Jeg hadde bursdag helt i starten av juli, og dagen ble feiret på torsdag denne uken. Vi har egentlig ikke vært vant med å feire bursdager i vår familie, men etter at Christine kom inn i familien vår, har dette endret seg. Hun inviterer alltid til bursdager, og når vi er fulltallige, er vi femten personer i alt. Det er jo så koselig!
I flokken min er vi bare ni, seks voksne og tre barn. (To sønner, to svigerdøtre og tre barnebarn.) De siste årene har jeg også invitert til bursdager, og det er bare så hyggelig!
Jeg dekker et pent bord, koser meg alltid med det. Siden jeg har bursdag om sommeren, blir det som regel grilling, og det ble det denne gangen også. Vi grillet marinerte svinefileter og pølser, og som tilbehør hadde vi ovnsstekte poteter, grønn salat, tomatsalat og bearnaisesaus. Jordbær og is til dessert.
-Åh, bestemor, dette er en skikkelig luksusmiddag, sa Leon, 10 år. Det var vel det beste komplimentet jeg kunne få!
Jeg fikk flere gaver, blant annet denne flotte buketten, men det fineste av alt, er å ha hele flokken min samlet. Alle dem jeg er så glad i. Det er så fint å se at de unge er glad i hverandre, å se Leon og Tilia sitte der med lille Matheo på fanget. Kjærlighet.
Tirsdag er det tur på kyststien som står på programmet. Vi skal gå fra Stolpestad til Stavern, litt over en mil. Gleder meg, jeg!
Vi er heldige med været også denne dagen- sol og akkurat passe med vind!
Ikke lenge etter at vi startet, kommer vi til denne koselige plassen. Pleier ikke å legge ut bilde av andres hus eller hytter, men denne idyllen må jeg bare dele!
Kyststien veksler mellom å være en sti, en smal vei som her, og noen ganger navigerer vi etter de blå merkene på de blankskurte svabergene.
Men hva er det jeg gjør her, da? Deler bilde av enda ett hus? Dette er hjemmet til Nerdrum, du kjenner det kanskje igjen fra TV- serien.
Vi hadde egentlig planer om å besøke Nerdrum-museet, men det venter vi med til interessen for stedet kjølner litt. Alle vil jo dit denne sommeren!
Langs kyststien og i området ellers er det mye av rosen rosa rugosa. Den er vakker med sin klare rosa farge, og den gir en god duft til omgivelsene. Som du ser kommer det nyper også, og dem pleide mamma å lage syltetøy av. Veldig godt syltetøy!
Trenger ikke skrive mer enn VAKKERT!
Her et motiv av blomsterprakt! Kvann og kattehale.
Nærbilde av kvann.
Enda mer VAKKERT! Jeg synes det er så fantastisk fint å gå langs kysten!
Men det er ikke like lett å komme seg frem over alt. Noen ganger er det greit å sette seg på rumpa og ake forsiktig nedover!
Deler av stien gir også balansetrening!
Etter å ha gått i litt over en time, er det tid for en liten pause. Grete har noe på lur i sekken…
Et lite glass Jäger!
Skål!
Rasten er god, men den blir ikke lang. Snart er vi on track again! Grønt og blått!
Pollen på vannet. En fin fargepalett!
Noen steder er det nesten så vi blir borte i alt det grønne! Tenker litt på flåttfaren, men satser på at det går bra!
Jeg har allerede nevnt rosen rosa rugosa, må ta med kaprifolen også. Den vokser vilt her, langs kyststien. Det er i det hele tatt mye blomster her vi går, og jeg må dele bilde av disse rosa skjønningene-
moskuskattost og
revebjelle.
Etter nesten tre timer kommer vi til Sjømennenes minnehall.
Minnehallen ble innviet av kong Haakon i 1926 – som minnesmerke over sjøfolk i handelsflåten som mistet livet under første verdenskrig. Etter andre verdenskrig ble de mange sjøfolkene som omkom i den krigen også inkludert i minnesmerket. Nede i krypten i Minnehallen er det på kopperplater risset inn navnene på rundt 8000 omkomne sjøfolk.
Etter litt over tre timer når vi Stavern, og da er det bare å stille seg i kø og håpe på et ledig bord!
