Minst 15 000 skritt om dagen. I uke 12 oppnådde jeg dette målet med glans, jeg hadde et snitt på over 20.000 den uka. Men hva med uke 13? Jeg startet bra på mandagen, men tirsdagen gikk store deler av dagen med til reisen til Spania. Og de neste dagene? Jo, en liten tur hver dag ble det jo, men mye tid ble tilbrakt ved bassenget eller et annet behagelig sted. Dette har vært en veldig bedagelig uke, kan man si, med mye god mat og drikke. Dette vil nok straffe seg skikkelig på vekta når jeg kommer hjem…. Kort sagt: ingen måloppnåelse i uke 13.
210 turer til Knabben i løpet av året Det ble mange turer i uke 12 og tre turer på mandagen i uke 13. Jeg tenkte det ville være flott å kunne komme opp i 100 turer før jeg dro til Spania. Det klarte jeg også. Hurra!
Jeg gjennomførte en økt med styrketrening i uke 12, ingen i uke 13.
Ja, dette var altså den første uken jeg ikke nådde målet om minst 15 000 skritt om dagen, men da er et bare å satse på nytt fra og med idag. Håper jeg klarer det i morgen også, da blir det en del timer i bil og på fly….
Det er mandag, vår sjette dag i Spania, og i morgen reiser vi hjem. Vi har hatt noen herlige dager, har kost oss veldig sammen med vennene våre, har opplevd masse, spist mye god mat og drukket mye godt. Men nå er det snart slutt på dette bedagelige livet. Hverdagen tas tilbake av oss, og av vennene våre. Kan tenke meg det blir godt for dem å ha huset for seg selv igjen!
En aperol ved bassenget er veldig godt! Vi har hatt sol og nydelig vær hele uken, og før vi kom, ja da hadde det regnet i flere uker!
Grete og jeg har badet, vannet er ikke oppvarmet, så det er ganske forfriskende, kan man si!
Men i morgen er det altså slutt på dette deilige livet, og som en overgang, tar jeg i dag min første morgentur her nede. Fra og med onsdag er det tid for et fysisk aktivt liv igjen! Jeg går langs gatene, på fortauet, og her er fortauene dekortert med fliser. Vanligvis er det så tørt at det aldri skjer at noe vokser mellom flisene, men som et resultat av den våte våren, vokser det en liten plante både her og der. Jeg bor i et villastrøk, og det er koselige, sjarmerende spanske hus overalt.
På ledige tomter og i nye boligfelt, kommer funkishusene. De er ikke akkurat sjarmerende, synes jeg, men jeg liker dem. Skikkelige stilige er de!
Jeg er tidlig ute denne morgenen, og jeg møtes av nydelige dufter, dufter jeg ikke har kjent når jeg går her på dagtid. Alt er mer intens på morgenen, og det er veldig stille. Kun fuglesang høres. Nydelig! Det er ikke denne blomsten, bougainvilleaen, som sprer de deilige duftene, men vakker er den! Nei, duftene kommer fra hagene bak de høye murene, men jeg ser jo ikke hva det er.
Men noe kan jeg se, over murene, og det er appelsiner. Store, deilige appelsiner. Appelsinene høstes to ganger i året her nede.
Sitroner ser jeg også, de er nok ikke like søte!
Mens jeg går her, dukker sola opp med sin oransje, varme farge.
Må bare ta med et bilde til!
Jeg går oppover og nedover, på kryss og tvers, og er nøye med å merke meg retningen underveis. Jeg må jo sørge for at jeg kommer meg tilbake til huset igjen! Jeg nyter blomstene som nå stortrives i parkene, så fargerike og vakre!
Etter en times tid er jeg tilbake der jeg startet, og jeg avslutter denne bloggposten med dette bildet. En søt detalj i en mur – som gir et lite innblikk av hva som er innenfor!
Nå skal jeg nyte nok en spansk frokost, og etterpå noen timer i sola. Skal også gå tur senere i dag, for nå skal jeg opp i 15 000 om dagen igjen!
Helgens utfordring fra Margrethe er M. Egentlig kunne jeg da ha startet med et bilde av henne, dette fordi hun er ei flott dame som bidrar til aktivitet i vår bloggverden. Hver helg gir hun oss en ny utfordring- tusen takk til henne! Jeg kunne også ha lagt ut et bilde av meg selv da mitt mellomnavn er Marie.
