En av byens flotte strender- og et bilde av Solveig og Trond.
Flotte, ærverdige bygg overalt.
Dessuten veldig godt tilrettelagt for gående og syklister. Sykkelveier atskilt fra der fotgjengerne går.
Ikke uventet måtte jeg innom en av katedralene i byen. Nydelig musikk akkompagnerte min vandring her inne. Så fredelig og stemningsfullt!
Som alltid tenner jeg lys i slike katedraler. Et lys for dem jeg savner.
San Sebastian er kjent for sin gode mat. Byen blir faktisk betegnet som en gastronomisk perle. Vi fikk erfare dette, ankom vår utvalgte restaurant klokka ni om kvelden, og fikk vite at vi nok måtte regne med å vente tretti- førti minutter på å få bord.
Vi bestilte et glass rødvin, og stilte oss opp ved et av de høye ventebordene. Det gikk ti minutter, tyve, tretti, førti og femti minutter. Det gikk en time og litt til, og da endelig, var det vår tur til å få bord.
Vi hadde da kun spist lunsj den dagen, og nå skulle det bli godt med mat. Vi bestilte tapasretter, og fikk de mest velsmakende retter du kan tenke deg! Det beste av alt var kjøttet som ble servert på en seng av fintrevne rotgrønnsaker. Noe av det beste jeg har smakt!
Dessverre var vi så sultne at vi helt glemte å ta bilder av dette utsøkte måltidet!
Men vi spiste jo lunsj dagen etter, og her kommer noe av det vi lunne velge blant denne dagen:
Velsmakende omelett.
Masser av herlig tapasnadder! (Bildet er tatt av Solveig.)
Kroketter og choritzopølse.
Champignon og skinke. (Bildet er tatt av Solveig.)
Og – dersom vi gjerne ville avslutte med en is, var det nok å velge mellom!
Et par siste bybilder.
Selvsagt også et blomsterbilde
og enda ett!
Jeg avslutter denne bloggposten med et bilde fra stedet der vi bodde. Vi hadde en leilighet med tre senger, kjøkken og bad. Rent og pent, og veldig sentralt. Kan så absolutt anbefales!
Guadix er en by i provinsen Granada. Går du rundt i den sørlige delen av byen, vil du se skorsteiner som stikker opp fra bakken. Hva i all verden et dette?
Det viser seg at Guadix er en by der mange boliger er bygget inne i huler i fjellene. Det er rundt 2000 huleboliger, og rundt 3000 mennesker har sitt tilholdssted der. I tillegg er det mange som bruker dem som ferieboliger.
Det er antatt at de første boligene ble laget på 1600-tallet.
De ble gravd ut av mennesker, og dette var ikke så veldig vanskelig takket være den myke bergarten, sandstein.
I dag er husene modernisert, og de har alt man kan ønske av faciliteter.
Det fine med disse boligene er at de har en konstant temperatur på 18-20 grader. Det er svalt og godt når temperaturen om sommeren nærmer seg førti grader.
Jeg må jo selvsagt også ta med et par blomsterbilder fra området.
Nå har vi vært en uke her utenfor Pozo Alcon, og vi starter hjemreisen i morgen. Det blir en lang reisedag med bil, buss og tog, og går alt som planlagt, vil vi være i San Sebastian i morgen kveld.
Skjærer det seg, vil vi kanskje være på vei mot Barcelona!
Hva skal vi gjøre i dag?
Jo, vi drar til Castril. Det er en liten by i provinsen Granada.
Vi vet ikke så mye om byen på forhånd, men vi vet at det er en vakker sti ved elva og at det er en statue på toppen av fjellet, sentralt i byen. Vi vet også at det er marked på fredager og at det er okseløp i august. Men i dag er det torsdag, det er juni, og det et derfor ikke noe marked og selvsagt heller ikke noe okseløp i gatene.
Også her er det en oppdemmet innsjø, og demningen er gigantisk.
Vi ønskes velkommen av et blomsterhav. Tror nesten aldri jeg har sett maken. Det er blomster overalt, ikke bare utenfor ett hus eller i èn gate. Fargerikt og vakkert!
Byen har også en kirke, og jeg sender en tanke til min venninne Ann-Britt i det jeg trer inn i denne.
Like ved kirken er byens turistkontor. Det er egentlig stengt pga siestaen, men hun som sitter der, hjelper oss allikevel. Hun forklarer hvor vi skal gå for å komme ned til elva, og hun forteller at vi må kjøpe billetter både for elveturen og dersom vi vil gå opp til byens store statue. Vi kan komme tilbake klokka seks for å kjøpe sistnevnte billett dersom vi ønsker det.
Vi går ned mot elva, og noe av det første som møter oss, er denne kaktusen.
