28.04.20. En liten biltur fra Solbergelva, opp til parkeringsplassen ved Nerdammen, og vi er midt i det flotteste turterreng! Er så heldig å ha slike turmuligheter omtrent rett utenfor stuedøra! Kan jo gå hjemmefra også, det er rundt 4,5 km til parkeringsplassen, men da blir det liten tid til tur der oppe dersom vi går dit etter jobb.
Vi går først til Gravningen. Isen har gått nå, og trærne og himmelen speiles i vannflaten. Vi ser et andepar på vannet, jeg kaster litt brød ut til dem, men de kommer ikke mot oss. I stedet letter de og slår seg ned lenger unna. De er tydeligvis ikke like tamme som dem nede ved Drammenselva.
Det er så fredelig her! Det ligger flere hytter rundt Gravningen, og jeg tenker at denne røde hytta har en flott beliggenhet.
Vi har bestemt oss for å gå en rundtur innom vann i nærheten, og neste vann blir derfor Marivann. Når vi kommer dit, har det begynt å hagle, og små hvite korn legger seg på stien. Vannet ligger der så vakkert og er klart til å ta imot andefamilier. Foreløpig ser vi bare ett andepar også her. Heller ikke de vil ha noe av brødet mitt denne gangen.
Det er flere hytter også her. Rett ved vannet er det en fin plass. Her er det husker for barna på et koselig hyttetun. Litt av en drømmeplass! Skulle gjerne ha hatt en hytte her, jeg!
Vi går videre, forbi en hytte som var til slags for en stund siden. Vi ser det er folk der nå, og jeg kan tenke meg det er de nye eierne som riktig nyter hyttelivet og storkoser seg i sitt mye paradis.
Neste vann vi kommer til, er Lille Marivann. Også dette vannet ligger så stille og fredelig denne kvelden, omgitt av myrer og noen hytter. Selja har fortatt sIne gåsunger i behold.
Her oppe er ikke løvtrærne grønne ennå, og når vi ser oss rundt, på den brune myra, tenker vi at dette kan være et høstlansskap like så godt som et vårlandskap. Det minner meg om det landskapet vi går gjennom om høsten når vi skal på jakt. Det vil si, det er Trond som skal på jakt, jeg er bare med. Men denne gangen er det heldigvis et vårlandskap, og vi er nå midt i den beste årstiden.
Nå er vi ikke langt fra Nerdammen, og etter et par minutter er vi der. Vi går ned til badeplassen vår, men det frister ikke med et bad i kveld. Det er for kaldt til det, men det er like vakkert her som på den beste sommerdag.
På vei mot parkeringsplassen, går vi forbi nok et vakkert hyttetun. Her er det et anneks som jeg svært gjerne skulle ha hatt på hytta vår på Skrim. Jeg har en sønn som er murer, så dersom jeg finner steiner som egner seg, er det jo en mulighet.
Jeg pleier ikke å ta bilde av hyttene eller anneksene til folk slik jeg har gjort denne gangen, men jeg håper eierne ikke har noe imot det. Dagens siste bilde tar jeg ved enden av vannet. Vakkert og stemningsfullt.
Et slikt turterreng har vi altså like overfor Solbergelva. Anbefales på det sterkeste!
Det er mandag, jeg har vært lenge på jobb i dag, og vi har tatt imot elevene på småskoletrinnet. Det var bare så fint og hyggelig å se dem igjen!
Utpå kvelden kjenner jeg bare at jeg må ut en tur. Det har regnet, ikke så hyggelig akkurat det, men det er godt for alle bøndene som er ferdig med våronna. Må også si at regn skaper en helt spesiell stemning i etterkant- det er bare helt vidunderlig herlig og friskt!
Jeg møter joggere med plugger i øret, de hører sikkert på musikk. Jeg hører fuglesang, jeg. Synes det er mye bedre! Men det er jo to forskjellige ting- hvis jeg går for å trene, legger jeg ikke merke til fuglesangen, da kan jeg lo like godt høre på musikk eller en eller annen podcast. Men når jeg går tur for å sanse mest mulig, kan jeg ikke la meg forstyrre av slikt.
Jeg går ikke lenge før jeg ser noe jeg ikke har sett før. Det er en slags oransje sopp på flere einerbusker. En titt på Google forteller meg at det er hagtornrust. Det er en slags rustsopp. Rustsoppen kommer på einer om våren, og senere på hagtorn eller pæretrær.
