Vi våkner i vinterland – vel en meter med snø. Første post på dagens program et å tenne opp i ovnene på hytta til søsteren min. Jeg bruker vanligvis et par minutter bort til hytta hennes, men i dag er situasjonen langt fra vanlig. Utstyrt med truger legger jeg i vei, og det er svært tungt for å si det sånn. Jeg synker langt ned i snøen, noen steder har jeg snø helt opp på lårene. En hel time bruker jeg bort til hytta. Dagens trim! Håret er klissvått av svette, ullundertøyet er også blitt fuktig. Jeg tenner i ovnene og venter til jeg kan legge i inn en gang til. Mens jeg venter, smelter jeg snø på ovnen, orker ikke tanken på å gå ned til brønnen for å hente vann.
Heldigvis er det helt annerledes å gå tilbake igjen, bruker ikke lenger tid enn vanlig. For en lettelse! På veien tilbake kan jeg også nyte det jeg ser rundt meg, Vakkert!
Vi venter besøk av Øystein og Christine og barna, og snart ringer Øystein for å fortelle at de er blitt stoppet nedi bakkene. Brukne trær ligger over veien, og de må fjernes før biler kan passere.
Men det tar ikke lang tid før de kommer opp til parkeringsplassen. Nå venter litt av en jobb å få to barn og tunge ryggsekker opp bakkene. Femåringen klarer seg selv, men toåringen må bæres i de bratteste bakkene. Godt at bestefar har gått dem i møte og kan hjelpe til.
Endelig ser de hytta, og Leon begynner med en gang å grave i snøen. Bestefar har allerede laget en hule, og Leon fortsetter på dette prosjektet. Tror aldri han har opplevd så mye snø før!
Sammen med bestefar lager han flere huler, og Øystein lager akebakke. Den blir populær, både for barn og voksne! Vi setter utfor på rompeakebrett, alle sammen. Solveig, Nora og Eivind fra nabohytta kommer bortom, og også de vil prøve akebakken. Gøy for alle generasjoner! Til og med bestemor setter utfor flere ganger!
Det er fascinerende å se på Tilia- hun forsvinner nesten i snøen, men stabber seg fremover- like blid hele tiden!
Vi lager også lykter i snøen som vi skal tenne når det blir mørkt.
Etter tre – fire timer er det tid for å gå inn, men Leon vil fortsette ute i snøen. Det er jo vare så gøy å grave i snøen!
Bestefar må også være ute litt lenger da han skal grille kjøttet vi skal ha til middagen før han kan komme inn.
Ettermidagen avsluttes med en nydelig middag. Nå skal ungene i seng, og roen senker seg etter en deilig og aktiv dag ute i snøen.
Jeg våkner til nok en dag med regn. Et tynt snølag dekker bakken, og jeg ser at noen allerede har vært ute med hunden sin. Jula har så langt vært fin, vi har tilbrakt dagene med den nærmeste familien. Det har vært relativt lite fysisk aktivitet og mye kos. Har litt dårlig samvittighet for at innekos har tatt plassen for fysisk uteaktivitet, men det er hyggelig, da! Men i dag skal vi til hytta! Vi hadde egentlig tenkt å dra i går, men da var det et ufyselig vær med snø og sterk vind. Vi valgte derfor å vente til i dag.
Vi kjører fra Solbergelva med regn og sludd piskende mot ruta, og det er ganske utrolig at vi snart skal være oppe i vårt vakre vinterland.
Etter tre kvarter er vi inne på Digerhaugveien og starter oppstigningen mot Støle. Vi kjører ikke langt før det er full vinter. Trær langs veien er tunge av snø og bøyer seg over veien. Det er nesten som om vi kjører inne i en gotisk katedral! Vakkert!
Vi ser også trær som ikke har klart presset. De er knekt, og ligger over veien. Heldigvis har dette skjedd før vi kommer, men jeg kan tydelig se for meg den jobben broren min og alle de andre som brøyter, har disse romjulsdagene.
