Klokka er halv to, på en av årets «korteste» dager, og vi legger i vei med Hoggsfjell som dagens turmål.
Første delmål er Knabben, og her krysser vi Kaffeberja, et lokalt navn på flabergene som ligger her. Kartet opererer med betegnelsen Akeberja. Kjært berg har mange navn!
I dag har jeg staver, og de kommer godt med, ikke minst oppover de bratte stigningene.
Ikke noe tåke i dag, og utsikten er som vanlig veldig god!!
Trond i solnedgang.
Det er ikke Knabben som skal være i fokus denne gangen, vi skal videre. Vi går ned i kløfta der turstien fra Kjevlingen kommer opp, opp igjen på den andre siden, og ganske snart blir vi møtt av denne fine varden.
Nå venter et fint og lett turterreng helt til vi kommer til Aslakkane.
Aslakkane i vinterdrakt.
Vi forlater Aslakkane, dagens andre delmål, og så er det bare å innstille seg på nok en stigning.
Vi sanker ved på veien opp, denne tørrgrana her hadde nok gitt mye ved, men den skal få stå i fred!
Her er vi oppe, skal bare forsere dette smale partiet. Best å konsentrere seg her- det er ganske bratt. Langt ned er det også!
Veden jeg har samlet, hekter seg fast i trestammene, men det går greit, og så er vi ved målet.
Sola skinner på Hoggsfjell ennå noen få minutter.
Vi kunne med fordel ha gått ut en halv time tidligere, men solnedgangen får vi i alle fall med oss!
Flott utsikt mot Drammen!
Vi samler kvistene vi har tatt med oss og tenner bålet.
En tur med bål er noe helt annet enn en tur uten bål, og jeg er sikker på at vi heretter alltid vil tenke tilbake på denne turen når vi kommer hit opp.
I sekken har vi en termos med varm gløgg, og gjett om vi koser oss!
Vi legger på mer ved, har lyst på enda en kopp med deilig gløgg. Men det blir snart mørkt, og vi har ikke tatt med hodelykter. Vi bestemmer oss for å pakke sammen og ta resten av gløggen hjemme.
Nede på Aslakkane er det blitt merkbart mørkere enn det det var da vi gikk opp.
Men månen er oppe – den gir litt lys, den også, selv om den er langt fra full.
Vi bestemmer oss for å ta Kjevlingen ned igjen. Tror det er tryggest, mørket tatt i betraktning!
Det er heldigvis ikke mye is her, og etter en stund er vi trygt nede på veien nedenfor.
En lettelse er det å se lyset fra bilveien som går til Nerdammen.
Vi følger bilveien, og snart er vi hjemme igjen.
En kjempefin tur, ca 8,5 km og over 400 meters stigning.
Jeg trenger ikke gå langt før jeg ser sola. Den titter frem mellom trærne, og den sprer sine stråler utover snøen. Det er bare helt herlig! Jeg blir så glad!
Det er ikke så mye som skal til for å glede meg, men det er det som er så fint, at jeg kan glede meg over slike nære ting! Håper det gjelder også for deg!
Knabben og Vesleknabben ligger der oppe, de ligger der og ser nok ned på et fantastisk tåkehav.
Snur jeg meg og ser mot Drammen, ser jeg tåkehavet allerede nå.
Som du også ser, er det en fin labbeløype over flabergene her.
Der er mildere litt oppe i høyden, og her smelter snøen. Nesten så jeg får vårfornemmelser!
Noen steder er det nesten helt bart.
Jeg går oppover og oppover.
Bratt er det også. Men når jeg er kommet hit, til en av mine milepæler, går det i alle fall litt bortover før det går oppover igjen!
Som dere sikkert vet, er jeg ikke så veldig glad i vinteren. Jeg blir derfor veldig glad når jeg ser grønnfarger i desember, selv om det bare er mose.
Eller tyttebærlyng!
Jeg er nå kommet opp til det første tauet, og sender varme tanker til dem som la ut nye tau på forsommeren.
Det har gått helt greit å gå oppover, men der det siste tauet ligget, er det mye is. Her har deler av tauet frosset fast, men jeg har piggsko og kommer meg fint opp også her.