Jeg går videre, det er så grønt og frodig. Om våren er det så mange ulike grønnfarger. Blåbærlyngen lyser opp i skogbunnen, og bjørka pryder gangveien der jeg går.
Her og der er det hengt hyggelige hilsener på trærne- Alt blir bra.
Plutselig legger jeg merke til en fugl like ved veien. Jeg er ikke helt sikker på hva det er, tror det er en svarttrost, en hunnfugl. Den er ikke særlig redd, jeg kommer ganske nær. Tenker at dersom jeg bare hadde strent av gårde, ville jeg ikke ha sett den.
Det blir bare en liten kveldstur i kveld. Like før jeg kommer hjem, ser jeg en hegg som snart står i full blomst. Den pleier å blomstre i mai, den. Tar også med et bilde av skogsfiol før jeg takker for meg og ønsker dere en god natt.
25.04.20 Klokka et snart halv ni, og jeg kan se tilbake på en aktiv dag. Etter en deilig morgen tar vi med motorsag, fellespett, kiler, øks, en vanlig sag, hørselvern og noe å drikke og går litt nedenfor hytta. Jeg har i mange år ønsket å felle noen trær der slik at utsikten kan bli enda bedre. Men jeg vet at det ikke er så lett da trærne heller gal vei, de heller oppover i stedet for nedover. Det er nok en av grunnene til at Trond alltid finner andre steder vi kan felle trær for å sikre neste års vedlager. Jeg har sluttet å foreslå at vi skal felle trær der nede, har innfunnet meg med at det ikke blir slik. Men i går var det faktisk Trond som foreslo at vi skulle felle trær der nede, og jeg hadde selvsagt ikke noen innvendinger.
Vi går ned i lia, men så kommer jeg på at jeg selvsagt må ta et førbilde slik at jeg kan sammenligne med hvordan det var før. Da er det bare å gå opp igjen! Jeg skjønner også at det kanskje ikke blir den store forslkjelllen den første dagen, det er jo flere trær som ødeligger utsikten, og det ene treeet står foran det andre.
Først feller vi noen mindre trær som må bort før vi starter med de større. Vel, det er ikke riktig å si vi, det er jo Trond som feller trærne. Min jobb er å kaste kubbene ned på veien og stable dem i veikanten. I starten går dette veldig greit. Relativt tynne trær er ikke noe problem. Men så begynner Trond på de større trærne. Da trengs både fellespett og kiler og øks også. Han må jo slå inn kilene.
Det første treet deiser i bakken, og jeg er veldig godt fornøyd. Bra, Trond!
Men så er det jobben min, da, kubbene er tunge, og det er et stykke ned til veien. En og en kubbe, en knapp meter om gangen, lenger klarer jeg ikke å kaste dem. Det er utrolig mange kubber på ett tre! Endelig er jeg ferdig, og jeg stabler kubbene oppå hverandre i veikanten.
Men da står et nytt tre for tur, og ett til og enda ett. Etter hvert orker jeg ikke å stable noe mer, og lar dem bare ligge bak stabelen. Vi holder på i fire timer, og da bestemmer vi oss for at vi kan fortsette i morgen. Vi er like slitne begge to.
Oppe ved hytta igjen må jeg ta et etterbilde, og jeg skjønner godt at vi må fortsette i morgen. Det er jo slik jeg sa, det ene treet står foran det andre. Det er tungt arbeid, men det er også god trim, det gir bedre utsikt, og da kan jeg ikke klage!
Ettermiddagen nytes i sola, men søsteren min og jeg tar også en tur til sykehjemmet og besøker mamma.
Middagen grilles over bålpanna, og ved den nytes også kvelden.
Det er tidlig lørdag morgen, og jeg sitter i hytteveggen med en bok og en kopp kaffe. Etter hvert enda en kopp! Det er bare et par grader, men sola skinner og varmer så godt.
Favorittkoppen-takk til Christine
Det er bart rundt hytta, men fortsatt noe snø her og der. Det er is på vannet, men både den og snøen vil nok snart være borte.
Det er så fredelig og godt å sitte her. Ingen mennesker, bare meg. De andre sover og vet ikke hva de går glipp av. Fossen bruser, fuglene kvitrer, orrhannen høres i det fjerne, Ellers er det helt stille, bortsett fra at det drypper fra takrenna. Vanndråpene treffer den islagte bakken med et lite smell.
