Det er tidlig morgen, det er sol, og det er toppers turvær. En litt spesiell tur i dag da det er tur nummer 100 til Knabben så langt i år. Målet mitt er 200 turer.

Deler noen av bildene fra dagens tur. Jeg tok den mest krevende varianten i dag, men det er også den som er mest spennende!

 Det er litt klatring på denne ruten, et par steder bruker jeg tau, andre steder krabber jeg på alle fire.
Liker det!

Det er bratt ned her, og jeg tør ikke å gå helt ut på kanten.

Her er jeg oppe på Vesleknabben, en flott utsikt herfra også.

Herfra ser jeg også opp til selve Knabben Det er stubpbratt ned mot bygda, både herfra og fra Knabben.

Her ser jeg Drammenselva, Drammensfjorden, Drammen og Solbergelva.
Ser jeg den andre veien, ser jeg Solbergmoen, Solbergelva og Mjøndalen.

Og- ser jeg under furubusken her, ser jeg rett ned til der jeg bor!

Fornøyd med de første 100 i boks!

Det er mandag, andre pinsedag, og en melding tikker inn på telefonen:

Vil du være med på tur til Erlings kaffekokeri i ettermiddag?

Meldingen er fra Willy. Willy er en lokal guide, som trives veldig godt i skog og mark – og på høye fjelltopper. Han tar meg med på turer til steder jeg ikke har vært tidligere, og nå er det Erlings kaffekokeri det gjelder. Med på turen er også Maria og Arpad. De er aktive turfolk og veldig godt kjent i området.

Turen starter ved klubbhuset på Årbogen. Vi kan ta bilveien oppover i retning Lampetjern, men vi liker best å gå på sti, og vi tar derfor stien som går opp like bortenfor klubbhuset.

Dette er også en snarvei, og det tar ikke lang tid før vi er oppe på veien igjen.

Vi liker fortsatt stier, og vi liker snarveier, så nå går vi litt nedover igjen før vi tar en traktorvei som tar av oppover på venstre side.

Traktorvei i starten,

og vi følger stien som dukker opp.

Etter en liten stund er vi på veien enda en gang, og nå følger vi den opp til svingen der Svenskeveien starter.

Stien starter midt i svingen, skiltet er ikke vanskelig å se.

Svenskeveien er en hestevei vei som ble laget av to svensker i 1934- for lettere å kunne frakte tømmer ned mot bygda. Det var hardt arbeid, og flere steder ser vi steiner ligge lag på lag. Noen steder er veien også sprengt inn i fjellet.

Langs Svenskeveien er det en liten benk der man kan ta en rast og nyte utsikten.

Her har to steiner falt ned på veien – to huldrer dukker opp bak dem.

Vi følger Svenskeveien til vi kommer til Spærmyr.

Ved Spærmyr går stier og veier i ulike retninger, men vi tar veien mot Erlings kaffekokeri.
Et fint skilt, Maria!

Det er så fint å gå i skogen nå, grønt og frodig.

Noen ganger deler stien seg, men det er bare å følge merkingen til Maria og Arpad. Her har de gjort en god jobb!

Nok et skilt! Skiltet Maria har laget, viser vei!

Men vi kan jo i ikke bare gå og gå, jeg må få med meg litt av det jeg ser rundt meg også. Her er et lite ospetre, og bladene har ulike farger. Det er nesten som om høstfargene er kommet allerede i mai.

Bekkeblom ser vi også langs stien. Soleiehov er et annet navn på denne planten. Blomstene er knallgule og vakre. Du finner en i fuktige omgivelser, gjerne ved en liten bekk.

I likhet med mange andre planter er denne blitt brukt som folkemedisin, men det er greit å merke seg at planten er giftig.

Snart ser vi en postkasse, og her er kaffekokeriet.
I postkassen ligger en bok der du kan skrive en liten hilsen.

Erling Kopsland eide i sin tid Temte gård på Horgen i Krokstadelva. Han laget en rasteplass innunder dette steinutspringet. Denne plassen brukte han som hvileplass for seg selv og hesten når de kom fra bygda. Her hadde han et lite lager av tyrived slik at han lett kunne gjøre opp ild. Innunder steinhella var det lunt og godt å sitte.

Maria har kjøpt denne kaffekjelen, det ligger litt ved her, og hun har også satt opp et par lykter med lys inni. Alt ligger til rette for en koselig og stemningsfylt kaffestund.
Men i disse tider er det best å ta ferdigkokt kaffe med hjemmefra -skogbrannfaren er stor.

