Det er bare så koselig å treffes igjen! Hele grunnskolen var vi sammen, og minner deles og gjenoppfriskes. Venner finner tilbake til hverandre etter at videregående skoler, lærlingtid, eller videre utdanning og senere voksenliv har skilt oss fra hverandre. Femti års atskillelse viskes bort, og vi nyter å være sammen denne kvelden. Noen snakker mer med hverandre nå enn det de noen sinne har gjort. Vi beveger oss rundt i rommet, alle inkluderes.
En skikkelig vellykket fest, og vi er alle enige om dette skal gjentas! Men det blir ikke femti år til neste gang!
For femti år siden gikk jeg ut av ungdomsskolen, og i dag skal klassen møtes igjen. Fire av oss startet planleggingen for tre måneder siden, og nå er vi der. Dette blir spennende!
Dessverre er det ikke alle som kan komme, men vi blir 15 av 23. Noen har jeg kontakt med på Facebook, andre har jeg verken sett eller hatt kontakt med siden tiårsfesten eller da vi gikk på skolen sammen.
Vi som har planlagt festen, har hatt to fysiske møter, og resten av planleggingen har vi tatt over Messenger. Så kjekt med digital planlegging!
Regner med at det i dag blir mye mimring.
Husker du kryssordene norsklæreren laget?
Eller konkurransene der det var om å gjøre å være den første til å slå opp i ordlista?
Husker du engelsklæreren vår lærte oss de ulike bh- størrelsene og forskjellen i uttalen på C-bra og Zebra?
Husker du da vi leste Markens Grøde og Den sorte tulipan?
Husker du alle Bellman -visene vi sang i musikktimene?
Eller hva med alle historietimene der vi alltid startet med å synge Mellom bakker og berg og avsluttet med å be Fadervår?
For ikke å snakke om den gangen læreren vår hadde sokken utenpå buksa si uten å være klar over det?
Eller buskene hans som var heist opp med bukseseler?
Den gangen var vi ikke på fornavn med lærerne våre, og det hendte ikke at vi fikk en klem av dem.
I dag er elever på fornavn med lærerne, og det deles ut masser av klemmer. Noen mener det ikke er disiplin i skolen i det hele tatt, men det stemmer ikke. På skolen der jeg jobbet, hilser elevene ved pulten hver dag, i tillegg til at de blir møtt personlig i døra av læreren sin. Det er stort sett god arbeidsro i timene, og trivselen er stor både blant elever og lærere. Men det er klart at vi i dagens skole har utfordringer blant annet med utagerende atferd, men dette gjelder ikke mange elever. På den annen side er dette vanskelig for eleven det gjelder, for medelelever, for elevens foresatte, for andre foresatte, for de berørte lærerne og skolens ledelse.
Akkurat dette har økt i omfang, og den gangen vi gikk på skolen, var det kun noen gutter som av og til sloss. Der skjedde heller ikke ofte. Det var nok mobbing den gangen også, men på en helt annen måte enn det det er idag. Den gangen hadde vi ikke mobiltelefon eller intenett, og vi hadde bare en kanal på TV, og der var det ikke heller mye vold. Idag blir barn og unge eksponert for vold på mange arenaer, ikke minst via mobiltelefon og ved ulike spill.
Nei, nå må jeg pakke og gjøre meg klar. Skal kjøre fem-seks mil, er heldig og får overnatte hos ei av jentene i klassen. Gleder meg, jeg!
Da er jeg i gang med et nytt strikketøy!
Jeg har denne gangen startet på en genser til meg selv, i en lakserosa farge. Garnet er veldig tynt, en blanding av silke, mohair og cashmere. Jeg strikker med dobbelt garn. I slutten av neste uke drar jeg på en ukes ferie, og da må jeg jo ha med meg et strikketøy!
Tenker dette skal bli en genser jeg kan bruke på kjølige sommerkvelder. Tror det blir bra!
Jeg deltar også – men prøver å la den skadede hånden min være mest mulig i ro. Ikke helt lett, det da!
