Vi har visst det helt siden sist helg- denne helgen blir det mye dårlig vær. Skikkelig kjipt siden vi har besøk på hytta denne helgen. Vi har jo fortalt hvor fint det er her oppe, men man får ikke akkurat det store overblikket når man stirrer inn i en tåkevegg eller når regnet høljer ned. Ikke særlig fristende å gå ut da, nei.
Men vi – vi blir ikke sittende inne. Heldigvis er gjestene våre også av det sporty slaget. Etter en god frokost tar vi på oss regntøy og går i retning Ivarsbu. Det tar ikke lang tid før vi møter de vakre høstfargene.
På vei bortover mot Ivarsbu passerer vi skiltet som viser at vi kommer inn i naturreservatet. Skrim-Sauheradsfjella naturreservat ligger i et større skogsområde i grenselandet mellom Skien, Sauherad, Notodden og Kongsberg. Store deler av området er urørt eller tilnærmet urørt natur.
Det tar ikke lang tid før vi er ved Ivarsbu. På grunn av tåken ser vi ikke Skrimfjella, men det er vakkert her uansett.
Vi tar en liten tur bortom den gamle hytta som ligger på den andre siden av demningen.
Det er synd den ikke er vedlikeholdt, men på den annen side er dette gamle vinduet et ganske så flott fotomotiv, da!
Vi går videre til Svarttjern. På veien kan vi nyte enda flere høstfarger.
Her ser vi en herlig blanding av tyttebær-, blåbær- og blokkebærlyng. Grønt, gult og rødt.
Vi tenker det er godt at vi har fjellstøvler på bena. De holde oss tørre, og de gir oss trygghet der vi går på glatte berg.
Etter Svarttjern tar vi igjen en flokk med tre voksne og flere barn. Det er rørende å se hvordan barna hjelper hverandre når de skal hoppe fra stein til stein i de våte partiene. En av de voksne forteller at de skal til Sørmyrseter, og spør om de er på rett vei. Jeg må dessverre fortelle dem at det er de ikke. Vi viser dem hvor de skal gå, de snur og legger i vei. Må si jeg er imponert over barna som skal gå helt til Sørmyrseter.
Vi går videre, ned til Digerhaugmyra og derfra tilbake til Støle. Det kommer masser av vann fra Vesle Stølevann, og det er godt at det er gjort så mye med elveløpet lenger ned slik at veien ikke blir ødelagt.
Like før vi kommer opp på bilveien, er et tre veltet over stien. Det er en bjørk som er blåst over ende, og stammen er dekket av små kjuker.
Tar med et siste bilde tatt fra hytta etter at vi kom tilbake. Det er fint og magisk med tåke, da!
Tusen takk for turen til Eirik og Kristin, Ellen og Ole Edvard og til Trond.
Jeg skal nå gå noen år tilbake, til sommeren 2013. Den gangen var vi i Nord-Norge, der vi hadde en fantastisk flott ferie. Trond, mannen min, var grensevakt i militæret, og selvsagt måtte vi innom det som for ham var gamle trakter. Fint for meg også å se hvor han hadde vært.
Han var i militæret i 1980/1981og var knyttet til garnisonen i Sør-Varanger. Store deler av tiden var han ved Gjøkåsen stasjon ved grensa.
I juli 2013 drar vi nedover Pasvikdalen på jakt etter gamle steder og minner. Vi drar først til Gjøkåsen, og det er ikke vanskelig å finne frem hit.
Neste post på programmet er å finne vakttårnet han tilbrakte mye tid i. Det var den gangen flere vakttårn langs grensa, men vi finner ikke vakttårnet Trond var i. Vi leter lenge og finner frem til stedet der det sto, men det eneste vi ser her er rester av tårnet – noen steiner og grå gamle stokker som ligger på bakken.
Vi ser imidlertid et av de andre vakttårnene, de var noenlunde like alle sammen, og det vi nå ser, er i dag et museum som viser hvordan soldatene hadde det den gangen.
Interessant å se, og vi fortsetter turen til Nyrud. Nyud hadde jeg knapt hørt om tidligere, det var for meg bare et stedsnavn TV2s værkart. Jeg vet ikke hva jeg hadde tenkt på forhånd- var det et stort sted, eller var det et lite sted? Vel, jeg finner ganske fort ut at det egentlig ikke er noe sted i det hele tatt, det er bare en politistasjon!