Hytta er mitt paradis. Her slapper jeg av og får ny energi. Jeg drømmer om natten i stedet for å ligge våken og tenke jobb.
På hytta nyter jeg livet med naturen tett på. Jeg mater fugler, og får besøk av mange ulike gjester på brettet. Siden vi kom opp først igår, har de ennå ikke sett godbitene som venter på dem, Men snart kommer de, kjøttmeis, blåmeis, granmeis, dompap, bokfink og alle de andre. Akkurat nå tripper en liten linerle ved siden av meg. Etter at vi flyttet inn i leilighet har dette betydd mye mer for meg enn det det gjorde før. En terrasse er ikke godt egnet som et sted der man mater fugler – det er noe helt annet her oppe.
Stjernehimmelen er også helt spesiell på hytta, og da spesielt på høsten. Her er det ikke noe annet lys som forstyrrer, det er bare den mørke himmelen, planetene og stjernene. Helt magisk.
Da vi solgte huset for noen år siden, tok vi også farvel med hagen. Men her på hytta er det også muligheter. Tulipaner, påskeliljer og krokus er på vei, og det er fint å se at staudene jeg plantet i fjor også kommer igjen.
Nå har jeg hentet min andre kaffekopp og er klar for å nyte den sammen med boka mi.
Ønsker deg en god dag! Selv gleder jeg meg til en dag i skogen. Vi skal felle trær slik at vi kan fylle opp vedlageret vårt.
Våren er min favoritt – da våkner alt til liv igjen, og jeg har alt det gode foran meg. Våren, sommeren og til slutt høsten før det kommer enda en vinter. Men etter den kommer jo en ny vår! Vi har hatt lite snø denne vinteren, og allerede 11.februar fant jeg den første blåveisen. Skogbunnen er nå dekket av vakker hvitveis, løvetannen er også vakker der den pryder landskapet i gult og grønt. Fuglene kvitrer, og isen smelter slik at skogsvannene igjen bidrar med sin flotte blåfarge. Bjørkene har også fått sin farge denne uken. For en fargepalett! Så vakkert!
De siste dagene har varmen kommet for fullt. I skrivende stund – sen ettermiddag – er det 18 varmegrader. Vi innviet terrassen igjen fredag kveld, satt ute helt til elleve. Sent ble det også i går. Det var bare helt herlig!
Trond gir nå siste del av terrassen et strøk med beis, og jeg gleder meg til å ta en tur til hagesenteret så fort den er tørr. Tulipaner og påskeliljer er kommet langt, fine knopper venter bare på å springe ut i fargene rødt, lilla og gult.
I dag har vi vært sammen med barnebarna igjen- og mammaen og pappaen deres. Dette er tredje gang vi har vært sammen med dem siden coronaviruset kom og endret helt på vår sosiale omgang. I dag reiste vi til fjorden, vi laget sandslott, matet svaner og prøvde fiskelykken. Akkurat det ble med forsøket, da. Egentlig skal man bare være fem personer sammen, vi var jo seks, men vi var ute, og det ble ikke noen klemmer i dag, heller.
Verket i Hurum
En tur til fjorden gir nye opplevelser og erfaringer. Lukten av sjø, runde, fine steiner, bølger som skyller innover stranda etter at båter har passert, og vannet som på ettermiddagen dekker stranda som var der da vi kom.
Det blir nok mange turer denne våren og sommeren. Utenlandsferier blir avlyst, men det gjør jo ikke så veldig mye når vi har det så fint i Norge!
Det er andre påskedag, siste fridag denne gangen, og Trond er på jobben for å forberede morgendagen. Mari og jeg, vi er klare for tur! Denne gangen vil vi legge turen til Mjøndalssiden, og vi starter fra Portåsen, barndomshjemmet til Herman Wildenvey. Herman Wildenvey ble født i 1885, bodde sammen med moren de tre første årene nede i Mjøndalen og flyttet opp til faren i Portåsen da han var tre år gammel. Hans egentlige navn var Herman Theodor Portaas. Faren giftet med søsteren til moren til lille Herman, og han vokste derfor opp sammen med sin far og sin tante.
