Det er godt at gulvet ble lagt i fjor. Det var mye grunnarbeid før vi kom så langt. Graving og påfylling av singel. Heldigvis fikk vi hjelp av en hyttenabo med gravemaskin! Takket være aggregat har vi strøm til gjærsaga.
Den første rammen laget vi på fredag, og i dag lager vi den andre. Dette er langveggene.
Etter noen timer er begge rammene oppe. Det ser enkelt ut, men det tar tid- vi er jo amatører og har aldri bygd noe sånt før. I fjor laget vi en utedusj og en vedbinge- før det hadde vi ikke bygget noe som helst. Nybegynnere, altså!
Så er det bare å starte på rammen til bakveggen.
Nå er også denne rammen på plass. I morgen må vi dra til Kongsberg og kjøpe flere materialer. På tirsdag må vi hjem en tur, blir nok der et par dager, så det tar nok sin tid før vi blir ferdig.
Det samme gjør røsslyngen. Den er på sitt fineste nå.
Her på hytta har jeg også en liten rosebusk. Min kusine Ingunn hadde den på hytta for flere år siden, og siden fikk jeg den. Var litt skeptisk til at den skulle klare seg i denne høyden, men det går fint. Den blomstrer hvert år!
Denne sommeren har vi vært lite på hytta. Vi har vært opptatt med bryllup og flytting, men nå har vi noen dager her oppe før det igjen blir flytting. Eirik og familien bor hos oss nå, og om to uker flytter de inn i huset sitt.
Her har vi en bod som vi skal bygge. Vi kjøpte de første materialene i går, og startet på reiseverket i går ettermiddag. Endelig!
I dag regner det, og arbeidet ligger under presenning. Vi må kjøpe mer materialer før vi fortsetter, det får vi ikke gjort i dag. Men på mandag er vi i gang igjen!
Vi begynte i fjor, grunnarbeidet er gjort, og gulvet er lagt. Heldigvis. Det skal bli godt å få boden på plass- da blir det mer plass og lettere å finne frem i inneboden vår.
Våken og kvikk som en lerke klokka fem…Pappaen klarer å holde ham i seng en times tid, men rundt seks må han bare stå opp med lille Matheo. Jeg tenker jeg vil holde dem med selskap, så rundt halv syv er også jeg oppe. Lillebror, mamma og bestefar får sove litt til.
Vi spiser frokost, og så går vi ut. Jeg vet nemlig om et sted der det er vann! Alle unger fascineres av vann, og Matheo er ikke noe unntak. Han bare elsker det! På vei ut møter vi Elin som hadde tenkt å ta Aisha på morgentur, så da blir også Aisha med oss. Koselig, det!
-Åh, her er det fint! tenker Matheo. Ingenting er som å kaste stein uti vannet! Jeg henter steiner, og Matheo kaster dem uti, jeg henter enda flere, han kaster dem uti, og slik fortsetter det.
I dag skal Leon og Tilia være sammen med oss, og vi vil ta dem med til Nerdammen. Først går ferden til butikken, der vi kjøper det vi skal ha med oss av mat. Vi pakker sekker og en liten kjølebag, og setter kursen oppover mot parkeringsplassen i nærheten av vannet.
Det er en liten vei å gå før vi kommer til badeplassen. Det er mange badeplasser her, men vi har vår favoritt. Den ligger ganske langt inn, og vi håper plassen ikke er opptatt.
Heldigvis er den ledig, tror nok at den har ventet på at akkurat vi skal komme.
Så fort vi er fremme, skifter vi, og kaster oss ut i vannet. Litt kaldt med en gang, men skikkelig deilig etter hvert. Leon er en racer i vannet, han har gått på flere svømmekurs. Tilia har også deltatt på kurs, hun er ikke så sikker i vannet, men klarte tretten svømmetak i dag. Bra, det!
Hengekøyer er topp! Her ligger Leon, helt skjult,
og her sitter Tilia.
Jeg nyter en kopp kaffe.
Jordbær nytes også.
Ikke bare ett, heller.
Tilia og jeg plukker også blåbær
Det blir ikke bare ett bad, men tre. Alltid litt kaldt når man skal uti.
Våre kjære.
Like før vi skal hjem, kommer endene også. Alltid gøy å mate dem. Etter nesten fem timer setter vi kursen hjem igjen. Da blir det middag før dagens avsluttes med Midt skip er lastet med, der dyr er dagens tema.
Klokka er halv åtte når jeg henter Aisha denne morgenen. Jeg kjenner litt røyklukt, men det er mindre enn det det var tidligere. Helikoptere drev med slukkingsarbeid også i går, og mye av dette foregikk i skogen. Jeg vet ikke hvor mye skog som har gått tapt, men det er nå klart at 113 boliger er helt borte, i tillegg er det boliger som er rammet av røyk- og vannskader.
Vi er heldige som bor et stykke fra brannstedet, rundt to kilometer fra det nærmeste huset som brant ned. Det var litt skummelt da det begynte å brenne i skogen som skiller oss fra brannstedet, men heldigvis ble brannen slukket.
