04.02.21
Mari og jeg har avtalt å møtes litt over åtte i dag. Planen er å ta en morgenkaffekakao på Batteriet. Kaffe på Mari, kakao på meg. Dette skal nytes mens vi ser på soloppgangen.
Jeg var her i går, uten kakao, og kunne da se en vakker soloppgang på min morgentur.
Det er kaldt i dag også, minus tolv. Men det er akkurat som om vi venner oss til kulda, og jeg tenker at dette er helt greit.
Jeg tar et bilde fra terrassen før jeg går ut. Det viser en begynnende soloppgang.
Det tar meg tyve minutter å gå til Batteriet, og jeg merker fort at det er forskjell på tolv kuldegrader og på tolv kuldegrader, for å si det sånn. Vi har nemlig tolv kuldegrader uten vind og tolv kuldegrader med vind. Det er litt vind i dag, og jeg kjenner det ta skikkelig i kinnene. Der er som om hele ansiktet stivner, gjør jeg en grimase, virker det som om den blir der fortsatt etter at jeg ikke lenger gjør den.
Mari har kommet før meg, og hun har ikke satt seg ned ennå. Det er enda kaldere her oppe, egentlig helt sprøtt å sette seg ned, men vi finner frem sitteunderlag og tar frem varmt drikke. Mari sier kaffen hennes blir kald med en gang, og det tar ikke lange tiden før kakaoen også blir kaldere i koppen.
Å si at vi nyter det mens vi sitter her, er vel ikke helt sant. Det ser heller ikke ut til å bli den soloppgangen vi håpet på.
Men vi er jo litt tålmodige, og snart farges himmelen rosa. Vakkert.
Men jeg vet fra i går at sola ikke står opp ennå, og etter hvert forsvinner tålmodigheten. Mari orker ikke lenger å sitte, og begynner å gå rundt benken.
Jeg har tredd på meg en ekstra ullgenser, så jeg er litt varmere enn henne, men også jeg melder pass. Det er for kaldt. Jeg tar et siste bilde før vi forlater Batteriet.
Vi bestemmer oss for å gå en runde før vi går hver til vårt. Vi kommer til skolen der jeg jobbet, og finner ut at vi vil ta en liten tur innom. Der møter vi Monica, skolens fantastiske sekretær. Det er så hyggelig å se henne igjen. Vi vet vi ikke skal klemme, men Monica og jeg har vår egen koronaklemmevariant som vi har brukt i hele koroantiden, og det gjør vi i dag også. Monica er en person jeg savner å være sammen med, hun er en person som sprer positivitet og glede.
Et par andre ansatte kommer også forbi, og på vei mot parkeringsplassen får jeg hilst på en av klassene på syvende trinn og kontaktlæreren Elisabeth – via vinduet. Hyggelig!
Mari og jeg går videre på vår runde, og snart er vi der vi skal skilles. Det ble ikke noen soloppgang på oss i dag, men en frisk og god start på dagen fikk vi!
Jeg legger ved noen bilder fra i går, bare for å vise hvordan det kan se uten tidlig morgenstund.