Wildenvey bodde her til han var atten, og da dro han til Kristiania for å fullføre middelsskolen, dro så til Amerika og tilbake til Kristiania tre år senere, i 1906. Året etter debuterte han med diktsamlingen Nyinger.
Utenfor hovedhuset finner vi også statuen Det kollektive menneske laget av Sverre Bjertnæs. Denne ble avduket i 2017 i forbindelse med åpning av utstillingen «Wildenvey bilder» av Sverre Bjertnæs.
Vi forlater Portåsen og setter kursen mot Åletjern. Vi er litt i tvil om hvor veien går, vi finner skilt som viser at vi kan gå i en rundløype, men veien til lengst til høyre tar oss i riktig retning.
Ikke lenger etter ser vi skiltet som viser vei til Åletjern, men også til Veia, bekken som forbindes med Wildenvey. I en av sine erindringsbøker skriver han:
«Fossen sa vill-veia, lenger nede i bekkefaret ble den til vil-den-vei, vil-den vei – det er deg det! Siden stavet jeg det som navn ble stavet på det gamle kartet i «Egers Beskrivelse» – Wildenvey». I verseform forklarer han navnet slik:
Lad det syne sig: Herman vil den vey. Dette navn er lavet, indgravet, med dobbelt-W skrevet og stavet.
Etter bekken fortsetter vi oppover en fin sti, og langs stien finner vi flere tystbaser. De er så vakre, men også svært giftige. Tystbasen blomstrer på bar kvist, bladene kommer etter hvert. På bildet jeg har tatt, ser vi at de første bladene er kommet sammen med blomsten.
Det tar ikke lange tiden før vi er på Åletjern, og utrolig nok er isen smeltet allerede! Det er bare litt igjen i den ene kanten. Vi ser et par ender som har funnet sitt paradis og er klare for å stifte familie.
Vi går til den andre siden av vannet, der finner vi en sittegruppe ved vannkanten, og der tar vi lunch. Ingen lunchbilder denne gangen, men tar med et siste bilde fra Åletjern før vi går videre til Røgebergtjern.
Vi finner bilveien og går denne til vi kommer inn på Røgebergtjernveien. Vi kan nå gå bilveien opp, men vi liker bedre å gå i skogen, og følger en sti som etter hvert blir borte. Vi har kart på mobilen, sjekker det, og ser at vi gå rett frem gjennom skogen. Da skal vi komme til vannet, og like etter ser vi Røgebergtjern ligge i sola foran oss.
Etter en tur nedom vannet går vi en sti som tar oss tilbake til bilveien. Vi passerer en båt som har sett sine beste dager.
Vi kommer til bilveien, men der ser vi også en sti gå nedover i samme retning, og etter å ha spurt noen lokalkjente om også den går til Åletjern, velger vi den. Et stykke nedi veien ser vi mer og mer ferdigkløyvet ved, og når vi også hører en motorsag, skjønner vi at det er noen som holder på å sikre neste vinters vedforbruk.
Synet av veden og lyden av motorsaga, får meg til å drømme meg bort en liten stund. Heldigvis er det bare to snaue uker igjen til vi er tilbake på hytta. Da er det vi som skal bruke motorsaga og sørge for høstens og neste vinters vedforsyning.
Like før vi kommer ned på bilveien igjen, ser vi en traktor og en mann med motorsag. Han slår av motorsaga når han ser oss, og da er ikke jeg den som ikke tar initiativ til en prat.
Vi snakker først om lengden på vedkubber, og etter hvert retter jeg oppmerksomheten mot traktoren. Pappa hadde en MB- trac for mange år siden, og denne minner meg om den. Jeg spør om det er en MB-trac, og mannen svarer at det et det. Jeg forteller at pappa hadde en slik, og mannen forteller at han hadde kjøpt den brukt. Han hadde kjøpt den i Sandsvær. Vel, jeg bodde jo i Ytre Sandsvær, og jeg spør hvor i Sandsvær han hadde kjøpt den. Det husker han ikke.
Tenk om det var pappas gamle traktor? Det ville jo ha vært et fantastisk sammentreff. Den så jo litt annerledes ut den gangen. Nå er det en tilhenger på den, mens pappa brukte den til tømnerhogst og hadde en vinsj bak.
Men det kan jo ha vært flere enn pappa som hadde en MB-trac. Den var kanskje ikke så uvanlig.
