24.02.21

Det er onsdag, gradestokken viser åtte grader, og jeg fryder meg. Håper bare det varer! 
Håper snøen forsvinner og at det er våren som er kommet. 

Dagens tur går til Knabben, og jeg går min nye rute – gjennom Hundremeterskogen. Dette er det jeg vil kalle en upleid skog, der alle trær vokser side om side og der den sterkeste vinner. Survival of the fittest. Det er mest gran her, og de står tett i tett. Innimellom er det noen furu- og bjørketrær. Grantrærne er tynne og spinkle, mens furutrærne og bjørkene er høye og majestetiske med tykke stammer. 
Jeg tenker at det aldri har vært noe plantefelt her, at det aldri er noen som har tynnet denne skogen, og så kommer jeg på at den antakelig ligger i naturreservatet, og da har det sin naturlige forklaring. 

Jeg synes det er veldig fint i Hundremeterskogen, men det er vel kanskje fint overalt bare man ser deg omkring. Bark på trærne, mose, steiner, visne planter. Helt enkle ting som bare ligger der og venter på å bli sett. 

Stopper jeg opp og lytter, hører jeg også fuglesangen. 
Fuglesang, det er et sikkert vårtegn.  Savner fuglelivet der jeg bodde før. Det hadde jeg fuglemat i trærne like utenfor kjøkkenvinduet, og det var alltid fint å se den først rødstrupen og svarttrosten. Nå som jeg bor i en terrasseblokk, har jeg ikke lenger fuglene på nært hold,  men på hytta, der har vi fuglebrett og meiseboller. Gleder meg til vinterferien nå- skal bli fint med noen dager på hytta. Jeg skal henge opp fuglemat og sette frem fuglebrettet, og glede meg over besøk av kjøttmeis, blåmeis og granmeis. Kanskje også en dompap.

Når jeg kommer ut av Hundremeterskogen, er jeg kommet til Dragomsteinen, og jeg kommer inn på den blåmerkede stien til Knabben. Det er godt jeg har piggsko, for det er fortsatt glatt. Noen steder har snøen smeltet, men det er mye is og slaps på vei oppover.

Oppe på Knabben er det alltid fint. I dag er det også sol, og hadde jeg hatt med meg et sitteunderlag og kaffe, hadde det vært veldig fint med en rast her oppe i dag. 

Jeg går videre til Solbergfjell, og jeg ser trærne jeg reddet fra svære snømengder tidligere i vinter. De er fortsatt litt bøyd, men de kommer seg. Andre trær er brukket, og dem kan jeg ikke gjøre noe med. Jo, jeg kunne ta med meg en sag og øks og så lage et lite vedlager her oppe. Da hadde jeg hatt ved til høsten og neste vinter slik at jeg lett kunne lage bål her oppe. Det hadde vært smart, det! 

Når jeg kommer til Solbergfjell, er all utsikt borte. Helt plutselig!  Jeg kan så vidt se sola langt inne i tåkeheimen. 

Etter Knabben har det vært tungt i løypa. Snøen er veldig bløt, og jeg tråkker veldig lett igjennom. Slik er det videre også, det er ikke noe godt å gå her. Nå kan jeg bare glede meg til all snø er borte og jeg igjen har fast grunn under føttene. 
 

Tåka slipper etter hvert taket, og når jeg er nede på Batteriet, er all tåke borte, 

Jeg er fullt klar over at kalenderen viser februar, at det egentlig fortsatt er vinter og at det kan komme mye snø også i mars. Ja, i april også. Men jeg kan håpe at det er våren som er her, og for dere som liker vinter og skigåing – det er gode muligheter lenger opp i høyden. 

21.01.21

Dette er en av de sløve dagene, det kan i alle fall lett bli det.  Det er mye fristende sport på TV, og ute er det grått, bare grått. Det er to plussgrader, snøen smelter, og det er jo bra! Men det er altså helt grått, og det er så fristende bare å bli sittende inne. 