Den siste stigningen går alltid lekende lett. Rart det, men det er sikkert fordi jeg vet at det ikke er langt igjen!
Og så er jeg plutselig oppe på mitt kjære Knabben!
Der nede, som et lokk, ligger tåkehavet.
I horisonten ser det jo ut som et hav, det ser ut som om fjorden har steget noen meter og lagt Drammen under vann.
Tåka ligger også over Mjøndalen.
Jeg bestemmer meg for å gå over Solbergfjell på vei hjem, og må selvsagt ta et bilde av furua til Reidun, eller kanskje det er furua til Jon…
Vakker er den i alle fall!
Men nå står Solbergfjell for tur!
Det er bratt ned fra Knabben og bratt opp igjen på den andre siden.
Å gå oppover er er en ting, nedover noe helt annet.
Det er så mildt at det er sørpete her, og det er lett å skli selv med piggsko!
Det tryggeste hadde vært å sette seg på rompa og ake nedover, men da ville jeg ha blitt klissvåt!
Jeg kommer meg trygt ned, og fint opp igjen!
Må ta bilde av denne flotte bjørkeklyngen. Den er nok en milepæl som forteller meg at jeg er oppe på Solbergfjellet- selv om det fortsatt er et godt stykke bort til selve Solbergfjell.
Det er ikke så langt igjen nå.
Og der, der er jeg på Solbergfjell. Fortsatt ligger tåkehavet under meg.
Det er alltid spennende å se hvordan himmelen vil være på slike dager. Den er vakker i dag, men det har også litt å si når jeg kommer opp. Den forandrer seg hele tiden, og aller helst burde jeg ha sittet her en stund for virkelig å kunne nyte himmelens ulike fargetoner.
Men jeg har ikke med meg noe sitteunderlag, og klokka går. Det er nok best å gå hjemover.
Jeg har to muligheter med hensyn til veien ned igjen. Det safeste er å gå bakveien, i retning Bjørkedokk, men jeg vil gjerne få med meg juletreet…
Jeg velger derfor den ytterste veien som også er den bratteste. Angrer litt på at jeg ikke tok med meg stavene mine…
Der er som sagt, bratt nedover her. Noen steder er det sørpete -et skikkelig skliføre!
Andre steder er det en ordentlig god labbeløype.
Noen steder er det også helt bart. Godt det er bart akkurat her, på et av de bratteste stedene.
(Ser ikke noe bratt ut på bildet, da!)
Jeg kommer meg velberget ned, takket være trestammer og kvister jeg kan ta tak i underveis.
Og nå, et av turens høydepunkter. Juletreet på Solbergåsen. Så vakkert! Tusen takk til familien som lyssetter dette treet hvert år, og tusen takk til sponsorene som bidro økonomisk til nye lys og strøm til lysene.
Må ta med et bilde til!
Etter en stopp ved juletreet, er det kort vei ned til bilveien. Det er is i veien, men det er godt endelig å kunne gå uten å være forsiktig hele tiden! Med mine piggsko er jeg trygg her!
Jeg kommer snart ned til Batteriet, og dessverre er det ikke noen fargerik ettermiddagshimmel som møter meg her i dag.
Tåka ligger her også, men jeg kan såvidt skimte bygda og elva gjennom tåka.
Etter to og en halv time er jeg hjemme igjen. En fantastisk fin tur, men neste gang tar jeg med staver!
Fra terrassen blir jeg møtt av tåka som skjuler den flotte utsikten, men tåke er fin utsikt, det også!
Årets juletur blir denne gangen lagt til Norge og Sverige. Den ble planlagt av min søster Solveig og meg. For Hanne, vår svigerinne, ble dette andre blåtur på rad. Vi har de fleste ganger vært i Tyskland eller i Polen, men nå vil vi prøve et miljøvennlig alternativ.
Vi starter med en onsdagskveld hos Solveig i Asker. Alltid koselig, det!
