Barcelona- en herlig by!

16.05.22

Barcelona – 
En by nord i Spania
En by ved Middelhavskysten
En by med 1,6 millioner mennesker

Barcelona-
En by med en fantastisk gamleby
En by med smale gater
En by med masser av detaljer
En by med sjel

Barcelona- 
En by med masser av arkitektoniske mesterverk 
Katedraler og triumfbuer-
I Norge har vi Nidarosdomen,
i Barcelonas gamleby er de overalt

Barcelona-
En by der arkitekten Antoni Gaudi tegnet Sagrada Familia, 
basilikaen som ble påbegynt i 1883 og som ennå ikke er ferdig

Antoni Gaudi-
arkitekten også bak andre helt spesielle bygninger i Barcelona

Barcelona-
En by med store kontraster

Barcelona-
En by for gourmeter
Helt nydelig mat og godt drikke 
Lite kaloritelling, bare ren nytelse

Barcelona –
En by med frodige parker, 
parker med fargerike blomster, flotte trær, herlig vann og fantastiske skulpturer

Barcelona-
En by som har alt
Vi kommer tilbake! 

Ut på tur – med kart på jakt etter poster

03.05.22

Nå er det tid for turorientering igjen, og dette har jeg gledet meg til! 
Jeg starter hjemmefra i ti-tiden, sola skinner, og jeg er i perlehumør. Det er jo bare så nydelig å være ute i skogen nå! 

Jeg går lysløypa i retning Drammen, og nyter alle grønnfargene der jeg går. Bartrærne er grønne som alltid- gran, furu og einer. Men nå er også bjørka i sitt ess. Den er så er fin og grønn der den står langs veien, det er som om den tar imot meg med åpne armer. Grønt gress pryder veikanten, og fuglene gjør stemningen komplett der de kommer med sine nydeligste triller – i håp om å skaffe seg en make. 

Jeg tar en stopp ved fossen i Solbergelva. Må ta et par bilder, selvfølgelig, og kaster et blikk  på kulpen nedenfor fossen. Er det fisk i den, tro? Vi har hytte på Skrim, og der pleier vi å fiske i kulpene. Det er mye fin ørret der! Kanskje vi skal skaffe oss et fiskekort og prøve i kulpene her også? 

Jeg går ned i lysløypa igjen, og etter vel en kilometer kommer jeg til Einars minnebenk. Jeg har flere ganger i bloggposter etterlyst Einar – hvem var han? 
Jeg stiller nå også spørsmålet i Finnemarkas venner og svarene lar ikke vente på seg:

Lise Kropstad forteller meg at Einar Rognås bodde på Åssiden. Han ble født i 1919, og døde i 2016. Han ble begravet dagen da han ville ha fylt 97 år. Han var svært glad i å gå tur. 
Per Larsen forteller at Einar gikk mange turer i 800-meteren (lysløypa), og han gikk her så lenge han orket å gå. Benken er laget av hans turkamerat som også heter Einar. Han laget først en finere benk, men denne fikk ikke stå i fred. Den ble erstattet av den som står her nå, 

Lise Kropstad forteller at det var hennes mann som laget denne minnebenken. Hun forteller også at Einar tok den største ørreten som er blitt tatt i Skapertjern. Den var på 3,2 kg. 
(Skapertjern ligger i Lier.)
 

Tusen takk til Lise Kropstad og Per Larsen for informasjon om Einar! 

Jeg forlater den koselige minnebenken, og går videre langs lysløypa. Nå må jeg følge  med, det er ikke så lett å se hvor stien tar av. Jeg skal til Gamledammen, og skiltet står litt oppi skogen, men jeg finner både stien og skiltet i dag også. 

Stien er ikke merket av på kartet. Det er rart, synes jeg, da det er en tydelig og fin sti. Det går bratt oppover, men det betyr bare at det blir god trening, det! 

Det er vakkert på vei oppover her, og jeg må jo ta noen bilder av det jeg ser underveis, 

Et godt stykke oppi stien finner jeg vårens første morkel. En sandmorkel. Den ser dugjerne på stier og langs grusveier om våren. Den er giftig, så jeg lar den stå. Jeg må nok vente enda noen måneder før jeg tar med soppkurv på tur. 

Det er ikke alltid lett å vite hvilken sti man skal ta, stilen deler seg flere steder. Jeg holder til høyre hele tiden, og følger jeg de røde merkene, vet jeg at jeg kommer til Gamledammen.

Nå er det ikke langt igjen, og plutselig er den der, Gamledammen. Den ligger der så vakker og stille, og fortsatt er det noe is på vannet. 