Her er vi kommet ned til elva, det er svalt her nede, idyllisk og spektakulært.
Jeg lar bildene tale for seg selv.
Det er lagt ned mye arbeid for at turister skal få oppleve denne idyllen, og det er helt greit at man må betale for å gå her, tenker jeg.
Det er mange hull i fjellet her, en fin plass for fugler å bygge sine reir.
Trond sjekker temperaturen på vannet. Det er forfriskende kaldt, for å si det sånn.
Her krysser vi elva, det er en hengebro, og det svaier godt når vi går på den. Herlig!
Snart går vi inn i en liten grotte, det er temmelig mørkt her inne, og det er godt å komme ut igjen på den andre siden.
Jeg tar et siste bilde av elevidyllen før vi går oppover til byen igjen.
Turen opp igjen er ganske krevende, det er varmt i sola, men snart er vi oppe i byen igjen.
Tilbake i byen må vi nå ta en avgjørelse. Skal vi vente i litt mer enn fire timer før vi kan gå opp til fjellet? Vi tar en lett lunsj bestående av spansk omelett, ost og skinke, og bestemmer oss for å vente.
Det er rart med disse siestaene, de er svært lange her, synes jeg. Flere steder har vi opplevd at ting stenger klokka tolv, og forblir stengt til klokka seks.
Vi bruker tiden til å gå rundt i gatene, det blir en ny stopp, denne gangen med kaffe og is, og slik går timene.
Her kan du se byen litt ovenfra, med byfjellet som krones av statuen.
Enda flere blomster!
Klokka er seks, vi får kjøpt billetter, og det viser seg at selve turen starter i et lite museum ved turistkontoret. Det er derfor ikke mulig å komme opp utenom åpningstid, for å si det sånn.
Kanskje like godt, det – hadde ikke vært så smart å gå opp her i den verste solsteiken.
På vår vei opp- og ned igjen- ser vi rester etter forsvarsverk fra den tiden araberne holdt til her.
Snart er vi oppe, og kan ta statuen i nærmere øyesyn. Det er en Jesusstaue, og Jesus er vendt mot byen.
Her ser vi ned på byen, den er ikke stor, men det er den koseligste byen vi har sett så langt.
Kan så absolutt anbefale et besøk her!
Klokka er åtte, og vi går ut i den svale sommerkvelden. Rundt 25 grader, tenker jeg. Det føles som om en deilig sommervind stryker meg forsiktig på armen. Nydelig!
Jaen, provinsen vi bor i, er kjent for sin olivenproduksjon.
Vi bor omtrent 900 meter over havet, og her dyrkes det oliven. Det gjorde det også da vi var på godt over 1000 meters høyde.
Oliven kan ikke spises rett fra treet. Etter at de er blitt høstet, må de gjennom en modningsprosess med salt og lut før de er velsmakende.
Det er oliven så langt øyet kan se.
Oliventrær kan bli veldig gamle. Det sies at de kan bli mellom 2000 og 3000 år gamle. I Kroatia skal det være et tre som er 1600 år gammelt og som fortsatt bærer frukt.
I området det vi bor, produserer man også mandler.
Mandler vokser vilt i flere sydlige land, men her dyrkes de.
Jeg vet ikke hva denne blomsten heter, men den er veldig fin med sine tusen så blomster som del av rosetten.
Når den visner, ser den slik ut!
Det er valmuer her også, en her og en der.
En skikkelig fargeklatt!
Det er en gulgrønn fargeklatt her også.
Det er en gul en
og en knall grønn fargeklatt. Rosmarin!
Her kommer nok en hvitfarget blomst. Den har jeg aldri sett før.
Her kommer et eksempel på den mer stikkende sorten!
Og her kommer enda flere pigger!
Klokka nærmer seg nå halv ti, og vi går tilbake til huset vi leier. Det overrasker oss litt at det ikke er mørkere. På Kreta der vi har pleid å feriere, blir det tidlig mørkt om kvelden.
Vi avslutter kvelden med et glass hvitvin på terrassen. Herlig!
Det er tirsdag, vårt første dag i Pozo Alcón, og vi er klare for å utforske området. Først vil vi se Embalse delbar Bolera, en stor innsjø i nærheten.
Vi parkerer bilen ved veien og går mot innsjøen.
Snart kommer vi til en steintrapp, og på toppen ligger et lite hus. Kan minne om de små kapellene det er så mange av på Kreta, men dette er ikke noe kapell. Det er bare et lite murhus med noe skrot inni. Litt skuffende akkurat det for meg som hadde ventet noe annet. Men det er jo heller ikke noe kors på taket.
