27.10.19.

Det er søndag formiddag, og jeg sitter i skogen. Ved siden av meg sitter Trond, og vi sitter begge helt stille. Det et ikke en lyd å høre med unntak av litt snø som faller ned fra trærne. Av og til hører vi en fugl, men det er også alt. 
Sola skinner, og her vi sitter har vi fin utsikt. I klarvær kan vi se Oslofjorden herfra, men i dag ligget tåka som et teppe over bygda og i horisonten. 

Hva gjør jeg her denne formiddagen? Jo, jeg er bisitter på jakt. Elgjakt. Vi er en del av et jaktlag, og siden hunden er utstyrt med GPS, kan vi følge med på hvor den er. Akkurat nå er den et godt stykke fra oss. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Å sitte på post kan bli ganske kjedelig i lengden. 
Man kan sitte på samme sted i flere timer uten å se noe annet grantrær, furutrær og snø. Tenk så fint å kunne se et ekorn, en søt liten hare eller en rev! Men de gangene jeg har vært med, har jeg ikke sett noe som helst.

Skulle ha vært med Trond i går, da. Da så han nemlig en fin okse, men den fikk gå da det ikke er okse vi skal ha nå. Slikt er nemlig bestemt på forhånd, man kan ikke skyte hva som helst. Oksen var nok ikke klar over hvilken flaks han hadde! 

Nå har vi sittet her i litt over en time. Fortsatt er det like stille, det eneste jeg har hørt, er hunden på nabojaktlaget. Den kunne vi høre i det fjerne.

Vi tar frem termosen og fyller koppene med kafe. Tar en liten sjokolade til kaffen. Herlig! Kaffen smaker sjelden så godt som det den gjør nå. 

Har tatt en liten skrivepause – tilbake igjen nå. Vi har nå sittet her i to timer og har tatt enda en kaffekopp. Tåka har lettet, vi kan se Oslofjorden, men vi har ikke sett noe dyr. Ikke en gang en fugl har vi sett! 
Jeg har benyttet anledningen til å slette bilder på telefonen. Det trengs av og til! Fant et bilde fra jakta i 2014:

Det kan være veldig kaldt på jakt, og da er det smart med en fjellduk. Den er som et stort telt med hull til hode og armer. Den er vindtett og veldig god å ha når man sitter stille. I dag skinner sola, og det er ikke nødvendig med fjellduk.

Nå får vi beskjed over jaktradioen at det ikke er elg i området, og da er det  bare å pakke sammen. Det betyr at det blir jakt neste helg også. To dyr er allerede solgt/ lagt i fryseren, og ett dyr gjenstår. 

På vei tilbake til hytta passerer vi et vann som vi kaller Vignervann. Dette vannet har gode minner knyttet til seg. Aagot og Bjørn Vigner var venner av familien vår, og de pleide å sitte ved dette vannet og drikke kaffe kokt på bål. Vi kalte vannet derfor Vignervann, og det gjør vi fortsatt, selv om de begge døde for mange år siden.

Vi går videre ned til det vi kaller Elgvann, og der har vi et viltkamera. Vi ser straks elgspor i snøen, og ser på sporene at det i allefall er ett stort dyr. Vi tror det kan være to eller tre dyr som har gått her . 

Vi tar ned viltkameraet og gleder oss til å se hva det viser når vi kommer tilbake til hytta. Elgene må ha gått der i løpet av det siste døgnet da snøen kom natt til i går. 

Vel tilbake på hytta ser vi to elger på filmen, en stor okse og ei ku. Vi ser også rev som har gått der i skumringen. 
Da er denne hyttehelgen over, og vi er klar for å dra hjem igjen. 
 

20.10.19

Etter en deilig frokost hos Kristin og Graham er vi klar for enda en tur. Vi tar bilen et lite stykke, og på veien kjører vi forbi Ringshall der vi var for et par år siden. Den gangen var vi her i april og fikk oppleve blåklokkene – the bluebells. De blomstrer et par uker i året, og vi var virkelig heldige som fikk oppleve det. 

I dag et det ikke noe blått på bakken, alt et grønt og brunt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi kjører videre og parkerer bilen der vi skal starte dagens tur. Vi skal gå til Ivinghoe Beacon, et populært turmål.

