårtegn!
Vi gikk rolig og brukte litt over tre timer på turen. Turen er på litt over elleve kilometer, og kan virkelig anbefales andre!
25.04.21 Hva er vårens vakreste eventyr? Den kan være ulike ting, alt etter hvem du spør. Den første hestehoven, blåveisen eller en tur i skogen. En venn av meg deltok i Holmenkollstafetten hvert år, og den ble kalt vårens vakreste eventyr. Men for meg er det noe helt spesielt, nemlig vedhogst!
Vedhogst er et vårlig fenomen, og vi begynner så fort snøen tillater det. Her er det akkurat passe med snø nå, og nattens kuldegrader sørger for at vi kan gå på skaren. Helt perfekt!
Vedhogst er fysisk arbeid, der vi begge jobber hele tiden. Trond bruker motorsaga, feller trærne og kubber dem. Jeg fjerner alle kvister, og stabler kubbene slik at de er lette å hente når veien blir farbar senere på våren.
Det er så tilfredsstillende å se veden ligge der, etter endt dagsverk. Dagen etter fortsetter vi, og det samme skjer neste helg.
Dagens vedkubber.
En gang uti mai er all snøen borte, og da er det tid for kløyving. Vi kjører først all veden til hytta, og så starter Trond kløyvingen. Det er da min jobb å stable veden, og jeg er veldig fornøyd når jeg ser de flotte stablene med ved, stående rundt omkring. Trond kløyver det meste for hånd, det er hardt arbeid, og slegge og kile kan være gode hjelpemidler dersom kubbene er veldig store,
Bildet er tatt i 2020. 2020
Noen ganger hender det at broren min er i nærheten med traktor og kløyver, og når han kommer innom, da går det fort unna! Vi kunne ha kløyvet all veden på denne måten, men Trond liker altså det fysiske arbeidet, og han vil gjerne ta det fortløpende, ikke vente til det passer for broren min. Men uansett, det er godt når han kommer da det er mye ved som skal kløyves! Vi bruker ved hele høsten og vinteren her, varmekabler og varmepumpe er ikke mulig på ei hytte uten strøm.
Tidligere deltok vi på veddugnad på gården før vi startet på hytta. Nede i bygda forsvinner jo snøen tidligere enn her oppe. Da var vi samlet, broen min, svigerinnen min, Trond og jeg. Noen ganger var også søsteren min med, pappa også. Og mamma, hun stekte vafler til oss da det var tid for å ta en pause. Vi brukte alle ved til oppvarming den gangen. Nå går det langt mindre ved da vi bor i leilighet uten mulighet for vedfyring. Mamma og pappa lever ikke lenger, så de skal heller ikke ha ved. Vi deltar derfor ikke lenger på disse dugnadene, men minnene er der. Gode minner.
På gården stables veden i svære sekker. Det er viktig å få de første lagene i bunnen fine slik at det blir plass til mest mulig i hver sekk. Jeg pleide å hoppe opp slik at jeg lå oppå kanten av stativet sekken var festet til. Da rakk jeg ned med armene slik at jeg fikk stablet veden best mulig også nederst. Husker jeg var øm i mageregionen etter endt arbeidsdag. Det var ikke akkkurat noen behagelig arbeidsstilling! En gang tok broren min tak i beina mine og kunne da ha kastet hele meg oppi sekken. Bare på skøy, selvsagt.
Men dette var en digresjon. Tilbake til dagen i dag. Etter frokost skal vi ut igjen, nye trær skal felles, trærne skal kvistes og kubbes, og kubbene skal stables langs veien. Gleder meg til en ny dag med vårens vakreste eventyr!
Det er fredag, jeg har brukt dagen til å vaske leiligheten, og jeg venter på at Trond skal komme hjem. Deilig med nyvasket leilighet! Det lukter så godt, og dette merker også Trond når han kommer. Han er glad for å ha en AFP’er hjemme som tar alt av husarbeid. Han er også veldig takknemlig, tar det ikke som noen selvfølge. Pakkingen går fort, og det tar ikke lang tid før vi er på vei til hytta. En rask tur innom Eikersenteret, og etter en times tid er vi på parkeringsplassen. Vi visste at det ville være snø her, men vi trodde vel ikke det skulle være så mye som det faktisk er. Tror det er rundt halvmeteren, jeg!
