Sola er i ferd med å stå opp. Snart vil den spre sine vakre stråler utover landskapet. Noen stråler hit, noen dit, og noen et helt annet sted.
Glassveggen på terrassen er dekket av små isroser, etter noen timer med sol vil de være borte. Egentlig litt rart da jeg ikke opplever at sola varmer nå, men den gjør nok det allikevel. Litt, i alle fall.
Søndag og desember, det betyr vintersport på TV. Vi koser oss med sportssendinger store deler av dagen, men så må vi bare ut. Isrosene er borte, og sola er på vei ned. Det er tolv kuldegrader, det er jo ikke så veldig mye det? Eller?
Ullundertøy, busker og jakker, votter og pannebånd. Da skulle vi vært godt utrustet. Men vi har ikke gått lenge før vi kjenner kulda ta et godt tak i kinnene. Og i nesa. Ikke så rart med nesa, da, den stikker seg jo frem og burde derfor være mer utsatt en kinnene. Nå kjennes det som om eventuelle grimaser rett og slett ville fryse fast! Tryggest å møte det hele med et smil, da!
Trond går foran meg, han langer ut som om han skulle være forfulgt. Jeg vurderer å stoppe, å snu. Hvor lenge ville det ta før han merket at jeg ikke var bak ham? Jeg gjør ham oppmerksom på at jeg sakker akterut, og sier han bare kan løpe i forveien. Jeg kan gå tur alene, jeg!
Han forteller at den store farten må til for at han skal få varme i kroppen. Det får også meg til å kjenne etter. Jo, jeg er kald i kroppen også, ikke bare i ansiktet. Men blir sikkert bedre, tenker jeg, når jeg har gått med varm.
Akkurat det gjorde jeg i går da jeg gikk til Knabben. Litt for varm ble jeg da. Ullundertøy ble helt vått av svette. Ikke særlig smart!
Etter rundt et kvarter er vi oppe på Batteriet. Jeg tar et par bilder, det holder det da fingrene fort blir kalde når jeg tar av meg vottene.
Det er vakkert her om morgenen, midt på dagen, om ettermiddagen og kvelden. Ja, hele døgnet er det fint her oppe. Utsikten kunne lett forsvinne, men nå har Bjørn Bak fjernet en god del trær her oppe. Tusen takk til ham!
Vi går videre mot Stenseth, og når vi nærmer oss Kiwi ser vi to personer som vinker til oss. En mann med lue, ei dame inntullet i et langt hvitt skjerf. Ikke lett å kjenne igjen min venninne Mari inni den bekledningen. Kun en liten del av ansiktet er synlig.
Det blir en koselig prat, for det meste dreier samtalen seg om ferier på mer sydlige breddegrader.
Vi tar farvel, vender de kalde nesene hjemover etter å ha vært innom kirkegården og tent lys.
Det begynner å mørkne, og snart er vi hjemme igjen. Jeg tenker ikke lenger over at jeg er kald i ansiktet, men jeg merker at det jeg fort blir varm i kinnene når jeg kommer inn. Er ganske rød også, ser skikkelig frisk og sin ut!
Men hvordan er det med resten av kroppen? Jo, jeg er iskald på deler av kroppen. Ikke armene, ikke beina, ryggen eller magen. Jeg er iskald på de delene som stikker seg ut- på brystpartiet og på rompa. Rett og slett iskald!
Men varmen kommer tilbake. Helt skjønt å være inne igjen, og det er også veldig tilfredsstillende å ha trosset kuldegradene og ha gått en god tur i dag også.
Nå skal vi nyte resten av ettermiddagen og kvelden, se på skiskyting og hopprenn. Jeg skal tenne det første adventslyset, og jeg skal ta en titt ut og se på juletreet som står høyt der oppe, mellom Stenseth og Solbergfjell.
Trond har fri onsdager, og i går la vi planer for dagens tur. Vi ville opp i marka, gå innover og tenne bål. Det var før vi våknet i dag….
Snø, snø, og enda mer snø. Det er ikke fristende å gå ut i det hele tatt! Vi slår oss til i sofaen med kaffe, ser litt på TV, leser og spiller Woodoku. Kanskje været blir bedre utover dagen?
