Det har vært en kald start på året. I dag er det 15 kuldegrader når jeg legger ut på min morgentur. For fjorten dager siden var det måneskinn, det er det ikke i dag, og det virker derfor mørkere denne dagen. Vi har hatt et par dager med snøvær i januar, og her nede i bygda er det rundt 20 cm med snø. På Knabben og Solbergfjell er det det dobbelte, og mange trær er blitt skadet av den tunge snøen.
Jeg må ha lykt når jeg går ut i dag, klokken halv åtte. Kulda biter i kinnene, snøen er kald, og det knaker litt i den når jeg tråkker på den. Utover det er det helt stille.
Juletreet i skogen er fortsatt tent, men lysene på juletreet på Solbergfjell er slått av. Jeg fjernet all julepynt i leiligheten i starten av januar, men lysene på terrassen er fortsatt tent. Det er så koselig med litt ekstra lys i denne mørke tiden.
Det er mørkt også når jeg kommer til bebyggelsen. I rekkehusene er det bare utelysene som er slått på, de fleste ligger nok fortsatt og sover. Det er litt mer lys når jeg kommer til Solberglia. Her er nok de fleste kommet på jobb, og morgenstellet kan etter hvert starte.
På vei opp til Batteriet møter jeg to morgenfugler som er like tidlig ute som det jeg er. En morgentur er noe jeg vil anbefale alle- det er ikke alltid så fristende å gå ut når det er mørkt og kaldt, men jeg synes det er veldig fint når jeg først er kommet ut, og det er kjempedeilig å spise frokost etterpå og vite at jeg allerede har gått en god tur. En fin start på dagen!
Snart er jeg oppe på Batteriet, og utsikten herfra svikter aldri. Det er så fint å stå her og se ned på bygda. Vakkert!
Det er allerede blitt lysere, og jeg trenger ikke lenger bruke lykten. Det er bare 20 minutter siden jeg startet hjemmefra, og det er utrolig hvor fort det lysner.
Jeg stopper opp. Lytter og ser meg rundt. Hører bare biler, ser bare skog. Ingen rådyr, ingen fugler og ikke noe ekorn. Jeg vender nesen hjemover igjen, og tar et bilde mot soloppgangen i øst.
Vel hjemme igjen er det nesten helt lyst. Det ser ut til å bli en fin dag. Det er så fint med soldager, skjønt solen varmer ikke nå på samme måte som det den gjør senere på vinteren.
Jeg liker ikke vinteren så godt, men jeg må jo innrømme at det er vakkert med masser av snø og fint med muligheter for å gå på ski…. Jeg elsker våren, jeg, og den er ikke så altfor langt unna. En ny årstidsrapportering kommer om to uker. Da er det bare en vintermåned igjen!
I dag skal jeg spise lunch sammen med min svigerdatter Christine og moren hennes, Gunnvor. Det blir en ordentlig jentelunch, eller kan vi kalle den det? Kvinnelunch? Damelunch? Nei, jentelunch er greit det, tenker jeg!
Da vi avtale dette, tenkte jeg at jeg skulle ta bilen. Vi skal nemlig spise på Sanden hotell i Hokksund. Men i går sa Trond at han gjerne ville ha bilen min i dag siden han skulle både på jobb og til tannlegen, og det er lettere å finne parkeringsplass til min lille bil enn til den store pickupen. Selvsagt sa jeg at det var helt greit.
Men så er det akkurat det, da. Pickupen. Jeg liker ikke å kjøre den, så da har jeg i dag fire alternativer: Jeg kan ta buss, jeg kan ta tog, jeg kan haike, og jeg kan gå. De som kjenner meg, blir vel ikke så veldig overrasket når de hører at jeg velger å gå.
Men det er kaldt i dag, rundt ti minusgrader. Det er meldt sol i løpet av dagen, men når jeg går hjemmefra klokken halv ti, er det ikke mye sol å se.
Jeg er godt kledd, og jeg merker ikke kulden når jeg i starten går gjennom et skogparti. Det går også helt fint når jeg kommer inn på lysløypa som ligger i skogkanten. Jeg ser rådyspor i snøen, men de har nok vært tidligere ute enn det jeg er. Jeg ser dem i alle fall ikke. Det er rart med rådyr. De er så vakre, og det er en stor opplevelse, synes jeg, å se dem i skogen eller ute på jorder. Men det er ikke fullt så hyggelig å komme ut i hagen om våren og oppdage at alle blomtserknopper og nye planteskudd er borte…. Vel, for meg er det kun fine opplevelser med rådyr nå, de kommer ikke opp på terrassen min i fjerde etasje, og på hytta har jeg aldri sett rådyr.
Jeg forlater etter hvert lysløypa, går ned mot elva via kirkegården, og snart er jeg ved broa.
Jeg tar et bilde av elva, og når jeg ser det, tenker jeg på kulde. Det er akkurat som om bildet oser av kulde, og det stemmer med virkeligheten. Her nede ved elva biter kulda skikkelig. Jeg kjenner det godt i kinnene nå.