Bord får vi, skal si det smaker med et glass iskald hvitvin! For fem år siden gikk vi kyststien fra Oddane Sand til Helgeroa og tilbake, så nå har vi gått nesten hele strekningen mellom Stavern og Helgeroa, totalt 35 kilometer. Kanskje du har lyst til å prøve, du også?
Det er mandag når vi ankommer Stolpestad camping ved Stavern. Sol og nydelig vær! Vi skal besøke venner, Grete og Sjur, som har vogn der. Grete har bestilt plass til oss, og vi får en kjempefin plass, helt øverst på en hylle. Vi ser ganske fort at vi ikke kunne ha fått en bedre beliggenhet.
Vårt Casa Mork skal plasseres oppe i høyden, og vi vil få en fantastisk utsikt over omgivelsene.
Casa Mork er vårt lille telt, og dette skal bli hjemmet vårt i to dager fremover. Vi har strømuttak og vann på tomta, og vi har vårt egen sittegruppe. Kunne jo ikke ha vært bedre!
Ettermiddagen og kvelden tilbringes hos våre venner. Sammen med oss er nok et vennepar, og og vi har en hyggelig kveld sammen. Grete er den perfekte vertinne, varter oss opp etter alle kunstens regler. Nydelig mat og godt drikke. Må nevne Sjur, også. Han er grillmester.
Vi sitter ute det meste av kvelden, men etter hvert trekker vi inn. Som du ser, er det ganske så stemningsfullt inne. Nydelige både ute og inne, her!
Når vi nærmer oss midnatt, går vi tilbake til vårt Casa. En vakker kveld og alt skal ligge til rette for en deilig natt.
Men- det er tydelig at jeg har glemt hvordan det er å ligge i sovepose. Jeg føler meg fanget i en tvangstrøye der jeg ligger. Jeg liker å ligge med føttene godt fra hverandre, gjerne med føttene oppå dyna.. Nå ligger føttene nederst i en smal sovepose…
Jeg legger meg på ryggen, trekker opp glidelåsen. For varmt. Jeg drar glidelåsen ned, legger meg oppå soverposen, legger meg inni soveposen igjen, drar glidelåsen opp, forsøker å legge meg på siden, og samtidig har jeg inntrykk av at soveposen tvinner seg rundt meg. Plutselig sklir jeg av luftmadrassen, kommer meg oppå igjen, glidelåsen dras nesten ned, jeg forsøker å ligge på ryggen igjen. Slik fortsetter det, og klokka to er jeg fortsatt våken. Jeg må selvsagt tisse også, og da er det bare å ta på seg litt klær, finne skoene og gå ut i natten.
En fin opplevelse, det, da! Så vakkert!
Så stille! Vognene ligger der, tett i tett. Alle sover, tror jeg, men ikke jeg….
Jeg går opp til sanitæranlegget, tisser, så ned igjen, og jeg er klar for nok et innsovningsforsøk. Gjentar de samme prosedyrer som tidligere, og til slutt sovner jeg.
Det er ikke noe galt med Casa Mork, det er bare det at jeg ikke er vant med å sove i en sovepose. Det blir helt sikker flere netter i telt eller hengekøye denne sommeren, og neste gang skal jeg ta med meg et pledd som jeg kan legge over meg, og så kan jeg legge meg oppå soveposen. Det blir nok bedre, tenke jeg!
Natt nummer to blir omtrent lik den første, men det gjør ikke noe. Merker jo at jeg er opplagt om morgenen selv om jeg ikke sover så mye! Det er klart jeg kunne ha tenkt meg en combi camp eller en liten campingvogn, men det blir nok med tanken. Er jo litt koselig med et litt enkelt liv også, da! Spesielt når vi kan gå til ferdig frokost hos Grete og Sjur. Tusen takk til dem for stor gjestfrihet!
Sitter på verandaen og strikker. Vinden kommer i kraftige kast, og plutselig er garnnøstet mitt flere meter borte. Trond får tak i det før det havner nede hos en av naboene.
Mitt feriested – helgens utfordring fra Margrete. Det kan være flere steder, det. Jeg kan se tilbake på en biltur i Italia for mange år siden, har mange flotte minner knyttet til den. Det samme gjelder for en biltur i Norge der vi kjørte helt til Vardø. Slike turer gir masser av unike opplevelser som man aldri glemmer.
