17.06.2
Sist søndag var jeg invitert med på orkidétur, men da hadde jeg ikke anledning. Gleden var stor da Willy som arrangerte turen, inviterte meg på tur i etterkant. 
Jeg møter Willy klokka seks på ettermiddagen, og vi starter på turen oppover mot Knabben.

 Willy er godt kjent i området, vet hvor otkidéene er. Noen av dem gjemmer seg, andre står der klare til å ønske oss velkommen. Bare se, men ikke røre. 
 

De første som tar imot oss denne sommerkvelden, er flekkmarihånd. I likhet med skogmarihånd har den flekker på bladene.  Den er en av Norges vanligste orkidéer. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Sammen med disse orkidéene finner vi orkidéen nattfiol. Den er hvit, den er også relativt vanlig, men jeg har ikke sett den før. Jeg har sikkert gått forbi den mange ganger uten å se den- det er jo lettere å se blomster med sterkere farger. 
Det er ut som om denne er populær blant maurene! 

Det er ikke lett å få fine bildet av slike blomster når jeg bare bruker kamera på mobilen. Jeg prøver meg på ett bilde av naboblomsten, denne gangen uten maur. 

Men nei, det blir ikke så bra. Bildene til Willy blir nok av en helt annen kvalitet.

Husker en gang jeg møtte Willy i skogen, han skulle fotografere orkidéen rød skogfrue. Han rigget seg til med kamera, stativ og lang linse- det  er kanskje ikke det det heter, men du skjønner sikkert hva jeg mener. Det ble flotte bilder, ja noe helt annet enn de jeg tok med mobilkameraet….

I dag nøyer han seg med litt enklere utstyr. 

Vi går videre oppover, og snart er vi på Knabben. Knabben er antakelig det stedet i Solbergelva der det er tatt flest bilder. Utsikten er jo bare helt fantastisk! 

Willy har tidligere fortalt meg om en idyll litt innenfor Knabben. Det er et lite tjern som ligger litt bortgjemt, omkranset av siv og myr, nå i sin grønneste prakt. 
Tjernet heter Tjernsøye. 

Men vi skal videre, og snart er vi inne på stein der vi har Svarttjern nedenfor oss, Grønt, frodig og vakkert i skogen!

Vi forlater stien for å begi oss ned til orkidéene. Jeg har tidligere sett bilde av marisko, og jeg venter meg noen lave planter, orkidéer som er godt gjemt. Skal si jeg blir overrasket! 
De er ikke vanskelig å få øye på der de står, det er som om de har ventet på oss, og nå ønsker de oss velkommen til sitt rike. 
De er vakre, høyreiste og fargerike. 

Jeg tar avstandsbilder og nærbilder, og synes bildene blir bra – selv bare med mobilkamera! 

Marisko er en av de sjeldne orkideéene i Norge, den er rødlistet og ble fredet i 2001. Som så mange andre planter har den flere navn, og ett av dem er Olavsbolle. Minner jo litt om em bolle, men jeg synes nok at marisko er et finere navn! 

Jeg er så glad for at Willy har tatt meg med hit, skikkelig snilt av ham å stille opp etter den offisielle turen. For en opplevelse! 

Det er ennå tidlig kveld, fotballkampen begynner ikke før ni, sier Willy, og vi rekker enda en avstikker før vi begir oss på hjemveien. Men først skal vi ta med oss et par orkidéer til. 

Brudespore fant jeg tidligere i uken, og vi finner den også nå. Den er ikke helt utsprunget ennå, derfor er den ikke helt lett å få øye på.

Brudespore finnes flere steder i landet, og jeg har tidligere funnet mange av dem rundt Borgtjern. 

Den siste orkideen vi finner i dag, er flueblomst.
I likhet med marisko ble den fredet i 2001. Den er også på listen over truede arter. 
Denne hadde jeg aldri lagt merke til hvis ikke Willy hadde vist meg den, jeg tar et par bilder, men de blir ikke noe gode i det hele tatt. Ikke lov å kopiere fra nettet, heller, men du kan jo selv google den og finne ut hvordan den ser ut, 

Jeg nevnte en siste avstikker, og den går til et lite tjern dom heter Brillene. Det et to bittesmå tjern som ovenfra kan se ut som et par briller. Vi får ikke sett dem ovenfra, men fint er det uansett der de ligger omkranset av myr og lyng. 

Vi går tilbake via Knabben, og der skal to jenter campe til dagen etter. Det skulle gjerne jeg også ha gjort! 

Kokka seks over ni er vi hjemme igjen, og igjen tusen takk til Willy! 
Håper han er fornøyd med at Italia vant igjen, denne gang 3-0 over Sveits. 

Det er i alt 34 viltvoksende arter av orkidèer  i Norge, og 24 av dem finnes i Drammen. Ikke alle er fredede, men vi oppfordres til å la dem stå i fred- bare se, men ikke røre! 
 