Klokka halv tolv tror vi ikke lenger på bedre vær, og godt kledd setter vi av gårde. Bestemmer oss for å kutte ut skogsturen, vil i stedet på brøytede gangveier og fortau.
Alt omkring oss virker grått, farget i ulike gråtoner.
Vi hår langs Gamle riksvei, og snart passerer vi dette flotte treet. Tidligere i høst var treet fantastisk vakkert med sine røde, oransje og gule lønneblader. Nå er det nesten like vakkert, bare på en annen måte.
Nedre Eiker kirke, vakker også i vinterskrud.
Vi krysser elva.
Elva er blikkstille i dag, ikke en krusning her, bare snøfiller som faller ned på vannet.
På den andre siden av elva kommer vi til de rare trærne igjen, trærne med bomullsdotter.
Hvilket tre er dette mon tro?
Jeg googler tre med bomullsdotter, og jeg får treff på istervier. Istervier er en vanlig art i Norge. Jeg har gått her mange ganger, også senhøstes og om vinteren, men har aldri sett disse bomullsdotter tidligere.
Etter å ha gått seks kilometer, kommer vi til et av mine populære fotoobjekter, nemlig Gamle Mjøndalen bro. Den ble offisielt åpnet i 1913.
Skikkelig fin, synes jeg.
Vindeltrappa som forbinder gangveien med broa, kom på plass i 2009. Et moderne kunstverk som passer godt til en gammel bro.
Gangveien på utsiden av broa kom i 1987.
Selve broa er ganske smal, det er mange som har tatt et sidespeil eller to her. Jeg kjører aldri over her, kun dersom jeg kan ligge rett bak en buss. Da er det ikke fare for å møte noen.
Men hvorfor er broa så smal?
Jo, det var ikke så mange biler på veiene i 1913, og broa ble bygget bred nok til at to hester med vogn kunne møtes.
Når kom egentlig den første bilen til Drammen? Jeg googler, og kommer frem til at det var i 1907.
Jeg vet at min bestefar, min farfar, kjøpte sin første bil tidlig på 1920-tallet.
Må bare ta med et bilde av bilen og min bestemor. Det var bestefaren min som tok bildet i 1928.
Vel tilbake til nåtiden!
Vi stikker en tur innom kjøpesenteret, og tar skogen den siste biten hjem igjen.
Etter godt og vel to timer er vi tilbake, vi har gått 12,5 kilometer, og er glad for at vi trosset snøværet og kom oss ut. Det er jo godt ute, uansett vær!
Lørdag kveld sitter jeg hjemme uvitende om hva som skjer på kveldshimmelen. Turkise og grønne flammelignene bølger fargerlegger den mørke himmelen. Jeg har sett nordlys bare en gang tidligere, og vil svært gjerne se det igjen.
Så i kveld, søndag, setter vi kursen mot Nerdammen. Kanskje, kanskje skjer det også i kveld.
Det er kaldt, seks kuldegrader, men vi er godt kledd. Det er delvis skyet vær, dette er vel ikke helt ideelt med tanke på nordlys, men vi gir det et forsøk. Ser vi ikke nordlyset, vil vi i alle fall kunne nyte en magisk måneskinnskveld!
Det er så lyst at vi kan gå uten lykt, men bildene blir ikke gode. Det ser mye mørkere ut på bildene.
Jeg slår derfor på hodelykten slik at bildene jeg tar blir tydeligere.
Damhytta må fotograferes. Tenk å sitte inne her og se ut i mørket? Snakk om å kunne se nordlyset fra orkesterplass!
Vel, vi ser ikke noe nordlys, så det er bare å gå innover. Det er for kaldt å stå stille her.
Vi går tilbake over demningen, og vil så gå langs vannet, i retning Mellomdammen.
Jeg tar et bilde av vannet før vi går videre.
Tenk så fint det hadde vært å gå på skøyter her dersom det ikke hadde kommet noe snø!
Men uansett, isen må være tykk nok. Vi tar ikke sjansen på å gå på den nå.
