28.03.22

Jeg våkner til pent vær og fuglekvitter. Herr Svarttrost står på taket til naboen og prøver å få kontakt med frøken Svartrost som holder til i en av palmene i nærheten. Hannen er lett å kjenne igjen. Den er helt svart, men nebbet er gult, og den har en vakker sang. Bak hver trille ligger et ønske om å imponere en fulglefrøken. 
Fugler, også svarttrosten, har forresten ulike lyder i sitt repertoar. De har lyder for å varsle andre om fare, de kommuniserer når de er i flokk, og de synger om våren for å forsvare sitt territorium og for å lokke til seg en make. 

Vi nyter nok en deilig frokost, og snart er Ann-Britt og jeg klar for dagens tur. Vi vil gå omtrent samme sted som sist gang, men vil nå oppleve enda mer av det fantastiske som parken og omgivelsene kan by på. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Først går vi gjennom den første parken vi kommer til. Her det det bare helt utrolig frodig. Dersom jeg hadde kommet tilbake om et par måneder, ville alt ha vært tørt og brunt slik det er i sydligere strøk på sommeren. 
Men nå er gresset grønt, og blomstene ønsker oss velkommen i all sin fargeprakt. Gule, hvite, rosa og blå. 

Snart ser vi også en nyplantet palme. Så liten, og så søt. 

Rundt en av de store palmene vokser det sukkulenter. Sukkulenter er planter som kan lagre vann i bladene sine. Dette gjør at de tåler en del tørke. 

I parken er det også samleobjekter som jeg kan ta med hjem. Hjemme har jeg ovale, tynne steiner fra Tyrkia, og jeg har lavastein og kongler fra Tenerife. Konglene hjemme plukket jeg på vei opp til Teide, og de er kjempesvære, mye større enn dem jeg finner i parken her. Men et minne er et minne, så jeg tar med meg en kongle til minne om denne flotte parken. 

På peishyllen har Ann-Britt et glass med skjell, plukket på den fine stranda her nede.

Før vi forlater parken, må jeg ta bilder av en mur som omgir parker på den ene siden. Som jeg fortalte i et tidligere blogginnlegg, har alle mur rundt huset sitt her. En hvit mur ville ha vært en stor kontrast til parkens grønne prakt, og derfor har husets eier  fått malt muren med naturmotiv. 

Det er veldig dekorativt, og ekstra fint er det der det er et tre som ser ut til å fortsette over søylerekkverket og ned på den andre siden. Men det er omvendt, det er et tre inne i hagen som vokser over rekkverket og møter treet som er malt på muren. 
Natur og kunst forenes! 

Langs muren er det kaktus med gule blomster, og det er en annen kaktus som ligner på fikenkaktus. Jeg vet ikke hva denne heter, men er det noen katuskydige blant mine lesere, tar jeg gjerne imot tilbakemelding. 

Vi går ut av parken og opp en gate, Calle de la Isla Portichol. 
Alle gatene her heter Calle, men calle er altså det spanske ordet for gate.Ordet casa betyr hus, og dermed er dagens spanskleksjon over. 
Den omtalte gaten tar oss til den store parken, El Recorral. Dette er egentlig et naturreservat, Her lagres avløpsvann, vannet blir regenerert og gjenbrukt og brukes til vanning av hager og parker. Det er også et nødreservoar.

Arbeidet med dammer og fossefall  startet i 2018. Mange arbeidstimer er lagt ned, og nå er det etablert en park der fauna og flora trives perfekt. Mange fugler har begynt å hekke her, og amfibier som frosk er en indikasjon på at vannet er av god kvalitet.

I dammene ser vi fisk. Et par står på en bro og mater fiskene, dette er visst ikke lov, men det er jo til glede for oss da, Tror ikke vi ville ha sett fiskene ellers.

Snart kommer også noen ender som vil ha sin del av maten. Noen av dem er ikke det jeg vil kalle vakre, de er svarte og hvite, og hodet er delvis rødt. 

Stokkand er det også her. Som i fugleverdenen ellers, er det hannen som har de fineste fargene. Vi ser et par som har etablert seg på en stein i vannet. De er så søte der de ligger ved siden av hverandre.

Det er et rikt fugleliv her, fuglekvitter høres over alt. Snart hører vi også to haner, de sitter oppe i hvert sitt tre og kommuniserer med hverandre. Ved en nærmere titt ser vi at den ene hanen har to senoritas, mens den andre sitter alene i treet sitt. Den som sitter alene, gir tydelig uttrykk for at det er urettferdig at den andre har to. 
Snart kommer den som har to damer ned på bakken, og like etter hopper også en av damene hans ned. 