Men det navnet jeg velger i dag, er Matheo. Han er mitt yngste barnebarn, blir snart seks måneder. Han er bare helt skjønn, og jeg skulle gjerne ha sett ham hver eneste dag. Foreldrene hans er restriktive mht bildedeling, så i stedet for et bilde av hjerteknuseren, legger jeg ut et bilde av det første strikket til ham. Jeg gleder meg til å følge ham fremover, følge hvert utviklingsskritt. Er så takknemlig for ham og for mine to andre barnebarn, Leon og Tilia. Er så glad i dem alle.
Det neste jeg vil ta med her, er et bilde av månen. Månenedgang er en fantastisk opplevelse slik også solnedgangen er det. Så stemningsfull, så vakker.
Fredagen er her, og i dag tar Terje oss med på vinsmaking.
Turen går til Santa Catalina del Mañán, ca en times tid med bil fra Quesada.
Rundt tretti bønder med egne vingårder slo seg sammen for å løse et logistisk problem knyttet til vintransport, og i 1962 skapte de den store Mañán-vingården.
Det er Rakel som driver bodegaen, hun ønsker oss velkommen og tar oss med inn i vinens verden. Vi får smake to ulike hvitviner. to rødviner og en type bobler.
Flaskene blir flere etter hvert som smaksprøvene blir flere, og jeg kan jo tilføye at stemningen stiger i takt med antall smaksprøver.
Etter endt vinsmaking tar vi en runde i butikken, og det blir et godt salg både av hvite og røde viner, i tillegg til ulike typer bobler.
Etter et par timer på bodegaen drar vi til en landsby i nærheten, og der har Tone Lise bestilt bord med tapas – og vin. Her nyter vi fantastisk gode tapasretter, ekte spansk mat. Nydelig!
Vi tar en runde i landsbyen, og det er så koselig å gå her, i de trange gatene i gamlebyen.
Her er et eksempel på at veggmalerier kan være fint!
Vi går oppover mot en høyde i landsbyen, må jo forbruke litt kalorier også!
På toppen er en kirke, og de som har lest mange av mine bloggposter, vet at Ann-Britt og jeg gjerne går inn i kirker der vi har mulighet for det. Her er døra dessverre låst, og vi får ikke se hva som befinner seg innenfor ytterveggene.
Etter besøket på toppen, går turen nedover igjen mot parkeringsplassen. To herlige damer leder an, og snart er vi klare for hjemreise. Nok en flott dag!
Etter å ha spist lunsj tar vi en tur over gata og inn i Reina Sofia Parken. Det første som møter oss her, er denne flotte karen. Kan du tenke deg noe mer fargerikt? For en blåfarge, og for en grønnfarge!
Fjærprakten er litt av et syn, men dette er bare hannen som har denne. Merkelig at det så ofte er slik at hannfuglene vekker mer oppsikt enn hunnfuglene! Tenk på den dompapen, på stokkendene, på tiuren…
Denne parken er et kunstig anlegg i motsetning til naturparken jeg har skrevet om tidligere. Her er det dammer der ender koser seg, både i vann og ved siden av vann,
og det er kunstige fossefall.
På en liten øy i dammen har flere skilpadder funnet sin plass.
Skilpadder eller ender- det er påfuglene jeg vil huske fra denne parken. Så flotte, så fargerike, så imponerende!
Etter turen i parken går vi ned til stranda. Det er flere broer som tar oss ned til stranda, og det tar ikke lang tid før vi er nede ved sjøen.
Jeg tar av meg skoene, og følelsen er helt ubeskrivelig! Føtter i vann, bare helt nydelig! Jeg kjenner sand mellom tærne, tær som griper sanden, føtter som av og til synker litt i sanden. Herlig!
Som du ser, er det ikke bare jeg som har tatt av meg skoene!
Vi nyter det rett og slett. Stranden er lang, og hadde vi hatt med oss stoler, kunne vi ha satt oss ned for å nyte solen. Hadde vi hatt håndklær, kunne vi også ha tatt et bad. Det har vi altså ikke, men det er så fint bare å gå her, til lydene av bølger som slås mot land.
Selvsagt må vi også plukke med oss skjell, skjell i ulike størrelser, farger og sjatteringer.