Porten inn til Nyrud.
Vi reiser videre, for dagens store mål er nemlig å komme til Treriksrøysa. Vi må da tilbake til Gjøkåsen hvor vi skal ta av fra hovedveien. Trond hadde ikke vært her tidligere, men jeg ville gjerne hit da jeg hadde lest en del om den. Vi finner avkjøringen og kjører innover. Vi kjører og kjører, mye av veien er rett, men den er stedvis svært humpete, og vi er glad for at vi har pickup med store hjul. Vi ser at veien deler seg i to noen steder, vi satser på at vi velger rett når vi kjører rett frem. Avstikkerne er nemlig ikke skiltet. Noen ganger lurer vi på om vi har valgt rett siden vi føler at vi kjører i evigheter! Men endelig er vi fremme.
Vel,vi tror vi er fremme, men det er tydelig at jeg ikke har lest godt nok da jeg leste om Treriksrøysa og veien dit. Når vi tror vi er fremme, ser vi dette skiltet:
Det er fem kilometer å gå! Klokka er allerede åtte om kvelden, og vi skal gå frem og tilbake. Men det er jo ikke noe problem – her er det jo lyst hele døgnet. Vi setter av sted, og snart dukker grensestolpene opp. En er gul, og en er rød og grønn. Grensa mellom Norge og Russland ligger mellom disse stolpene. Grensestrekningen er på nesten 20 mil, den starter ved Grense Jakobselv og går helt ned til Treriksrøysa. To tredeler av grensa går langs elver og vassdrag, men her går den altså i skogen.
Norge og Russland har ca 230 soldater hver langs grensa.
Vi går videre, og snart må vi krysse lengre myrstrekninger. Skal si vi blir imponert over de flotte myrbroene. Det er jo rene autostradaen, jo! Vi finner også masser av molter her, de plukkes og spises fortløpende. Vi er overrasket over at de er modne allerede i begynnelsen av juli, vi trodde alt var så mye senere i Finnmark enn hjemme.
Etter en snau time er vi fremme. Treriksrøysa er stedet der vi har Norge på den ene siden, Finnland på den andre siden og Russland på den tredje siden. Det finnes to treriksrøyser i Norge, og den andre ligger i nærheten av Skibotn i Troms. Der er det Norge, Sverige og Finland som møtes i ett punkt.
Det er forbudt å gå rundt røysa siden kryssing av Russlands grense og Schengenområdets ytre grense kun er tillatt ved en grensekontroll. Jeg tenker i mitt stille sinn at det er vel ikke så farlig, men jeg skjønner fort at det ikke ville være så lurt å gjøre noe som ikke er tillat:
Vi er nemlig ikke alene her! Her møter vi noen norske grensesoldater, og vi oppfører oss derfor akkurat slik det er forventet. Jeg kan derfor ikke si at jeg har vært i Russland, men jeg har vært veldig nær, da!
Jeg fikk lov til å ta bilde av disse to, men jeg har ikke spurt om jeg får legge bildet i en bloggpost. Den gangen hadde jeg ikke hørt om blogging en gang! Kan forresten nevne at det ikke er tillatt å ta bilder av russiske soldater med militært utstyr.
Vi blir ikke så lenge da klokka er blitt ganske mye, og det vil ta lang tid før vi er tilbake i Kirkenes. Vi er tilbake rundt klokka ett om natta, og da tar jeg dette bildet:
Jeg er i ettertid veldig glad for at vi dro hit ut selv om det ble ganske sent. Det var en spesiell opplevelse og artig å gå tur i dette området. Og vi så ikke en eneste mygg – verken denne kvelden eller på resten av ferien i Finnmark.
Vi trivdes veldig godt i Finnmark, og vi kommer definitivt til å reise tilbake,
Det er lørdag, jeg starter dagen med å sitte ute med morgenkaffen og et kryssord. Det er ikke vanlig på denne tiden av året. Sola varmer, det er vindstille og 17 grader i skyggen allerede i nitiden. Herlig!
Rundt klokka tolv er vi klare for dagens tur. Vi har smurt niste og lagt drikke i sekken. Planen er å gå til Kongstjern. Siden jeg gikk til Stølesetra på blåmerket sti for fjorten dager siden, vil vi prøve noe nytt denne gangen. Vi har hatt hytte på Støle siden 1996, men vi har aldri gått langs Store Stølevann til Stølesetra. Det vil vi prøve i dag.