Maria og Arpad går hit omtrent en gang i måneden, og Maria forteller at de rundt juletider dekorerer stedet med julelys. Så hit er man velkommen til alle årstider!

Tar med dette kartutsnittet- Kaffekokeriet er like i nærheten av det grønne merket.

Men vi skal videre. Vi tar til høyre etter kaffekokeriet, og følger stien til vi kommer til Horgensetertjern. Willy har nemlig flere andre severdigheter på lager!

Det ligger flere hytter rundt vannet, og stien går rett forbi den ene av dem. Tenker det er viktig at vi viser respekt og går litt utenom dersom det er folk i hytta.

Det går sti rundt hele vannet, men vi tar til høyre ved den nevnte hytta og går nedover igjen, mot bilveien.

Vi  går over en liten klopp, og sender varme tanker til den som har laget den.

Snart møter vi på denne her. Han hilser på oss, og sier at vi må vente ennå en stund før blåbærene  er modne.

Vi nærmer oss nå det neste målet for turen, nemlig Ulerporten.

Ulerporten ligger i fjellet på venstre side av veien når vi går nedover. Her ser vi tydelig en dør eller portal i fjellveggen. Det var knyttet overtro til dette stedet, og budeiene var redde når de gikk forbi, det var som om det ulte innefra når de var i nærheten av dette stedet.

Maria er ikke redd for å møte huldrer eller andre skapninger, og hun klatrer opp. Det er temmelig bratt den siste biten opp hit, og steiner rauser lett ned når man går her.

Jeg går et stykke opp, jeg også, men stopper halvveis og nyter liljekonvallene som sprer sin deilige duft i skråningen her.

På vei tilbake til stien, der mannfolka venter, kommer jeg forbi dette treet med skjegglav. Den vokser på gamle grantrær.

Jeg må bare ta bilde av disse vakre hvitveisene. Når kvelden kommer, lukker hvitveisen seg, og på denne tiden, når den har blomstret en stund, blir den rosa på baksiden. Så vakkert!

Men det er også flere fargerike blomster i skogen nå. Skogfiol er det mye av, og den er så fin der den står, med sin klare fine fiolette blåfarge.

Snart kommer vi til bilveien, som etter hvert ender opp i bilveien som går mellom Lampetjern og Solbergvann.

Lampetjern.

Det er litt kjedelig å gå på bilveier, og ved Lampetjern har vi flere alternativer til bilvei. Det går stier ned til bygda, men vi velger bilveien denne gangen for å få med oss enda noen severdigheter.

Denne gresstusten er ikke en av dem, men jeg synes den er så vakker der den står. Måtte bare ta et bilde av den, jeg!

Ikke langt etter at vi har gått forbi dem røde hytta ved Lampetjern, ser vi denne innskriften i fjellet. Selv har jeg gått her mange ganger, men har aldri sett den tidligere.
Det sies at det var Marius Simensen og en til fra Bedehuset som for veldig mange år siden malte

Kom Jesus Kristus i hu

oppe i fjellveggen her. Senere er innskriften blitt malt opp igjen, og hu  er blitt til hi.

 

Et tre var falt ned og skygget for deler av innskriften, og Maria og Arpad går opp og fjerner treet.
Etter dette deler vi oss, Maria og Arpad tar veien om XO- toppen, mens Willy og jeg går bilveien for å få med oss de to siste severdighetene.

Her er vi kommet til en av dem, en stein som ligger ved siden av veien. En stein med et litt uhyggelig navn:

Hvor i all verden kommer dette navnet fra?

Historien er som følger:
Sommeren1857 dro noen karer fra Krokstadelva opp til Steindammen for å bade. Veien gikk den gangen via Lampetjern og Horgensetra, og videre frem til Steindammen som ligger ved Ulevann.

En av karene var en som het Kristian Olsen. Han var en veldig god svømmer som i sin ungdom hadde svømt over Mjøsa. På denne badeturen skulle han svømme rundt hele Steindammen, men det gikk ikke så bra. Han druknet, og dette skjedde 17. august 1857.

Senere var det enda en drukningsulykke her oppe, denne gang ved Solbergvann. 30.juni 1912 druknet 30 år gamle Johan Steinklev. Han skulle sammen med en annen ro over vannet for å hente en mann på den andre siden, men Steinklev falt over bord og druknet.

