Vi er kommet til vår nest siste dag i Marmaris, og i dag skal Mari og jeg ta en tur til gamlebyen. Det er rart med gamlebyer, det er dem vi fascineres av uansett hvor vi er, og jeg tenker på hvor viktig det er å ta vare på gammel bebyggelse. Det kan vi bli mye flinkere til i Norge!
Men for å komne til gamlebyen må jeg gå rundt fire kilometer først. Gamlebyen ligger ved marinaen i Marmaris, og vi bor mellom Marmaris og Icmeler. Men litt trim, det skader ikke!
Jeg møtet Mari på avtalt sted. Det er strandpromenade hele veien, og når vi nærmer oss sentrum, er det palmer og blomsterbed mellom gata og strandpromenaden.
På den andre siden av strandpromenaden er det også et grøntområde.
Mens vi går her, lurer vi på om Atatürk fortsatt er her. «Hvem i all verden er Atatürk?» tenker du kanskje.
Mustafa Kemal Atatürk grunnla den tyrkiske republikken og ble landets første president. Han var født i 1881, og døde i 1938, 57 år gammel. Han ønsket at Tyrkia skulle være en sekulær nasjon, og under hans ledelse ble det grunnlagt tusener av alminnelige skoler der elevene fikk gratis skolegang.
Kvinner fikk de samme sivile og politiske rettigheter som menn, og de fikk stemmerett i 1934. Atatürk ville at kvinner og jenter skulle få god utdanning. Det arabiske alfabetet ble erstattet av det latinske, den gregorianske kalender ble innført sammen med metersystemet. Det moderne Tyrkia ble dannet.
Statuen er her fortsatt! Måtte alle leve etter hans motto!
Vi går videre, forbi marinaen, og snart er vi i gamlebyen.
Her er det flere restauranter, men det er også fastboende her.
«Gatene» er svære smale, mange steder bratte, og de er murt med stein.
Noen steder er det smijernsporter,
andre steder en blå dør.
Noen steder også en turkis dør – og en turist kledd i samme farge!!
Denne krukken falt jeg for, måtte bare ta et bilde av den!
I gamlebyen er også det gamle fortet.
Enda mer smijern, her et gjerde.
Etter besøket i gamlebyen, må vi jo bare innom basarstrøket.
Det er lett å gå seg bort her, avstikkere overalt som igjen leder oss på nye veier.
Etter fem timer er jeg tilbake på hotellet. Der ønskes jeg velkommen av en rose, en gave fra Sevgi, stuepiken vår.
Det som er fint med ferie, er at man etter hvert lengter hjem igjen. Man blir litt lei av å spise på restaurant, lengter etter hjemmebakt brød og knekkebrød, lengter etter vanlige middager.
Slik er det i alle fall med meg. Lengter etter å ta en tur til Knabben, å gå tur med naboen og en nabohund, lengter etter å ta en tur til hytta…
Ikke minst blir det fint å se barnebarna igjen, og et tredje barnebarn er ventet ti dager etter at vi kommer hjem. Gleder med til å treffe den lille gutten!
I går, da vi skulle hjem, kom vi over en villsvinfamilie, like i nærheten av gata der vi bor. Jeg skvatt skikkelig, trodde det var en stor hund som kom ut fra buskene. Til min unnskyldning må jeg si at det var mørkt, altså!
Jeg så først en, og så tre til. Jeg har jo aldri sett villsvin før, og hva i all verden gjør de her nede???
Resepsjonisten på hotellet vårt kunne fortelle at etter den store skogbrannen som var for en stund siden, kom villsvinene ned til befolkede områder på jakt etter mat.
De vi så, var ca 50 meter fra restauranten, og vi så ett til like etterpå, bare noen meter fra hotellet. Det er tydelig at de trekker seg ut på fra buskene etter mørkets utbrudd, på jakt etter mat. De var ikke særlig fotogene, stakk av så fort vi nærmet oss dem. Det mest fantastiske av alt var at hele villsvinfamilien løp rett ut i den trafikkerte gata, krysset fire filer og overlevde!