Vi forlater hanene og kommer til parkens lille bibliotek. Her kan du ta en bok og sette deg ned for å lese, har du med deg en bok du allerede har lest, kan du bytte den ut med en av de andre bøkene som er her. 
Kan tenke meg det er en god opplevelse å sitte her ved dammen mens man nyter en stille lesestund- vel og merke et godt stykke fra de rivaliserende haner. 

I parken er det også en natursti. Her hadde det vært en fordel å kunne spansk!
Det kan ikke jeg, men jeg kan i alle fall glede meg over en kreativ måte å lage en post på! 
Men når det er sagt, noen ord kjenner jeg igjen fra fransk eller engelsk. 
Jeg tror spørsmålet har med oksygen å gjøre. Hva er det nødvendig å produsere for at en person skal kunne leve? Eller noe sånt!

Ett sted er det også det vi kaller en tuftepark. denne går vi forbi, men vi stopper et annet sted der vi kan trene med apparater. Fint for meg- får nesten abstinens en uke borte fra treningsstudioet. 

Før vi forlater selve parken, må jeg ta noen bilder av dammene og de små fossefallene. 

For ikke å snakke om de vakre stråene og blomstene. 

Vi går ut av parken og mot en høyde, og der oppdager vi noen huler. Ann-Britt tar en titt inn, det er mye søppel inni der, og det ser ikke særlig innbydende ut. Men artig å se allikevel! 

Vel oppe på høyden går det stier på kryss og tvers. Vi vet ikke helt hvor vi skal gå, og det er jo det som er spennende.

Vi kommer etter hvert inn på en blåmerket sti, og følger den. Den tar oss ut av området, og plutselig er vi ved bebyggelsen igjen. Vi er nå der det bygges nye hus, og jeg tar noen bilder av de lekre hvite husene. 

Jeg lurer litt på hvor lenge de vil holde seg så hvite, men de er skikkelig lekre. 
Noen hus er lekre, andre har sjarm, og jeg synes de eldre husene er langt mer sjarmerende. 

Vi går nå hjem igjen, men jeg må ta med et siste bilde av en som er ute og jobber. Det er ikke noe merkinga gata, og jeg lurer på hva norske HMS-agenter ville ha sagt om dette. 
Tror vi skal være glade for at vi i Norge har fokus på helse, miljø og sikkerhet.

Dette er min siste bloggpost fra Spania for denne gang. 
Jeg er takknemlig for denne uken hos Ann-Britt og Bjørn, er glad for hva jeg har fått oppleve, og jeg gleder meg til et nytt besøk, kanskje på høsten en gang. 
Tusen takk for meg!

27.03.22

Mens Ann-Britt og jeg gikk tur for et par dager siden, tok Bjørn en skikkelig vask utendørs. Gulv, trapper og terrasser ble spylt, og rekkverk ble vasket. Alt var rent da vi kom tilbake.

Tidligere i mars ble beboerne her nede varslet om uværet Celia. Sterk vind fra Sahara tar med seg rød sand, og alt dekkes av et tynt lag med rødt støv. Biler, trær, fortau og balkonger skifter farge over natten. 
Dette er et årlig fenomen. En stor sky med støv stiger opp fra Sahara-ørkenen. Skya blir kalt Sahara Air Layer, og det vanlige er at den krysser Atlanterhavet. Men noen ganger blir den tvunget mot nord, Store sandstormer i Nord-Afrika løfter sand og støv opp i lufta, og dette tas med vinden videre til Spania. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Dette er ikke uvanlig, og i Spania har dette fenomenet fått navnet Calima. 
Dette skjer ikke bare en gang, det kan skje flere ganger. Det vet man aldri på forhånd. Optimisten tenker dette dette skjer bare en gang, og vasker alt utendørs, gjerne dagen etter. Som Bjørn! 

Det er bare det at dagen etter at Bjørn hadde vasket alt, kom det regn, -og sterk vind….

Alt som var så fint og flott, 
Det ble pluts’lig brunt og vått
Her på casa Bjørnebo
var det ingen som forsto
at vinden kom tilbake den
alt ble stygt og brunt igjen
Frem med kost og såpevann
Her må vi trå til alle mann

Dagen etter er vi forventningsfulle – det er meldt fint vær! Etter mye dårlig vær våkner vi til sol og blå himmel. 18 grader. Helt nydelig! 