Det er spennende å se staudene som kommer opp,
Blant staudene er det også peoner, og de er svært gamle. Det er Berit som har tatt dem med fra hagen til bestemoren hennes.
Selv har jeg tatt med gule dagliljer og lilla høstasters fra hagen på gården der jeg vokste opp.
Mye er kjøpt nytt på hagesenter. Vi kjøpte flere stauder av typen solhatt, men de fleste av disse overlevde ikke fjorårets vinter.
Her er tulipaner på vei opp. Gleder meg til å se dem i blomst!
Etter en og en halv times arbeid er alt det visne tatt bort, og bedene gjødslet. Da ønsker vi sola og varmen velkommen!
Det er torsdag morgen, og jeg skal ut på min morgentur før styrketrening og dugnad på fellesområdet. Innimellom tid til frokost og en kopp kaffe. Planene er klare!
Det er lett regn og +2 når jeg starter turen. Oppover og oppover, en og en halv kilometer, og så like langt ned igjen.Tur nummer 133 så langt i 2024.
Når jeg nærmer meg toppen, ser jeg nysnø ligge som et tynt lag av melis.
Noen ganger går jeg sakte, tar flere bilder, andre ganger går jeg i et høyt tempo. Dette er en slik dag, og pulsen er oppe på rødt nivå før jeg når toppen. Det blir ikke noen rekord, men jeg er godt fornøyd allikevel.
Nå skal jeg bare gå ned igjen, i et behagelig tempo. Det er mange røtter i stien, og de er våte og sleipe. Helt øverst er det også ganske så bratt noen steder. Dette er jeg klar over, er forsiktig, men så plutselig glipper fotfestet, og jeg ligger i stien.
Jeg kjenner jeg bar fått en trøkk i baken, på den ene siden, og tenker at jeg nok får et fint blåmerke der etter hvert. Jeg kjenner også en smerte i hånda, beveger armen og skjønner at den er like hel. Ikke noe brudd. Bra!
Men så ser jeg nærmere på hånda. Jeg ser blod renne nedover, ganske mye også.
Førstehjelpsutstyr har jeg alltid i sekken på lengre turer- opp til Knabben har jeg bare litt vann i en rompetaske og ikke så mye som en plasterlapp!
Tenk at slike røtter kan være så farlige!
Jeg er veldig nøye med hvor jeg setter føttene på vei nedover, og jeg kommer meg velberget hjem.
Da er det bare å få av seg turtøy og inn på badet og å rense sår. Jeg gjør så godt jeg kan, lurer på om det bør sys, men bestemmer meg for å nøye meg med en plasterlapp.
Jeg ringer min venninne Mari og melder avbud til styrketrening. Ikke særlig smart å løfte verken stenger eller manualer med venstrehånda må!
I stedet får jeg noen deilige innetimer før jeg skal på dugnad klokka tolv. Det tror jeg jeg kan klare- høyrehånda er jo fullt brukbar!
Det er ettermiddag, og jeg legger turen mot elva. Det er det som er så fint med å bo her – Jeg har skogen og kjempefint turterreng rett utenfor leiligheten, og går jeg et par kilometer, er jeg nede ved elva. Flott å gå der også!
Det er surt i dag, litt kaldt, og jeg har både pannebånd og vanter på. Håper varmen kommer snart!
Det tar ikke lang tid før jeg er nede ved elva. Her er jeg ved munningen av Ulverudbekken. Langs bredden her det mange ulike løvtrær. Det er or, bjørk, hegg, ask og lind i allefall, lettere å se hva som er hva når bladene kommer.
Båthavna.
Det er fint å gå her nå, og enda finere er det når det mørkner. Da er det lys i lyktene langs veien her.
Dette er vel egentlig det man kan kalle hærverk, men jeg har sansen for akkurat dette – en skikkelig hyggelig lyktemann!
Jeg går videre, til broa som krysser Herstrømskilen, og der, like ved broa, er det første lerketreet. Det er flere innover, mot bilveien, men jeg går ikke dit i dag.
Lerketreet sett på litt avstand.
Lerketreet sett nedenfra.
Det er vind, og derfor vanskelig å få tatt skarpe bilder, men dette er altså nåler på vei ut.