Etter frokost pakker vi bagen og går ned til stranda som restauranten disponerer. Det er to rekker med strandstoler, noen steder tre, totalt 66, tror jeg, og her er det ikke anledning til å legge ut håndklær for å sikre seg en plass. Her er det Bulent som rår, han bestemmer hvem som kan ligge på stranda deres, og hvor de skal ligge. Fra dag en i 2007 har vi vært heldige med plassering, vi har alltid fått plass på første rekke. Nå er det rundt 30 grader, men om sommeren, når det er godt over 40, skal jeg si deg det betyr mye å få plass helt ytterst. Der er det hele tiden en liten bris og med stol helt ned til vannkanten kan føttene dyppes i vannet.
Fra vår plass har vi den beste utsikt. Det er så vakkert å se utover, på fjellene som møter havet i sine ulike blåtoner. Vi har mange ganger feriert også i Platanias, på Kreta, men der er bølgene store og mange, og ofte er det rødt flagg på stranda.
Her er det lite bølger, og ikke noe rødt flagg i det hele tatt. Det er bare å legge på svøm utover i det herlige vannet.
Vi er som regel nede på stranda i ti-tiden, og det tar ikke lang tid før Bulent spør om det er noe vi vil ha. Vi tar gjerne en kopp kaffe i halv ellevetiden, det er blitt en vane, det.
Her er vår kjære Bulent i sving. Lurer på hvor mange skritt han går om dagen, jeg! 50 000? 60 000?
Like etter tar jeg opp strikketøyet mitt. De som kjenner meg godt, vet at jeg ikke kan sitte og se på TV uten å ha noe annet å gjøre. Det samme gjelder på stranda der strikketøyet og en bok alltid må være tilgjengelig.
Nå leser jeg en fin bok der hovedpersonen jobber på en kirkegård. Den boka passer veldig godt for meg siden også jeg har flere år bak meg med sommerjobb på kirkegård, stell av graver hele dagen. En drømmejobb for meg som er så glad i blomster!
Innimellom strikkingen og lesingen tar Mari og jeg en svømmetur, må jo ha litt trim også! Vi svømmer ut til bøyene, og der ute ligger vi og drømmer oss bort. Vi ligger der og planlegger neste tur hit om et par år eller noe sånt, har allerede bestemt oss for at vi skal bo på Marbella, et hotell like ved Maymi.
Vi snakker om hvor heldige vi er som kan reise hit, og vi vet at vi her skaper minner vi kan leve lenge på utover høsten og vinteren. Når vi går tur i snøslaps hjemme, kan vi tenke tilbake på ferien i Marmaris og de deilige svømmeturene.
Ove er ikke så glad i å svømme, men Trond han har heldigvis funnet ut at han kan crawle uten at han får smerter på grunn av slitasjen i ryggen. Han svømmer mye hver dag.
Etter hvert kommer Bulent med et glass hvitvin, glutenfritt øl er det jo tomt for i restauranten, så det får vente til senere på dagen. Rundt halv to spiser vi lunsj på Maymi, og etter nok et par svømmeturer og noen timer til med soling, går vi tilbake til hotellet sent på ettermiddagen. Etter en dusj og litt avslapping på hotellet, er vi klare for middag på Maymi i åttetiden om kvelden.
Litt av et liv! Men det er jo ikke ferie hver dag, så den må nytes når vi først har anledning!
Må nevne at vi ikke betaler noe for strandstolene. Sammen med den flotte servicen på stranda er dette enda en av grunnene til at vi liker oss så godt på Maymi!
Og vet du hva? Jeg ble ferdig med den første sokken i dag!
På hotellet vårt får vi nye håndklær hver dag, og nytt sengetøy hver andre dag, Rommet blir vasket hver dag. Jeg har selv jobbet som stuepike, og jeg husker så godt hvor hyggelig det var å få driks. En gang fikk jeg 100 kroner av en amerikaner, og det var mye penger på åttitallet. For the chambermaid hadde han skrevet.
