Det er søndag kveld, og vi er hjemme igjen etter å ha tilbrakt noen dager på hytta. Det er flere dager siden vi sist gikk tur med Aisha, så hun blir med på dagens kveldstur.
Vi går nedover mot elva, og på vår vei dit, passerer vi treet mitt. Det er selvsagt ikke mitt tre, det er bare det at jeg liker det så godt. Det er fint om vinteren, om våren, sommeren og om høsten. Et fantastisk flott lønnetre.
For å komme ned til elva, må vi krysse hovedveien, og der er det en rundkjøring. På en søndag kveld er det en del trafikk, folk skal hjem til Drammen igjen etter en helg borte. Å krysse filene som kommer fra Drammen er ikke noe problem, det er litt verre å krysse filene som går til Drammen Men som alltid er det noen som slipper oss over, og jeg vinker alltid til takk!
Vi går videre ned mot elva, og det tar ikke lang tid før vi er ved utløpet av Solbergbekken. Det er så idyllisk her!
Vakkert, synes jeg! Så flotte grønnfarger!
Båthavna er tom, det har den vært de siste to-tre årene. Det er synd, tidligere var det mange båter her, men de har nå fått en ny havn lenger ut.
Her deler elva seg, hovedelva til venstre og Kilen til venstre. Og ved steinene- Aisha!
Vi går langs Kilen, og her er er det bekkeblom i vannkanten. Gul, varm bekkeblom som lyser opp i det grønne.
Vi gir videre innover, og sola vil snart forsvinne bak Solbergfjell.
Litt lenger inn i Kilen, ligger det en liten båt.
Vi tar en liten ekstra sløyfe og går bortom broa som krysser Kilen. Vinterkarsen gir en flott gulfarge til landskapet.
Så å si alle er ferdig med våronna nå. Her er det både sådd og tromlet.
Her nærmer vi oss Killingrudalleen, og jeg må ta et bilde før sola er borte.
Killingrudalleen, vakker som alltid, også uten sol. Lindetrærne står der, så majestetiske på begge sider av veien. De er ikke i blomst ennå, må nok vente til juni før de sender sin fantastiske duft ut i omgivelsene.
Men syrinen, den blomstrer, og den er det mye av her i Solbergelva. Den sprer gladelig sin nydelige duft, og gleder alle som går forbi.
Rød jonsokblom, også kalt sankhansblomst og praktsterne, blomstrer også. Den har ikke noen spesiell duft, men den forteller oss at vi har og har hatt en fantastisk deilig vår siden den blomstrer allerede,
Tankene går til dem som bor nordpå. Det er fortsatt mye snø mange steder, og det er fare for snøfall også på 17.mai. Håper de i alle fall får en nydelig sommer!
Plutselig står de i blomst. De vakre, duftrike hvite små. Liljekonvallene. Det er mange av dem rett oppi skogen her, og jeg plukker et par buketter mens går tur med Aisha. En bukett til meg, og en bukett til Elin, Aishas eier.
Jeg vil plukke et par buketter i morgen også. Det er ikke alle naboene mine som er så gode til beins, og da er det hyggelig å kunne gi bort noen buketter slik at også de kan nyte duften av disse vakre blomstene.
Kan ikke si at gleder meg her jeg sitter på bussen. Time hos tannpleier kokka 13.00.
Er det noe å være engstelig for, da? Ja, jeg har hatt samme tannpleier – og samme tannlege- i over tretti år. De kjenner meg og vet at jeg får gysninger og grøsser bare jeg tenker på et tannlegebor. Bare lyden er helt forferdelig!
Jeg borer rett nok ikke hos tannpleieren, men tannsteinen skal bort. Hun jeg gikk til inntil for noen måneder siden, visste at jeg ikke liker den borlignende gjenstanden som har en så ekkel lyd. Hun brukte derfor kun instrumentet som pirker vekk tannsteinen.
Men nå har hun gått av med pensjon. En mann har overtatt, og han heter Casper. Hvordan er han, tro? Vet han at jeg har tannlegeskrekk? Skal jeg fortelle han at han ikke får bruke det ekle tannsteinboret eller hva det nå heter? Eller skal jeg gi det et forsøk denne gangen?
Jeg gruer meg altså til å møte denne personen som jeg ikke kjenner, og som alltid er jeg også redd for at undersøkelsen skal avdekke hull som må behandles. Rart det, egentlig, jeg har omtrent ikke hatt hull siden jeg gikk til skoletannlegen, men allikevel er jeg redd for dommen som kommer etter undersøkelsen. Det kan jo hende jeg må bytte en plombe også!
