Det er snart påskeferie, og jeg har begynt å tenke på middager vi skal ha. I går kjøpte jeg lammestek. Den skal vi mest sannsynlig ha langfredag. Skjærtorsdag har vi planlagt tapas, og påskeaften skal vi ha pinnekjøtt. Pinnekjøttet koker vi på bålpanna. Fast tradisjon, veldig koselig. Vanligvis samles vi på hyttene til hverandre, er vel i snitt ti personer til middag. Påskeaften pleier alle være tilstede, og da kan vi være opp til 17 personer, barn inkludert.
Men i år blir det annerledes. Det blir ikke fellesmiddager på hyttene, og det blir langt færre personer til stede. En skuffelse for oss alle, men det er viktig å begrense smittemuligheter.
Men mat må vi ha, og noe lager jeg ferdig hjemme på forhånd. Vi blir på hytta i litt over en uke, og en pastarett vil være en av middagene. Jeg har elgkjøtt og kantareller i fryseren, og dette tar jeg opp til tining. Jeg sjekker kjøleskapet, og finner løk og gulrøtter. Rød chili har jeg, og jeg har et glass av den deilige kroatiske sausen Ajvar. Den kjøper jeg i innvandrerbutikker eller i delikatesseforretninger. Det er en saus laget av grillet rød paprika og auberginer. Den er kjempegod, synes jeg.
Oppskriften (nok til fire personer) er som følger:
2 dl vann 1 buljongterning 5 ss Ajvar 1 ss soyasaus Salt og pepper Basilikum
Spagetti
Du trenger ikke bruke karbonadedeig av elg, karbonadedeig av okse funger helt bra. Grønnsaker kan også varieres. Jeg bruker det jeg har, men jeg bruker alltid løk og gulrøtter. Noen ganger tilsetter jeg sellerirot eller persillerot. Tenker det er smart å tilsette grønnsaker, da slipper jeg å tilberede grønnsaker i tillegg til denne pastasausen.
Dersom du ikke har Ajvar, kan du også bruke pizzasaus på på glass, evt. tilsette litt fløte i tillegg.
Hvordan lager jeg dette? Først steker jeg karbonadedeigen, tilsetter salt og pepper.
Dernest steker jeg løk og sopp.
Gulrøtter og rød chilli får også en liten omgang i stekepanna.
Jeg blander alt i en kjele, tilsetter 2 dl vann, en buljongterning, Ajvar, og soyasaus. Jeg smaker til med salt og pepper, tilsetter også et godt dryss basilikum.
Parallelt med dette koker jeg spaghetti.
Jeg serverer retten med det jeg har av grønt, gjerne persille eller koriander.
Det er mandag, og klokka er halv fem. Jeg er tidlig oppe, lager kakao og gjør meg klar for en morgentur til Knabben. Ute er det mørkt.
Litt senere møter meg Mari utenfor blokka. Jeg er glad for at hun ville bli med på denne turen, det er ikke særlig hyggelig å gå alene på denne tiden av døgnet. Glad for at jeg har en venninne som blir med på slikt!
Det er fortsatt mørkt når vi begynner å gå oppover, så hodelykter er gode å ha. Det knaser i snøen der vi går, godt skodd med pigger og brodder. Det begynner å bli bart i stien, men det er fortsatt steder der det er is eller snø.
Vi hører en lyd vi ikke kan identifisere. Ett eller annet dyr. Det er rart det, med mørke og lyder i skogen. Hadde jeg vært alene, hadde jeg ikke likt meg helt. Men når vi er to, er det helt greit. Ikke noe er skummelt da. Plutselig hører vi også en ugle. Dette har jeg aldri hørt før- med unntak av på TV. Det hadde vært artig å se den også, men det gjør vi ikke. Dessverre.
