19.02.22

Endelig er fredagen her, og vi er fortsatt koronafri. Har vært redd for at en koronasmitte ville ødelegge denne helgen, men nå er vi klare for en helg i Oslo. Det føles nesten som om vi skal på ferie når vi setter weekendkoffertene i heisen på vei ned til garasjen. 
Rart hva koronaen gjør med oss, det skal ikke så mye til for å skape glede og forventninger! 

Vi skal altså til Oslo, og der skal vi besøke Eirik og Kristin. 

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Fredag kveld tilbringes i leiligheten til Eirik og Kristin, og vi koser oss med taco. Nydelig! 

Lørdag formiddag er vi klare for tur. Eirik og Kristin bor i Nydalen, like ved Akerselva, og etter mitt ønske legges turen langs elva, i retning sentrum. Det er fem år siden siste jeg gikk her, den gangen også i februar. 
 

Akerselva har sitt utspring i Maridalsvannet, og renner gjennom bydelene Nordre Aker, Sagene, Grünerløkka, Sentrum og Grønland i Gamle Oslo på sin vei til Bjørvika. Den er nesten en mil lang, og den har et fall på 149 meter.  
Elva var i mange år svært forurenset. Dette ble tatt tak i, og etter 2000 ble elva en lakseelv med rik flora og fauna. I 2011 ble nesten alt liv i elva ødelagt av et klorutslipp, men i 2015 kom laksen tilbake. 

Det er så fint å gå her, langs elva. Det er ganske mye is på bakken, faktisk er gressplenene dekket av tykk is. Gangveien langs elva er delvis isfri eller strødd, så det går bra selv uten piggsko- de tok vi ikke med oss denne gangen. 

Det er ikke bare vi som koser oss her. Her er joggere, unge par med barnevogn, andre turgåere i alle aldre- og ender. 

Elva renner sakte nedover mot sentrum, og på store strekninger er elva flankert av løvtrær, gamle, flotte løvtrær. Imponerende store løvtrær. 

Andre steder er det bygninger som pryder elvebredden. Eldre bygninger, bygninger med sjel. Mange av bygningene har huset eller huser fortsatt ulik industrivirksomhet. 

Når vi kommer ned til Sagene, kommer vi til Glads mølle. Dette er den eldste bevarte fabrikkbygningen langs Akerselva. Den er fra 1736. Den startet som en papirmølle og ble drevet i fellesskap med Bentse Brug. Senere ble den overtatt av Fredrik Glad på Grefsen gård, og fikk navnet etter ham. 
I 1870-årene opphørte mølledriften, og Glads mølle ble en del av Hjula Væverier. Det ble anlagt en kraftstasjon i underetasjen med overføring av strøm til fabrikken på den andre siden av elva. 
Senere har bygningen blitt brukt til ulik industrivirksomhet. Trykkeriet F.J. Stenersen flyttet inn her  i 1958. De leide da bygningen av kommunen, men kjøpte bygningen i i 1985, og har senere restaurert den. 
Bygningen er fredet.

Rett ovenfor Glads mølle finner vi en annen kjent bygning; Hønse-Lovisas hus. Hønse-Lovisa er en kjent figur i den historiske romanen Ungen av Oskar Braaten. Handlingen er lagt til industriområdet langs Akerselva i Kristiania på slutten av 1800- tallet. Den gangen kjente Braaten til mange kvinner som i dette området passet barn til alenemødre. Disse mødrene måtte jobbe for å klare seg. Braaten ble selv som liten passert av en nabokona mens moren hans var på jobb i en tekstilfabrikk ved Akerselva. 
 

Huset ble satt opp tidlig på 1800-tallet, og spilte rollen som Hønse-Lovisas hus i filmatiseringen av Ungen i 1974. Huset ble kalt Hønsereiret, og hovedpersonen i romanen ble kalt ble kalt Hønse- Lovisa fordi hun tok seg av fabrikkjenter som hadde »havnet i uløkka.» Hun ga dem husly og omsorg slik at de kunne beholde ungene sine selv om de var født utenfor ekteskap. 