15.06.21

Jeg møter Kirsten og Mari klokka elleve, sola skinner, og vi gleder oss til dagens tur. Mari har allerede gått fra Stenseth, og den strekningen får Kirsten og jeg på slutten. 
Jeg har i dag et ønske om å ta det tøffeste stivalget opp til Knabben. Det regnes for å være det tøffeste, det er min favoritt, men jeg synes egentlig av stien som går opp fra Myrabakken, rett bak blokka, er den tøffeste jeg. Det er i alle fall den hardeste.

Vi går fra blokka i Myrabakken, og rett oppi stien er det akkurat som om vi går gjennom en port som tar oss inn i skogen. Porten ønsker oss velkommen til sitt grønne og frodige naturrike og ønsker oss en god tur.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi kommer opp til lysløypa, og følger denne i retning Drammen til vi kommer til parkeringsplassen i Solbergveien. Her forlater vi lysløypa og tar stien mot Knabben. 

Vi er nå altså inne på det som regnes som den tøffeste stien til Knabben. Jeg liker, som tidligere nevnt, denne stien best av de alternative stiene som går opp fra Solbergelva. Den er ikke så bratt, det er bare tre stigninger, teller da ikke med svabergene som vi kommer til. 
Tenker denne stien også er kjempemorsom og spennende for unger, ikke minst er det artig å klatre i tau. 

Svabergene, ja, de er bare helt unike og fantastiske. De preger store deler av området her, og de er blankpolerte. Her har nok isen gjort en god jobb for tusener av år siden. Det er ganske bratt her, men det oppleves ikke slik når vi går her. Det er lett å gå på svabergene i dag, litt annerledes er det dersom det er regnvær, for ikke å snakke om når bergene er islagt på vinteren. 

Allerede her, mellom trærne, kan vi ane utsikten som venter oss litt senere. 

Herfra kan vi se både Vesleknabben og Knabben, Vesleknabben til høyre, Knabben til venstre. 

Etter at svabergene er passert, kommer vi inn i skogen, og her går vi bortover et stykke før vi skal ta fatt på stigningene. 

I den første og den andre stigningen må vi klare oss uten tau. Det går fint, men noen steder er det kjekt å ha to armer i tillegg til to bein. 

I den siste ordentlige stigningen er det tau, og det er til god hjelp oppover. Kirsten synes det  er tryggest å ha en hånd i tauet, og en i terrenget. Selv liker jeg best å holde i tauet med begge hender.

Jeg skriver at det er tre stigninger, jeg teller da ikke med de første svabergene, og heller ikke det siste da dette ikke er krevende partier. Men det er ganske bratt her på det siste berget, og da er det smart å bruke tau også her. 

Nå er det like før vi er oppe på Vesleknabben, vi tar av en stien til høyre og vips, så er vi oppe. 

Det er veldig fint på Vesleknabben, synes jeg.  Utsikten er fantastisk! Vi er lavere enn Knabben, og bygda oppleves nærmere.
 

Her står Kirsten med Knabben i bakgrunnen, og hun gjør seg klare til å ta et bilde av Mari og meg – og utsikten. 

Mari likte ikke dette stivalget den første gangen hun gikk her, men nå går det så lett som bare det. Jeg var litt spent på hva Kirsten ville synes om denne turen, men også hun tenker det er bedre å gå her enn å gå rett opp fra Myrabakken. Da er vi i alle fall tre som ikke synes dette er den tøffeste veien opp. Men så er vi jo tre spreke fjellgeiter, da! 

Det er èn utfordring igjen, men også her kommer vi opp uten problemer. 

Nå er det like før vi er oppe, bare en stigning til, og så er vi der.
Vi kan ane hva vi har i vente når vi går bortover fjellet her. 

Og der, der er utsikten. Helt fantastisk flott! 

Utsikten fra Knabben er ekstra spektakulær- fjellpartiene tar oss helt ut til kanten, og derfra går der rett ned…. Best å holde seg unna kanten! 

På Knabben treffer vi også en liten frøken kledd i en oransje kjole med sorte prikker. Hun er ikke særlig opptatt av utsikten, men forteller oss at Knabben er et godt utgangspunkt for turer videre innover i marka. 

Vi skal også videre, ikke så langt innover i dag, vi skal ned til Stenseth. Vanligvis går vi da til Solbergfjell og tar stien ned derfra, men i dag skal vi først se om vi finner noen orkideer. 

Jeg må ta et bilde av furua på Knabben før vi går videre. Den har en lang rot som går langs fjellet. Utrolig at den klarer seg i et så karrig jordsmonn. 

Når vi kommer ned fra Knabben, tar vi ikke stien mot Solbergfjell, vi tar til høyre og går i retning Svarttjern. Vi går her på en traktorvei, og følger denne. 
Her er det ofte gjørmete, men i dag er det tørt og fint. 