Jeg er imponert over Mari der hun jager oppover, hun har aldri gått så fort oppover her før. Jeg sa på forhånd at vi måtte være oppe før klokka seks, og det ser ut til at vi klarer det. Vi må ta noen pustepauser, men snart er vi oppe på det flate partiet før siste oppstigning starter. Her er det langt lysere, og vi kan slå av lyktene. Det er et blått skjær over snøen, som i blåtimen.
Nå,er vi så godt som oppe. Den siste biten går lekende lett, og jeg må ta et bilde like før vi er på toppen. Rosa, oransje, lilla, blått. Vakkert!
Nå er vi oppe. Det er alltid spennende hvordan soloppgangen blir. Noen ganger er den helt fantastisk fin i alle nyanser fra gult via rosa til lilla, andre ganger er den mer beskjeden.
Vi har tatt med ved, og snart er bålet tent. Det blir fort litt kaldt når man setter seg ned, og da er det godt med varme fra bålet.
Det ser ikke ut som om vi får den mest fargesprakende soloppgangen i dag, men vi ser at sola tydelig er på vei. Foreløpig er den bak skyene.
Vi begynner å bli litt kalde, tross bålvarmen, og gjør oss klare for hjemturen. Plutselig trekker sola gjennom skydekket, og den hilser så fint på oss mellom furukvistene. Vakkert!
Vi tar Kjevlingen ned igjen, og her er det fortsatt mye snø. Det er ganske hardt, og der et er brattest, kan vi gå utenom stien på en skare som nesten bærer oss. Vi kommer oss trygt ned uten knall og fall, og sola skinner så fint hele tiden.
Vel nede på Solbergveien tar vi strake veien hjem igjen, og halv åtte er vi hjemme igjen.
Det er tirsdag, klokka er halv syv, og sola er på vei opp. Jeg må stå opp tidligere og tidligere nå dersom jeg vil ha med meg soloppgangen. Det et tre kuldegrader, og jeg tar en liten tur ut før frokost. Jeg går gatelangs i dag, og nå er det heldigvis helt bart i alle veiene i nærområdet.
Tar med et bilde fra Karindammen- fortsatt må de nok vente noen uker de som vil bade der!
Det å gå en tur på morgenen, er en veldig fin start på dagen. Det er ikke så veldig fint akkurat når du står opp og går rett i treningstøyet, men når du først kommer ut, er det bare godt, for ikke å snakke om når du kommer inn igjen!
Noen timer senere er jeg klar for dagens andre tur, denne gangen sammen med Mari, og i dag skal også Reidun være med. Kjempekoselig! Vi møtes i lysløypa, i bunnen ved Furubakken, og følger den til vi kommer til toppen. Der går vi inn i Hundremeterskogen. Vi må jo vise Reidun hvor fin den er! Trærne ønsker oss velkommen der de står tett i tett med sine rette stammer. Innimellom er det furuer og bjørker med skikkelig tykke stammer, noen prakteksemplarer av trær.
Noen steder dukker det også opp noen småtroll. De er ikke alltid lett å få øye på, men etter litt leting, klarer jeg å få noen blinkskudd her.
Det smelter i stien, og for hver dag blir det mindre og mindre snø og mer og mer bar sti. Herlig! I dag går Mari og Reidun med brodder, mens jeg har fjellstøvler. Begge deler går helt greit.
Det er ikke så mye grønnfarger her ennå, med unntak av furu- og granbar. Vel, det er ikke helt sant. Mosen, den er grønn, og den er vakker! Det gjelder bare legge merke til den!
Vi kommer til det som for Mari var en utfordring tidligere, nemlig der vi skal klatre med tau som hjelp. Nå går det som en lek, og vi er klar for Dronningslepet opp til Tverråsen så fort snøen er gått.
Nå nærmer vi oss det flate partiet like før den siste oppstigningen. Vi synes det har gått veldig fint oppover, men er også glade for at det ikke er så veldig langt igjen.
Den siste oppstigningen går også greit, og det er så fint å se sola trenge igjennom når vi nærmer oss toppen.