Vi går langs vannet og finner ganske snart en fiskesti. Det er det jeg kaller disse stiene som går langs vannene her oppe. Stiene er ikke så gode som de blåmerkede stiene, men de er fullt brukbare. Vi kommer til den ene fine plassen etter den andre, og tenker at her hadde det vært fint å ligge i telt eller hengekøye.
Etter en god stund er det ikke lenger noen sti, og vi er nå kommet til en kil som går innover i retning Stølesetra. Jeg tar frem kartet og ser at vi kan følge den og etterpå følge et myrdrag som går inn til Stølesetra. Snart kommer vi til et kryss i skiløypetraseen, og vi ser at vi har gått i Karjoldalen. En fint navn!
Karjoldalen fører oss til Stølestra. Sist gang kom jeg hit i ruskevær, nå er det flott høstvær. Jeg har alltid likt meg her, det er så fredelig og vakkert. Vi går krysser Stølekilen og velger stien som går til Kongstjern.
Turen opp til Kongstjern går greit, og vi tar en liten pause der oppe. På veien opp dit har en tanke begynt å spire – hva med å gå til Styggemann? Vi hadde jo ikke planlagt å gå såååå langt, men været er jo så fint, og det ville være fantastisk å være på Styggemann på en dag som dette. Men hva med mat og drikke? Vi har med nok mat, men det er verre med drikke. Vel, vi bestemmer oss for å gå til Styggemann og er forsiktige med å drikke heretter slik at det vi har skal holde hele turen. Vi fyller en flaske med Kongstjernvann som vi skal bruke til kaffe oppe på Styggemann.
Vi velger å gå opp skiløypetraseen, og det går greit i starten. Vi treffer på en frosk som hopper i myra. Den er ikke lett å få øye på – den går i ett med omgivelsene.
Vi nyter høstfargene på veien oppover.
Etter hvert starter stigningene, og da er det ikke lenger rom for å nyte høstfargene! Etter at vi har passert der vi om vinteren kan gå ned Lønstøldalen, venter den ene stigningen etter den andre. Trond lar meg gå først slik at jeg kan velge tempoet, men jeg vil gjerne gå fort opp for at det skal bli fort slutt på disse fæle motbakkene. Det resulterer i som så mange ganger før at jeg holder en stund, og så peser jeg verre og har en puls på over 140. Det går selvsagt ikke i lengden, og jeg må ta en liten pustepause. Og en slurk vann. Men vi må jo spare på vannet! Skjønner ganske fort at mangelen på nok væske kan bli et problem.
Her var pulsen oppe i nesten 150, og jeg måtte bare ta en aldri så liten pause.
Endelig kommer vi opp på et flatere parti, og vi ser at Styggemann er innen rekkevidde. Herlig!
Men den flate strekningen varer ikke evig. Den siste biten er veldig bratt og krevende. Ett sted er det et tau som vi kan bruke som hjelpemiddel, men ellers må vi klare oss på egenhånd. Da er det kjekt å la Trond gå først, han tar meg da i hånda og drar meg opp. Det er vel det man kalle en gentleman! Men har går også bak, og da dytter han meg ved å gi meg en dytt i rompa. Det er kanskje ikke slik en gentleman ville gjøre…. Men gentleman eller ikke- han er til stor hjelp opp den siste biten.
Men så er vi oppe, og vi har nå brukt tre timer. Vi tar en halvtimes pause og koser oss med kaffe, mat og en fantastisk flott utsikt. Styggemann ligger 872 meter over havet, og her bygget Fritzøe Skoger en liten hytte av stein i 1927. Den skulle tjene som brannvakt, og det var telefonlinje opp hit. Hytta disponeres nå av Tønsberg og Omegn Turistforening. Det er mulig å overnatte her, og det er to sengeplasser.
Utsikt mot JonsknutenStore StølevannGaustatoppen i det fjerne
Utsikten er som sagt fantastisk flott. Vi ser blant annet Norefjell, Jonsknuten, Blefjell, Gaustatoppen, Lifjell, i retning Skien, Mykle, Stølevannene med Oslofjorden i bakgrunnen, og Kongsberg.
Snart er det tid for å starte nedstigningen. Vi velger en annen rute nå, går i retning Sørmyrseter, Det er veldig bratt på denne siden også, og det er flere steder vi omtrent aker ned på rompa. Et godt stykke nedi stien møter vi et par som skal oppover, og vi priser oss lykkelig over at vi er på vei nedover.
