Så fort vi er ferdig med jula, får jeg lyst på gule blomster. Blomstene kan også være oransje eller røde, men de må ikke minne meg om røde julestjerner. De må få tankene mine over på våren, min favoritt blant årstidene.
Jeg har en veldig snill mann, han unner meg alltid det beste. Men noen blomsterkjøper er han ikke. Jeg har to sønner, har prøvd å få dem til å bli blomsterkjøpere, men de er ikke det, de heller. Jeg har fortalt dem at jenter liker blomster, at samboerne deres ville bli veldig glad for å få en blomsterbukett av og til, men det går likesom ikke inn. De tenker ikke på det, rett og slett.
Vel, Trond kjøper blomster til meg på morsdagen og på Valentinedagen, tror også sønnene mine kjøper til Valentine, og eldstemann kjøper også til morsdagen, men ellers? Veldig koselig med blomster på en helt alminnelig hverdag, tenker jeg.
Så hva gjør jeg?
Jeg kjøper blomster til svigerdøtrene mine av og til, og jeg kjøper blomster til meg selv. I dag har jeg skjemt meg selv bort, en fin rosebukett. Nydelig!
Synes den er så fint, blir i godt humør av å se den, og tankene mine går altså til våren!
Første februar i morgen, og så er det mars. Mars er den første vårmåneden! Herlig! ☀️🤗☀️
Etter å ha sittet inne og sett på sportssendinger i omtrent hele dag, er det bare helskjønt endelig å komme seg ut. Klokka er snart halv fem, sola har gått ned, og jeg tenker jeg er for sent ute til å kunne ta stemningsfulle solnedgangsbilder. Men det er jo ikke derfor vi går ut, da!
Hvis jeg i det hele tatt skal nærme meg 15 000 skritt, er det bare å gå – og gå enda mer. Ved start har jeg ikke gått mer enn 700. Helsløvt!
Det er for sent å gå opp til Knabben, vel, det hadde jo gått med hodelykt, da. Men vi velger en annen rute i dag. Vi går både oppover og nedover, vi går i skogen og på veien, og etter å ha gått fire kilometer, havner vi nede ved elva. Og det beste av alt, jeg får tatt noen stemningsbilder her, lenge etter solnedgangen.
Mens vi går her, tar tankene oss tilbake til våren 2020. Det er pandemi, og vi har ikke hatt anledning til å være sammen med barnebarna. Det er snart fire uker siden Norge ble stengt ned, og denne dagen skal vi treffes igjen. Vi har med oss mat, kaffe og kakao, og koser oss her ved elvebredden. Gode minner.♥️
Vi tenker å gå videre langs elva, men det er ikke oppgått løype der vi vil gå, så vi ender med å snu og gå tilbake der vi kom.
Det er blitt litt mørkere nå, men like vakkert.
Jeg tar et siste bilde før vi går hjemover igjen.
Etter en og en halv time og åtte kilometer er vi hjemme igjen, og jeg tror nok jeg kommer opp i 15 000 skritt i dag også. 🤗
Det er fredag, en dag jeg har sett frem til ganske lenge. Det er ikke ofte Trond og jeg går ut for å spise, men det skal vi i dag. En venninne av oss ble 70 år for noen måneder siden, og som gave ga vi henne et gavekort til restauranten Anchas Bodega i Drammen.
Det er ikke lett å vite hva man skal gi i jule- og bursdagsgaver når man allerede har alt man trenger. Jeg tenker da at gavekort til opplevelser er et godt alternativ til å kjøpe noe.
Så kan du jo lure på hvorfor vi skal vi skal ut og spise. Vi har jo ikke hatt bursdag!
Men jeg skrev altså en hilsen på kortet:
Du kan gå alene. Hvis du vil ha selskap, kan du ta med deg Bjørn. Hvis du vil ha enda mer selskap, blir vi også med!
Og nå, nå skal vi altså ut og spise! Gleder meg, jeg!