I går var det vi som ville glede vår stuepike. Google translate var til stor hjelp da jeg på tyrkisk skrev en hilsen til stuepiken og jeg la en seddel ved siden av.
Dette møtte oss da vi kom tilbake på ettermiddagen.
Etter noen late dager på stranda er det på tide å røre litt på seg! Mari og jeg vil gå til Icmeler! Trond kan jo ikke gå så langt, så han og Ove tar sjøveien. Det går taxibåter hele tiden.
Vi har alltid tatt et par turer til Icmeler når vi har vært her. Det eneste vi må gjøre før vi drar er å si fra til Bulent at vi ikke skal bruke strandstolene våre. Da kan jo andre få glede av å nyte sola på første rad!
Vi går strandpromenaden hele veien. Litt hardt underlag, men det går bra!
I starten er det hoteller og forretninger langs strandpromenaden, men etter hvert går vi inn i et område med skog og mer eksklusive hoteller.
Spennende med solsenger i slike innelukker! Man blir kanskje ikke så brun, men…
Flott på stranda også!
Tenkte vi kunne bo på et slikt sted neste gang – det er i alle fall en presentabel port inn til området.
Men dessverre, det er visst tiltenkt konger, ikke dronninger som oss.
Nei, vi får slutte å drømme oss bort. Vi kan nyte blomstene i stedet, de er for alle!
For ikke å snakke om furutrærne med de fantastiske nålene. Så lange, og så myke. Det er veldig fint – og svalt – å gå inne i skogen her, og det er ikke en eneste hjortelusflue her, heller!
Vi nærmer oss Icmeler!
Men først en port til. Denne gangen en fargerik variant!
Kan også ta med et lite sprell!
Og en siste stopp for å nyte blomsterprakten. Mari beundrer de vakre blomstene. Bougainvillea.
Fremme! Vi har nå gått litt over 5 km. Her møter vi også Ove og Trond, og Mari tar et bilde av Trond og meg før vi går innover langs kanalen. Lunsj neste!
Til lunsj får endelig Trond tatt et glass øl igjen! Glutenfritt! Det glutenfrie ølet ble fort utsolgt dr vi bor, men her har det de både på restauranten der vi spiser lunsj og i en butikk. Da blir det å kjøpe med litt ekstra.
Mari og jeg går tilbake også, og da blir det godt over en mil på oss i dag. Og Mari går enda lenger da hun bor lenger inn i byen enn det jeg gjør. En fin tur i lettskyet vær, 28 grader. Og – ingen hjortelusfluer!
Da vi kom til Tyrkia for første gang i 2007, var Isa den første som møtte oss. Han møtte opp ved bussen da vi kom til hotellet rundt midnatt, og ønsket oss velkommen til restauranten som lå like bak hotellet. Vi sjekket inn, og gikk ut igjen like etterpå. Ble sittende på restauranten til langt på natt, og siden har vi tilbrakt mange timer der.
Vi ble kjent med Isa og Mustafa, de eide restauranten sammen med to andre. Vi ble kjent med Fatih som jobbet som kelner hele sommersesongen og som lærer resten av året. Han satt og spilte kort med guttene våre sent på kvelden når det verste rushet hadde gitt seg. Tanju, Ferit og Kerem var kelnere og på samme alder som guttene våre. Etter stengetid, rundt ett, spilte de fotball sammen med guttene våre på en bane i nærheten. Må jo også nevne at alle disse tre snakket norsk. Det hadde de lært seg ved å snakke med gjestene og å se på TV. Den sto på hele tiden, og om sommeren fikk vi med oss hele Tour de France. Trond og Aslak så på TV, Mari og jeg brettet tøyservietter som skulle brukes om kvelden. Duran, Simon og Bulent var også kelnere, så her var det mange ansatte. Alle var veldig hyggelige og gjorde alt for at vi skulle ha det bra.
I 2010 hadde Ferit og Tanju startet opp sin egen restaurant, Fatih jobbet på en restaurant lenger inne i byen, og Duran var på vei ut. Hvordan ville det være denne gangen?