Plutselig hører vi rennende vann. En liten bekk! Jeg er nå så tørst at jeg bare må smake på vannet, og det er faktisk helt fint! Vi drikker og fyller en halvliters flaske med kaldt vann. Vi har fortsatt en del igjen i en stor flaske med farris, og føler vi nå har mye vann.
Vi kommer til en gammel seterstul, en plass som var i bruk på 1600-tallet. Hvordan kunne man overleve her, langt inne i ødemarken? Med et par kuer, litt jord som kunne dyrkes og jakt kunne det vel gå bra, men mest sannsynlig var de på setra bare i sommerhalvåret.
Nå ligger en stigning foran oss, og den er grei. Litt vått og gjørmete, men selve stigningen er ikke så ille. Snart kommer vi opp dit hvor vi skal ta av mot Kongstjern, og her er stor deler av strekningen i tørt fjellterreng. Lett å gå!
Etter nok en time er vi nede på Kongstjern igjen, og vi skjønner ganske fortt at det allikevel er lite vann. Vi er kjempetørste, og tar et par slurker hver. Vi har tatt en liten drikkepause før vi kom hit også, den like flaska er tom, og vi må spare resten. Det er fortsatt langt hjem. Merker det er skikkelig godt å sette seg ned nå, men ikke så lett å komme seg opp igjen.
Et lite tjern i nærheten av Store Kongstjern.
Men det er bare å fortsette. Vi går nå mot Fantefjell, og på denne strekningen går det opp og ned omtrent hele tiden. I alle fall føles det slik. Særlig at det går oppover! Ett sted faller jeg, jeg faller rett bakover og blir liggende på ryggen. Trond kommer med hånda og vil hjelpe meg opp igjen, og jeg ber ham vente. Det er bare så godt å ligge der i lyngen! Men jeg må jo bare opp igjen og fortsette. Tror adri vi har opplevd at det er så langt fra Kongstjern til Fantefjell noen gang!
Når vi endelig er oppe, tar vi resten av nistematen og nesten resten av vannet. Vi skulle gjerne ha drukket alt og mere til, men vi må ha nok til en siste slurk på veien hjem.
(Her skulle jeg ha hatt et bilde fra Fantefjell, men jeg er så sliten når jeg kommer hit at jeg glemmer å ta bilde!)
Snart ser vi Stølevann og hytta vår. Da er det ikke så veldig langt igjen! Vel, noen kilometer, da, men vi kan i alle fall se hytta! Det går fort nedover til Krokvann nå, og ved enden av vannet tar vi av slik at vi skal komme ned til Ivarsbu. Ved Svarttjern tømmer vi den siste vannflaska, og vi starter på den siste biten ned til Ivarsbu. Det er vakkert i solnedgangen.
Vi vet det er en brønn ved Ivarsbu, men det er dessverre hengelås på døra, så da får vi holde ut en stund til. Vi går langs Vesle Stølevann og snart er vi tilbake på hytta. Der smaker det fantastisk godt først med vann og dernest en kald øl.
Vi har vært ute i syv timer og har gått nesten 19 km. En flott tur- er veldig fornøyd med dagens innsats! Hadde nye fjellstøvler i dag også, og de svarte til forventningene. Sikkelig gode og ikke antydning til gnagsår.
Det tar tid å skrive en bloggpost, og nå er klokka allerede 21.30. Tar med et blide fra kvelden ved bålpanna og solnedgangen- både fra i dag og i går.
Kan så absolutt anbefale turen vi har tatt i dag- men ta med rikelig med drikke!
Den siste tiden har jeg jobbet svært mye, og det har vært lite tid til trening – med unntak av soppturer i helgen. Jeg går eller sykler til jobb, og drar hjemmefra rundt klokka syv. Bruker rundt 25 minutter når jeg går og noe mindre når jeg sykler. Jeg tar snarveier når jeg går, og da er distansen på ca 2,5 km. Det er den dobbelte når jeg sykler.
Jeg liker best å gå til jobb. Da går jeg og tenker på alt og ingenting, jeg nyter den friske luften, og er jeg veldig heldig, ser jeg et ekorn eller et rådyr. Jeg nyter soloppganger og naturen rundt meg. Helt herlig!