Men dette er jo ikke feriesteder. Feriested, det kan være hytta, det, men der er vi jo så ofte at det ikke regnes som feriested. Nei, jeg må nok til sydligere strøk…
Jeg kan velge Marmaris og restauranten Maymi, men jeg velger Platanias på Kreta. Der har vi vært mange ganger.
Hva er det som gjør at vi drar tilbake flere ganger til samme sted? Jo, det er menneskene vi møter og blir kjent med. I Platanias har vi blitt kjent med eierne av to restauranter, begge familiedrevne.
Den første restauranten jeg trekker frem, er Drakiana. Vi oppdaget denne restauranten i 2009 da vi syklet fra kysten og litt innover i landet. Restauranten ligger omtrent tre kilometer fra Platanias. Den drives av en engelsk/gresk familie, og her har vi ofte tatt en øl og et lett måltid når vi har gått tur i områdene rundt ovenfor Platanias.
Det er bare helt spesielt å være her om sommeren. Trærne danner et tak, og i trærne sitter sikadene som spiller hele sommeren. Vi har også vært her i september, og da er det helt stille.
I trærne er det også hengt opp lykter som skaper en lun stemning på kveldstid.
Rett ved restauranten er det en liten elv som også gjør stedet spesielt.
Vi er innom ofte på dagtid, men det hender også at vi spiser middag her om kvelden. Dette bildet er tatt på bryllupsdagen vår for tre år siden.
Den andre restauranten jeg vil nevne her, er Sunset i gamlebyen. Den drives av en gresk familie. Vi møtte eieren en dag da vi gikk tur i høyden overfor Platanias. Han deltok da i restaureringen av et veldig gammelt kapell, og denne dagen laget de en drikkefontene utenfor kapellet. Jeg gikk tur sammen med min venninne Mari, og vi stoppet for å høre hva de holdt på med. Det hele endte med at vi ble bedt opp til restauranten hans, og dermed ble nok et kjennskap etablert.
Vi har etterpå besøkt restauranten hver gang vi har vært i Platanias, og vi spiser her alltid siste kvelden før vi skal hjem. Koselig! Her er utsikt fra restauranten.
Jeg har allerede nevnt at vi går på tur. Det gjør vi ofte når vi er i Platanias, og det er kjempefint å gå i høyden overfor den lille byen. Det er ikke mange folk vi møter, det er jo ikke mange som går tur når det er rundt 35 grader…
Vi tilbringer selvsagt tid også på stranden, på dagtid-
og ved solnedgang.
Det er dessverre blitt veldig dyrt å reise hit nå. For tre år siden betalte vi 29 000 for to uker med frokost, på et hotell like ved stranden. Her har vi bodd flere ganger. I fjor var prisen steget til 43 000 for de samme to ukene og i år til 58 000!
Men nå er vi jo blitt pensjonister begge to, og dra trenger vi ikke lenger reise i skolens sommerferie. Det åpner seg nok muligheter for en ny tur!
Etter en god natts søvn våkner jeg stiv og støl. Der gjør vondt å gå, og jeg har ømme skuldre etter å ha båret tung ryggsekk. Men det går bra, det er bare i starten jeg er støl.
Det blir etter hvert en tur på Trond og meg, og vi plukker markjordbær langs stien. Røde deilige jordbær.
Jeg plukker også med meg en bukett av de vakreste markblomster.
Etter en liten lunsj fortsetter vi dagens fysiske aktivitet- gressklipping. Frem og tilbake, frem og tilbake x antall ganger. Trond tar gresstrimmeren der jeg ikke kommer til.
Nå kan vi nyte lørdagskvelden – tror det blir inne da det er sterk vind ute. God helg!
Klokka åtte møtes vi på Bjørkedokk, Liv Unni og jeg. Det er sol, lett vind og en behagelig temperatur. På med tunge sekker, og så legger vi i vei. Nesten tre mil ligger foran oss, og vi er optimistiske -og litt spente.
Vi regner med å bruke hele dagen, må jo nyte naturen rundt oss også, ikke bare strene av gårde.
Det regnet i natt, og det våte gresset kiler oss behagelig på leggene.En deilig følelse!
En dråpevåt blåklokke fanger vår oppmerksomhet. Så elegant, så vakker!
Vakker er jo også denne skapningen her. Så liten, så myk.
Det er fint å gå her, men det er en jevn stigning, det går oppover og oppover. Pulsen stiger i takt med høydemeterne, en ganske så tøff start.