Og vips, så er vi oppe på toppen! Herlig!
Utsikten er praktfull- som alltid. Nå er det tid for en liten lunch, og vi finner oss et lunt sted der vi også kan få litt sol i fjeset. Sola varmer skikkelig nå, og vi koser oss i påskesol, et par uker for tidlig.
Etter en god rast går vi videre mot Solbergfjell. Etter en liten nedstigning og en bratt oppstigning, kommer vi til Solbergfjell. Vi har ikke sett mye dyrespor her i løpet av vinteren, men i dag ser vi at en hare har vært på besøk.
På Solbergfjell er utsikten like fin som det den er på Knabben. Det er her paragliderne hopper ut, men de har ikke startet sesongen ennå.
Vi forlater Solbergfjell og går nedover mot Stenseth. Det er to alternativer her, vi kan gå ned langs kanten av fjellet, eller vi kan gå i retning Bjørkedokk. Vi tar stien som går i retning Bjørkedokk da denne gir minst belastning på knærne. Det er fint utsikt også på denne siden, men snart er vi nede i skogen. På Stenseth tar vi farvel, Mari og Reidun er hjemme, og jeg skal gå tilbake til Solbergelva.
Vel hjemme igjen kan jeg se tilbake på en flott tur, enda en gang. Takk for at også du ble med, Reidun.
Jeg er nå kommet til midten av mars. For to uker siden var det omtrent helt bart, og påskeliljene var på god vei. Nå er det snø, snø over alt. Torsdag sist uke fant jeg de første hestehovene, de sto og blomstret så fint i veikanten. Jeg sjekket blåveisen også, der kunne jeg se knopper. Men nå, nå ligger alt dette under snøen. På to litt over et døgn fikk vi mellom 30 og 40 cm med nysnø. Skikkelig kjipt, synes jeg. På hytta kom det 80 cm! Der hadde vi i vinterferien gravd frem solplasser slik at alt skulle være klart til påske…
Men trøsten er at det er meldt mye sol fremover, og varmegrader på dagtid.
Jeg går som vanlig ut klokken halv åtte. Det er nå helt lyst, og sola skinner.
Det var bløt snø og slaps i går, nå er snøen hard. Det er skare, men den er ikke sterk nok til å bære meg. Fuglene tar i mot meg med sin sang så fort jeg kommer inn i skogen. Ellers er det stille med unntak av den knasende lyden fra mine sko når de treffer snøen.
Jeg kikker meg rundt- er det skjedd noen endringer på trærne? På noen trær er det kommet rakler. Det er gråor og svartor som får de første raklene om våren. På bjørketrærne er det ikke mye endring å se, men selja har fått gåsunger. De er så vakre! Jeg er bare nødt til å ta med meg noen kvister slik at jeg kan sette noen på bordet.
På et av trærne er det barn som har hengt opp det jeg kaller koronapynt. Vi er nå inne i den tredje smittebølgen der det er høye smittetall, og det er koselig med slik oppmuntring. Det kommer til å gå bra!
Jeg går opp til Batteriet i dag også. For et par uker siden var det bare is her, og det var veldig glatt. Akkurat her var det kjekt at det kom litt snø, da. Enn så lenge ligger det nå en del snø oppå isen, slik at det ikke lenger er så glatt.
På Batterriet er det en god del snø, men utsikten er vakker slik den alltid er.
Jeg går ned igjen, og kommer snart til stedet der jeg så blåveisknopper for omtrent en uke siden. Satser på at det er bart igjen neste gang jeg skal oppdatere her, jeg!
Om et par måneder vil det være helt grønt i skogen her. Det vil være friskt grønt løv på trærne. All snø og is vil være borte. Det blir bra, det!
Vel hjemme igjen tar jeg nye bilder fra terrassen. Enn så lenge er alle møbler pakket inn i presenning, men påskeliljene er fremme! Jeg tar også med et bilde av det lille drivhuset mitt for å vise at våren er på vei.