I starten går vi på grus, men snart går vi på gress. Landskapet er helt annerledes enn det vi er vant til, det går jevnt oppover, men det er som å gå på en gate av gress. 

Snart kommer vi til porten som leder oss inn i beiteområdet. Det er helt OK å gå i beiteområdet da det kun er fredelige sauer der. 

Toppen ligger 233 meter over havet. Herfra har vi utsikt til alle kanter. Vi ser langt, og alt vi ser, er grønne åser, åkrer og landsbyer. Det er ikke høye åser, og de er alle kledd med gress og noen klynger med fantastiske løvtrær.

Vi forlater toppen og går nedover mot parkeringsplassen. På turen ned passerer vi noen fantastisk flotte løvtrær. Vi ser blant annet eik og bøk. 

Snart er vi tilbake ved bilen, og vi drar ned til tanten min som venter oss med en god lunch. Hun bor i Berkhamsted, i en halvpart av en tomannsbolig med en bitteliten hage foran og en større hage bak. Akkurat det jeg tenker er typisk engelsk! 

Etter lunch går vi ut igjen, og denne gangen går vi en tur rundt i Berkhamsted. Først går vi ned til kanalen, The Grand Union Canal. Her er det sluser, og kanalbåtene ligger på rekke og rad. Jeg kunne veldig godt tenke meg en ferie i England og et par døgn i en kanalbåt. 
Det er mulig å leie kanalbåter, og de fleste av dem har sentralvarme, toalett, oppvaskmaskin, mikrobølgeovn og annet utstyr om bord. 

Grand Union- kanalen er en kunstig kanal, og den er en del av det engelske kanalsystemet.  Den går fra London til Birmingham, er 220 km lang og har hele 166 sluser. 

Vi går videre til Berkhamsted Castle. Dette er ruiner fra langt tilbake. Man tror det er broren til Wilhelm Erobreren, Robert of Mortain, som bygget slottet, og arbeidet ble startet i 1066. 

På vei hjem går vi langs kanalen som er vakkert omkranset av piletrær. Vi tar også en liten tur innom en av pubene i Berkhamsted. 

Snart er vår langweekend over, og vi skal ta fly tilbake til Norge. 
Tusen takk til Kristin og Graham for en kjempefin weekend, og tusen takk til tante Gudveig som alltid ønsker oss velkommen. Takk til Olav og Astrid, og til Solveig, Hanne og Sigurd Ole for hyggelig reisefølge. 

19.10.19.

Etter en flytur på to timer lander vi på Heathrow fredag kveld. innflygningen til London er fantastisk, sikten svært god, og vi følger Themsen med sine mange vakre broer og bygninger. 

Taxien venter på oss, og etter en time er vi fremme i Berkhamsted. Det er ikke mye vi kan se i mørket, men dagen etter våkner vi til flott høstvær, og tre fine dager sammen med familie ligger foran oss. Det er kjempekoselig å være her igjen. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi tar en liten tur ut i hagen før frokost, og her er det svære kastanjetrær og masser av kastanjenøtter på bakken. Blant kastanjenøtter finner vi også steinsopp, men det er liten interesse for å smake på den. Vår engelske familie er ikke de samme soppentusiaster som det vi er. I hagen er det også ekorn på bakken og i trærne, en rev som rusler på plenen og titter inn til oss, og utenfor gjerdet ser vi et par rådyr.

Hagen har tidligere huset både hjort og grevlinger, men dette er ikke spesielt populære gjester da de spiser planter og ødelegger plenen. 

Etter frokost er det tid for tur, og i England går vi tur i løvskog. Det er annerledes og spennende for oss som bare er vant til barskog. På samme måte liker min kusine å komme til Norge der hun kan gå i barskog. Ofte er det slik at det man ikke er vant til, er det som fascinerer mest. Rart egentlig.

Jeg har allerede nevnt steinsopp og parasollsopp. I skogen finner vi enda mer sopp. Vi finner diverse brune uinteressante, men dekorative sopper, og i nærheten av monumentet jeg skriver om litt lenger ned, finner vi sjampinjonger. I massevis! 

I England er det jo en del regn, og det kan derfor bli ganske muddy walking in the countryside. Vi var blitt fortalt dette på forhånd og er derfor godt skodd. Etter turen gjennom løvskogen krysser vi golfbanen, Ashridge Golf Course. Den ble etablert allerede i 1932. 