Vi nærmer oss enden av denne flotte stranda. I horisonten kan vi se bebyggelsen helt nede i strandkanten, en bebyggelse som snart vil være historie.
Havet gir og havet tar, hadde jeg nær sagt. Vannet trenger seg lenger og lenger inn, med uante krefter. I den forrige bloggposten skrev jeg om beplantningen for å binde sanda. I starten var det sanddynene som ble beplantet, men etter hvert begynte de å også beplante skråningene ned mot sjøen. Vi kommer bort til husene som ligger langs strandkanten. Opprinnelig var det rikfolk fra blant annet Madrid som kjøpte ferieboliger her. Etterpå har de gått i arv, det var sjelden noen av dem var til salgs. Du kan jo tenke deg for en flott ferieidyll dette var! Tenk å sitte her på denne terrassen og se rett ut på havet. Men nå er idyllen borte….
Havet spiser seg innover, stranden forsvinner, og det samme gjør grunnen husene står på. Dette blir verre fra år til år.
Noen forsøker å legge stein foran husene sine, for på denne måten å berge huset, men det hjelper lite…
Husene skal nå rives. Dette er bestemt av staten, eierne protesterer, men det hjelper ikke. Rivingen har begynt, og flere hus står for tur. Slik jeg forstår det, skal hele rekke med ferieboliger rives.
Husene fremstår ikke som velstelte i dag, og det er mange av den som ikke er vedlikeholdt. Det er ikke så merkelig siden fremtiden for disse husene er så usikker.
Her er det et hus midt inni rekken som er bedre vedlikeholdt enn de andre.
Her ser vi hvordan grunnen gradvis forsvinner.
Illustrasjonen ovenfor viser hvor mye av stranda som har forsvunnet på noen år, fra 2000 til 2017.
Jeg med et siste bilde fra husrekken, en svunnen idyll.
Blir spennende å se om husene er her neste gang jeg kommer….
Avslutter med et bilde av disse to glade damene som er klar for nye eventyr- Sofiaparken og påfugler venter!
På onsdag våkner vi til blå himmel, og nydelig varmt vær. Sommer! I dag skal vi til Guardamar, en liten by i nærheten av der vi bor. Vi skal gå tur i parken, Parque Alfonso XIII.
Her er hele gjengen samlet. Vi er sammen med et vennepar av Ann-Britt og Bjørn – Tone Lise og Terje. Terje er vår eminente guide i dag, og vi skal lære mye før vi er ferdig med turen:
Guardamar ble utsatt for et stort jordskjelv i 1829. Byen ble bygget opp igjen i 1832 og årene fremover. I 1901 var det en stor sandstorm her, og i 1904 begynte de å plante trær som skulle binde sanda og hindre erosjon. (Kan tenkte meg at Terje er fornøyd med at jeg har fått med meg alt dette!)
I parken er det flere store trær. Noen av dem har renskurte stammer, slik du ser på dette bildet. De er så gode å ta på.
Andre trær skal klemmes! Godt det også!
Som nevnt i den forrige bloggposten har det regnet her i flere uker. Takket være regnet er det nå grønt og frodig her, og blomstene trives godt!
Gule margeritter er det overalt. Vakkert!
Denne hvite skjønnheten må også få være med. Jeg vet ikke hva den heter…
Strå er også vakre!
I parken er det også kaktus, her en aloe vera. Aloe vera-gel er kjent for å virke lindrende, fuktighetsgivende og mykgjørende på huden, spesielt på tørr hud. Den brukes mye i hudkremer, dusjsåper, badeolje og i solpleiende kremer.
Som allerede nevnt startet de de i 1904 å plante trær for å binde jorda. Det plantes mye pinjetrær, det er en type furu som du ser på bildet ovenfor.
Francisco Mira Botella var skogsingeniør, det var hans som ledet skogplantingen på sanddynene på begynnelsen av 1900-talket, og han viet 28 år av sitt liv til dette arbeidet.
Her sitter han sammen med Grete og Ann-Britt, udødelig som han er!
Etter en flott tur i parken smaker det godt med lunsj og et glass hvitvin.
Fra restauranten har vi utsikt til gaten, og plutselig er det et lite følge som skal krysse veien. Vi teller i alt syv påfugler, de går her fra parken vi kom fra og er på vei til parken på den andre siden av gaten. Påfuglene kan du møte i en senere bloggpost.