Og sist, en ikke minst- et bilde av de fine gåsungene.
Det er i dag fjorten dager siden sist jeg gikk til Knabben. Den gangen var det mye is i stien, og jeg var forsiktig og konsentrert på vei ned igjen. Godt skodd med piggsko, i tillegg hadde jeg staver. Det gikk også bra helt til jeg kom ned til den siste biten, etter å ha passet Dragomsteinen. Tror nok at jeg slappet litt av her, var nok ikke lenger så konsentrert.
I alle fall falt jeg og slo skulderen min, og de neste dagene kunne jeg ikke bruke armen uten at det gjorde skikkelig vondt. Røntgenbilder viste at det ikke var brudd, det var jo bra, men muskelskade er ikke bare bare, det heller.
Kan tenke meg at du hadde begynt å le dersom du hadde sett meg den gangen. Jeg falt bakover, og så skled jeg i god fart nedover, liggende på ryggen med beina i front. Akkurat som om jeg skulle ake i en bobbane! Ganske komisk og underholdende å se på, kan jeg tenke meg!
Vel, nok om det. Siden den gang er det kommet masser av snø, og de fine oppgåtte stiene er borte. Nå må de gås opp på nytt. Det er tungt, og jeg sender en stor takk til den som gikk først etter det siste snøfallet.
Jeg er nå så bra i armen at jeg kan bruke staver igjen, og jeg går opp i lysløypa. Det er spor her, men foreløpig er det ikke mange som har gått her. Men sporene blir jo bedre og bedre jo flere som går her, og jeg er en av bidragsyterne der jeg går bortover mot starten av Hundremeterskogen.
Tenker å ta denne ruten til Knabben, men når jeg kommer dit, ser jeg at det ikke er noen som har gått der. Jeg burde jo gjøre en innsats her, kunne være den første som går opp denne stien, men det orker jeg rett og slett ikke. Jeg snur og tar neste alternativ. Her er det noen som har gått før meg, det går rett oppover, men det går egentlig ganske så bra. Det er kram snø, skikkelig trått føre altså, men det er ikke is, i alle fall. Isen ligger godt gjemt under snøen.
Jeg bruker nok lenger tid enn vanlig, men jeg kommer meg opp på Knabben uten problemer. Fint å være her igjen!
Hvem skulle ha trodd at jeg skulle si det? Jeg som hatet å gå til Knabben…. Jeg satte som treningsmål i januar at jeg skulle gå 30 ganger i løpet av 2021, gikk vel fem- seks ganger i fjor. For noen uker siden reviderte jeg mitt mål, og har nå som mål å gå hit opp 150 ganger dette året. Det er ikke sikkert jeg klarer det, jeg er jo borte i påsken, hele sommeren, og de fleste helgene fra mai til november, men et mål skal jo være noe å strekke seg etter. Uansett om jeg klarer det eller ikke, jeg hater ikke lenger å gå til Knabben, nå liker jeg det, faktisk. Ikke synes jeg det er så krevende lenger, heller. Og utsikten, den er jo alltid helt fantastisk!
Jeg går ned igjen bakveien. Det er færre som har gått her, men det går fint å komme seg ned. Sist jeg gikk her, ble jeg kliss våt da det var så mye vann i stien, spesielt nederst, før jeg kom til bilveien. Nå er det snø, ikke vått og ikke glatt.
Vel hjemme igjen tenker jeg hvor veldig jeg er. Armen er er nesten bra igjen, jeg er ellers frisk og rask og kan gå tur i slike flotte omgivelser. Hyggelige mennesker møter jeg også, og jeg benytter anledningen til å sende en hilsen de to som jeg slo av en liten prat med i lysløypa på hjemveien.