Etter nesten en time er vi oppe på Solbergfjell, og denne toppen kaller vi Topp null.
Nå følger et langt lettere parti, bortover og nedover, og etter nesten en kilometer til er vi på Knabben, Topp 1.
Ikke akkurat første gangen jeg er her!
Tror jeg har tatt hundrevis av bilder her, men må jo ta et i dag, også.
Det blir ikke lange pausen på Knabben, og vi går videre, i retning Solbergvarden.
I starten er også denne etappen ganske lett, litt oppover, men ikke bratt oppover.
Men nå tar det ikke så lang tid før hjerte og lunger virkelig får kjørt seg! Muskler også! Vi starter nemlig på oppstigningen til Solbergvarden! Her tar vi en pust i bakken, setter oss ned på en gammel furustamme.
Å se skiltet 550 meter til toppen, er ikke akkurat noen trøst… Men vi finner ut at de siste fem hundre meterne ikke er så krevende som starten, og plutselig er vi oppe.
Nok en flott utsikt!
En skikkelig steinrøys på toppen.
Topp 2 er nådd, og nå har vi lagt det verste bak oss. Det er i alle fall slik vi føler det akkurat nå. Vi har tilbakelagt mange høydemetere og kan cruise innover mot Lokkeråsen.
Men først må vi ta et utsiktsbilde den andre veien også, mot Eiker.
Dette er en enkel etappe, synes vi, bare rundt sytti høydemeter. Topp 3 er nådd!
Vi har nå vært ute noen timer, og det passer godt å ta frokosten her. Skal si det smaker! Men pausen blir ikke lang, vi skal videre. Vi går ned til Smedsetra, og så bærer det oppover igjen. Oppover, så litt ned igjen, og så oppover nok en gang.
Vi kommer nå til enda en steinrøys.
Dette er Hoggskollen, og Topp 4 er nådd. Bra, jenter! Vi er jo litt stolte av oss selv!
Som vi tenkte i starten, blir det lett færre naturbilder etter hvert som høydemeterne blir flere og pulsen løper løpsk, men nå har vi et mindre krevende terreng foran oss, og vi oppdager de små tingene igjen. Som disse små hvite, søte blomstene.
Småsmelle er dette.
Vi er på Tretjernsåsen nå, og her er det lett og fint å gå.
Vi kommer til det første tjernet her oppe, så vakkert! De to andre ser vi ikke, men de er jo her, på Tretjernsåsen.
Vi tar en siste kikk over tjernet før vi går nedover mot Nerdammen.
Bare så vakkert her nede, synes jeg!
Snart blir det også et bad! Mange fine badeplasser her!
Det blir et bad på meg, bare helt herlig! Liv Unni nøyer seg med å bade føttene, godt det også!
Nå er vi snart halvveis, og turen går videre mot Tverråsen. Sender en takk til dem som legger ut myrbroer!
Snart kommer vi til et skikkelig grønt og frodig område.
Grønt overalt. Spesielt og vakkert!
Plutselig hører vi en and kvekke i gresset. Det er en andemor som svømmer her sammen med sine søte små. Vi vil ikke gå så nær at vi skremmer dem, så bildet blir dessverre ikke godt. Men en fin opplevelse for oss bare å se dem, da!
Mens vi går her, i alt det grønne, tikker det inn en melding på telefonen. Det er Geir, han er på hytta og sier vi gjerne kan stikke innom hvis det passer. Det er klart vi kan det!
Jeg vet omtrent hvor hytta er, og skriver at jeg vil ta kontakt når vi nærmer oss. Vi kommer til Tverrpsvannet, og begynner å gå oppover. Tror vi har gått for langt, og etter å ha tatt kontakt med Geir igjen, kommer vi på rett spor til slutt.
På vei mot hytta hans går vi forbi disse vannliljene. Nydelige, er de.
På hytta får vi den beste oppvartning, kaffe og wienerbrød. En skikkelig hyggelig vert!
Han byr også på kaldt øl, og vi takker ikke nei! Men vi vet at vi fortsatt har en lang tur foran oss, og vi velger derfor å dele en øl.
Vi tar et siste blikk ut over Tverråsvannet, og takker Geir for at vi fikk komme innom. Veldig hyggelig!