Hvor kommer så Daumannsteinen inn i bildet?
Jo, begge disse karene måtte fraktes ned til bygda, og det var en lang vei å gå. Midtveis mellom Årbogen og Lampetjern ligger altså denne steinen, rett ved veien. Den er flat på toppen og kan jo minne om en kiste. De døde ble lagt på steinen slik at de som bar, kunne få seg en hvilepause på veien ned.

Informasjonen er hentet fra boka Nedre Eikers underjordiske skatter, Randi Stensmyren.

Den siste attraksjonen er her her. Et parti berg som ligger rett ved veien, på høyre side når vi går nedover. Hva i all verden er spesielt med dette berget?

Løfter vi blikket, ser vi dette skiltet, Navneberg.

Da er det på tide å vende blikket nedover, på berget.

Her ser vi initialer og årstall. Det er flere av disse berga i kommunen, og folk har gjennom tidene risset inn sine signaturer som bevis på at de en gang har vært her.

Turen avsluttes nede ved klubbhuset, og jeg vil gjerne takke både Maria og Arpad og Willy for en kjempefin tur. Grantrærne får på denne tiden nye skudd, og jeg har fått mange fine opplevelser på og ny kunnskap på denne turen. Tusen takk!

 

Til de av dere som lurer:
Turen er på ca 9 kilometer. Vi brukte litt over to og en halv time på turen, i et rolig tempo.

Lykke er

å sitte i solveggen en tidlig morgenstund

å lytte til fuglesangen

å se granmeisen og bokfinken nyte sine frø

å se at bjørka er blitt grønn

å vite at den beste tiden er nå

og at sommeren snart ønsker meg velkommen

 

Lykke er

å se den første hestehoven

å plukke en bukett av liljekonvall

å se det spirer og gror

og vite at skogen etter hvert fylles av steinsopp

og kantareller

 

Lykke er

å se en bekk med rislende vann

å se et vann der fisken vaker

og vite at jeg snart får en ørret på kroken

 

Lykke er

å se en vakker solnedgang

å sette pris på livets små gleder

gleder som ikke koster noe

gleder som er der bare du legger merke til dem-

 

Lykke er

å bringe verdier videre til mine kjære barnebarn

 

Lykke er

å leve

 

Nå er det ti dager siden snøen forsvant her, og mye har skjedd siden det! Noen steder forsvant den litt før takket være mine spadetak! Hvordan går det så med hyttehagen min?

I staudebedet gror det fint. Alle staudene er kommet opp også dette året. Hytta ligger 650 meter over havet, så jeg har valgt stauder som tåler mye.

Jeg fikk for et par år siden en rose av min kjære kusine, og den har også overlevd vinteren. Den vil glede meg med dine vakre rosa roser senere i sommer.

Det er mye fjell foran hytta vår, og jeg har plantet steinbedplanter i fordypninger her og der. De kommet også igjen år etter år.

Noen blomstrer allerede.

Visne påskeliljer kjøpt til påske, setter jeg ned i jorda, og så kommer de igjen året etter!

Noen påskeliljer fikk jeg også av mamma for ti- femten år siden. De kommer tilbake år etter år.

Her er kjøkkenhagen min.

I den ene pallekarmen har jeg en løkplante og løpestikke som kommer igjen år etter år.
Her har jeg nå også plantet bønner som jeg sådde hjemme i april.

Vet det er litt risky mht nattetemperatur, men optimistisk som jeg er, satser jeg på at det går bra!

I pallekarm 2 har jeg en tomatplante jeg satte ned sist helg. I tillegg vårløk som jeg også plantet da.

I den fremste pallekarmen har jeg gressløk som kommer igjen år etter år. Her har jeg også sådd salat og ruccola, som nå er på vei opp.

Blir spennende å se hvordan dette går etter hvert.
Vi er jo her bare i helgene nå, og etter hvert skal vi også på ferie. Får satse på våre hyggelige hyttenaboer, da! Det kan jo være at det blir behov for vanning etter hvert!

Det er torsdag kveld, og jeg er alene på hytta. Jeg har brukt ettermiddagen til å bære vedkubber, kløyve dem og lø dem. Det blåser en del, det blir derfor ikke noe bålpannekos på meg denne kvelden. Men det gjør ikke noe, jeg har jo så flott turterreng i umiddelbar nærhet!

Jeg tenker å gå rundt Lille Stølevann – hvis det går, da. Jeg ser jo at det ligger noe snø borti skyggepartiene.

