Familiehelg i Hemsedal. Svigerinnen min, Grete, har invitert til sekstiårsfeiring, og nå er vi samlet på ei flott hytte, nærmere bestemt Nuten 2.
Det er veldig fint med utleiehytter. Vi har jo hytte selv, men vi har ikke plass til en hel storfamilie. Her er det god plass til 20 personer, og jeg kan anbefale alle å leie en hytte som denne. Det er hyggelig å kunne samle storfamilien – eller venneflokken.
I dag skal vi gå tur på Hemsedalsfjellet. Det tar sin tid før vi kommer av gårde. De første står opp før klokken syv, og de siste drøyer det til nærmere klokken ti. Når alle har spist frokost og etter hvert er klare til å gå, er det tid for å amme minstejenta.
Men så er vi klare. Vi setter oss i bilen og kjører innover i fjellet. Vi parkerer ved Flævatn, og legger i vei. Jeg skjønner ganske fort at det er smart om vi deler oss i to grupper; en med voksne i to generasjoner og en med voksne og barn i tre generasjoner
Lilie Tilia sitter trygt i bæremeisen, og Leon på 4 går selv. Det å gå tur med barnebarn tar tid. Leon skal utforske alt, og han har utrolig mange spørsmål. Hvorfor er den steinen brun, bestemor? Og hvorfor er den grønn?
Det er mange store steiner der vi går, og Leon tar utfordringen med å komme seg fra stein til stein. Slikt tar tid, men det et god trening for å utvikle god motorikk. Det er jo viktig, og vi ber nå de andre gå i forveien, for for oss er motorisk utvikling viktigere enn å gå en lang tur.
Jeg hører meg selv si til Leon at han må være forsiktig når han hopper fra den ene steinen til den andre. Han svarer med å si at det går bra bare han konsentrerer seg! Må si jeg er imponert både over motorikken og ordforrådet.
Vi er omgitt av vakker natur, men det er vi voksne mer opptatt av enn det Leon er.
Etter en stund hører vi dyrelyder. Det er sauer som breker, og vi går i retning sauene.
Det er mange sauer som er samlet- regner med at det et like før de skal ned til bygda igjen.
Å gå tur, kan bli kjedelig i lengden, og da gjelder det å finne på ting som vekker interesse. Vi snakker om ull som blir til garn og garn som blir til gensere. Jeg forteller at noen sauer blir drept og at vi får kjøtt fra sauen. Forteller også at vi kan få sauefeller fra sauene.
Noe annet Leon også liker, er å holde bestefar og onkel i hånda. Så teller de til tre, og Leon tar sats mens han løftes opp. Kjempegøy!
Vi nærmer oss parkeringsplassen, og jeg må jo ta med noen flere naturbilder også.
Høstfargene er i anmarsj, det er jo vakkert da, selv om høsten betyr at det ikke er så lang tid til vinteren kommer. Ikke så bra for meg som Ikke liker vinteren så godt.
Dvergbjørka er så fin, synes jeg, med sine små museører. På bildet under dvergbjørka er det et bilde av krekling. Har aldri smakt syltetøy av krekling, men vet man kan lage dram av dem. Kan også anbefale Frost som kan kjøpes på Vinmonopolet. Det er en søt drikk med god smak av krekling.
Nå er det sen kveld og vi koser oss på hytta. Tror nok sikkert at vi kommer til å leie en slik hytte senere også- for å kunne samle hele familien.
I dag kjører vi bil til den øverste parkeringsplassen nederst i Nerdamsveien. Vi vil ta strekningen opp til Nerdammen som en ren treningstur. Starter ved bommen, setter på GPS’en og legger i vei i raskt tempo. I dag bruker jeg staver, synes det gir bedre trening.
Akkurat som i går går det oppover og oppover, og enda mer oppover. Svetten renner, men nå er jeg bedre forberedt enn i går, så jeg har både svettebånd i panna og vannflaske.
Etter 29 minutter og 18 sekunder er vi oppe. Brukte 31 minutter i går. Jeg er et konkurransemenneske, men trenger ikke konkurrere med andre enn meg selv. Blir spennende å se hva jeg bruker neste gang, men tror ikke jeg klarer å gå så veldig mye fortere enn det jeg gjør i dag.
Vel oppe på Nerdammen slapper vi av litt. Endene er der i dag også. Det er stokkender, men i det siste har jeg sett bare hunner. Hannene med de flotte fargene glimrer med sitt fravær. En sjekk på nettet forteller meg at hannen er sammen med hunnen på våren, men han deltar ikke i ungepass om sommeren. Da stikker han og slår seg sammen med andre hanner. Utpå høsten kommer han tilbake, gjenforenes med hunnen eller finner seg en ny partner.
Stokkanda er ganske vanlig. Hunnen er brunspraglet, det er også hannen, men hannen har en hvit halsring og et grønnglinsende hode. De kan bli ganske gamle. En ringmerket stokkand ble hele 29 år.