Snart kommer vi til en tue med vakker myrull. Jeg pleier å plukke myrull på hytta, setter dem i vase uten vann, og da har jeg en dekorasjon som står hele året.

Vi fortsetter på traktorveien, men når vi kommer til toppen, tar vi av på en sti til høyre. 

Vi ser nå Svarttjern til høyre, langt der nede, og her er det orkideer. Mens de andre venter på stien, går jeg nedover for å finne marisko, men jeg finner bare liljekonvall. Skjønner etter hvert at jeg må ha med meg Willy Skaret eller andre kjentfolk for å finne orkideene.

Vi går videre, og snart finner jeg allikevel orkideer, Ikke marisko, men brudespore. Vakker er den!

Stien tar slutt, og vi kommer inn på traktorveien igjen. Vi følger denne til det Mari kaller Reidunvarden. Jeg liker bedre Reidunrøysa, men her forlater vi altså traktorveien, og tar stien mot Stenseth.

Vi følger stien nedover, og denne gangen tar vi av slik at vi kommer ned i Lunaveien. Vi tar snarveier nedover, og snart er vi Siriusveien. 

I Siriusveien tar vi farvel med Mari, og vi tar nye snarveier nedover. Vi kommer ned i Uranusveien det jeg bodde i 14 år. Må vise Kirsten hvor vi bodde. Vi plantet fire tujaer i hagen der, og de er nå kjempehøye! Jeg har mange gode minner fra tiden i Uranusveien.
Kirsten bodde en gang i Neptunveien, og nå bor vi begge på Bergås terrasse i Solbergelva. 
 

Vi går videre via Jupiterveien og Neptunveien til Batteriet, og jeg må bare ta et par bilder av nyperosene som vokser der. Vakre.

Jeg tror jeg har tatt flere hundre bilder av utsikten fra Batteriet, men det gjør jeg ikke i dag.

Tar med et siste bilde fra lysløypa i Solbergelva. Flere av beboerne nedenfor lysløypa tenker på andre enn seg selv- de klipper gresset langs lysløypa slik at det er fint for oss å gå der. Tusen takk! 

Vel hjemme igjen ser vi at vi har gått rundt åtte kilometer, og vi har vært ute i tre timer. Nok en kjempefin tur! 

10.06.21

Det er torsdag og Trippeltrumf, og jeg handler før dagens tur. Når jeg kommer ut av butikken, blir jeg overrasket av en aldri så liten regnskur. Den varer ikke lenge, og når varene er ryddet bort og jeg er klar for tur, skinner sola igjen. Jeg legger allikevel en tynn jakke i sekken i tilfelle det skulle komme mer regn. 
 
Mari og jeg skal i dag gå til Kobberdokkfjell. Vi har aldri vært der tidligere, men ser på kartet at vi kan forlenge turen og gå til Lauvtjern etterpå og så tilbake. Det er planen når vi starter. 
 

Vi tar bilen  til Årbogen, og starter turen derfra. Den første strekningen tas på grusvei, men snart kan vi forlate denne og følge stien som er siste del av 1200 meteren. 
Deilig å gå på sti igjen, grønt og frodig, men også gjørmete noen steder. (Tar selvsagt bare bilde av det som er pent og grønt, ikke svart og gjørmete!)

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Vi går ikke særlig langt før skiltet til Kobberdokk viser rett vei. Da vi gikk turorientering her fjor, hadde vi aldri hørt om Kobberdokk før. Vi så skiltet den gangen, men visste ikke hva det var. Plutselig går alle til Kobberdokkfjell, kanskje et koronafenomen, og da må jo også vi sjekke ut dette stedet. 

Vi vet ikke eksakt hvor langt vi skal gå, vet bare at vi skal oppover, og vi ser på kartet at det ikke er så veldig langt. 
Langs stien er et det blomsterhav av dimensjoner. Så vakkert! Gult, rosa, lilla, blått og hvitt. 

Det tar ikke lang tid før jeg har plukket en vakker bukett: skogstorknebb, engsoleie, hundekjeks, tiriltunge, akeleie, fuglevikke og tveskjeggveronika. 

Men det er ikke bare blomster her. Det er også massevis av mygg! De første møter vi på etter at vi har tatt av mot Kobberdokk. Vi har jo lest om andre som har vært plaget av mygg her, men selv har vi gått tur hver dag denne uken, og det er første gang vi merker myggen. 
Merker, ikke et dekkende uttrykk akkurat, altfor tamt. Det tusser av mygg, og den setter  seg over alt, i hodet, på armene, på bena…. 
Vi reagerer heldigvis ikke på myggstikk, får heller ikke mange, men dette er allikevel skikkelig plagsomt og irriterende. Å få en mygg inn i øret er ganske spesielt. Utrolig ekkelt, både lyden og kravlingen.