Men så forteller mannen følgende:
«Den tidligere eieren hadde vel snudd seg i graven om han hadde sett traktoren nå, Han var den som gjerne gikk foran traktoren for å brekke greiner som kunne lage riper på traktoren.«
Vel, det passer veldig godt som en beskrivelse av pappa. Han tok alltid godt vare på tingene sine, ikke minst biler og traktorer! Jeg spør mannen om han husker navnet på selgeren, om det var Bjarne Ruud han hadde kjøpt den av, men det husker han ikke.
Jeg tar et bilde av traktoren, og spør om jeg går ta et bilde av ham også – i tilfelle det er pappas gamle traktor og dennes nye eier. Jeg sier jeg vil sjekke med broren min. Registreringsnummeret husker han sikkert. Jeg spør også mannen hva han heter i tilfelle broren min husker navnet. «Bryn», svarer han.
Før vi går videre, spør jeg om jeg får bruke bildet i bloggposten min, det får jeg, og vi ønsker ham en fortsatt fin dag. Enda en gang tenker jeg hvor hyggelig det er å snakke med folk vi møter på vår vei, hvor mye rikere vi da blir på opplevelser.
Vi kommer ned til Åletjern igjen, og jeg ringer broren min. «Husker du hvem som kjøpte MB-tracen til pappa?» spør jeg. «En som heter Bryn,» sier han. Traktoren ble solgt i 1995.
Ja, verden er liten og full av tilfeldigheter.
Nå er jeg for lengst kommet hjem igjen. Er det noen som lurer, kan jeg fortelle at turen er på ca 10 kilometer, og det er lett terreng hele veien.
Kan også fortelle at jeg skal sende link til Bryn slik at han får se at det er den sammen traktoren!
Tidligere denne påsken startet vi årets turorientering, og vi tok den gangen fire poster. Det betyr at det er igjen seks poster i det området vi gikk sist gang. Egentlig synes jeg det er et kjedelig turområde, et område fylt av kvitkrull, elgebæsj, lyng, myrer, noen koller og skog. Lite med skogstjern her, ja! Men veldig mye elgbæsj, da! Kan tenke meg dert er fint å være på elgjakt her!
Og kvitkrull er det overalt! Den er jo kjempefin!
Jeg vet også at det også er kantareller i dette turområdet, og hjortelusfluer. Skal komme tilbake til det på slutten av dagens bloggpost.
Vi parkerer i Kølabånn, på samme sted som sist gang. I dag skal vi ta postene 80, 79, 78, 77, 76 og 75. I den rekkefølgen. Kartet studeres, og vi setter i gang.
De to første finner vi lekende lett, post 78 går også greit, men så blir det selvsagt litt krøll igjen. Post 77 ligger i nærheten av en skrent, vi bommer litt på kursen og velger feil skrent. Vi skjønner at vi ikke er på helt rett sted, og leter litt på måfå. Jeg føler at jeg nå går i store sirkler rundt posten, og sporing av turen viser at jeg har rett i det.
Dette nytter ikke, og vi finne et kjent punkt slik at vi vet hvor vi er. Akkurat det er ikke så lett her hvor alt ser likt ut. Lyng, bartrær, myr, og noen søkk og koller. Vi husker vi så en stein på vei til skrenten, og vi finner tilbake til den. Det er heldigvis ikke andre steiner her, og dermed har vi noe å gå ut fra. Vi setter ny kompasskurs og prøver igjen.
Snart møter vi ei jente som løper mot oss, i oppoverbakke. Ser helproff ut, er kledd i treningstøy i fargene hvitt og grønt. «Du er på rett vei,» sier Trond der hun løper med kurs mot post 77. «Regnet med det,» svarer hun. Jeg snur meg mot Mari, og vi blir enige om at det ikke er noen grunn til at vi skal føle oss som de rene amatører. Vi finner ut at det er vi som er på rett sted, det heter jo TURorientering, ikke bare orientering.
Før vi tar de to siste postene, tar vi en liten rast. Det er alltid så godt å spise ute!
De to siste postene finner vi også uten problemer, så vi blir ganske fort ferdig i dag. Godt at Mari ser at turorientering ikke bare betyr å gå i krøll hele tiden! Noen steder går det bratt oppover, noen steder kan det være litt utfordrende å komme seg over våte områder, mens andre ganger går vi på flotte stier. Uansett – det bare helt herlig å gå ute en slik fin vårdag.