Vi er ikke bare forventningsfulle, vi er også optimistiske! Vi tar frem vannslanger og vaskebøtter. Jeg begynner på toppen, på takterrassen. Bjørn starter med flisegulvet som går rundt huset, og Ann-Britt starter med søylerekkverket ved inngangen. 

Jeg spyler flisegulvet, og skurer det med kost, spyler sittegruppen og glassrekkverket. Brunt vann renner nedover trappa og forsvinner i sluket. Langs trappa er det hvite søyler, disse vaskes på alle sider. 
 
Mens jeg holder på, kjenner jeg sola varme, og den varmer helt herlig godt. En følelse av sommer! Kanskje jeg kan få litt farge på kroppen også? Det ville være kjærkomment! 
 
Jeg sjekker takterrassen og trappa før jeg går videre. Rent og fint. Hvite herlige søyler. 

Nye flisegulv venter, det samme gjør vinduer og søyler. Og enda flere søyler. Innen vi er ferdige,har vi rengjort 115 søyler! 

Etter fire timer er vi ferdige. Alt er rent, alt hvitt er blitt hvitt igjen, all uønsket brunfarge er borte. Ann-Britt setter blomstene der de egentlig hører hjemme, og jeg må selvsagt ta flere bilder!

Rundt huset er det flere planter, deriblant en stor busk. Den har fint grønt bladverk, men ikke noen blomster. I alle fall ikke ved første øyekast. Men der, nede ved gulvet titter en rød blomst frem. En hawaiirose! Så alene, og så vakker! Vel, den er blitt litt pjuskete, men jeg tenker den er vakker uansett, jeg!
Studerer jeg busken nærmere, ser jeg at det er flere knopper også. Tenk hvor flott denne er når den står i full blomst!

Noen blomster er også evigvarende. 

Om kvelden går vi til italieneren for å spise middag. Vi vet egentlige ikke om han er italiener, men han driver i alle fall en italiensk restaurant. Trond og jeg var med Ann-Britt og Bjørn hit den første gangen vi var her, og siden har vi alltid vært her hver gang i løpet av oppholdet vårt i Quesada. Også denne gang!

Mange vil tenke at det er rart at vi alltid drar tilbake. Italieneren eller hva han nå er, gir ikke inntrykk av å være en hyggelig mann. Han fremstår som verken blid eller imøtekommende. Han virker rett og slett sur. Men dette er kanskje hans image, og han gir et særpreg til stedet. Vi blir nesten litt skuffet dersom han ikke skulle være der. 
Før jeg skriver noe mer, må jeg understreke dette med image. Jeg kjenner ham ikke, og det kan godt være at han er verdens hyggeligste mann! 

Men det er ikke bare denne mannen som gjør at vi drar tilbake hit, det er interiøret. Et helt spesielt interiør. Det er ting over alt. Små kopper, mugger, krukker og andre ting er oppstilt på bord eller hyller, og det er herlige malerier på veggene. Helt fantastisk! 

Maten er også god, og jeg vet dette ikke er siste gangen vi er her. 

Vel hemme igjen stiller Bjørn alltid som den perfekte vert og serverer damene en GT. 
Vi kunne ikke ha hatt det bedre! 
Vi går etter hvert til sengs og håper Saharasanden holder seg i Sahara i tiden fremover! 

24.03.22

I dag er det oppholdsvær. Hurra! 
Det er rart med vær- venter du regn, er det bare helt skjønt dersom det allikevel blir opphold. Er det oppholdsvær hele tiden, tar du det for gitt, tenker ikke over hvor fint det er. 
Men i dag er det altså bare overskyet, og lykkelige begir Ann-Britt og jeg oss ut på tur. 

Det er fortsatt vind, og vi tar på oss godt med tøy for ikke å fryse. Etter hvert skjønner vi at vi har kledd oss godt nok, for å si det sånn. Men det er kjekt med glidelåser som kan trekkes ned, og vanter kan jo bare legges i lomma.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Mine tidligere turerfaringer har jeg her gjort sammen med Trond. Vi har da gått gatelangs på asfalt, uten å vite hvor vi skulle gå. Ikke særlig spennende for å si det sånn. Siden den gang har Ann-Britt  blitt godt kjent i området, og det er tydelig at hun i dag vet hvor hun vil vi skal legge turen.

Turen starter gatelangs.  Alle har en mur rundt huset sitt, og porten inn er utstyrt med lås. Uvant for oss nordmenn, helt vanlig her nede. 