De lager reiret sitt på bakken, godt skjult i nærheten av vann. Rugetiden er ca fire uker, de får mellom ni og tretten unger, og ungene er flyvedyktige allerede etter et par måneder.
Vi forlater endene og går over demningen slik at vi kommer på den andre siden av vannet. Det et nylig hogd her, men stien er ryddet. Utsikten mot vannet er vakker.
Snart kommer vi til strekningen det ikke er hogd. Her der koselig, synes jeg. Det er flere fine steder for en rast eller overnatting langs vannet.
Rene amfiet dette her!
Må si der er litt vanskelig å gå forbi all soppen som er langs stien. Steinsopp og matrisker. Men i dag er jeg altså ikke på sopptur!
Vi kommer til en ny demning og er da plutselig ved Mellomdammen. Her kommer vi til en liten hytte som har en flott beliggenhet ved vannet. Hadde den vært til salgs, kunne jeg godt tenke meg den. Her ligger alt til rette for morgenbad eller badstue med bad i etterkant.
Vi nærmer oss Solbergsetra. Den ligger i enden av Mellomdammen, i nærheten av den delen av vannet som kalles Kulpen.
Det er idyllisk på denne plassen, masse gress på vollen. Det er bare sauene som mangler.
Fra Solbergsetra går det en vei som ender opp i veien som går fra Årbogen via Solbergvann og bort til Vrangen. Det er litt kjedelig å gå på denne veien, synes jeg.
Men etter en stund kommer vi til et skilt som viser at vi skal ta av mot høyre. Vi gå da mot Nerdammen igjen.
Her er vi kommet tilbake til Mellomdammen , og da er det ikke langt til Nerdammen.
Vi forlater Nerdammen for denne gang og går nedover bakkene til bilen. En fin ettermiddagstur- men det ble kveld før vi kom hjem.
Det er mandag kveld, klokka er kvart på åtte, og jeg bestemmer meg for å gå en liten tur. Tar med kniv og en pose i rumpetaska i tilfelle jeg finner noe sopp. Like etter at jeg har begynt å gå, møter jeg en nabo som har vært på Knabben. Hun spør om jeg skal til Knabben eller kanskje Nerdammen, men jeg svarer at jeg skal bare gå en liten tur og se etter steinsopp.
Det var altså tanken. Jeg går opp i lysløypa, og snart bestemmer jeg meg for å være like sprek som henne. Jeg vil gå til Nerdammen, eller i retning Nerdammen i alle fall.
Jeg kommer til parkeringsplassen i Nerdamsveien, og så begynner stigningen. Jeg går oppover og oppover, det er temmelig bratt. Snart er jeg på parkeringsplass nummer 2. Jeg bestemmer meg for ta tiden derfra og opp til vannet. Brukte denne strekningen som trening i fjor, men husker ikke persen min fra den gangen.
Jeg fortsetter oppover og oppover. Etter hvert passerer jeg en mann som plukker kanadagullris langs veien. Jeg begynne å plukke litt, jeg også, men det mister jeg tid på, og tenker jeg får ta litt på veien nedover igjen. Det begynner å bli litt mørkt, og jeg vurderer å snu, men du vet, å gi seg når man nesten er fremme, er ikke helt min stil.
Etter 31 minutter fra siste parkeringsplass er jeg oppe ved Nerdammen. Vet jeg gikk fortere på det beste i fjor, men nå har jeg jo et utgangspunkt for senere turer. Tenk om jeg kunne være så flink at jeg tok denne turen en gang i uka. Det hadde vært bra, det!
Ved vannet stopper jeg litt og tar noen bilder. Det er jo bare så vakkert!
Endene kommer helt bort til meg, men jeg har dessverre ikke noe mat til dem. Har ikke tatt med meg vann til meg selv en gang!
Det er blitt ganske mørkt nå, og jeg må derfor gå nedover igjen omtrent med en gang. Tar noen bilder til mens det fortsatt er relativt lyst.
Men det er langt igjen før jeg er hjemme. Jeg synes det er spennende å kjøre bil i skogen når det et mørkt. Da er det mulighet for å se dyr. Jeg er ikke fullt så tøff nå der jeg går i mørket helt alene….To biler passerer meg, ikke har jeg refleks heller.
Å plukke er gullris er ikke aktuelt – nå vil jeg bare hjem.
Det blir mørkere og mørkere, og heretter må jeg ha hodelykt når jeg går ut så sent som det jeg gjorde i dag.
Endelig kommer jeg til sivilisasjonen med de første gatelysene.
Etter ti minutter er jeg hjemme igjen.
Det ble en lang tur, 9 km, og jeg var borte en tIme og tre kvarter. Nå sitter jeg på terrassen og nyter den fine augustkvelden. Ha en fin kveld!
Det er blitt noen soppturer siden turen i juli. Det har vært et variert vær med sol og regn, og det er bra for soppen!