Men vi kan jo ikke snu. Vi må opp når vi først har gått så langt. Snart begynner oppoverbakkene, det er ganske så bratt her. Men det går greit, vi er jo blitt noen skikkelige fjellgeiter, vi! 

Vi ser at det noen steder er slik at stien deler seg, men det er ikke noe mer skilting. Vi tar feil en gang, går tilbake, og snart møter vi to hyggelige damer som er på vei nedover. De forteller oss at det ikke er langt igjen, 

De forteller oss også at vi går feil vei- vi skulle ha gått opp den andre veien og ned igjen her. Vel, det visste ikke vi, men det får vi gjøre neste gang. Det er visst ikke så bratt den andre veien. 
Damene vi møter har også utstyrt seg med vifter av blad og bregner som skal holde myggen unna. Ikke dumt, det, og plutselig er også vi utstyrt med slike. 
 

Litt lenger opp kommer vi over dette treet med lilla kongler. Må bare ta et bilde! 

Det er altså ikke langt igjen, og snart er vi oppe. Vi er jo vant til Knabben, vi, og har vel ikke de altfor store forventningene til utsikten herfra. Men den er storslagen! Vi ser mot Mjøndalen og mot Hokksund, og i horisonten har vi Knuten og Skrimfjella. 

Her er det også en tilrettelagt spiseplass med benker og bålplass. Vi kan jo ikke tenne bål nå, men vi ser fremover i tid og drømmer om en ettermiddag her, med bål og en vakker solnedgang. Det hadde vært fint, det! 

Myggen plager oss fortsatt, og etter hvert tar vi på oss jakkene våre, Da blir det litt bedre. Merker at myggen nå stikker meg, gjennom buksa, men det gjør jo ikke så mye siden jeg ikke reagerer på myggstikk. Heldig der!

Vi spiser ganske fort, myggen er jo plagsom selv om vi ikke er redde for å bli stukket. 
Vi starter opp igjen, og ser fort at vi skulle ha gått den andre veien oppover. Når vi går bortover kanten, ser vi noen blå plakater som kommer med informasjon og oppmuntring. Koselig! 

Det går rett ned her, nesten som på Knabben, men det er annerledes her da skogbunnen er dekket av lyng og annet grønt. Det gir ikke samme effekt som det hadde gjort hvis det bare hadde vært fjell. 

Stien er vakker, stort sett tørr og fin, og snart går den mot venstre, og nedstigningen starter. 
Vi kommer til krysset der vi kan ta av til Lauvtjern slik planen opprinnelig var. Men vi orker rett og slett ikke mer mygg denne gangen, og går derfor mot Årbogen igjen. Men først må vi komme oss ned til 1200 meteren. 

Det er et par bratte partier på veien nedover, men vi ser jo at dette alternativet ikke er like bratt som der vi gikk opp. Det er en god del lengre, da, men det er helt greit. 
 
Snart er vi nede på 1200 meteren, og her tar vi til venstre, mot Årbogen. Dersom du kommer fra Årbogen er det ikke helt lett å se at stien til Kobberdokk tar av her. Skiltet med Kobberdokk står litt fra krysset, etter at du har tatt av. 

Stien mot Årbogen tar oss gjennom et landskap med blomsterenger. Utrolig vakkert på denne tiden! Det er tepper av tveskjeggveronika, og andre sommerblomster preger landskapet med sine klare farger.

Nå går det raskt mot Årbogen. Jeg må bare ta med et bilde av selve Årbogen. Stedet vekker mange gode minner hos Mari og meg fra tiden vi var her med ungene- for omtrent tretti år siden!

Avstanden fra Årbogen og opp til Kobberdokk var ca 2,8. km. Totalt gikk vi 7,5 km. 
Vi gleder oss til å ta turen om igjen senere på sommeren eller tidlig på høsten. 

08.06.21

Det er tirsdag, og Mari og jeg er klare for vår andre turorientering. Det er nydelig turvær, og vi pakker med oss mat og drikke. Dessuten kart, penn og mobil. Da skal vi ha det vi trenger.

Vi tenker oss opp på Hoggsfjell i dag, og tar derfor bilen til Nerdammen. Er spente, begge to, dette er et nytt område for oss. Vi har gått over Tretjernsåsen flere ganger, men vi har altså ikke vært på Hoggsfjell. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi studerer kartet, og finner ut at vi kan ta en sti som starter i nærheten av det vi kaller Flatdammen. Men må selvsagt ta et par bilder her før vi begynner på stien. 

Fra parkeringsplassen og bort til Flatdammen går vi på svabergene, en skikkelig autostrada! 

Flatdammen ligger der så vakker og venter på oss. Nedenfor dammen brer svabergene seg utover. Svabergene er typiske for Solbergelva. 