Det er både is og snø på bakken, men Bjørn har kjørt løypemaskinen her, underlaget er hardpakket, og det går fint å gå her. Der det er mye is, går vi bare utenfor traseen.
Her, nedenfor disse steinene, er badeplassen vår. Ikke særlig fristende å lage hull isen og hoppe uti nå. Men med en varm badstue like ved vannkanten, ville jeg ha vurdert det!
Vi fortsetter vår jakt på nordlyset, men vi ser ikke annet enn en planet, månen og Karlsvogna.
Men månen er magisk, den også! Med min telefon får jeg ikke tatt de helt spektakulære månebildene, men månen er iallfall veldig flott i virkeligheten!
Vi skjønner etter hvert at det ikke blir noe nordlys på oss denne kvelden, og går tilbake til bilen.
En måneskinnstur i mørket er noe jeg kan anbefale. Det er veldig stemningsfullt, både til fots og på ski. Jeg har tidligere gått skitur med hodelykt, og det er også helt fantastisk!
Nå håper jeg bare at jeg i morgen ikke ser bilder av et fantastisk nordlys observert søndag kveld etter klokka 22….
Sola er på vei opp når jeg legger ut på dagen tur. Det er lørdag, sportshelg, og jeg sikter på å være hjemme igjen til skiskyting på TV.
Hvor turen går, bestemmer jeg underveis, men jeg skal i alle fall opp til Knabben.
Det er null grader, og her hjemme er det helt bart.
Plenen var dekket av snø i slutten av oktober, men nå er den grønn og fin.
Det er bart også på vei opp til Knabben, i alle fall i starten.
Sola er oppe, og lyser opp både skog og sti.
Bjørker er det mange av oppover her, og som så ofte før, må jeg jo ta et bilde av en av de flotte stammene. Et prakteksemplar!
Blant brune barnåler og tørt løv er det også grønne flekker. Vintergrønn mose og blåveis.
En snøflekk varsler om mer snø i høyden, men enn så lenge er det omtrent snøfritt.
Blir spennende å se hvordan det blir etter hvert.
Lite snø, men is er det mer av!
Jeg er – med mine piggsko – heldigvis godt skodd.
Naturens eget kunstverk.
Enda flere -og flottere- kunstverk!
Like etter de imponerende istappene dukker denne grønne flekken opp.
Papirlav- grå og vakker. Så absolutt ett av naturens flotte kunstverk dette også!
Og dette?
En trestamme. Kan tenke meg det et mange småkryp som trives inni her!
Helt gradevis, og nesten umerkelig, ser jeg at det blir mer snø, men fortsatt er stien fin å gå på.
Snart oppe!
Og der, der er jeg på toppen. Tror nok dette er at av distriktets mest populære fotoobjekt!
Vakre Knabben!
Blir nok aldri lei av denne utsikten.
Jeg tar et siste bilde før jeg bestemmer meg for hvor jeg skal gå nå.
Jeg kan gå ned igjen, jeg kan gå til Solbergfjell, og jeg kan gå til Aslakkane. Det ser ut som det går greit å gå alle veier, det er ikke mye snø i terrenget.
Jeg velger å gå til Aslakkane. Det er mye is i stien, men det er helt fint å gå i stien. Men som sagt, kjekt med piggsko!
En liten varde hilser på meg, og ønsker meg en god tur innover.
Det blir mer og mer is, ser nesten ut som malerier.
Tittei!
Her nærmer jeg meg Aslakkane, jeg er litt uoppmerksom, og plutselig er jeg ute av stien.
Jeg presterer det kunstykket å gå meg litt bort! Helt utrolig!
Men alt blir annerledes når snøen dekker terrenget, og her oppe er det mer snø. Heldigvis vet jeg retningen, jeg ser jeg er kommet for langt opp, og går nedover igjen.
Og så er jeg der, på Aslakkane. Stedet der de store steinene ligger spredt utover, der vannet renner nedover flabergene. Vann som nå er blitt is. Vakkert!