Jeg har gått fire kilometer nå, og velger å ta lunsjen her. Det er en sittegruppe her, og en liten benk. Jeg setter meg på benken, den er nærmest vannet. Det tar ikke lang tid før jeg får selskap. Et andepar, en fargerik hann og en en litt mindre fargerik hunn, svømmer mot meg og kommer omtrent helt opptil meg. De har nok lagt merke til matpakken min, og vil gjerne ha en smakebit. Den faller i smak, det er tydelig at de vil ha mer, og jeg ender med å dele maten min med dem. 

Det er rart med ender. Å se ender nede ved Drammenselva er ikke noe spesielt, å se dem her, i skogsvann, er noe helt annet. Nede ved elva er det masser av dem, her der det bare noen få, gjerne bare ett eller to par, og da blir de jo spesielle med en gang. 

Etter en deilig lunsj, det er alltid så koselig å spise ute, starter jakten på postene. Den første finner jeg ganske så lett. Den neste jeg skal jakte på, er post nummer 65. Den kan angripes fra et par kanter, og jeg velger å gå opp den bratte bakken ved enden av tjernet. Den er ikke bare bratt, den er svært bratt, men heldigvis ikke så veldig lang. Det tar ikke lang tid før jeg er på platået overfor vannet. 

Jeg sjekker med kartet, følger stien litt innover, og tar av en sti som går til venstre. Går i retning bygda igjen, finner den store steinen ved stien, og går innover mot post 65. Jeg finner uten problemer myra og den lille vanndammen. 

Jeg er sikker på at posten skal være i nærheten, på et høydepunkt. Men finner jeg den? Nei. Jeg går på kryss og tvers, går tilbake til stien og gjør et forsøk til. Lykkes ikke nå heller.
Et utsnitt av sporing av turen viser tydelig at her har det vært ei dame helt  på villstrå! 

Til slutt gir jeg opp. Kan gå tilbake hit senere, vil da ta med kompass og sette kompasskurs. 

Nå går jeg oppover igjen og ser en bjørkeknute. Eller bjørkekule. Eller en rilkule, rirkule, koppknute, kote, kåte eller nut. Kjært barn har mange navn! 

En bjørkeknute er en halvkuleformet utvekst på stammen av bjørk, men knutene kan også sitte på andre trær. Den er resultat av en plantesykdom eller et virusangrep. De som er gode med kniven, kan lage en liten bolle eller en turkopp av knuter som denne. 

Jeg kommer snart til et av stikryssene jeg passerte på vei nedover, og nå står postene 64, 63, 61 og 62 for tur. Det går lekende lett. 
Post 60 ser ut til å bli en liten utfordring. Jeg går litt tilbake og finner stien jeg skal ta. Følger denne, men det er litt vanskelig å se når jeg skal gå av stien og sette kurs mot posten. Men ved bruk av GeoViewer, min gode kartapp, finner jeg myra jeg skal til, og går rett på posten. Supert! 

Jeg går tilbake til stien, men kartet viser at denne forsvinner i intet etterhvert. Jeg får med meg post 53 ved stiens slutt, og finner også post 52. Etter post 52 vet jeg ikke helt hvor jeg skal gå, men jeg følger de små steinrøysene. Snart er det slutt også på dem. 

Jeg sjekker kartet, og bestemmer meg for å komme meg til en sti som er tydelig merket på kartet. På veien dit, ser jeg rester av en fugl som har måttet bøte med livet. Masser av fjær.

Det tar ikke lang tid før jeg kommer til den omtalte stien, og når jeg kommer dit, skjønner jeg at jeg er i Kamstrupløypa. Da vet jeg hvor jeg er, men ikke helt nøyaktig hvor i Kamstrupløypa. Men det gjør ikke noe. Jeg vet retningen jeg skal gå, og har ikke tenkt å ta flere poster i dag. 
 
Men plutselig ser jeg noe rødt. Snakker om flaks! Post nummer 51 er i boks, og jeg kan være godt fornøyd med å ha funnet ni poster den første dagen. 
 

Jeg går hjemover, og legger turen innom Gravningen, et av mine yndlingsvann her oppe. 
Tenker som alltid at de er heldige de som har hytte her. 

Nå begynner jeg å merke at jeg har gått langt, og velger korteste vei hjem.
Etter Gravningen tar jeg stien som går langs Gravningenbekken nedover. Bedre å gå på sti enn på bilvei. 
På veien nedover skremmer jeg først opp en storfugl, så to stykker og så enda en. Jeg skvetter like mye hver gang! 

Etter hvert kommer jeg inn på bilveien igjen, men nå er det ikke så langt igjen. På Lunneplassen møter jeg svigerinnen min, og slår av en lengre prat med henne. Fint med en pause også! 

Etter vel seks timer er jeg hjemme igjen- etter å ha gått litt over seksten kilometer.