Vi tar bussen inn til byen, og på torget er julelysene fortsatt tent. Det blir vel mer riktig å kalle det vinterlys. Vinterlys som ønsker oss velkommen.
Det samme gjør inngangspartiet til Anchas Bodega. ❤️
Det er kjempekoselig å treffe Ann-Britt og Bjørn igjen! Gode venner som vi er veldig glad i!
Vi bestiller en flaske rødvin med en gang, – og etterpå en til.
Der er mye godt å plukke fra menyen, og vi ender på ti ulike tapasretter i tillegg til nydelig brød og aioli. Dessverre glemte jeg helt å ta bilder av maten, men jeg kan love deg at det smakte helt fortreffelig!
På Anchas Bodega får smaksløkene utfolde seg, servicen er også svært god, og selve stedet er en opplevelse i seg selv. Stemningsfullt. Kan så absolutt anbefales!
Vi har vært der tidligere, og kommet definitivt tilbake.
Vi avsluttet kvelden med litt mer godt drikke, og tok så bussen hjem.
Jeg kommer i større grad til å gi opplevelser i gave. Dette er en kveld vi alle vil huske, et deilig avbrekk i en mørk januarmåned.
Kvart på ti er jeg klar. Ullundertøy, votter, pannebånd, bukse og jakke. Vintersko med brodder.
Så deilig det skal bli når jeg kan gå i tights og singlet! Og joggesko! Vel, må nok vente ennå et par måneder før det er aktuelt!
Tåka ligger tung over lysløypa. Ganske så mistrøstig.
Jeg går inn i Hundremeterskogen, og der står trærne rette og ranke som alltid. Men ett tre ligger på bakken, og to andre er i ferd med falle. Kanskje det er den tunge snøen som har vært for tung å bære.
Må også ta med et nærbilde herfra. Liker de små, nære ting, detaljene.
Jeg går videre oppover, og snart kan jeg se at sola prøver å trenge igjennom tåka.
Jeg går et par hundre meter til, og plutselig kommer sola. Den skinner så fint på snøen, og jeg blir skikkelig glad, jeg! Da er det jo håp for at jeg får sol på Knabben også!
Og ganske riktig, på toppen er det sol, en deilig sol som ligger over tåkehavet. Hvis jeg nå hadde sittet hjemme, hadde jeg ikke ant at det var så flott vær!
Jeg går nedover igjen, tilbake til tåka. Glad for at jeg har fått denne starten på dagen. En krevende og flott tur, med sol som belønning!
I går var det rundt 15 minus, og landskapet var helt fantastisk vakkert. Sola skinte på formiddagen, og det var bare helt nydelig å gå opp til Knabben. Snøen lå tung på trærne, kanskje var ikke de like glade for dette været som det jeg var.
I dag er det plutselig varmegrader. vannet pipler igjen under isen, men iskrystallene holder fortsatt stand.
Istappene står igjen i fare for å smelte.
Det er mildest i høyden, og borte er all snøen som i går var på trærne. Rimfrost på løvtrær er ikke-eksisterende, landskapet er igjen helt ordinært.
Og trærne, de er sikkert kjempeglade for å slippe all den tunge snøen.
Fra Knabben ser jeg tydelig at det er mildest i høyden.
Hei igjen!
I dag starter jeg dagen med en tur til Knabben. Deilig å være ute når jeg først har kommet meg ut!🤗
Det er plutselig blitt varmegrader igjen, og litt skummelt å gå ute i skogen. Med mildværet slipper trærne de store snømengdene, og de faller jo ned på bakken- av og til også på meg!
Vel hjemme igjen tar jeg fatt på dagens husarbeid- jeg lager knekkebrød. Hjemmelagde knekkebrød er veldig gode, synes jeg, men det tar ganske lang tid. Det er stekingen som trekker ut, jeg må jo passe på at de blir sprø!