Nå ligger enda en gang noen høydemetere foran oss, men vi har hatt en god pause nå, og stigningen opp til Tverråsen går så lett som bare det! Føler oss nesten som fjellgeiter! Hadde vi tatt hver vår øl, hadde det lett blitt to fnisete fjellgeiter!
Snart er vi på Tverråsutsikten, topp 5.
Utsikten er fantastisk!
Nå følger nok en behagelig strekning, og vi legger merke til ting utenfor stien igjen. Ikke minst denne flotte furua.
Det tar ikke lang tid før vi når Skimten, topp 6.
På toppen av steinsøylen kan vi se avstanden og retningen fra Skimtvarden til ulike steder.
Sist gang jeg gikk denne turen gikk jeg innom Tverken. Gikk vi feil den gangen, tro? Men vi skal ikke gå om Tverken nå, det er helt tydelig da skiltene leder oss inn i Lier kommune etter hvert. Egentlig en lettelse da jeg har lest om jordvepsen i stien mellom Tverken og Skimten. Har sett hvor meg skrekkscenarier med Liv Unni og meg løpende i terrenget omgitt av en sverm av aggressive, stikkende jordveps.
Vi er med ferdig med alle stigningene nå, tror vi i alle fall, og nå setter vi kursen mot siste topp, Varden. Det går over all forventning, vi er ikke slitne en gang! Føler oss veldig spreke, men vet jo at det fortsatt gjenstår noen kilometer!
Vi tar matpause nummer to i nærheten av Skimten, må spise litt selv om vi ikke er så sultne. Må jo det, for Uten mat og drikke, duger helten ikke.
Vi går gjennom idylliske partier
og på de vakreste stier.
Skiltene viser vei, hele tiden. Men så plutselig ser vi ikke lenger disse skiltene, bare sykkelskilt. Vi har jo aldri gått her før, og blir litt engstelige for at vi har gått glipp av en «avkjøring». Vi studerer kartet, og finner ut at Kanonveien kan ta oss til Spiralen og den siste toppen.
Vi velger derfor å gå den veien, og går siste del av turen på grusvei.
Klokka halv syv om kvelden når vi topp 7, ti og en halv time etter at vi startet.
Det er to jenter som her er veldig godt fornøyd med dagens innsats!
Nå gjenstår bare Zikzakken før vi kommer ned fil sentrum. Det er en sti som går i sikksakk fra Spiraltoppen og ned til byen. Vi tar også en tur innom kirkegården der jeg sjekker gravstedet til bestemoren til Trond. Greit å få gjort det når jeg først er i nærheten!
Og så, så er vi der, på torget, og turen er fullendt!
En kald pils og burger. Det smaker!
Dette er dagens fasit. Vi går 29 kilometer, bruker over elleve timer på turen. Dette er inklusivt to matpauser, et hyttebesøk og en badepause. Foruten pausene har vi hatt en jevn flyt hele veien, og vi er overrasket over at vi ikke føler oss slitne, har bare litt såre føtter.
Vi har møtt noen personer underveis, blant annet tre menn på ulike steder mellom Skimten og Varden. Tenker nok en gang på hvor hyggelige det er å møte folk og slå av en prat. Bare hyggelige folk en møter på tur i skogen!
I morgen skal Liv Unni og jeg gå 7-toppturen. Det blir andre gang for meg, første gang for henne. Det er en lang og krevende tur, og den vil ta hele dagen. Vi skal starte klokka åtte i morgen tidlig, og jeg gjør klart alt jeg kan allerede i dag.
På benken står drikkeflaskene. Jeg skal ha appelsinsaft i tre av dem, kaffe i den fjerde.
Jeg har kokt egg til matpakkene. Vi må ha to matpakker i tillegg til en pakke kjeks. Frokost tar vi på topp nummer to i morgen.
Ryggsekken er også funnet frem. Her har jeg badedrakt, håndkle og et skift av tights og singlet. Vi har planer om å avslutte på et utested i Drammen, og da kan det være greit med tørt tøy, ikke klær som er våte av svette. Vi vil legge inn et bad på det siste vannet vi kommer til – komme også til å ta en dukkert andre steder.
Liv Unni er spent, det er jeg også. Vi vet det blir hardt, på slutten vil vi også bli veldig lei. Sist gang gikk jeg med en annen venninne, og den gangen brukte vi ti timer. Vi har ikke tenkt å gønne på, vi vil ta det rolig og nyte naturen på vår vei.