Men innsjøen er vakker, den er nesten helt turkis, og som dere ser, er vannstanden lav.
Hva kan det komme av, tro?
Dette er årsaken. En kjempesvær demning, og vannet tappes ved behov.
Nedenfor demningen er det en dyp ravine, og i den en elv som renner nedover. Det er ikke lov for turister å gå ned her så vi får studere den bare på avstand.
Vi går langs kanten et stykke, her er det furutrær og sypresser.
Dette er kongler fra en sypress, dekorert av fargerikt lav.
Fikentrær er det også, men fruktene er ikke modne ennå. Vi smakte på en, men den var ikke god.
Vi forlater dette området og kjører videre, på den andre siden av innsjøen. Her er det flotte turmuligheter. Vi velger en av dem, og bestemmer oss ganske raskt for å dra tilbake hit senere.
Starten er tung, en skikkelig oppoverbakke, tilrettelagt for rullestolbrukere.
Etter to hundre meter er vi oppe, og kan nå gå innover. Og mye oppover igjen hvis vi ønsker det! Stien vi ser i dalbunnen her, skal vi ta en annen dag.
Nå går vi inn i en liten dal som viser seg å være en skikkelig idyll.
En liten elv renner langs stien, vannet er krystallklart, og gir gode vekstforhold til det som er rundt.
Grønt, frodig og vakkert!
En kjempesvær stein er i ferd med å falle ned på stien, men det klarer jeg å forhindre takket være min styrketrening!!!
Idyllen fortsetter, skulle ønske du kunne høre vannet som risler, akkompagnert av sikadenes sang.
Skulle ønske du også kunne kjenne de gode duftene, ikke minst fra denne urten, rosmarin. Så fort vi kommer nær planten, spres den gode duften til omgivelsene.
Planten kattehale har ikke noen spesiell duft, men vakker er den!
Vi har ikke med noe vann denne gangen, heller ikke noe å spise. Vi snur derfor etter et par kilometer, men er sikre på at vi skal tilbake!
Når vi kommer til den siste biten, den som er tilrettelagt for rullestolbrukere, tenker jeg at det bør være gode bremser på rullestolen! Her er det nemlig like bratt nedover som det var bratt oppover da vi gikk her!
Det er ikke i Malaga vi skal tilbringe dagene i Spania. Vi skal videre til det vi tror er byen Jaen.
Vi har lest om Jaen på forhånd.
En by med rundt 100 000 innbyggere, shoppingsentre og mye å finne på. Nå er ikke jeg den som pleier å bruke tiden på shoppingsentre, men det er jo greit å vite at det er i nærheten.
Restauranter, puber, etc. Dette blir bra!
Vi skjønner jo at vi skal bo litt utenfor byen da vi har fått oppgitt at det tar 30 minutter å gå til sentrum.
Som alle bloggere vet, tar det tid å skrive en bloggpost. Nå skal jeg ta en liten snarvei. Søsteren min, Solveig, har allerede skrevet om dette på Facebook:
Morsomt å reise til steder man aldri har vært før – også om det starter med litt «klabb og babb». Vi skulle til et lite ferieparadis i nærheten av en spansk nasjonalpark. Stedet heter Country Club Ibipozo. Adressen skulle være Carretera De La Bolera KM 5, Pozo Alcon «in the city of Jaén-Spain».
Vi klikket oss inn da vi bestilte for flere måneder siden, deretter forholdt vi oss til de nevnte beskrivelsene vi fikk på e-post. Jeg reagerte litt på at jeg ikke klarte å finne det eksakt på kartet, men pytt, pytt: Vi skulle til Jaén og kunne ta det derfra.
Da vi gikk av toget i byen og fikk tak i en drosje, reagerte sjåføren rart og lurte på om vi virkelig skulle kjøre drosje så langt. Stedet lå nemlig ikke i «Jaén city, men i Jaén district/provins. Det var 12 mil unna!
Da ble det leiebil. Vi hadde ikke kjørt langt før det begynte å pipe på dashbordet. Spanske beskjeder kom og gikk så kjapt at vi ikke fikk googlet ordene som poppet opp på datskjermen foran rattet. Kunne det være noe med det ene hjulet eller dekket?
Det var tryggest å stoppe. Ting så normalt ut, og vi fortsatte nervøst. Vi nærmet oss Pozo Alcon, men kunne ennå ikke finne stedet på kartet; fikk bare treff på en flyplass et annet sted: Jerez lufthavn utenfor Cadiz. Et forsøk på å ringe stedet og fortelle at vi kom sent, førte bare til at vi forsto vi skulle bo i hus fire og at nøkkelen ville ligge på bordet. Mer fikk vi ikke ut av den spansktalende verten.