I dag legger vi turen til kjente kantarellsteder. Kantarellene kommer igjen år etter år på de samme stedene. Lykken er derfor å finne et nytt kantarellsted, og det gjorde vi sist helg. Spesielt morsomt var det at jeg da gikk sammen med en venninne som ikke er vant med soppturer. Tror hun syntes det var veldig morsomt med så mye sopp på ett sted.
Tenker jeg er heldig som har har vokst opp med soppturer. Sier til søsteren min mens vi går og plukker at moren vår ga oss den beste gaven av alle: nemlig interessen for sopp. Tror at man blir mye tryggere på sopp om man har plukket dem fra man var barn enn om man skulle starte som voksen. Ser jo selv at jeg er helt trygg på dem jeg alltid har plukket, er litt mer utrygg på for eksempel kremler som jeg ble kjent med i voksen alder.
Tilbake til kantarellene. De er lett å kjenne igjen, og de vokser alltid flere sammen. De smaker godt, og det er aldri mark i dem. En perfekt matsopp, altså!
Sleipsopp er også lett å lære. Den er slimete oppå, og også under. Jeg tar alltid av det som er slimete / sleipt før jeg legger den i kurven. Jeg må holde den adskilt fra annen sopp, i alle fall fra kantarellene. Legges de ved siden av hverandre, blir kantarellene svarte. Jeg vet ikke hvorfor det blir sånn, vet bare at det skjer.
Ovenfor ser du et par flotte eksemplarer av sleipsopp. Det letteste kjennetegnet er at den er sitronfarget nederst på stilken.
Ferdig renset sleipsopp
Piggsoppene er også lette å lære da de har pigger under hatten. De lyse piggsoppene er spiselige; blekgul piggsopp og gul piggsopp. Jeg finner dessverre ikke noen piggsopper i dag, men for et et par uker siden var jeg på Geilo men med mine kollegaer. En av dem fant masser av piggsopp, og jeg låner bildet av henne får å vise hvordan den ser ut.
En av favorittsoopene mine er steinsopp, og i dag finne vi maser av dem. Steinsoppen vokser fort, og plutselig er den for gammel. I dag kommer vi til rett tid, og mange steinsopp havner i kuven. Synes de er flotte der de står i gresset eller på skogbunn fylt av barnåler.
Dessverre er det ofte mark i steinsoppen, og mye av den blir derfor kastet etter at jeg er kommet hjem. Jeg sjekker stilken i skogen, men det er ikke slik at jeg alltid sjekker hattene. De kan se helt fine ut, men når jeg snitter dem, er det ofte mark å finne. Vel, jeg ser ikke marken, men jeg ser hullene som de lager, og jeg vet at det er eller har vært mark der. Jeg skjærer alltid bort alt som jeg ser har vært i kontakt med mark.
Steinsopp i kurvenSteinsopp ferdig rensetSteinsopp som kastes grunnet mark
Den siste soppen jeg finner i dag, er matriske. Matriskene finner jeg gjerne der det er litt fuktig, og de er veldig lett å kjenne igjen. De kan ha ulike farger på hatten, alt fra grønt via beigebrunt til oransj, men snitter du litt i skivene under, siver det frem gulrotfarget saft. Det er et sikkert kjennetegn.
Dessverre er disse soppene svært utsatt for mark, og jeg deler dem alltid i to for å sjekke dem før jeg legger dem i kurven.
Matriske
Nå er det søndag ettermiddag, jeg kan se tilbake på en aktiv hyttehelg, og det beste av alt er at vi har bestemt oss for å reise hjem i morgen tidlig. Vi sitter nå i sola, skal snart grille, og jeg skal steke sopp som tilbehør til middagen. Det meste av soppen skal fryses ned og kan tas opp igjen som tilbehør til middager utover vinteren.
10 personer møter klokken 10.00 til dugnad ved Vesle Stølevann. Jeg er en av dem, og da jeg ser hva vi skal lage, er jeg glad for at det er snekkerkyndige folk blant oss! Jeg har ikke peiling på hvordan jeg skal lage en sykkelbro, men sammen med mine dugnadskamerater skal nok dette gå bra.
Vi er tre damer og resten menn. Utstyrt med treningsklokke og GPS setter vi i gang, og etter fire timer kan vi konstatere at vi har gått 6 km og rundt 13000 skritt! Strekningen vi har gått, er fra parkeringsplassen og bort til myra, så tilbake igjen, så en gang til og enda en gang, og slik fortsetter det til vi har båret alle materialene som skulle til.
Det er Hytteeierforeningen som sammen med Skrim Hytteservice arrangerer dugnaden. Flott at man kan samarbeide om slike tiltak! Jeg tenker at dugnad er bra- man stiller opp og hjelper hverandre. Man blir kjent med nye mennesker, og etter at man er ferdig, blir man veldig stolt! Jeg er i alle fall veldig stolt over hva vi fikk gjort på fire timer i dag, og broa vil stå der i mange, mange år. Hver gang jeg går på den vil jeg tenkte at jeg har vært med å lage den.
Her legger vi rammene for broa. I startgropa. Nå er vi godt i gang! Skikkelig pent arbeid! Etter hvert får vi også hjelp av en flink gutt! Broa må også testes! Ferdig!