Vi kommer til broa der veien krysser elva, og jeg ber Trond stoppe slik at jeg får tatt et par bilder.
Nå starter de verste stigningene, og det er bare å håpe at vi ikke møter noen slik at vi må stoppe eller i verste fall rygge. Tenker at dersom jeg hadde kjørt og hadde måttet rygge her, hadde jeg gått ut av billen og sagt at den andre sjåføren kunne overta…
Vi møter to biler der vi må kjøre til siden og stoppe, men heldigvis kommer vi greit i gang igjen. Vi møter først en traktor, og så en til, og det er broren min. Vi kan ikke stoppe, må bare kjøre videre, men et lite vink får vi til.
Vi kjører av Digerhaugveien, og begynner på veien opp til Støle. Den en nybrøytet, og det er bra, men oppe i de verste bakkene ser vi en traktor ligge utenfor veien. Senere på kvelden snakker jeg med broren min, og han forteller at to traktorer har kjørt ut denne dagen. Jeg tror ikke det er mange som vet hvor mye arbeid og slit som ligger bak nybrøytede veier på dager som denne.
Snart er vi oppe på parkeringsplassen. Om vinteren må vi gå herfra, vi legger mesteparten i sekkene, lar skiene stå igjen, og går bortover skiløypa. Sekkene er kjempetunge, og vi har bæreposer med mat i hendene. Vi håper at hyttenaboen er her slik at snarveien er oppgått, og det er den, heldigvis. Men bare opp til hytta deres…
De siste meterne går vi i løssnøen, og snøen går til langt opp på lårene. Men der, der er hytta, og det er bare så deilig å være her igjen!
Etter å ha tent opp i ovnene, pakket ut og lagt alt på rett plass, er det tid for å sette seg ned foran ovnen, med et glass øl og en akevitt. Det er et par minusgrader når vi kommer, men med vår superovn, tar det ikke lang tid før varmen kommer.
Hjemme er all julepynt i grått, grønt, brunt, gull og sølv, med på hytta er det rødfargen som råder.
Etter et par timer tar vi en tur ned til bilen for å hente ski og det vi ikke fikk med oss den første gangen. Det er så flott å gå her med lykt, helt magisk!
Nede ved parkeringsplassen møtes vi av et lysskjær fra en av traktorene som fortsatt brøyter….
Det er også veldig koselig å komme opp til hytta igjen og se de opplyste vinduene….
I dag våkner jeg til soloppgang. Bare helt skjønt! Tror det er andre gang i desember, de andre dagene har jeg våknet til regn og tåke…
Vi pusler litt med juleforberedelser, og i ettiden er vi klare for dagens tur. Vi vil gå til Knabben og Solbergfjell, og denne gangen vil vi ta det som regnes som den tøffeste stien opp. Jeg liker nemlig den mye bedre enn den som går rett opp for der jeg bor. Ved å ta den tøffeste stien får jeg på en måte varmet opp ved å gå lysløypa bort til der stien starter. Dessuten går den tøffeste stien mer på skrå oppover. Stien fra Myrabakken der jeg bor, den går bare rett opp, den!
Vi tar på oss fjellsko, tror ikke det er nødvendig med piggsko denne dagen. Det går også helt utmerket – i lysløypa er det rene sommerføret! Vi vet at det er en del svaberg etter hvert, men vi tenker at vi kan ved siden av svabergene, i lyngen. Det er jo ikke sikkert at det er is på svabergene heller.
Det går bra en stund, men så kommer vi til svaberg som er dekket av is. Det er ikke lenger mulig å gå i lyng, vi må krysse svabergene. Trond finner et sted han tror vi kan komme over, men nei, det går ikke. Vi må rett og slett snu og gå ned igjen! Festlig!
