Helgens utfordring er Lys.
Jeg er så heldig at jeg, på de fleste dager på denne tiden av året, kan oppleve de vakreste soloppganger.
De kommer med ulike farger, i alle sjatteringer fra gult til lilla. De er alle veldige flyktige – de forandrer seg hele tiden, og du må være der. Er du litt sen, er de plutselig helt borte!.
Så uendelig vakkert!
et lys så varmt i gult og oransje
Dette er naturens eget lys-
kombinert med mine elektriske lyslenker.
Klokka er syv når jeg går ut i mørket, det er 6 minus, votter og pannebånd er et must denne morgenen.
Jeg går en strekning på ca 600 meter før jeg kommer til lysløypa, og med lykta går det helt greit!
Her kunne jeg ha snudd, men jeg har tenkt meg til kirkegården i dag.
Kan jo ikke stikke innom hver gang jeg går her!
Sender varme tanker til Monica og tidligere kollegaer på skole og SFO og går videre.
Jeg går inn på kirkegården, og etter en del strev får jeg tent lyset.
Jeg har flere varme tanker jeg, og nå går de til mine svigerforeldre som jeg var så glad i.
Det er et rosa skjær på himmelen nå- kanskje blir det en fin soloppgang etter hvert.
På kirkegården er det mange flotte lønnetrær. Selv uten bladverk er de vakre, synes jeg.
Mens jeg går her, går tankene mine til en venninne som så gjerne skulle ha gått her og opplevd dette sammen med meg. Men det kan hun dessverre ikke. Men jeg har jo masser av varme tanker, og for tredje gang i dag sender jeg noen av dem til andre. Denne gang til henne, og år hun leser dette, vet hun selv at det er henne jeg tenker på.
Men som du ser, er fargene på vei bort.
Men en skyet dag kan også bli fin! Lag deg selv en god dag! Det vil jeg gjøre!
Jeg kjøpte en rosebukett i går, og den er vakker. Men jeg vet at den ikke holder seg- om et par uker ligger den i søpla. Kanskje tidligere enn det også.
Men jeg har vaser med noe skikkelig fint i, noe jeg har hatt der siden vi kjøpte leiligheten, for åtte år siden!
Hva er det som er i vasene?
Jo, det er gåsunger, lerkekongler, orekongler og tørket reinfann. Alt dette står i en tørr vase, ikke noe vann.
Det er altså mange muligheter for å ta naturen inn i stua, mange muligheter for å gjøre det fint og hyggelig uten at det koster noe som helst.
Kanskje du vil ta deg en tur ut i skogen, du også? På jakt etter naturens skatter? God tur!
Jeg vet det er første advent først på søndag, men nå klarer jeg ikke å vente lenger. I går kjøpte jeg nye lyslenker, de gamle kortsluttet rett og slett. Jeg dro til Plantasjen og kjøpte 30 meter med lyslenker ( 2*15m) og det jeg trodde var en strømkabel. Jeg spurte for sikkerthets skyld han som sto i kassa om dette var alt jeg trengte, og det svarte han bekreftende på. Vel hjemme igjen skulle jeg montere det hele, og erfarte da at jeg hadde kjøpt en skjøteledning, ikke en strømkabel. Festlig!
Jeg vet jeg kan vente til i ettermiddag, da har jeg bilen tilgjengelig, men jeg tar like godt beina fatt og går til Plantasjen. Dette bli da en bonustur! Hadde ikke tenkt å gå mer i dag, skulle egentlig på styrketrening, men da blir det tur i stedet!
Tar med meg skjøteledningen. Har ødelagt emballasjen, så jeg regner egentlig ikke med å få byttet den inn i strømkabel… Men det kan jo hende!
Bonustur, ja! Jeg gikk deler av denne strekningen på morgenen i dag, og vet at det er glatt enkelte steder. Men nå er det i alle fall lyst, og da ser jeg hvor isen ligger.
All snø er borte nå, det er heller ikke varslet snø de neste ti dagene, så her lar vinteren vente på seg. Bra, det!
Jeg finner flere fargeklatter, jeg, denne gangen en barlind med små, røde bær.
Men ellers er det ganske så grått. Fint det også!
På Plantasjen blir jeg møtt av en koselig butikkmedarbeider, jeg forteller henne hva som har skjedd. Hun sier med en gang at jeg får byttet inn skjøteledningen. Jeg forteller at jeg har ødelagt emballasjen, men det bryr hun seg ikke noe om.
«Dette er vår feil,» sier hun. Jeg sier at jeg er medskyldig, som den engelsklæreren jeg har vært, burde jeg vite hva Extension betyr…En annen gang bør jeg nok lese hva som står på emballasjen!
Jeg takker henne for god service. Det blir et lite mellomlegg, og jeg tar med meg en rosebukett i stedet for en tilgodelapp.