Klokka 13.04 kommer en mann ut i venteværelset, og jeg blir ropt opp. Jeg blir vist inn på undersøkelsesrommet, og blir ønsket velkommen. Han forteller hva han skal gjøre, og sier at jeg må spørre hvis det er noe jeg lurer på. Jeg benytter anledningen til å fortelle om min tannlegeskrekk og at jeg ikke liker lyden av tannsteinboret. Han sier han er klar over det, han er blitt informert av min tidligere tannpleier. Så godt å høre det!
Vi snakker litt om min tannlegeskrekk, og det er nesten så jeg får tårer i øynene. Her en det en person som forstår hva jeg sliter med!
Undersøkelsen starter, og han forteller hele tiden hva han skal gjøre: Nå kommer det litt luft. Nå skal jeg begynne i underkjeven. Hvis det er ubehagelig, stopper jeg med en gang. Vis med den venstre hånden dersom det er vondt eller ubehagelig.
Jeg bestemmer meg for å la tannsteinboret få en sjanse, og det går faktisk helt bra. Etterpå er det manuell pirking, og det er ikke ubehagelig i det hele tatt!
For en lettelse! Null hull også!
Nå vet jeg at jeg ikke trenger å grue meg til neste gang jeg skal til ham. Så godt!
Det er med stor lettelse jeg går ut i venteværelset igjen. Det er nesten så jeg svever nedover trappene. Så lykkelig!
Jeg har litt tid før bussen kommer, og tar en tur bort i parken. Vakkert!
Jeg går bortover gata, og da, plutselig, kjenner jeg den. Den nydelige duften. Tenk, den er her allerede! Syrinen!
Toner i lilla og fiolett.
Jeg har så lyst til å plukke med meg en liten kvist, men det tør jeg ikke. Jeg husker jeg en gang gikk forbi en syrinbusk som dette, og inne i hagen var det en dame. Jeg spurte så pent om jeg kunne få ta med meg en kvist, og det fikk jeg. Hun syntes det bare var hyggelig at jeg spurte! Men i denne hagen så jeg ingen da jeg gikk forbi.
Turorientering er en fin måte å komme seg ut i naturen på. Jeg liker turorientering fordi den ofte tar meg til steder der jeg ikke har vært tidligere, men også tilbake til kjente områder. Idag er det et kjent område for meg- i skogen her, i nærheten av Bjørkedokk, har jeg gått veldig mye i de årene jeg bodde på Stenseth og på Langløka.
Jeg synes det er gøy å bruke kart, og det er spennende om vi finner postene. Så langt i år har vi bare tatt grønne og blå poster, de røde og svarte er mer krevende. Noen ganger må vi nok også bruke kompass, og da vil jeg trenge et oppfriskningskurs først. Husker det aldri fra gang til gang, men vet det har noe med strekker på kart og på kompasset å gjøre, i tillegg til at pila skal skrus mot nord eller noe sånt!
I dag er det blå poster, og vi klarer oss helt fint uten kompass. Vi registrerer postene via appenTurorientering.
Det er veldig fine stier her, og vi har følelsen av å gå på et teppe. Det er mykt og godt.
Vi tar først fem poster, og så tar vi en tur bortom Svarttjern. Her gikk vi i fjor da vi var på sopptur. Den gangen badet jeg, i dag er det for kaldt, synes jeg.
Vi tar en liten rast her, og snart dukker Anita og Vibeke opp. Hyggelig å treffe dem her!
Vi går litt tilbake igjen for å fortsette turorienteringen. Vi er på jakt etter poster, men selvsagt har vi også øye for andre ting. Dette var et fint fotomotiv, synes jeg!
Snart ser vi skiltet som viser veien til Svarttjernsgrotta, og den må vi jo innom!
Men like før vi kommer til den, møtes vi av et teppe av maigull. Det er sjelden jeg ser så mye maigull på ett sted!
Jeg går nærmere,
-og enda nærmere. Så vakre disse blomstene er!
Plutselig er vi der, ved Svarttjernsgrotta. Liv Unni tar en titt, og hadde hun hatt med seg lykt, hadde hun helt sikkert gått ned i den og videre innover. Eller kanskje ikke?
Også jeg går for å ta en titt, og jeg kan love deg at jeg ikke hadde gått ned selv om jeg hadde vært riktig utstyrt. Synes ikke der er særlig fristende å gå nedi der, kanskje også krype noen steder. Tenker da på alt spindelvev og alle småkryp som sikkert er der nede!
Vi går videre til Nydammen, og den bringer med seg gode minner fra tiden jeg bodde på Langløkka. Jeg gikk ofte veien om Nydammen da jeg skulle på jobb, og på våren fulgte jeg med når isen smeltet og endene kom. Det var som regel to par her, stokkender, og etter hvert kom også andungene.