Men så var det kantareller og hjortelusfluer, da! Jeg er en ivrig soppsanker, men jeg tenkte ikke på det for et par år siden da jeg gikk turorientering her. Hadde på meg korte tights, en topp og rundt livet en liten rompetaske. Vi var langt fra parkeringsplassen, og der, rett foran meg, var det såååå mange og flotte kantareller! Gult i gult, på stort område! Og jeg- jeg hadde ikke noe å plukke dem i, ikke en plastpose en gang! Det var jo bare helt forferdelig å gå fra dem. Så heretter har jeg alltid med meg en plastpose på turorientering om høsten – i tilfelle jeg skulle kommer over noe slikt en gang til.
Egentlig burde jeg om høsten også ha med meg beskyttelsesdrakt og hatt med myggnetting. For på den samme turen opplevde vi nemlig noe annet også, og det var skikkelig ekkelt. Vi var ikke så lang fra bilen, og plutselig var det masse småkryp på oss, hadde inntrykk av at vil ble invadert! De var i håret, på klærne, under klærne og på huden. Jeg hadde aldri sett disse krypene før og trodde først det var flått! Men neida, det var hjortelusfluer. Vel fremme ved bilen vrengte vi av oss klærne, ville jo bli kvitt alt dette før vi satte oss inn i bilen. Så hvis noen for et par år siden så noen halvnakne turgåere, så var det altså oss, og nå vet dere også hvorfor!
Vi kjørte hjem igjen, og jeg sa til meg selv at jeg aldri ville dra hit på høsten igjen. Må også ta med at Trond fant noen hjortelusfluer også da han sto i dusjen – de var gjemt i håret hans. Men i dag så vi altså verken kantareller eller hjortelusfluer!
Formiddagen blir tilbrakt på terrassen i nydelig påskesol. En kopp kaffe, en god bok – livet er bare helt herlig!
Tidlig ettermiddag setter vi oss på syklene med Hokksund som dagens mål. Vi kunne gjerne ha syklet lenger, men tenker at rundt 25 km er nok for rompene våre som nå ikke er vant til sykkelseter.
Vi velger å sykle langs Drammenselva, og der er det vakkert som alltid! Også her møter vi flere enn vanlig, familier er ute og går, eller de er sammen på sykkeltur.
Det er flatt langs elva, og vi holder jevn fart der vi sykler like etter hverandre. Etter hvert, når vi kommer til asfalterte sykkelveier, og særlig i oppoverbakker, vil den ene av oss være langt foran den andre…
På Steinberg stikker vi innom Kjellrun og Tore, tanten og onkelen til vår svigerdatter Christine. Alltid hyggelig å treffe dem, og det passer jo godt å stikke innom når vi sykler forbi. Selvsagt passer vi på at vi sitter ute, med god avstand.
Og her kommer en liten digresjon. Hvorfor er det ikke lenger slik at vi bare stikker innom venner og bekjente? Hvorfor må vi alltid være bedt? Hvis vi ber gjester, forventes det at vi har laget god mat og at det er pent og rent overalt. Hyggelig det også selvsagt, men stikker vi bare innom, et det ingen forventninger, det blir enkelt, men allikevel veldig hyggelig. Det er flere år siden noen bare kom innom oss, – utenom nærmeste familie, da – og det var svært hyggelig. Husker det ennå, jeg, og da er det tydelig at det er noe jeg satte pris på.
Etter besøket hos Kjellrun og Tore, sykler vi videre mot Hokksund.
Snart er vi i Hokksund, og vi tar en liten stopp og ringer Øystein for å høre om de er hjemme. Litt kjipt å sykle opp til Harakollen hvis de ikke er der! Det viser seg at de er på vei ned til sentrum, og vi avtaler å møte dem på torget. Det er så hyggelig å se dem igjen! Men det blir ikke noen klemming og ikke nærkontakt. Leon er opptatt av Pokemon Go, og jeg blir med for å finne baller i nærområdet. Skjønner ikke så mye av det, kan jo ikke stå tett ved siden av og se på mobilen, heller, men benytter anledningen til å snakke om trafikkreglene. (Typiske lærer! Men dem er han godt kjent med fra før, og det er jo bra! Vi går til Hokksund stasjon og et par bygg i nærheten. Leon finner det han søker, og er godt fornøyd.