Isa og Bulent har jeg hatt kontakt med på Facebook, og begge tilbød seg å hente oss på flyplassen da vi kom på onsdag. Da vi kom til restauranten torsdag morgen, ble vi tatt i med med kyss på kinnet både en, to og tre ganger. Det var så hyggelig å se dem igjen!
Restauranten er som før, dog med færre ansatte. Det kan være at vi ikke lenger er i en høysesong, men jeg tror nok at pandemien fortsatt svir, for å si det sånn. Isa forteller at de nå er to eiere, han og Mustafa, og at de har hatt det tøft siden pandemien. Hele sesongen 2020 forsvant, og i 2021 hadde de åpent bare i tre måneder. Selv uten kunder måtte de betale for leie av stranda, og lokalene som huser restauranten. Tidligere leide de hele blokka der restauranten ligger, men det har de ikke råd til i dag.
Mange restauranter og hoteller gikk dukken under som følge av pandemien, men takket være god egenkapital har Maymi klart seg, men alt er blitt dyrere. Leie av stranda har steget til nesten det dobbelte, prisen på kjøtt har også gått veldig opp. Som ferierende gjester merker vi at maten er blitt mye dyrere, men kvaliteten på maten er like god som før. Fantastisk god mat!
Hotellet vi bodde på tidligere er i dag er ikke lenger drevet av et reiseselskap. Det er i dag et feriehjem for tyrkere, og der har Maymi mistet mange middagsgjester. Hotellet var alltid fullt, nå ser vi lys bare i noen få leiligheter. Det er kommet nye hoteller, hotellet rett over gata for oss er ett av dem – med 600 rom, men de fleste hotellene er all inclusive, og dette taper jo restaurantene på.
Det er altså færre ansatte på restauranten, og både eierne og de ansatte jobber svært lange dager. De er på plass om morgenen, er der hele dagen. De går i shorts og T-skjorte om dagen, serverer både på stranda og i restauranten. På kvelden har de skiftet, og serverer gjestene de mest smakfulle middager du kan tenke deg.
Vår første middag..
Vår andre eller tredje middag. Hver kveld spiser vi middag her, og nå serverer de også på bord på stranda, ikke bare i restauranten.
Til alle måltider får vi brød, ekmek, men Trond må ha glutenfri kost, så han får eget brød.
En god gryterett.
Plankestek. Aldeles nydelig!
Isa, Mustafa og Bulent kommer fra samme landsby, oppe i fjellet. Den andre gangen vi var her, skaffet de oss en minibuss og sjåfør som tok oss med på en rundtur. Vi besøkte landsbyen deres, vi ble servert et måltid med spesialiteter laget av lokale råvarer, og vi besøkte en liten by nede ved havet.Vi fikk da en opplevelse vanlige turister aldri får, og det satte vi pris på.
De skaffet oss også båtturer der vi reiste ut med et ektepar de kjente. Vi kunne velge mellom heldags-eller halvdagstur, og vi fikk lunsj tilberedt på båten. Vi har vært med dem på flere turer, men dessverre har de ikke lenger denne båten. En båttur med mange ukjente stuet sammen, frister ikke. Duran har startet opp for seg selv, og han kan ta oss med på båtturer der han serverer lunsj, men dette er svært dyrt da han ikke kjører herfra. Vi må derfor betale for transfer begge veier, vi får se hva vi gjør- skal jo være her i mange dager!
Restauranten sett fra stranda.
Kveldsstemning.
Etter å ha lest dette skjønner du kanskje hvorfor vi kommer igjen og igjen til dette stedet.
LEndelig tilbake i Marmaris! Vi har feriert her flere ganger, i 2007, 2008, 2010, 2013 og i 2015. Hvorfor i all verden drar vi tilbake til samme sted flere ganger? Jo, det er fordi vi treffer så mange hyggelige mennesker som alle gjør alt de kan at vi skal ha en fin ferie. Det er mennesker som gir mye av seg selv, som har gitt oss fantastiske opplevelser de gangene vi har vært her.