Ferske nåler, årets nåler.
Gamle kongler og ny kongle.
Om høsten, for seks syv år siden, tok jeg med meg noen kvister med kongler på.
Sammen med tørr reinfann og tørre gåsunger har jeg dem i tre vaser. En evigvarende dekorasjon!
Jeg forlater lerketreet og starter på hjemveien. Kjekt å kunne krysse åkrer nå før våronna er startet.
Killingrudalléen alltid like flott. Snart er lindetrærne grønne. Her går vi Unter den Linden!
Lindetrærne er gamle. Lurer på når disse trærne ble plantet, jeg! Kanskje det er noen som vet?
Rogn også på vei ut i friheten- sprenger seg ut fra knoppen som var her for litt siden.
Nydelige seljeskudd.
Fortsatt noen gåsunger å se.
Tystbast sett ovenfra.
Årets gress er på vei opp.
En hvitveis med sine grønne blader.
Mens hvitveisen får nye blader hvert år, beholder blåveisen i alle fall noen av bladene. De ligger der under snøen og bare venter på å få komme ut i friluft. Når det først skjer, tar det ikke lang tid før knoppene kommer, og snart er de i full blomst.
I gleden over å se alt det som nå spirer og gror, må jeg ikke glemme de som gleder meg med sin grønne farge hele året.
Eineren med sine spisse nåler, med grønne eller blå bær- eller ingen bær. Bærene plukker jeg når de er blå, jeg lar dem tørke, og knust er de det beste krydder i en viltgryte.
Furuen er vakker ned sine lange nåler.
Granen er fin den også.
For ikke å snakke om mose og lav. De er blant favorittene. Ulike grønntoner, vakre.
Nå skal jeg ut igjen. Gleder meg!
Dagens ettermiddagstur skal jeg legge ned til elva. Der er det lerketrær. Blir spennende å se hvor langt de er kommer!
Tror du det begynte å snø i dag?
Det var jo det nydelige været i går!
Jeg våkner til skyet vær, står opp tidlig og koser meg frokost og kaffe.
I halv ti-tiden kommer de første snøfillene, og da er også vannet på ovnen blitt varmt. Frem med bøtte, klut, grønnsåpe og Zalo. Og gardintrapp!
Med snøvær ute passer det helt ypperlig med en aldri så liten rundvask inne!
Jeg vasker vegger, takstokker og det jeg når av taket.
Hvitt tak er jo ganske fint når det er nymalt, men etter hvert antar det en litt annen farge. En litt mørkere nyanse…
Helt hvitt blir det ikke selv om jeg vasker det, men alt av spindelvev blir i alle fall fjernet.
Etter tak og vegger, er det vinduene som skal tas. Det blir nok bare innvendig i dag.
Etter fire timer er jeg ferdig med stue og kjøkken. Kjøkkenskap må jeg ta senere. Det samme med resten av hytta. Det blir senere i dag, i morgen og kanskje også vil litt neste gang vi drar hit. Nå skal jeg ta en pause og bare sitte og nyte lukten av en ren hytte!
Endelig tilbake -på hytta!
Både påsken og vinterferien var preget av dårlig vær, og helgene etter påske har jeg vært opptatt med aktiviteter som vanskeliggjorde en hyttetur. Det var jeg også denne helgen, men så kom mandagen med finvær….
Det er strålende solskinn og seks varmegrader når jeg kommer opp til hytta. Jeg er skikkelig spent – hvor mye av snøen er borte?
I påsken var det rundt en meter snø her, nå har mye smeltet. Det er snøfritt rundt hytta, og i terrenget tipper jeg det er rundt 40 cm. I solhelligene er det snøfritt.
Inne er det fire grader, så her er det bare å sette i gang fyringen.
Det tar ikke lang tid før den røde streken beveger seg oppover. Det går mye fortere nå enn om vinteren!
Det neste som må gjøres, er å hente vann. Tre bøtter henter jeg, og den ene tømmer jeg i kjelen over ovnen. Da blir det varmt vann etter hvert!