Vi skal krysse elva her, det er ikke så mye vann her nå, men Mari ser noe skeptisk ut! 
Er dette trygt, da? 

På den andre siden av elva finner vi lett stien som skal ta oss oppover. Det er en koselig sti som slynger seg oppover, og det er ikke på langt nær så bratt som vi hadde trodd det skulle være. 

Kartet viser at det er mye stein langs stien, og her har vi ett eksemplar. En diger koloss!
Og ei sprek dame ved siden av den! 

En av postene ligger ved en skrent, og jeg måtte bare ta et bilde her. En majestetisk skrent!

Ikke lenge etter at vi har funnet denne posten, kommer en hel gjeng mot oss. Her er det mange kjente, både fra tiden guttene våre spilte fotball i IBK, fra da Trond spilte på IBK Old Boys, fra tiden da jeg jobbet på Eknes ungdomsskole og senere på Stenseth skole. Veldig hyggelig å slå av en prat! Det viser seg at det er Røyskattlia turgruppe vi møter. De går tur hver tirsdag, og denne gangen går de fra Bjørkedokk via Aslakkane og Hoggsfjell til Marivann og senere tilbake til Bjørkedokk. En sprek gjeng, må jeg si! 

Snart er vi oppe på Hoggsfjell. Vakkert, grønt, lyst og åpent!  Det er mye fjell her også, og det er ikke vanskelig å finne et fint sted å innta lunchen. 

Før vi setter oss ned, sjekker vi at det ikke er noen hoggorm på fjellet eller der vi skal ha føttene. Det eneste som er på fjellet, er en stor mosedott. Den er våt – har ikke tørket etter den siste regnskuren. 

Vi nyter maten, og plutselig kommer det et lite vindkast som tar tak i en plastpose. Jeg reiser meg for å ta plastposten, og setter meg ned igjen- rett på mosedotten. Og hva tror du skjer? Jo, akkurat, og resultatet er at jeg blir våt i buksebaken! Godt det er så varmt, da! 
 

Etter lunch fortsetter vi jakten på postene. Post 58, 57 og 56 går helt fint! Men så stopper stien, i alle fall på kartet. Den stopper akkurat ved post 56. Jeg tenker at vi kan ta sjansen og gå i retningen vi tror vi skal, men det vil nok fort bli slik at vi må gå en del frem og tilbake. Det vil bli litt prøving og feiling. 

Det er nå jeg skulle ha hatt kompasset, tenker jeg. Har visst kompass på telefonen, men det hjelper jo ikke med kompass på telefonen- heller ikke hadde det hjulpet med et vanlig kompass. Hvorfor? Jeg husker ikke hvordan det brukes! Det er noe med en marspil, streker på kartet og streker på kompasset som skal være parallelle, og en pil som skal peke mot nord. Jeg husker også at jeg skal dreie på et hjul oppå kompasset. 
Dere som kan bruke kompass, skjønner sikkert at jeg jeg har prøvd dette før, men jeg trenger en oppfriskning! Tror jeg må skrive en huskelapp, lage en bruksanvisning til meg selv. 
Vi velger å følge stien, den som ikke lenger finnes på kartet, og med bare ren flaks finner vi to poster til. Supert! 

Vi ser også et gammelt tre på vår vei, et tre som slynger seg bortover bakken.  

Flaksen stopper her, og vi skjønner at det er best å ta de siste postene en annen gang. Da må vi ha med oss Trond eller noen andre som er godt kjent med bruk av kompass. 
 

Vi bestemmer oss for å å gå ned til Nerdammen igjen. Vi vet hvilken retning vi skal gå for å komme inn på blåstien fra Smesetra til Mellomdammen, og med appen Geoviewer, kan jeg hele tiden se hvor jeg er. Det er derfor ikke vanskelig for oss å finne frem til blåstien, og snart kommer vi til det største tjernet på Tretjernsåsen. Her har vi tatt lunchpause på tidligere turer. Skikkelig fint her! 

Vi går videre, og etter en stund er vi nede ved dammene. Her tar vi feil vei, går mot venstre i stedet for først å ta til høyre og dernest til venstre. Vi går derfor langs Nerdammen  på høyre side – i stedet for å krysse demningen mellom dammene. 
 

Jeg liker bedre å gå på den andre siden av vannet, men det er en helt grei sti også på denne siden. Men ett sted er det full stopp, i alle fall nesten. En stor og tett gran ligger over stien, men Mari og jeg klarer å komme oss igjennom. 

Vi når enden av vannet, og her ligger båter klare for sjøsetting.

Ved demningen møter vi tre hyggelige menn som vi slår av en prat med. En av dem eier en av hyttene her, og de to andre er på turorientering, akkurat som vi. De har tatt postene her nede, hadde tenkt seg opp på Hoggsfjell, men det blir fisking i stedet og mer turorientering en annen gang. 