Det er ettermiddag St. Hansaften når vi setter kursen mot hytta.
Det er truende skyer i horisonten. Vi drar innom Eikersenteret for å handle, og når jeg skal ut derfra og bort til bilen, bøtter det ned. Det lyner og tordner når vi setter oss i bilen, men inne i bilen er vi trygge. Egentlig bare deilig å sitte inne i en bil når regnet spruter og tordenen ruller.
Innen vi kommer til hytta er det slutt på både regnvær og tordenvær. Vi holder på litt ute på ettermiddagen, og rundt åtte tenker vi å fyre opp i bålpanna.
Men det ser ikke lenger særlig trygt ut. De mørke skyene er kommet tilbake, og snart regner det her også.
Vi har invitert hyttenaboen, og det blir til at vi sitter inne første del av kvelden. Ikke ved bålpanne, men ved peisovenen. Koselig det også!
Men når det gjelder bålpanne, er jeg en evig optimist. Det slutter å regne, og litt over ti trekker vi ut. Stolene vi pleier å bruke, er våte og de settes til side, jeg henter andre stoler, sauseskinn og små bord, og så er vi klare! Trond har tent opp i bålpanna, og satt på myggjagerne fra Thermacell. De er effektive også mot knott, og det er den som er plagsom på denne tiden.
Etter en halv time er knotten borte, og vi kan bare nyte resten av kvelden.
Rugda svikter oss ikke denne kvelden, heller. Først hører vi den, så ser vi opp, og der flyr den i sin faste rute. Noen ganger er det bare en, andre ganger er de to sammen.
Blåfargen på himmelen blir mer og mer intens, jo senere det blir.
Lyktene tennes også etter hvert. Kaller dem fjøslykter, jeg, da de minner meg om lyktene vi hadde i fjøset da jeg vokste opp.
Jeg finner Lars Klevstrands versjon av Du skal ikkje sove bort sumarnatta – den sangen passer så godt til denne kvelden.
Slik ser det ut litt over midnatt. Om ikke lenge begynner det å lysne igjen.
Egentlig burde jeg, som elsker sol og sommer, være litt trist på en dag som dette siden det er starten på de mørkere kveldene. Men det er jeg ikke. Jeg liker best de mørke kveldene, jeg, synes det er helt magisk å sitte ute en mørk kveld med masser av lykter og stearinlys. Mørke, deilige sensommerkvelder.
Alltid koselig å se lys i hytta om kvelden!
Tore, hyttenaboen, har takket for seq, og etter hvert går vi inn, vi også. Ser tilbake på nok en hyggelig utekveld!
Da er vi kommet til hytta igjen, og noe av det første jeg gjør, er å sjekke kjøkkenhagen.
Spinat høstet jeg sist gang, og nå er det kommet mye mer. Svært mye mer! Det er utrolig godt! Jeg legger det i en stekebrett av folie, litt olivenolje i bunnen. Tilsetter litt salt og pepper, og grillet det i noen få minutter.
Dillen kan også snart høstes. Må nok ta en rekeaften her etter hvert!
I neste kasse har jeg vårløk, gressløk og timian. Trives godt! Vårløk bruker jeg mye, så den komme godt jo utover sommeren og høsten.
Så kommer jeg til kasse nummer tre- der jordbærene er….
Vet ikke hva jeg skal si, jeg, men kan i alle fall konstatere at lille harepus trives godt oppi her! Her er det ikke mye igjen!
Har kjøpt med meg noen urter, tror jeg planter dem her i stedet og satser på at det går bra.
Som tenkt, så gjort! Basilikum, dvergbasilikum og persille.
Kjøpte med meg et par tagetes også, og setter dem i kassene. De skal holde utøy unna, kanskje også harepuser!
Potetene trives godt, både i bøtte, urne og på friland.
Staudene vokser også, men dagliljene spises ned hele tiden. De spanske margerittene står heldigvis ikke på harepus sin meny.
Vi kommer til å være borte herfra deler av sommeren, og er avhengig av litt regnvær av og til for at plantene i bed og kjøkkenhage skal klare seg. Blir spennende å se hvordan det går!
Skal grille ørret til middag i dag, og skal ha agurksalat og poteter som tilbehør. Tror vi griller litt spinat også, jeg! Skal også bruke urter under grilling av fisken.