Dagen etter setter vi oss i bilen, det må da være en el-bil, og Hanne er sjåfør. Hun blir geleidet på rett vei, og tenker nok at vi skal til Strømstad eller Gøteborg når vi kjører gjennom Oslofjordtunnelen.
Første stopp er i Drøbak. Vi vet jo at det er veldig fint her om sommeren, men hvordan er det i desember?
Vi besøker julehuset, dette imponerer oss ikke noe særlig. Det er rett og slett for mye av det gode, for kommersialisert, synes vi. Men det er mer å se i denne lille byen. Det er utrolig mange fine småbutikker her, med et variert vareutvalg, ikke minst av interiørartikler. Det blir litt handling og en lunsj før vi drar videre.
Når vi kommer til Fredrikstad, innser Hanne at vi ikke skal til Gøteborg, i alle fall ikke denne dagen. Vi kjører inn i gamlebyen, grunnlagt i 1567 av kong Fredrik. De godt bevarte gamle husene skaper en koselig stemning der de ligger langs brosteinslagte gater. Også her er det mange fine småbutikker, og det er gallerier, restauranter og kaféer.
Gamlebyen i kveldslys.
Gamlebyen i dagslys.
Det er så vakkert her!
Må bare ta med dette bildet i hele sin prakt – for et tre!
Vi bor på Gamlebyen hotell, og middagen nyter vi på restauranten Majoren. Det blir også en rusletur etterpå. En fin kveld!
Dagen etter kjører vi videre, og i Halden blir det en liten ladestopp. Hanne tror igjen vi skal videre sydover, men den gang ei. Vi kjører litt nordover igjen, og krysser svenskegrensa på en veldig anonym grenseovergang. Her er det nok mange som tar med seg litt for mye, både av det ene og det andre. Det gjør ikke vi, vi har bare en flaske vin, vi, og den skal vi dele når vi kommer frem til vår neste destinasjon.
Vi ser at gårdshusene nå er røde, og skiltene er gule inni, ikke hvite slik vi har. Den røde kanten rundt er lik for begge land. Det er ikke mange hus der vi kjører, og vi kjører heller ikke så veldig langt, rundt åtte mil fra Halden.
Vi passerer flere i innsjøer, stikker innom Systembolaget i Ed, og kommer til slutt til en innsjø som heter Laxsjön. Her, ute på et nes, ligger en herregård som heter Baldersnäs, vår neste destinasjon.
Det er en helt spesiell stemning når vi ankommer herregården. Det er tente vinterlys i busker og på trestammer, og de lyser så fint i mørket.
Stemningsfullt på Baldersnäs.
Vi skal bo i et anneks, og vi får i resepsjonen nøkkel til annekset.
Det ligger like ved hotellet, har to soverom, kjøkken, stue og bad. Men det er iskaldt her, bare åtte grader. Vi går tilbake til resepsjonen, og hun som sitter der, beklager så mye. Det er ledige rom i hovedhuset, og vi får tilbud om å bo der til samme pris. To rom, Hanne og Solveig deler, jeg får mitt eget.
En deilig seng, og en stor kakkelovn på rommet.
God plass er det også til å ta et glass vin før middag.
Vi synes det er helt OK å bli plassert inne i hovedhuset!
Det er julemarked her denne helgen, og vi kjøper svenske tekstilprodukter. Solveig kjøper også et ullpledd. Kvalitetsprodukter, ikke veldig dyre heller.
Om kvelden nyter vi et fantastisk godt julebord, og resepsjonisten forteller oss at herregården stenger for sesongen etter denne helgen. De åpner ikke igjen før til påske.
Jeg kommer gjerne tilbake hit til sommeren. Badstue nede ved vannet, spabehandling, engelsk hage, her er det mye som frister i tillegg til god mat og fine rom.
Vi forlater Baldesnäs lørdag midt på dagen, og nå venter en kjedelig kjøretur hjemover. Vi kjører vel tre timer, for det meste i skogsterreng. Ikke mye å se på, kun trær langs veien. Først når vi kommer til grensa, blir det mer å se på.