Gjennom historien  i denne romanen skildrer Oskar Braaten nestekjærlighet i praksis. 

Huset er eid av Oslo kommune. Det huser i dag en kafé og brukes til formidling av industri- og arbeiderhistorien i området. 

Før jeg forlater temaet spesielle bygninger, må jeg ta med et lite brunt hus. Huset har mange vinduer med en liten terrasse utenfor hvert vi du, og det er riktig så sjarmerende der det står på en påle. Det er et ekte duehus, et dueslag! 

Mellom Maridalsvannet og utløpet krysses elva av flere broer, hele femti stykker. Vi går over noen av dem i dag, og jeg er spesielt glad i de buede steinbroene. 

Mathallen ligger ved elva, på Vulkan. Her møtes mattradisjoner og mattrender, både norske og internasjonale. Mathallen har mer enn tretti spesialbutikker, kafeer og spisesteder med mat og drikke av høy kvalitet. 
 

Hallen ble satt opp i 1908 for Vulkan Jernstøperi, mens mathallen var en realitet fra oktober 2012. 
 

I dag er det masser av mennesker her. Jeg tenker at koronaen har gode vekstforhold her inne på en dag som denne,  og vi går bare raskt gjennom lokalene. Jeg vil gå tilbake hit en formiddag midt i uka, senere på våren en gang. Håper jeg da kan bruke tid og nyte opplevelsen, både syns- og smakmessig. 

Vi går ikke helt med til Bjørvika i dag, men forlater elva og går via Sofienbergparken til Rodeløkka. Eirik bodde tidligere i Sarsagte, og har nytt mange solrike dager i denne parken, ofte balanserende på en line. 

Denne parken var tidligere en kirkegård, altså en gravplass, fra 1859 til 1919. Fredningstiden er 40 år, og i 1961 kunne den vestlige delen gjøres om til park. Resten fulgte i1972. 
Like under parken hviler rundt 60 000 i sine graver tror neppe Eirik visste dette før jeg fant det ut takket være litt googling. 

Løvtrærne ble beholdt da gravplassene ble sanert, og de pryder parken idag. Noe som også ble bevart, er den jødiske gravlunden. Den ble tatt i bruk i 1885 og ble brukt frem til 1917. Parkvesenet ønsket å fjerne også denne gravlunden, men jødisk lov forbyr å slette graver, og dette ble respektert. 

Vi går videre og kommer til Rodeløkka som skiller seg ut med sine små, sjarmerende hus- midt i byen! Bebyggelsen er tett trehusbebyggelse fra 1860- og 1870-årene, omgitt av leiegårder på alle kanter. 
Strøket bærer navn etter prosten Frederik Rode som kjøpt en eiendom her, og hit flyttet han et hus fra Gjerpen i Telemark. Han solgte eiendommen i 1859, og eiendommen ble da utparsellert, og mange småhus ble satt opp på eiendommen. 
I 1970- og 1980-årene var det en strid om hvorvidt området skulle saneres eller bevares. Resultatet ble et kompromiss, 137 eiendommer ble vedtatt som bevaringsområde i 1988. 

På vei tilbake gikk vi innom Storosenteret for å handle. Der er det satt opp mange nye bygg, og Øystein, vår eldste sønn, har vært med å legge teglstein på disse bygningene. 

Etter omtrent tre timer og 12,5 kilometer er vi tilbake i Lilogata, og klare for å tilbringe ettermiddagen og kvelden innendørs. Vi skjønner godt at Eirik og Kristin trives her, både med leilighet og flotte omgivelser- og med hverandre! 

15.02.22

Klokka 07.30 er jeg klar. Det er rundt null grader og overskyet. I går var det helt bart rundt blokka, i dag er det et tynt lag snø. Det er kommet mye nedbør det siste døgnet, men heldigvis er det kommet mest regn her hvor jeg bor. 