Men jeg vet at jeg egentlig ikke liker sløvedager, og når klokka nærmer seg tolv, tar jeg på meg treningstøyet og legger i vei. Planen er å ta en av mine morgenruter, og jeg går først i retning Solbergveien.  

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Snart kommer jeg til en vakker busk som står der helt alene tett inntil fortauet. Må bare fotografere den, og tenker den er mye finere nå enn det den vil være med grønt løv på. 

Ved parkeringsplassen i Solbergveien tar jeg til venstre og tenker å følge lysløypa til Solbergmoen. Snøen er bløt, det suger litt, men det går helt greit å gå her. 

Det skjer ofte at veien blir til mens jeg går. Planen var altså å gå mot Solbergmoen, men når jeg nærmer meg stien som går mot Dragomsteinen og Knabben, bestemmer jeg meg for å gå til Dragomsteinen for deretter å ta stien gjennom Hundremeterskogen og ned til lysløypa igjen. Det er Bjørg som kaller den Hundremeterskogen, vet ikke om den heter det, men for meg gjør den det. 

Men når jeg først har kommet til Dragomsteinen, kan jeg like godt gå opp til Knabben. 
Det er bratt oppover her, det er bløtt, og det blir derfor tyngre enn det det er til vanlig. 
Noen steder er det ganske glatt, og det er godt å ha tauet i det bratteste partiet. 

Flere steder henger istappene nedover fjellsiden, og snart kan jeg skimte Knabben langt der oppe. Men det er enda et stykke igjen. 

Jeg kommer opp til det flate partiet før den siste oppstigningen, og nå føler jeg at jeg er oppe. Det gjør jeg alltid når jeg kommer hit. 

Resten går lekende lett, og snart er jeg på toppen. Kan ikle akkurat skryte av utsikten i dag, men det er herlig å være oppe uansett. 

Jeg skriver meg inn i boka, dette er tur nummer 22 til Knabben i 2021, og det er jeg godt fornøyd med! Satte som mål i begynnelsen av januar at jeg skulle gå minst 30 turer til Knabben dette året. Tror nok jeg kan sette meg et nytt mål her. Kanskje jeg skal sette meg som mål å gå hit 150 ganger i løpet av året? 
Det er et spenstig mål, tatt i betraktning at jeg snart begynner hyttesesongen, og om sommeren er jeg borte i flere uker. Men jeg går for det allikevel, jeg må jo ha noe å strekke meg etter! 

Det er på tide å sette kursen hjemover igjen. Nedover går det fortere, men det er ikke helt enkelt å gå nedover her. Det er ikke lett å få feste, og jeg holder på å falle et par ganger. 
 

Når jeg kommer til Dragomsteinen, velger jeg å gå Hundremeterskogen til Bjørg ned til lysløypa. Har aldri gått her tidligere, og har lyst til å se hvordan det er å gå denne veien. Ser fort at det ikke er så bratt her, det er en del lengre for meg, men ser at dette kan være et fint alternativ allikevel. Det er vakkert her også, inne i granskogen med et bjørketre her og der. 

Vel hjemme igjen er jeg veldig godt fornøyd med at jeg klarte å motstå fristelsen – sløvedager er ikke noe for meg. 
Ser kommende uke er en uke med varmegrader, det er bra. Håper på litt sol også! 
Uansett – er klar for nok en aktiv uke! 

19.02.21

Det er fredag, jeg våkner til en grå morgen, og det er et par kuldegrader. Det har snødd i tre dager nå, men siden det bare er februar, kan jeg vel ikke klage på det. Må vel forvente snø på denne tiden, men utpå dagen er det meldt oppholdsvær og et par varmegrader. Det blir bra! 
Dette er en av de morgenene jeg ikke har lyst til å gå ut, har mye mer lyst til å slappe av inne. Samtidig vet jeg at jeg vil være så fornøyd med meg selv dersom jeg går en tur før frokost. 

Det ender med at jeg går ut, og det er like tungt som jeg så for meg. Snøen er skikkelig kladdete, den henger fast i skoene, og det er heller ingen som har gått foran meg. Snøen gir enda en gang trærne store utfordringer, kvister og grener kan fort brekke.