Det er noen som spiller her, men dem tar jeg ikke bilde av. Kan nemlig ikke spørre dem om jeg kan ta bilde da golfspillere ikke må forstyrres! Vi må snakke helt dempet når vi går forbi dem. 

Snart kommer vi inn på en bred «gate» som heter Prince’s Riding. Denne «gaten» er et åpent felt med løvskog på begge sider. Det starter ved monumentet, The Bridgewater Monument, og går helt til Ashridge House. Monumentet er en høy søyle som ble bygget i 1832 for å minnes Francis Egerton, 3. hertug av Bridgewater. Denne hertugen ble også kalt»Canal Duke» siden det var han som anla Englands første kanal, The Bridgewater Canal. Denne laget han for å kunne frakte kull fra gruvene sine helt til de industrielle områdene ved Manchester. Kanalen var ferdig i 1761. 

Når jeg står ved monumentet, kan jeg se helt opp til Ashridge House, og det er mange som legger gåturer eller rideturer på denne strekningen. 

Ashridge House er en imponerende bygning, eller bygninger for å være mer presis. I alle fall for oss nordmenn. For oss ser det ut som et slott, og det er mange slike bygninger  i England. i Norge er det knapt noe som kan sammenlignes med dette. Dette slottet som jeg velger å kalle det, ble bygget på 1800-tallet. Det var den 7. hertugen av Bridgewater som fikk bygget slottet. Det var bygninger her tidligere også. 

Slottet huser i dag en handelshøyskole.

I skogen rundt monumentet er det laget en Halloweenløype med ulike poster. Noe av det som står der er jo bare tull, gir jo også historiske opplysninger: 

Til slottet hører en stor eiendom, og i nærheten av slottet er det en liten landsby. Der bodde arbeiderne som jobbet for hertugen, på slottet eller på eiendommen.

Vi går videre, og snart kommer vi til kirken, Little Gaddesden Church. De eldste skriftlige referansene til denne kirken er fra 1161, men de største delene av kirke ble bygget mellom 1370 og 1450. 

Vi forlater kirken og stikker innom puben. Puben er et viktig samlingspunkt for engelskmenn, og når vi kommer dit, er det folk ved de aller fleste bordene. De resterende bordene er reserverte. Vi spør pent om vi kan få sette oss ned en liten stund, og vi får sitte ved et bord som er reservert for andre. De er ikke ventet før om en halv time, og vi har ikke tenkt å være der så lenge. 

På veien hjem passerer vi store beiteområder, og vi ser både hester og sauer langs veien.  I England er det ikke allemannsrett slik vi har i Norge, og man må derfor følge stiene eller veiene som er tiltenkt dem som ønsker å gå tur.

Etter et par timers tur er vi tilbake der vi startet. Tusen takk til Kristin og Graham for en fin tur!

07.10.19

Nå er det vel en uke siden jeg sist gikk til jobb, og jeg merker stor forskjell. I dag er det kaldt, minusgrader når jeg starter hjemmefra. Jeg er godt kledd og utstyrt med lommelykt.

Klokka er ti på syv når jeg tar dette bildet. Det er lyst og fint i gata vår, men snart går jeg inn i skogen, og da blir det mørkt. Det kom snø sist uke, i starten av oktober, men heldigvis er det ikke noe snø her, bare i høyden. Snøen trenger ikke komme hit før i juleferien! 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det er helt stille i skogen nå, jeg hører kun løv falle ned på bakken. Jeg hører ikke noen fugler, heller ikke ekorn eller andre dyr. Det er godt å gå til jobb, tankene flyr, og den friske lufta gjør meg godt. 

Jeg leker meg litt med lommelykta, mange flotte fotomotiv. Rene kunstverket dette her! 

Tåka ligger lavt i dag, men den skaper stemning, den også. 

Jeg vender kameraet den andre veien, og da ser jeg sola stå opp i øst. Himmelen er klar og blå, og det forteller meg at vi har en fin dag i vente. 

Mens jeg går, blir det stadig lysere, og nå trenger jeg ikke lommelykten lenger. 