Men plutselig dukket Avenida La Bolera opp som et alternativ på kartet. Vi tok sjansen på at det var korrekt – og kom frem. Og her er det helt fint! Men vi bor altså ikke i Carretera De La Bolera, og definitivt ikke i nærheten av byen Jaen! Og bilen? Den går fortsatt. Det kan ha vært en beskjed om litt for lite lufttrykk i ett dekke. Vi håper det.
Så her er vi altså. In the middel of nowhere, ca 1000 meter over havet. Nærmeste landsby er 5 kilometer unna, litt over 4000 innbyggere. I landsbyen er det skoforretninger, et par steder der du kan kjøpe klær, en jernvareforretning, en bensinstasjon og to matvareforretninger. Her har vi det vi trenger!
Dessuten har vi
vakker og idyllisk natur
en flott leilighet i to etasjer
svømmebasseng
fine turmuligheter
og to hunder som fotfølger oss
og det er helt stille
Vi kommer til å trives her! Men agenten i Herz var nok litt mer tvilende. Vi fikk pris for en dag og for en uke. En dag var ikke aktuelt da vi hadde måttet levere bilen dagen etter- i Jaen. Da ble det leiebil i en uke, og agenten i Herz sa da følgende:
Skal dere være der en hel uke? Åja, dere har kanskje familie dere skal besøke?
Vi ser vi trenger bilen for å kunne kjøpe mat- det tar nemlig mye mer enn tretti minutter å gå til landsbyen. Bilen tar oss også til utgangspunkt for flotte turer.
Agenten visste nok ikke at vi synes det er fint å bo et sted med så fine turmuligheter. Blir bra dette- selv om det ble noe helt annet enn det vi hadde sett for oss på forhånd.
Det er sen ettermiddag, og vi ankommer Malaga. Vi tar taxi fra flyplassen, orker ikke begynne å lete etter buss eller tog nå. Vi har bestilt leilighet i gamlebyen, og taxien kan derfor ikke ta oss helt frem.
Trond og jeg har vært her tidligere, for flere år siden, og det er artig å kjenne seg igjen.
Der syklet vi. Der er parken jeg tok de fine bildene. Der er festningen – husker du vi syklet opp dit? Der er katedralen!
Vi går ned over Calle Granada, og snart finner vi leilighetsanlegget der vi skal bo. Men hvor er resepsjonen? Akkurat det hadde vi ikke sjekket, og vi finner ut at den er 250 meter unna. Solveig og Trond går for finne den, jeg blir igjen med koffertene.
Det går 10 minutter, 20 minutter – nå må de vel komme snart? Jeg ringer Trond for å sjekke, og får beskjed om bare å smøre meg med tålmodighet. De har ikke funnet den ennå…
10 minutter til, og kanskje enda 10 minutter. Jeg smører meg med enda litt mer tålmodighet. Så ringer Trond og ber meg sende et bilde av passet mitt. Da har de i alle fall funnet frem!
Det viser seg at Solveig etter hvert gikk litt hit og dit uten å se på kartet, slik jeg også av og til gjør, mens Trond åpnet en ny app og ba henne ta det med ro. Dette med et positivt resultat! Ta første til høyre, gå 10 meter rett frem, etc….
Leilighetsanlegget vårt ligger midt i bildet, Apartamentos Malaga Premium. Det ligger sentralt til i gamlebyen, og leiligheten er veldig fin, synes vi. Vi har et kjøkken, en dobbeltseng, en sovesofa, TV og et deilig bad. Rent og pent. Må være ypperlig for en langweekend!
Svært mange hotell har takterrasse med servering. Det gjelder også her vi bor. En gratis cocktail følger med leiligheten, og vi lurer på hva vi får.
Utvalget er rikholdig, og vi kan snart kose oss med drinker der jordbær og ananas gir drinkene en nydelig smak.
Nå er vi klare for å gå ut i den behagelige Malagakvelden.
Jeg vil gjerne bort til katedralen. Den er flottere om kvelden enn i dagslys, og vi har jo allerede fått en forsmak over bardisken på takterrassen.
Katedralen er altså så vakker og storslått!
Det er så fredelig og fint å gå her, og det er en aldeles nydelig duft som omgir oss. Men hvor kommer den fra?
Det står en helt fantastisk flott hawaiirosebusk like ved katedralen. Nesten et hawaiirosetre! Noe helt annet enn de blomstene vi kjøper hjemme.
Men den deilige duften kommer ikke herfra, det visste vi før vi gikk helt bort til den. Duften kommer nemlig fra duftranken som står like i nærheten. Den står bortgjemt inne i mørket, så det blir dessverre ikke noe bilde av den. Men jeg kan fortelle at også den er stor busk her nede!