Jeg går først ned til badeplassen vår. Det er høy vannstand nå, og små bølger skvulper inn mot land.

Det er vakkert her nede.
Det er noe helt spesielt med vann, blir aldri lei av å se på det.

Jeg går inn mot vika, og ser at det blir våtere og våtere i terrenget. Det ligger også snø her. Jeg bestemmer meg derfor for å snu og gå til Ivarsbu den andre veien, langs vannet.

Her risler vannet nedover fjellveggen, og sola gir en gullfarge til det våte fjellet. Det ferske grønne gresset trives i overgangen mellom fjell og vei. Vakkert!

Ved Ivarsbu er vannstanden lav. Vannet skal tappes ned da det skal lages en ny demning.
Da dukker det opp en del drivved, blant annnet denne skulpturen her.

Jeg snur, og går tilbake. Tar enda et bilde av sola som er på vei ned, og et bilde av den vakre heggen som står langs veien.

Tenker jeg er utrolig heldig som har hytte her oppe, og gleder meg til å tilbringe pinsehelgen her.

 

Skogen er på sitt vakreste , synes jeg, med alle sine intense grønnfarger!

Noen ganger stopper jeg bare opp og ser oppover mot himmelen.
Grønt vakkert løvverk. Bare helt herlig!

Jeg går til Knabben hver dag så sant jeg er hjemme, og jeg har flere ruter å velge mellom. Turen tar  meg rundt en time, og det er fin trening da det er veldig bratt oppover. Lett å gå ned igjen, da!

Knabben er et populært turmål, noen tenner også bål der oppe og nyter sin niste der.

Folk er flinke til å ta med seg sitt søppel hjem. Sporløs ferdsel er bra!

Men i går var det noen som hadde kastet fra seg søppel, ikke mye, men det var godt synlig. De hadde blant annet sittet på benken der oppe og kastet fra seg bananskall, sjokoladepapir og sigarettsneiper- rett foran benken. En fantaboks hadde de også slengt fra seg.

Det er synd noen gjør slikt, og på dagens tur tar jeg med meg en søppelpose for å ta med alt ned igjen. Jeg finner også tre hundeposer på veien opp. To av hundeposene var tomme, det kan være at noen har mistet dem uten å være klar over det.
Men den tredje posen? Her tar man altså med seg en hundepose, plukker opp bæsjen- det er jo bra, men så kaster man altså posen fra seg rett ved stien???

Det burde være unødvendig å skulle plukke søppel etter andre, men når det først er slik at noen kaster sitt søppel rundt omkring, koster det lite for meg å ta det med til nærmeste søppeldunk. Heretter skal jeg legge en søpppelpose i rompetaska slik at jeg har den når jeg finner søppel ute i naturen. Kanskje en ide for flere enn meg?

Vi må ta vare på naturen vår!
Så heldig jeg er som har dette rett ovenfor blokka!

 

 

Det er mandag morgen, kvart på syv, og sola skinner. Det er som om sola roper på meg, ønsker meg velkommen ut i skogen. Etter mange dager på hytta tenker jeg det vil være fint med en Knabbentur igjen.

Det er ti dager siden jeg har gått her nå, og plutselig er sommeren kommet. Det er varmt, og det er et vell av ulike friske grønnfarger! Så vakkert!

Jeg går bortover lysløypa og så inn i Hundremeterskogen.

Her inne er det bare trær, skogbunnen er helt brungrå, og det er svært lite som vokser her. Men trær er det mange av, mest gran, noe furu og bjørk. Trærne står så tett at sola ikke når ned til bakken, og det er nok grunnen til at skogbunnen er som den er.

Stien tar meg oppover, og snart er det færre trær og mer lys. Tepper av liljekonvall dekker skogbunnen. Her er de bare i knopp, så den deilige duften merkes ikke ennå.

Jeg kommer snart innpå stien jeg vanligvis benytter, og den tar meg oppover og oppover. Nydelige blåbærris pryder bakken, i tillegg til all liljekonvallen. Grønt og grønt, utrolig vakkert!

Skogfiolen har erstattet blåveisen, den er liker vakker og har nesten samme farge.

En og annen løvetann er det også her oppe, og den er jo bare vakker da. En vakker blomst som allikevel ikke er ønsket på plenen og i hagen.