Det blir en lengre, hyggelig prat, og hytteeieren kan fortelle oss at turistforeningen allikevel skal pusse opp damhytta. Den kunne vi tenke oss å leie! Tenk å nyte kvelden ute på terrassen, sitte eller ligge inne i hytta og se rett ut på vannet. Ser for meg store vinduer slik at naturen kommer nær. For en opplevelse! 
Den stygge kledningen er nå delvis fjernet, så det er tydelig at arbeidet allerede er startet opp. 
 

På den andre siden av vannet treffer vi enda en mann med tilknytning til Nerdammen. Han forteller at familien hans hadde en hytte her, og at han bodde her sammen med moren sin fra påske til høsten i flere år. 
Nå er det broren hans som har tatt over hytta. Vi ser bort på hytta hans, og vi ser at folk har slått seg ned nesten helt inntil hytta. Litt for nært, tenker jeg. Vel, må innrømme at også jeg gikk litt nær en gang. Da skulle jeg ta bildet av det flotte annekset, bygget av treverk og naturstein. Et slikt anneks kunne jeg tenke meg på hytta også! 

Vi treffer igjen Røyskattlia turgruppe, de er på vei ned igjen etter å ha spist lunch ved Marivann.

Vel hjemme igjen kommer dagens regnskyll, og vi kan se tilbake på en tur der vi har jaktet poster og truffet mange hyggelige mennesker! Takk for alle hyggelige møter i dag! 

01.06.21
Har det egentlig skjedd noe siden sist gang? Dette er hva jeg tenker når jeg går ut i dag, klokka halv åtte. Ett er i alle fall sikkert: Sommeren er kommet! Den kom for fire dager siden. Endelig har vi fått varme etter en kald vår og en vinter som ikke ville slippe taket! 
 

Det er over tyve grader når jeg går ut denne morgenen. Det er tåke, men den vil nok snart forsvinne for å gi oss enda en deilig sommerdag. 
Jeg starter disse oppdateringene med det samme bildet hver gang. Det er jo ganske likt i sommerhalvåret, litt mer spennende i vinterhalvåret når jeg starter i januar og det er helt mørkt. Det blir lysere og lysere, så er det liten endring helt til det blir mørkere og mørkere igjen. Årets gang. 

Det er fint med tåke, synes jeg. Det blir i alle fall  en helt spesiell stemning og mange fine bilder av det! 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Snart er jeg inne i skogen. Det er blitt enda grønnere en sist. Frodig, fint og vakkert! 
Jeg gikk her for fire dager siden, og da var det ikke store endringer i naturen siden oppdateringen i midten av mai. Men nå er det akkurat som om varmen har gjort underverker bare på noen få dager. Det er langt flere blomster her nå! 
 
Den første jeg møter er blåfjær. Den gjør ikke så mye ut av seg, er litt anonym, men vakker. 

Hundekjeksen er langt mer synlig, og det er en blomst jeg bruker mye i buketter. Sammen med andre sommerblomster gir den de vakreste sommerdekorasjoner. 

Skogstorknebben står der med sin klare, flotte, fiolette farge. Bare synd den står så kort tid i buketter- det tar ikke lange tiden før kronbladene faller av. 

Så har vi en plante som også er litt beskjeden, det er er jonsokkoll. Den rager ikke høyt, men den er flott i sin blå drakt. Den kan faktisk bli så høy som 25 cm, men jeg har aldri sett den særlig høy. 

Litt lenger bort i skogen finner jeg storarve. Blomstene er små, det ser ut som og to og to kronblad henger sammen, og den er veldig vakker, synes jeg. 

Knollerteknapp er heller ikke en blomst som gjør veldig mye ut av seg, men ofte vokser de mange sammen, og da er det lett å få øye på dem. 

Engsveve er som en liten løvetann. Det er rart, løvetann er jo en vakker blomst, men ikke særlig populær, verken på plenen eller i buketter. Engsveven, derimot, tar jeg gjerne inn og setter i en bukett, men heller ikke denne holder seg lenge etter at den er plukket. Den liker seg nok best når den får stå på sin plass, ute i naturen. 

Tiriltunge er like gul som engsveven. Jeg husker jeg syntes denne blomsten var så fin da jeg var liten. Tenkte på Tiriltoppen hver gang jeg så den. 

Nå nærmer jeg meg Batteriet, og der er den, den vakre blodstorknebben. Den plukker jeg ikke, vet den vil visne fort om jeg tar den med meg. Jeg er ikke vokst opp med denne blomsten, på mitt hjemsted var det bare skogstorknebb. Jeg synes denne er ekstra vakker, og da vi bodde på Langløkka, hentet jeg en plante i skogen og satte i blomsterbedet. Den kom tilbake hvert år. 