Nå venter nok et valg. Hvor går jeg nå? Til Solbergvarden? Til Hoggsfjell? Eller ned igjen til Solbergelva? Jeg angrer litt på at jeg ikke har sjekket med andre hvor mye snø det er innover i marka. Jeg har ikke annet en lave sko på beina, er skodd for is, men ikke mye snø…
Jeg må ta et valg, og velger å gå til Nerdammen, men ikke om Hoggsfjell. Det går en liten sti nedenunder Hoggsfjell, og denne vil jeg ta. Det er en koselig liten sti, men den ender i intet etter hvert, og det blir spennende å se hvordan snødybden er der…
Det er ikke helt lett å se stien, men i starten er det noen varder som viser vei.
Dette er en sti som er lite brukt, og flere steder ligger det trær over stien.
Det blir mer snø etter hvert, og snart er jeg der stien slutter.
Nå må jeg gå skauleis opp mot Nerdamsveien, og det tar ikke lang tid før jeg har fått en del snø i skoene.
Jeg kommer etter hvert til Solbergbekken, og det er så fint å høre vannet som klukker under isen.
Jeg må jo krysse bekken, hadde ikke trodd det var så mye vann her nå.
Jeg går langs bekken oppover, men så bestemmer jeg meg for å gjøre et forsøk.
Jeg går over et sted det der det ser noenlunde greit ut. Jeg er jo blitt litt våt allerede, og enda våtere blir jeg nå. Jeg vil kalle det skikkelig plumping! Men det gjør ikke noe, jeg blir jo ikke kald så lenge jeg er i aktivitet!
Her oppe er det full vinter. Det er et tynt skarelag, men det bærer ikke meg. Men det gjør jo ikke noe nå, jeg er jo snart på Nerdamsveien!
Det er godt å komme inn på bilveien, og den tar meg til Nerdammen. Sittegruppene står der, klare til å ta imot dem som ønsker å ta seg en rast. Men jeg har ikke møtt noen i dag, stusser litt over det, men kommer så på at det er jo fortsatt ganske tidlig på dagen! Det er jo ikke mange som er så tidlig ute!
Jeg må bare bortom denne koselige hytta, Damhytta. Tenk å nyte en lang kveld her for så å våkne opp til en fantastisk utsikt utover vannet.
Jeg må nok melde meg inn i Turistforeningen, for dette vil jeg oppleve!
Jeg forlater Nerdammen, og tar bilveien ned igjen. Snøen ligger i terrenget et godt stykke nedover, men så blir det gradvis mer og mer snøfritt, og nede i lysløypa er all snøen borte.
Etter litt over tre timer er jeg hjemme igjen, jeg har gått nesten 11 km, og nå kan jeg kose meg med sportssendinger på TV med den beste samvittighet!
Jeg har lommelykt, så det går bra! Etter fem hundre meter er jeg i lysløpa, så da blir det mye bedre!
Synes det er så fint å se trær mot den vakre morgenhimmelen!
Jeg sender en stor takk til Drammen kommune som også idag har lysene tent i lysløypa. Vanligvis er de tent bare om kvelden, og jeg håper det blir en varig løsning med tente lys også om morgenen.
Det er så mye bedre å gå i skogen enn å gå i gatene.
Dagens morgentur går til Knabben, og nå er jeg snart oppe.
Utsikten fra Knabben er flott om dagen, men nå, i mørket, er den bare helt magisk!
Den må bare oppleves!
Det er blitt så fint å gå her oppe etter at alle trærne er blitt fjernet.
Etter 50 minutter er jeg hjemme igjen, og med gryende dagslys er magien i ferd med å forsvinne.
Jeg elsker slike morgenturer, det samme gjelder for soloppganger og solnedganger. Det er om å gjøre å være ute til rett tid, er man en halv time for sent ute, er all magi borte. Det gjelder å gripe øyeblikket, og å nyte det!
Carpe diem!
For en uke siden var jeg på Tenerife, 30 grader og sol i 14 dager. Her hjemme er det senhøst, det har vært både kaldt og snø. Men i dag-
I dag skinner sola, det er rundt 5 grader, og det er ganske enkelt helt herlig! Det er Black Week, og jeg vil legge dagens tur til Storsenteret. Kanskje det er noen gode tilbud?
Det blåser litt, men så fort jeg kommer inn i skogen, merker jeg ikke noe til det.