Det er mye lysere nå enn det det var for to uker siden. En stor forskjell! 
Jeg har piggsko også i dag, men i starten, her i gata, kunne jeg like godt ha hatt gummistøvler. Det er et skikkelig slapseføre. Et slurpeføre!

Jeg går inn i skogen, litt før jeg går opp i Solbergveien. Her er det litt snø på bakken- men det var bart her i går. Jeg satser på at det er bart igjen i morgen, jeg!

Sist gang jeg gikk langs veien her, var gatelysene på. Det er ikke nødvendig i dag. 
Det var også en soloppgang på vei, himmelen var rød i horisonten. I dag er ikke himmelen like fargerik, men det er meldt sol i dag, så jeg kan jo håpe på en fin soloppgang etter hvert. 

Jeg hører vannet sildre i grøfta her jeg går- det er nytt fra sist gang. Det som ikke er nytt, er råka ved Sankthansbroa. Den er som før, men kanskje litt større. 

Her er det ikke lenger noe slapseføre, nå er det det jeg vil kalle et knaseføre. Det er tydelig at det er kaldere her oppe, det er Ikke brøytet og ingen bilspor i veien. Det er litt tyngre å gå, men fortsatt lite snø, kanskje det er kommet rundt fem centimeter her. 

Trærne har fått et slør av snø, og snøkrystaller klamrer seg fast til kvistene på løvtrærne. 

Det er litt spennende å gå her, som den første denne morgenen. Ingen spor i snøen. Men så ser jeg spor – en rev har gått her i natt, litt lenger opp også et rådyr. Et ekorn har krysset veien bare for en liten stund siden. 

Jeg stopper opp litt, snur meg og kan så vidt skimte en kommende soloppgang mellom trærne. 

Ser jeg fremover igjen, ser jeg at skyene er på vikende front, og himmelen farges blå. 
Vinterblå.

Det er mer og mer snø i veien, og det er tyngre og tyngre å gå. Det er akkurat som om føttene sitter fast for hvert skritt jeg tar. For første gang på lenge er jeg veldig glad når jeg kommer til den store steinen- da vet jeg at jeg er ferdig med de verste bakkene. 

Men det er gleder der jeg kjemper meg frem i snøen. Under hele turen så langt har jeg kunne høre fuglene – de kommer med kvitrende oppmuntringer. Pip pip – dette går bra, det er ikke så langt igjen nå – pip pip.

Jeg kommer til Eggebekk, og her ser jeg tydelig at sola er på vei opp. Nydelig!

Snart hører jeg en motorlyd. Jeg skulle ønske det var en traktor med freser, men det er en bil, en Toyota. Den kjører forbi meg, cruiser oppover og lager spor jeg kan gå i. En Toyota landcruiser. 

Men sporet er smalt. Jeg må sette den en foten rett foran den andre, det blir nesten som å gå på en line-som ligger på bakken. Tankene går til det å holde segpå den smale sti, gjør man ikke det, får man problemer!

Når jeg kommer opp på parkeringsplassen, kan jeg virkelig nyte soloppgangen. 

På Nerdammen er det kommet 15 centimeter med snø, og det er fem kuldegrader. Kan tenke meg at alle skientusiaster jubler, mens jeg er glad for at jeg ikke bor i høyden. Det som bekymrer meg litt, er at alle stier må gås opp på nytt, men med hjelp fra sola går det sikkert greit. 

Jeg tar et par bilder til her oppe før jeg starter på nedoverbakkene. 

Nesten nede igjen tar jeg et bilde for å berolige dem som er redd for at det skal være mye snø overalt så fort man kommer opp i skogen. 

Jeg må også ta med et bilde jeg tok for to dager siden, nede i Solbergelva, litt ovenfor lysløypa.

Våren er her snart- selv om det ikke helt så slik ut på morgenen i dag.

De første gåsungene har jeg også sett. Det er bare å glede seg og nyte hver dag nå! 