I dag er det bare vi som er her, ikke en eneste and. Etter hvert kommer en mamma som har med seg den lille gutten sin. Vi tenker det er flott at foreldre tar barna med på tur i skogen, tenk så flotte opplevelser de får! Naturen er også en fantastisk god læringsarena der man lærer ting man ikke lærer i et klasserom.
Vi inntar lunsjen her, og er enige om at maten smaker best ute!
Nå har vi bare to poster igjen, og de finner vi lekende lett.
Vi finner også noen bittesmå furukongler. Så søte!
Nå kan vi egentlig gå tilbake til bilen på Bjørkedokk, men vi tar en tur oppom hoppbakken. Det var faktisk en hoppbakke her for mange år siden, og det ble arrangert NM i kombinert her både i 1935 og i 1960. Bakkerekorden her var på 70,5 meter.
Det er ikke mye som minner om en hoppbakke her nå, men vi finner flere steder rester etter stillaset. Synd at det ser slik ut i dag, og jeg tenker vel at de løse bølgeblikkplatene burde ha vært fjernet. Det hadde også vært fint med en plakat med informasjon om hoppbakken.
Vi går tilbake til Bjørkedokk, og tar en tur bortom hoppbakken, til unnarennet. Slik ser det ut i dag, ikke lett å se at det har vært en hoppbakke her, heller.
10 nye poster er tatt, og vi gleder oss allerede til neste gang!
Mandag morgen, klokka er litt over syv, det er tre grader, og jeg er på tur i skogen. Er nok en liten morgenfugl, jeg, og det passer godt her jeg går med fuglesang på alle kanter.
Sola er tidlig oppe, enda tidligere enn jeg, og den gir så fint lys til det grønne rundt meg.
Her gikk jeg med Bunny for en uke siden. Samme rute da som nå. Det er en spesiell natur her, enorme flaberg som brer seg utover. Drammen og fjorden i horisonten.
Kan du tenke deg noe mer idyllisk? Stien tar meg oppover, og her er det et flatere parti. Blåbærlyngen lyser opp og gjør denne strekningen ekstra vakker.
Snart ferdig med de verste stigningene nå!
En liten kneik her. Kjekt med tau, spesielt om vinteren da det ofte er is her.
Smilemannen forteller meg at nå er det bare 400 meter til toppen.
Og her, her er jeg oppe!
Utsikt mot Drammen. Fint fjellplatå her, det er stupbratt ned mot dalen, så her må jeg bare holde meg godt innenfor kanten.
Utsikt mot Solbergelva og i retning Mjøndalen. Jeg bor i blokka til venstre, rett nedenfor skogen.
Jeg spiste lunsj med Bunny her oppe, men i dag går jeg ned igjen med en gang. Frokosten venter.
Det tar nok enda litt tid før liljekonvallen er i full blomst. Gleder meg til å kunne plukke min første bukett for året. Det er masser av liljekonvall her, så det blir nok flere buketter i løpet av mai.
Litt over åtte er jeg hjemme igjen. En herlig, forfriskende morgentur gir meg den beste start på dagen! Nå venter frokosten, og så skal jeg ut på turorientering. En fin dag fra meg til deg!
Optimistisk legger jeg i vei. Trond blir med ned til av vannet, vi prøver fiskelykken, men det er ikke antydning til napp en gang.
Jeg går videre alene, og vannet ligger der så stille, så stille. En stor kontrast til gårsdagens bølger. Da var det nemlig en sterk vind. Nå er det bare insekter som lager ringer i vannet.
Jeg tar stien som fører meg innerst i Finnerudbukta, og der stien som går rett opp i høyden overfor vannet. Ikke helt lett å komme opp her, det er veldig bratt, men et godt tak i lyngen hjelper mye.
Jeg når toppen, og går ikke langt før jeg skremmer opp en storfugl. Jeg vet ikke hva det er, tror det er ei røy. Det har skjedd ofte at jeg skremmer opp storfugl her oppe. Eller kanskje jeg skal si det er storfuglene som skremmer meg. Jeg må jo si at jeg skvetter litt når en stor fugl plutselig flyr opp like ved der jeg går.
Den mørke himmelen sprekker litt opp, og legger jeg godviljen til, kan jeg ane sola bak der et sted.
Ikke lenge etter er sola blitt tydeligere, og jeg kjenner solstrålenes varme slå mot meg. Dersom det hadde vært sol hele tiden er det ikke sikkert at jeg hadde lagt merke til det. Men nå, omgitt av mørke skyer, blir jeg ekstra glad over å kjenne sola varme. Herlig!