For to dager siden så jeg den første hestehoven. Den sto der så gul og vakker, koste seg i solas varme stråler. Den ønsket våren velkommen, og var nok glad for at jeg lot den stå i stedet for at jeg tok den med hjem. Den står der fortsatt, sammen med sine gule venner. Men nå får den ikke lenger puste, sola er borte, alt er mørkt. Den presses ned mot bakken, og trives ikke i det hele tatt. Den forstår ikke helt hva som har skjedd, men det gjør jeg.
Vinteren er kommet tilbake, i alle fall for en stund. Akkurat nå regner det her jeg jeg bor, men det skal nok litt regn og en del sol til for å få vekk snøen som kom i natt og i formiddag. Borte er følelsen av vår, men jeg har tenkt å mane den tilbake. Jeg skal i alle fall gjøre mitt.
Jeg setter en bolledeig, og mens den hever, går jeg utenpå terrassen. Er redd for at det skal komme snø inn i stua så fort jeg åpner døra, men det gjør det ikke. Jeg setter i gang, men en og en halv arm for å si det sånn. Den ene armen er fortsatt ikke helt bra etter at jeg falt for snart to uker siden, men det er rart hva jeg klarer med bare viljen er der.
På det lille bordet, mellom stolene, er det en potte med påskeliljer. Jeg finner den under snøen, og den er kjempeglad for å bli befridd fra snømassene.
Snøen er tung, så jeg må gi meg før jeg er helt ferdig. Jeg får tatt mesteparten, og vil ta resten senere i dag.
På slike dager tenker jeg at jeg er veldig heldig som bor i leilighet. Trond kan kjøre bilen ut av garasjen om morgenen, slipper å måke. Jeg kan fjerne snøen på terrassen, og da er jo våren her så fort det kommer sol og varme igjen. Jeg slipper å vente på at snøen skal smelte i hagen, det er jo terrassen som er min hage.
På hytta var det mellom seksti og sytti cm med snø da vi dro derfra på søndag. I dag er det mye, mye mer…. Det blir nok gode muligheter for å gå på ski i påsken. Godt for Trond som elsker å gå på ski.
Man kan jo lure påhvor lang tid det tar før snøen forsvinner der oppe, men all erfaring tilsier at det går fort når det først begynner å smelte. Uansett snødybde i påsken er det som regel bart i starten av mai. Da kan jeg starte mitt hagearbeid – har kjøkkenhage og litt blomster på hytta.
Mens jeg venter på sol og varme, kan jeg glede meg over at det er begynt spire i blomsterkassene mine. Jeg har også chilliplanter som er på god vei.
Dagens bakst er nå ferdig, og jeg kan gå ut og ta siste rest av snø på terrassen. I morgen er det sol og varmegrader igjen, og snøen som kommer i mars, forsvinner også fort. En god trøst!
Det er tirsdag formiddag, og Mari og jeg er klare for årets første langtur. Skulderen min er mye bedre nå, men jeg tar ikke sjansen på å gå på islagte stier i høyden. Jeg kan ikke bruke staven med den skadede armen ennå, og da er det tryggest å oppholde seg på steder der det ikke er is. Dagens turmål blir derfor Hokksund. Vi tar den kjedelige veien til Hokksund, og langs elva tilbake. Å gå på gangveien langs bilveien er temmelig kjedelig, men kilometer på kilometer legges bak oss der vi går og snakker om livet – og korona.
Snart kommer vi til en typisk hestehovveikant. Dette er et ord jeg finner på mens jeg går der, men du skjønner sikkert hva jeg mener. «Nå tar det nok ikke lang tid før hestehoven kommer,» sier jeg. Jeg har knapt nok sagt det før jeg ser noe gult innimellom alt gresset. Er det hestehov, eller er det noe gul plast som ligger der? Jeg forlater gangveien, og krabber litt oppover. Jo, det er hestehov! Årets første!