Etter en halv time eller noe sånt, drar Trond og jeg videre. Vi legger hjemturen på den andre siden av elva, og her er det asfaltert sykkelvei hele veien. Det er nå vi ser en stor forskjell på farten, den ene stopper opp av og til og ser om den andre snart kommer etter, og den som leder an, kommer hjem langt før den andre. Det er nemlig oppoverbakker den siste kilometeren. Og hvem kommer først hjem???
Trond er bedre trent enn meg, han er i alle fall sterkere og har bedre kondis og utholdenhet enn det jeg har. Men det er jeg som suser av gårde, det er jeg som nynnende sykler oppoverbakker som om jeg ikke skulle ha gjort noe annet. Jeg har nemlig en el-sykkel! Ha en fortsatt god påske!
Solen skinner, og det er bare helt nydelig. Tar en morgenkaffe på terrassen, og nyter livet. Gleder meg veldig til å kjøpe blomster og planter til terrassen, men det får vente. Jeg har tulipaner og påskeliljer i urner, og det er ikke lenge før de står i blomst. De kan jeg da nyte mens jeg venter på at det skal bli så varmt at jeg kan kjøpe sommerblomster.
Men vi kan jo ikke bli sittende på terrassen! Vi er snart klare for dagens tur, og tar bilen til Nerdammen. I nederste del av Nerdamsveien er det biler overalt, parkeringsplassene er fulle, det står biler langs veien, og til og med i lysløpa står det en bil parkert. Det er tydelig at folk går tur i skogen nå som de ikke kan dra på hytta. Det er omtrent helt fullt også på parkeringsplassene ved Nerdammen.
Vi vil legge dagens tur til Goliaten og er litt spent på om det fortsatt er mye snø i marka. Inn mot Gravningen er det helt bart, og på isen ser vi herr og fru And ta seg en tur i det fine været. De er nok litt tidlig ute da det er is overalt. Det er rett nok slik at isen har smeltet langs land på den andre siden av vannet, men det er ikke store områder de kan svømme på der, bare en smal stripe. Men hyggelig å se dem uansett. Gleder meg til å komme tilbake når isen er borte. Det er så hyggelig å se ender her oppe siden det ikke er mange av dem. Nede ved Drammenselva er det ender over alt, men her oppe er det altså bare noen få par. Ekstra hyggelig er det å komme hit når fru And stolt viser frem ungene sine. Herr And har da gjerne forduftet og kommer ikke tilbake før på høsten en gang.
Vi forlater Gravningen og fortsetter mot Goliaten. Det er bart og fint, men noen steder der det også snø. Vi har fjellstøvler på, så litt snø er ikke noe problem.
I dag går vi motsatt vei av det vi pleier, og kommer ganske snart opp på det vakre hyttetunet som ligger oppe på en høyde. Jeg er jo den som gjerne slår av en prat med folk jeg møter, og i dag er ikke noe unntak. Eieren av hytta er ute og holder på med ved, og jeg må bare fortelle ham at jeg synes det er så fint her oppe. Han forteller at det var ei hytte her allerede før første verdenskrig. Den gangen var det flott utsikt herfra, han fortalte at man kunne se Solbergvannet fra hytta. Siden den gang har furutrærne vokst seg store og ligger som en krans rundt de velstelte hyttene.
Det tar ikke lange tiden å gå til Goliaten denne veien, og snart ser vi hytta og vannet. Det er mye folk her denne dagen, og folk sitter foran hytta og nede ved vannet. Noen mannfolk holder på med ved her også, det er tydelig at høstens ved skal gjøres klar. Etter at jeg er kommet hjem, leser jeg at det har vært innbrudd her oppe, og at det er blitt stjålet motorsag, hjelm, bensin og ulike verktøy fra hytta. Det er virkelig synd at noen gjør slikt.
Nede ved vannet er det også slått opp telt, og enda lenger bort, i retning Tverråsvannet, er det noen som har satt opp hengekøyer. Vi vil også ta med hengekøyene hit en gang, det er mange flotte plasser ved vannet, men vi vil nok velge å slå oss ned her når det ikke er så mye folk her.
Vi finne en plass ved vannet, og tar lunchen her. Også her er isen smeltet langs land.
Etter en halv time går vi videre, langs Tverråsvannet. Her er det mer snø, stien går i et terreng der det er mye skygge. Men det er folk som har gått før oss, og det er ikke noe problem å komme seg gjennom disse partiene.