Jeg tar et bilde av hula til Leon. Den lagde vi i vinterferien, og det er ikke mye igjen av den nå! Må jo sende et bilde til ham slik at han ser hvordan den ser ut nå.
Heldigvis er det bart rundt hytta. Vi fjernet en del snø her i påskeferien. Vi pakker ut, tenner i ovnene, henter vann, og setter oss ut i sola, med en øl og en akevitt. Sola varmer så godt, det er lite vind, og det er bare helt herlig å sitte der.
Etter et par timer går jeg inn for å lage pizza, og vI nyter den mens vi ser på The Voice. Jeg må jo ta noen kveldsbilder også. Det er så fint her like etter at sola har gått ned, så blått, stille og fredelig.
24.04.21.
Jeg våkner tidlig, klokka er bare kvart på syv. Egentlig skulle jeg ha satt meg ut i solveggen med en kopp kaffe og et kryssord nå, men det får vente litt. Gradestokken viser minus ti… Men det er sol og blå himmel. Så det blir sikkert en fin dag!
Jeg legger frø i fuglemateren foran hytta, og jeg legger meiseboller i materen bak hytta. Gleder meg til å se at de oppdager maten! Og det tar ikke lang tid før den første er på plass. Det er en granmeis, og den koser seg skikkelig der den klamrer seg fast til meisbollen. Den er ikke så sky som kjøttmeisen. Kjøttmeisen flyr vekk så fort den merker bevegelser inne i hytta. Det gjør ikke granmeisen, den sitter der selv om jeg nærmer meg. Bildet blir ikke helt godt der jeg tar det gjennom vinduet. Tar det med allikevel.
Inne igjen setter jeg meg i sofaen, klar for å nyte dagens første kopp med kaffe. Stearinlys er tent, og det brenner i ovnen. Livet er godt!
Etter en deilig kaffekopp, tar jeg på meg yttertøy og går ut. Skaren bærer fint på denne tiden av døgnet, jeg kan faktisk gå overalt! Hadde vært fint å ta en langtur til Styggemann i dag, men det er vedhogst som står på programmet.
Jeg tar derfor en rask morgenrunde, og jeg ser ganske snart portaler av løvtrær. Et tydelig tegn på den harde vinteren.
Nede ved parkeringsplassen treffer jeg Tore, en av våre hyggelige hyttenaboer. Han er allerede i gang med dagens vedsamling.
Jeg tar en tur bortimot demningen, det tar nok en god stund før vannet er fritt for is. Men vakkert er det her, til alle årstider.
På tilbakeveien stikker jeg bortom hytta til søsteren min. Må sende henne et bilde sIden hun må jobbe denne helgen og ikke har mulighet til å være her. Isen slynger seg rundt kjettingen som henger fra taket- vakkert!
Vel tilbake på hytta, tar jeg enda et istappbilde. Fint også uten kjetting.
Etter frokost er vi klare for å starte dagens vedhogst. Fortsettelse følger!
Vi er kommet til midten av april, klokka er halv åtte, det er sol og to grader når jeg går ut. Snøen er borte, men det er isende kaldt. Jeg tok ikke på meg vanter, og det angrer jeg på nå. Jeg kjenner det iser i kinnene, og det tar ikke lang tid før jeg er veldig kald på hendene. Men det er deilig allikevel, tørt og fint å gå.
Jeg lytter til fuglesangen. Svarttrost og kjøttmeis, og snart ser jeg også et par rødstruper. Snart kommer jeg til fuglemateren som står langs lysløypa, og tankene mine går til hytta. Det er der jeg har mine fuglematere. På hytta er det fortsatt mye snø. Vi hadde et snøfall for seks dager siden, og da kom det tretti nye cm med snø på hytta, i tillegg til de femti somvar der fra før…. I starten av mai starter vi hyttesesongen for fullt. Da blir det opphold på hytta hver helg, og jeg kan fylle opp alle mine fuglematere med frø og annet snacks. Det er så fint å se alle de ulike fuglene som kommer innom, ja noen ganger ekorn også. Gleder meg!
Det snødde her også, og på Knabben er det enda en gang snø og noe is. Men heldigvis forsvinner det fort igjen.
Jeg går videre langs lysløypa, og der, godt gjemt, er de første hvitveisene. Det er blåveisen som dominerer, og de første hvitveIsene er det ikke så lett å få øye på. Jeg fant de første for omtrent ti dager siden. De er så fine, og i motsetning til blåveisen, trives den godt inne i en liten vase. Ved siden av hvitveisen ser jeg også pengeurt. Den er mer anonym der den står.