Lurer forresten på hva folk som kjører forbi tenker om den dama som ligger på alle fire med rompa opp og tar et bilde av det tørre gresset? Hestehovene kan ikke ses fra veien, så det kan nok hende folk lurer…
Kan neppe tenke meg noe mer herlig enn å finne den første hestehoven. Den er så vakker! Den innleder min beste årstid, nemlig våren. Årstiden da alt blir grønt igjen og da alt spirer og gror. Årstiden da alt våkner til live igjen. Vanligvis plukker jeg de første hestehovene og setter dem i et eggeglass med vann. Det får jeg ikke gjort nå, så jeg lar dem stå. Da kan jo også andre få glede av dem – hvis de ser dem, da.
Etter et par timer kommer vi til Hokksund, og vi bestemmer oss for å ta lunch på Sanden hotell. Her er det veldig koselig, det er god mat, det oppleves koronatrygt, og de er hyggelige, de som jobber her. Mari velger kremet fiskesuppe, med grønnsaker, laks og reker. Jeg tar en kyllingsalat med tomat, agurk, løk, reddik, honningglaserte cashewnøtter og solsikkekjerner, samt mozarellafries. Retten toppes med en deilig peppersaus. Vi får begge focaccia og smør til. Maten smaker veldig bra- som alltid.
Her kan vi bli sittende, med kaffe og dessert, men vi har fortsatt en lang tur foran oss, så vi takker for oss etter å ha spist vår lunchrett.
Vi går inn mot sentrum og tar en liten tur innom Step In. Utrolig hvor mye fint de kan tilby her – på liten plass. Vi går videre, og jeg går innom den asiatiske butikken NOR. Jeg kjøper med meg fire glass med hjemmelaget Ajvar. Det er en saus laget av grillet paprika og auberginer. Den er bare kjempegod. Smakte Ajvar den første gangen i Makedonia, og jeg ble veldig glad da jeg senere fant den på Elite i Drammen og senere også på NOR i Hokksund.
Vi er snart nede på gangveien som går langs elva. Det er så fint å gå her! Det er tilrettelagt for pauser- med benker både her og der. Vi føler ikke behov for pause ennå, så vi nøyer oss med å ta noen bilder før vi går videre. Selvsagt må jeg også ta bilde av piken på broen, og Mari må sette seg på en av benkene for at bildet skal bli bedre!
Det er vakkert her langs elva, og det er mange fine fotomotiver. Det er ender, svaner, majestetiske bjørketrær og selvsagt elva. Det er bart på gangveien og i terrenget på begge sider. Det er vår! Bare så synd at det er meldt snø i morgen og dagen etter….
Vi møter mange andre som er ute og går, vi hilser på alle, og noen snakker vi også mer med. Det er veldig hyggelig å snakke med folk vi møter, det blir mange fine samtaler ut av det. Det er ikke sånn at vi snakker med alle vi møter, da, men noen ganger blir det slik at vi stopper opp og sier mer enn bare Hei.
Når vi nærmer oss Mjøndalen, har vi gått nitten kilometer, og da er det ikke like morsomt å gå lenger, det er rett og slett slik at det verker i leggene og under føttene. Vi vurderer å sette oss litt og ta en pause, men vet at da blir det forferdelig å reise seg igjen. Vi nøyer oss med å ta en selfie før vi går videre. Vi merker at vi også blir veldig fnisete og ler av alt og ingenting.
Vi kommer til den gamle Mjøndalsbroa, og jeg foreslår at vi kan ta litt intervalltrening her. Vi kan løpe opp vindeltrappa, og så gå ned igjen, seks ganger. Ja, du kan tro det! Vi kommer oss greit opp trappa, men å gå ned igjen er ikke aktuelt. Etter hvert synes vi at vi omtrent sjangler bortover veien, men vi gjør nok ikke det. Det er bare det at vi er veldig slitne nå.
Endelig kommer vi til avkjøring til Stenseth, og her skal vi gå hver vår vei. Jeg synes litt synd på Mari som skal gå opp til Stenseth, jeg skal jo gå litt oppover jeg også, men ikke så høyt som Mari. Jeg tar lysløypa hjemover, og må jo bare sjekke blåveisen. Den kommer! Håper bare at snøen som er ventet, forsvinner fort igjen slik at blåveisen kan komme i all sin prakt!