Snart er jeg på toppen, oppe på Batteriet,  og herfra har jeg som regel en flott utsikt. Men ikke i dag. Det er fortsatt tåke, og denne ligger over dalen og skjuler alt som ligger under den. Jeg kan så vidt se noen lys som trenger seg gjennom tåka, men det er også alt. 

Det er nå gått 25 minutter siden jeg startet hjemmefra, og jeg er fremme på jobb. 

Koselig å se lys i vinduene- det er en av lærene som skal ha foreldresamtale, og hun gjør nå de siste forberedelser i klasserommet. Hun er god på å skape en hyggelig atmosfære, og jeg tenker det er fint for foresatte å komme inn i varmen – på alle måter. 

Dagen går, med gleder og utfordringer, og klokka kvart på seks er jeg klar for hjemoverturen. Heldigvis er det fortsatt lyst, og når jeg kommer til Batteriet, kan jeg se ned i dalen. Om noen uker vil det være mørkt både når jeg går til jobb og fra jobb. Da kommer tiden for det store forbruket av stearinlys som lyser opp i mørke høst- og vinterkvelder. 

06.10.19

I går feiret vi gode venner på Arontunet, og i er det tid for å hente bilen. Raskeste vei er rundt tre km, men vi velger en litt lengre rute. Tar på oss ullundertøy da det er kaldt. Snøen er kommet i høyden, men det er ikke så mye ennå. Heldigvis, sier jeg! 

Vi går hjemmefra og tar bilveien opp til første parkeringsplass i Nerdamsveien. Vi tar inn på lysløypa, men tar av rett etter broa. Fossen er fin som alltid, må bare bortom den. Er fascinert av fosser, bekker og tjern. Av vann, rett og slett. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det går jevnt oppover, og snart passerer vi skytebanen. Rett etter den kommer vi til Ulverudbakk. Dette var i sin tid et populært turmål for ansatte ved Solberg Spinneri. Sunse det alltid er hyggelig å komme hit, godt å få litt en liten oppmuntring:  «Nå var du veldig flink!»

Stien opp til Marivann og Gravningen går opp her. Det er én sti i starten, men vi velger å ta av etter en stund for å gå mot Gravningen. Det tar ikke lang tid før vi møter den første snøen, og når vi kommer på høyde med Gravningen, er det enda mer snø. Snøen kom helt i begynnelsen av oktober. Heldigvis, for meg, er det meldt sol fremover, så jeg håper den forsvinner igjen. 

Vi er nå kommet til Gravningen, et av de tjernene jeg liker aller best. Det er ikke noen ender her nå, men det er som alltid vakkert her. Nå er det is på deler av vannet. 

Etter en liten pause går vi videre mot Tverken. Vi kommer inn på blåmerket løype, og dette er omtrent som en motorvei sammenlignet med den mye smalere stien som vi gikk opp.

Vi passerer enda et tjern før vi kommer til Tverken. Jeg vet ikke hva dette tjernet heter, men synes det er verdt.  Fr et bilde! 

Nå har vi gått rundt 7 km, og vi er kommet til Tverken. Her er det fristende å ta en kopp kaffe og en vaffel, men vi har tenkt å raste litt senere. 

Tverken het opprinnelig Heiakafeen, men ble omdøpt til Tverken etter en navnekonkurranse. Bygget ble reist første gang i 1930, det brant to ganger, og etter omfattende ombygging ble det solgt til Åssiden idrettsforening i 1967. Stedet drives fortsatt av idrettsforeningen, og stedet holdes åpent i helgene. 

Vi motstår vaffelfristelsen og går videre til Steinkjerringa. Dette er en stor «varde« av stein, formet som ei kjerring. Kjerringa står ved et gammelt stikryss, og her var det en såkalt kasterøys. Man skulle kaste en pinne eller en stein på røysa for at turen skulle bli god. Etter hvert ble røysa til en figur. 

Like ved Steinkjeringa ligger det en hytte som var et populært serveringssted frem til 1960-tallet. 

Vi begynner å se etter et sted der vi kan ta en rast. Vi forlater veien vi går på og starter jakten på ved til et lite bål. Det et noe tørrkvist her og der, og snart har vi nok til et bål.

Trond er god på få fyr, og snart er bålet riktig så flott.

