Nydelig vær i går, heltgrått og regn i dag. Men når jeg er på hytta, sitter jeg jo ikke inne hele dagen! Det drøyer rett nok noen timer før jeg legger ut på dagens tur, ikledd regntøy, gummistøvler og gul sydvest. Det er jakt, og siden jeg er ute og går i terrenget, er det smart med en knallgul sydvest!Jakt, ja, vi fikk den første elgen i går, og det betyr at årets store familiedugnad vil være neste helg. Da skal en halv elgokse forvandles til grillkjøtt, grytekjøtt og karbonadedeig. Oksen veide 247 kilo etter at alt av innvoller og hode var fjernet, så her blir det mye kjøtt.
Utsikten fra hytta er ikke den samme i dag som det den var i går. Men jeg synes det er litt fint med tåke også, jeg da.
Været er altså grått, men jeg skal komme til å se flere fargeklatter underveis.
Den første ser jeg utenfor hytta til søsteren min.
For en nydelig rosa tistel!
Nede ved demningen fosser vannet nedover. Det skal ikke mye regn til før vannet går over kanten.
Her ser det ut som om jeg har lagt inn et svart-hvittbilde, men det er det ikke. Egentlig et veldig fint motiv, synes jeg.
Myra har fått sin flotte høstfarge nå, og det er deilig å kunne krysse den på sykkelbroa som vi laget for noen år siden. Søsteren min og jeg bar borda, mannfolka snekret den sammen. Et godt teamwork!
Jeg blir lett fascinert av de små tingene, de vakre detaljene. Lav på en kvist eller brune furumåler på en tynn gren.
Jeg nevnte fargeklatter. Her kommer en skikkelig fargeklatt- et vakkert rødt ospeblad. Får meg til å tenke på sangen The lady in red med Chris de Burgh.
Her er nok en fargeklatt, denne gang dannet av tre store mosedotter.
Furuer er det mange av her oppe, de fleste grønne og ranke, mens andre er bare ranke, stående eller liggende.
Bjørneskjegg er en flott plante, synes jeg. Den får en fin farge om høsten.
Rart at den heter bjørneskjegg, tankene går heller til kaptein Vom, ikke til en bjørn!
Men hva slags skapning er dette?
Turen tar meg via Seterknatten til Omholtsetra, og der må jeg bare ta et bilde av et gammelt steingjerde.
Jeg balanserer på de glatte, skråstilte myrbroene over de bløte myrene etter Omholtsetra, og noen steder ser jeg rester etter de gamle myrbroene. De var nok stødigere, de.
Men også her er det kommet en flott bro som tar meg lekende lett over deler av myra.
Jeg krysser bekken, og snart tar jeg en sti som tar meg opp i hyttefeltet. Derfra tar jeg veien hjem igjen via Digerhaugmyra.
Skylaget har sprukket opp, men ikke lenge etter er det helt grått igjen.
Sola bryter så vidt igjennom og speiles i Stulstjern.
Tilbake ved Vesle Stølevann.
Turen ble på nesten ni kilometer, og ga mange fine opplevelser, ruskeværet til tross.
Etter to dager hjemme dro jeg opp på hytta igjen på tirsdag. Været har vært svært skiftende helt siden juli, sol og regn om hverandre. Men i går var det fint.
Det er onsdag ettermiddag, klokka er halv syv, og jeg går ut i den vakre septemberkvelden. Nå skal jeg bare nyte, ikke noe annet.
Sola er på vei ned, den bryter gjennom skylaget og danner et slags Soria Moria på himmelen.
På veien bortover ser jeg sola skinne mellom trærne, som en lags åpning inn til lykkeland.
Jeg passerer hytta til søsteren min på vei ned mot vannet. Skulle ønske hun var her nå, da hadde det blitt en vakker og koselig bålpannekveld på oss to. Men det får vente til fredagen.
Det er så vakkert her nede, ved vannet. Her fisker vi, her bader vi, her griller vi, og her bare nyter vi slik jeg gjør denne kvelden. Dette bildet er tatt fra badeplassen vår, men det frister ikke med noe bad akkurat nå. Men minnene strømmer på, om lune sommerkvelder der jeg svømmer utover i solnedgangen.
Jeg går veien langs vannet. Det er egentlig ikke noen vei, riktigere å si en turvei. Uansett betegnelse, det er vakkert og idyllisk her.
Høsten er kommet, og med den kommer høstfargene.