Det ble veldig bra!
Håper alle som leser dette stiller opp neste gang det inviteres til dugnad! Det er sosialt og man gjør noe i fellesskap. Det vi har laget i dag, vil glede oss selv og mange andre i lang tid fremover.
Jeg drar til Hokksund etter jobb for å levere bilen til service. Regnet høljer ned, ikke særlig heldig med det da jeg skal gå hjem. Men jeg er godt kledd, med vannavstøtende tøy og caps på hodet. Dessuten er det meldt bedre vær etter hvert.
Da er jeg klar! Jeg går først til sentrum, innom Spar og kjøper et par lunchkaker. Tar med meg et par plastposer i tilfelle jeg skulle finne noe sopp. Ved renseanlegget tar jeg ned til elva, og så ligger en hyggelig rusletur langs elva foran meg. Trond er ikke med denne gangen, og da kan jeg kombinere tur med å se etter sopp. Han er ikke særlig glad i slike kombinasjoner: enten går vi tur, gjerne i et høyt tempo, eller så går vi – og som oftest bare jeg- på sopptur.
Jeg har ikke gått så veldig langt før noen solstråler trenger seg gjennom skylaget. Snart ser jeg også en svak regnbue. Det regner fortsatt, men ikke lenger så mye som da jeg startet.
Jeg passerer noen rognebærtrær, og det er mye bær på dem. Jeg husker fra jeg var liten av mamma sa noe om rognebær og snø. Det var visst slik at man før i tiden trodde mengden rognebær varslet snømengden vinteren etter. Men betydningen av bærmengden var ikke den samme i hele landet. På Vestlandet var det slik at mye rognebær ga en vinter med lite snø, mens det på Østlandet ville gi en vinter med mye snø. Ikke lett å bli klok på det, men det stemmer visst ikke heller, er bare tull fra ende til annen.
Vi kan bruke rognebær til gelé, vi kan lage rognebærsaft og rognebærlikør, og vi kan lage rognebærsyltetøy. Det er ikke tull! Tror det er smart å finne oppskrifter, å se hvilke erfaringer andre har gjort siden smaken er ganske bitter og sur. Det er anbefalt å fryse bærene før man lager noe av dem da frosne bær lettere kan få frem sukkeret i bærene.
Det kommer flere og flere solstråler, og snart er mye av himmelen blå. Det er ikke vanskelig å finner gode fotomotiv da det er vakkert langs elva hele veien mellom Hokksund og Mjøndalen.
Snart kommer jeg til parkområdet som Loesmoen vel har opparbeidet. Her er gresset klippet, og det er satt frem bordgrupper. Skikkelig koselig! En grill er det også her.
Like etter kommer jeg til en bro som tar meg ut på en liten øy. Jeg liker meg ute på øya, det er så frodig der.
Utpå øya har jeg en tett kontakt med elva.
Jeg forlater øya og går videre langs elvebredden. Det tar ikke lang tid før jeg finner de første kantarellene, og jeg finner også steinsopp. Godt jeg tok med meg et par poser!
Kantareller Steinsopp
Nå er himmelen blitt omtrent helt blå, og jeg knyter jakka rundt livet. Deilig med sol! Det er også helt vindstille, og naturen speiler seg så fint i elva.
Etter enda en stund slutter «kyststien» på Steinberg, og jeg må nå gå et stykke langs bilveien før jeg igjen kan gå ned til elva. Det er vakkert også langs elva i Mjøndalen, men her blir jeg mye mer forstyrret av bilveien som går parallelt med gangveien.
På denne strekningen er det mange flotte blomster langs elvebredden. Jeg nyter synet av kattehale, reinfann og ryllik, i tillegg til flotte strå.
Snart er jeg kommet til Mjønsdalsbroa, og kyststien min tar slutt. Jeg går over broa, så litt langs Gamle riksvei før jeg tar opp i skogen og går lysløypa hjem. Mitt store ønske at man fortsetter kyststien slik at man kan gå helt til Drammen.
Det er fint vær i ettermiddag og ikke noe møte på kveldstid. Da frister det med tur!
Vi bestemmer oss til å gå opp til Knabben først. Kan ikke si det er min favoritt akkurat. Kan vel like godt innrømme at jeg ikke liker den turen i det hele tatt. Å gå til Knabben herfra betyr nemlig å gå oppover i 1,5 km, og det meste av strekningen er veldig bratt. Men vi kommer fort opp da!
Etter et par hundre meter med stigning finner jeg hasselnøtter på bakken. En fin unnskyldning til å ta en liten fotograferingspause. I Urtekildens planteleksikon finner jeg følgende om hassel:
«Det ble sagt at hvis en gravid kvinne spiste en hasselnøtt med to kjerner, ville hun få tvillinger. Og hvis man delte en slik “dobbeltnøtt” med sin kjære, kunne man være sikker på at relasjonen ville vare. Fra 1800-tallet er det kjent et råd fra Eiker som gikk ut på at om man spiste hasselnøtter på fastende hjerte om morgenen, ville man ikke bli full den dagen, samme hvor mye man drakk.»