Men det er bare å fortsette. Jeg har gått bare snaue tre kilometer, det betyr at jeg har over ni igjen. Jeg krysser elva og må – selvsagt – ta et bilde av broa sett nedenfra også. Den er egentlig veldig fin når du står under den og ser opp på den. Den ser ut som en slange som bukter seg over elva. Den får meg også til å tenke på en dinosaur med mange bein.
Jeg gikk langs elva her i går, og da var det tungt å gå her. Det var ikke brøytet, men nå er gangveien brøytet, og det er veldig fint og lett å gå her.
Snart ser jeg noen ender i vannkanten. Stakkars ender, tenker jeg, så kaldt! De svømmer i det iskalde vannet, og jeg lurer på hvordan de egentlig har det nå. I sommerhalvåret er det mange som mater dem, men nå er det ingen. Hva gjør de dersom elva blir islagt? Antakelig flyr de av sted og finner seg et sted der det ikke er is.
Etter en kilometer langs elva, kommer jeg til den gamle broa. En gammel ærverdig bro med en ny, moderne vindeltrapp. Stilig, synes jeg.
Jeg har bodd i Nedre Eiker siden 1986, og det er mye som har skjedd siden den gang. Bygda, et vil si tettstedene, har fått et mer urbant preg med blant annet denne vindeltrappen og med boligblokker i flere etasjer. Ett eksempel er Sandstranda som speiler seg vakkert i elva.
Jeg har nå gått omtrent fem kilometer, og jeg må gå på bilvei et lite stykke, parallelt med E 134. Her merker jeg eksosen, så det er godt at det ikke er lange strekningen her.
Jeg kommer til Steinberg, og her går jeg ned til elva igjen. Også her er gangveien brøytet og fin. Snart ser jeg tomme båtplasser, og etter hvert også flere benker som inviterer til en liten rast. Men i dag er det omtrent bare jeg som går her, og det er ingen som sitter på benkene. Det frister ikke, det er nemlig skikkelig kaldt nå. Jeg føler at jeg har fått en frisk farge i kinnene, og at nesa mi er blitt rød som en tomat. Det føles i alle fall sånn!
Benken over er dekorert med malte blomstermotiver, og dette får meg til å tenke på deilige vår- og sommerdager. Åh, så deilig det skal bli! Men enn så lenge må jeg bare vente.
Sov du lille spire ung, ennå er det vinter.
Jeg nærmer meg Hokksund nå, og det er godt, for nå fryser jeg på hendene- selv om jeg har gode, varme votter. Etter to timer og femten minutter er jeg fremme, og litt over tolv kilometer er tilbakelagt. Det er veldig trygt og godt å spise på Sanden. Her er de veldig nøye med smittevernsreglene der, og vi får ikke sitte overfor hverandre ved bordet dersom vi ikke tilhører samme husstand. Så vi tre bruker to bord der vi sitter i sikksakk på en måte, og det er god avstand til de andre bordene.
Vi nyter god mat, og koser oss ordentlig. Christine må snart gå da hun skal tilbake på jobb, men Gunnvor og jeg kan ta det med ro. Vi snakker om hvor viktig det er å kose seg i disse corantidene, å nyte livet innenfor de begrensningene vi har.
Jeg glemmer helt å ta bilde av maten, men jeg legger ved et bilde fra Sandens vintermeny. Jeg tenker altså det er viktig å kose seg, men det er også viktig å spise ute for å støtte opp om restaurantene og hotellene som sliter på grunn av coronarestriksjoner.
Etter en lang og hyggelig lunch tar vi farvel, og jeg går til Eikersenteret der Trond vil hente meg. Nå er sola her, og jeg nyter det der jeg går inn i solnedgangen.
Jeg leser ii sosiale medier om konflikter mellom skientusiaster og dem som går til fots. De som går på ski, tenker gjerne at oppkjørte løyper er for dem, også lysløyper som ligger nær bebyggelse. Gående trimmere hevder at naturen er for alle og at de har rett til å gå også der det gås på ski. Jeg mener at man kan gå til fots i en skiløypetrasé dersom man går utenfor sporet og det er så hardt at man ikke går igjennom. Men når det er sagt, tenker jeg at gående kan se på alternativer. Her hvor jeg bor, er det fin gangvei langs elva, og dessuten er det flotte turmuligheter oppi åsen, på begge sider av elva, skulle jeg tro.
Mari og jeg bestemmer oss i dag for å gå opp i høyden, og vi møtes nede i bygda i halv-tolvtiden. Vi har på oss piggsko, og jeg har staver. Tenker de kan være kjekke å ha dersom det er islagte partier der vi skal gå.