På Batteriet er det tjæreblomst. Den lar jeg alltid stå da den er ganske så seig i stilken. Seig og klissete, klebrig.

Men det er mer på Batteriet. Her er det også en busk med stikkende grener, en berberis. Jeg husker vi hadde berberis i hagen da jeg var barn, men denne vokser vilt. Den lar jeg stå! 

Det er fortsatt tett tåke her oppe, og den setter sitt preg på utsikten idag. 

Men sola er i ferd med å trenge igjennom. 

Jeg snur, på tide å komme seg hjem og få litt frokost. Nede i Solbergelva trenger tåka igjennom noen steder, og det er bare så vakkert med alle grønnfargene. 

På  vei hjem ser jeg også de første oksetungene. Planten, altså, ikke den oksetunga du kanskje tenker på. Jeg har allerede nevnt blodstorknebben, men det er flere planter som jeg finner her som ikke finnes på mitt hjemsted Komnes, i Kongsberg kommune. Oksetunge, ormehode og sikkori hadde meg ikke sett før jeg flyttet hit. 

Jeg må nok vente litt før jeg finner ormehode og sikkori, men oksetungen står i blomst allerede nå. 

I nærheten av oksetungen finner jeg også nattogdag, og jeg finner forglemmegei. Forglemmegei er en blomst som det er lett å gå forbi da blomstene er så veldig små. Men for et fint navn den har! Jeg husker jeg fikk en bukett av en kollega da jeg for mange år siden sluttet på Eknes ungdomsskole. Koselig

Nå er jeg snart hjemme Igjen. Tar med to blomster til, og jeg kunne ha tatt med enda flere! 
Rød praktstjerne eller jobskkblomst som den også kalles, en av dem jeg tar med, og den siste er tveskjeggveronika 

Da gjenstår å fortelle hvordan det går med plantene jeg sådde i mars. Astersen vokser veldig bra. Noen har jeg på terrassen, noen har jeg gitt bort, noen har jeg plantet utenfor blokka, og de siste har jeg plantet på hytta. Solsikkene har det ikke gått like bra med, men jeg har klart å holde livet i et par på terrassen. De står nå i en urne sammen med klematis og eføy. 
 

Avslutter med en bukett med noen av dagens blomster! 

30.05.21

Jeg våkner på hytta i dag, til nok en fantastisk deilig dag. Sol, godt over tyve grader. Sommeren kom for et par dager siden, Det er bare helt herlig! 
Vi setter oss i bilen og kjører hjemover. Trond skal på jobb, og jeg skal på turorientering med Mari. Det er alltid spesielt å kjøre fra hytta tidlig om morgenen. Spennende. Vil vi se en rev eller to, en elg eller kanskje et rådyr? 
I dag blir det rådyr. Et vakkert rådyr springer grasiøst over veien, like foran bilen. Heldigvis går det bra! 

Etter litt over en time er vi hjemme igjen, vi spiser frokost, og jeg smører også matpakke til dagens tur. Planen er å gå via Knabben til Aslakkane og videre opp på Hoggsfjell. Der henger det flere turorienteringsposter som venter på å bli funnet. 
 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi starter klokka elleve, sommerlig kledd denne gangen. Singlet og shorts. Ikke alltid like smart å gå i shorts, det er fort gjort å rispe seg opp på leggene. Mari rispet seg til blods sist gang, og har nå et par bukser i sekken som hun kan ta på dersom vi skal bevege oss utenfor stier. Jeg satser på at det går bra!

Vi tar Kjevlingen opp til Knabben, tenker det er kjøligere å gå denne veien. Men det er varmt her også! Vi merker ganske fort at det er tungt å gå. Det gjelder oss begge, så jeg tror ikke det er galt å skylde på varmen! Men oppover kommer vi, det koster bare litt mer noen dager enn andre.

Mai er måneden for de vakreste grønnfarger! Grønnfarger i alle nyanser. 

Mai er også måneden for den vakre liljekonvallen. Den står der, like ved stien, den ønsker oss velkommen til skogen, og sier at vi må ta noen pauser. 
-Hvis dere bare strener av gårde, vil dere ikke se slike vakre blomster som jeg, sier den. 
Liljekonvallen får oss til å stoppe, ikke minst må vi ta en stopp for å ta bilder, og for å nyte den deilige duften den gir sine omgivelser. 

Det blir noen bilder på Knabben i dag også! Det ligger en varmedis over byen, men Mari er riktig frisk og fresh der hun sitter. Det er godt å sitte litt, og mens vi tar denne lille hvilen, bestemmer vi oss for å kutte ut Hoggsfjell. Det blir altså ikke noen turorientering dag, bare tur! 
Postene på Hoggsfjell får vi ta en annen dag, og vi vil da kjøre til Nerdammen og gå derfra. 