Hassel
Det tar ikke lang tid før pulsen er i hundre- og enda mer enn det. Vi passerer Dragomsteinen etter ca en halv kilometer, og jeg benytter anledningen til å be Trond ta et bilde. Flott, for da får jeg enda en liten pause!
Dragomsteinen er omtalt i en annen Knabbenblogg.
Jeg puster og peser, Trond ser mer uanfektet ut, men han puster jo litt han også, da. «Det er dette som er trening,» sier han, og det har han jo rett i.
Etter en stund er vi kommer dit hvor det går litt bortover og ikke bare oppover. Herlig! Vi er over det aller verste nå. Vi kommer til en liten klatreetappe, men det går så lett som bare det!
Etter enda noen minutter kommer vi opp til stikrysset. Det er fortsatt 400 meter igjen, det går oppover også her, men jeg føler alltid at jeg er fremme når jeg er kommer så langt.
Etter tretti minutter med diverse fotograferingspauser er vi oppe. Trond pleier å bruke rundt 21 minutter når han ikke går sammen med meg, min pers er vel på omtrent 26 minutter.
Men uansett antall minutter – utsikten er bare helt fantastisk!
Vi går videre, og snart kommer vi til Drusa. Denne ligger ca 180 meter vest for Knabben. Det er populært for barn å gå ned i dette lille hulrommet, og på bunnen skal det også være en selvlysende mose. Akkurat det får vi sjekke en annen gang.
Vi forlater Drusa og går ned mot Svarttjern. Her går vi gjennom et hogstfelt. Skogen er borte, alt er annerledes enn det det var for noen år siden. Pent er det ikke, men som datter av en skogbruker skjønner jeg jo at skogen må hogges.
Svarttjern ligger der så stille og fint, et bad frister, men vi har ikke med oss badetøy. Vi møter flere folk her, så bading er derfor ikke aktuelt denne kvelden.
Vi går nå i retning Solbergelva igjen, men tar etter hvert en sti til høyre som tar oss ned til Stenseth. Fra Plutobakken har vi en flott utsikt mot Mjøndalen og Jonsknuten i det fjerne.
Vi går ned til Batteriet, og her møter vi på begynnende høstfarger.
På Batteteriet finner vi også bergmynte. Denne planten er opphavet til krydderet oregano.
Urten kan brukes frisk eller tørket. Den blomstrende urten, eller hos de eldre plantene bare de blomstrende stengelspissene, samles inn og tørkes ved høyst 35 °C. Og vips så har du selvprodusert oregano!
Bergmynte
På Batteriet finner jeg også einerbær. Det første året er de grønne, men de kan plukkes først året etter nå de er blå. Jeg plukker dem og legger dem i et tomt rømmebeger uten lokk slik at de tørker. Når de er tørre, knuser jeg dem med en morter og bruker dem som krydder i elggryter.
Jeg må ta med et bilde av utsikten fra Batteriet før jeg sier God natt!
Helgen ble som vanlig tilbrakt på hytta. Denne gangen hadde vi venner på besøk. Det var dårlig vær lørdag, men vi trosset regnet og gikk ut en tur. Trond og Jan prøve fiskelykken, de fikk noen ørreter, og Kjersti og jeg plukket sopp. Vi fant masser av kantareller.
Vi kommer hjem på ettermiddagen, og bestemmer oss for å ta en kveldstur. Vi går opp til lysløypa, og går i retning Stenseth. På Solbergmoen tar vi av fra lysløypa og går mot riksveien. Her er det flere hager med nyperoser. Jeg vokste opp med nyperosen Rosa rugosa, og synet og duften av denne vekker gode minner. Husker mamma laget nypesyltetøy, og det smakte godt. Nyper er svært rike på A- og C-vitaminer.
På vei ned mot riksveien møter vi også et tegn på at høsten er rett rundt hjørnet. I en hage er de vakre høstfargene allerede kommet.
Vi går videre, ned til kirkegården. Dessverre har vi glemt å ta med lys, men vi kniper av visne blomster og stusser gresset rundt gravstedet til mine kjære svigerforeldre. Jeg savner dem begge. Skulle ønske de fortsatt var sammen med oss og at de hadde opplevd å bli oldeforeldre til våre barnebarn. Jeg var veldig glad i dem begge.
Nedre Eiker kirke er en laftet langkirke fra 1860. Men hva er så en langkirke? Jo, en langkirke er en kirke med rektangulært skip og et noe smalere korparti; men en langkirke kan også være en kirke der skip og kor har samme bredde.
Nedre Eiker kirke var 150 år i 2010, og da ble det bygget rom i kjelleren, blant annet en menighetssal. Det er blitt skikkelig fint der nede, synes jeg.
Vis a vis kirken ligger Nedre Eiker kapell. Det ble bygget i 1915.