Vi skal være her i fjorten dager, og jeg vil i bloggposter fortelle litt av det vi ser og opplever som turist i Tyrkia. Kanskje du også får lyst til å ta en tur?
Vi bor på Forum Recidence, et hotell som ligger et godt stykke utenfor Marmaris sentrum, men like i nærheten av vår favorittrestaurant, Maymi.
Vi har fått rom med delvis havutsikt, men gata ligger like utenfor rommet vårt. Heldigvis bor vi i tredje etasje slik at vi kommer litt vekk fra selve gata. Da vi kom hit onsdag kveld, var vi veldig skuffet, vi så for oss at det ville være umulig å sitte ute på balkongen – på grunn av all støyen. Men man vender seg til alt, og nå har vi sittet her flere ganger allerede.
Utsikten er jo god, og det skjer hele tiden noe. Folk kommer og går, busser, biler og mopeder kjører frem og tilbake, ofte i høy hastighet. Noen tuter, og det gjør gjerne flere biler i strekk. Det er rene tutekoret! De fleste på moped kjører uten hjelm, og vi ser mye skremmende. På en moped kjører en hel familie, far kjører, bak sitter moren, og foran far sitter et lite barn. Ingen av dem har hjelm. Det er mange som har el-sparkesykkel, og på dem er det som oftest to personer. Noen har lys på mopeden, andre ikke, og refleks er det vel ingen som vet hva er.
Å krysse gata er en risikosport. Det er fotgjengerfelt, men bilene stopper ikke. Det er livsfarlig å bare gå ut i fotgjengerfeltet, vi må bare vente til det ikke kommer noen biler, heldigvis er det en midtrabatt slik at vi kan stoppe midtveis. Skulle vi ha ventet til det var klart i alle de fire filene, ville vi vel aldri ha kommet over!
Den første natten sovnet vi sent grunnet støyen fra gata, men i går sovnet vi med en gang. Både trafikken og støyen er verre om kvelden enn om dagen, sikkert fordi det er mange unge sommer ute om kvelden. Det er også de som er mest ivrig med tutingen.
Må ta med et dagsbilde av utsikten også!
Neste bloggpost blir viet Maymi, restauranten vår. Ha en fin kveld!
I dag våkner jeg til regn, og jeg venter med å gå ut. Det slutter å regne rundt klokka ett, og da tar jeg på meg anorakk og fjellsko før jeg beveger meg ut i skogen. Det er ikke nødvendig med anorakk, men bare iført en singlet, vil jeg lett bli vert for en hjortelusflue eller to – eller enda flere! Jeg har også med meg en pose og kniv- det kan jo være at jeg finner litt sopp til middag.
Jeg går ikke langt før jeg finner barndommens tyggegummi. Som barn tygget vi på kvae, på samme måte som vi gjør med tyggegummi dag. Husker pappa skar disse kulene av trærne og vips, så hadde vi en tyggegummi!
I disse tider der høstens farger kommer overalt, setter jeg ekstra pris på det grønne, og bjørnemosen, den er grønn, året rundt.
Jeg finner ganske snart noen piggsopper og kantareller, men soppen ovenfor, er ikke noe jeg tar med hjem. Den skal gå stå den står, på sin råtnende trestamme.
Det er flere råtne trestammer her, og jeg kan tenke meg at denne er populær blant diverse småkryp!
Småkryp, ja! Plutselig kjenner jeg noe ved øret, det er noe som kravler oppover nakken min. Jeg kjenner det igjen fra tidligere turer, disse ekle krypene som kommer seg frem overalt. Jeg får tak i krypet og knuser det med fingrene. Det er tydelig at anorakken ikke hjelper – inntrengerne finner veien uansett.
Fossen er stor, ikke så rart det med alt der regnet som har kommet både i dag og i hele sommer.
Det regner jo ikke nå, men tåka ligger tett oppe i høyden. Når jeg kommer opp til Knabben, ser jeg ikke annet en tåke. Ingen utsikt i dag, nei!