Lønnetrærne er de vakreste, synes jeg. De gleder meg med sine store blad i varme toner av oransje og rødt.
Stedvis er bakken dekket av noen små planter jeg ikke vet navnet på. Men – vakre er de der de står, noen røde, andre grønne.
Rogn og bregner pynter opp med sine fargenyanser i oransje og gult.
Etter en snau kilometer langs Vesle Stølevann, kommer jeg til Store Stølevann, vannet som nå er nedtappet grunnet bygging av ny demning.
Det er lite vann her, men stemningsfullt allikevel.
Jeg tar en tur bortom vår lille familievarde, den står der fortsatt og minner meg om en vakker og hyggelig lørdag sammen med familien, og ikke minst med barnebarna Leon og Tilia.
Det blir fort mørkere nå, og jeg starter på hjemoverturen. Er ikke så veldig glad å gå alene i mørket…
En geitrams langs veien vekker min oppmerksomhet. Litt av et kunstverk, den krusedullen der.
Jeg snur meg og tar en siste titt ned mot vannet.
Tenker på hvor mye dette området betyr for meg, hvor mye glede det gir bare å oppleve kvelder som denne. Hjemme igjen venter meg en stille og rolig kveld på hytta.
Livet er godt.
Hvor kommer poteten fra?
Fra Kiwi? Eller fra Eikersenteret?
Mine barnebarn vokser opp uten noen form for kjøkkenhage, og de er ikke vant til å høste det skogen har å by på. De plukker blåbær til å spise der og da, og de har erfart at tyttebær er surere enn blåbærene.
Men denne helgen skal gi dem nye opplevelser. Etter den fine turen til Store Stølevann, er det tid for å tenke middag. Leon og jeg går på kantarelljakt. Vi går på en sti like ved hytta, og der finner vi en. Og en til og enda en! Det pleier ikke å være mye sopp her, men dette året er det sopp nesten overalt
Dette gir en liten forsmak – den store soppturen vil skje i morgen.
Så er det poteter som skal tas opp, de skal tas opp av jorda, det er altså der de kommer fra. Tilia er hjelperen denne gangen, og hun synes det er veldig spennende å se potetene etter hvert som de dukker opp. Mammaen er også med, tror det er like spennende for henne, jeg!
Vi ser at de opprinnelige potetene som ble satt ned i jorda er helt bløte, dem kaster vi. Men de andre er fine og faste. de er røde eller gule, og kommer i ulike størrelser. Rart å tenke på at én potet i jorda kan bli til mange nye poteter! Vi går ned til bekken for å skylle dem, og Tilia er med. Vannet er kaldt, men hun klager ikke. Vi skal ha ovnsstekte poteter og salat til kjøttet vi skal grille. Det burde jo ha vært elgkjøtt, men i dag er det svin og kalkun.
Tilia blir med ut i kjøkkenhagen, der finner vi tomater og vårløk. Det er mengder av tomater, og vårløken min har vokst seg kjempehøy denne sesongen. Ruccolasalat og annen salat har jeg også hatt, men det er det ikke mer igjen av nå.
Senere nyter vi en god middag, og det er fint for ungene å tenke at vi har skaffet mye av maten selv. Kun kjøttet og litt salat har vi kjøpt.
Det er også en merkelig opplevelse å se at nesten en liter med sopp ble ganske så lite når den er klar til servering. Men i morgen skal vi plukke mer!
Etter middagen spiller vi Uno, et spill som passer for oss alle, for fireåringen og for meg som er eldst. Herlig!
Ungene leker på soverommet før de skal legge seg. De bygger hytte, bruker tre dyner, og en dobbeltseng med køye over. Skikkelig stas!
Dagen etter er det tid for hjemreise, men først skal vi på sopptur!
Det gleder meg mye å se Leon plukke sopp. Jeg har i alle år hatt stor glede av å plukke sopp, og dette er noe jeg svært gjerne vil bringe videre til mine barnebarn.
Til mine svigerdøtre også.
I skrivende stund tenker jeg tilbake på denne helgen med kjærlighet. Er så glad i dem alle sammen og gleder meg til neste gang vi får besøk. Da skal Leon skyte med luftgevær, det glemte vi denne gangen. Men han er blitt veldig flink til å skyte med pil og bue!
Som vanlig er vi på hytta i helgen, men denne helgen blir ekstra fin. Vi får nemlig besøk! Et besøk vi har gledet oss veldig til.