Jeg må jo sjekke trærne også. Her har det skjedd mye på de siste fjorten dagene. Rogna åpner snart sine blader, det samme gjør heggen. Knoppene er også der, så det tar ikke lang tid før heggen står i full blomst.
Bjørka er også på vei, og den vil nok være helt grønn i starten av mai.
På Batteriet er det også rødhyll. Dette er en vekst som sprer seg veldig fort, og den er ikke populær hos dem som driver med skogbruk da den lett fortrenger de små granplantene. Rødhyllen kan bli opptil fire meter høy, og er vid i omkrets. Den blomstrer på fjorårskuddet, og den har røde bær som er modne allerede juni. Disse er god fuglemat, og det er derfor fuglene som sørger for spredningen av den.
På Batteriet er det en informasjonstavle slik det er flere steder i vårt nærmiljø. Nå ser jeg til min fortvilelse at noen har forsøkt å ødelegge tavlen ved å bruke en spiss gjenstand for å lage hull. De har for så vidt lykkes i dette. Jeg synes det er så trist å se at noen har glede av slikt hærverk.
På Batteriet tar jeg et bilde før jeg snur jeg for å gå hjemover igjen. Sola skinner så fint, den står høyt på himmelen allerede.
Fortsatt snø på Knuten og i Funkelia.
Når jeg nærmer meg sykehjemmet, hører jeg en trommende lyd. Det er som en liten fanfare, så stopper den, før den kommer tilbake. Jeg vet hva det er, det er flaggspetten som hakker i telefonstolpen. Det er ikke alltid likte lett å få øye på den, men jeg ser den, og forsøker å ta et bilde. Ikke lett å få noe godt bilde av den karen der han sitter i toppen av stolpen.
På vei hjem merker jeg at det ikke lenger er så kaldt på hendene, heller ikke i kinnene. Jeg kommer til stedet der hvitveisen er, og plukker med meg en liten bukett. Den skal stå på kjøkkenbenken og vise meg at våren endelig er her for fullt. Det er meldt varmere fremover, og jeg håper virkelig at vi nå er har vårens snøfall bak oss.
Vel hjemme igjen tar jeg et bilde av plantene jeg har inne. Solsikkene er blitt ganske høye, og astersen er på god vei. Løken jeg satte i fjor høst, trives godt ute, men det tar nok en stund før blomstene kommer.
Det er mulig at jeg sådde solsikkene for tidlig, så jeg har sådd nye i tilfelle de første vokser seg helt ut av pottene før jeg kan sette dem ut.
I skrivende stund er klokka blitt kvart over elleve. Jeg skal nå ta en tur til Knabben før jeg skal ut og rake plenen. Startet i går, og det er bare helt herlig med litt vårarbeid ute. Håper du nyter våren, du også!
Ukentlig snitt på 18 000 skritt eller mer 30 turer til Knabben i løpet av året
Vel, det startet bra. De syv første ukene hadde jeg et snitt på over 18 000, noen ganger godt over 20 000 også. Så kom den uken der jeg falt på vei ned fra Knabben og skadet skulderen. Da måtte jeg holde meg i ro, og det ble et par uker med mindre aktivitet – men allikevel over 15 000. Så fulgte noen uker med varierende aktivitet, men i alle ukene – med unntak av en, har jeg i alle fall hatt flere enn 10 000 skritt.
Hva med Knabben, da? I 2020 hadde jeg kanskje så mye som 10 turer til Knabben, og jeg hatet å gå dit. Jeg satte som mål å gå 30 turer dette året, men når jeg første fikk blod på tann….
Det tok ikke mange ukene før jeg satte meg et nytt mål for antall turer til Knabben:
150 turer i 2021.
Det gir et snitt på tre turer uken. De første ukene gikk jeg kanskje to ganger i uken, og så kommer vinterferie, påskeferie, sommerferie, høstferie, novemberferie – det vil minst være ni uker jeg ikke får gått til Knabben. Dette er uker som må tas igjen resten av året, og da blir det mer enn tre turer i uken. Snart begynner også hyttesesesongen, og fra mai til langt ut i november er jeg på hytta omtrent hver helg….. Men mål skal være slik at jeg har noe å strekke med etter, samtidig som det skal være slik at jeg ha en sjanse til å nå dem.