Vi tar en stopp i Töcksfors, må jo få med oss litt matvarer. Hva tror du jeg kjøper? Jo, i tillegg til kalkunbryst, skinke og ost, kjøper jeg mye mel, havremel og knekkebrød. Alt glutenfritt. Glutenfrie varer er mye billigere i Sverige enn hjemme, så her må jeg benytte anledningen jeg som i løpet av det siste året har fått både en sønn og en mann med cøliaki.
Vi kommer til Asker sent på ettermiddagen, slapper av med en god middag, og avslutter juleturen dagen etter med en tur til Bærums verk. Det er et fint julemarked her også, i tillegg småbutikker og gallerier. Aller best liker jeg glasshuset.
Alltid koselig på Bærums verk.
Jeg kan så absolutt anbefale en tur til Gamlebyen i Fredrikstad og til Baldersnās, og jeg vil dra tilbake, neste gang om sommeren for å kunne oppleve det også.
Det var en blåtur for Hanne, og jeg tror hun ble godt fornøyd selv om det ikke ble tur til Strømstad eller Gøteborg.
Avslutter bloggposten med et hjerte som jeg kjøpte i glasshuset på Bærums verk for to år siden.
Klokka er litt over syv når jeg går ut denne vintermorgenen. Jeg har vært borte noen dager, og i løpet av denne tiden har det kommet mer snø, men det er ikke lenger så kaldt. Bare minus 1 nå, en veldig behagelig temperatur, synes jeg.
Hvilken vei skal jeg ta i dag? Skal jeg gå langs veien eller inn i skogen?
Jeg bestemmer meg for skogen.
Den beste utsikten er mot Drammen, men vi har også fin utsikt mot Mjøndalen. I dag er det som om landskapet er pakket inn i et lag av tåke, og på Solbergåsen står det flotte juletreet og sprer glede til alle oss nede i dalen.
Noen snøfnugg kommer dansende ned fra himmelen, lander på bakken, lydløst. Jeg omsluttes av stillhet der jeg går inn i skogen.
Jeg har ikke gått langt, kanskje bare femti meter, før jeg ser det første rådyret. Det krysser stien noen meter foran meg. Snart kommer det ett til, og de blir stående helt stille når jeg nærmer meg. Jeg står bare noen meter fra dem, de står der fortsatt, det er som om de er limt fast i bakken.
Snart kommer det enda et rådyr, og nå er hele familien samlet; bukken, geita og kalven.
De er smarte de som holder seg her nede, her er det nemlig ikke lov å jakte på rådyr. Det er en grense et godt stykke lenger opp i skogen, og nedenfor denne, er det ikke noen jakt. Ovenfor denne grensen varer rådyrjakta fra 10. august til 23. desember.
Jeg er veldig glad for at jeg bor her, så når skogen som gir meg slike opplevelser.
Jeg forlater rådyrene, nå skal de få spise i fred, og jeg går videre inn i skogen. Det er helt mørkt, men ikke så mørkt at jeg trenger hodelykt. Jeg tar en snarvei opp mot lysløypa, og snart ser jeg lyset som lager fine skygger i snøen.
I lysløypa er de første forberedelser for skispor gjort, men det er ikke kjørt spor her ennå. De fleste går til fots her, så det blir nok en en del tråkk ved siden av skisporet.
Det er så vakkert å se trærne mot himmelen, spesielt vakkert i dette tidlige morgenlyset.
Jeg ser mye rådyrspor, også ekornspor, men jeg ser ikke flere dyr denne dagen, og snart er jeg nede i bebyggelse igjen. Nede ved Karindammen har jeg fin utsikt mot Konnerud.
Jeg kommer ned til Solberg Spinderi, men her er det ikke mye som minner om spinneri nå. Det var spinneri her fra 1820, en stor bedrift som ga trygge arbeidsplasser, ikke minst for kvinner. Omkring 1990 ble produksjonen flyttet utenlands.
De flotte bygningene er bevart, innvendig huser de nå moderne og stilige leiligheter.
Stemningsfullt.
Fint å se flere og flere lys etter hvert som de nyeste leilighetene blir solgt.