Jeg skal ta frem bålpanna, og da må jeg ha bjørkeved. Den ligger under snøen…
Jeg ser plata som ligger over veden, og jeg tar vekk noe av snøen som ligger foran stabelen. Veden må tørke før jeg kan bruke den, men dette går fortere når jeg tar vekk snøen som ligger rundt den. Jeg tar litt nå, fortsetter i morgen. Dette vil sørge for tørr bjørkeved til neste gang vi kommer opp.
Jeg henter bålpanna, den er tung, men jeg får sett den opp, og nå må jeg altså ha tørr bjørkeved. Bjørk skaper ikke gnister, det er derfor jeg bruker den til bålpanna.
Men broren min har ved ute, ved som er tørr, og der er det også noe bjørk…
Problemet løst!
Jeg tar frem også noe av hagemøblene, og så er jeg klar,
Klar for å nyte en god kopp kaffe i vårsola. En ren nytelse!
Jeg sitter her en times tid, og så er det tid for dagens tur. Kan jo ikke sitte her hele dagen!
Jeg vil gå til Ivarsbu, og går først ned til demningen. Vannet glitrer så fint i sola.
Det er relativt stor vannføring her, det renner jevnt over kanten av demningen, og like nedenfor er det en gren som klamrer seg fast. Den vil nok ikke føres videre ned i fossen, foretrekker å ligge her i sola. Skjønner den godt, jeg!
Det ligger fortsatt is på vannet, den er smeltet bare her ved utløpet. Tror nok jeg skal ta stien bortover, å gå over vannet nå, ville være forbundet med en stor risiko for en ufrivillig svømmetur.
Det er fortsatt snø på stien.
Jeg vet det kan være litt farlig å gå her på denne tiden, steiner kan løsne og falle ned på stien. Men jeg har gått her i alle år, og det har aldri skjedd mens jeg har gått her.
Dette er en av mine yndlingsstier. Det er så vakkert her, langs vannet, og enda vakrere blir det når isen er borte.
Jeg ser etter hoggorm. Den pleier kose seg på steinene bortover her, men i dag ser jeg ingen.
Det kommer heller ikke noe steinras. Men det som kan utgjøre en helt annen fare i dag, er isen.
Det er stedvis mye is og istapper som klamrer seg fast, og noe av det er også falt ned på stien.
Som her. Dette kan jo være like farlig som steinras! Best å følge med!
Jeg er snart fremme nå, og kommer meg heldigvis trygt bort til Ivarsbu.
Her er det fortsatt svært lav vannstand, og det kommer det vel til å være også en stund fremover.
Demningen er ikke ferdig, og arbeidet har måttet stanse midlertidig grunnet hekking hos noen fugler som holder til i området.
Vi får bare være tålmodige. Den blir fint når den blir ferdig!
Jeg går bortom den gamle hytta som ligger her. Hytte og hytte, kanskje det er riktigere å kalle det et lite uthus. Uansett, nesten falleferdig, men jeg liker den så utrolig godt. Dette er en hytte med sjel, det!
Nå kan jeg snu, og gå samme vei tilbake. Men jeg går jo så fint oppå snøen, og bestemmer meg for å ta skiløypa. Ingen fare for å få isblokker eller stein i hodet der!
Det er mye lengre denne veien, men det gjør ikke noe. Det er jo sol, sol og masse sol! Herlig!
Vel tilbake på hytta setter jeg meg bak hytta – med et glass øl. Må nyte utelivet nå- i morgen er det meldt litt snø.
Og så, selvsagt, tenner jeg opp i bålpanna.
Regner med at broren min unner meg dette og tilgir meg mitt besøk borti vedlageret hans!
Snart er blåtimen her, og en fantastisk utedag er over.
Det er så herlig å være her igjen!
Jeg har som regel alltid et strikketøy, og denne vinteren har jeg strikket flere votter.
Jeg bruker garnet Vams, og tover dem i vaskemaskinen etter at de er ferdig strikket.
Jeg bruker vottene selv om vinteren, de er gode og varme. I tillegg til eget bruk, kan jeg også glede andre med et par votter til bursdag, jul eller som vertinnegave.