Så langt har jeg gått 51 turer til Knabben. Det er onsdag i dag, jeg startet med en morgentur til Knabben i dag, og jeg skal snart gå en ny tur med Mari. En morgentur til Knabben er ikke noe jeg pleier å gjøre da. I løpet av denne perioden er det kun tre dager jeg har to turer dit på en dag. Jeg kommer nok til å gå to turer til denne uken, og da vil jeg være oppe i 54 turer etter endt uke (inklusiv dagens tur med Mari). Vi er nå inne i uke 15. Det betyr at jeg har gått inn ukene for vinter-og påskeferie, og i tillegg tre uker til. Dersom motivasjonen holder seg, skal jeg klare dette målet.
Det som er veldig bra med dette, er at jeg ikke lenger hater å gå til Knabben. Det er fortsatt litt tungt, men det er ikke på langt nær så tungt som det var i fjor, for å si det sånn. så det tyder på at formen er bedre nå enn det det var på denne tiden i fjor.
Jeg ønsker å bli motivert igjen på antall skritt også, og derfor reviderer jeg mine treningsmål. Jeg slenger også på tre morgenturer i uken. Vet at jeg ikke har klart det tidligere, men prøver allikevel. Det er ikke noe fristende å gå ut om morgenen, men det er jo så deilig når jeg først er ute! For ikke å snakke om når jeg kommer inn igjen!
Nye mål:
15 000 skritt i uken Tre morgenturer hver uke 150 turer til Knabben
Da gjenstår bare å ønske meg selv lykke til!
Siste snøfall mandag uke 15. Det var helt bart før denne snøen kom. Dette bildet er tatt fra en morgentur til Knabben – i soloppgangen. Klokken er her rundt seks.
Dagens tur går som så ofte før gjennom Hundremeterskogen og opp til Knabben. Det er bart og fint, men vi merker at vi – av en eller annen grunn- synes det er mer slitsomt å gå oppover i dag enn det det var i går. Tenker at det bare er slik, ting går ikke like lett hver dag. Men vi kommer oss opp etter hvert!
Men i dag skal vi ikke stoppe her, vi har tenkt oss til Solbergvarden. Vi går ned i skaret og opp igjen på andre siden. Synes det er så pent der vi går opp fra skaret. Sola skinner, og vi ser oss godt for slik at vi ikke tråkker på en hoggorm eller to, men vi ser heldigvis ingen.
Vi fortsetter med stø kurs mot Aslakkane, og det er bart og fint store deler av veien. Vi krysser de små broene, og jeg må selvsagt ta bilde av dem. Synes det er så fint at noen sørger for at alle vi andre kommer oss tørrskodd over våte partier. Det heter vel egentlig klopp, ikke bro. Foruten at det er praktisk, er det også veldig idyllisk, spesielt ved klopp nummer to.
Etter hvert som vi nærmer oss Aslakkane, er det mer snø i terrenget, men det går fint å gå her med joggesko. Ikke noe problem!
Noen få steder er det et tynt islag, og jeg må ta med et siste bilde av iskunst fra denne sesongen.
Like før vi når Aslakkane, eller kanskje vi skal si nederst på Aslakkane, er det to små fine fosser om renner ned på svabergene. Jeg synes det er veldig fint her med alle de flotte svabergene. Et helt spesielt sted.
På Aslakkane ligger steinene spredt utover svabergene, og i dag koser de seg i solsteuken. Det gjør vi etter hvert også når vi setter oss ned for å spise.
Men først passerer vi bålet vårt fra turen i januar. Det ble ikke noe ordentlig bål den gangen, men morsomt å se at kvistene er her fortsatt. Den gangen var det veldig kaldt, og ikke særlig fristende å sette seg ned for å spise.
I dag er det helt annerledes. Sola skinner, og det er lite vind. Vi er blitt klissvåte på ryggen, og skifter til tørt tøy. De våte klærne legger vi til tørk.
Mari er alltid veldig stilig, også på tur. Ta bare en titt på bildet nedenfor. Grønn jakke, grønn termos, grønn sekk og grønt på koppen. Litt sort på jakka som går igjen på buksene og står godt til ulltrøya. Selv skoene står i stil til resten. Ja, ja, jeg går med mine sorte bukser, blå jakke og cerisefarget ullundertøy. Termosen er brun, og koppen min er grønn. Ikke samme stil på meg, nei!