Jeg har to smilemenn som hilser på meg hver gang jeg går oppover. Det hender de er litt reduserte, og, nå, etter ti dager, ligger steinene strødd rundt omkring. Men jeg setter dem sammen igjen, slik at de kan hilse på meg og andre gående som kommer forbi.

En oppmuntring på veien opp!

En bjørk har nesten måttet gi etter for den tunge snøen denne vinteren, men enn så lenge lever den i beste velgående.

Utsikten er fin fra Knabben, og jeg ser også rett ned på blokka der jeg bor.

På vei ned igjen legger jeg merke til et ospetre. Ospa blir som regel angrep av skadedyr, og nå er den så fin, mens bladene fortsatt er uten de store skadene.

Lønnetrærne får også noen svarte flekker etterhvert. Her er de bare så herlig grønne, og de er så fine der de blir hilst God morgen av sola.

På vei hjem plukker jeg med meg en bukett liljekonvall, og i skrivende stund nyter jeg duften av den. Jeg er så glad for at jeg bor slik til, i nærhet til vakker natur.
Kunne vel ikke ha hatt en bedre start på dagen!

I sameiet vårt har vi flere fellesarealer, og det dreier seg om plener, ulike bed og uteplasser. Vi har en plengruppe som er ansvarlig for klipping av gresset, og vi har to hagegrupper som har ansvar for beplantede arealer.
Jeg er med i den ene hagegruppene, og i fjor gjorde vi veldig mye her. Vi fjernet masser av døde busker, vi fjernet masser av bark, og vi fylte på ny jord og plantet stauder. De blomstret så fint i fjor høst.

Trivsel i hagegruppa.

 

Det er med stor spenning jeg ser frem til hvordan det blir dette året! Som leder for hagegruppa føler jeg også et visst ansvar- vi har jo brukt en del penger, og det betyr mye at det blir vellykket.
Men så kom våren, og den kom sent…..

Foran blokkene har vi eføy, rosespirea og hvit potentilla. Jeg har bodd her i seks år, og hver vår har det vært noen visne blader blant det grønne, men denne våren var eføyen helt full av visne blader. Vi så ikke et eneste grønt blad – et skikkelig sørgelig syn!
Hva i all verden hadde skjedd?

Det første vi gjorde var å strippe grenene for de tørre bladene, og vi gjødslet og vannet- og håpet på det beste….

I staudebedene var det heller ikke mye liv. Jeg hadde jo stauder i hagen der jeg bodde tidligere, og jeg har aldri opplevd at stauder ikke er kommet opp igjen året etter. Selv på hytta kommer de igjen, år etter år!
Her har vi plantet dem i kasser og ikke i blomsterbed, men det burde vel ikke ha noe å si.
De eneste som hadde kommet opp, var iris og en som heter allium millennium.

Jeg var nede på fellesområdet flere ganger i uka, tittet ned i jorda rundt de visne stilkene fra i fjor.
Var ganske så fortvilet, så for meg at omtrent alt var dødt. Men så begynte det å skje ting…..

Her er et lite skudd på planten solhatt,

og her er skudd på planten kattehale.
Utrolig hvor glad jeg blir for å se slike små skudd!

Her kommer floksen øverst, og den nederste er jeg usikker på hva er. Det spirer og gror, og jeg er kjempeglad!

Vi har god plass mellom staudene, og tanken er å dele dem når de blir større. Etter hvert håper vi på kasser fulle av fargerike stauder!

Vi fikk i fjor noen klematis som den andre hagegruppa ikke skulle ha. Dette var dårlige planter de hadde klaget på, og de fikk nye fra hagesenteret der de var kjøpt.
Vi tenkte at vi kunne sette dem ned i den største kassa vår, overlever de, så er det bra, hvis ikke er det også greit.

De fleste av plantene har kommet med nye skudd, men denne planten ser død ut.

Men se, helt nederst, på baksiden, kommer det et skudd også her! Herlig!

Det er fortsatt noen planter som ikke har kommet opp, men jeg vet nå at jeg må være tålmodig.
Jeg må huske på at det faktisk snødde tre ganger i april!

 

I fjor satte vi også løk -tulipaner og påskeliljer. Vakre farger!

I den største kassa er det mye rhododendron, og noen av de blomstrer allerede!

Og så var det eføyen, da. Hvordan går det med den?

Den kommer seg den, også. Jeg venter litt med å klippe vekk det tørre, ser at det vil komme flere blader og nye skudd.