Dagens tur legges til Knabben, og det blir min tredje tur etter nyttår. Det er jeg fornøyd med! Det er kaldt i dag, ikke noe sol, men vi er godt kledd. Å gå til Knabben er for meg to helt forskjellige ting- enten tar jeg det med ro oppover, eller jeg går så fort jeg kan. For to dager siden tok jeg variant nummer to, i dag blir det den første. Vi tar det altså med ro oppover, men det er like bratt for det! Vi går forbi Dragomsteinen, og det går fint å gå selv om det er is noen steder. Spesielt mye is er det der vi klatrer i tau. Det er jo ganske dekorativt også, da!
Mari har vel gått her bare en gang tidligere, og gleder seg nok ikke til klatringen. men det går så fint! Hun er blitt litt av ei fjellgeit! K
Resten av veien opp er tørr og fin, og snart er vi oppe. Egentlig smart ikke å gå så fort, da blir vi ikke svette, og dermed heller ikke kalde. Allikevel merker vi det i kinnene når vi kommer til toppen.
Siden det er så kaldt og ikke noe sol, går vi raskt videre. Vi går bort til Solbergfjell, dvs først ned, så opp igjen og bortover til Solbergfjell. Det er fin oppgått sti i snøen hele veien, men flere steder ser vi brukne trær og rotvelt. Den tunge snøen som kom i romjula, har gjort stor skade mange steder.
Må ta et bilde på Solbergfjell også!
På Solbergfjell møter vi ei hyggelig dame som har satt seg ned, men hun skulle snart gå videre mot Knabben. Benytter anledningen til å sende henne en hilsen dersom hun skulle lese dette.
Må ta et siste bilde for å vise alle hvor fIne stier det er her oppe i snøen.
Neste uke tenker vi å gå til Knabben igjen, men da vil vi gå innover mot Aslakkane også. Jeg vet det er oppgått sti dit, kanskje er det sti også til Solbergvarden og Lokkeråsen
Så til dere som går i skiløypene – bruk de oppgåtte stiene i skogen i stedet!
Fra Solbergfjell går vi ned til Stenseth, Mari går da hjem, og jeg går ned igjen til Solbergelva. En flott rundtur, rundt åtte kilometer.
Må også fortelle at jeg på Stenseth møter en av mine små fra tiden jeg jobbet på skolen. Veldig hyggelig å se ham igjen, men jeg kan dessverre ikke gi ham en klem denne gangen- det får vente til det ikke lenger er noen coronafare.
Da er skisesongen her…. og jeg liker ikke å gå på ski…
Men Trond elsker det, og det er god trening, så derfor blir også jeg med når Trond foreslår at vi skal ta en tur. Selvsagt gjør jeg det, jeg kan jo ikke sitte inne i dette flotte været.
Vi skjønner ganske fort at det ikke bare er vi som skal på ski i dag. Det er mange biler på parkeringsplassen. Vi kjøpte nye felleski i fjor, så vi slipper heldigvis å smøre skiene. Men som den proffe skiløperen jeg er, klarer jeg ikke å få på meg skiene en gang! Amund, min tidligere leder fra tiden på Eknes, kommer meg til unnsetning. Han kjenner bindingene bedre enn det jeg gjør, og begge ski sitter perfekt. Takk, Amund!
Da er det bare å sette i gang. Jeg er det jeg kan kalle en sliter, en skiløper som går på vilje- uten teknikk. Jeg en skiløper som sikkert ser ut som ei kløne bakfra, det er vel bare i nedoverbakker jeg ikke skiller meg mye ut fra andre. Det vil si hvis bakken ikke er for bratt, da! Husker første gangen jeg kjørte fra Tverråsen ned mot Eiksetra. Det gikk fint, det, helt til jeg plutselig skulle svinge til venstre nederst i bakken- det klarte ikke jeg, og havnet inne i skogen et sted…
Jeg foreslår for Trond at vi kan gå hver vår tur, og så kan jeg sette skiene ved bilen når jeg ikke vil gå mer. Jeg kan da starte på hjemoverveien, men han sier vi selvsagt skal gå sammen. Han er ganske tålmodig, for han vet at han må vente på meg noen ganger, både fordi jeg ikke går så fort som han, og fordi jeg vil ta noen bilder underveis.
Jeg må innrømme at det er svært vakkert når jeg først kommer inn i skogen. Vi kommer til Nerdammen, og der tar jeg det første bildet. Utrolig vakkert!
Vi går langs dammene, og når vi kommer ned på hovedløypa, tar vi til venstre mot Solbergvann. Jeg husker fra tidligere at det er oppoverbakker nesten helt til vi er ved Solbergvann, og jeg prøver å gå med en viss teknikk. Det går en liten stund, og så er det akkurat som om jeg tramper som et troll oppover bakkene. Ett sted er det nedoverbakke, herlig! Men så er det oppover igjen. Folk går forbi meg, det skjønner jeg godt at de gjør.
Trond er tålmodig, han. Noen ganger går han fort oppover og står og venter til jeg når ham igjen, andre ganger kommer han mot meg igjen etter å ha kommet til toppen.