Vel hjemme igjen kan jeg se tilbake på en fin bonustur – åtte kilometer!
Jeg monterer lyslenken, tror dette blir veldig bra! Det ser jeg først når det blir mørkt!
Og på bordet – der har jeg en vakker rosebukett! På en helt vanlig tirsdag!
God morgen fra Solbergelva! Pluss 3 når jeg går ut i mørket litt over syv. Denne gangen er jeg godt skodd- med pigg!
Men dette huset er bare så fint- har tatt bilder av det tidligere også.
Lag deg ei fin uke – det skal jeg!
Skal starte med å vaske leiligheten…..
I dag laver snøen ned, men mye snø er det ikke, rundt 4 cm, tenker jeg. Det blir regn senere i dag, flere varmegrader også, så denne snøen vil forsvinne ganske så raskt!
Det er ikke fristende å gå ut i dette været, men jeg vet at det ikke er noe for meg å være inne hele dagen. Så derfor:
Ut på tur
aldri sur!
Det er jo alltid slik at det er godt bare en kommer seg ut! Sånn er det for meg, i alle fall!
Den rosa lyngen lyser opp i alt det grå og hvite.
Jeg savner svigerforeldrene mine. Jeg tenker på alle de kveldene vi spilte whist, på alle helgene vi bodde hos dem, og alle ferieturene vi hadde sammen.
Jeg tenker også på alle middagene vi spiste hos Bjørg i årene etter at Bjørnar døde. Vi gikk fra Langløkka og ned til Solbergelva, og der ventet Bjørg med middag en lørdagskveld. Et glass sherry før maten, middag og dessert. Duk på bordet, pent servise og sølvbestikk. Det var koselig, det!
Nå skal det bli godt med en kopp kaffe!
Ønsker deg en fin søndag!
Margrethes utfordring denne helga er varme.
Varme kan være det du opplever når du i november forlater Norge og drar til Tenerife på ferie. Du kommer ut av flyet og erfarer ganske fort at du ikke skulle ha hatt på deg støvletter og vinterjakke. En varm velkomst!
Men nå sitter jeg her, i min egen stue. Her har jeg en varmeovn, men det er ikke den jeg skal sette fokus på i dag.
Mitt fokus settes på noe som gir både kos, lys og varme. På stuebordet har jeg et brett med lyslykter og kongler. Lyslyktene har ulike størrelser og ulike former. De er kjøpt i innland og utland, og mange minner er knyttet til dem.
To av dem kjøpte jeg på en gårdsbutikk i februar 2019. Jeg hadde besøkt pappa på sykehjemmet, og var på vei til gården jeg kom fra da vi helt impulsivt dro innom denne gårdsbutikken. Der var det mye fint, og utenfor var det en bålpanne som skapte god stemning og ga masser av varme.
Pappa døde bare noen dager senere, så disse lyktene minner meg også om min kjære pappa.
Klokka er to, lørdag, og jeg skal ut på dagens andre tur.
Etter å ha gått ved siden av stien de første hundre meterne, er det flotte forhold resten av turen.
Jeg begynner å ane at det kan være en fargerik himmel bak trærne, og jeg velger å gå om Høymyr på veien til Knabben. Tenker det gir best mulighet for å oppleve den vakre solnedgangen.
Mens jeg nyter dette, kommer også tanken på at solnedgang betyr at det etter hvert blir mørkt. Akkurat det tenkte jeg ikke på da jeg gikk ut!
Jeg har et godt stykke å gå før jeg er hjemme igjen, skal gå nesten tre kilometer til…
Vel, det er bare å gå videre. I nødsfall har jeg lys på mobilen, men en hodelykt burde jeg vel ha hatt i rumpetaska. Når jeg kommer hjem, skal jeg legge en lommelykt i rumpetaska- da har jeg i alle fall den dersom jeg skulle glemme å ta med meg hodelykt.
Jeg setter opp farten, og snart nærmer jeg meg Knabben.
Furua står der som fin i solnedgangen!
Det er en lettelse å se lysløypa -da vet jeg at det ikke er langt igjen!
Men en fin tur ble det, deilig å komme seg ut – som alltid!
Det er en kuldegrad når jeg begir meg ut på dagens tur. Første mål for turen er Knabben.
Som alltid går pulsen ganske snart i hundre- det er nemlig oppoverbakke så fort jeg går ut av døra! Det er nesten en og en halv kilometer oppoverbakke, en stigning på omtrent tre hundre meter, og det merkes- fra omtrent første skritt.
Det er utrolig at treet får nok næring!
Det er forresten alltid godt å komme hit, da er jeg halvveis til toppen!