Det er blitt lysere nå, og jeg kommer til et tre som fortsatt har alle sine blader. Det er jo ikke vanlig på denne tiden av året. Jeg er ikke sikker, men jeg tror dette er et bøketre. Bøken beholder bladene om vinteren, den mister dem først om våren.
Etter nesten en time er jeg hjemme igjen, og som vanlig sier jeg:
Jeg kunne ikke ha hatt en bedre start på dagen!
Sola er i ferd med å stå opp. Snart vil den spre sine vakre stråler utover landskapet. Noen stråler hit, noen dit, og noen et helt annet sted.
Glassveggen på terrassen er dekket av små isroser, etter noen timer med sol vil de være borte. Egentlig litt rart da jeg ikke opplever at sola varmer nå, men den gjør nok det allikevel. Litt, i alle fall.
Søndag og desember, det betyr vintersport på TV. Vi koser oss med sportssendinger store deler av dagen, men så må vi bare ut. Isrosene er borte, og sola er på vei ned. Det er tolv kuldegrader, det er jo ikke så veldig mye det? Eller?
Ullundertøy, busker og jakker, votter og pannebånd. Da skulle vi vært godt utrustet. Men vi har ikke gått lenge før vi kjenner kulda ta et godt tak i kinnene. Og i nesa. Ikke så rart med nesa, da, den stikker seg jo frem og burde derfor være mer utsatt en kinnene. Nå kjennes det som om eventuelle grimaser rett og slett ville fryse fast! Tryggest å møte det hele med et smil, da!
Trond går foran meg, han langer ut som om han skulle være forfulgt. Jeg vurderer å stoppe, å snu. Hvor lenge ville det ta før han merket at jeg ikke var bak ham? Jeg gjør ham oppmerksom på at jeg sakker akterut, og sier han bare kan løpe i forveien. Jeg kan gå tur alene, jeg!
Han forteller at den store farten må til for at han skal få varme i kroppen. Det får også meg til å kjenne etter. Jo, jeg er kald i kroppen også, ikke bare i ansiktet. Men blir sikkert bedre, tenker jeg, når jeg har gått med varm.
Akkurat det gjorde jeg i går da jeg gikk til Knabben. Litt for varm ble jeg da. Ullundertøy ble helt vått av svette. Ikke særlig smart!
Etter rundt et kvarter er vi oppe på Batteriet. Jeg tar et par bilder, det holder det da fingrene fort blir kalde når jeg tar av meg vottene.
Det er vakkert her om morgenen, midt på dagen, om ettermiddagen og kvelden. Ja, hele døgnet er det fint her oppe. Utsikten kunne lett forsvinne, men nå har Bjørn Bak fjernet en god del trær her oppe. Tusen takk til ham!
Vi går videre mot Stenseth, og når vi nærmer oss Kiwi ser vi to personer som vinker til oss. En mann med lue, ei dame inntullet i et langt hvitt skjerf. Ikke lett å kjenne igjen min venninne Mari inni den bekledningen. Kun en liten del av ansiktet er synlig.
Det blir en koselig prat, for det meste dreier samtalen seg om ferier på mer sydlige breddegrader.
Vi tar farvel, vender de kalde nesene hjemover etter å ha vært innom kirkegården og tent lys.
Det begynner å mørkne, og snart er vi hjemme igjen. Jeg tenker ikke lenger over at jeg er kald i ansiktet, men jeg merker at det jeg fort blir varm i kinnene når jeg kommer inn. Er ganske rød også, ser skikkelig frisk og sin ut!
Men hvordan er det med resten av kroppen? Jo, jeg er iskald på deler av kroppen. Ikke armene, ikke beina, ryggen eller magen. Jeg er iskald på de delene som stikker seg ut- på brystpartiet og på rompa. Rett og slett iskald!
Men varmen kommer tilbake. Helt skjønt å være inne igjen, og det er også veldig tilfredsstillende å ha trosset kuldegradene og ha gått en god tur i dag også.
Nå skal vi nyte resten av ettermiddagen og kvelden, se på skiskyting og hopprenn. Jeg skal tenne det første adventslyset, og jeg skal ta en titt ut og se på juletreet som står høyt der oppe, mellom Stenseth og Solbergfjell.