10.02.22

I dag vil jeg teste ut nye muligheter. Jeg har vært på Gamledammen et par ganger tidligere, men da har jeg gått en sti opp, og en annen sti ned igjen. Nå vi jeg teste ut om jeg kan komme meg videre innover med Gamledammen som utgangspunkt. 
Jeg ser jo på kartet at det er stier i terrenget, men er de opptråkket? Vel, for å finne ut det, må jeg først gå dit opp! 

Jeg går ikke så veldig langt før jeg møter Lasse, en av naboene våre. Alltid hyggelig å slå av en prat med ham! Tenker vi er veldig heldige som har fått så hyggelige naboer, både i blokka vår og i de to naboblokkene. Det at man flytter inn i en blokk omtrent samtidig, skaper fellesskap og et godt samhold. Videre utvides dette til å gjelde hele sameiet. 
Vi stortrives! 
Lasse skal ikke gå så langt som det jeg skal, så vi tar farvel, og jeg går videre. Enda en gang kommer jeg til Einars minnebenk, men jeg vet fortsatt ikke hvem Einar var. Men uansett hyggelig å se benken hans! 

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Jeg tar Ikke av her, men tar av på den neste ordentlige stien som går opp til venstre. Det er et rødt merke på treet i starten av stien, og litt lenger opp, ser jeg skiltet som forteller at jeg er på rett vei. 

I lysløypa er det en såle av hardpakket snø. Her er det bart, et godt stykke oppover. Nydelig for meg som elsker våren! 

Som de neste bildene viser er det også is og snø noen steder, men med piggsko kan jeg gå overalt!

Denne stien er altså rødmerket. Lurer  på hvorfor den er det?  Skjønner jo at ikke alle kan stier kan være blåmerket, men rødmerket? 
Der vi har hytte, på Skrim, er vinterløypene rødmerket, men dette er neppe noen vinterløype. Men uansett farge, fint at den er merket i alle fall! 
 

Stien deler seg i to litt lenger opp, men skal jeg til Gamledammen, må jeg følge stien til, høyre, den rødmerkede. Den som går til venstre, er gulmerket, ser det ut som. Den kan jeg teste ut en annen gang. 

Etter å ha gått fire kilometer hjemmefra er jeg ved Gamledammen. Stien opp fra lysløypa er lett å gå, jevn stigning, og omkranset av fin natur.

Det er selvsagt is på vannet, ikke noe bading her i dag, da! 

Jeg ser det er en gapahuk her, og den må jeg se litt nærmere på. Den ser ny ut, skikkelig fin. Med sitteplasser, og kroker til å henge opp klær eller andre ting. 
En liten sjekk på nettet forteller meg at KFUK-KFUM speiderne fikk tildelt 75 000 fra Sparebankstiftelsen i 2019- for å sette opp en gapahuk her. Så bra! 

Kunne ha tenkt meg en gapahuk på hytta, jeg, gjerne litt større en denne, med gulv og med glassdører i fronten slik at vi kan lukke dem hvis det er mye vind. Med glassdører kan vi også holde inneplassen tørr om vinteren. Åpningen skulle ha vært mot vannet og Skrimfjella. Så kunne vi sitte her, i behagelige utemøbler, og nyte solnedgangene. 
Foran gapahuken vil jeg ha en hellelagt plass med bålpanne. 

Vel, kan ikke sitte her og drømme meg bort. Jeg skal jo se hvilke muligheter det er til å gå videre innover!

Jeg ser to oppgåtte stier. Sjekker med kartet, og ser at den ene går til Tverken, og at den andre etter hvert vil ta meg til Nerdammen. Jeg velger stien som går til Nerdammen. Neste gang vil jeg ta med meg mat og legge turen om Tverken. Kanskje også Goliaten. 
Men i dag får jeg nøye meg med den korteste veien. 

Stien jeg velger er ikke skiltet, heller ikke merket, men jeg har jo kart. Apper som GeoViewer og Ut er kjekke å ha; de viser vei. 
Stien er kjemepbratt i starten, men det tar ikke lang tid før jeg er oppe på et høyere nivå. 
Her er det mer snø, men en flott hardpakket sti. 