Jeg ser ikke et eneste dyrespor, kan tenke meg at også dyrene er lei vinteren og den tunge nysnøen og at de oppholder seg inne inne i granskogen der det er mindre snø. Mens jeg går her i skogen, tenker jeg på våren og gleder meg enormt til det blir bart. Tenk så deilig det blir å kunne gå hvor som helst, å gå på fine stier, sette seg ved et vann og ta en rast, koke kaffe og spise medbrakt niste. 

Men det får nok vente ennå en stund. Det er i alle fall godt å vite at det er mars snart. Den første vårmåneden. Etterlengtet. 

Det blir ikke noen lang morgentur i dag, kun tre og en halv kilometer, og jeg har brukt nesten en time! Det forteller litt om føret. Jeg måker inngangspartiet før jeg går inn til frokost. En fin start på dagen!

Klokka halv ett er jeg klar igjen. Har avtalt å møte Mari, og vi skal gå broene rundt. Vi håper det er brøytet på gangveien. Jeg går først i skogen og etter hvert i lysløypa. Selv om det er flere som har gått her nå enn det det var tidligere i dag, er det like tungt. Det er mye løs snø i sporet, det er ikke lett å få ordentlig grep, det er akkurat som om snøen løsner i flak og sklir unna når føttene er klare for et nytt skritt. 

Men sola kommer nå, den bryter igjennom skyene. Herlig! 

Når jeg kommer ned til bilveien, får jeg årets første følelse av vår. Snøen i veien er borte, det er bart, og vann renner langs fortauskanten. Sola skinner nå – det er vår! Vet at det fortsatt  egentlig er vinter, da, men det kan jo hende det er våren som er kommet! 

Det er dessverre ikke brøytet på fortauet, fortauet er fullt av snø, snø som er sprutet opp fra veien av brøytebilene. Fortauet er smalere enn ellers, og det er tungt å gå der. Jeg går derfor ute i veien, og hopper opp på fortauet når det kommer biler. 

Jeg kommer til kriken,  går oppom gravstedet vårt og tenner et lys, og møter så Mari. Vi  går mot broa.

Fra broa har vi fin utsikt både oppover og nedover elva. Det er is langs kantene, men det tar nok ikke lang tid før den forsvinner nå som det er varmegrader. 
Tenk så fint det hadde vært med en badstue her, slik det er i byen. Hadde gjerne tatt et bad i iskaldt vann dersom jeg kunne ha hoppet tett inn i en badstue etterpå. 

På broa er det heller ikke brøytet, vi går i skitten sørpe, men også dette gir en følelse av vår, så da er det jo egentlig helt OK. 

Vi tar gangveien langs elva, og her er det godt brøytet. Det er alltid fint å gå her, fint er det også å se endene. 

Vi kommer til den gamle broa, og nå skal vi opp vindeltrappen. Mari liker ikke helt å gå på denne, heller ikke å gå over broa. Med piggsko er det heller ikke så godt å gå her. 
Men jeg må jo ta et bilde av piken i vindeltrappen. 

Jeg må også ta et bilde av blokkene på Sandstranda. Det er så fint å se dem speile seg i elva. 

Jeg tar et siste naturbilde før vi tar en tur innom Stosenteret. Må jo kjøpe litt blomster til helgen!

Hjemover igjen går vi gangveien som går parallelt med bilveien på nordsiden av elva. 
Gangveien er godt brøytet helt til vi kommer til avkjøringen til Stenseth. Her skilles vi, og jeg går resten av veien hjem på ubrøytede fortau. Og dersom  du i ettermiddag har sett en person som vekselsvis går i bilveien og så hopper opp på fortauet for deretter å gå ut i veien igjen, så var det kanskje meg! 
 

Med denne tulipanbuketten ønsker jeg deg en god helg! 