Klokka er nå snart elleve, det yrer av liv i de smale gatene. Folk sitter og koser seg med mat og godt drikke denne deilige sommerkvelden.
Vi kjenner at også vi begynner å bli sultne.
Vi stopper ved en italiensk restaurant, og kan snart nyte en velsmakende pizza.
Det begynner å bli sent, det har vært en dag med masser av inntrykk, vi skal reise videre i morgen, og vi går til bake til leiligheten.
En uke i Spania ligger foran oss, før vi etter hvert starter hjemreisen – med tog gjennom Europa.
Det er søndag, og vi er klar for ferie! Innen kvelden kommer, er vi i Malaga, vårt første stopp på årets sommerferie.
Men først skal vi til Oslo lufthavn.
Buss til Drammen, Flytoget derfra. Men denne gangen er det Buss for tog fra Drammen til Asker.
Vi ankommer busstoppet i Drammen, og der møtes vi av en veldig hyggelig mann i oransje vest. Han tar koffertene våre og plasserer dem i bussen.
Han henter også en kopp kaffe til meg mens vi venter. Service, tenker jeg!
Bussen tar oss til Asker.
Her må vi ned noen trapper for å komme ned på plattformen. Det er sikkert en heis her også, men den ser vi ikke.
Kofferten min er tung, men jeg tar tak i håndtaket, klar til å bære den ned.
Plutselig er en ny hyggelig mann der, også han i oransje vest. Han tar kofferten min, og loser oss på plass i toget.
Han tar også Trond sin koffert inn på toget!
En fin start på ferien vår!
Slik service gjør at vi velger Flytoget også neste gang vi skal ut og reise! Fint med hyggelige og blide ansatte som gir kundene gode opplevelser!
Tenker det også er viktig at vi gir uttrykk for takknemlighet! Det var ikke mange som takket ham som satte koffertene inn i bussen – eller han som tok dem ut igjen.
Jeg våkner til nok en fin sommerdag, og gleder meg til det som skal skje denne dagen. Jeg skal nemlig møte tanten min igjen, tanten min som bor i England.
Tante Gudveig har bodd i England i hele sitt voksne liv, og er idag snart åttisyv år. Hun er en sprek dame, og jeg tenker dette skyldes at hun er opptatt av fysisk aktivitet. Hun går tur hver dag, i sitt vakre nabolag i Berkhamsted.
Det er nære bånd mellom hennes familie og vår. Hver sommer var hun og barna på besøk på gården vår, og barna hennes er som søsken for broren min, søsteren min og meg. Det kan nå gå år mellom hver gang vi treffes, men hver gang er kontakten der igjen med en gang.
Tante Gudveig er i Norge flere ganger i året- en av døtrene hennes har nemlig bosatt seg i Oslo.
I dag skal jeg altså møte henne igjen, og jeg vil ta henne med på tur langs Akerselva.
Jeg tar toget til Oslo, skal bo hos Eirik og Kristin, og har egentlig tenkt å ta trikken opp til dem. Men jeg bestemmer meg for å gå i stedet. Jeg vil gå langs Akerselva, slik at jeg får målt tidsbruk og avstander før jeg tar med tante på tur.
Akerselva er i dag svært vakker der den går fra Maridalsvannet og ned til fjorden. Den er ca ni kilometer lang. Det er lagt til rette for vandring langs elva, og jeg bare elsker å gå her.
Men det har ikke alltid vært slik. Det var tidligere mye industri langs elva, og den store industrialiseringen startet i 1840-årene. I tillegg vokste byens befolkning i et høyt tempo.
Allerede i 1860-årene var elva blitt så forurenset at byens vanninntak måtte flyttes opp til Maridalsvannet.
På 1930-tallet ble det bygget avskjærende kloakker i elvas nedre del, men fortsatt gikk store mengder kloakk rett i elva. Bekkelaget renseanlegg sto ferdig i 1971, og med dette ble kloakk samlet opp fra Maridalsvannet til Sandaker. Dette var en milepæl i arbeidet med å begrense forurensningen.
Men det var ikke bare kloakk som var et problem. Elva var sterkt forurenset av oljesøl og lekkasjer fra nedgravde oljetanker, fra ukontrollerte utslipp fra kjemikalier og vaskemidler. Etter hvert som industribedriftene langs elva ble nedlagt og gjenværende bedrifter fikk renseanlegg, ble vannkvaliteten sterkt forbedret.
Laksen vendte tilbake, og det ble igjen mulig å bade i midtre del av elva, Avløpsanlegget Midgardsormen som sto ferdig i 2014, reduserte akuttutslippene med 90 prosent.