Neste bloggpost dreier seg om turen vår på stranda. Her står Ann-Britt og ser utover mot havet. Så – det er bare å glede seg- fortsettelse følger!
Klokka er litt over fire tirsdag morgen, vi har vært våkne en halv time allerede, og står ute og venter på et vennepar, Sjur og Grete, som skal plukke oss opp. Når de kommer, skal vi sette kursen for Oslo Lufthavn.
Vi gleder oss alle sammen. Vi gleder oss til å se vennene våre igjen, Ann-Brit og Bjørn. Vi glede oss til herlige dager sammen i Quesada, vi gleder oss til nydelig spansk mat og til godt drikke. Seranoskinke, aioli, manchego-ost, chorizopølse, oliven, ferske baguetter og rødvin.
Vi nyter først en frokost på flyplassen, og etterpå er det litt venting før vi kan gå ombord i flyet.
Vi er kledd for en vanlig norsk førsommerdag, men vet at vi snart kan legge vekk dongeribukser og ta på oss lettere klær. Det har regnet i mange uker i Spania nå, men vi har lovet å ta med oss finværet vi har hatt hjemme den siste tiden. Vi holder selvsagt det vi lover!
Som du ser, har vi gjort nettopp det, tatt med oss finværet, altså. Her er det 20 grader i skyggen, helt nydelig! Det er så godt å være her igjen, å kunne nyte denne utsikten igjen.
Kardemommebyhuset er klar til å ta oss imot, og her skal vi nyte den kommende uken.
Her, i denne koselige utestua, skal vi nyte gode måltider.
Jeg tar meg en runde rundt huset, hilser på planter jeg har sett tidligere. Denne er blitt skikkelig stor siden sist gang jeg var her!
Nytt av året er Ann-Brits lille urtehage. Blir fint med friske urter til maten!
Vi føler at vi er utrolig heldige som kan få komme hit og nyte sommeren allerede i mars måned! Svært takknemlige er vi også! Fortsettelse følger.
I midten av februar gjorde jeg det samme med paprika, noen frø i en potte, og se hvor store også de plantene er blitt!
Det er spennende å følge løkplantene ute også. I den ene urnen har jeg satt sammen krokus og tulipaner, og i den andre tulipaner og påskeliljer. Nå blir jeg borte en uke, og det blir spennende å se om krokusen kanskje blomstrer når jeg kommer hjem!
Brønnøya på torsdag, Oslotur fredag. Etter en god frokost tar vi toget til Skøyen. Vi har tenkt oss til Frognerparken og Sørenga.
Vi har ikke gått lenge før vi kommer til noe som ser ut som en stor park. Det er en hage, hagen som hører til Skøyen hovedgård. Enn så lenge er det ganske brunt og grått her, men Solveig forteller at den er veldig vakker når alle blomstene står i sin beste flor. Gården er til slags nå, og har du 500 000 000, kan du vurdere å kjøpe den! Jeg tok ikke noen bilder her, men går du inn på Finn.no, kan du se flere bilder fra eiendommen.
Det er ikke langt fra Skøyen hovedgård til Frognerparken og Vigelandsanlegget. Skulpturene i parken ble skapt av Gustav Vigeland i tidsrommet 1920-årene til 1943.
Anlegget inneholder til sammen 214 skulpturer, alle er modellert av Vigeland, og parken er opparbeidet etter hans tegninger. Skulpturene er i granitt, bronse og smijern. Vigeland modellerte alle skulpturene i full størrelse, mens hogging i granitt og støping i bronse ble utført av dyktige håndverkere. Arbeidet med parken tok flere tiår, og var ikke ferdig før rundt 1950.
Smijernsportene som leder inn til parken, er et kunstverk i seg selv. Det er tretten slike porter.
Monolitten er en 17 meter høy steinsøyle. Den er hugget ut av én granittblokk, og den består av 121 figurer. Den ble modellert i 1924-25 og hugget ut i årene 1929 -1943.
Et fantastisk kunstverk!
Vakre skulpturer i granitt. Så glatte og gode å ta på, alle med individuelle uttrykk!
På broen finner vi skulpturer i bronse.
Den mest kjente av bronseskulpturene er vel Sinnataggen.
Under broen renner vannet så stille. Fortsatt er det is på deler av vannet.