Flere steder ser vi brukne trær, ett sted ligger det også et tre over løypa. Jeg sender en takk til dem som kjører løypene her og som også må fjerne trær som ligger over løypa. Jeg vet det ligger veldig mye arbeid bak slike flotte skiløyper.
Det er mye skygge i området mellom Mellomdammen og Solbergvann, men når vi nærmer oss Solbergvann, ser vi sola på toppen av trærne, og snart ønsker den oss velkommen.
Etter en god stund kommer vi til Solbergvann. Vi har nå gått rundt seks kilometer. Jeg er ikke så veldig sliten, men jeg synes det er godt å være ferdig med de lengste oppoverbakkene. Her er det helt magisk vakkert. Terrenget er badet i sol, og jeg må selvsagt ta noen bilder.
Trond tar ett av meg også.
Etter en lite foto- og drikkepause går vi videre.
Jeg har mistanke om at Trond har planlagt at vi skal gå rundt Korpetjern. Vi kommer til stedet der løypa dit tar av fra hovedløypa. Joda, han har tenkt det, og jeg sier jeg kan gå et stykke, i alle fall. Trond sier han har sett på Skisporet at de ikke har kjørt opp hele løypa, men vi satser på at det er gjort nå.
Etter enda noen oppoverbakker kommer vi til Korpetjern, og Trond sier vi kan snu her hvis jeg vil det. Men jeg mente jo ikke det med at jeg skulle gå bare et stykke, jeg gir meg aldri sånn halvveis, og sier jeg vil gå rundt og ned igjen til hovedløypa. Men først må jeg ta et par bilder. Det er jo så fint her også!
Vi går altså videre, og kommer opp til hytta som ligger der oppe, og plutselig stopper løypa slik det fremgikk på Skisporet. Da er det bare å snu og vende nesa mot Nerdammen igjen.
Heldigvis er det noen nedoverbakker nå, men det er en drøy oppoverbakke før vi igjen er ved Solbergvann. Trond venter på meg her, og jeg må også ta noen flere bilder her før vi går videre.
Nå er jeg skikkelig sliten, og det er godt å vite at det er en del nedoverbakker nå. Herlig!
Snart er vi der vi tar av hovedløypa for å komme til Nerdammen. Nå merker jeg at det svir mellom skuldrene, et tydelig tegn på at jeg har brukt armene og muskler leg vanligvis ikke bruker. Jeg kjenner det også øverst på lårene, og føler meg som ei skikkelig kløne nå. Orker ikke tanken på å tenke en gang det minste av teknikk….
Etter to og en halv time og 14,6 kilometer er vi tilbake ved bilen. Vi har møtt mange skiløpere på turen, og nå er parkeringsplassen nesten helt full.
Jeg er veldig glad når jeg kommer til bilen. Bare helt herlig å sette seg inn i den, godt fornøyd med å ha gjennomført dagens tur.
Det går mot lysere tider, jeg ser nok ikke endring fra dag til dag, men jeg vil dette året gå samme morgentur to ganger i måneden og ta bilder hver gang for å vise hvordan naturen endrer seg med de ulike månedene og årstidene.
Jeg går i dag ut halv åtte, det er et par kuldegrader. Det er friskt og godt ute, kulda kjennes øverst på kinnene. Det er ikke mye snø, bare rundt fem cm, tenker jeg. Dette er stor kontrast til hytta der det er over 1 meter med snø. I dag er er det måneskinn, og jeg trenger ikke bruke lykt der jeg går inn i skogen.
Når jeg nærmer meg bebyggelsen, ser jeg lys fra det nærmeste huset. Det skaper en fin stemning denne vintermorgenen.
Det er søndag, og det er ikke mye trafikk denne morgenen. Jeg hører noen biler, ellers er det helt stille. Ikke en fugl, ikke noe ekorn.
Jeg nærmer meg Batteriet, og jeg merker det er lysere nå.
Etter rundt 20 minutter er jeg oppe på Batteriet. Det er bare så fint å stå her oppe og se utover bygda. Spesielt fint er det når det er mørkt, synes jeg.
Men frokosten venter, og jeg setter kursen mot Solbergelva igjen. Sola er på vei opp.
Jeg passerer juletreet på veien hjem. Julelys preger fortsatt hus og hager, og det er så godt i denne coronatiden. Jeg kommer til å rydde bort jula i løpet av de første dagene, men lyset på terrassen vil jeg la stå ut januar.
Det blir lysere og lysere der jeg nærmer meg Bergås , og vel hjemme igjen er det soloppgang og nesten dagslys.
Dette er det første innlegget der jeg skal beskrive status og utviklingen i naturen i 2021. Den neste kommer om ca to uker.
Bildet ovenfor tok jeg på hytta i går. Der hadde vi over en meter snø, og kontrasten var stor da vi kom hjem. Her var det omtrent helt bart.