Takket være alle disse tiltakene kan vi i dag nyte livet i og langs elva, og nå blir det opp til hver og en av oss å ta være på denne perlen av en elv.
Dessverre ødelegges en del av tagging. Den er synlig, ikke minst ved broene som krysse elven. Akkurat her er det ikke så ille, andre steder er brotak og vegger helt dekket av tagging.
Men jeg tenker det er mange av oss som bidrar til forureining. Mange kaster fra seg søppel, ikke minst plast og snusposer. Her har vi alle et ansvar, vi må ta med oss all søppel og la naturen være mest mulig uberørt.
Det er flere broer over elva, og på denne er det mange hengelåser. Trenden med å henge opp hengelåser som tegn på evig kjærlighet, har lenge vært vanlig i Asia. Den spredte seg til Europa, og tok av, særlig i Paris, i 2008.
En hengelås veier ikke så mye, men hundretusener av dem, truet snart broene i den franske hovedstaden. De medførte en gradvis nedsliting av byens kulturarv, og var en sikkerhetsrisiko både for turister og parisere. I 2014 raste deler av rekkverket på den berømte broen Pont det Arts fra 1804.
Myndighetene anslo at vekten av hengelåsene utgjorde 45 tonn, og i 2015 startet man å klippe av låsene. Metallrekkverket ble erstattet av glassplater der det er umulig å feste hengelåser.
Aamodt bro ble bygget i 1852. Hvor kommer dette navnet fra?
Det kommer fra Modum. Broen gikk tidligere over Drammenselva, nær utløpet av elva Simoa ved Åmot i Modum. Denne ble senere avløst av en ny bro, og den ble demontert i 1952. Den ble satt opp igjen på sitt nåværende sted i 1957.
Det er ikke hengelåser som truer denne broen, men andre farer kan ligge på lur…
100 menn kan den altså tåle, så lenge de ikke går i takt!
Rett ovenfor en av elvens fosser ligger Hønse-Lovisas hus. Huset ble bygget tidlig på attenhundretallet og var tilknyttet sagbruket som lå her. Bestyrere har bodd her, arbeidere og kunstnere. Idag eies huset av Oslo kommune og er registrert av Byantikvaren som et verdifullt kulturminne.
Men hvem var Hønse-Lovisa, og hva har hun med et sagbruk å gjøre?
Oskar Braaten var forfatter, og skrev romanen Ungen. Handlingen var her lagt til industristrøket langs Akerselva, på slutten av attenhundretallet. Det var harde tider, og mange enslige mødre jobbet i fabrikkene her.
Oskar Braaten gir en god skildring av hvor tøft det kunne være den gangen, og en av skikkelsene har skriver om, kaller han Hønse-Lovisa. Hun var en eldre kvinne, og huset hennes ble kalt Hønsereiret fordi hun tok seg av enslige mødre og ga dem omsorg og tak over hodet. På den måten kunne disse kvinnene beholde ungene sine selv om de måtte arbeide for å tjene til livets opphold.
Ungen ble filmatisert, og dette huset ble brukt som boligen til Hønse-Lovisa.
Rett ovenfor Hønse-Lovsas hus ligger Glads mølle, en bygning som ble reist i 1736. Det ligger, nesten litt bortgjemt, blant frodige løvtrær. Det er rart for meg å se den slik, jeg har nemlig gått langs Akerselva kun på vinteren tidligere, og da har bygningen vært langt mer synlig.
Snart kommer jeg inn i et skikkelig blomsterrike. Ulike dufter ønsker meg velkommen, dufter av dagliljer og peoner. Et vakkert blomsterhav!
Her vokser roser, urter og gamle stauder i skjønn forening- herlig!
Etter dette blomsterhavet, går jeg litt bort fra elva, krysser et par gater, før jeg går ned til elva igjen. Snart kommer jeg til stedet der Eirik og Kristin bor, og tenker jeg nå har et godt grunnlag for å kunne ta med tante Gudveig på tur!
En time senere er jeg i gang igjen, denne gangen med tante Gudveig. Tenk om jeg selv kunne være så sprek når jeg nærmer meg nitti! Hun går i et raskt tempo, imponerer meg skikkelig.
Pappa var også veldig sprek før han ble syk, og hun minner meg om ham. Vi snakker mye om ham mens vi gå der, gode minner strømmer på, og vi føler nesten at han er sammen med oss.
Vi tar en liten stopp ved elefanten. Hvorfor er den plasser her?
Den skal rett nok være plassert som et minne om byens første vanninntak, anlagt før 1624.
Vann ble ført herfra, fra Vøyen, i trerørsledninger ned til Askershus festning, senere også til Slottet.
Men allikevel, hvorfor en elefant???
Men den er fin, da!