Det er så godt å se at alt vokser, og sammen med de andre på hagegruppa skal jeg gjøre alt jeg kan for at vi skal ha det trivelig i sameiet vårt. Kjempefint for meg å ha en hage å stelle – selv etter at vi solgte huset med stor hage og flyttet i leilighet. Jeg elsker jo hagearbeid!

Vi har hatt tre helt herlige helger på hytta nå, og vi har sett snøen smelte fra dag til dag. For tre uker siden var det 80 cm med snø rundt hytta, nå er det helt bart!

På samme måte har vi kunnet følge med på isen på vannet. Det er ikke lenge siden folk gikk på ski over vannet, men nå er det snarere kano som gjelder.

Denne helgen har det skjedd veldig mye, og store deler av vannet er nå fritt for is.

Etter en hel dag med bæring av kubber og påfølgende kløyving og løing, er jeg det jeg vil kalle ganske så skitten. Føler jeg har sagflis i håret, jeg har kvae på armene, og dette gjør at det er nødvendig med en skikkelig vask.

Jeg går først ned i bekken, tar en god kroppsvask i det kalde vannet.
En ny tanke kommer – hva med et bad i vannet?

Solveig, søsteren min, blir med meg ned. Jeg går langsomt uti. Står en stund, kjenner på følelsen. Det er akkurat som om det strammer til rundt leggene mine.
Jeg bøyer meg, tar vann i håret. Tar frem sjampoen og masserer den inn i håret. Føler denne strammingen også i hodet nå, det er nesten som om blodet og alt inni hodet stivner.
Men jeg må jo skylle håret også, jeg kan ikke gi meg nå!

Etter hårvasken bestemmer jeg meg for å ta et ordentlig bad. Jeg går utover, og legger på svøm.

Det blir ikke mange svømmetak, men det er egentlig ganske herlig. Ikke minst nå jeg kommer inn igjen, en helt spesielt forfriskende opplevelse! Helt nydelig!

Og så er det jo litt artig å svømme med is rundt meg, da!
Artig er det også etterpå, når vi er på vei opp til hytta igjen. Da møter vi nemlig en mann som skal på skitur, til Stølesetra! Snakk om kontraster!

Jeg kan virkelig oppfordre til et slikt bad, det er en helt spesiell opplevelse, kan ikke sammenlignes med noe annet. Men skal du ta et isbad, må du forte deg, for isen smelter fort nå om dagen!

Vinter på hytta- ei hytte uten strøm. Da må vi fyre for å få varme, og for å fyre, trenger vi ved!
Vi er på hytta rundt nitti døgn i året, og når Trond etter hvert går av med AFP, vil det bli enda flere døgn her oppe. Flere hyttedøgn, og enda mer ved.

Ved i ovnen gir varme- og skikkelig hyttekos!

Men hvor får vi veden fra?

Jo, det starter med et tre. Et tre som tar utsikt, et tre som er skadet ved toppbrekk, eller et tre som for eksempel står for nær veien opp til hytta.

Trond tar med seg motorsaga, jeg holder meg litt på avstand. Det tar ikke lang tid før treet ligger nede.
Trond kvister og kubber treet, og jeg henter kubbene og bærer dem frem til plassen foran hytta.
Svetten renner, dette er hardt arbeid for oss begge.

Endelig er de alle på plass, klar for å kløyves.

Trond bruker ei øks, ei skikkelig kløyveøks. Han tar de største kubbene. Hardt kroppsarbeid!

Jeg har min egen hjelper. Espegards Kindling Cracker. Med denne får også jeg deltatt i kløyvingen. Kjempekjekt! Noen ganger må jeg bruke femten slag før kubben deles i to, andre ganger langt færre.

Det er hardt arbeid dette også, men veldig effektivt. En skikkelig god investering!

I avløpet av denne helgen har vi fått gjort ganske så mye. Fornøyd med innsatsen! Det er bare så herlig å se radene med ferdig kløyvet ved!

Dette er bare en del av det vi trenger. Vi har felt og kubbet flere trær lenger unna- de må vi frakte til hytta når veien blir farbar. Det et fortsatt mye snø i veien opp til hytta.

Dette er, som nevnt allerede,hardt arbeid, men det er et herlig vårarbeid, og jeg kaller det Vårens vakreste eventyr!
Et givende arbeid som gir oss mulighet til å nyte hyttelivet også sen høst, om vinteren og tidlig vår.

For ikke å snakke om nydelige kvelder ved bålpanna! ❤️