Vi griller pølser og koser oss med varm kaffe. Jeg skifter, ulltrøya er blitt fuktig på grunn av svette, og jeg er glad for at jeg hadde med ekstra tøy. Det er rundt null grader, og selv bålet hjelper ikke når klær er fuktige. 

Etter en rast går vi ned til Landfalltjern. Vi passerer flere koselige hytter på veien ned, og jeg husker en gang jeg besøkte Anne Marie, en tidligere kollega fra tiden jeg jobbet på Eknes ungdomsskole. Var her sammen med Øystein, vår eldste sønn, og jeg husker det som en fin ettermiddag på ei koselig hytte. Tenker det må være fint å ha så kort vei til hytta- da kan man egentlig bo på hytta deler av året selv om man er i jobb. 

Ved Landfalltjern tar vi av fra veien og tar en sti som tar oss ned over mot Åssiden. 

Etter vel fire timer og nesten 14 km er vi ved Aronstunet. Arontunet ligger ved Drammen Skisenter. Det ligger fint til, nederst i alpinbakken. Lokalet kan ta 120 gjester og egner seg både til uformelle og formelle sammenkomster. Skal man kun mingle, kan stedet ta 150 gjester. Vi var der i et kombinert 50- og 60årslag, og jeg tenker det ville ha vært et fint sted å feire bryllup også. 

Det er helskjønt å kunne sette seg i bilen og kjøre hjem nå. 

Vi har hatt en fin tur, men enda bedre hadde det vært å gå turen uten snø. Det var stedvis også veldig vått i stiene. 

30.09.19

Mandagen i høstferien har vi et ærend på Vikersund. Vi drar fra hytta på formiddagen, og etter vel en time er vi fremme. Det regner, og det er tåke, og det er dumt siden vi har tenkt oss opp Vikersundbakken siden vi er i nærheten. Litt regn går, men tåke akkurat i dag…. Men innen vi er ferdige, kommer sola, og vi kjører derfor mot bakken.

Jeg har gått her en gang før, men for Trond er det første gangen. Vi tar med oss et par vannflasker og starter oppstigningen. Og ganske typisk – jeg setter opp en fart som ikke holder særlig lenge. Pulsen går i hundre, og jeg må ta en liten pause. Slik fortsetter, og oppover unnarennet har jeg en puls på rundt 140. Jeg ser oppover, og synes ikke vo er noe nærmere målet. Men da må jeg bare snu meg og se nedover, og da ser jeg at vi har lagt mange trinn bak oss. Herlig! 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg prøver å telle trinnene, men det gir jeg opp. Ser at det merket av for hver 100. meter, men jeg vet ikke hvor mange trinn det er. Snart ser jeg et lite skilt- vi er halvveis!

Nå vet jeg at vi altså har 539 trinn igjen. Begynner å gå hundre skritt og så ta en bitteliten pustepause, det funker godt. Snart er vi oppe ved hoppet, og der er det flere som har tatt en aldri så liten pause. «De som setter ned denne bakken, kan ikke ha vettet i behold,« sier en pappa. Nei, man kan så si. Det er jo rett og slett stupbratt. Jeg hadde ikke tort å ake ned unnarennet på akebrett en gang! 

Jeg hører sønnen si at han ikke vil gå lenger, kan skjønne det også, men jeg tenker han vil være kjempetolt om han kommer til toppen. Vi går videre, og nå er det lettere. Det er heller ikke såååå langt å gå ovarennet. Ett hundre skrittt, en liten pause, og så bestemmer jeg meg for å ta resten i en jafs. Trond lar meg gå foran, litt kjipt for ham. Hadde han gått foran, hadde han nok klart det på en helt annen tid enn det vi gjorde denne gangen. 

Etter ca femten minutter er vi oppe. Herlig – og for en fantastisk utsikt!

Vi tar veien ned igjen, og det er mye lettere å gå ned enn opp! Fint utsikt er det også! 

På vei hjem stikker vi innom sønnen vår, Øystein, som bor i Hokksund. «Hvor lang tid brukte dere?» «Ca 15 minutter,» sier jeg. «Så mye! Og dere som går så mye!» Vel, det var ikke mye oppmuntring å få der, han fortalte at han hadde gått omtrent fem minutter fortere…

Vel, vel, det var uansett fin tur!