I dag våkner jeg til snøvær, men det er ikke mye som kommer. Jeg ser ut på terrassen, drømmer meg litt bort til jeg igjen kan sitte her med en kaffekopp og nyte de første solstrålene.
Vi går nå inn i den andre vintermåneden, og jeg må nok tåle litt vinter før våren kommer. Men det går mot lysere tider, og nytt år gir nye muligheter. Bare det er nok til å glede seg, tenker jeg! Nye muligheter og nyttårsforsetter. Nyttårsforsetter pleier jeg egentlig ikke ha, med unntak av at jeg gjerne skulle ha gått ned noen kilo. Men jeg vil fortsette mitt aktive liv! Jeg liker veldig godt å være ute, å gå turer i skog og mark. Jeg kan se tilbake på svært mange fine opplevelser i 2020, og gleder meg til nye i 2021. Jeg gleder meg til turer, og jeg gleder meg til overnatting ute, i telt og i hengekøye.
Jeg regner med at det blir flere måneder med corona og smitteverntiltak. Jeg gleder meg selvsagt til at vi får en mer normal tilværelse, og jeg gleder meg til at vi kan klemme hverandre Igjen. Jeg gleder meg til å kunne dra til utlandet på ferier og langweekender.
Men corona og smitteverntiltak har jo noen positive konsekvenser også. Friluftsliv har fått en stor oppsving, og det er godt for folkehelsa. Jeg har aldri sett så mange ute i naturen før.
Jeg tenker også at mange har fått øynene opp for de nære ting. Det er ikke nødvendig å dra langt av gårde for å få naturopplevelser, du kan finne dem i nærmiljøet. Gå ut der du bor, bruk sansene! Jeg går ut om morgenen, midt på dagen eller om kvelden, og gjør du det, ser du hvordan lyset endrer ditt nærmiljø. La deg selv oppleve en flott soloppgang og en solnedgang! Lytt til fuglesangen! Nå om vinteren er det ikke så mye av den, men du kan kanskje høre et ekorn som løper oppover trestammene eller en svartspett som hakker på en telefonstolpe eller i toppen av et tre.
Videre er det mange flotte reisemål i Norge, det er ikke noe krise å måtte feriere her hjemme og gi avkall på utenlandsreisene. Og sist, men ikke minst, tror jeg mange er mer sammen med familien og storfamilien enn det de var tidligere. Familiekohorten.
Renslighet er også en positiv konsekvens. Vi vasker hender, og vi spriter dem, og vi har lært hvordan vi skal hoste og nyse. Dette gjør at det blir mye mindre smitte av andre sykdommer også.
Jeg tenker jeg så langt er blant de heldige som ikke er blitt rammet av corona eller av negative konsekvenser av coronaen. Jeg tenker på alle dem som har mistet sine kjære, på dem som er blitt syke og sliter med ettervirkninger og på alle dem som har blitt permittert eller har mistet jobben sin.
Jeg tenker også på dem som er alene, på dem som er ensomme. Jeg har en tante i England som har vært alene i julen og nyttårshelgen. Hun har vanligvis besøk av famile fra både Norge og Belgia i høytiden og ellers i året. Heldigvis har hun en datter i nærheten som hun får lov til å gå tur med og som kan handle for henne. Hun blir åttifem i år, og venter må bare på å få vaksinen. Tanten min har heldigvis kontakt med oss og den nærmeste familien på FaceTime. Det erstatter ikke samvær og besøk, men det er i alle fall en måte å holde kontakt på. Jeg synes det er godt å se henne mens jeg snakker med henne.
Dette får bli nok om coronaen i denne omgang. Switcher over til fysisk aktivitet. Jeg er godt fornøyd med min innsats her, men jeg hadde et par dager i julen med skikkelig sløving for å si det sånn. Slike dager er jeg så langtfra fornøyd med meg selv – selv om det er OK akkurat der og da.,
Men nytt år og nye muligheter, og da tenker jeg at jeg ikke skal ha slike sløvedager i hele januar. Får ta en måned om gangen! Videre skal jeg hver uke ha et snitt på over 18 000 skritt per dag. Jeg skal også gå til Knabben minst 30 ganger dette året.
Ja, der blir det jo noen nyttårsforsetter allikevel! Det med Knabben blir vanskeligst. I år har jeg kanskje vært der 10 ganger eller noe sånt, og jeg hater jo å gå opp dit. Men det er fin trening, da, og kanskje blir det ikke så krevende dersom jeg gjør oftere. Time will show!
Men tilbake til fysisk aktivitet. Vi skal jo på tur i dag også! Dagens tur tar vi etter nyttårshopprennet. Passer veldig fint da det har sluttet å snø. Det er rundt null grader, og vi legger turen mot Åssiden.
Vi går langs bilveien før vi går opp i lysløypa. Lysene er ikke på, men det gjør ikke så mye da lyset fra bygda bidrar til at det er ganske lyst også der vi går, langt oppe i skogen.
