28.07.21

Det er onsdag og vår tredje dag hjemme etter å ha vært på hytta i seks uker. Vi har vært hjemom et par dager innimellom, men nå er vi altså hjemme igjen. Deilig det også! 
De to første dagene gikk med til klesvask og vask av leilighet, og det var også en liten jobb å gjøre på terrassen. Vi har blomster og kjøkkenhage på hytta, der har det vært godt stell i sommer. Blomstene på terrassen, derimot, har ikke fått god pleie. Vann har også vært en mangelvare, og dette merket vi godt da vi kom hjem. Jeg måtte kaste noen visne planter, men en del hadde også klart seg. Heldigvis. Vintergrønt, tomater, chilliplanter, roser og klematis lever fortsatt, og jeg håper de vil trives godt nå som de har fått vann og påfyll av gjødsel. De visne plantene er blitt erstattet av  nye- ynde, hagehortensia og krysantemum. Fargerike og vakre. 

Det er lenge siden jeg har vært på Knabben. Omtrent seks uker siden. i dag regner det, og det er også meldt torden – på Storm. Yr varsler bare regn, samt opphold på ettermiddagen. 
Jeg liker å sitte på terrassen når det regner og tordner, det er en helt spesiell stemning. Jeg hører regnet tromme mot taket, jeg ser lyn, vannrette eller loddrette, og de lyser opp i alt som er grått og mørkt mens jeg selv er omgitt av stearinlys –  Det er fint, det! 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men å gå tur i tordenvær, det er ikke særlig fristende. Å være på Knabben i tordenvær, er helt uaktuelt. Jeg går rundt i stua, kikker ut, regn og mørke skyer. Jeg setter meg igjen, leser litt, reiser meg og tar nok en runde i stua. For andre kan jeg nok se ut som et dyr i bur!
Hva skal jeg gjøre? Skal jeg stole på Yr, eller skal jeg lytte til det Storm har å si? 
Det er tjueåtte grader inne, nesten ikke til å holde ut. Litt over tjue ute, i tillegg til frisk luft…
 

Jeg velger Yr, tar på meg en topp, shorts, gode sko og en caps. Det regner når jeg går ut, men det gjør ikke noe så lenge det er varmt. Jeg ser ganske fort at jeg har skogen for meg selv i dag, ikke et menneske å se. 
 

Det føles som om regnet kjærtegner huden min, deilig og forfriskende. Det tar ikke lang tid før toppen min er gjennomvåt, men det er helt OK.  Snart er også shortsen våt, det samme er håret. Jeg ser nok ut som en pjuskete katt som er blitt trukket opp fra vannet. Jeg kunne selvsagt ha kledd meg annerledes, men det er mye bedre gå lettkledd enn å ha på seg regntøy. Regntøy som blir klamt og klistrer seg til kroppen. 

Jeg sjekker et par kantarellsteder, men finner bare noen små eksemplarer. Plukket en god del på hytta, men også der tørket de inn etter hvert på grunn av for lite regn. Et par tre dager med regn nå og så vil kantarellene vise seg i all sin prakt. 
 

I starten hører jeg kun regndråpene som treffer løvverket, men når jeg nærmer meg Solbergelva, elva altså, hører jeg vannet bruse. Vann har alltid fascinert meg, og jeg må alltid ta et bilde. 

Jeg tar Kjevlingen opp mot Knabben. Jeg ser at vannet har laget sin egen vei i veien som går opp mot Vasshella. Det er ingen som har laget renner i veien for å lede vannet bort fra veien, og da blir det gjerne slik. 

Det ser ut som om jeg gjør rett i å lytte til Yr, og jeg bestemmer meg for å gå opp til toppen. På Knabben er det ikke mye å se i dag. Men fint allikevel. Alltid fint her. Det gjelder bare å se de små ting – som de fantastiske vanndråpene i tuppen av furunålene.

Jeg skriver meg inn i boka, og begir meg på hjemveien. Er forsiktig på vei nedover, Det er mange røtter i stien som er blitt sleipe på grunn av regnet. Jeg kommer meg trygt hjem igjen, og er godt fornøyd med at nok en tur til Knabben er tilbakelagt.

Trond har polert bilen min mens jeg har gått tur, og etter middag tar også han en tur til Knabben. Så fort han er ute av døren, tenker jeg: Hva med en tur til? Det er oppholdsvær nå, og det kunne være godt med en kveldstur. Jeg liker ikke å gå oppover sammen med Trond da han går så innmari fort. Liker best, mitt eget tempo, jeg! 
 