Vi forlater Knabben, og går videre mot Aslakkane. Først går vi ned i det lille skaret etter Knabben, og så opp igjen på den andre siden. Synes det er så fint å gå her, jeg!  Litt bratt, men på toppen er det akkurat som om vi går langs en mur. Naturens eget byggverk!

Det er en fin sti hele veien til Aslakkane, og noe steder er det satt opp en liten varde som viser at vi er på rett vei. 

Det er tørt og fint å gå her, men det er også noen partier der det er litt vått. Der finner vi flotte tuer med bjørneskjegg. 

Vi krysser et par bekker på vår vei, og begge steder er det lagt klopper. Idyllisk! 

Jeg har allerede nevnt grønnfargene. Rett etter bekkefaret ovenfor, må jeg bare ta et par bilder. Det er så vakkert! 

Aslakkane skuffer aldri. Jeg kunne tenke meg å sette meg ned i denne lille fossen, for å avkjøle meg, men jeg vil heller satse på et bad senere i dag Det er litt for lite vann her! 

Det er mer vann her på Aslakkane, og sammen med gress og grønske, blir det flotte vannbilder. Flotte farger, tenker jeg! 

På Aslakkane er det også steiner, mange steiner, og det er ikke vanskelig å finne steder å sitte! Det er bra, for her inntar vi også dagens lunch. 

Blåstikrysset gir oss mange muligheter. Vi har bestemt oss for å gå til Nerdammen, og vi vil ta en liten sti som tar av fra blåstien som går ned til Lunneplassen. Den er ikke lett å få øye på. Det er en bitteliten steinvarde der stien tar av, men det er ikke lett å se den, heller. 

Denne stien tar oss i retning Nerdammen, og snart kan vi se opp mot Hoggsfjell. Føler litt på at vi ga opp dagens tur dit opp, men det var nok litt vel optimistisk å tenke at vi skulle,gå så langt for så å begynne jakten på postene. 

Stien vi nå går på, ender plutselig i et hogstfelt. Det er fjerde gangen jeg går her, og jeg finner ikke ut hvor stien går i dag, heller. Vet retningen, og etter å ha fulgt en traktorvei og krysset noen våtområder, kommer vi etter hvert inn på stien igjen. Tror ikke Mari er så begeistret for slike turer, turer der vi forlater stier eller der jeg tar henne med på snarveier, eller det jeg tenker er snarveier. Hun sier ikke noe, men jeg føler at hun er litt skeptisk. Snarveier har tidligere blitt lange omveier, og det å gå utenom stier, kan lett resultere i risp og sår, i verste fall kan vi også tråkke på en hoggorm! 
Mari tar på seg turbuksa før vi forlater stien. Litt tryggere med den på! 
 

Stien vår tar oss til noen svaberg rett ved det jeg tidligere kalte Flatdammen. Mari og jeg kan jo kalle det Flatdammen vår. Vi synes jo denne er mye vakrere enn den som egentlig heter Flatdammen. 

Nå er det ikke langt til Nerdammen, og der har jeg tenkt å ta et bad! 
Å bade i kaldt vann er alltid veldig forfriskende. Opplevelsen når jeg kommer opp igjen, er helt ubeskrivelig god. 

Vi tar først en bitteliten stopp ved enden av Nerdammen. 

Men her er det veldig langgrunt, og vi må gå lenger bort for å ta et ordentlig bad. Egentlig har jeg lyst til gå bort til badeplassen vi pleier å bruke, men Mari synes nok at turen er lang nok nå. Vi stopper ved det første stedet der det ser ut til å være greit å gå ut. 
 

Det viser seg at det er glatt på bergbunnen, og jeg sklir på vei ut. Plutselig sitter jeg på bunnen. Jeg blir egentlig ganske så overrasket. Det er jo ikke så kaldt! Men det er langgrunt her også, så noen vanlig svømmetur blir det ikke i dag. 
Jeg skled på vei ut, og det er ikke særlig lett å komme opp igjen…

Det var deilig og forfriskende, men jeg får ikke den samme godvonde opplevelsen som jeg gjør etter å ha badet i skikkelig kaldt vann. 

Andefar er også på svømmetur. Endene her oppe er ikke redd for mennesker, og de kommer gjerne bort til oss. Håper vel å få en matbit, men dessverre har vi spist opp alt vi hadde med oss. Vi får ta med oss litt andefor neste gang. 

Nå er det på tide å komme seg hjemover. Vi kan gå bilveien, men det er kjedelig. Heldigvis er det flere stier som går nedover, og vi tar den som er nærmest bilveien. Takket være de små vardene er det lett å øye på stien. 

Etter omtrent fire timer er vi der vi startet. Nok en fin tur er tilbakelagt! En turorienteringstur som ble bare en tur, men altså en fin tur!