Vi forlater kirkegården og går langs den gamle riksveien i retning Solbergelva igjen. Det er kjedelig å gå langs veien, men det er ikke alltid det er gode alternativer. Etter en stund tar vi av mot Herstrøm, og snart er vi utenfor allfarvei igjen.
Her er vi kommet til Herstrøm og følger stien på bildet.
Vi skal videre til Fallagsøya, og for å komme dit må vi krysse bilveien. Det er enkelt med denne flotte gangbroa.
På den andre siden av veien ligger Drammenselva. Det er helt vindstille i dag, og da er elva spesielt vakker.
Etter å ha bodd i Krokstadelva i tretti år, flyttet vi til Solbergelva i 2016. Jeg hadde aldri hørt om Fallagsøya, men fikk høre om denne av en av mine venner. Han fortalte at det bare var helt fantastisk å være der om våren – da fuglesangen var på sitt vakreste.
Vi har nå vært der flere ganger, og vi liker oss veldig godt der. På øya, ikke langt fra den omtalte broa, er det en fin plass som egner seg godt til lek og en rast med grilling. Man kan sikkert bade der også.
På denne tiden er det masser av flotte strå. Smart å plukke dem nå, og så har du strå du kan ha i vase hele vinteren.
Vi forlater rasteplassen, følger stien og kommer snart opp på jordene. Først går vi langs en åker, dernest langs en eng som nå er grønn og fin.
Snart kommer vi til bilveien og går langs denne mot Bukta. Om våren er det en liten sti her, men nå er denne helt gjengrodd. Det er ikke langt bort til Bukta, så dette går nok bra, tenker vi.
Her ser vi Herstrømbukta, en del av Drammenselva. Også her er det vindstille, og bukta ligger der så klar og fin. Plutselig letter noen ender, og det skaper små bølger i vannflaten.
Langs Bukta går det en sti på venstre side. I alle fall om våren! Vi har nå problemer med å finne stien, men til slutt finner vi den.
Her er det fint gå. Spesielt liker jeg å gå her om våren, i snøsmeltingen. Da kan det være bart her, mens det er snø i området rundt. Men i dag er det fint bare en kortere strekning. Snart er stien omringet av høyt ugress- av busker, av kanadagullris, av tistler, burot og brennesle. Godt vi har på oss egnede klær!
Men snart er vi på veien som går til gården som ligger på Fallagsøya. Her er det en bro, og vi kan nyte utsikten på begge sider av den.
Denne gården ligger veldig fint til, synes jeg.
Vi setter nå kursen mot Killingrudalléen. Den er vakker. En allé er en vei med trær på begge sider. Det er lindetrær som er plantet langs Killingrudalléen, og de er kjempestore. Det er artig se de nye skuddene som kommer på stammen og de store kåtene.
Kåter og nye skudd på stammenKillingrudallèen er flott, synes jeg.
Det er tydelig at det går mot høst. Gatelysene er tent når vi nærmer oss Solbergelva sentrum igjen. Når vi kommer hjem til Bergås, er lysene tent i blokkene også. Jeg synes det er trist å tenke på- jeg som er så glad i våren og ikke liker vinteren noe særlig. Men nå må jeg leve i nuet og nyte høsten – uten å tenke på at vinteren kommer rundt neste sving.
Vel hjemme setter vi oss på terrassen og nyter augustkvelden og den flotte utsikten.
Vanligvis sjekker vi værmeldingen før vi går ut på tur, men det gjør vi ikke i dag. Hvorfor? Nei, vi tenkte bare ikke så langt. Hadde vi gjort det, hadde vi ikke fått denne fine turen.
Vi starter fra parkeringsplassen ved Nerdammen, og allerede da skjønner vi at det blir en litt våt tur. Heldigvis har Trond noe regntøy i bilen, og vi kler på oss.
Vi går via Gravningen mot Tverråsvannet. Gravningen ligger der så stille i dag, omkranset av tåke. Vakkert!
Sist vi gikk her, var det tørt og fint. Nå er det skikkelig vått i marka. Vi må noen steder hoppe fra stein til stein, og vi må passe oss for glatte røtter. Det er best å holde seg på beina!
Snart dukker det opp noen gule, skjønne sopper langs stien. Skogens gull.
Vi går videre, og når vi kommer til enden av Tverråsvannet, krysser vi denne broen. Det er veldig fint at det lages slike broer, men det er omtrent den eneste vi ser på dagens tur. Det hadde vært fint om det ble lagt myrbroer over våte partier, men slikt betyr også mye arbeid. På Skrim, det vi har hytte, er det Turistforeningen som tar denne jobben godt hjulpet av andre som bruker marka.
Vi går opp på Tverråsen, og veien opp er bratt. Pulsen stiger, og jeg må ta en liten stopp underveis. God trening, tenker jeg! Snart er vi oppe, og nå velger vi stien som går mot Eiksetra.
Det er god skilting overalt i det jeg har sett av Finnemarka.
Etter en stund kommer vi til Vakkertjern. For et vakkert navn! Kan også nevne at Måneskinnsheia ikke er langt unna, men dit må jeg jo gå i måneskinn!