Jeg skifter igjen, og går oppover, etter ham. Selv om det nærmer seg høst, er det så grønt og frodig. Jeg lar bildene tale for seg selv

Snart kommer jeg til furua som står et sted der stien gjør en sving. Utrolig at den står der så rank og flott- den klarer seg uten mye jord, og røttene sprer seg utover berget.

Litt lenger opp kommer jeg til ett av de trærne som ble offer for den harde vinteren. Det falt over stien, og noen, kanskje Willy, tok med seg saga opp hit og sørget for at treeet ikke bli liggende i stien. 

Når jeg kommer opp på platået før den siste oppstigningen, møter jeg Trond på vei nedover. Han blir ikke så veldig overrasket over å se meg. «Du så så lur ut da jeg gikk, så jeg tenkte kanskje at du kom etter,» sier han.

Jeg spør om han ikke kan bli med meg opp til toppen, og han snur for å holde meg med selskap. Helt greit å gå sammen md ham den siste biten – Det er jo ikke langt igjen! 

Det er bedre utsikt fra Knabben nå enn det det var tidligere i dag. 

Himmelen er spesielt fin, synes jeg. 

Tar et bilde av Trond også før vi går ned igjen. 

Nå er det sent på kvelden, jeg sitter på terrassen og skriver denne bloggposten. Synes det er så fint nå som det begynner å bli litt mørkere om kveldene. Nyter livet på terrassen, omgitt av mine planter og stearinlys. 

19.07.21

Det er lørdag kveld, vi sitter ved bålpanna, og Hanne, min svigerinne, foreslår en tur til Styggemann. Vi synes det er en god ide, og bestemmer oss for å gå dagen etter. 

Styggemann er den høyeste toppen på Skrim, Den ligger 872 meter over havet, 
Vi ser den fra hytta vår, den ligger der i horisonten og lokker på oss. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dagen etter er vi klare for tur.  Vi møtes halv elleve, og er utstyrt med matpakker, en ekstra vindjakke, drikkeflasker med vann og det vi trenger for å koke kaffe. 

Vi følger først den idylliske stien langs vannet og går til Ivarsbu. 
Her er det så koselig å gå, grønt og fint.

Men det tar ikke så veldig lang tid før idyllen brytes. Plutselig kommer Hanne med et skrikende utbrudd, etterfulgt av et fra meg. På stien, rett ved føttene våre, ligger en ekkel, svart hoggorm. Kan vel ikke si at den ligger og venter på oss, den ville vel ha stukket av før vi kom, dersom den hadde rukket det. 
Jeg tar et bilde av den, ikke noe nærbilde, det tør jeg ikke. Vi lar den ligge, og håper den er blitt så skremt av oss at den finner ut at den skal holde seg borte fra stien heretter.

Ved Ivarsbu, hytta til Larvik og Omegns Turistforening, blåser det friskt i dag. Hytta ligger like ved vannet, en perle av et sted, spør du meg! Pappa fikk tilbud om å kjøpe stedet da det var i privat eie, han takket nei, og angret all sin dag. 

Det er tre ulike boenheter her, og alle må forhåndsbookes. Hovedhuset er forbeholdt medlemmer av LOT, mens smia og båthuset har standard DNT-nøkkel. 

Fra Ivarsbu går vi over demningen før vi begir oss inn på stien som tar oss i retning Svartjern. Her er det lett å gå, på store deler av strekningen er lyngen fjernet, og vi går direkte på fjellet. 

I nærheten av Svarttjern kommer vi til et stikryss det vi tar av i retning Stølesetra. Ikke lenge etter at vi er kommet inn på denne stien, kommer vi til vardene. Vi kaller dem varder, men det er små steinrøyser på begge sider av stien. Spesielt og vakkert! Som så mange andre tar vi steiner som ligger på bakken og legger dem på en av vardene. 

Det er mye molter langs stien, men de færreste er modne. Vi finner en og annen som kan spises, og det smaker som alltid veldig godt. 

Noen steder er det vått, og her ligger det myrbroer vi kan gå på. Det er ikke alle som er like stødige der de ligger, og går du her for første gang, kan du bli litt overrasket når du tråkker i den ene enden på myrbroa og den andre enden spretter opp. Men uansett, tenker det er kjempefint at Turistforeningen har tatt jobben med å legge myrbroer her på Skrim. 