Furukvistene blir ekstra grønne i dette været. Vakre er de!
Jeg går bortover i høyden, i retning Svarttjern, og snart kommer jeg til det lille tjernet. Også her ligger vannet helt stille, himmelen og naturen rundt speiles så fint i vannet.
Her er det mye hagl på bakken. Dette må ha vært en lokal haglskur, da det bare er et lite parti der hagl ligger på bakken.
Rundt meg er det fortsatt mørke skyer, men så langt har jeg ikke ikke blitt truffet av en eneste liten regndråpe.
Jeg går videre, i retning Dulpenatten. Snart har jeg Svarttjern nedenfor meg, og bortenfor Svarttjern, i horisonten, ligger Skrimfjella.
Dulpenatten ligger 667 meter over havet. Også her er det satt opp nytt skilt, og tankene går til dem som har tatt jobben med å sette opp de nye skiltene. Tusen takk til dem!
Jeg må bare ta et bilde av den store steinen her oppe.
Jeg går videre nedover i retning Digerhaugmyra, og ser at det er hogd mange trær her. Kommer det flere hyttetomter her, tro? Eller er det bare vanlig skogshogst? Time will show!
Jeg går ned på veien som tar meg tilbake til Vesle-Støle .
Snart kommer jeg til det rustfargede fjellet. Spesielt og vakkert.
Fint med grønn mose sammen med det rustrøde.
Plutselig hører jeg et tordendrønn. Akkurat det liker jeg ikke. Synes det er skummelt å gå ute i tordenvær, jeg, men heldigvis er et bare ett drønn.
Jeg har vært ute i to timer nå, og uværet har holdt seg på avstand. Men når jeg kommer til denne furua, er ikke lenger flaksen på min side. Regnet tar meg igjen, og plutselig kommer det en skikkelig skur.
Jeg blir våt, men det gjør ikke noe. Jeg kommer etter hvert tilbake til en varm hytte, og klær kan tørkes!
Tilbake på hytta er det fortsatt skiftende vær, sol og mørke skyer om hverandre. Jeg er glad for at jeg ikke lot meg skremme av de mørke skyene- hadde jeg gjort det, ville jeg ha gått glipp av denne flotte turen!
På dagens tur kom jeg over et parti med rustfarget fjell. Hvorfor fjellgrunnen her er farget rustrød, vet jeg ikke, men det har nok ikke noe med rust å gjøre. Jeg tok noen bilder da jeg syntes det var vakkert og spesielt, og nå kan jeg jo dele bildene med dere!
Ekstra fint var det med den grønne mosen ved siden av!
Flere dager uten blogging- har jeg gått i dvale? Neida, jeg er på hytta, og her er det stor aktivitet. På hytta er det alltid noe å gjøre på denne tiden av året, og det er snakk om koselige arbeidsoppgaver. Det synes i alle fall jeg! I påskeuken og helgen før der igjen var det trefelling som sto på programmet. Vi felte flere bjørketrær, kubbet dem og la dem langs veien. Nå er veien snøfri, og alle kubbene ble kjørt til hytta. Det ble en stor haug, og vi har kløyvet og stablet ved i tre dager.
Nå er den store haugen blitt veldig liten, og all veden har vi kløyvet for hånd. Trond bruker en stor kløyveøks, og jeg bruker min egen lille vedkløyver, nemlig min kindling cracker. Den er kjempekjekk! De to kamrene til venstre er ved vi har igjen fra i fjor.
Til bålpanna bruker vi bare bjørk da den ikke skaper gnister. Vi har et eget lager som står under et grantre. Dette er bjørkeved som vi skal ha til bålpanna våren og forsommeren 2026. Må alltid tenke litt i forkant, vi!
Vi har også stablet noe ved på baksiden. Det meste av dette er fra et grantre som hadde bikket over ende. Dette blir ved vi kan fyre med til vinteren.
Kjøkkenhagen skal også forberedes om våren. Jeg har flyttet pallekassene, og de er fylt med ny jord og kukompost. Vi må hele tiden teste ut nye ting, og i år har jeg kjøpt jordbærplanter. i tillegg har jeg satt vårløk, og fra før hadde jeg gressløk, timian og løpestikke. Jeg har sådd dill, og senere skal jeg ha tomater her.
Jeg nyter å holde på her- dette er min hage etter at jeg flyttet i leilighet.
Jeg har også et blomsterbed, det skal jeg fikse neste gang vi kommer hit. Må kjøpe litt med jord og nok en sekk med kukompost. Gleder meg allerede nå til å ta den jobben!