Jeg lager også suppe. Suppa er ikke planlagt, men når jeg vasker kjøleskapet, ser jeg det er litt av hvert i grønnsaksskuffen. Det blir derfor suppe laget av gulrøtter, brokkoli, sellerirot og paprika.
Jeg koker grønnsakene først, og moser dem etterpå.
Jeg bruker vannet jeg kokte dem i, og tilsetter også matfløte. Denne gangen blir det crème fraîche i stedet. Har nemlig en halv boks stående i kjøleskapet, og den må jeg bruke.
Suppene mine blir aldri like i og med at jeg alltid bare tar det jeg har…
Jeg smaker den til med salt, pepper, chili og soyasaus, i tillegg kommer buljongterningen jeg hadde i kokevannet.
Jeg topper den med purre ved servering.
Når suppa er ferdig, og grønnsaksskuffen nesten tom, er klokka blitt tre, og jeg overrasker meg selv ved å ta på meg treningstøy for andre gang i dag.
Jeg rekker jo en tur til Knabben før Trond kommer hjem!
Vel hjemme igjen serverer jeg suppe til forrett, og rester fra i går som hovedrett.
Da laget jeg en rett bestående av tre lag med hjemmelaget potetstappe. På det første laget la jeg stekte kantareller, på det andre mais og purre, og på det tredje stekt karbonadedeig av elg, toppet med ost.
Jeg lager stadig nye retter, prøver å bruke det jeg har, både i skap, kjøleskap og fryser. Spesielt i fryseren kan det bli liggende mye mat dersom jeg ikke er bevisst på å bruke det som er der.
Jeg må også tine av fryseren av og til – og da passer jeg på å rydde litt i råvarene, slik at jeg får en oversikt over hva som er der.
God morgen!
Det er mandag, klokka er 08.15, jeg har vært oppe litt over en time allerede. Jeg står opp sammen med Trond hver dag, for å få med meg morgenene.
Det har vært mye dårlig vær de siste månedene, og det har derfor vært lenge mellom de vakre soloppgangene.
Men i dag tegner det bra!
I horisonten ligger Drammensfjorden og Drammen sentrum. Himmelen har en tydelig gul stripe, en oransje stripe og resten av himmelen er en fin blanding av rosa og lys lilla. Vakkert!
Jeg tenker alltid at mandagen er en ny start. Tenker jeg veldig stort, er et nytt år også en ny start. Nyttår er tiden for målsetting og nyttårsforsetter.
Mandager er tiden for å leve opp til målene og nyttårsforsettene, dette kan for eksempel gjelde trening og aktivitet. Klarte jeg det ikke sist uke, har jeg en ny sjanse nå!
Mandagen er også en ny dag, en ny dag med nye muligheter, en dag jeg kan utnytte best mulig, en dag jeg kan fylle med gode opplevelser. En av bloggerne jeg følger, Mette Josteinsdatter, bruker uttrykket å lage seg en god dag. Det uttrykket liker jeg!
Himmelen forandrer seg, nå er klokka 08.30. Den oransje fargen blander seg mer og mer med den lilla, og de rosa fargetonene er nesten borte.
Ti minutter til er gått, klokka er 08.40. Himmelen forandrer seg nesten hvert minutt. det er ganske så fascinerende!
Jeg kan jo ikke ligge lenge om morgenen! Gjør jeg det, går jeg glipp av alt dette!
Klokka er blitt 08.50, her er soloppgangen på sitt vakreste, synes jeg. Den gule fargen er der, den oransje fargen er blitt mer dempet, og den rosa fargen er blitt er blitt mer laksefarget. Det er som om de laksefargede partiene danser på et lys lilla bakteppe.
Det er rart å tenke på hvordan soloppgangen endres i løpet av året også. Om noen måneder vil sola stå opp helt til venstre i bildet. Klokka har nå passert ni med ti minutter, og de flotte fargene er på tydelig retur. Men sola, den kan jeg se nå.