Når vi nærmer oss Stølesetra, går vi ned ei li der det ser ut som om det kan være masser av kantareller. Men det er det ikke. Vi har rett nok ikke saumfart terrenget her, men det er i alle fall ikke noe langs stien her. Men frodig, og grønt er det i alle fall. 

Etter omtrent fire kilometers gange kommer vi til Stølesetra. Den ligger vakkert til innerst i Stølekilen, og kan nås også via kano dersom vannstanden er høy. Hytta ligger på en setervoll, omkranset av markblomster som engsoleie, blåklokker og geitrams. 

Her tar vi en liten drikkepause før vi krysser kilen, og tar inn på stien som tar oss til Store Kongstjern. 

Nå går det oppover, nedover, bortover, nedover og oppover igjen før vi kommer til Store Kongstjern. Tenker dette, sammen med Stølestra, er en av milepælene på denne turen, 
Vi har nå gått litt over seks kilometer, og da har vi rundt trekilometer igjen før vi kommer til Styggemann. Men det er litt tøffe kilometer, så det er godt med en liten drikkepause før vi går videre. 

Vi går ikke via Sørmyrseter denne gangen, vi tar en shortcut, og tar stien som senere kommer inn på den blåmerkede stien fra Sørmyr til Styggemann. Snart kommer vi til en plass der vi har flott utsikt mot både Skrimtoppen og Styggemann. 

Vi kommer inn på den omtalte stien fra Sørmysetra, og nå kommer det mest vanvittige med hele turen. Vi har nå kommet oss opp i høyden, og så skal vi gå nedover igjen! Ikke bare litt nedover, heller! Vi går nedover og nedover, og enda mer nedover, og så vet vi at vi skal gå like mye oppover igjen før vi er like høyt som det vi er nå. Akkurat det føles litt unødvendig! Fint om det hadde vært en zipline her! 

Vel det er bare å starte nedstigningen. 

Bunnen når vi der bekken går, og det er jo en trøst å vite at nå er det bare oppover hele veien til vi kommer til toppen. 

Her nede er det også et skilt som viser at det for lenge siden var en boplass her. Kan tenke meg at dette var en fin og frodig plass der den lå like ved bekken. 

Etter en liten drikkepause starter vi på den siste etappen. 
Etter å ha gått en stund, snur vi oss og ser tilbake på toppen der vi var før vi startet å gå nedover. Nå er vi i alle fall på omtrent samme høyde igjen! 

Her forlater min niese, Ingrid, oss. Hun har vært tålmodig lenge, har gått sammen med oss, men nå ønsker hun å bruke resten av turen som ren trening. Mens hun småløper oppover, danner vi en litt tregere baktropp. 

Det er ganske tungt nå, og det tar ikke så veldig lang tid før pulsen min er på høygir. 
Vi klatrer oppover, noen steder på alle fire. Telefonen min legges i sekken- her trenger jeg begge armene. Det blir derfor ikke noen bilder fra denne fjellpartiet.  
 

Snart flater det litt ut, og vi kommer til et lite vann. Nesten fristende å ta et bad, men det blåser ganske friskt, så det blir med tanken. 

På toppen er det bare helt vakkert, utsikten er fantastisk flott. Vi ser mot Skien, vi ser Gaustatoppen, Knuten, Kongsberg, vi ser Store Stølevann, hytta vår ser vi ikke, men vi ser Oslofjorden og vi har en god utsikt over Skrimområdet. 

En selfie må vi også ta! 

Det blåser så mye i dag at det ikke er aktuelt med noen lunsj her oppe. 
Vi noterer at vi har gått 9,2 kilometer, og vi har brukt tre timer. Det skal dog sies at det gjelder fire av oss, Ingrid brukte ikke så lang tid som oss. Hadde hun ikke gått sammen med oss, kan jeg tenke meg at hun hadde tatt turen på to og en halv time, kanskje enda kortere tid også. 

Vi bestemmer oss for å ta skiløypetraseen ned igjen. Sommerløypa som vi gikk opp, er brattere, og vi vil da noen steder måtte ake nedover på rompa. Tenker det derfor er bedre å ta skiløypa, selv om den går i litt våtere terreng.

På vei nedover, ikke langt fra toppen, ser vi rester av flyvraket som har ligget her siden 1962. Et fly kjørte da rett inn i fjellsiden. Piloten var alene i flyet og omkom. 