Jeg følger med på kartet hvor jeg er, og jeg ser at jeg etter hvert vil komme inn på en bredere sti. Om ikke lenge kommer jeg inn på det jeg tror er en skiløype, og jeg tror det er Kamstrupløypa. 
Jeg møter en mann etter hvert, og han kan bekrefte at det er Kamstrupløypa jeg går i. 

Nå går det raskt mot Gravningen og Nerdammen. Det er flatt og veldig lett å gå her. 

Jeg kommer til stikrysst der stien fra Gladbakk kommer opp i Kampstrupløypa, og nå er jeg i kjent terreng igjen. Her har jeg jo gått mange ganger før! 

Eter å ha gått rundt 5 kilometer fra Gamledammen, nesten 9 kilometer totalt, er jeg ved Nerdammen. Her ligger en båt og en kano og venter på at isen skal forsvinne. Men de må nok vente en stund til. 

Jeg tar enda et bilde av Nerdammen før jeg tar veien ned til Solbergelva igjen. 

Blåtimen nærmer seg, og mens jeg venter på den, kan jeg nyte sola som trenger seg igjennom skydekket mens jeg går nedover. 

Nederst i veien, like etter Sankthansbroa, tar jeg igjen en mann som er på vei hjem etter dages tur. Det blir til at vi går videre sammen, og vi skjønner fort at vi har felles kjente. Et hyggelig møte! 

Vel hjemme igjen viser GPS’en at jeg har gått litt over 13 kilometer. En fin tur, gleder meg til å gå om Tverken en annen gang! 
 

08.02.22
Nå har vi hatt flott vårvær i flere uker. Rundt blokkene er det nesten helt bart, og der det er snø, er det bare et tynt lag. Men hva med terrenget som tar meg opp til Knabben? Er det mye is der? Det må undersøkes! 

Det blir mye TV-titting på meg om dagen. I går var vi oppe klokka fem, i dag klokka seks. Utfor i går, Super-G i dag. I tillegg langrenn, skiskyting og skøyter. Men jeg kan jo ikke sitte i en stol hele dagen! 
I går dro jeg på trening etter utforrennet, dro herfra klokka syv, og var tilbake til klokka ti. I dag gikk jeg en tur etter Super-G, og nå, klokka halv to, er jeg klar for dagens andre tur. 
 

Sola varmer godt når jeg går bortover lysløypa. Her er det et tynt lag snø over is, men det er ikke glatt. Jeg har piggsko på, da, og det gir jo trygghet uansett underlag. 
Jeg går ikke langt før jeg møter Mona, en av de hyggelige naboene våre. Vi slår av en prat, snakker blant annet om piggsko, vi ser at vi har samme merke, og vi er enige om at Traxole har gode sko!

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Vi tar farvel, og snart forlater jeg lysløypa og tar en av stiene som går oppover i retning Vesleknabben. Her er det bart, og det er nesten så jeg venter at jeg plutselig skal se en hoggorm ligge og kose seg i sola! 

Tenke at det ser slik ut i februar! Jeg blir i godt humør bare ved synet, jeg. Herlig! 

Plutselig ser jeg noe, ikke en hoggorm, men tyttebær! Det er ikke mange bærene, men litt spesielt å kunne plukke tyttebær i februar, da! 

Litt lenger opp kommer jeg til den furua som noen hogde ned i fjor. Tenk at noen tar seg til rette på den måten! Er det ved de ønsket, hadde de nok ikke noe glede av den. Ved trenger å bli både kappet, kløyvet og tørket før den er klar for bålet, og dessuten hogger man ikke ned store, friske trær slik det ble gjort her. 

Her oppe finner jeg også en vott på bakken. Det må være ergerlig å miste èn vott, man har ikke særlig bruk for den andre, da…
Er det noen som savner den, ligger den altså på stubben her, like i nærheten av der gapahuken var. 

Det ligger snø og is over store deler av flabergene, men det går fint an å gå utenom dem.
Stien jeg fulgte i dag, går til venstre for flabergene når du har nesa vendt mot Knabben. 