Snart er vi tilbake ved Gravningen, og vi går innom leirplassen vår. Da vi var her for tre dager siden, var det snø rundt bålplassen vår. Nå er nesten all snøen borte!
Vil legger tilbaketuren nedom Nerdammen, og drømmer om deilige sommerdager med bading her. Det er ikke lenge til! Jeg er så glad for at vi har så flotte turområder like i nærheten. Vi kan gå hit hjemmefra, da tar det rundt en time å komme opp til Nerdammen, men med bil tar det ikke mange minuttene. Jeg tar et siste bilde av Nerdammen før vi går tilbake til bilen.
Endelig tid for turorientering! Tenker turorientering er en god motivasjonsfaktor for å ta seg en tur i skog og mark. Det blir liksom en hensikt med turen – vi skal finne poster i tillegg til å gå tur! Da vi flyttet til Nedre Eiker, var det også en veldig fin måte å bli kjent i området på! Turorientering gir også gode muligheter dersom du ønsker å få en skikkelig krøll på sporing av turen! En skikkelig krusedull!
Klokka ett avtaler vi å møte Mari, og siden vi skal holde avstand, må vi ta hver vår bil. Vi kjører til Kølabånn i Øvre Eiker. Kølabånn får meg til å tenke på gruvedrift, og en kjapp sjekk på Google forteller meg at det ble utvunnet kobber i Øvre Eiker allerede på 1600-tallet, men aktiviteten var størst på 1800-tallet.
Det er som regel mange poster i Øvre Eiker, og det er ikke alltid like lett å finne poster i denne delen av kommunen. Landskapet er ganske flatt, og det er ikke lett å orientere seg med utgangspunkt i kartet. Ikke alltid lett med kart og kompass heller!
Vel, vi starter med godt mot. Vi har med oss kart og kompass. Det er første gang Mari prøver seg på turorientering, og vi tenker det et viktig at det blir vellykket! Hvis ikke, vil hun kanskje ikke bli med en annen gang!
Det er 100 poster i alt i Eikerbygdene, men det er ikke alle som er lagt ut ennå. Vi starter derfor med post 71. Vi ser på kartet, finner ut hvor vi er, og ser at vi klarer denne uten bruk av kompass. Det går lekende lett, vi finner posten og noterer koden.
Vi ser ganske fort at post 72 blir mer utfordrende. Trond setter kompasskursen, og vi legger i vei. Det er ca 450 meter mellom de to postene, men for oss blir det langt mer. Jeg angrer på at jeg ikke har har satt turen på sporing, det hadde nemlig blitt god underholdning i etterkant! En skikkelig knute på tråden for å si det sånn, eller en ordentlig krusedull!
Vi finner masser av kvitkrull, masser av elgbæsj, og masser av lyng, myrdrag og mer eller mindre tydelige stier.
Men post 72? Nei, den finner vi ikke . Til slutt gir vi opp og bestemmer oss for å gå opp til Himsjø. Der finner vi et nytt utgangspunkt.
Vi tar en kaffepause før vi starter jakten på post 74. 72 tar vi på tilbaketuren.
Ny kompasskurs, vi peiler oss inn på tre etter tre, og plutselig er vi på post 74. Uten problemer! Mari noterer bokstavkoden.
Ny kompasskurs, same procedure, og vi finner også post 73 lett som bare det! Vi setter ny kurs og gjør oss klare til å angripe post 72 fra den andre kanten.
Vi nærmer oss og krysser en myr vi gikk på tidligere i dag. Posten skal ligge på en myr med forhøyning på begge sider. Snart er vi der posten skal være. Men finner vi den? Neida, det gjør vi ikke. Vi studerer kartet enda en gang, men posten er fortsatt like godt skjult. Snart kommer tre karer som også er på jakt etter post 72. Vi får oss en koselig prat og bestemmer oss for å jakte sammen. Vi går opp på en høyde, og der, godt gjemt på en bitteliten myr, finner en av våre nye venner post 72. En stor takk til ham!
Der skilles våre veier. De skal avslutte med post 71, mens vi skal tilbake til bilen. Mari har ikke tatt skrekken, 75% av postene fant vi jo uten kruseduller, og vi gleder oss allerede nå til å ta fatt på resten av denne turen en annen gang.