15.02.21

Klokka er halv åtte, det er 11 minusgrader, og jeg går ut nok en vintermorgen. Det har vært svært kaldt så langt i år, med temperaturer mellom minus 10 og minus 17 om morgenen. De siste fjorten dagene har det ikke snødd, og vi har hatt sol hver dag. Jeg merker at solen begynner å gi litt varme, og jeg gleder meg til å kunne sitte på terrassen og nyte en kaffekopp i sola.

Det er nesten lyst nå når jeg starter min morgentur.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er godt lys også når jeg kommer inn i skogen. Her inne er det stille, kan såvidt høre suset fra biler på vei til jobb. Jeg lytter etter fugler, men hører ikke noe. De har nok ikke stått opp ennå. Men det jeg hører, er knirkingen i snøen der jeg går. En knirking  som vitner om at det er kaldt. 

På min vei mot Batteriet, ser jeg at det ikke er alle som har ryddet bort julebelysningen. Det er jo litt fint, også da, med lys i mørket. Vinterlys. 

Langs stien er det bare flekker, men blåveisen vil nok ikke en gang drømme om å komme opp nå som det er så kaldt!

På vei opp til Batteriet er det fortsatt svært mye is, og piggsko er et must, tenker jeg. 

I januar var det bare lys å se, men nå ser jeg hus, biler og hele landskapet i min utsikt fra  fra Batteriet. 

Her oppe er det mer snø enn det det er nede i bygda, men den vil nok smelte fort når sola begynner å få godt tak.

På vei hjemover hører jeg de første fuglene. Herlig, nå har de stått opp! 
Hjemme igjen tar jeg nok et bilde, og som du ser, er det svært lite snø. Legger inn et bilde jeg tok på hytta i går for å vise at det ikke er slik overalt. Der har vi hatt opp mot 1,5m snø siden jul. Hytta ligger på Skrim i Kongsberg.

De to siste bildene fra dagens oppdatering er tatt på terrassen. Ingen soloppgang i dag, og de fleste hagemøblene er fortsatt godt dekket av presenning.

13.02.21

Det er lørdag morgen, klokka er litt over åtte, og jeg våkner. Det er kaldt i soverommet, ikke så veldig varmt i stua, heller, og det er fristende å bli liggende under den varme dyna. Bare ligge der til Trond står opp, og så komme inn til en kopp kaffe og god fyr i peisovnen. 
Men da må jeg vente en stund, og jeg vil gjerne få med meg mest mulig når jeg er her oppe. 
Så jeg står opp. Jeg tenner opp i ovnen, og setter over vann til kaffe. Det er helt stille, de eneste lydene kommer fra ovnen. Knitrende lyder, laget av veden etter hvert som ilden tar tak.  

Ute er sola i ferd med å komme opp. Det er svært kaldt ute, men jeg må ut en tur og ta et par bilder. Det er så fint når sola lager de første stripene i snøen, og når den lyser opp Styggemann og fjellet rundt før den etter hvert brer seg over hele området. 

Jeg går inn igjen, brygger kaffen, tenner stearinlys og er klar for å nyte min første morgenstund på hytta i 2021. 

Favorittkoppen er på plass, og jeg er bevisst hvor heldig jeg er. Heldig som har ei hytte å komme til, ei hytta som ønsker meg velkommen og tar imot meg med åpne armer.
Da er tiden inne for å nyte kaffen – og livet. 
 

07.02.21

Det er ettermiddag, klokka er snart fem, det er fristende å bli sittende i sofaen, men vi klarer å motstå fristelsen. Det er fortsatt lyst ute, men vi tar på oss hodelykter da vi vet det vil bli mørkt før vi kommer hjem.

Vi går først opp til Knabben, og denne gangen tar vi rettoppvarianten. Et nytt ord som jeg laget akkurat nå, og det passer veldig godt på stien som starter omtrent ved utgangsdøren vår. Det går rett oppover, og etter 1,5 km er vi oppe. Jeg liker ikke å gå denne stien, liker ikke å gå fort oppover, men allikevel blir det slik at jeg så å si alltid går så fort jeg kan. Konkurrerer med meg selv, tar ingen pauser, pulsen er høy, og etter 25 minutter og 45 sekunder er jeg oppe. Bra, det Anlaug! 
Trond hadde selvsagt gått enda fortere dersom han hadde gått alene, men han får konkurrere med seg selv en annen gang. På sommerstid har han klart turen på under 21 minutter, men det er noen år siden….