Vakkertjern ligger på 506 meter over havet, og det er sti rundt vannet. Det er noen hytter her, og det skal være fisk i vannet.
Vakkertjern- vakkert også i regnvær!
Vi har nå gått et par timer eller noe sånt, og det er på tide med litt mat. Det regner ganske mye nå, vi har med oss en tarp, men fristes til å låne en tørr plass ved en av hyttene i området. Sender her en takk til hytteeier for «lån» av sitteplass under tak.
Egg på brødet er god turmat!
Etter å ha spist, går vi videre mot Løken. Ikke lenge etter Vakkertjern kommer vi til Jotulhogget, en trang passasje mellom store steiner. Sagnet sier at det en gang var en jutul som ble så sint at han kløyvet opp steinene med en øks.
Vi forlater
Vi forlater Jutulhogget, og går ned mot Løken. Stien er bratt mange steder, og vi må hele tiden være obs siden det er så vått.
Området rundt Løken er svært vakkert, synes jeg. Gresset er kortklippet – eller er det sauene som har gjort jobben?
Løken
Broa i enden av Løken.
Ved Løken er det et fint kart over området. Vi kan se hvor vi har gått, og nå skal vi gå tilbake til Nerdammen ved å følge stien som går på østsiden av Vrangen. Vi har gått her tidligere også, og dessverre går stien for det meste et godt stykke unna vannet.
På turen fra Løken til Nerdammen finner vi både blåbær og molter. Det er lite molter ved hytta vår i år, men her er det relativt mye. Det samme gjelder for blåbær. Det er store, flotte blåbær på denne strekningen.
Vi finner flere kantareller, og også rødskrubb.
Som jeg nevnte, går stien stort sett et godt stykke fra vannet. Men et par steder kommer vi nærmere vannet, og der er det flere vakre fotomotiv.
Hvit nøkkerose
Alt regnet denne helgen skaper problemer når vi skal krysse bekker – slik som her.
Men da er det bare å se seg rundt. For oss blir løsningen å krysse litt lenger oppe.
Vi nærmer oss enden av Vrangen. Veldig fint her, synes jeg.
Vi tar til venstre når vi kommer til krysset ved enden av vannet, og da går vi strake veien til vakre Nerdammen. Jeg renser soppen i vannkanten, slik at den kan legges i panna når jeg kommer hjem.
Vi har hatt en fin tur, og det går fint å være ute i regnvær. Vi ble rett nok våte på beina – selv med fjellstøvler. Nå skal de settes til tørk, og etterpå skal de settes inn med fett slik at de er klare til neste tur.
Trond, mannen min, hadde lenge mast om en tur til Galdhøpiggen og over Besseggen. Sommeren 2017 skulle i alle fall Besseggen bli virkelighet.
Vi dro hjemmefra siste torsdag i ferien, og tilbrakte den første natten i telt på Beitostølen. Det var kaldt. Vi hadde med bord og stoler, og hadde tenkt å kose oss ute med et glass rødvin før vi gikk til sengs. Det ble det ikke noe av. Etter å ha gått en liten tur i sentrum, gikk vi tilbake til teltet og rett i soveposene.
Hadde egentlig tenkt å gå en kortere tur dagen etter og så avslutte med Besseggen den siste dagen, men slik ble det ikke. Værmeldingen hadde endret seg, den lovet godt vær fredagen, varslet regn lørdagen, og da var det bare å sette kursen mot Gjendesheim.
Å kjøre oppover til Beitostølen var ganske kjedelig, men turen fra Beitostølen til Gjendesheim var virkelig flott. Naturopplevelsene kom på rekke og rad. Jeg hadde ikke studert kartet på forhånd, og var overrasket over hvor fort vi kom opp i fjellheimen.
Skiftende vær, men ikke regn i alle fall. Flott regnbue
Bildet ovenfor viser Gjende og deler av strekningen vi skulle gå.
Gjende er en innsjø som er lang og smal. Den har en smaragdgrønn farge, og det er fordi store mengder morenemasse føres ut i innsjøen. Gjende ligger 984 meter over havet.
Det går båt på innsjøen, og de fleste som går Besseggen, tar båten til Memurubu og går Besseggen tilbake til Gjendesheim. Gjendesheim er turisthytta som ligger like ved veien.
Turen over Beseggen er beregnet til å ta alt mellom seks og ni timer. Det er en stigning på nesten1000 høydemeter, så det er best at man er litt trent på forhånd. Videre gjelder det å være godt skodd og godt kledd. Vi valgte å gå i fjellstøvler, hadde på oss ullundertøy, en lett jakke og lette turbukser. Vi hadde med oss litt ekstra tøy, og jeg kjøpte en lue før vi begynte å gå. Det var lurt da det var kaldere enn hva jeg hadde trodd på forhånd.
Vi ankom Gjendesheim litt utpå dagen, og da var båten gått allerede. Vi spurte i butikken om det var det samme hvilken vei vi gikk, og vi fikk vite at det var like greit å gå begge veier.