Det er ganske vått i terrenget nedover, men det er frodig og vakkert. Ved siden av stien er det dvergbjørk og sisselrot. 

På vei nedover går tankene til vinter og ski. Å gå opp til Styggemann på ski, er en ting, men å kjøre ned igjen..! For meg er det så absolutt bedre å gå på beina. Det er altfor bratt for meg å kjøre på ski nedover her- det er blitt flere turer det jeg har sittet på skiene og akt nedover. Det er også blitt en del knall og fall! 

Vi ser etter et fint sted der vi kan spise, men vi skal lage kaffe, og derfor blir det til at vi venter til vi kommer til Store Kongstjern.

Der finner vi et fint sted ved vannet. 

Det smaker godt med mat nå – selv om osten er blitt ganske så klissete.

Trond lager kaffe, og den nytes.

Etter en god matpause tar vi fatt på de siste etappene av hjemveien. Vi kommer til Stølesetra igjen, og jeg tar enda et bilde før vi går videre. 

På vei mot Svarttjern passerer vi flere små tjern. De ligger der, så idylliske, og det er som om vi bare kan vente på at nøkken bryter vannflaten. Men det nærmeste vi kommer nøkken, er de vakre nøkkerosene.

I stien finner vi denne dagen kantareller på tre steder der vi ikke har sett kantareller før. De er så små at vi ikke plukker dem, og jeg er redd for at de vil tørke helt dersom det ikke kommer regn. 

Vi nærmer oss nå Ivarsbu, og snart ser vi hytta som ligger før vi kommer til  Ivarsbu. 
Ikke overraskende må jeg ta enda et bilde ved vannet. 

Vi avslutter turen med stien langs Vesle Stølevann, og nå er det ingen hoggorm som ligger og venter på oss. Heldigvis. 

Etter seks timer, hvorav en halv time er gått til spisepause, er vi tilbake på hytta. Vi har tilbakelagt nesten 18 kilometer.  
 

Om kvelden tenker vi tilbake på dagens tur, vi er godt fornøyd med å ha gått til Styggemann, og nyter en deilig Aperol Spritz. 
Turen kan anbefales! 

03.07.21

Sommerlykke-

Det er å våkne tidlig om morgenen, 
å sette seg i solveggen på hytta med en kopp kaffe 
Det er å sanse omgivelsene, 
se fuglemor fly inn i fuglekassa med mat til de små
Det er å se lille ekorn spise frø fra fuglebrettet
etterfulgt av bokfink og kjøttmeis

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Sommerlykke- 

Det er å gå ut på terrassen, 
denne gang også med kaffekopp på bordet
Det er å se på blomstene,
følge med på roseknoppene, 
solsikkene og chillyplantene

Sommerlykke-

Det er å gå barbent i gresset
og høre gjøken gale
Det er å ligge i solen, 
nyte varmen 
og kjenne et lite vinddrag stryke over huden så lett

Det er gå tur i skogen eller ved sjøen
det er å nyte synet av alle de vakre sommerblomstene.
Prestekrager, rødkløver og blåklokker
Skogstorknebb, smørblomst, akeleie og hundekjeks 
Det er å plukke en vakker fargerik sommerbukett 

Sommerlykke er å finne de vakre orkideene. 

Sommerlykke-

Det er å prøve fiskelykken,
å gå ned i elva, slå seg ned på yndlingsplassen 
sette mark på kroken og følge med på duppen
Det er å merke at fisken biter
sveive inn snøret og – få andre til drepe fisken

Det er å plukke markjordbær og træ dem på et strå
Det er å finne de første kantarellene, 
vente på moltene og alt det andre skogen har å gi

Sommerlykke-

Det er å nyte et godt måltid med familie eller venner
Grillmat, reker eller spelkemat
Jordbær med sukker og fløte 

Det er å nyte et glass vin eller to, 
gjerne også en aperol eller mojito

Det er et kveldsbad
i Evas eller Adams drakt
Det er å vaske håret og la shampoen blande seg med vannet
mens man svømmer utover i solnedgangen

Sommerlykke –

Det er en kveld ved bålpanna

Det er å nyte kveldshimmelen der den hele tiden endrer seg
fra å være blå, til å utvikle nyanser i rosa, oransje og lilla
Det er å legge seg i en hengekøye
å gi seg selv litt fart slik at den svinger fra side til side

Sommerlykke- 

Det er å nyte livet