Så Aisha og jeg er trygge her vi går, og det er frodig og grønt rundt oss. Vi kan nyte skogen i friske omgivelser, ingen svidde trær eller skummel varme under føttene. Det er så fint å gå tur med Aisha igjen, det er en stund siden nå da vi har vært mye borte. Gleden er gjensidig- hun ble veldig glad for å se meg igjen.
Det er ikke så varmt nå om morgenen, deilig å være ute. Friskt og godt!
Fine Aisha!
Jeg kjenner på stor lykke nå, er så glad for at jeg er frisk og har god helse. Jeg kan gå ut i skogen hver dag, gå hvor jeg vil. Jeg er også veldig glad for at vi ikke er rammet av brannen- men samtidig tenker jeg på gode venner og kjente som nå står på helt bar bakke- de har mistet alt. Heldigvis er ikke liv gått tapt.
Smak av sommer – Da tenker jeg på gresk salat, min variant av gresk salat. Må jo lage min egen variant når jeg ikke er i Hellas!
Når jeg skal lage min salat, drar jeg til nærmeste i innvandrerbutikk. Krokstad grønt og kjøtt heter den, og der har de mengder av gode grønnsaker. Der kjøper jeg også fetaost og oliven. Spekeskinke hører ikke med i den greske salaten, men i dag er det en del av min salat. Dersom du lurer på hva det svarte er, så kan jeg fortelle at det er lavasalt fra Tenerife. Jeg topper salaten med olivenolje og balsamico.
Må også ta med sommerdrinken. Aperol spritz. Den er bare kjempegod! Den er god om sommeren, det kunne ikke falle meg inn å lage denne i vinterhalvåret.
Vi må bare opp til Stenseth for å se hvordan det ser ut der i dag.
Over hodene våre flyr helikoptrene, med vannbeholdere klare for å tømmes, både i boligfeltene var og i skogen. Røyklukten blir mer og mer intens, og vi kan vanskelig forestille oss hva som vil møte oss.
Noe av det første vi ser, er resten av dette huset. Kanskje satt det noen på denne verandaen kvelden i forveien, satt og nøt noe kaldt å drikke mens de beundret utsikten over Drammenselva og Mjøndalen på den andre siden av elva.
Klokka er litt over ett, og det brenner fortsatt her og der.
Sånn ser det ut nå, det er helt ufattelig. Ruiner. Som et krigsherjet område. Bare grunnmurer og noen piper igjen.
Utenfor dette bildet bor en god venninne av meg. Bodde. Ikke lett å skjelne hva som er hva, men jeg kjente igjen trappa opp til huset hennes. Litt lenger opp er ei gate der en tidligere kollega bor. Der bor også tre andre par som jeg kjenner. Bodde. Alle husene i gata er borte.
Alt dette er mennesker på min alder. Vi hadde unger som vokste opp her. Samholdet er godt, folk trives og mange har blitt boende etter at ungene flyttet ut.
Det er også mange barnefamilier som er rammet, ikke minst tidligere elever som har flyttet tilbake og etablert seg her. De ønsker at barna deres skal få den samme trygge oppveksten som de selv hadde her.
Nå må de finne seg et annet sted å bo. Over hundre boliger er borte, og ungene går en usikker tid i møte:
Hvor skal vi bo? Får jeg fortsette på Stenseth skole?
Andre er heldigere, de har fortsatt hjemmet sitt i behold. Men hva tenker ungene der når de ved skolestart oppdager at halve klassen er borte?
Tre av dem jeg kjenner bort litt i utkanten. Husene deres står der, men alle hus på den andre siden av veien er borte, alle naboene. Ikke enkelt det, heller.
Stenseth er et sted der alle i gata kjenner hverandre, og der man også blir kjent på kryss og tvers via skole og idrett. Det er et godt samhold, og det kommer godt med nå. Jeg håper de fleste får mulighet til å bosette seg i nærheten mens husene bygges opp igjen. Men om husene skal bygges opp igjen slik de sto, i rekker og tomannsboliger, eller eneboliger tett i tett, ja det vet jeg ikke..
I flere timer har vi hatt helikoptere som flyr over blokka vår, og de flyr fortsatt. Helikoptere som henter vann og sprer dette over brannene. Per nå har over 100 familier mistet hjemmet sitt, og det brenner fortsatt.
Vi kjenner røyklukten og ser røyken som kommer, svart og truende.
Vi bodde på Stenseth i 16 år, og etter dette var jeg rektor på skolen der. I løpet av mine 22 år på Stenseth skole ble jeg kjent med mange som i dag har mistet alt i brannen. Vi har flere gode venner som i dag har mistet uerstattelig ting det er knyttet kjære minner til.
Det er bare så ufattelig. Der det var hus og hjem, er det bare piper tilbake. Fortsatt har vi ikke oversikt over hvem som har mistet alt og hvem som fortsatt har hjemmet sitt intakt.
Mine tanker går til alle dem som er berørt av brannen, og en stor takk til alle som har jobbet og fortsatt jobber med å bekjempe den. Ingen mennesker har mistet livet, men store deler av Stenseth ser ut som et krigsområde.