Det blir jo litt trening, det da, men det er ikke nok, synes jeg. Siden sist har jeg kjøpt ny treningsklokke. Hadde Fitbit tidligere, men nå har jeg kjøpt Polar der jeg kan slå på GPS’en på selve klokka uten å måtte gå via mobilen. Aberet med denne klokka er at den er ganske komplisert, og jeg er ikke den beste på å lese bruksanvisninger! Heller tvert om….
Som regel er jeg hjemme igjen rundt fire – halv fem, men de siste dagene har jeg ikke vært hjemme før rundt seks, og da har det vært fristende bare å sette seg ned og slappe av.
I dag er jeg hjemme kvart over fem, dro tidligere fra jobb i dag siden jeg skal på møte om kvelden. Tenker å ta bilen, men så bestemmer jeg meg for å gå i stedet.
Møtet begynner klokka syv, så jeg drar hjemmefra klokka seks. Er så glad for at jeg bestemte meg for å gå. Det er jo så godt å være ute! Går først gjennom skogen, og etter hvert ned på veien med asfalt som underlag. Liker ikke det så godt, men der har jeg ikke noe valg. Når jeg kommer ned til elva, må jeg ta noen bilder. Synes det alltid er vakkert der, i sol, regn eller tåke.
Jeg går over broa, tar et bilde derfra og går en liten strekning langs Drammenselva.
Her er det en gangvei langs elva, fra bro til bro, og her er det som regel mange ender og svaner, men i dag er det ingen å se.
Jeg forlater gangveien og går inn mot sentrum. Ser jeg har feilberegnet litt, begynner å bli redd jeg kommer for sent til møtet, og velger å gå det jeg tror er en snarvei. Men dette viser seg å være en vei som ender i ingenting med hager på alle kanter. Søren også, klokka går! I en hage er det to menn som jobber, og jeg spør om jeg kan være så snill å gå gjennom hagen deres. Forteller at jeg har dårlig tid og har gått feil. De smiler og sier det er klart jeg kan gå gjennom hagen deres. De sier jdet er mange som gjør det, men de har ikke tidligere opplevd at noen har spurt først!
Jeg takker og kommer meg inn på den veien jeg trodde jeg hadde valgt i utgangspunktet. Klokka 18.58 er jeg fremme. Bra! Jeg er nemlig den som hater å komme for sent.
Møtet varer litt over en time, og jeg er fornøyd med meg selv når jeg takker nei til å sitte på med andre hjem igjen.
Det er blitt langt mørkere nå, og jeg håper jeg rekker ned til elva før det er helt mørkt. Solnedgangen er over, men jeg håper det kan være fint allikevel.
Stemningsfullt og vakkert, synes jeg.
Tar et bilde mot Stenseth også, og det gir et langt mer urbant uttrykk. Vakkert det også!
Jeg krysser broa igjen og går innom kirkegården. Har tatt med lys og tenner lys på graven til svigerforeldrene mine.
Synes det er hyggelig tenne lys på graven deres. Skulle ønske jeg hadde pappas gravsted i nærheten også, men han er gravlagt et helt annet sted.
Tar med meg et stemningsbilde av kirken også før jeg går videre.,
Jeg velger å gå bilveien hjemover, har ikke lyst til å gå i skogen nå som det er så mørkt. Ganske tåpelig egentlig, men slik er det bare.
Etter en time er jeg hjemme igjen. Til sammen har jeg gått to timer, og jeg har gått rundt 10,5 km. Godt fornøyd med det! Glad jeg valgte å gå i stedet for å ta bilen! Tror jeg går neste gang jeg skal på møte også – men vil da gå litt tidligere.
I dag er det tid for en av årets viktigste turer, og den går til valglokalet! Uansett partitilhørighet tenker jeg det er viktig at man engasjerer seg og tar ansvar ved å stemme ved valget. Det er ikke alltid like lett å vite hvem man skal stemme på. Selv er jeg aldri helt enig med noen, men jeg velger det partiet jeg har flest sammenfallende synspunkter med.
Før jeg går videre i dagens turskildring, vil jeg komme med noen tanker om politikerhets. Jeg ser at mange, også personer jeg betrakter som venner, hetser politikere ved å komme med stygge kommentarer. Noen nøyer seg med å like andres kommentarer, men det er jo ikke noe bedre det. Jeg synes slik oppførsel er lavmål, og jeg lurer på om de tenker over hva slags forbilder de er for barn og ungdom som kommer til å se kommentarene eller høre uttalelsene deres.