Vi bestemmer oss derfor for å ta den vanlige stien i stedet. Vi trenger heldigvis ikke å gå helt ned igjen, vi tar stien som går bort til Dragomsteinen og går videre opp derfra. Ja, det var jo litt av en omvei, men det viktigste er at vi kommer oss opp!
Sola står lavt når vi kommer opp. Det er vakkert, svært stemningsfullt.
Sist vi gikk her, var det regn og tåke, og det var ikke utsikt i det hele tatt. Det er jo stemningsfullt med tåke også, men lav sol er bare helt fantastisk!
Vi går videre til Solbergfjell. Det er fint å gå her oppe for dem som måtte lure på det. Stort sett bart i stien, ikke spesielt glatt heller. Jeg tenker som alltid at det er godt stykke mellom Knabben og Solbergfjell, men når vi først har kommet opp den første kneika, går det fort bortover åsen.
Sola er fortsatt oppe når vi når Solbergfjell, men nede i bygda er det ikke mye sol nå.
Drømmer meg litt bort her oppe, tenker hvor fint det hadde vært og tent et bål, sittet her og latt mørket komme. Men vi må ned igjen, bål får bli en annen gang.m Veien ned til Stenseth går lekende lett, og det er ikke mye som minner om vinter når vi kommer ned i skogen.
Vi går via Batteriet hjem igjen, og ja, som du vet, tar jeg alltid et bilde her.
Dette blir kanskje min siste tur i Finnemarka i 2020. Vi drar på hytta i romjula og blir der til nyttårsaften. Siste tur eller ikke – vi er bare kjempeheldige som har en så flott natur og så godt turterreng rett utenfor inngangsdøren.
Gleder meg til mange flotte turopplevelser i 2021! Coronaen kan ikke sette noen stopper for det!
Endelig! Våkner til en dag det er meldt sol! Men når jeg ser ut, ser jeg bare tåke, tåke og enda mer tåke. Det regner ikke, og jeg tenker at sola, den er der, den, godt gjemt over tåkehavet.
Jeg tar på turtøy og piggsko, og legger i vei mot Knabben. Det er lite bruk for piggsko i starten, det er helt bart og vått på stien, men jeg tenker det vil være annerledes i høyden.
Som alltid synes jeg det er et slit å gå opp til Knabben, men jeg prøver å tenke positivt og se meg omkring mens jeg går oppover. Det er mye vakkert på bakken og rundt meg- det gjelder bare å se det!
Jeg går oppover, oppover, og enda mer oppover. Snart aner jeg at det er sol over tåkehavet, og plutselig møter de første solstrålene meg på stien. Fantastisk deilig etter uker med regn.
Nesten umerkelig blir det også mer og mer snø. Først bare litt her og der, men etter hvert er det snø i terrenget og islagte partier i stien. Godt jeg tok piggsko i dag!
Jeg kommer opp til det siste platået før Knabben, kan glede meg over at jeg så å si er oppe, og gleder meg til å komme opp og se utover tåkehavet som ligger under meg.
Og tåkehav, det er det. Det er utrolig vakkert å stå her oppe, nyte sola og bare se utover. Borte er utsikten, ser kun toppen av åsene rundt byen, men det er så fint allikevel! Helt magisk!!
Jeg møter et par spreke turgående damer her oppe, og jeg spør om jeg kan ta bilde av dem. Ser med en gang at det kan bli et fint bilde! De sitter og nyter sola, og vi er skjønt enige om at en tur til Knabben i dette været er en skikkelig vitamininnsprøyting, en skikkelig energiboost etter uker med regn.
Benytter anledningen til å sende en Holsen til dere to. Fint bilde!
Jeg går videre i retning Solbergfjell. Det er snø overalt her oppe, ikke mye, men nok til at det lønner seg å gå på stien der andre har gått før. Også på Solbergfjell er det også nydelig sol, vakkert!
Jeg tenker det ville ha vært spesielt å sette ut herfra med paraglider på en dag som dette. Man ville da hoppe rett inn i det store intet, uten å se noe annet enn en hvit dyne, for så å komme gjennom skylaget til en grå verden fylt av tåke.