Men her oppe er det jo fint uansett!
På vei nedover igjen kommer jeg over denne furua. Det ser ut som om også den har fått sin høstfarge! En sjekk på Google forteller meg at en vanlig skogsfuru beholder nålene sine bare i to år, og det kan være at disse nålene derfor er gule av helt naturlige årsaker.
Papirlav- et av naturens skaperverk.
Plutselig er sola kommet! Den skinner så fint på de mosegrodde steinene ved stien.
Etter et par timer er jeg hjemme igjen. Jeg har i løpet av turen tatt livet av to kryp som har kravlet oppover nakken min, og når jeg kommer hjem, tar jeg av meg alle klærne. Jeg ser raskt at jeg har enda et par ekle kryp på ryggen, og jeg fjerner dem umiddelbart.
Her ligger det ene nede i vaskeservanten. Skikkelig ekkelt!
Jeg må selvsagt ta et bilde av soppen jeg har funnet. Her er det vanlige kantareller, traktkantarell, gul trompetsopp, lys piggsopp og matblekksopp. Det blir godt tilbehør til dagens middag!
Det har nå gått noen timer siden jeg kom hjem, og fortsatt synes jeg deg kravler både jeg og der…
Om to dager er jeg på vei til Tyrkia, og der skal jeg være i to uker. Ikke noen hjortelusfluer der, men turer blir det også der. Gleder meg!
Jeg er den som er veldig i glad i hagearbeid. Jeg er også den som liker å bo i leilighet, men da med en stor deilig terrasse. Jeg er glad i å kunne være på hytta om sommeren uten å måtte dra hjem for å klippe plenen eller stelle blomsterbedene.
Vi bor i et sameie med 42 leiligheter fordelt på tre terrasseblokker. Vi har store fellesarealer, der vi har blomster og busker, og store arealer med gressplen. Vi har ikke satt bort noe av dette arbeidet, men vi er organisert i to hagegrupper og en plengruppe. Ikke alt fungerer like bra, men hagegruppa jeg er i, fungerer veldig bra. Alt dette er frivillig arbeid.
Det er alltid noen som en hjemme og som kan ta ansvar dersom noen er på ferie. Derfor er det alltid velstelt både i blomsterbed og på arealer med gressplen.
I dag har vi gått over blomsterbedene. Vi har fjernet visne blomster, men det er for tidlig å rive opp sommerblomstene, spesielt er astersen veldig fin fortsatt. Tenk at frøene vi sådde i april er blitt så flotte blomster!
Astersen er i rosa, mørk lilla, lys lilla og hvit. Her ser vi den lilla astersen.
Astersen egner seg også veldig godt til å tas inn og settes i vase.
Fargerik og flott er også solhatten. Dette er stauder. Det var ikke alle som kom opp igjen etter den første vinteren, men nå har vi fire flotte stauder som blomstrer rikt på sensommeren og høsten for andre år på rad.
Etter dugnaden på fellesområdet tar jeg meg en tur bak blokka vår. Der har vi plen, og det er en kant med singel mellom innkjørsel og plen og mellom fortau og plen. Her blir det fort ugress, dersom man ikke tar det vekk.
Det er nok mange som ikke bryr seg om det, kanskje så mye som 99 % av de som bor her, og den ene prosenten, er vel meg, det!
Jeg tar et tak her to ganger i året, og tar alt med rota slik at det ikke så lett kommer opp igjen. Dette tar tid, men det blir veldig fint etterpå. Føler meg litt som frøken Pirk når jeg tar denne jobben, men jeg får jo en del positive kommentarer fra folk som går forbi.
Jeg innrømmer gjerne at jeg er nøye med hvordan det seg ut, liker at alt er velstelt, også en kant som denne.
Totalt er jeg oppe i snart femti timer med hagearbeid og plenklipping dette året. Jeg topper nok statistikken her, men det er mange positive folk som gjør en innsats for fellesarealene våre!