Det er bare så godt å sitte her, kjenne sola varme så godt. Vi hører ikke mye fugjelsang her, men vi hører bruset fra vannet som renner nedover. Etter en deilig spisepause rydder vi etter oss og setter kursen mot Solbergvarden. Vi går et stykke oppover, men velger å snu da det fortsatt er en del snø her. Vi vil heller prøve igjen om et par uker.
Ved den første kloppen på vei ned igjen, tar vi til høyre og går i retning Svartjern. Det er fint og bart også denne veien. Snart er vi ved stikrysset der vi kan ta til høyre og gå ned til Svarttjern.
Vi velger å gå mot Svarttjern selv om vi vet at stien i starten går i ulendt terrreng. Men det skal vise seg at det er ekstra ulendt nå! Den harde vinteren med tunge snøfall har gjort at mange trær har måttet gi opp. De er brukket og ligger over stien. Det er rene hinderløypa!
Det er ikke bare tynne trær som har måttet gi tapt, også tykke trær har brukket, som fyrstikker.
Mari og jeg går utenom, vi går over og under. Å gå under er ikke alltid like lett med en sekk på ryggen, men vi kommer oss velberget gjennom hinderløypa, godt hjulpet av mye latter og godt humør! En fin trim!
Snart er vi nede ved Svarttjern, og det er fortsatt is på vannet. Om et par måneder kan vi bade her!
Jeg tar med et siste bilde ved Svarttjern. Det er tatt ved demningen, der vannet renner ut.
Herfra tar vi skogsbilveien litt oppover mot Solbergfjell igjen før vi tar av ved Reidunvarden og følger stien ned mot Stenseth. På veien ned treffer vi en mann som også er utenpå tur. Vi blir stående å prate en stund, og er alle enige om hvor heldige vi er som har en så flott natur og et så flott turterreng, rett utenfor stuedøra. Vi vet ikke hva han heter, men leser han dette, kjenner han seg igjen. Vi benytter anledningen til å sende ham en hilsen. Dette er enda et eksempel på hvor fint det er å stoppe opp og slå av en prat med folk vi møter. Alltid hyggelig!
07.04.21 Det er onsdag formiddag, og Mari og jeg møtes for vår andre tur etter påskeferien. Turen starter i lysløypa, og det tar ikke lange tid før vi ser et vakkert vårtegn. Tystbasten. Den er så vakker der den blomstrer på bar kvist, men den er også giftig. Den bør derfor ikke plukkes, og den er også vakrest der den står.
Snart er vi er ved inngangen til Hundremeterskogen. Sist gang vi gikk her, var det fortsatt noe is og snø i stien, men nå er det bart over alt. Det er så deilig å gå på den myke skogbunnnen, det er som om den tar i mot oss med glede der vi rusler oppover.
Jeg skriver rusler, for det er det vi gjør akkurat nå. Hadde vi bare strenet av gårde, ville vi mistet mange opplevelser. Vi rusler og bruker sansene, spesielt syn og hørsel. Plutselig hører vi det rasle i løvet like ved oss, og der ser vi herr og fru Svarttrost på let etter mat. Hannen er lett å kjenne igjen, der han går langs bakken, i sin svarte drakt med sitt gule nebb og en gul ring rundt øynene. Hans frue er mer anonym der hun går, hun er brunlig, og hærverkene gult nebb eller gul ring rundt øynene. Svarttrosten spiser blant annet meitemark, insekter og insektlarver, og det er vel noe av dette den nå finner på bakken. Herr Svarttrost har altså det flotteste utseendet, han har også den flotteste sangen. Han synger så vakkert med en melodiøs plystring av fløytende og jodlende toner. Jeg klarer ikke beskrive sangen nærmere, men laster du opp appen Whatbird, kan du høre de ulike fuglene synge.
Jeg tar frem telefonen for å ta bilder, men da flyr de opp, og jeg får bare tatt et avstandsbilde av en hann oppe i et tre.
Vi setter oss ned på noen steiner, bare for å lytte til fuglesangen. Vi ser også en due oppe i et tre, vi ser nøtteskrike og flere kjøttmeis. Vi håper på å få se et ekorn eller aller helst et rådyr, men det gjør vi ikke i dag.