Så snart jeg kommer opp i skogen, overfor flabergene, er det bart igjen. Det er bittelitt is eller snø her og der, men det er bart nesten helt opp til Vesleknabben. 

Ett sted, like før de siste stigningene, er en liten fjellskrent dekket av mose. Grønt og  vakkert! 

Jeg bruker alltid tauet på de to siste stigningene, det er ikke nødvendig, egentlig, men jeg liker å hale meg selv oppover, godt hjulpet av tau. Kjapt går det også!

På Vesleknabben er berget dekket av et tynt lag snø, kanskje er det noe is under. 
Utsikten herfra er som alltid helt fantastisk. 

Når jeg er her oppe, ser jeg alltid bort på furua, og da tenker jeg på Marit, en av de ivrige turgåerne i Finnemarka. Hun tar masser av fine bilder, og ofte av furuer. Hun ville helt sikkert ha likt denne også. 

Jeg forlater den flotte furua, og begir meg på siste etappen opp til Knabben.  Først skal jeg opp en liten skrent, og også her er det nesten helt bart. Altså ikke noe problem å komme opp her hvis noen skille lure på det! 

Jeg kommer nå opp på det siste platået før den siste stigningen starter. Her er det plutselig snø, og det skyldes nok at sola ikke når frem her slik den gjør på den andre siden. Men det er ikke mye snø, og stien er hardtrampet. Lett å gå her også! 

Den siste etappen går alltid lekende lett, også i dag. 
Etter noen få minutter er jeg oppe. Utsikten er storslagen! Det er veldig klart i dag, og det gjør utsikten er ekstra fin. 

Også her er det noen som har glemt igjen eller mistet et plagg, denne gangen en genser. Savner du en blå ullgenser, kan det være den som henger her!

Jeg må selvsagt ta flere bilder her oppe. Snart kommer en mann opp, jeg kjenner ham ikke, men jeg tar bilder av ham, i motlys. Jeg forteller ham at jeg tar bilder, og leser han dette, kjenner han seg helt sikkert Igjen! 

Jeg tar også et bilde av rasteplassen Mari og jeg brukte i fjor, og jeg tar et bilde av den spesielle furua som klamrer seg fast på fjellet. Enda en gang går tankene til Marit, men også til Reidun som ble så fascinert av de lange røttene som strekker seg langs berget. 

Men jeg skal videre, vil legge hjemturen om Solbergfjell og Stenseth. På vei til Solbergfjell er det igjen mer snø, men hardpakket også her. 

Det er mange flotte bjørketrær langs denne stien, og jeg blir jo alltid betatt av flotte bjørkestammer. Ja, furustammer også. Men jeg er jo en skogens kvinne, så det er vel ganske naturlig! 

Utsikten fra Solbergfjell svikter ikke den heller! 

På vei ned mot Stenseth, er det snø og barmark om hverandre. Du kan jo gjette hva jeg liker best! 

Nede på Stenseth treffer jeg Reidun. Lenge siden sist!  Koselig å treffe henne Igjen! 
Hun forteller at Mari er hjemme, og da må jegjo ta en tur innom. Det blir en god rast hos henne, to kopper kaffe og mye å prate om. Hun har vært på Gran Canaria i to uker, og har en flott brunfarge. En stor kontrast til min hvite vinterhud. 

Jeg avslutter rundturen med et bilde fra Batteriet, og anbefaler alle å ta denne turen nå som det er så fint vær. Man kan jo starte hvor man vil, og runden er på litt over 7 kilometer. 
God tur! 

06.02.22

Jeg må nok endre mine treningsmål for 2022. 
Målet var opprinnelig 150 turer til Nerdammen. For å nå målet ville jeg måtte gå fire turer i uken de ukene jeg er hjemme.

Dette hadde nok gått helt fint dersom jeg ikke hadde begynt å trene styrke tre ganger i uken- og gå til fra Mjøndalen hver gang. 

