19.02.22
Endelig er fredagen her, og vi er fortsatt koronafri. Har vært redd for at en koronasmitte ville ødelegge denne helgen, men nå er vi klare for en helg i Oslo. Det føles nesten som om vi skal på ferie når vi setter weekendkoffertene i heisen på vei ned til garasjen.
Rart hva koronaen gjør med oss, det skal ikke så mye til for å skape glede og forventninger!
Vi skal altså til Oslo, og der skal vi besøke Eirik og Kristin.
Fredag kveld tilbringes i leiligheten til Eirik og Kristin, og vi koser oss med taco. Nydelig!
Lørdag formiddag er vi klare for tur. Eirik og Kristin bor i Nydalen, like ved Akerselva, og etter mitt ønske legges turen langs elva, i retning sentrum. Det er fem år siden siste jeg gikk her, den gangen også i februar.
Akerselva har sitt utspring i Maridalsvannet, og renner gjennom bydelene Nordre Aker, Sagene, Grünerløkka, Sentrum og Grønland i Gamle Oslo på sin vei til Bjørvika. Den er nesten en mil lang, og den har et fall på 149 meter.
Elva var i mange år svært forurenset. Dette ble tatt tak i, og etter 2000 ble elva en lakseelv med rik flora og fauna. I 2011 ble nesten alt liv i elva ødelagt av et klorutslipp, men i 2015 kom laksen tilbake.
Det er så fint å gå her, langs elva. Det er ganske mye is på bakken, faktisk er gressplenene dekket av tykk is. Gangveien langs elva er delvis isfri eller strødd, så det går bra selv uten piggsko- de tok vi ikke med oss denne gangen.
Det er ikke bare vi som koser oss her. Her er joggere, unge par med barnevogn, andre turgåere i alle aldre- og ender.
Elva renner sakte nedover mot sentrum, og på store strekninger er elva flankert av løvtrær, gamle, flotte løvtrær. Imponerende store løvtrær.
Andre steder er det bygninger som pryder elvebredden. Eldre bygninger, bygninger med sjel. Mange av bygningene har huset eller huser fortsatt ulik industrivirksomhet.
Når vi kommer ned til Sagene, kommer vi til Glads mølle. Dette er den eldste bevarte fabrikkbygningen langs Akerselva. Den er fra 1736. Den startet som en papirmølle og ble drevet i fellesskap med Bentse Brug. Senere ble den overtatt av Fredrik Glad på Grefsen gård, og fikk navnet etter ham.
I 1870-årene opphørte mølledriften, og Glads mølle ble en del av Hjula Væverier. Det ble anlagt en kraftstasjon i underetasjen med overføring av strøm til fabrikken på den andre siden av elva.
Senere har bygningen blitt brukt til ulik industrivirksomhet. Trykkeriet F.J. Stenersen flyttet inn her i 1958. De leide da bygningen av kommunen, men kjøpte bygningen i i 1985, og har senere restaurert den.
Bygningen er fredet.
Rett ovenfor Glads mølle finner vi en annen kjent bygning; Hønse-Lovisas hus. Hønse-Lovisa er en kjent figur i den historiske romanen Ungen av Oskar Braaten. Handlingen er lagt til industriområdet langs Akerselva i Kristiania på slutten av 1800- tallet. Den gangen kjente Braaten til mange kvinner som i dette området passet barn til alenemødre. Disse mødrene måtte jobbe for å klare seg. Braaten ble selv som liten passert av en nabokona mens moren hans var på jobb i en tekstilfabrikk ved Akerselva.
Huset ble satt opp tidlig på 1800-tallet, og spilte rollen som Hønse-Lovisas hus i filmatiseringen av Ungen i 1974. Huset ble kalt Hønsereiret, og hovedpersonen i romanen ble kalt ble kalt Hønse- Lovisa fordi hun tok seg av fabrikkjenter som hadde »havnet i uløkka.» Hun ga dem husly og omsorg slik at de kunne beholde ungene sine selv om de var født utenfor ekteskap.
Gjennom historien i denne romanen skildrer Oskar Braaten nestekjærlighet i praksis.
Huset er eid av Oslo kommune. Det huser i dag en kafé og brukes til formidling av industri- og arbeiderhistorien i området.
Før jeg forlater temaet spesielle bygninger, må jeg ta med et lite brunt hus. Huset har mange vinduer med en liten terrasse utenfor hvert vi du, og det er riktig så sjarmerende der det står på en påle. Det er et ekte duehus, et dueslag!
Mellom Maridalsvannet og utløpet krysses elva av flere broer, hele femti stykker. Vi går over noen av dem i dag, og jeg er spesielt glad i de buede steinbroene.
Mathallen ligger ved elva, på Vulkan. Her møtes mattradisjoner og mattrender, både norske og internasjonale. Mathallen har mer enn tretti spesialbutikker, kafeer og spisesteder med mat og drikke av høy kvalitet.
Hallen ble satt opp i 1908 for Vulkan Jernstøperi, mens mathallen var en realitet fra oktober 2012.
I dag er det masser av mennesker her. Jeg tenker at koronaen har gode vekstforhold her inne på en dag som denne, og vi går bare raskt gjennom lokalene. Jeg vil gå tilbake hit en formiddag midt i uka, senere på våren en gang. Håper jeg da kan bruke tid og nyte opplevelsen, både syns- og smakmessig.
Vi går ikke helt med til Bjørvika i dag, men forlater elva og går via Sofienbergparken til Rodeløkka. Eirik bodde tidligere i Sarsagte, og har nytt mange solrike dager i denne parken, ofte balanserende på en line.
Denne parken var tidligere en kirkegård, altså en gravplass, fra 1859 til 1919. Fredningstiden er 40 år, og i 1961 kunne den vestlige delen gjøres om til park. Resten fulgte i1972.
Like under parken hviler rundt 60 000 i sine graver tror neppe Eirik visste dette før jeg fant det ut takket være litt googling.
Løvtrærne ble beholdt da gravplassene ble sanert, og de pryder parken idag. Noe som også ble bevart, er den jødiske gravlunden. Den ble tatt i bruk i 1885 og ble brukt frem til 1917. Parkvesenet ønsket å fjerne også denne gravlunden, men jødisk lov forbyr å slette graver, og dette ble respektert.
Vi går videre og kommer til Rodeløkka som skiller seg ut med sine små, sjarmerende hus- midt i byen! Bebyggelsen er tett trehusbebyggelse fra 1860- og 1870-årene, omgitt av leiegårder på alle kanter.
Strøket bærer navn etter prosten Frederik Rode som kjøpt en eiendom her, og hit flyttet han et hus fra Gjerpen i Telemark. Han solgte eiendommen i 1859, og eiendommen ble da utparsellert, og mange småhus ble satt opp på eiendommen.
I 1970- og 1980-årene var det en strid om hvorvidt området skulle saneres eller bevares. Resultatet ble et kompromiss, 137 eiendommer ble vedtatt som bevaringsområde i 1988.
På vei tilbake gikk vi innom Storosenteret for å handle. Der er det satt opp mange nye bygg, og Øystein, vår eldste sønn, har vært med å legge teglstein på disse bygningene.
Etter omtrent tre timer og 12,5 kilometer er vi tilbake i Lilogata, og klare for å tilbringe ettermiddagen og kvelden innendørs. Vi skjønner godt at Eirik og Kristin trives her, både med leilighet og flotte omgivelser- og med hverandre!