Det har blåst en del i november, spesielt mye et par dager, og på hytta var det et vindfall hvilket ga oss masser av ved. Det ligger et tre over stien her også, jeg vet ikke når det falt, men jeg ser at det rett og slett er brukket tvers av.
Etter hvert er det nok en engel med motorsag som sørger for at stien blir lett fremkommelig igjen, men enn så lenger går det fint å skritte over treet.
Snart passerer jeg dette treet. Jeg har lenge lurt på hvor lenge det blir stående….
Som du ser av bildet, er jeg nå snart på toppen. Det er alltid så deilig å komme opp hit!
Jeg hadde som målsetting å ta 300 turer hit i år, men det var før jeg visste at Trond skulle jobbe bare tre dager i uken. Jeg skjønte ganske fort da høsten kom at jeg ikke ville nå det målet siden vi tilbringer så mye tid på hytta, og da rant liksom motivasjonen ut av meg….
Det er nå omtrent to måneder siden jeg var her oppe sist gang, det er tur nummer 201 nå, men det er jammen fint å være her igjen!
Furua står der, helt ytterst på fjellet, og den klamrer seg fast via røttene. Jeg har en venninne som er svært syk, hun klamrer seg også fast, til livet, og hun er skikkelig tøff, akkurat som denne furua. Jeg sendte henne bildet, og hun likte sammenligningen. Så heretter vil jeg alltid tenke på henne når jeg ser dette treet.
Det var altså helt problemfritt å komme opp hit i dag, men jeg må jo ned igjen også, den ene veien eller den andre. Planen var å gå om Solbergfjell, men da blir det enda flere nedoverbakker, så jeg bestemmer meg for å ta Svarttjernsveien nedover på min vei mot Stenseth. Det er ikke selve nedoverbakkene jeg er redd for, men er redd for at det kan være glatt noen steder.
Det er nå jeg innser at det ikke hadde vært så dumt med piggsko! Det er litt skummelt også da det ligger snø over isen. Isen blir da selvsagt lite synlig, og den blir ekstra glatt.
Løsningen er å gå ved siden av stien, i lyngen. Det går greit det også, men det blir nok piggsko neste gang.
Jeg er nå kommet over i det jeg kaller Svarttjernsveien, det kan hende den heter noe helt annet, men jeg har altså Svarttjern på min høyre side når jeg går nedover.
Jeg skal ikke til Svarttjern i dag, tar av til venstre, og går nå en sti i retning av Stenseth.
Nå er det bare ca to kilometer igjen før jeg er hjemme. Etter å ha vært ute i litt over to timer, kan jeg se tilbake på en fin tur på nesten 7 kilometer.
Mette Marit er vår kronprinsesse, men hun er også mor. En mor som elsker sine barn, uansett hva som skjer, men en mor som selvsagt er veldig lei seg, fortvilet og skuffet over det Marius har gjort.
Det er vel slik at det skjer noe i de fleste familier. Jeg har en venninne som hadde en narkoman sønn, vi har hatt en narkoman familien, og jeg har sett hvilke utfordringer og enorme påkjenninger dette har vært for deres foreldre. På sin jakt etter stoff har det vært mye kriminalitet, og også deres nærmeste familie er blitt frastjålet smykker og andre verdifulle ting. Det var fengselsopphold på fengselsopphold, og det endte med at den ene døde av overdose og den andre tok livet sitt.
Dette er gode foreldre, de har flere barn som alle har klart seg veldig godt. Det er altså ikke foreldrene som har gjort noe galt, det var sønnene deres som kom inn i dårlige miljøer og som tok gale valg.
Jeg var veldig glad i sønnen til venninnen min, og jeg vet hva hun var igjennom. Jeg tror hun skammet seg, ville ikke at noen skulle vite det. Sønnen hennes hadde brukt stoff i flere år før jeg fikk vite at han var narkoman Men tenk deg at dette hadde blitt publisert i alle aviser og ukeblader i innland og utland, at hun ikke kunne se på TV uten at det var noe negativt om sønnen hennes, og at bilder og tekster møtte henne bare hun åpnet iPaden.
Det er slik Mette Marit opplever det nå. Jeg kan tenke meg at hun våkner om morgenen og skulle ønske at alt dette var et vondt mareritt, men det er det ikke. I tillegg opplever hun og Haakon at det settes spørsmålstegn ved deres oppdragelse av Marius.
Jeg skjønner jo at det ikke er mulig å holde dette skjult, at dette er av offentlig interesse. Jeg vil bare uttrykke min sympati og medfølelse for Mette Marit, for Haakon og resten av kongefamilien. Vi har en flott kongefamilie, og jeg er sikker på at Mette Marit og Haakon vil bli flotte arvtakere etter dronning Sonja og kong Harald. Jeg håper de kan hente en indre styrke som kan hjelpe dem gjennom alt det som ligger foran dem.