Men vi skal ikke bare gå- vi skal også kose oss med en god lunsj. Denne blir inntatt på Hønse-Lovisas hus, som i dag er en kafé der man kan få kjøpt god mat og godt drikke.
Tante Gudveig har alltid vært min favorittante. Hun er utrolig gjestfri og sosial, og har omsorg og viser interesse for alle storfamiliens medlemmer. Hun gleder seg over å høre nytt om mine sønner, deres samboere og mine barnebarn. Det samme gjelder for resten av storfamilien som stammer fra hennes foreldre. Jeg er veldig glad i henne!
Hun har har også god kontakt med sine kusiner i Norge, og skal snart treffe to av dem.
Vi har altså mye å snakke om her vi sitter utenfor Hønse-Lovisa.
Vi snur her, og avslutter dagen hos Eirik og Kristin.
Det har blitt mye Akerselva for meg denne dagen, men dagen etter blir det enda mer.
Jeg går nedover til byen igjen, det er så godt å gå her, og jeg føler en sterk kjærlighet til det som omgir meg.
Det er kjærlighet til vakkert frodig natur, til blomster og til mennesker som betyr utrolig mye for meg.
Jeg kan så absolutt anbefale denne turen, og kanskje vil du kunne ta et deilig glass hvitvin ved Mathallen og senere avslutte turen nede ved Deichman i Bjørvika. Kanskje en lunsj der? Da ville dagen ha blitt perfekt!
God tur!
Hei hei!
Har du lyst til å følge meg på dagens tur?
Den vil gå en del oppover, en del nedover og litt bortover, til et par topper med en fantastisk utsikt, og til et par vakre vann. I tillegg mye vakker natur underveis.
Jeg går først lysløypa i retning Drammen. Jeg går ikke langt før duften av liljekonvall møter meg. Det er sjelden jeg kan plukke liljekonvall i juni, men takket være den sene våren kan jeg fortsatt plukke så mye jeg vil. Herlig!
Snart er det en annen duft som når meg. Også denne gangen en hvit blomst, nemlig hundekjeks. Visste du at du kan bruke denne til å farge ullgarn? Koker du opp blomsterkjernen, vil avkoket farge ullgarnet gult.
Jeg forlater lysløypa etter å ha krysset broa nedi dumpa, og følger stien som går langs Solbergelva. Det er ikke mye vann i fossen nå, det er bare så vidt vannet sildrer nedover berget.
Snart kommer jeg til en vakker og frodig lysning i skogen.
Dette er Huldreheim. Stedet kalles også Ulverudplassen. Dette er en gammel boplass, og den ble fraflyttet noen få år etter krigen. I dag er bare deler av grunnmuren tilbake- i tillegg til den gamle bakerovnen.
Her hadde de friskt vann i bekken, de hadde geiter og en liten kjøkkenhage der de dyrket jordbær. På nedsiden av huset hadde de en åker der de dyrket poteter og grønnsaker.
Bakerovnen ligger litt bortenfor ruinene.
Kanskje man kunne prøve den en dag? Men ikke nå- til det er skogbrannfaren for stor.
På Huldreheim er det flere bjørker som ligger på bakken, og her er det mange kjuker. Dette er en knuskkjuke. Den er veldig vanlig, den vokser på dødt treverk, helst trestammer av løvtrær, og du finner den oftest på bjørkestammer.
Jeg forlater Huldreheim og går videre oppover. Jeg kommer til skytebanen, og heldigvis skytes det ikke her på onsdager. På bakken ligger restene av leirduer, de danner en skikkelig fin mosaikk.
Ovenfor skytebanen ligger Ulverudbakk. Lurer på hvor lenge denne dekorasjonen har vært her? Den er rett nok blitt litt utvidet med noen hundesokker, men sløyfene og kransen har hengt der veldig lenge. Koselig, det!
Koselig er det også å lese at jeg har vært flink!
Mellom Ulverudbakk og Gladbakk går jeg omtrent hele tiden på fjell.
Hyggelig er det å se steinrøysa som forteller meg at det ikke er langt igjen til Glabakk.
Det er fort gjort å gå forbi Glabakk, ikke helt lett å se skiltet. Men når du kommer til de store steinene, er du der!
Når du er kommet hit, kan du være veldig glad- da er du ferdig med bakkene! Glabakk!
Det er fortsatt et stykke igjen til du kommer inn på Kamstrupløypa, men stien går her i et relativt flatt terreng.
I krysset her tar jeg mot Nerdammen, og da kommer jeg ganske så snart til en brun hytte. Her tar jeg stien som går til venstre, og jeg følger denne ned til Gravningen, et av mine favorittvann.
Gravningen.