Etter en stund sittende i skogens katedral, går vi videre i retning Knabben. Det er så deilig å gå her nå som is og snø er borte. Det er en nytelse, egentlig, selv om vi går oppover og oppover. Vi merker heldigvis at det koster oss mindre og mindre å gå oppover her, og det er godt.
Men vi har fortsatt øynene med oss, og snart stopper vi ved en gammel og tørr stokk som ligger ved siden av stien. Tørre stokker er jo litt av et kunstverk!
Studerer du bildet nedenfor, ser du et hjerte. Jeg tenker dette er en symbolsk hilsen fra naturen for å si at alt kommer til å bli bra!
Oppe på Knabben er det også bart og fint, vi skriver oss inn i boka, og går videre til spisestedet vårt. Det er litt kaldt, så vi blir ikke sittende lenge denne gangen. Vi møter her onsdagsjentene på tur, Kristin og hennes turvenninne. Vi benytter anledningen til å hilse til dem.
Jeg har tatt tusenvis av bilder fra Knabben, og denne gangen tar jeg ikke bildet av utsikten. Tar nå et bilde med utsikt fra vårt spisested og et bilde av furua til Reidun, den med en rot som er flere meter lang. Ganske utrolig at den kan vokse der en står, midt oppe på berget.
Vi pleier å gå vIa Solbergfjell ned igjen, men denne gangen går vi mot Svarttjern, Det er lenge siden vi har gått denne veien da det ikke har vært opptråkket sti her. Snøen ligger fortsatt her, noen har også gått her til fots og sunket langt ned, men i dag kan vi gå oppå skaren.
Vi går inn på skogsbilveien som går til Svarttern, og snart kan vi gå inn på stien som går overfor Svarttjern. Deilig å komme inn på myk skogbunn igjen!
Etter en stund kommer vi til stedet der en fugl har mistet livet. Godt at vi kommer hit etter at kampen er over. Stakkars fugl, men heldig er den som fikk et godt måltid!
Nå går det fort nedover til Stenseth, og vi skilles og avtaler tur til Solbergvarden i morgen. Er det noen som vil være med, så ta kontakt! Jeg tar enda noen bilder på veien hjem til,Solbergelva. Det er blåveis over alt, i ulike fargenyanser, fra blått via fiolett til rosa. I likhet med tystbasten trives den på kalkrik grunn.
Det finnes ikke blåveis i Storbritannia, men der, i England, har de blomsten Bluebell. Jeg var så heldig å få se den blomstre i Berkhamsted i mars for noen år siden. Vår blåveis kan nok ikke helt måle seg med den!
Det er andre påskedag, klokka er halv åtte, og jeg går ut på min morgentur.
Sola har stått opp for en god stund siden, men det er ganske kaldt. Jeg kjenner det iser i kinnene. En rask titt på Yr.no viser at det er to minusgrader, men at det oppleves som syv. Det blåser, og det er nok vinden som gjør at det oppleves kaldere enn det gradestokken viser.
Men nå er det helt bart. Forrige gang, i midten av mars, var det mye snø. Det kom jo et skikkelig snøfall 10. mars, mellom tretti og førti cm. Heldigvis er alt borte nå. Vel, her er den borte, på hytta er det fortsatt skiføre og rundt seksti cm snø i terrenget.
Før påske kjøpte vi påskeliljer, og satte dem i urner ved inngangen foran og bak blokkene. Tenker det er koselig å bli ønsket velkommen på den måten!
Dette er første gangen jeg går bare med joggesko, og det er utrolig deilig. Føler nesten at jeg svever bortover stien. Ikke mer piggsko nå. Så deilig!
Ikke lenger noe snø, heller ikke is. Det er dette jeg har gledet meg til i hele vinter!
Men med snøen borte, kommer også andre ting frem. Det tar ikke lang tid før jeg ser den første hundeposen, og på min lille morgentur skal jeg finne hele ni slike poser. Skjønner ikke hvordan hundeeiere, noen av dem, vel å merke, kan ta med seg poser, plukke opp møkka, for så å kaste posen fra seg i skogen! Vel, jeg skal kjøpe meg noen engangshansker, ta med meg en bærepose og plukke opp dette og annet søppel jeg finner på neste tur. Det kan være mitt bidrag for å skape et bedre miljø.