Det er lørdag, og fint vær når Leon og Tilia kommer opp til hytta sammen med mamma og pappa. Vi har mange planer for helgen, men velger først å gå tur og grille ved vannet. Jeg har kakaoen klar, har krem på sprayflaske, og fyller sekken med mat og litt sjokolade. Vi tar også med oss litt ved, men satser på å finne mer der vi skal slå oss ned.
Det er fint og idyllisk å gå langs vannet. Vannet virker ekstra blått nå om høsten. Vi nyter utsikten der vi går, snakker om det vi ser, og ser kanskje ikke så mye ned på bakken. Men det gjør Leon, og det tar ikke lang tid før han roper: «Hoggorm!»
Og ganske riktig, der ligger den. Jeg har allerede passert den, og går tilbake for å se. Ungene vet at den kan være farlig, at de ikke må ta på den eller gå for nær. Nå erfarer de også at den bare stikker av, at den vil være i fred uten selskap av oss mennesker.
Leon går nå først siden han har blitt en ekspert på å oppgave hoggorm!
innen vi kommer hjem igjen ser vi to hoggormer til. Tydelig at de koser seg i sola på denne stien!
Snart kommer vi til demningen ved Store Stølevann. Det bygges ny demning nå, og den gamle demningen er kommet frem nå som det er felt flere trær som tidligere skjulte dette byggverket. Jeg håper de kan ta vare på den gamle delen- muren som ble bygget for hånd, med en og en stein.
Vannet er blitt tappet ned, og nye spennende områder er kommet til syne.
Ett sted er det en renne i fjellet. Ser ut som om den er skåret med kniv, og vi ser at fjellgrunnen er omgjort til småstein som samler jeg i bunnen av rennen.
Det er spennende for ungene å leke her. Store steiner de kan klatre opp på, mange steder de kan sitte uforstyrret.
Her ser vi tydelig hvor vannkanten vanligvis er, det brune er under vann, de grønne partiene er over vann.
Uten mat og drikke, duger helten ikke.
Det er tid for mat, og kakaoen til bestemor smaker godt med krem på.
Vi griller pølser på bålet, og i tillegg til medbrakt ved, har vi også funnet mye drivved på de tørrlagte områdene.
Det er stein overalt, og vi setter opp en liten familievarde på ett av stedene som står over vann også ved normal vannstand. Skal bli spennende å se om den er der neste gang vi kommer hit!
Etter et par timer går vi tilbake til hytta der nye opplevelser venter.
En herlig uke i Spania, 30 grader, masser av deilig mat og god vin, ligge på stranda eller ved svømmebassenget, traske på markedet eller langs stranpromenaden- ja, det er godt, men helt fint å komme hjem til hverdagen også.
Etter en fin hyttehelg er jeg back to normal. Ti over syv er jeg klar for dagens morgentur. Det er meldt regn i dag, mye regn, men det er fortsatt oppholdsvær, så jeg møter denne høstmorgenen i tights, singlet og en tynn jakke.
Det tar ikke lang tid før det begynner å regne. Jeg burde ha tatt på meg litt annet tøy, for ikke å snakke om en caps. Men, men, dette går nok greit, det også.
Det er helt stille her jeg går, og jeg møter ikke noen på min vei opp til Batteriet.
Med unntak av et par svarttroster, da. De springer foran meg på stien og tar til vingene når de føler at jeg kommer for nær.
Det er ikke mye fristende å sette seg med på benken på Batteriet i dette været.
Tåka ligger i horisonten, men utsikten ned mot elva er ganske så fin. Eller forresten, jeg er redd for at den blir dårligere for hvert år som går. Trær og busker vokser opp og tar mer og mer av utsikten. Her burde det ha vært kalt inn til dugnad!
Trærne er fortsatt grønne, men det finnes fargeklatter både her og der. Man må bare legge merke til dem!
Vakkert er det!
Etter førti minutter og nesten fire kilometer er jeg hjemme igjen. Jakka mi sitter klistret til kroppen, håret er klissvått.
Helt nydelig er det da å få av seg de våte klærne og å sette seg ned md en kopp kaffe etter frokost.
Senere i dag blir det en dose styrketrening, så denne dagen blir en stor kontrast til de late og deilige dagene i Spania!
Jeg har plukket sopp siden jeg var liten, og det var mamma som ga meg denne interessen og lærte meg å plukke de rette soppene. Vi plukket mest oppi skogen ovenfor gården der jeg vokste opp, men noen ganger utforsket vi også nye steder.