Det siste bildet tar jeg klokka 09.50. Nå er bare sola igjen, de vakre fargene er borte. Tenk hva jeg hadde gått glipp av dersom jeg hadde stått opp først nå!
Mandag morgen, en ny uke, en ny dag. En uke og en ny dag med alle muligheter!
Jeg skal nå ta meg en tur opp til Knabben, etterpå skal jeg trene, og jeg skal virkelig nyte denne dagen! Gi meg selv gode opplevelser, soloppgangen var en av dem.
Det er kaldt, minus 15, men det er sol, og det veier opp for kulda!
Ønsker deg en fin dag og en god uke!
Gjør som Mette sier:
Etter frokost går Trond ut og fortsetter snømåkingen. Fortsatt mye snø på taket, fikk tatt bare lillehytta i går. Vi har avtalt å gå skitur senere i dag, heldigvis ikke før tolv. Jeg har nemlig ikke så lyst til å gå på skitur…
Før likte jeg å gå på ski, men etter hvert forsvant lysten. Trond kjøpte dyrere ski og ble mer og mer opptatt av teknikk. Jeg har alltid gått på ski, jeg, men uten teknikk.
Det er blitt slik at han liker best å gå fort, å ta turen som en treningsøkt, og jeg blir hengende lenger og lenger etter…
Det vil si, han venter gjerne på meg. Men det oppleves veldig stressende for meg å se at han er der i horisonten, at han står og venter på meg. Jeg føler på det at han må vente, men han sier alltid at det ikke gjør noe, at det er helt greit.
Klokka tolv gir Trond seg med måkingen, vi tar en lett lunsj, og så er det tid for skitur. Jeg sier til ham at jeg helst vil gå alene, men det er akkurat som om han tror jeg ikke mener det.
Vi går av gårde, han først, jeg etter. Jeg har lyst til å ta bilder, men gjør det ikke, for da blir jeg jo hengende enda lenger etter.
Men så gjør jeg det allikevel. Ser at han forsvinner, men så kommer han tilbake. Da sier jeg enda en gang at jeg vil gå alene, at jeg vil ta bilder og kose meg på min sansetur, at jeg ikke vil legge ut på noen treningstur.
Da skjønner han det, og vi blir enige om å gå hver for oss. Nydelig!
Jeg går innover og oppover, og der er bare så vakkert! Sola skinner, snøen ligger der så urørt. Noen steder er det harespor, andre steder spor etter storfugl eller ekorn. Ellers urørt, med unntak av skiløypa, da.
Det blir mange fotostopp på meg, og det er ikke bare jeg som tar bilder. En jeg møter sier han bare må stoppe rett som det er, det er jo så mange fantastiske motiver!
Snart nærmer jeg meg Høgstøle, den nærmeste toppen med hytta som utgangspunkt.
Høgstøle ligger 752 meter over havet, og utsikten herfra er som alltid fantastisk. Herfra ser jeg alt fra Oslofjorden til Gaustatoppen, alt etter hvilken retning jeg ser.
Her oppe må jeg ta et valg- skal jeg snu og ta samme vei tilbake, eller skal jeg ta runden om Hesteskovann?
Jeg bestemmer meg for Hesteskovann. I starten er det bare en fornøyelse å kjøre nedover. Akkurat passe bratt og akkurat passe fort.
Men så blir det brattere. Et ungt par har stoppet opp, de tenker at kanskje jeg kan kjøre først?
Hva sier jeg da? Jeg sier de gjerne kan kjøre først, at jeg ikke er noen racer på ski, jeg, men det ender med at jeg kjører først.
I begynnelsen går det greit å ploge, men etter hvert blir dette vanskelig, Sporene blir flere og dypere, farten blir større og større, jeg prøver å lene meg forover, men føler stedvis at jeg blir dratt bakover.