Her pleier jeg å se ender, men ikke i dag. Kanskje like greit da jeg ikke har noe mat til dem.
Det er så fint å ta en rast på berget som forsvinner ut i vannet. Det er flere hytter langs vannet her, hytter med en fantastisk beliggenhet. Tenk å kunne ta et morgenbad rett utenfor hytta!
Fra Gravningen går jeg ned til parkeringsplassen, og følger veien bittelitt nedover. I veikanten lyser det gult – tiriltunge og engsoleie. Mange blomster har flere navn, det gjelder også disse to. Tiriltunge kalles også Maria gullsko, og engsoleie kalles smørblomst.
Like nedenfor parkeringsplassen forlater jeg bilveien og følger denne flotte «gata» ned mot Solbergelva.
Nede ved elva kommer jeg til nok et vann jeg er glad i, nemlig Flatdammen. Jeg kaller det Flatdammen, tror kanskje at den egentlige Flatdammen ligger litt nærmere Nerdammen.
Synes det alltid er så fint å komme hit, det er så stille og fredelig her. I dag er vannstanden veldig lav, det pleier å være mer vann her.
Jeg skal krysse elva her, har nemlig tenkt meg opp til Hoggsfjell.
I dag er det ingen sak å komme tørrskodd over!
Men først skal jeg ha lunsj. I dag er det gresk salat på menyen. Den ser ikke så veldig delikat ut her, den er blitt kastet frem og tilbake i plastboksen, men den smakte helt nydelig! Fint å sitte her og se bortover mot Flatdammen.
Stien opp til Hoggsfjell går inn i skogen her. Dette er en mye smalere sti enn de jeg har gått på så langt. Helt i starten er det rett nok en traktorvei, men den ender fort opp i en smal sti.
Ikke lenge etter Flatdammen kommer jeg til Jonashytta. Fint å ha mulighet til å søke ly for regnet her. Hvis du vil, kan du også overnatte her!
Stien tar meg oppover mot Hoggsfjell, og etter femten minutter er jeg oppe. Her er det et stikryss, og jeg tar her til venstre da jeg vil ut til utsiktspunktet.
Litt lenger bort møter jeg et par, Liv og Karsten. Vi slår av en lengre prat, og jeg tenker at det alltid er hyggelig å møte nye mennesker ute på tur, mennesker som er like glad i naturen som det jeg er.
Langs stien treffer jeg på denne furua. Hver gang jeg passerer spesielle furuer, tenker jeg på Marit, en annen finnemarkatraver, som er veldig glad i furuer.
Det er et fin terreng her oppe, koselig å gå bortover, og snart ser jeg at jeg nærmer meg utsiktspunktet. Kan skimte det mellom trærne.
Her går det rett ned, best å holde seg godt innenfor kanten. Utsikten er fantastisk, her ser jeg Drammenselva omgitt av vakker natur på begge sider. Drammensfjorden ligger til venstre i bildet.
På en stokk ligger en liten stein med påskriften Stå på! Koselig!
Tankene mine går tilbake til koronatiden og alle de små steinene med påskriften Alt blir bra igjen!
Jeg skal nå ned til Aslakkane, og har to muligheter. Jeg kan gå litt tilbake og ta stien som går ned på baksiden, eller jeg kan ta stien på bildet. Den går på utsiden. Jeg har aldri gått her før, synes det ser veldig ekkelt ut, det er jo stupbratt rett utenfor stien. Det ser i alle fall slik ut!
Men i dag vil jeg allikevel gå her, det er jo ikke sikkert det et så ille.
Men det er skummelt, i starten. Det er svær bratt, og det gjelder å holde øynene på stien, og å se minst mulig til siden.
Selvsagt går det bra, og like etterpå går stien inn i et flott og trygt terreng.
Jeg kommer til et nytt stikryss, og tar til venstre ned mot Aslakkane.
Aslakkane.
Det er svært tørt her nå, det er bare så vidt det renner litt vann nedover berget.
Jeg nærmer meg slutten av turen nå, siste lille stopp blir på Knabben.
Langs stien er det noen steinrøyser, alltid koselig å passere dem.
Må jo ta et bilde fra utsikten her også!
Avslutter denne bloggposten med et bilde av planten ormehode. Denne er det mye av i området her, men jeg har ikke sett den så mange andre steder. Hadde faktisk aldri sett den før jeg flyttet til Nedre Eiker.
Dette er en tur jeg kan anbefale. Den er på litt over 11 km, og jeg brukte fire timer alle pauser inkludert. Den er ikke særlig krevende, men det er jo stigning opp til Glabakk og fra Flatdammen og opp til Hoggsfjell. Totalt 530 høydemeter, med start og avslutning i Myrabakken.