En gang gikk vi en sti i nærheten av der vi har hytte i dag. Vi kalte den for Eventyrstien. Jeg husker den som en koselig sti som tok oss fra ett sted til et annet, men den er siden blitt delvis ødelagt på grunn av veibygging. Det er derfor blitt slik at vi ikke har brukt den, og turer og soppturer er blitt lagt til andre steder.
Men hvorfor kalte vi den Eventyrstien? Jo, fordi vi fant så mye kantarell der! Vi fant sopp flere steder langs den samme stien, og det var som et eventyr, et herlig soppeventyr.
Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg bestemte meg for å prøve denne stien for noen uker siden. Jeg fant den, jeg gikk den, men det var veldig vanskelig å komme seg frem. Den var gjengrodd, og det var flere steder jeg mistet den. Jeg bestemte meg for at denne stien skulle ryddes slik at den ble farbar igjen!
Det er lørdag, og Trond og jeg er klare for dagens jobb. Jeg med soppkurv, Trond med en liten sag. Starten av stien er borte grunnet nye bilveier, men vi finner et nytt utgangspunkt og starter der. Det første stykket er helt greit, men så møter vi hindringene. Det er trær som vokser midt i stien, det er trær som ligger over stien, og det er trær ved siden av stien med greiner som breer seg utover stien i flere høyder. Vi ser ganske snart at vi burde ha hatt motorsag, men den er jo litt tung å dra på, da.
Ikke lett å se at det egentlig er en sti her!
Trond står på, rydder meter for meter, og vi skjønner ganske fort at vi burde ha hatt med oss noe å drikke. Noe mat hadde heller ikke vært så dumt. Etter to timer er Trond ganske så tom, og han må ta seg en liten pause. Blåbær gjør imidlertid godt, det gir næring til fortsatt innsats.
Jeg hjelper til, kaster greiner vekk fra stien, hjelper til med å dra vekk de litt større trærne. Fjerner steiner og delvis råtne greiner som ligger i stien.
Jeg går hele tiden foran Trond, og finner kantarellene som gjemmer seg i mosen eller som er lett synlige i stien.
Jeg finner også piggsopp, traktkantarell og svart trompetsopp.
En annen gang skal jeg utforske området rundt stien, tror det kan være mer sopp i dette terrenget.
Etter tre timer er vi ferdige, kun litt småtteri gjenstår. Det er veldig tilfredsstillende å gå stien tilbake, rene idyllen noen steder.
Vel tilbake på hytta opplever vi at vi har gjort en veldig god jobb. Kunne tenke oss å gjøre mer av det samme. Det var gang en sti som gikk fra gården til setra, den burde også få sin renessanse. Men det er nok en langt større jobb da den er mye lengre. Men dersom vi hadde fått med oss flere og alle var utstyrt med en sag, ville det ha latt seg gjøre!
Rundt trett grader i Spania, cirka ti grader her. Kontrastene er store, det var deilig å være i Spania, men det er også helt skjønt å komme hjem igjen og så dra til hytta.
Vi er midt i september, høsten er kommet, og denne helgen blir det nok ikke noe bålpannekos. Da må vi kose oss inne i stedet!
Noe av det første jeg gjør, er å tenne lys i vinduene.
Jeg kjøpte hjertelysholderne på Karjolen for tolv år siden. Jeg er veldig glad i dem, de skaper en helt spesiell stemning.
I de store vinduene har jeg et par lysholdere som er kjøpt i en interiørforretning i Tønsberg. Fine de også, synes jeg.
Jeg var innom Hageland på vei opp til hytta. Kjøpte en krysantemum i vakre høstfarger. Tenkte den ville passe godt til de oransje lysene mine, og det gjør den!
På hylla ved siden av peisovnen har jeg et par lysglass med dyremotiv. Også disse er kjøpt på Karjolen.
Jeg er en skikkelig lysoman, så jeg må selvsagt tenne lys på sofabordet også!
Det er bare Trond og jeg som er på hytta denne helgen, men jeg slår til og dekker et pent bord i dag også!
Menyen er som følger:
Grillet elgkjøtt, viltsaus, ovnsstekte poter fra kjøkkenhagen, blomkål, brokkoli og kantareller. Elgen er skutt i nærheten, og soppen har jeg plukket tidligere i dag.
Mye kortreist mat altså!
Må si noe om disse lysglassene også, da. De er kjøpt på Bohus.
Jeg fikk det ene av en god venninne til jul, og måtte bare kjøpe ett til!