Snart kommer jeg til blåveisen. Her i Solbergelva er det masser av blåveis. Jeg er ikke vant til det der jeg kommer fra, der var det kun ett sted det var blåveis, og det var ikke mange der, heller. Men her er det overalt. De er så vakre der de står. Nå, så tidlig på morgenen, har de ikke helt stått opp ennå, det er kun de færreste som har åpnet øyene for å ta imot de første solstrålene.
Blåveisen er ikke fredet, det er noen som tror det, men det er ikke noen vits i å ta den med hjem. I en vase tar det ikke lang tid før den visner, men i skogen lever den lenge og er til stor glede for alle som går forbi. Hvitveisen derimot, står lenge i en vase, men den har jeg ikke funnet ennå. Den kommer først noe senere.
Men hva med trærne? Er det noen vårtegn der? Jeg finner seljetreet der jeg sist gang fant de fIne gåsungene. Nå er de ikke så fine lenger, og det tar nok ikke så lang tid før bladene kommer her.
Jeg studerer andre trær og ser at det er skudd på flere av dem. Jeg er dessverre ikke så god på løvtrær, og kan ikke si hva dette er. Men kan i alle fall si at det ikke tar lang tid før bladene kommer her.
Jeg er nå kommet opp på Batteriet, og må selvsagt ta noen bilder her også. Zommer inn og får et godt bilde av Jonsknuten som fortsatt er helt hvit der den ligger så fint i horisonten.
Hva med flere vårtegn? Jeg kan starte med fuglene. Fuglesangen er her, og jeg ser et par kjøttmeis og en svarttrost. Svarttrosten er jo et vårtegn, og jeg synes alltid det er så koselig å se den om våren. Den er lett å kjenne igjen med sitt gule nebb. Den preger også skogen med sine vakre triller, men dem hører jeg ikke i dag. Jeg tar en titt på bakken. I utgangspunktet ser jo alt brunt eller grått ut, men ser jeg etter, kan jeg se at våren er på vei. Gresset bryter gjennom vissent løv, og jeg ser bladene til blodstorknebb.
Jeg går hjemover igjen, og der, like før jeg er hjemme, får jeg øye på den, tystbasten. Vil du se den, må du ut i skogen nå. Den er veldig spesiell, den blomstrer på bar kvist, og bladene kommer først senere. Planten er giftig, og du bør derfor ikke knekke en gren for å ta den med deg hjem. Da må du i alle fall vaske hendene veldig godt før du nærmer deg munnen din. Senere på året får planten bær, de er røde og giftige, de også.
Det er ikke lett å få et godt bilde av den siden det blåser, men du kjenner den lettvigjen dersom du finner den i skogen!
Vel hjemme igjen må jeg sjekke hvordan det går med løkplantene jeg satte i fjor høst. Jeg satt ned påskeliljer, perleblomster og noen tulipaner. Dette var løk fra blomstene jeg kjøpte i potter i fjor. Tenkte jeg ville sette dem ned i jorden fremfor bare å kaste dem.
Jeg går inn igjen, og må jo ta med et par bilder av det jeg har sådd inne. Jeg har sådd asters og solsikker, samt chilli. Da jeg sådde chilien, brukte jeg fra røde chilli.Skal bli spennende å se om den bærer frukt etter hvert!
Ute på terrassen har det skjedd mye siden sist. Jeg tar først med et par bilder fra midten av mars, for så vise hvordan det er i dag!
Gressløken er på vei opp, og om noen uker kan jeg supplere med andre urter – og selvsagt blomster.
Jeg fjernet presenningen fra møblene får et par uker siden, og vi fikk tre kvelder der i uken før vi dro på påskeferie. Bare helt herlig å kunne være der igjen.
Må ta med et bildecollage for å vise hvordan det er der om kvelden. Tenker våren og høsten er den fineste tiden for terrasselivet på kveldstid- det er så stemningsfullt å sitte her, lunt og godt, mens mørket utenfor pakker oss inn.
Da gjenstår bare å ønske dere alle en helt herlig vår.
Påske – Det er å være på hytta. Barndommens påsker ble også tilbrakt på hytta, men den gangen var det mye mer tungvint enn det det er i dag. Tror ikke mamma likte så godt disse hytteturene. Den gangen var det mye arbeid i forkant av en hyttetur, ja underveis også forresten. Hun måtte tenke ut alt på forhånd, alt måtte være med, det var ikke aktuelt å dra ned igjen til bygda for å handle. Var vi først kommet opp, ble vi der til vi skulle hjem igjen.