Jeg får en skikkelig vårfølelse her jeg går. Løv ligger på bakken, det gjør det også på våren.
Det krisler og krasler når jeg tråkker i det tørre løvet. Krisle, krasle, krisle, krasle.
Noe grønt titter frem. Blåveisblader. Tankene går til våren, når jeg fjerner tørt løv på jakt etter de blå knoppene. Men det får nok vente, først kommer vinteren.
Rart med vinteren egentlig. Vi vet aldri hvordan den vil bli. Vil det bli mye snø? Vil den ligge lenge?
Jeg liker at vi har ulike årstider, men jeg ser helst at snøen forsvinner i første halvdel av mars.
De siste årene har vi vel hatt ganske normale vintre, men jeg har også opplevd år med svært lite snø.
Det var faktisk en gang på nittitallet at jeg fant den første blåveisen 26. januar!
Vårfølelsen blir enda sterkere når jeg ser det grønne gresset. Flere tuer med herlig grønt gress.
Her ser det ut som om en plante har fått nye skudd.
På vei til Knabben, ser jeg denne einerbusken. Einerbær som er klare for å høstes. Akkurat nå har jeg ikke noe å ha dem i, så de får stå i fred. De er jo ganske dekorative også, det gjelder bare å se dem!
Dessuten gjør de seg veldig godt som krydder i viltgryter.
Nå er det ikke lenger før jeg er på toppen!
Men før jeg kommer så langt, må jeg passere dette ispartiet. Hvert år ligger det is her, og etter hvert dekker den hele bredden slik at det er vanskelig å komme seg helskinnet forbi.
Oppe! Fine benker som inviterer til en rast, men jeg skal videre.
Flott utsikt mot Mjøndalen.
Jonsknuten i bakgrunnen.
Du lurer kanskje på hva jeg gjør her oppe, jeg skulle jo til Storsenteret. Vel, det skal jeg fortsatt, jeg skal bare en tur innom jobben først. Sier jobben fortsatt, jeg, selv om jeg sluttet for tre og et halvt år siden. Det er alltid så hyggelig å stikke innom, fint å treffe tidligere kollegaer.
Fint å treffe elever også, men for meg er det er færre og færre kjente elever. Elever begynner på ungdomsskolen, nye kommer til.
Jeg tar farvel og går nedover mot elva. På gangveien ligger bjørkeløv, og de lyser så fint opp på den mørke asfalten.
Alltid fint nede ved elva.
Jeg krysser elva og tar gangveien langs elva. Her er det noen trær med noe som ser ut som store bomullsdotter. Jeg har aldri sett dette før, vet heller ikke hva det er. Men veldig dekorativt, da!
Gamlebroa, skikkelig fin, er den!
Trappa opp til broa er rene kunstverket. Det går rundt og rundt, rundt og rundt, og plutselig er jeg oppe.
Flotte klare farger i dag.
Svanene trives her, ikke rart da det er mange som forer dem på denne plassen. De føler seg nok litt snytt da jeg bare tar bilder….
Elveidyll i motlys.
Etter fire timer er jeg hjemme igjen. Fra terrassen hjemme kan jeg nyte vakre soloppganger, men i dag er det også fine farger som følge av solnedgangen.
Så kommer det store spørsmålet:
Var noen gode tilbud? Eller ble jeg kanskje lurt?
Jeg fikk kjøpt to julegaver til full pris, men dersom jeg handlet for over 400, fikk jeg 200 kr i avslag. Det var jo et greit tilbud. Jeg fikk også kjøpt en annen julegave til halv pris, samt et par gaver til ordinær pris.
Men jeg fikk i alle fall en fin tur i flott vårvær langt ut i november!
Costa Silencio.
Silent coast, stille kyst. Det må vel være det det betyr?
Vi fikk stedet anbefalt av en kvinnelig ekspeditør i en sportsforretning, hun bor der, og skrøt veldig av stedet. Vi snakket om gåturer, og hun anbefalte oss å ta en tur oppe i det gule fjellet, Montana Amarilla.