Det går styggelig fort, stilen er helt merkelig kan jeg tenke meg, men på et mirakulært vis kommer jeg meg ned uten å lage stor underholdning for dem som er bak meg. Jeg kommer meg altså ned uten å falle, og det gir en god mestringsfølelse.🤗
Det går bra med dem som kommer bak meg også, og snart er vi på Hesteskovann.
Et yndet stoppested i påsken, men i dag er det ingen som raster her.
Nå gjenstår bare en utfordrende utforkjøring, og når den er tilbakelagt, sier jeg til dem jeg har kjørt nedover sammen med, at heretter er det bare barnematen ned mot Store Stølevann.
Men da har jeg altså helt glemt den siste skikkelig store utfordringen. Når vi kommer dit, er det to stykker foran oss, og de tråkker ned bakken. Så godt å se det! Da kan jeg også tråkke i vei etter dem, og det gjør også alle bak meg!
Etter dette er bare barnematen nedover mot vannet, og jeg kjenner det er godt å komme ned på flata.
Det er veldig spesielt her i dag, det er et lag med frostrøyk som ligger over vannet.
Skisporene har et lag av is, og det går veldig raskt over vannene i dag. Det er noe helt annet å gå her
på trått føre og i motvind!
Det som er dumt med å ta denne veien ned fra Høgstøle, er at jeg må gå opp til hytta igjen! Men oppoverbakkene går greit, og snart er jeg tilbake på hytta.
Når jeg kommer inn, sier Trond at det var like før han hadde ringt meg for å høre om jeg var OK. Han lurte på hvor det ble av meg… Men jeg har jo bare vært ute på en nydelig sansetur, jeg!
Og for ordens skyld kan jeg nevne at Trond selvsagt ikke tråkket ned den siste bakken!
Der er fredag, Trond har kunnet avspaser et par timer, og vi drar til hytta, hjemmefra i to-tiden. Vi kjører gjennom et julekortmotivlandskap nesten hele veien. Trær er dekket av snø eller rimfrost, alt gress og alle planter ligger i dvale under flere lag med snø. De vil nok sove en lang tid fremover.
Landskapet blir mer og mer magisk jo nærmere vi kommer hytta. Vi kan ikke kjøre frem til hytta på vinteren, men det går en skiløype et par hundre meter fra hytta. Vi velger å gå den denne gangen, kan også gå en snarvei på beina, men vet ikke om denne stien er oppgått.
Det er kommet svært mye snø nå, rundt 1,6 meter i terrenget, og når vi kommer opp til der skiløypa tar inn i terrenget, ser vi at det er noen som har laget en såle helt bort til hytta vår. Jeg sender vedkommende vakre og varme tanker, det er jo bare så deilig å slippe å gå på ski med snø langt opp på lårene.
Vel fremme på hytta blir vi møtt av masser av snø. Det er bare så vidt jeg ser hytta.
Når vi står foran hytta, er det to menter ned til inngangspartiet. Det er sjelden vi har så mye snø!
Vi kommer oss ned til inngangsdøren, og Trond går inn for å tenne opp i ovnene.Han ser ganske fort at det begynner å ryke, og ei hytte fylt med røyk er ikke noe vi vil ha!
Han mistenker at det er noe med pipene, og går opp på taket. Joda, det er mye snø inne i pipa på hovedhytta, og pipa på lillehytta er omtrent borte, helt skjult av snø.
Mens Trond fikser piper og måker deler av taket, pakker jeg ut, legger ting på rett plass og passer på ovnene. Det tar ikke lang tid før de funker som vanlig,Trond sin pipeførstehjelp gir resultater!
Godt det, for vi starter på flere minusgrader!
Solcellepaneler må renses for snø, det samme gjelder parabolen, og gasskapet må graves frem. Det er helt borte under all snøen.
Jeg er heldig som kan pusle inne. Når det er god fyr i ovnene og sekkene våre er tømt, er det tid for å rydde vekk jula. Jula, ja, vi skulle ha vært her i romjula, men da lå jeg hjemme med korona, for andre gang. Hytta ble julepyntet i slutten av november, og nå var det bare å rydde alt på plass igjen!