Vi hører lyden av trafikk nede fra bygda – hvis vi hører etter. Gjør vi ikke det, tenker vi ikke over at den er der. Vi hører en lyd lenger oppe fra skogen, og jeg tenker det er slik en ugle kommuniserer med omverdenen. Etter rundt tre kilometer kommer vi til det jeg tror er et pumpehus, og der virker lysene. Plutselig går vi i flomlys. Jeg må si jeg foretrekker at lysene virker, men det er veldig fint å gå der det ikke er lys også.
Der Kjøsterudbekken krysser lysløypa, tar vi av og beveger oss nedover mot elva. Vi kommer inn på en ny lysløype, og følger denne ned til bebyggelsen.
Snart er vi nede ved riksveien, vi følger denne mot Solbergelva igjen, og krysser den via broa som går over veien ved Vinnes.
Nå følger vi riksveien på den andre siden helt til vi kommer til til rundkjøringen. Vi går da ned til elva, til båthavna.
Jeg må dele et bilde av innganspartiet til Isachsen også. Synes det er så koselig!
Vi går nå Killingrudalleen, og vi ser juletreet på Stenseth og hjem til Bergås terrasse med Knabben i bakgrunnen. Som alltid er det vakkert i Killingrudalleen.
Etter en tur på 9,5 km, 1 time og 45 minutter, er vi tilbake der vi startet. En fin start på 2021!
Vi våkner i vinterland – vel en meter med snø. Første post på dagens program et å tenne opp i ovnene på hytta til søsteren min. Jeg bruker vanligvis et par minutter bort til hytta hennes, men i dag er situasjonen langt fra vanlig. Utstyrt med truger legger jeg i vei, og det er svært tungt for å si det sånn. Jeg synker langt ned i snøen, noen steder har jeg snø helt opp på lårene. En hel time bruker jeg bort til hytta. Dagens trim! Håret er klissvått av svette, ullundertøyet er også blitt fuktig. Jeg tenner i ovnene og venter til jeg kan legge i inn en gang til. Mens jeg venter, smelter jeg snø på ovnen, orker ikke tanken på å gå ned til brønnen for å hente vann.
Heldigvis er det helt annerledes å gå tilbake igjen, bruker ikke lenger tid enn vanlig. For en lettelse! På veien tilbake kan jeg også nyte det jeg ser rundt meg, Vakkert!
Vi venter besøk av Øystein og Christine og barna, og snart ringer Øystein for å fortelle at de er blitt stoppet nedi bakkene. Brukne trær ligger over veien, og de må fjernes før biler kan passere.
Men det tar ikke lang tid før de kommer opp til parkeringsplassen. Nå venter litt av en jobb å få to barn og tunge ryggsekker opp bakkene. Femåringen klarer seg selv, men toåringen må bæres i de bratteste bakkene. Godt at bestefar har gått dem i møte og kan hjelpe til.
Endelig ser de hytta, og Leon begynner med en gang å grave i snøen. Bestefar har allerede laget en hule, og Leon fortsetter på dette prosjektet. Tror aldri han har opplevd så mye snø før!
Sammen med bestefar lager han flere huler, og Øystein lager akebakke. Den blir populær, både for barn og voksne! Vi setter utfor på rompeakebrett, alle sammen. Solveig, Nora og Eivind fra nabohytta kommer bortom, og også de vil prøve akebakken. Gøy for alle generasjoner! Til og med bestemor setter utfor flere ganger!
Det er fascinerende å se på Tilia- hun forsvinner nesten i snøen, men stabber seg fremover- like blid hele tiden!
Vi lager også lykter i snøen som vi skal tenne når det blir mørkt.
Etter tre – fire timer er det tid for å gå inn, men Leon vil fortsette ute i snøen. Det er jo vare så gøy å grave i snøen!
Bestefar må også være ute litt lenger da han skal grille kjøttet vi skal ha til middagen før han kan komme inn.
Ettermidagen avsluttes med en nydelig middag. Nå skal ungene i seng, og roen senker seg etter en deilig og aktiv dag ute i snøen.
Jeg våkner til nok en dag med regn. Et tynt snølag dekker bakken, og jeg ser at noen allerede har vært ute med hunden sin. Jula har så langt vært fin, vi har tilbrakt dagene med den nærmeste familien. Det har vært relativt lite fysisk aktivitet og mye kos. Har litt dårlig samvittighet for at innekos har tatt plassen for fysisk uteaktivitet, men det er hyggelig, da! Men i dag skal vi til hytta! Vi hadde egentlig tenkt å dra i går, men da var det et ufyselig vær med snø og sterk vind. Vi valgte derfor å vente til i dag.
Vi kjører fra Solbergelva med regn og sludd piskende mot ruta, og det er ganske utrolig at vi snart skal være oppe i vårt vakre vinterland.