Klokka ti legger vi i vei. Vi går ned til busstoppet, tar buss 467. Det er enkelt å kjøre buss her, vi betaler med kort, og bussene kommer ofte. En tur til Costa del Silencio koster 1,5 euro.
Vi tenker å ta en lengre tur i fjellet først, så lunsj og et bad etterpå.
Vi vet ikke helt hvor vi skal gå av bussen. Er vi i Las Galletas fortsatt, eller er vi kommet til Costa del Silencio? Vi bestemmer oss for å sitte på litt lenger, og så går vi av. Det gjør også en eldre mann som lett forstår at vi ikke er kjent. Han tar kontakt og viser oss rett vei. Det er så hyggelig med vennlige, hjelpsomme mennesker!
Snart ser vi det gule fjellet rage opp i horisonten, skjønner godt hvorfor det har fått navnet sitt.
Vi nærmer oss, og er spent på hva som skjuler seg bak steinene.
Vi kommer ned til Playa de Montana Amarilla, og vi blir helt slått av hvor vilt, vakkert og spesielt det er her, men stille er det ikke. Vel, ikke vindstille i hvert fall. Det blåser noe helt skikkelig, vinden kommer rett fra det åpne Atlanterhavet.
Vi hadde sett for oss at det var en strand her, det er det ikke, men det er muligheter til å ligge på fjellhyller som det er flere av. Tror det da hadde vært smart med et godt liggeunderlag, ikke bare et håndkle.
Det er ikke så mange fjellhyller her, og vi liker ikke å legge oss på en hylle der det allerede ligger noen. Vi bestemmer oss derfor å gå opp til fjellet.
Fjellet og fjellet. Det er svært bratt, men det tar oss ikke lang tid å gå til toppen. På toppen er det en slags egg vi kan følge, og denne kan vi ta rundt fjellet. Innenfor er det en slags trakt, og tankene går med en gang til en vulkan og et vulkankrater. Ikke merkelig dette, da det er svært mange vulkaner på øya her.
Det er nesten farlig å gå her oppe i dag. Vinden tar skikkelig tak, og innimellom kommer det kraftige vindkast som nesten kaster oss overende. Faller vi her, i den retningen vinden blåser, tar det ikke lang tid før vi havner ved foten av fjellet.
Vi velger derfor å ta en sti som etterhvert tar oss ned i krateret, og vi følger denne opp igjen til den andre siden, til eggen som ender der vi kom opp. Det er de samme vekstene her som vi har sett ellers på øya, men unntak av fikenkaktus. De fleste plantene er grå, uten blader, men dette kan ha noe med årstiden å gjøre.
Etter å ha tatt noen bilder, er vi klare for å gå ned igjen.
Noen går opp, vi går ned.
Det er nesten brattere å gå nedover en oppover, vi er litt redde for å skli der der det er grus, men det går bra. Vi er godt skodd, det må man være når man går her.
En liten sjekk på sportstrackeren viser at vi har gått bare to- tre kilometer siden vi gikk av bussen, og vi skjønner raskt at dette ikke blir det vi kaller turdag. Vi går litt rundt i gatene, ser mange fine hus og etter hvert kommer vi frem til en restaurant som ligger ved havet. Den er en del av et hotellanlegg. Vi snakker litt om hvordan det hadde vært å feriere her, og jeg tror nok at dette ikke hadde vært stedet for meg- selv om det er vakkert her. Det er for lite, synes jeg, og vinden er ikke noe pluss.
Det blir ikke noen bading denne gangen. Vi finner en liten sandstrand og et stort saltvannsbasseng, men bestemmer oss for å forlate vindværet og dra tilbake til Hollywood Mirage og Los Cristianos.
Vi har nå vært her i fire dager, og i dag er det tid for vår første langtur. Vi skal gå over fjellet, ned til Palm-Mar og videre til Las Galletas. Begge to er mindre byer langs kysten. Denne turen vil ta oss gjennom spennende landskap på fjell og langs kysten.
Vi starter i ti-tiden. Jeg glemmer å ta med meg vann, ikke særlig lurt, og jeg ender med å måtte kjøpe en flaske i en liten fortausrestaurant. Langt dyrere enn i et supermarked!