Jeg forlater Solbergfjell, men tar et par bilder mot Jonsknuten og Norefjell før jeg går nedover mot Stenseth.
Nedi bakkene møter jeg nok en sprek turgåer, hun bor i Krokstadelva, og benytter fridagen til å ta seg en tur opp i høyden. Hun kommer fra Berlin, har bodd i Norge i ti år og snakker flytende norsk. Vi har en interessant samtale om det norske og det tyske språket, om likheter og ulikheter, og om bruk av preposisjoner. Spesielt bruken av i og på. Dette er svært vanskelig for dem som skal lære seg norsk, og det skjønner jeg veldig godt. På Hamar og i Hamar, på Kongsberg og i Kongsberg, men bare i Drammen og i Oslo. Hva er regelen her? Er det slik at vi kan bruke i og på foran mindre byer og bare i foran store byer? Nei, vi kan jo ikke si på Risør eller på Tønsberg. Det er derfor tryggest å si i foran alle byer….
Det er mer snø på denne siden enn det det er på Solbergelvasiden, og det er ikke bart før jeg kommer ned til Stenseth. Må ta med meg et par bilder av de siste solstrålene før jeg er tilbake i tåkeheimen.
Jeg går hjemover via Batteriet, og som alltid må jeg ta et bilde av den vakre utsikten….
Etter to og en halv time er jeg hjemme igjen. Tenker på alle dem som er på jobb og ikke har mulighet til å oppleve sola på en dag som dette. Tenker også på dem som ikke går ut i dag siden været er så dårlig…..
Hvert år drar jeg sammen med søsteren og svigerinnen min, Solveig og Hanne, på julemarked en helg i desember. Vi har de siste årene vært i Krakow, Gdansk, Stuttgart, Berlin og Thallin. Årets tur var tenkt lagt til Polen eller Tyskland, men Coronaen satte tidlig en stopper for det. Vi skjønte fort at en juletur måtte legges til Norge, og valgt falt på Tromsø der vi blant annet skulle jakte på nordlyset. Men i november kom det strengere tiltak igjen, og turen til Tromsø ble avlyst. Men juletur ble det allikevel. Vi bestemte oss for å tilbringe en coronaweekend hos Solveig i Asker.
Torsdag kveld ankommer Hanne og jeg Hvalstadåsen, og vi er klar for en fin helg. Vi koser oss med en god vegetarpizza og et glass rødvin før vi går tidlig til sengs.
Fredag er dagen for shopping. Asker sentrum og Holmensenteret gir mange muligheter til å bruke en del penger, men siden vi er i coronamodus, blir det lite handling av klær og sko. Men vi skal jo kose oss, og kjøper inn ingredienser til vårt tapasbord dagen etter. Oliven, skinke, ost, tapenade, kjøttboller, aioli, tomater, mozzarella, scampis og andre godbiter. Vi kjøper også noen julegaver før vi drar hjem og nyter en deilig lunch.
Etter lunch er det tid for dagens fysiske aktivitet. Det blir en lengre tur i nærområdet, og et lite snødryss gir en fin julestemning. Asker kirke ligger vakkert til blant gravhauger og asketrær. Vi ser også mange flotte juledekorerte trær, busker og flaggstenger.
Fredagens middag består av salmalaks med ris og mangosalat. Kunne ikke ha smakt bedre på den flotteste restaurant!
Lørdagen er den store familiedagen. Vi har alle barn som har bosatt seg sentralt i Oslo, og vi parkerer bilen i Maridalsveien før vi starter besøksrunden hos Nora. Her nyter vi en kopp kaffe og kanelboller. Vi går videre til Bjørn og til Ingrid, og setter så kursen til Mathallen på Vulkan. Vi hadde tenkt å ta lunchen her, men det er svært mye folk her, så vi velger å finne et annet sted. Valget faller på Døgnvill Bar&Burger. Her er det gode coronatiltak, og det oppleves trygt å spise her. Vi nyter hver vår deilige burger, og i solidaritet med Hanne som er dagens sjåfør, dropper vi rødvin til burgeren.