Jeg synes det er flott at folk engasjerer seg og håper inderlig at det blir slått hardt ned på netthetsen slik at det ikke blir slik at politikere slutter å uttalte seg eller stå frem med sitt budskap. Egentlig burde vi svare med kommentar der vi uttrykker at vi ikke liker denne type netthets- uansett hvilket parti politikerne tilhører.
Turen til valglokalet forløper uten problemer, det er heller ikke kø inne i lokalene. Jeg har tidligere vært valgfunksjonær, er ikke det i år og kjenner at jeg gjerne skulle ha vært det også i år. Det er spennende å delta i opptellingen, og det er hyggelig å møte mange kjente som kommer for å stemme.
Det var nok valg for denne gang. Vi forlater valglokalene og går ned mot Herstrømsbukta. Går forbi en åker, og sjekker hvilket kornslag det er. Det er en flott hveteåker. Hvete er en av våre viktigste kulturplanter, og den har sammen med ris og mais en dominerende posisjon i verdens jordbruk. Hvete dyrkes på alle kontinenter og under mange forskjellige klimaforhold.
Hveten har omtrent ikke snerp- i motsetning til bygg som har veldig mye og lange snerp. Rug har noe midt imellom hvete og bygg.
Snart er vi nede ved Drammenselva, ved båthavna. Det er stille og fredelig her, noen ender svømmer i elva som renner stille i retning Drammen.
Det er mange ulike treslag her. Bartrærne er jeg helt sikker på, men jeg er ikke sikker på alle løvtrærne. Er nok ikke alene om det! Tar med noen av dem jeg er sikker på:
Dette er eik. Jeg bor i Nedre Eiker, men det er ikke mye eik her. Jeg leser på nettet at eika er kongen blant trærne. Det blir sagt at den bruker 500 år på å vokse og 500 år på å dø.
Eik er varmekjære treslag som Inngår i det vi kaller edelløvskog.
Eik er et hardt treslag som tåler vann. Eik har derfor blitt mye brukt til skipsbygging – helt fra vikingtiden. Osebergskipet ble bygget I eik.
Eik brukes i dag til parkett, møbler og terrassebord.
Dette er hassel. Bladene er relativt store. Hasselslekten har 15 arter, men i Norge finner vi bare det vi kaller vanlig hassel. Den et vanlig opp til 500 meters høyde, i urer og i tørre bakker i kyststrøk nord til Polarsirkelen.
Hasselnøttene er både sunne og gode. Nøttene er blant de eldste julegodtene i Norge, men i dag importeres de fleste hasselnøttene fra Tyrkia og Sør-Europa. Hasselnøtter brukes også i konfekt og i kaker.
Her ser du hasselnøtter.
Jeg fortsetter med løvtrærne:
Dette er lønn. I Norge finnes det bare en viltvoksende art, vi kaller den bare lønn eller spisslønn. Den er vanlig på Østlandet, men finnes ikke på Vestlandet.
Lønn et mye brukt til møbler, til fioliner og kjøkkenredskaper.
I Canada utvinnes sukker og sirup av flere lønnearter, og Canada har lønn i flagget sitt:
Jeg tar med et siste treslag denne gangen:
Dette er gråor. På god jord kan den bli opp til 20 meter høy. Den vokser vilt over hele landet.
Veden et løs og lett. Brennverdien er lav, men tørr oreved har den fordelen at den gir lite røyk og lite gnister. Den egner seg derfor godt i bålpanna.
Å putte blader fra svartor eller gråor i skoene skal lindre sprukken hud og forebygge gnagesår, i følge et gammelt kjerringråd. Det skal også hjelpe mot svettelukt i skoene dersom man legger blader i skoene over natten.
I september tenker man gjerne at alle blomster er visne, men etter dagens tur tenker jeg at jeg fortsatt kan finne blomster til en fin bukett.
Lintorskemunn, ormehode, fuglevikke, reinfann, balderbrå og rødkløver
Vi går ned til Vinnes, krysser riksveien og legger den videre turen mot lysløypa som starter ved Aronsløkka. Det er så fint å gå langs Kjøsterudbekken. Fantastiske svaberg.
Så langt har vi ikke gått mye oppover, men her er det stigning. Ikke minst siste biten før vi et oppe i lysløypa. «Fin trening», sier Trond, og han har nok rett i det.