Turen starter lett med nedoverbakker, men det tar ikke lang tid før vi skal kjenne at pulsen blir høyere. Vi skal nemlig opp på fjellet! I starten er det ganske bratt, men etter hvert slynger stien seg i store sløyfer oppover, og dette gjør at det ikke oppleves så veldig bratt.
Det er litt rart, vi har nesten ikke møtt noen norske her nede, men på vei opp fjellet møter vi seks. Ja, ser du noen med sekk eller rompetaske oppi fjellene her, er det stor sannsynlighet for at de er norske. Da kan du hilse med et Hei! i stedet for Hola!
Det tar ikke lang tid før vi er på toppen, og utsikten er svært god. Vi har Los Cristianos under oss, og litt bortenfor ser vi også Las Americas.
Vi har nå altså kommet opp på det store platået. Her er vi omgitt av stein, sand og kaktus, og det er flere stier å velge mellom. Vi har vært her tidligere, da har vi gått innom noen gamle bosetninger, men i dag skal vi rett ned til Palm-Mar. Det er bare det at vi må finne den rette stien! Hjemme er det skilt som viser oss hvor vi skal gå, det er det ikke her. Så vi går litt feil, men det gjør ikke noe. Vi vet jo retningen, og vi kommer inn på rett sti etter hvert.
Her oppe er det kaktus, av ulike slag. Dette er en kaktusfiken. Den utmerker seg med sine rosa frukter.
Denne grå planten møtte jeg for første gang på Kreta. Den ser ganske så uskyldig ut, men den har skarpe torner som lett risper opp huden din dersom du kommer nær den.
Langs stien er det også noen andre grå busker, og de ser nesten døde ut. Men ved en nærmere sjekk ser jeg jeg grønne skudd både her og der.
Noen busker har visne blomster som kan minne om visne løvetann.
Vi ser også klynger av denne kaktuslignende planten.
Vi nærmer oss nå enden av platået, og ser Las Galletas og bananplantasjene i horisonten.
Men først skal vi til Palm-Mar. Det er bratt ned den siste biten, og snart ser vi den lille byen nedenfor oss.
Som sagt, byen er liten, den kan vel knapt kalles by. Jeg googler, og der blir Palm-Mar omtalt som et sted. Det passer nok bedre, det er noen gater her, og nede ved havet er det en restaurant der vi tok lunsjen da vi var her i fjor. Det blir lunsj her også nå, med samme rett som sist. Nydelig!
I fjor valgte vi hvitvin til maten, det er fristende også nå, men nå er vi mer fornuftige. Vi ble nemlig så tørste etter å ha drukket hvitvin!
Vi har gått nesten åtte kilometer allerede, og vi vet vi har flere kilometer foran oss. Vi har en vannflaske, og vet at vi ikke får kjøpt noe vann før vi er i Las Galletas. Derfor blir det vann til måltidet!
Neste mål for turen er fyret. Vi går nå inn i et naturreservat, Malpais de la Rasca. Vi gikk her også i fjor, og vet at vi nå har en etappe foran oss i et spesielt, lavapreget landskap med kraftige bølger som slår heftig mot lavaklippene. Fascinerende!
Stien tar oss langs kysten, og på begge sider av den er det lavastein.
Bølgene slår mot land, ikke mulig å ta et bad her, tror jeg! Vilt og vakkert!
En brun lav gir farge til den svarte lavasteinen.
Her og der er det også litt grønt.
I dette barske landskapet har folk holdt til, og vi ser rester av deres bosettinger.
Snart ser vi fyret, men det er fortsatt et godt stykke igjen.
Fyret, Punta de Rasca, er rundt 3,5 kilometer fra Palm-Mar, og fyret ble automatisert 1978. Før dette bodde fyrvokteren med sin familie i et hus her ute, og han tente fyrlykten hver kveld for å gjøre ferden til sjøs tryggere.
Vi kunne ha snudd i Palm-Mar og gått samme vei tilbake, vi kunne også ha tatt buss tilbake til Los Cristianos, vi kan snu her eller ta en annen, kortere sti som går tilbake til Palm-Mar. Det gjorde vi sist gang, men nå vil vi gå videre til Las Galletas og ta bussen tilbake derfra.