Besøksrunden vår avsluttes hos Eirik og Kristin der vi nyter en kopp kaffe før vi går langs Akerselva tilbake til bilen. Det er så vakkert langs Akerselva, og mens vi går der, tenker vi på besøkene hos våre kjære. Det er så godt å se dem trives i sine leiligheter.
Vi kjører videre til Holmenkollen, og nå står et besøk på Roseslottet på agendaen. Det er litt spesielt å forlate Akerselva i regnvær og å komme til Frognerseteren der det er full vinter.
Roseslottet forteller historien om krigen og okkupasjonen av Norge. Vi får et møte med hverdagslivet, med krigsseilernes lidelser og med motstandskamper i sør og nord. Vi får et innblikk i forfølgelsen og skjebnen til norske jøder, og vi får lese om skjebnen til barn av norske mødre og tyske fedre. Vi møter historiens ansikter; 30 portretter malt av Vebjørn Sand.
Det er ganske kaldt her oppe, og vi forlater det stemningsfulle Roseslottet før vi har fått sett godt på alt da både fingre og tær merker kulden.
Tilbake i Asker nyter vi en velsmakende tapas- helt nydelig! Kveldstur blir det ikke denne dagen, vi har jo allerede tilbakelagt flere kilometer til fots.
Søndagsfrokosten består av en fantastisk god croissant, og vi tar en god gåtur før lunch. På fredag gikk vi i urbane Asker, i dag går vi i landlige omgivelser. Vi ser flere askekaller på vår vei. Askekaller var asketrær som ble brukt til å høste fôrtilskudd til dyrene. Trærne ble hardt beskåret slik at bare stammene på to-tre meter ble stående igjen. Dette ble gjort med ett til to års mellomrom. Kvistene ble brukt som fôr til kuer og sauer.
Man tenker at navnet Asker kommer av «et sted med mange asketrær».
Etter en nydelig tapasrestelunch takker Hanne og jeg for oss og setter kursen mot Drammen og Kongsberg.
Vel hjemme igjen tar jeg en tur ut – må jo ha over mine 18 000 skritt i dag også! Jeg legger turen til kirkegården der jeg tenner et lys før jeg går hjem igjen.
Christine og Øystein kommer innom på en rask kveldsvisitt, så denne helgen har jeg brukt opp min coronakvote for sosialt samvær.På alle våre besøk i Oslo har vi vasket hender ved ankomst og holdt avstand, så smittevernsreglene skal være ivaretatt.
Det ble altså ikke noen utenlandstur på oss i år, heller ikke noen tur til Tromsø, men en tur til Asker var så absolutt et godt alternativ!
10.12.20. Det regner, det gjorde det i går også, og dagen før det og dagen før der igjen….
Endeløse dager med regn kan gjøre noe med psyken, og jeg kan lett bli skikkelig lei. Det er mest fristende å bare være hjemme, sitte med et strikketøy eller se på TV. Men jeg vet med meg selv at slike dager ikke er noe for meg. Jeg ville ikke ha trives med et liv uten fysisk aktivitet. Derfor må jeg ut hver dag, og det at jeg setter mål for meg selv, er også en motivasjonsfaktor. Jeg har som mål å gå minst 15 000 skritt hver dag, og dette hjelper meg de dagene lysten til å gå ut ikke er helt på topp.
Selv om det av og til ikke frister å gå ut, synes jeg det alltid er godt å være ute når jeg først har kommet ut. Videre er det bare så skjønt når jeg er kommet inn igjen og kan kose meg med den beste samvittighet.