Jeg må selvsagt ta noen bilder også! Det er bare så helt supervakkert!
Må også legge ved at bilde tatt innefra, ut gjennom kjøkkenvinduet. Fin utsikt, kan du si!
Etter et par timer kommer Trond inn igjen, og temperaturen i hovedhytta er nå oppe i 10 grader. Skikkelig varmt, det, da!,
Vi setter oss foran ovnen, og der er det veldig varmt. Det er så varmt at vi må trekke oss lenger tilbake, og vi nyter en øl og akevitt og sier til hverandre at vi er kjempeheldige som har ei hytta å dra til! ❤️
Det tar ikke så lang tid før blåtimen er her. Blåtimen er helt spesiell, synes jeg. Blå, gul, oransje, lilla og vakker.
Etter middag trekker vi inn i lillehytta der vi ser på TV. Må jo få med oss nyheter og Metsernes mester.
I morgen blir det mer takmåking og skitur. Tankene går til dem som står opp veldig tidlig og sikrer meget gode skiløyper for alle på Skrim. Tusen takk! ❤️
Det er meldt fint vær i dag, vi drar til hytta i ettiden, og jeg tenker det derfor er smart å ta en tidlig tur til Knabben. Soloppgangen på Knabben er bare helt fantastisk, og den tenker jeg å få med meg i dag!
Soloppgangen der oppe skal være 08.58, og jeg går herfra litt før åtte. Det ser lovende ut helt starten. Tenker ofte at de som sover lenge, går glipp av mye.
Det er så mørkt at jeg har hodelykten på i starten. Det er helt stille, hører bare knasingen for hvert skritt. Om noen måneder vil jeg høre fuglesang, og alt vil være grønt. Nå er det hvitt og grått, vakkert det også.
Jeg har på meg brodder i dag også – selv om det ikke er glatt. Kjekt med et godt feste uansett!
Det er tungt å gå, allerede fra start. Det er en stigning på litt over 300 meter, og stigningen starter omtrent med en gang jeg kommer ut av døra!
Første delmål er Dragomsteinen. Den er ca 500 meter fra startpunktet, og det er godt å komme hit. Synes egentlig den verste delen av turen ligger bak meg nå, resten av turen er mer variert, men oppoverbakkene fortsetter.
Jeg går nå inn i det partiet der det er mer snø, er snøen er blitt liggende på grenene. Vakkert!
Soloppgangen er i rute, den kan skimtes mellom trærne.
Oppover og oppover, og enda mer oppover.
Mellom trærne dukker Drammen opp i horisonten. Men jeg blir litt skeptisk til skyene som også dukker opp, og de legger seg tettere og tettere.
Nå er jeg kommet til det flate platået. Her er det så flott! Snøen dekker alle spor etter mennesker og dyr, ligger der som et tykt deilig teppe. Trærne, tunger av store snømengder, bruker mye krefter på å holde seg oppreist.
Det ser ikke ut som om om skyene har tenkt å vike for sola, men når jeg står her og ser meg omkring, tenker jeg dette er verd den tidlige turen, uansett.
Den siste etappen er vanligvis veldig grei, men det er litt tungt øverst nå da det er mye snø, og løypa er ikke så fast som det den er lenger ned.
Oppe på Knabben kan jeg bare konstatere det jeg har hatt mistanke om- det blir ikke noen magisk soloppgang her denne gangen.
Men tur nummer 10 er i boks, og jeg er fornøyd.
Og Knabben- den er flott, uansett! 🤗
Jeg skriver meg inn i boka, og starter tilbaketuren.
Sola er ikke kommet opp når jeg kommer hjem, men himmelen har fått et rosa skjær.
Vel inne igjen tar jeg en dusj, og når jeg kommer inn i stua, ser jeg sola.
Den herlige, vakre sola som jeg er så glad i. ☀️☀️☀️