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi kommer opp i skumringen, og det er så vakkert her oppe nå. Gradestokken viser åtte minusgrader, det er helt vindstille.

Etter en liten fotograferingspause, går vi videre mot Solbergfjell. Det er fin, opptråkket sti hele veien. Det er mørkere nå, men fortsatt klarer vi oss fint uten å bruke hodelyktene.

På Solbergfjell må vi selvsagt også ta en liten stans for å ta bilder. Vakkert! 

Vi forlater Solbergfjell og starter nedstigningen mot Stenseth. Det går fort nedover her, og snart er vi inne i skogen. Da blir det plutselig veldig mørkt, og vi må tenne hodelyktene. 

Det er en helt spesiell stemning å gå i mørket, og her hadde vi ikke klart oss uten lykt. Jeg må jo si at det er greit å være to, vet ikke om jeg helt hadde likt å gå her alene…

Etter hvert kommer vi ned til Stenseth, og utsikten er bare helt fantastisk! 

Turen går videre hjem til Solbergelva, men som alltid blir det en liten stans på Batteriet.,

En kjempefin tur! Helt spesielt å gå fra skumring og inn i mørket slik vi har gjort nå. 
Kan anbefales! 

En rundtur på 6,5 km, og vi brukte 1 time og 45 minutter. 
 

04.02.21
Mari og jeg har avtalt å møtes litt over åtte i dag. Planen er å ta en morgenkaffekakao på Batteriet. Kaffe på Mari, kakao på meg. Dette skal nytes mens vi ser på soloppgangen. 
Jeg var her i går, uten kakao, og kunne da se en vakker soloppgang på min morgentur. 

Det er kaldt i dag også, minus tolv. Men det er akkurat som om vi venner oss til kulda, og jeg tenker at dette er helt greit. 

Jeg tar et bilde fra terrassen før jeg går ut. Det viser en begynnende soloppgang. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det tar meg tyve minutter å gå til Batteriet, og jeg merker fort at det er forskjell på tolv kuldegrader og på tolv kuldegrader, for å si det sånn. Vi har nemlig tolv kuldegrader uten vind og tolv kuldegrader med vind. Det er litt vind i dag, og jeg kjenner det ta skikkelig i kinnene. Der er som om hele ansiktet stivner, gjør jeg en grimase, virker det som om den blir der fortsatt etter at jeg ikke lenger gjør den. 
 

Mari har kommet før meg, og hun har ikke satt seg ned ennå. Det er enda kaldere her oppe, egentlig helt sprøtt å sette seg ned, men vi finner frem sitteunderlag og tar frem varmt drikke.  Mari sier kaffen hennes blir kald med en gang, og det tar ikke lange tiden før kakaoen også blir kaldere i koppen. 
Å si at vi nyter det mens vi sitter her, er vel ikke helt sant. Det ser heller ikke ut til å bli den soloppgangen vi håpet på. 

Men vi er jo litt tålmodige, og snart farges himmelen rosa. Vakkert.

Men jeg vet fra i går at sola ikke står opp ennå, og etter hvert forsvinner tålmodigheten. Mari orker ikke lenger å sitte, og begynner å gå rundt benken. 

Jeg har tredd på meg en ekstra ullgenser, så jeg er litt varmere enn henne, men også jeg melder pass. Det er for kaldt. Jeg tar et siste bilde før vi forlater Batteriet.