Det er det nesten helt bart I lysløypa. Noen steder er det is, spesielt er det mye is på den siste stien før jeg kommer til Bergås. Men i terrenget, på begge sider av stien, er det bart.
Jeg kommer meg trygt hjem igjen, uten knall og fall denne gangen. 25 kilometer er tilbakelagt, og i skrivende stund er jeg både støl og stiv. Men en fin tur var det. Tusen takk, Mari!
Vinterferie med en skulder som ikke funker- hvordan blir det? Jeg falt og skadet skulderen like før vinterferien, og det betyr at jeg ikke kan gå på ski. Egentlig er det helt OK siden jeg ikke liker å gå på ski…
Men jeg bør ikke falle, og jeg kan ikke bære så mye i den venstre hånden. Vi har ikke bilvei frem til hytta på vinteren, må gå 10 minutter for å komme til hytta. Det betyr at Trond må gå flere turer før alt er på plass. Inkludert mine blomster som jeg alltid må ha med. Denne gangen tulipaner i alle farger.
Stor er lykken når broren min ringer og spør når vi kommer opp- han vil hente meg og alt vi har med oss, på parkeringsplassen. Snakker om luksus! Det er også gøy å sitte på en sekshjuling, det synes i alle fall jeg. I morgen kommer også Leon sammen med resten av familien. For ham er det kjempestas med sekshjulinger og alt annet som grandonkel har.
Vinterferie på hytta er ensbetydende med sportslige aktiviteter. Men denne gangen altså uten ski for meg. Men det er jo noe som heter truger! Det funker jo veldig bra! Med truger kommer vi oss frem overalt, og vi har hele tiden godt feste.
Søsteren min, Solveig, ber meg med på trugetur til Høgstøle, og vi legger i vei. Vi går lett oppå skaren, vi kan følge skiløypa, men velger å ta en snarvei som tar oss rett opp i høyden. Her egner det seg ikke å gå på ski, men på truger er det langt enklere. Selv for meg som kan bruke bare den ene armen.
Det tar ikke lang tid før vi er oppe, og nå er det bare å nyte bortovergåingen mot toppen. Det knaser litt under føttene, vi hører lyden av staver som treffer snøen. Utover der er det helt stille. Hjemme er det fuglesang, her oppe på fjellet hører vi ikke noe til det.
På Høgstøle har vi flott utsikt. Det er veldig klart nå, og viser et skip i Oslofjorden. Vi ser Norefjell, Knuten, Blefjell, og vi ser Gaustatoppen. Skrimfjella ligger ikke langt fra oss, med Styggemann som den høyeste toppen på 872 moh. Det er vakkert! Vi ser Kongsberg, vi ser i retning Hokksund og Drammen, men vi ser ikke noe bebyggelse den veien. Vi ser skog og åser, og jeg har mange ganger lurt på om jeg fra Solbergvstden hjemme kan se Høgstøle. Det får jeg vel aldri svar på.
Jonsknuten og BlefjellGaustatoppenSkrimfjella med Styggemann til venstre
Vi forlater Høgstøle, og starter på hjemveien. Vi går ut mot kanten av Stølefjell, og snart har vi flott utsikt ned til Store og Lille Stølevann. Utpå kanten er det neste ikke snø, og her har vi flere ganger sett hoggorm i solsteken, men det er som regel i påskeferien. Enn så lenge nyter de livet i bolet sitt.
Snart står vi overfor turens store utfordring. Vi skal ned igjen, og vi satser på å gå rett ned slik at vi kommer ned ved hytta til Solveig. Det går en sti her, og vi følger den et stykke. Det er jo bratt her om sommeren, men det tenker vi ikke over. Vel, vi merker det jo når vi går oppover, men ikke nedover. Akkurat det er annerledes nå. Det føles veldig bratt og ufremkommelig her vi beveger oss nedover i urskogen.