Jeg våkner altså til regn i dag, og jeg må en tur til Storsenteret for å kjøpe rødvin. En deilig langweekend i Asker ligger foran meg, med mye god mat og rødvin, og da benytter jeg anledningen til å sanke skritt og få min dose av fysisk aktivitet samtidig som jeg får gjort mitt ærend på polet.
Jeg kler meg godt slik at jeg ikke blir våt. En caps er kjekk når det regner, det samme er en god vanntett jakke og treningsbukser.
Mens jeg går, bruker jeg sansene. Jeg ser, lytter og lukter. Ikke lenge etter at jeg har begynt å gå, ser jeg to ekorn som jager hverandre oppover en trestamme. Opp og ned, og så opp igjen før den ene hopper over til et annet tre. De er skikkelig fine, herlige.
Jeg ser også mye vakkert i alt det grå. Jeg ser små fargerike detaljer som pryder naturen – ting som bare venter på at jeg og andre skal oppdage dem. Det er nemlig fort gjort bare å gå forbi, uten å legge merke til alt det vakre.
Jeg liker meg best i skogen, og legger turen til Storsenteret oppe i åsen på nordsiden av elva. Jeg passerer Batteriet, Steinseth og går helt til Langløkka før jeg går nedover mot sentrum. Det er ikke mye utsikt å nyte i dag, men fint allikevel.
Snart har jeg Storsenteret foran meg, jeg tar på meg munnbindet og går rett til polet, finner det jeg skal ha, og legger flaskene i sekken. Jeg har veldig lyst til å kjøpe meg noe godt å spise, men klarer å stå imot fristelsen og begynner på turen hjem igjen. Må ta et bilde av en juledekorasjon utenfor senteret før jeg setter kursen mot elva. Vil gå den veien hjem igjen.
Det er skikkelig guffent vær, og strekningen langs elva er ganske lang i dag. Den føles i alle fall slik, jeg vet jo at den er like lang hver gang. Det er ikke særlig idyllisk langs elvebredden i dag, men endene ser ut til å trives uansett.
Jeg kommer etter hvert til den andre broa, krysser elva og går opp igjen til skogen så fort jeg kan. Det er der jeg trives best. Jeg går lysløypa den siste biten og gleder meg enda en gang over juletreet som står langs stien. Tusen takk til dem som har lyssatt treet!
Det er tirsdag morgen, klokken er kvart over seks, og jeg er oppe allerede. I dag skal Mari og jeg gå opp til Knabben, vi skal nyte soloppgangen der mens vi sitter ved bålet og spiser frokost. Mari kommer først klokken halv åtte, men jeg liker å ha god tid om morgenen. Må lese litt nyheter og ta en titt på sosiale medier. Må selvsagt også nyte en kaffekopp.
Klokken er kvart over syv, nistepakken er smurt, kakaoen er på termosen, og jeg tar et bilde fra terrassen før jeg tar på meg pappas Bergansklær. Det er en blå bukse og jakke som jeg bruker når det er kaldt. Varme klær med masser av gode minner om min kjære pappa.
Men så ringer Mari. Hun har kjørt et stykke, men tør ikke fortsette. Det er svært glatt, det var meldt underkjølt regn, og dette har slått til. Det er helt kaos i Stensethbakkene, og jeg råder henne til å la bilen stå på parkeringsplassen ved barnehagen og hente den senere.
Det blir derfor ikke noen tur på Mari, og det blir heller ikke noe bål da det er hun som har veden. Men jeg tar turen allikevel, tar på meg piggsko og legger i vei. Hodelykt har jeg også, det trenger jeg, for det er helt mørkt.
Jeg liker egentlig ikke å gå til Knabben. Det er 1,5 km rett opp, ikke nitti grader, da, men det er stedvis veldig bratt, og det går oppover med en gang jeg går ut døra. Med andre ord, det er et slit! Men slitet belønnes når jeg kommer opp og kan stå der å nyte utsikten.