Vi bestemmer oss for å gå en runde før vi går hver til vårt. Vi kommer til skolen der jeg jobbet, og finner ut at vi vil ta en liten tur innom. Der møter vi Monica, skolens fantastiske sekretær. Det er så hyggelig å se henne igjen. Vi vet vi ikke skal klemme, men Monica og jeg har vår egen koronaklemmevariant som vi har brukt i hele koroantiden, og det gjør vi i dag også. Monica er en person jeg savner å være sammen med, hun er en person som sprer positivitet og glede. 
Et par andre ansatte kommer også forbi, og på vei mot parkeringsplassen får jeg hilst på en av klassene på syvende trinn og kontaktlæreren Elisabeth – via vinduet. Hyggelig! 
 

Mari og jeg går videre på vår runde, og snart er vi der vi skal skilles. Det ble ikke noen soloppgang på oss i dag, men en frisk og god start på dagen fikk vi! 
 

Jeg legger ved noen bilder fra i går, bare for å vise hvordan det kan se uten tidlig morgenstund.

01.02.21

Det er kaldt, 12 kuldegrader, når jeg går ut halv åtte denne morgenen. Det har snødd litt i natt, det er som om et tynt lag melis dekker bakken. 
De to siste ukene har det vært kaldt, med unntak av tre dager da det sluddet og regnet. En god del av snøen forsvant, og nå har vi en snødybde på rundt 5 cm. 

Det er vakkert denne morgenen, det er et lilla skjær i lufta, og jeg trenger ikke lenger hodelykt denne morgenen. Måneskinn er det også.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Når jeg kommer bort i skogen, føles månen enda nærmere. Det er nesten som et Soria Moria i horisonten. Den skaper en helt spesiell stemning. 

Det er ingen spor i snøen der jeg går, ingen har gått før meg, men plutselig dukker det opp et rådyrspor. Jeg føler jeg har selskap, er ikke lenger alene. Det er på en måte koselig å gå her, det er rådyret og jeg, men dessverre har nok rådyret vært litt tidligere ute. Snart går sporene ut av stien og videre innover i skogen. Jeg stopper opp, lytter, men jeg hører ikke noe. 

Denne uken har jeg hørt fuglesang for første gang. Jeg tenker da ikke på skjærer, men på småfuglene. Nå hører jeg ikke noe, hører bare suset fra bilene som tar folk til jobb. Det er vel for tidlig for småfuglene, de sover fremdeles, tenker jeg. 
 
Jeg kommer ned til bebyggelsen, og må ta et par bilder. Landskapet er badet i ulike nyanser av lilla og blått, det er bare helt spesielt og vakkert.

Langs stien ser jeg gress og lyng blant snøen, og snart, om noen uker, kommer blåveisen her. Enn så lenge er det altfor kaldt. 

På vei opp til Batteriet er det bare is, hele veien, og det er blitt laget en smal sti i snøen helt på den ene kanten. Nå er isen dekket av snøen, og de som ikke vet bedre, vil få seg litt av en overraskelse dersom de tråkker på den snødekkede isen. Men det går fint for meg, jeg har piggsko, og jeg vet hvor jeg skal gå. 

Oppe på Batteriet er utsikten vakker, som alltid. Da jeg tok bilde herfra i starten av januar, på samme tid av døgnet, var det helt mørkt, jeg så bare lysene i bygda. Nå er det mye lysere, og jeg ser også landskapet og åsene bak lysene. 

Jeg beundrer utsikten, ser meg rundt, kanskje vil det dukke opp et rådyr, men det skjer ikke. Jeg snur, og starter på tilbakeveien, og jeg ser at det nå er mye lysere en da jeg startet hjemmefra for tyve minutter siden.  

Når jeg nærmer meg Bergås, stopper jeg og lytter igjen. Først hører jeg neon skjærer, og så hører jeg kvitringen fra småfuglene. Herlig! Våren kommer – må bare vente litt til. 
 

Vel hjemme igjen er det blitt nesten helt lyst. Juletreet er tatt inn, og det samme  er julebelysningen som i desember og januar prydet terrassene. 
Dessverre er det ikke noen soloppgang i dag, men det er vakkert allikevel. 

Om to uker kommer en ny oppdatering. Og neste gang der igjen, er det mars! Den første vårmåneden!