Den første etappen her går langs kysten, samme ville natur.
Snart ser vi palmer foran oss. Palmer betyr sivilisasjon, og det er slutt på naturreservatet. Er vi i Las Galletas allerede, tro?
Nei, det er vi ikke. Vi er ved starten av en lang kjedelig etappe langs bananplantasjer. Dem er det mange av her!
Bananplantasjen er skjermet av en slags beige duk, på sidene og oppå. Vi får derfor ikke sett inn, men jeg finner et hull i duken og får tatt et bilde. Bildet er ikke noe godt, men det viser i alle fall en bananklase som kanskje snart er kalt for høsting.
Palmene langs bananplantasjen står inne i en ring murt opp av stein, og mange av dem er døde. Noen steder er det plantet andre trær oppi ringene, og jeg måtte bare ta et bilde av denne. Fargerik, frodig og fin.
Snart er vi i Las Galletas, og vi spør om veien til busstoppet.
Etter å ha gått litt over 16 kilometer er vi glade for for å kunne entre bussen som skal ta oss tilbake til Los Cristianos. Det er ikke en sitteplass å oppdrive, men det gjør ikke noe.
Dette er en tur jeg så absolutt kan anbefale. Ønsker man ikke å gå så langt, kan turen avkortes både i Palm-Mar og ved fyret.
Neste gang skal vi ta bussen til Costa del Silencio og gå en tur i det gule fjellet. Dette etter et tips fra ei dame vi møtte som bor der.
Tilbake på Hollywood Mirage i Los Cristianos på Tenerife!
Hollywood Mirage ligger et par kilometer fra stranda, og fra leiligheten har vi en flott utsikt. Mamma og pappa kjøpte denne timeshareleiligheten på nittitallet, og de tilbrakte tre uker her i november omtrent hvert år.
Jeg er takknemlig for at jeg har kunnet være her flere ganger, noen ganger for å følge mamma og pappa, og de tre siste gangene uten mamma og pappa. Leiligheten er stor og fin, men det koster å ha den, og vi søsknene ønsker ikke å være bundet av en livslang kontrakt. Dette blir mest sannsynlig den siste gangen vi er her.
Det er torsdag, og i ettermiddag reiser jeg inn til Oslo lufthavn. Vi reiser svært tidlig i morgen, og grunnet ufyselig vær med masser av snø, tenker vi det er tryggest å være på plass i morgen tidlig. Ikke sikkert at veier er brøytet klokka halv fire om morgenen!
Trond blir hjemme, og jeg vet at det nok i tillegg til laks blir litt Fjordland i de to ukene jeg er borte. Jeg sjekker kjøleskapet, og ser at jeg har masser av grønnsaker der. Tror nok mye av dette ville ha ligget der også når jeg kommer tilbake, og derfor vil jeg bruke det opp i dag. Jeg vil lage suppe!
Jeg har en løk, fire store gulrøtter, fem poteter, et blomkålhode, tre tykke skiver sellerirot, et par tykke skiver kålrot, tre røde chili, to paprika og en purre. Purren skal jeg bruke til topping.
Jeg skjærer grønnsakene i biter, salter og peprer, og bruker dem lett i kjelen. Litt om gangen.
Når dette er gjort, legger jeg alt i suppekjelen. Det er ganske mye, fyller godt opp i en seks liters kjele.
Jeg fyller opp med vann til grønnsakene dekkes, og tilsetter en buljongterning og tre fedd hakket hvitløk.
Jeg koker dette til grønnsakene er møre. Jeg moser grønnsakene i en foodprocessor,
stavmikser kan også brukes.
Jeg heller mosen over i kjelen igjen og blander den med kraften som var igjen i kjelen.
Jeg gir suppen et oppkok, og tilsetter en kartong matfløte. Jeg smaker den til med krydder og litt soyasaus.
Suppen er klar til servering! Toppes med purre og koriander.
Det er mye suppe, grønnsakskuffen er nesten tom, vi har middag i dag, og Trond har i alle fall to ferdige middager. Kanskje tre. Smart!