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Jeg har gjennomført dette i tre uker nå, det går greit rent fysisk, men jeg har jo ikke tid til noe annet- hver dag er bundet opp med to eller tre timers trening/aktivitet. 
Jeg ser at jeg de fem første ukene dette året har en snitt på over 20 000 skritt i uka, og det vil jeg gjerne opprettholde, men jeg vil legge turene til ulike steder. 

Mine justerte treningsmål blir som følger: 

Minst 20 000 skritt i snitt hver uke
Styrketrening 3 ganger i uken de ukene jeg er hjemme

Da gjenstår å ønske meg selv lykke til! 
 

Tar med en bildecollage fra dagens tur. 
 

01.02.22

Da er vi kommet til februar. To vintermåneder ligger bak oss, og med mars kommer våren. 
Våren har vi fått en forsmak på allerede. De to siste ukene har vi hatt varmegrader og strålende solskinn. Vårfølelser i januar! 
 

Men i dag er det varslet snø, og det er syv kuldegrader når jeg begir meg ut denne morgenen. Klokka er halv åtte, og jeg ser en gryende soloppgang i horisonten.

Jeg lar meg alltid fascinere av soloppganger og solnedganger. For et fargespill! 
 

Det knaser godt her jeg går, har piggsko på, men det er jo ikke helt nødvendig her i starten. 
På fortauet er det en blanding av is og grus, så her kan man også gå uten å være bevæpnet med pigger. 

Det er fortsatt gatelys når jeg kommer inn på Solbergveien, og også i dag må jeg ta noen bilder her. Jeg ser det er blitt lysere enn det det var i starten av januar. Solbergbråtan ligger der så vakkert svøpt inn i blåtoner. For fire uker siden ville jeg bare ha sett lys fra vinduene hvis jeg hadde tatt et bilde her.

Jeg må ta en titt mot Drammen også, og jeg ser at soloppgangen har kommet til et nytt nivå. Litt mer gult i horisonten nå, fra rosa til gult. 

Jeg fortsetter oppover, og kommer til det siste gatelyset. Himmelen er bare helt fantastisk blå! 

Her måtte jeg bruke hodelykt sist jeg gikk morgentur her, men det trenger jeg ikke i dag. 
Så, et helt tydelig bevis på at vi går mot lysere tider! 

Jeg ser ikke antydning til sol her jeg går oppover, men snur jeg meg, kan jeg se at himmelen farges av varme farger nede i dalen. 

Jeg kommer til et av stedene der isen ligger som et tykt, beskyttende lag over den lille fjellskrenten. Ganske dekorativt egentlig. Litt lenger til venstre har isen begynt å smelte. 

Men jeg må fortsette, er ikke oppe ennå. Jeg er nå ferdig med de verste bakkene, nå kan jeg bare cruise oppover mot Eggebekk og videre opp de siste bakkene. 
Rart med det, egentlig, før tenkte jeg at det var helskjønt komme hit. Nå går jeg mange ganger bare forbi dette stedet uten å tenke at jeg er over det verste. Sikkert fordi jeg har gått her så mange ganger nå, og at formen derfor er blitt litt bedre. 
 
Jeg hadde ikke trengt pigger her, heller. Veien er bar omtrent helt opp til parkeringsplassen. 

Jeg nærmer meg toppen nå, og jeg ser fortsatt soloppgangen mellom trærne. Lurer på om noen av solstrålene har nådd Nerdammen allerde?

Det får jeg svaret på nå! Klokka er rundt halv ni, og her er det et rosa skjær himmelen. 

Vender jeg blikket mot damhytta, ser jeg at sola skinner øverst i åsen. Vakkert! 

Damhytta, ja. Den er under rehabilitering, i regi av Turistforeningen. Tre av veggene har fått ny kledning, nytt tak kommer etter hvert, og den siste veggen er fortsatt bare plast. 

Jeg stopper på tilbakeveien og slår av en prat med en av dem som jobber med hytta. 
Han holder på med å fylle en arbeidspulk med redskap som skal brukes i arbeidet. Denne  fraktes på isen bort til hytta. Smart. 