Vi bestemte oss da for å gå fra Gjendesheim til Memurubu. Før vi startet, sjekket vi om det var plass til oss på Memurubu. Fikk positiv tilbakemelding på det og bestilte et dobbbeltrom med bad. Vi ble spurt om vi hadde med oss sovepose eller lakenpose, og det endte med at vi la to lakenposer i bestillingen. Tenkte det var best å ta med oss minst mulig.
Da var det bare å sette i gang. Det gikk jevnt oppover. Som alltid sa Trond at jeg måtte ta det med ro, men du vet… Dette resulterte i at jeg etter hvert peste som en blåsebelg, men vi la meter på meter bak oss. Jeg hadde aldri tidligere gått en tur med en stigning på nesten 1000 høydemeter, og visste vel egentlig ikke hva jeg bega meg ut på. Visste jo heller ikke akkurat hvor og hvordan denne eggen var, visste bare at den var ganske smal på det smaleste.
Det tok ikke lang tid før utsikten var fantastisk. Her har vi Gjende under oss, det er bratt, vakkert og vilt.
Jeg er jo veldig glad i blomster, og på vei oppover så jeg både storkenebb og svever. Jeg kom også over noen nydelige hvite blomster. Bildet nedenfor viser jåblom, og på bildet under jåblomen kan du se bleikmyrklegg. Begge disse blomstene var nye for meg.
JåblomBleikmyrklegg
Snart var det ikke noen flere blomster eller busker, bare gress, lav og fjell. Hele tiden var det lett og fint å gå. Men det er klart at det var krevende å gå oppover hele tiden.
Snart på det høyeste punktet?
Her var vi oppe på det jeg kalte ryggen. En fantastisk flott utsikt i alle retninger. Jeg begynte etter hvert å lure på hvor selve Besseggen var. Trodde den var på toppen, jeg! Men her var det jo ikke noe skummelt i det hele tatt, ikke smalt heller. Nei, den kom nok senere.
Snart endret landskapet seg, det ble villere, og jeg skjønte at vi begynte å nærme oss eggen. Fortsatt var jeg ganske så rolig, visste nemlig ikke hva som ventet.
Men så, plutselig skjønte jeg hvor eggen var. Det gikk også opp for meg at jeg skulle NED eggen, og da skjønte jeg også hvorfor de aller fleste gikk den andre veien, med start på Memurubu.
Jeg er ikke noen pyse, men dette torde jeg ikke. «Aldri i verden om jeg går ned der,» sa jeg til Trond. Så begynte jeg å tenke på alternativet. Det var å snu, å gå hele den lange veien tilbake. For et antiklimaks! Nei, jeg fikk bare ta utfordringen!
Det et bare så vidt jeg tør nærme meg kanten!
Vi har ikke så mange bilder av turen ned eggen. Hadde mer enn nok med bare å komme oss ned. Det var mange som var på vei opp, mens det var omtrent bare vi som skulle ned. Vi akte oss på rompa, fra stein til stein, og det var om å gjøre for meg å holde blikket på ryggen til Trond, ikke se til siden eller nedover.
Da jeg var kommet et godt stykke ned, snudde jeg meg for å se hvordan det ville være å gå opp i stedet for ned, og jeg ville nok så absolutt anbefale alle å gå opp eggen. Det er bedre å klatre opp enn å ake ned!
På bildet nedenfor er vi ferdig med den øverste delen – og klare for den siste delen av eggen. På dette stadiet var jeg blitt roligere, og jeg kunne faktisk nye den siste delen.
Men det var langt igjen. Det var på tide å ta en rast, og vi spiste matpakkene og koste oss med varm kaffe. Synd vi ikke hadde tatt med varm kakao- det hadde nok smakt enda bedre!
Vi begynte nå å merke at vi hadde gått i flere timer. Snart dukket blomstene opp igjen, og da skjønte vi at vi begynte å nærme oss Memurubu.
Ja, endelig kunne vi se hytta langt der nede. Helskjønt!
Da vi kom frem til Memurubu, kunne vi se at vi hadde klart turen på litt under seks timer. Det var bra!
Jeg var da så sliten at jeg bare satt på trappa mens Trond gikk inn for å få nøkkel til rommet vårt. Vi fant frem til rommet, og jeg gikk rett i dusjen. Det gjorde underverker. Aldri har en dusj gjort så godt! Det var som om jeg fikk tilbake alle krefter etter den dusjen.
Men hvor var håndklærne? Det var mange år siden jeg sist hadde bodd på turisthytte, og håndklær hadde vi ikke tatt med oss. Vel, da bruker man det man har, og det var toalettpapir!
Om kvelden spiste vi en deilig tre retters middag. Vi satt ved et langbord sammen med andre gjester, og det var fint å kunne sitte sammen og snakke om turer vi hadd gått -og om alt mulig annet.
Turen anbefales, men jeg råder dere sterkt til å ta båten til Memurubu og gå OPP eggen.