Avslutter med å si at jeg trives best om våren og sommeren, men det er jo koselig å være inne på hytta også – mens tåka ligger tykk rundt oss og regnet gjør bålplassen utrivelig.
Skogfruen, det er meg, men hva er egentlig en skogfrue? En frue som liker seg i skogen?
Ja, jeg liker meg veldig godt i skogen, men betrakter meg ikke selv som en frue akkurat. Ikke nok med at jeg er en skogfrue, jeg er også rød skogfrue, og er det da en frue som holder til på venstresiden politisk og som liker seg i skogen?
Akkurat det kan gjelde for noen av oss røde skogfruer, men ikke for alle.
Det hele hele startet for tyve år siden, i mai 2003. Da ble Lions Club Nedre Eiker Rød skogfrue dannet. Vi var 23 jenter – eller damer- som ønsket å bidra i samfunnet, vi ønsket å gjøre noe for andre. Hittil hadde fritiden i stor grad blitt benyttet til å følge opp egne barn og deres fritidsaktiviteter. Nå var barna blitt eldre, og vi hadde tid til andre ting.
Vi jobbet dugnader, vi solgte lodd, tulipaner og kalendere, og penger kom inn på konto. Det fine med Lions er at alle klubber har to ulike konti. Vi har en klubbkonto der alle medlemmer betaler en kontingent. Denne skal dekke alle administrative kostnader. Den andre kontoen, aktivitetskontoen, er for alle inntektsbringende aktiviteter. Her setter vi inn alt vi tjener på de ulike aktivitetene, og fra denne kontoen kommer alle våre bidrag, både kommunalt, nasjonalt og internasjonalt. Som du sikkert nå forstår, er det slik at alt vi får inn, går ut igjen til de prosjektene vi støtter. Det er altså ikke slik at noe av det går til administrasjon.
I bloggposten Jenter på tur kan du lese mer om hva vi har bidratt med og hva vi har støttet økonomisk.
Alle Lionsklubber skal ha et navn, og vi ønsket å ha noe som kunne assosieres med kommunen vår. Den gang het den Nedre Eiker, og Nedre Eiker var orkidékommune nummer en i Norge. Etter sammenslåingen i 2020 er det Drammen som nå er det.
I kommunen vår er det 23 ulike orkidéer, og en av de mest sjeldne, er rød skogfrue. Den ble for første gang funnet i Nedre Eiker, i 1949, det samme året som Lions fikk sin første klubb i Norge.
Navnevalget var derfor ganske så enkelt: Lions Club Nedre Eiker Rød Skogfrue, senere bare Lions Club Rød Skogfrue. Kan jo også tilføye at vi var et knippe sjeldent flotte damer!
Vi avviklet klubben i juni i år, og i løpet av disse årene har vi hatt mange samlende aktiviteter, vi har hatt sosiale sammenkomster og turer, og mange nye vennskap er blitt dannet.
Selv om klubben ikke eksisterer lenger, er vi fortsatt røde skogfruer, og da jeg startet bloggingen, var det naturlig å gi den navnet Skogfruen.
NB!
Bildet er tatt av Willy Skaret, og jeg har fått tillatelse til å bruke det.
Det er lørdag, vi står opp til nok en vakker dag. Sola er i ferd med å bryte gjennom, og himmelen har nydelige fargetoner i rosa, fiolett og blått.
I dag skal vi på marked, og da er det smart å være tidlig ute. Vi kan parkere hos ei som Torhild kjenner, så det er ikke noe problem. Men utpå dagen vil det være langt flere folk og langt flere biler i gatene og dermed vanskeligere å komme frem.
Først drar vi til Torhild, greit å møtes der da vi ikke helt vet hvordan vi skal komme oss til markedet.
Torhild bor i et litt eldre hus, et hus med sjel, slik jeg ser det. Det er modernisert, men mye av det originale er også bevart. Jeg liker kjøkkenet hennes spesielt godt.
Torhild er glad i spansk keramikk, og ulike gjenstander i blått, grønt og gult pynter opp i stue og kjøkken. En dame i rød kjole tar tankene mine til en herlig flamencodans.
Torhild har en hage med blomster, kaktus og frukttrær. Her er appelsiner i overflod, husker jeg en gang spiste en appelsin fra et av trærne hennes. Det smakte aldeles nydelig. Appelsinene på bildet nedenfor må nok henge ennå en stund.
