26.01.21
Det er tirsdag, det er en solfylt, men kald formiddag. 13 minus, men Mari og jeg skal ikke møtes før klokken tolv i dag. Godt med litt innekos før jeg tar på meg turtøy og går ut i kulden.
Terrassen min er fri for snø- jeg måker den så fort det kommer noe. Dette for at den skal være klar når våren kommer! I dag er glassveggene fulle av iskrystaller.
Mari og jeg skal til Aslakkane i dag, men vi vil stikke innom Knabben når vi allikevel er så nær. Vi går første lysløypa bort til Solbergveien, og i dag hører vi for første gang fuglekvitter. Bare helt herlig å høre det igjen!
Vi går Solbergveien til vi kommer til St.Hansbroa, og nå er lyden av fuglekvitter erstattet av lyden av klukkende vann. Det får tankene inn på våren, men kulden bringer oss raskt tilbake til virkeligheten. Det er ikke så kaldt som i morges, men vi kjenner kulden ta godt i kinnene. Istappene gir oss heller ikke vårlige tanker, akkurat.
Vi tar den letteste traséen opp til Knabben. Dette er blitt en ny turfavoritt, vi liker begge stien som går oppover lia her.
Det er litt is i stien, men det gjør ikle noe, for vi har både staver og piggsko. Istapper henger også ned fra fjellsiden, og is omkranser kvister og strå. Vakkert!
Snart er vi oppe på Knabben. Sola møter oss igjen her etter at vi har gått i skyggen oppover lia. Vi må selvsagt skrive oss inn i boka, slik at vi ikke kommer ut av tellingen. Selv har jeg satt som mål å gå til Knabben 30 ganger dette året, og jeg tror nok jeg skal lykkes med den målsettingen. Dette er min niende tur allerede, helt fantastisk. Det er mer enn jeg hadde i hele i fjor – det skal bli spennende å se hvor mange turer det blir dette året.
Det er kjempefint her oppe i dag. To jenter inntar lunsjen sin her, det er tydelig de koser seg i sola.
Men vi skal videre, vi går et stykke ned igjen før vi går oppover igjen på den andre siden. Her skinner sola, det er skikkelig vakkert her med istapper og tyttebær i skjønn forening.
Vi tenker at det kunne ha vært fint å spise her, men vi skal jo opp til Aslakkane, og tenker det sikkert er like fint der oppe. Det er en fin, opptråkket sti her også, og vi sanker ved på veien opp. Planen er å kose oss ved bålet mens vi inntar lunsjen.
På Aslakkane er det imidlertid ikke mye sol, kun litt i utkanten.
Vi prøver å finne en fin plass å sette oss ned, men så fort vi går utenom stien, synker vi ned i snøen. Vi ender opp med å lage et bål like ved stien. Jeg setter meg på sitteundrlaget, men også da forsvinner jeg ned i snøen og lurer litt på hvordan jeg skal komme opp igjen, uten å få for mye snø i skoene og inn under anorakken. Mari velger å bli stående.
Mens jeg sitter der, slukker bålet, vi prøver en ny tennbrikett, og det brenner litt til før ilden igjen dør ut. Vi er blitt kalde, både på føttene og hendene, og det ender med at vi pakker sammen og drar hjemover. Vår første utelunsj i 2021 ble altså langt fra noen suksess.
Vi brukte tørr ved dersom noen skulle tro våt ved var skylden til det mislykkede bålet…
Men vi kom til Aslakkane, og det var det viktigste. Det er en helt spesiell dag for Mari, det er akkurat to år siden i dag at Aslak, mannen hennes døde.
Det er også,snart to år siden pappa døde, og vi har i dag på oss ekstra gode vinterbukser, jeg har min pappabukse, og Mari har sin Aslakbukse. Det var ikke planlagt, men spesielt at vi begge har på oss buksene etter vår kjære.
De er helt like også, det er kun fargen som er forskjellig.
Vi går samme vei tilbake, og etter en stund møtet vi sola igjen. Herlig og skjønt.
Tilbake på Knabben tar jeg et bilde av sola før vi begir oss til Solbergfjell.
For litt over en uke siden var det mye, tung snø på trærne her oppe, og det var en skikkelig trolsk stemning. Etter mildværet sist uke er snøen på trærne borte, og vi kan nå se hvilke skader den har gjort. Trær er brukket tvers av, som fyrstikker, det er mye toppbrekk, og det er også mye rotvelt.
Brukne trær, gran og furu, kan lett angripes av barkebiller, og blir det mange av dem, går de også på friske trær, og skog kan bli ødelagt. Vi får håper det ikke skjer.
Når vi kommer til Solbergfjell, er det tid for solnedgang. Vakkert!
Nå er det bare nedoverbakker ned til Stenseth. Det går fort nedover, og vi rekker solnedgangen også sett fra Stenseth.
Her tar vi farvel, vi avtaler en måneskinnstur til Nerdammen i morgen. Jeg skal videre til Solbergelva, og det er godt jeg snart er hjemme, for det begynner å bli mørkt. Lysene i lysløypa er allerede slått på, og som vanlig må jeg ta bilder fra Batteriet.
Klokka kvart over fem er jeg hjemme igjen. Det ble en lang tur idag, en veldig fin tur, men Mari og jeg er enige om at det er litt for tidlig å ta en lunsj ute- i alle fall så lenge det er så kaldt. Vi gleder oss skikkelig til våren, vår favorittårstid, men enn så lenge nyter vi også våre vinterturer.