Vanligvis går vi den andre veien, fra Solbergelva mot Aronsløkka i lysløypa. Da går vi mye nedover uten at vi egentlig tenker over det.
Men når vi går andre veien, merker vi den lange stigningen i starten. Greit det, enda mer god trening!
Etter omtrent to timer er vi hjemme igjen.
Nå er klokka snart halv tolv, det tar tid å skrive en bloggpost, men det er helt OK når det er valgsending på TV. Følge jo med der også. Heia Drammen!
I dag er det meldt regn hele dagen. Hva gjør jeg da? Jeg har flere alternativer. Kan sitte inne med et strikketøy eller ei bok, men det blir jo ganske så daft, da. Bestemmer meg derfor for å gå tur.
På med nysmurte fjellstøvler, godt tøy og sydvest. Sydvesten kjøpte jeg i Lofoten for noen år siden, den er kjekk å ha! Velger å ta med soppkurven- det kan jo være at jeg finner noe!
Turen går først til Ivarsbu, synes strekningen langs vannet er en av de vakreste jeg vet om. Det er så stille og fredelig der. Men det er ikke alltid slik. Det har vært noen små steinras her, og de har også kommet dyr flyvende fra oven. En gang for noen år siden gikk mamma og jeg langs veien der. Mamma orket ikke å gå helt bort til Ivarsbu, så vi snudde omtrent halvveis. En stund etter at vi var kommet tilbake til hytta, ble broren min oppringt. Det var blitt funnet en elg på veien som hadde falt ned fra fjellet ovenfor. Den var selvsagt skadet og måtte avlives. Men tenk om den hadde falt ned rett foran oss- vi hadde vel ikke trodd våre egne øyne! En flyvende elg!
Vel, det var en liten digresjon. Det kommer ingen flyvende elger og heller ikke noe steinras i dag. Jeg merker ganske fort at det er vått i terrenget, tenker jeg kanskje skulle ha hatt på meg gummistøvler, men fjellstøvlene har meget god gripeevne, så de gir trygghet i slikt vær.
Det er alltid vakkert ved Ivarsbu, synes jeg. Vakkert i solskinn og vakkert i regn og tåke.
Jeg forlater Ivarsbu og går mot Svarttjern. I starten er det mye flott svaberg på gå på, men etter hver blir det ganske så vått. Myrbroer er bra, og jeg sender en varm tanke til dem som har lagt dem ut. Foretrekker de doble, de er mer stødige enn de enkle. De enkle vipper lett, plutselig står du med vann til langt opp på foten.
I dag hjelper det ikke med myrbroer verken av det ene eller det andre slaget- det er for vått, og etter en times tid surkler det godt nedi støvlene mine.
Jeg stikker innom hytta ved Svarttjern. Her pleier det å være masser av vannliljer, med det er nok for sent på året for dem nå.
Stølevann, Fantevann Søletjern, Taraldstjern og Krokvann, Svarttjern og Hesteskovann. Hva er egentlig grensen mellom vann og tjern? Vet det har med størrelsen å gjøre, men Hesteskovann er da mindre i areal enn Svarttjern? Vel, det var enda en digresjon.
Stiene på Skrim er godt merket, med blått og med små varder. Ved Svarttjern tar jeg sommerløypa mot Stølesetra. Like etter stikrysset kommer jeg til et område med mange flotte småvarder. Kan tenke meg at det er en del barn som har fått boltre seg her!
Langs stien er det flere små tjern. Tror neppe det er fisk i dem alle, men de er vakre.
Jeg begynner å nærme meg Stølesetra, men først skal jeg ned gjennom en granskog. Hver gang jeg går her tenker jeg at det burde finnes kantareller i denne skogen, men jeg har aldri funnet noen her. Det gjør jeg ikke i dag, heller, men jeg finner et par steinsopper og noen kremler.
Like før Stølesetra ser jeg disse vakre fluesoppene.
Stølesetra ligger vakkert til ved Stølekilen.
Stølekilen
Ved Stølesetra velger jeg stien som går til Fantefjell. Dette er en sti som ikke brukes av så mange, så den er smalere enn det som er vanlig her oppe. I tillegg er det også veldig vått. Men snart er jeg oppe på myra der jeg kommer inn på sommerløypa som går til Kongstjern. Jeg går da mot Fantefjell.