Vi er inne i et vernet område der det ikke er tillatt å gjøre noe med skogen, Her er det gamle trær, svære trær, råtne trær og tørre trær. Her er det masser av skogskjegg, eller skjegglav heter det vel.
Solveig har rett nok to velfungerende skuldre, men hun blir allikevel gråere og gråere i håret etter hvert som vi beveger oss nedover. Det er tydelig at denne nedstigningen tar på!
Snart ser jeg Solveig ligge på alle fire. Det kan nesten se ut som om hun er vendt mot Mekka, men det er nok bare noe som skal fotograferes. Det stemmer det, det er et tre som har måttet gi opp og som har falt til grunnen.
Endelig er vi nede i skiløypa igjen, like ved hytta til Solveig, og vi kan se tilbake på en fantastisk flott tur. Det er utrolig hvor fin tur jeg kunne få bare ved å bruke den ene armen!
Men hyttetur er ikke bare sportslige aktiviteter. Hyttetur er innekos, stearinlys og peiskos.
Hytteturer er også å nyte solnedganger og den helt spesielle blåtimen.
Hyttetur er synonymt med bålpannekos!
Hyttetur er synonymt med besøk på nabohytta. Vi er tre søsken som har hytte like ii nærheten av hverandre. Vi spiser middag hos hverandre, og i kveld skal vi spise fondue hos broren min. Det smaker godt – blomkål, broccoli, tomater og loff dyppet i hvitvin med smeltet ost.
Sist men ikke minst- hyttetur er et avbrekk fra hverdagen, et sted der vi finner ro. Heldige er vi som har en hytte å dra til.
I morgen venter vi med glede på besøk. Da blir hytta fylt med sønn, svigerdatter og barnebarn. Vi gleder oss!
Mars- måneden jeg har ventet på så lenge. Velkommen skal du være! Med mars er vinteren formelt over, og jeg gleder meg over dagens temperaturer. klokken halv åtte er det fire plussgrader, og det er varslet hele elleve på hytta senere i dag. Etter seks veldig kalde uker på starten av året har vi de to siste ukene hatt langt bedre temperaturer, og spesielt den siste uken har det vært høye temperaturer. I går var det 14 grader i Drammen.
Jeg kan ikke ta min vanlige morgentur i dag da det er mye is på stien. Det er vanligvis ikke noen hindring for meg, men for to dager siden falt jeg på den islagte stien på vei ned fra Knabben, og jeg skadet en muskel i skulderen. Heldigvis ikke noe brudd. Jeg kan foreløpig ikke bruke armen noe særlig, og da velger jeg ikke å utfordre meg selv på isen nå. Men jeg må ta et bilde ute slik at jeg kan se utviklingen fra tidligere.
Og her – her er dagens bilde. Alle bildene er tatt klokken halv åtte på morgenen. Det er helt tydelig at det går mot lysere tider!
Jeg tar med noen flere bilder for å vise hvordan det ser ut rundt her nå. Snøen er på vei bort, og påskeliljene er på vei opp.
På dagtid sitter folk ute på terrassene sine, eller de koser seg på tur i det fine været. Det er helt nydelig! Jeg har også sittet ute med min kaffekopp, og den første potten med påskeliljer er på plass.
Når jeg sitter ute, hører jeg fuglene synge. Herlig! Det er nesten helt bart ute, men ennå må jeg nok vente litt før blåveisen og hestehoven kommer.
I dag drar vi på vinterferie. Det blir ikke noe skigåing på meg denne gangen, men jeg er jo ikke så veldig lei meg for det, da. Men det blir i alle fall muligheter til å sitte i solveggen- når vi får måkt vekk snøen. Det var på det verste 1,5 meter med snø på hytta, nå viser webkameraet at det er 70 cm.
Avslutter med et par terrassebilder, det første tatt i starten av januar klokken kvart over ptte, det siste tatt i dag.