Å komme opp på hytta, var litt av en tørn. Bilveien var ikke brøytet om vinteren, og vi måtte gå på ski, syv -åtte kilometer, i oppoverbakker det meste av veien. Det ble noen nødvendige småstopp underveis: «Når vi kommer opp til den svingen, skal dere få litt bensin.» Og bensin, det var en sjokoladebit. Dette hjalp godt, og motiverte oss for videre innsats oppover bakkene.
Mamma hadde altså planlagt og pakket alt hjemme, og når vi kom opp til hytta, var det tid for å rydde alt på plass. Det var mammas jobb. Brød for flere dager, pålegg, middagsmat, og noe til kaffen. Og tørrmelk! Den smakte ikke noe godt, men blandet med sjokoladepulver, ble det ikke så aller verst. Vikingmelk på boks hadde vi også. Det sto på hytta fra før snøen kom, slik at vi skulle slippe å bære det med oss. På hytta oppbevarte vi også posesupper av typen nypesuppe og fruktsuppe, samt joikakaker på boks.
Rødvin, øl og akevitt – det var det ingen som bar opp til hytta. Det var heller ikke noen som drakk slikt på hytta vår den gangen. Gul saft var det eneste, og etter hvert kanskje en og annen solo. Da gjerne Siesta eller Messina fra Grans bryggeri.
Mens mamma la ting på plass, tente pappa i ovnene. Han hentet inn snø som vi smeltet på ovnen for å få vann. Og vi ungene, vi hjalp til der vi kunne. Det skjedde ikke så mye mer den første dagen, tror nesten ikke vi rakk noe mer siden vi hadde brukt så lang tid bare å komme til hytta.
De neste dagene var vi mye ute. Pappa tråkket opp utforbakke, slalåmbakke og hoppbakke. Disse ble flittig brukt, vi hadde konkurranser og fikk premie. Premien var det vi kalte grønn tyggegummi. Mamma og pappa var av og til på tur med danskebåten, og da kjøpte de tyggegummi til oss, tyggegummi som vi skulle ha som premie på hytta. Dette var grønne pakker med Wrigleys tyggegummi. Alltid like populært!
Om kvelden, før vI skulle legge oss, ble det noen runder med Ludo, Damm, Gris, Svarteper eller Vriåtter. Pappa tapte alltid i Gris. Det tok noen år før vi skjønte at han bare lot som om han var litt uoppmerksom- slik at vi kunne vinne. Ellers leste vi en del, og mamma løste kryssord.
Hver kveld før vi skulle legge oss, tok mamma eller pappa dynene våre, en og en, og holdt dem foran ovnen. Vi la oss i senga, og så kom de med varm dyne til oss. Det var godt, det!
Hytta vår lå langt fra andre hytter. Det var bare den der, og det var ikke noen skilløyper utover dem vi selv laget. Dette var helt bra nok for oss den gangen, vi trivdes på hytta og savnet ikke noe. Etter hvert som vi ble eldre, ble dette litt snevert, i alle fall for meg som var eldst. Jeg ville oppleve noe mer. Vi begynte etter hvert å gå opp til Støle, men da måtte vi kjøre mye nedover før vi gikk veldig mye oppover igjen. Innen vi kom til løypenettet på Høgstøle, var det snart tid for å dra hjem igjen. Først flotte utforkjøringer før vi igjen hadde masser av tunge og kjedelige oppoverbakker før vi var på hytta igjen.
Etter hvert valgte jeg å gjøre andre ting i påsken. Toppen var å være med en venninne til Geilo. Å dra på hytta ble betraktet som mer og mer kjedelig. På midten av syttitallet hadde pappa fått bygget en hytte til, denne gangen på Støle. En flott beliggenhet med lett tilgang til løypenettet. Denne hytta ble leid ut i sommerhalvåret, men om vinteren kunne vi bruke den. Etter noen uten hyttepåske begynte jeg å være på denne hytta. Det var ikke brøytet om vinteren her, heller, men det var ikke så langt å gå. De første årene gikk vi fra Omholt parkering, rundt fire kilometer, etter hvert fra Digerhaug parkering og til sist fra parkeringen på Støle. Derfra bruker vi omtrent ti minutter opp til hytta.
Vi overtok hytta på Støle i 1996, og her nyter vi helger og ferier året rundt.