«Jeg håper dere skal sette inn et stort vindu på veggen mot vannet,» sier jeg. 
Han kan fortelle at de har en enda bedre løsning- hele veggen vil være av glass! Tenk deg å våkne her og se rett ut på vannet – eller å sitte her om kvelden og se fisken vake. Fantastisk!
Tror nesten jeg må melde meg inn i Tusitforeningen slik at jeg kan få oppleve å bo i denne hytta- og i den andre som bygges lenger bort. Regner med at disse blir svært populære! 

Jeg vet at både soloppganger og solnedganger er flyktige fenomener, og allerede før jeg er ferdig med å snakke med han som holder på med hytta, er den rosa fargen på himmelen borte. Det samme er de solbelagte partiene i åsen over damhytta. Alt er blir grått.

Vel, jeg skal bare hjem igjen nå, jeg har hatt gleden av å oppleve en gryende soloppgang, og jeg har sett sola lyse opp åsen. Nydelig! 
 

Men det er en ting jeg har glemt. Jeg stopper opp for å se om jeg hører den samme fuglen jeg hørte her sist. Og der, der hører jeg den. Det er akkurat som om den kommer med enkeltpip, det er ikke noe typisk fuglekvitter. Jeg skrev sist at jeg ikke vet hvilken fugl det er, men plutselig hører jeg noe som skal gi meg svaret. Jeg hører en flaggspett tromme i et tre, men jeg ser den ikke. Jeg sjekker på Google hvordan lyden av en flaggspett er, og da skjønner jeg at det er flaggspett jeg har hørt. 

Flaggspetten lever her hele året, den er altså en standfugl. Jeg leser videre at både hunnen og hannen hjelper til med å hakke ut reirhulllet, og dette gjør de som oftest i en frisk osp eller et annet løvtre. Det er sjelden de lager reir i bartrær. De lager helst et nytt reir hvert år, og å lage et reir tar et sted mellom to og tre uker. Diameteren på åpningen er rundt 5 cm, mens dybden på reiret er mellom 20 og 30 cm. 
Flaggspetten legger fire til åtte egg i mai, og eggene ruges både av hunnen og hannen. Eggene klekkes etter kort tid, etter ti til tolv dager. Ungene er lite utviklet, og må varmes av foreldrene de første dagene. Ungene forlater reiret når de er tre uker gamle, men de er avhengige av foreldrene i ytterligere 14 dager. 
De voksne hakker ut flere overnattingshull som de veksler på å bruke, og vil du vite mer om flaggspetten, kan du lese mer på Google! 
 
Jeg ser altså ikke flaggspetten i dag, men hører du tromming i et tre like i nærheten, er det bare å se litt nøye mot tretoppene. Flaggspetten er lett gjenkjennelig med sin klare farger: svart, hvitt og ikke minst knall rødt. Jeg kunne jo legge inn et bilde fra Google, men det har jeg ikke lov til….

Jeg hører også flere fugler på veien hjem, og det er mer det jeg vil kalle fuglekvitter. Men fortsatt må jeg nok vente en stund på den vakre fuglesangen som preger våren.

Det blir gråere og gråere etter hvert som jeg nærmer meg Solbergelva igjen. Jeg kommer ned til Sankthansbroa, og hullet i isen er større i dag enn det det var sist gang. I går var det helt åpent, i dag er det delvis dekket av is. 

Litt lenger ned tar jeg et bilde av det jeg tror er en seljekvist, og foreløpig er det ikke antydning til gåsunger. Men i mars, da kommer de! 

Jeg går etter hvert inn på lysløypa, og her ser jeg to rådyr som springer over løypa og videre opp i skogen. Ser du nøye på bildet, ser du to hvite romper inne mellom trærne. 
Bildet viser også at mye av skogbunnen er uten snø, 

Lite snø er det også utenfor blokkene. Måtte det bare vare, tenker jeg, mens andre ønsker seg snø. Og hvem tror du får sitt ønske oppfylt? 

Ikke jeg, i alle fall. Jeg avslutter dagens bloggpost med et par bilder som jeg tar litt senere samme dag.