Snart kommer jeg til ei furu med særpreg. Den har nok fått toppen brukket av snø noen ganger, men det er jo bra. Hadde ikke det skjedd, hadde den bare sett ut som alle andre furuer. Nå ser det ut som om det er en mann som står øverst i furua og passer på at alt er OK.
Det er tydelig at det går mot høst. Selv myrene får høstfarge.
Det er i det hele tatt mye vakre høstfarger nå dersom man bare legger merke til det.
Fra Stølekilen til Fantefjell er det en stigning på ca 100 høydemeter, og på slutten er det ganske bratt. Allikevel går dette lekende lett- det er ti ganger verre å gå dit opp med ski på beina! Snart er jeg oppe, og her er det vindfullt og surt i dag.
Jeg tar frem nistepakken, og spiser her selv om det er litt kaldt. Mat smaker jo godt uansett!
Etter å ha spist, går jeg nedover mot Krokvann. Snart kan jeg se hytta vår ved enden av Stølevann, og nå går det fort ned til Krokvann.
Ved Krokvann overser jeg krysset der jeg skal ta ned til Svarttjern, jeg går for langt og må derfor gå utenom stien et stykke. Jeg går ned til Taraldstjern.
Ved Taraldstjern passerer jeg et grantre dekket av skjegg.
Dette er gubbeskjegg, det vokser på eldre trær, særlig gran og kan bli flere desimeter langt.
Ved Svarttjern møter jeg de eneste jeg ser på dagens tur. Det er fire kjekke karer som lurer på om jeg har noe sopp å selge. I kurven har jeg ikke så veldig mye, men jeg har plukket mange ulike sopper- kremle, steinsopp, smørsopp, fåresopp og piggsopp, og etter møtet med dem finner jeg også kantareller.
Jeg stopper ved bekken nedenfor hytta og renser soppen slik at den kan puttes rett i kjelen mår jeg kommer tilbake til hytta.
Vel tilbake på hytta titter sola frem.
Kan anbefale alle å gå tur selv om været ikke er det beste, men det gjelder å ha godt fottøy i slikt vær. Det er fort gjort å skli dersom man ikke har godt spor under skoene. Det er fort gjort også å skli på røtter.
Turen tok ca tre og en halv time, og distansen var på 12 km.
Mari og jeg drar opp på hytta torsdag ettermiddag – og er klare for bålpannekos. Deilig å sitte ved bålpanne og snakke om alt og ingenting. Litt godt i glasset hører også med.
Dagen etter står vi opp tidlig, spiser en god frokost, smører nistepakker, tar på fjellstøvlene og legger i vei. Målet for turen er er å få litt trim og å plukke litt sopp som vi kan ha som tilbehør til middagen.
Vi finner snart noen praktfulle røde sopper med hvite prikker, det er rød fluesopp. De er blant de vakreste soppene jeg vet om, men det er nok best å la dem stå der de er.
Vi går videre, og det tar ikke lang tid før andre sopper dukker opp. Gule sopper, brune sopper og grønne sopper – kantareller, gul piggsopp, steinsopp, smørsopp og matrisker.
SmørsoppSteinsoppKantarell
Vi går videre, og etter en stund møter vi denne idyllen. Litt mosegrodd, men fin allikevel.
Like etterpå møter vi nok en som er litt mosegrodd – vel, grønn er han i alle fall!
Så begynner det å regne. Hva gjør vi da? Jo, vi søker ly, og benytter anledningen til å spise lunsj samtidig. En selfie må vi selvsagt også ta!
Regnet gir seg, vi går videre, plukker enda mer sopp, og setter etter hvert kursen hjemover, det vil det vil si tilbake til hytta.
Siden vi går og ikke kjører bil, legger vi merke alt rundt oss. Vi ser ting vi elles ikke ville ha sett. Vi finner ulike typer mose:
BjørnemoseTorvmose
Her har mosen fått et høstlig preg.
Vi ser ikke bare moser, vi ser også på bergarter. En helt vanlig fjellskrent:
Og så går vi litt nærmere og finner mye fint:
Jeg har ikke peiling på bergarter. Det kan være at alt er samme bergart, men at det er lav som sørger for de ulike særpregene.
Snart er vi tilbake på hjemlige trakter. Vi vurderer å ta et bad, men konkluderer med at det er i det kaldeste laget.
Vi går opp igjen til hytta, og får et par timer ved bålpanna før det begynner å regne.
Dagens middag smakte veldig godt- grillet svinefilet, salat, fløtegratinerte poteter og sopp.