På markedet er det mye som frister. Det er selvsagt en del mikkmakk, det er et meget godt utvalg i fake-produkter, ikke minst vesker og klær. Men det er også mye annet, og det blir flere kjolekjøp i løpet av de to timene vi går her.
Må nevne Bjørn, da. Han er jo så snill og så tålmodig. Han kjører oss rundt, og mens vi går fra bod til bod, sitter han og venter med en kopp kaffe. Han kan jo ikke bare dra, for da må han kjøre helt tilbake for å hente oss. Ikke kan han ta seg en øl, heller, siden han er sjåfør.
Etter markedet drar vi tilbake til Torhild der vi nyter en velsmakende lunsj. Men aller først blir det en dukkert i bassenget. Helt herlig da det er svært varmt.
Jeg var hos Torhild for tolv år siden, og da fikk jeg drambuie og isbiter. Husker det var veldig godt, og det får vi servert til kaffen også denne gangen.
Litt senere på dagen, om kvelden, drar vi ned til Torrevieja. Vi tar en tur på strandpromenaden, og også her er det marked. Vi går relativt fort gjennom dette og finner en restaurant for å spise middag.
Vi bestiller ulike tapasretter, og til forrett det vi i Tyskland kaller Flammkuchen. Dessverre blir tapasen en skuffelse, men forretten, den smaker godt.
Siden tapasen ikke var så god, kan vi jo nyte en dessert etterpå….
Sola har nå gått ned, og mens vi har spist, er promenaden utenfor restauranten blitt dekket av tynne tepper med alskens varer vi kan kjøpe. Et godt utvalg i fake-produkter, for å si det sånn. Truser, vesker, klær, sko, solbriller….
Bølgene slår mot stranda, og skaper en god kveldsstemning.
I morgen drar Kjersti hjem, og dette er det siste fellesarrangementet vi har her nede. En fin avslutning på vår tid i Lions!
Tusen takk til Torhild og Ann-Britt og Bjørn som så gjestfritt har tatt oss imot.
Og Inger og jeg, vi er heldige som skal være her enda noen dager. Pensjonister har det godt!
Klokka er bare halv åtte når jeg står opp på min første dag i Spania. Jeg setter meg ned med en kopp kaffe, og snart er Kjersti der: «Skal det være noe i kaffen?» «I kaffen, nei takk, men heller til kaffen,» sier jeg når jeg ser hva det er. Snakker om en fin start på dagen!
Kjersti er snart ute i bassenget, og så er det tid for en deilig frokost.
Etter frokost tar jeg en tur rundt huset. Hawaiirosene stor i full blomst, det samme gjør duftranken. Hjemme er dette potteplanter, her er det store busker. Hawaiirosen sprer glede med sin sterke farge, og duftranken sprer den nydeligste duft til omgivelsene.
Det er alltid så koselig å komme hit, og minnene strømmer på når jeg går rundt huset. Noen blomster og busker kommer tilbake hvert år, annet er nytt.
Foran kjøkkenvinduet, bak gitteret, er er noe av det jeg liker aller best, nemlig den koselige keramikkkassen. Her er det alltid urter, denne gang frodig persille og flott basilikum. For meg er dette typisk spansk.
I dag skal vi ned på stranda. Det blir fint for meg, har nemlig ikke vært på stranda denne sommeren. Har knapt hatt på meg bikini, og jeg er ikke det jeg kan kalles brun akkurat! Jeg var rett nok i Spania i sommer, men den gangen endte vi opp i en nasjonalpark 1000 meter over havet!
På vei ned til stranda går vi på en trebro med bambus på begge sider. Her er det stille og fredelig, men plutselig møtes vi av lyden av bølger som slår mot stranda. Herlig!
Ser vi utover, er himmelen blå. Snur vi oss, er den ikke fullt så blå, snarere ganske så truende. Heldigvis blåses skyene rett vei, og vi nyter livet i sola i flere timer.
Vi sitter i solstolene, og vi bader. 28 grader i vannet, bare helt herlig!
Litt trim må vi også ha, og her er det flere muligheter. Svømming, ulike ballspill eller rett og slett en gåtur på den endeløse sandstranden.
Etter noen timer er det smartest å dra hjem. En hud som av farge stedvis minnet mest om skummet melk, ligner nå litt mer på tynn sjokolademelk, og jeg er godt fornøyd!
Dagen avsluttes med en deilig middag, syv retter på kinesisk restaurant.
Vår første dag i Quesada avsluttes med en drink på takterrassen – helt nydelig å sitte ute i den fløyelsmyke natten!