Jeg har god tid nå, og bestemmer meg for å ta det med ro oppover, men det er akkurat som om bena ikke hører etter. De bare går i vei, jeg passerer Dragomsteinen, og det tar ikke så veldig lang tid før jeg har en puls på over 150.
Jeg bruker allikevel sansene, og jeg gleder meg over de fargene jeg ser- et lappeteppe av brunt, beige og grått på bakken, og de vakreste grønnfarger på einer og blåveis. Blåveisbladene står der og minner meg om at våren ikke er mer enn fire måneder unna. Godt å vite det for meg som ikke liker vinteren! Jeg skimter også farge på himmelen mellom trærne.
Jeg er glad jeg har piggsko og hodelykt, det er is her og der, og uten hodelykt hadde jeg ikke kommet mange meterne. Selv med hodelykt er det noen steder vanskelig å se hvor jeg skal gå. Endelig er jeg oppe på det første platået, og her føler jeg at jeg nesten er fremme. Det er så godt komme hit! Det er fortsatt noe stigning igjen, men resten av veien går som en lek. Føler det alltid på samme måte når jeg er kommet hit, det er bare så godt å vite at det bare er noen få høydemeter igjen til målet!
Jeg tar et bilde til på vei opp, og gleder meg til å se utsikten. Men først må jeg hilse på månen som plutselig møter meg fra den andre kanten.
Det har gått omtrent en halv time siden jeg dro hjemmefra, men nå er jeg oppe! Jeg er litt forsiktig med hvor jeg setter føttene, selv med piggsko. Det hadde ikke vært noe særlig å skli på fjellet her – hadde jeg gjort det, ville jeg nok ha vært langt nedi lia på bare sekunder. Jeg finner frem sitteunderlaget, tar frem kakaoen, og koser meg med krem i den første koppen. Deilig!
Bål blir det ikke idag, det er synd, men det er utrolig fint her oppe allikevel. Jeg spiser frokost, nyter utsikten, tar noen bilder og en selfie, og venter på sola. Jeg hører bilene nede i bygda, som en dempet bakgrunnslyd. Ikke sjenerende i det hele tatt. Men jeg hører også pigging av stein eller fjell, både i Solbergelva og nærmere Drammen sentrum. Piggingen ødelegger den ellers fine stillheten. Innimellom hører jeg også en kråke elle to, ellers er det helt stille.
Jeg ser ned på Solbergbanen, og ser ismaskinen jobbe for å lage den perfekte skøyteisen. Jeg ser blinkende lys på bilveien på den andre siden av elva, mulig det er en trafikkulykke. Det er nok mange bilister som har problemer denne morgenen.
Det blir lysere, og jeg ser at sola snart kommer. De første gullstripene kommer på himmelen. Skulle gjerne ha hatt et ordentlig kamera slik at jeg kunne fange slike magiske øyeblikk, men stort sett holder det i massevis med kameraet i mobiltelefonen.
Nå er sola her, og plutselig dukker det opp ei jente, og snart også en gutt som har kommet for å få med seg soloppgangen. Jeg tar noen bilder mens jeg tenker at dette må oppleves, det kan ikke gjenskapes i noen bilder.
Jeg begynner å bli litt kald og starter derfor på hjemveien. Velger en annen vei ned igjen, tenker det vil være tryggere å gå et sted der det ikke er så bratt. Det er nå blitt lyst, og sola gir furukvistene en intens, fin grønnfarge.
Snart kommer jeg til krysset der jeg kan gå opp til Vasshella, og bestemmer meg for å gå oppom her. Det er mye is på bergene her, men med piggsko går det bra. Det er ikke mye badevann igjen her nå, vannet er tappet ned, men jeg kan fint se at dette er en yndet badeplass om sommeren.
På vei ned mot Solbergveien går jeg inn i soloppgangen og plukker med meg kvister, kongler og kvitkrull til en en ny krans. Jeg tar så lysløypa hjem og kan glede meg over en fin tur og en flott naturopplevelse før klokken ti på formiddagen.