Etter tre kvarter er vi inne på Digerhaugveien og starter oppstigningen mot Støle. Vi kjører ikke langt før det er full vinter. Trær langs veien er tunge av snø og bøyer seg over veien. Det er nesten som om vi kjører inne i en gotisk katedral! Vakkert!
Vi ser også trær som ikke har klart presset. De er knekt, og ligger over veien. Heldigvis har dette skjedd før vi kommer, men jeg kan tydelig se for meg den jobben broren min og alle de andre som brøyter, har disse romjulsdagene.
Vi kommer til broa der veien krysser elva, og jeg ber Trond stoppe slik at jeg får tatt et par bilder.
Nå starter de verste stigningene, og det er bare å håpe at vi ikke møter noen slik at vi må stoppe eller i verste fall rygge. Tenker at dersom jeg hadde kjørt og hadde måttet rygge her, hadde jeg gått ut av billen og sagt at den andre sjåføren kunne overta…
Vi møter to biler der vi må kjøre til siden og stoppe, men heldigvis kommer vi greit i gang igjen. Vi møter først en traktor, og så en til, og det er broren min. Vi kan ikke stoppe, må bare kjøre videre, men et lite vink får vi til.
Vi kjører av Digerhaugveien, og begynner på veien opp til Støle. Den en nybrøytet, og det er bra, men oppe i de verste bakkene ser vi en traktor ligge utenfor veien. Senere på kvelden snakker jeg med broren min, og han forteller at to traktorer har kjørt ut denne dagen. Jeg tror ikke det er mange som vet hvor mye arbeid og slit som ligger bak nybrøytede veier på dager som denne.
Snart er vi oppe på parkeringsplassen. Om vinteren må vi gå herfra, vi legger mesteparten i sekkene, lar skiene stå igjen, og går bortover skiløypa. Sekkene er kjempetunge, og vi har bæreposer med mat i hendene. Vi håper at hyttenaboen er her slik at snarveien er oppgått, og det er den, heldigvis. Men bare opp til hytta deres…
De siste meterne går vi i løssnøen, og snøen går til langt opp på lårene. Men der, der er hytta, og det er bare så deilig å være her igjen!
Etter å ha tent opp i ovnene, pakket ut og lagt alt på rett plass, er det tid for å sette seg ned foran ovnen, med et glass øl og en akevitt. Det er et par minusgrader når vi kommer, men med vår superovn, tar det ikke lang tid før varmen kommer.
Hjemme er all julepynt i grått, grønt, brunt, gull og sølv, med på hytta er det rødfargen som råder.
Etter et par timer tar vi en tur ned til bilen for å hente ski og det vi ikke fikk med oss den første gangen. Det er så flott å gå her med lykt, helt magisk!
Nede ved parkeringsplassen møtes vi av et lysskjær fra en av traktorene som fortsatt brøyter….
Det er også veldig koselig å komme opp til hytta igjen og se de opplyste vinduene….
I dag våkner jeg til soloppgang. Bare helt skjønt! Tror det er andre gang i desember, de andre dagene har jeg våknet til regn og tåke…
Vi pusler litt med juleforberedelser, og i ettiden er vi klare for dagens tur. Vi vil gå til Knabben og Solbergfjell, og denne gangen vil vi ta det som regnes som den tøffeste stien opp. Jeg liker nemlig den mye bedre enn den som går rett opp for der jeg bor. Ved å ta den tøffeste stien får jeg på en måte varmet opp ved å gå lysløypa bort til der stien starter. Dessuten går den tøffeste stien mer på skrå oppover. Stien fra Myrabakken der jeg bor, den går bare rett opp, den!
Vi tar på oss fjellsko, tror ikke det er nødvendig med piggsko denne dagen. Det går også helt utmerket – i lysløypa er det rene sommerføret! Vi vet at det er en del svaberg etter hvert, men vi tenker at vi kan ved siden av svabergene, i lyngen. Det er jo ikke sikkert at det er is på svabergene heller.
Det går bra en stund, men så kommer vi til svaberg som er dekket av is. Det er ikke lenger mulig å gå i lyng, vi må krysse svabergene. Trond finner et sted han tror vi kan komme over, men nei, det går ikke. Vi må rett og slett snu og gå ned igjen! Festlig!
Vi bestemmer oss derfor for å ta den vanlige stien i stedet. Vi trenger heldigvis ikke å gå helt ned igjen, vi tar stien som går bort til Dragomsteinen og går videre opp derfra. Ja, det var jo litt av en omvei, men det viktigste er at vi kommer oss opp!
Sola står lavt når vi kommer opp. Det er vakkert, svært stemningsfullt.
Sist vi gikk her, var det regn og tåke, og det var ikke utsikt i det hele tatt. Det er jo stemningsfullt med tåke også, men lav sol er bare helt fantastisk!
Vi går videre til Solbergfjell. Det er fint å gå her oppe for dem som måtte lure på det. Stort sett bart i stien, ikke spesielt glatt heller. Jeg tenker som alltid at det er godt stykke mellom Knabben og Solbergfjell, men når vi først har kommet opp den første kneika, går det fort bortover åsen.