Rosene er tildekket, det er 14 000 av dem, fordelt på 150 ulike arter. Det er nok på sommeren jeg skulle ha vært her, tenk hvor flott det er da med alt det grønne, fontenen, vannet og roser i alle farger. Da er det også masser av folk her, så da lønner det seg nok å være tidlig ute. Tror jeg må dra tilbake senere, jeg!
Vi går videre, i retning Slottsparken. Vi tar en liten avstikker fra Frognerveien, går opp på en liten høyde, og kommer til Kruseveien. Her finner vi noe vi ikke forventer å se midt i byen.
Her er det et gammelt tømmerhus, og det er nesten så vi lurer på om det er frittgående høner her også. Ser ut som et lite gårdstun.
Det er flere sveitservillaer her.
Det er et også et murhus i jugendstil,
og det er også nyere bygg i denne lille gaten. Mange ulike stilarter på en liten høyde!
Det tar ikke lang tid før vi er nede i byen igjen, og turen går videre til Pascal konditori ved Slottsparken. Her tar vi en lunsj, og Solveig avslutter med en makron. Det er masser av ulike kaker her, og makronene kommer i mange ulike smaker og farger.
Like før vi skal gå, komme to flotte gardister marsjerende nedover veien i parken. Jeg stusser litt da jeg ser de krysse gaten, og plutselig kommer de inn. De går rett til kakedisken, og snart er det ute igjen, marsjerende oppover der de kom fra.
Jeg tar et bilde av det hele, sender det til Eirik, min yngste sønn som også var i Garden. Han kan fortelle at de ofte kjøpte kaker på Pascal! Godt de kan kose seg litt også!
Gode og mette setter vi kursen mot sjøen. Sola skinner og speiles i sjøen. Vakkert! Solveig er også en god modell!
Ovenfor oss har vi Akershus festning. En annen gang kunne jeg tenke meg delta på en omvisning der oppe. Alltid artig å lære noe nytt! Google forteller meg at festningen opprinnelig ble bygget på 1200- tallet.
Dette skiltet finner vi nedenfor festningen, og det er ganske nytt. Plassen ble navnsatt i 2024 til minne om deportasjonen av de norske jødene som foregikk på skipet Donau 22.november 1942. 529 jøder ble den dagen sendt til utryddelsesleiren Auschwitz.
På plassen er det flere stoler. Ved første øyekast ser de ut som helt vanlige stoler, men de har ikke seter. De er plassert enkeltvis, parvis eller flere sammen. De symboliserer dem som ble sendt vekk- enkeltpersoner, par eller familier. Stolene er plassert utenfor festningsmurene – utenfor rettsvernet. De har altså ikke noe sete, fundamentet for å sitte trygt er tatt vekk. De vender ut mot fjorden der Donau ventet på å ta dem vekk, til noe de ikke visste hva var….
Snart kommer vi til dette stjernetreet. Minner meg litt om hjertetreet i Kongsberg.
Og så- så ligger Operahuset der, tegnet av arkitekt- og designerkontoret Snøhetta. Det ble påbegynt i 2003, og ferdigstilt i 2008.
Bygget er kledt med marmorplater både innvendig og utvendig.Taket er også laget av marmor, og ser ut som et isfjell som stiger opp av vannet.
Taket er åpent for alle.
Snart oppe på toppen! Som du ser er det trappetrinn her og der, og det er ikke vanskelig å se dem når du går oppover. Når du skal ned igjen, bør du være obs. Her er det fort gjort å snuble!
I nærheten av Operahuset er det badstuer. Noen steder også bålpanne utenfor. Tenker det må være herlig å hoppe ut i det kalde vannet for så å gå inn i badstua etterpå! (En spesiell hilsen til Mette her- må være deilig å ha en badstue å gå inn i etter dine vinterbad!)
Skulpturen Moren finner du i Bjørvika, på brygga foran Munch-museet. Det er et ni meter høyt kunstverk laget av den britiske kunsteren Tracy Emin.
Moren kan ses som et symbol for moren Edvard Munch mistet som liten og som en hyllest til alle mødre.
Avslutter Osloturen med et bilde av Barcode. Det er en rekke av nærings-og boligbygg i Bjørvika. Skikkelig stilig, spør du meg! Vi tar nå turen hjemover med toget, og jeg gleder meg allerede til neste Oslotur!