Sola er fortsatt oppe når vi når Solbergfjell, men nede i bygda er det ikke mye sol nå.
Drømmer meg litt bort her oppe, tenker hvor fint det hadde vært og tent et bål, sittet her og latt mørket komme. Men vi må ned igjen, bål får bli en annen gang.m Veien ned til Stenseth går lekende lett, og det er ikke mye som minner om vinter når vi kommer ned i skogen.
Vi går via Batteriet hjem igjen, og ja, som du vet, tar jeg alltid et bilde her.
Dette blir kanskje min siste tur i Finnemarka i 2020. Vi drar på hytta i romjula og blir der til nyttårsaften. Siste tur eller ikke – vi er bare kjempeheldige som har en så flott natur og så godt turterreng rett utenfor inngangsdøren.
Gleder meg til mange flotte turopplevelser i 2021! Coronaen kan ikke sette noen stopper for det!
Endelig! Våkner til en dag det er meldt sol! Men når jeg ser ut, ser jeg bare tåke, tåke og enda mer tåke. Det regner ikke, og jeg tenker at sola, den er der, den, godt gjemt over tåkehavet.
Jeg tar på turtøy og piggsko, og legger i vei mot Knabben. Det er lite bruk for piggsko i starten, det er helt bart og vått på stien, men jeg tenker det vil være annerledes i høyden.
Som alltid synes jeg det er et slit å gå opp til Knabben, men jeg prøver å tenke positivt og se meg omkring mens jeg går oppover. Det er mye vakkert på bakken og rundt meg- det gjelder bare å se det!
Jeg går oppover, oppover, og enda mer oppover. Snart aner jeg at det er sol over tåkehavet, og plutselig møter de første solstrålene meg på stien. Fantastisk deilig etter uker med regn.
Nesten umerkelig blir det også mer og mer snø. Først bare litt her og der, men etter hvert er det snø i terrenget og islagte partier i stien. Godt jeg tok piggsko i dag!
Jeg kommer opp til det siste platået før Knabben, kan glede meg over at jeg så å si er oppe, og gleder meg til å komme opp og se utover tåkehavet som ligger under meg.
Og tåkehav, det er det. Det er utrolig vakkert å stå her oppe, nyte sola og bare se utover. Borte er utsikten, ser kun toppen av åsene rundt byen, men det er så fint allikevel! Helt magisk!!
Jeg møter et par spreke turgående damer her oppe, og jeg spør om jeg kan ta bilde av dem. Ser med en gang at det kan bli et fint bilde! De sitter og nyter sola, og vi er skjønt enige om at en tur til Knabben i dette været er en skikkelig vitamininnsprøyting, en skikkelig energiboost etter uker med regn.
Benytter anledningen til å sende en Holsen til dere to. Fint bilde!
Jeg går videre i retning Solbergfjell. Det er snø overalt her oppe, ikke mye, men nok til at det lønner seg å gå på stien der andre har gått før. Også på Solbergfjell er det også nydelig sol, vakkert!
Jeg tenker det ville ha vært spesielt å sette ut herfra med paraglider på en dag som dette. Man ville da hoppe rett inn i det store intet, uten å se noe annet enn en hvit dyne, for så å komme gjennom skylaget til en grå verden fylt av tåke.
Jeg forlater Solbergfjell, men tar et par bilder mot Jonsknuten og Norefjell før jeg går nedover mot Stenseth.
Nedi bakkene møter jeg nok en sprek turgåer, hun bor i Krokstadelva, og benytter fridagen til å ta seg en tur opp i høyden. Hun kommer fra Berlin, har bodd i Norge i ti år og snakker flytende norsk. Vi har en interessant samtale om det norske og det tyske språket, om likheter og ulikheter, og om bruk av preposisjoner. Spesielt bruken av i og på. Dette er svært vanskelig for dem som skal lære seg norsk, og det skjønner jeg veldig godt. På Hamar og i Hamar, på Kongsberg og i Kongsberg, men bare i Drammen og i Oslo. Hva er regelen her? Er det slik at vi kan bruke i og på foran mindre byer og bare i foran store byer? Nei, vi kan jo ikke si på Risør eller på Tønsberg. Det er derfor tryggest å si i foran alle byer….
Det er mer snø på denne siden enn det det er på Solbergelvasiden, og det er ikke bart før jeg kommer ned til Stenseth. Må ta med meg et par bilder av de siste solstrålene før jeg er tilbake i tåkeheimen.
Jeg går hjemover via Batteriet, og som alltid må jeg ta et bilde av den vakre utsikten….
Etter to og en halv time er jeg hjemme igjen. Tenker på alle dem som er på jobb og ikke har mulighet til å oppleve sola på en dag som dette. Tenker også på dem som ikke går ut i dag siden været er så dårlig…..