Flere steder er murene dekket av flotte fargerike blomster. Det kan virke som om hagens blomster helt tar overhånd, de vokser over muren og brer seg utover med sine klare og nydelige farger. Det er bougainvillea, det er oleander, og det er hawaiiroser. Lilla, rosa og rødt. Ganske enkelt helt vakkert! 

Ett sted er det også en kaktus som ønsker mer plass der den vokser opp bak muren. Ved første øyekast ser vi kun de tykke grønne bladene, men så ser vi blomstene. Så små. Så vakre!

Snart er vi omkranset av en deilig lukt. Et tre med nydelige hvite blomster. Jeg bruker mobilen til å identifisere treet, og ser at det er et citrustre. Ved en nærmere kikk ser vi også en sitron. Det er første gang jeg ser et sitrontre i blomst. Ved siden av er det også et appelsintre. Herlig!

Det er fortau over alt, og de er flislagte. I ulike mønstre, i en og samme farge, eller i flere farger. Noen steder rene kunstverket. 

Anne Britt leder an, rett frem, til høyre og så til venstre. Opp her, og ned der. Vi går ut av Quesada og kommer til et område med lave furutrær. Jeg vil gjerne gå inn på dette området, men når Ann-Britt forteller om larvene som sitter i trærne og som faller ned på bakken, blir jeg skeptisk. De samler seg i lange lenker etter hvert som de når bakken. De går på en måte i prosesjon og kalles derfor prosesjonslarver. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å få en slik eller to i håret, og at de etter hvert skal kravle nedover ryggen på meg…..Kjenner jeg grøsser bare ved tanken. 

Larvene kan gi kraftige allergiske reaksjoner både hos dyr og mennesker, og hundeeiere blir advart mot å lufte hundene sine her. Jeg ser ikke noen nå, finner bilder på nettet, men har jo ikke lov til å bruke andres bilder, så det får bli med teksten. 

Etter et par skritt inne i denne furulunden kommer jeg meg raskt ut igjen, og vi fortsetter på asfalten ved siden av.

Men så plutselig er vi der. El Recorral, en av parkene her nede. Ann-Britt forteller at det er brukt mye ressurser og tid på å oppgradere parker i coronatiden, og nå skal jeg altså få gleden av å oppleve dette.

Etter å ha gått på asfalt er det helt nydelig å kunne gå på gruslagte stier. Her er det tilrettelagt for piknik og det er lekeplasser for barna. 

Det er vakre dammer her, det er fisk i dammene og noen ender som gjemmer seg i gresset. Mellom dammene er det vannfall, nesten som små fosser. Disse er omkranset av grønt gress, og det er bare helt herlig å høre lyden av sildrende vann. Stemningsfullt! 

Vi kjenner også duften av lavendel, men ennå er ikke den på sitt vakreste. Det er ikke alle blomstene som er sprunget ut ennå. Her er det ikke lavendel i potter, nei det er kaskader av lavendel som breer seg utover. Kan godt forestille oss hvordan dette er når alt står i full blomst.

Vi møter ikke mange mennesker her idag, ser bare et par joggere. På avstand ser vi en liten frøken som spankulerer langs stien. Hun ser så stolt ut det hun går, og av og til bøyer hun seg mot bakken for så å gå videre. Hun liker ikke vårt selskap, tror jeg, og jeg må ta bildet litt på avstand. Det blir ikke så bra, men jeg tar det ned allikevel. 

I parken her er det mange flotte furutrær som blomstrer, og det er vakre kongler. Det er nydelige blomster, det er vakre strå, og det er lav på bakken. Det er hvite sneglehus, men beboerne holder seg inne denne dagen.

I parken er det også utskårne treskulpturer. En dyktig kunstner, tenker vi! 

Vi går på kryss og tvers inne i parkområdet, velger stier på måfå, og er snart i utkanten av området. Vi må nå velge hvor vi skal gå videre. Ann-Britt har ikke vært akkurat her før, men hun vet retningen, og når vi ser en gammel bosetning, bestemmer vi for å følge en sti som tar oss dit. 

Etter hvert som vi nærmer oss de forlatte husene, ser vi mer og mer mer søppel, og når vi kommer frem, er det helt utrolig hva vi ser. Her ligger mye inventar fra huset, vi ser ødelagte møbler, senger, madrasser og mye mer. Alt ligger strødd utover et større område. Jeg må gjenta meg selv, det er bare helt utrolig!
Dette ville være helt utenkelig hjemme i Norge. Men når det er sagt, må jeg også si at parken, fortauene og området ellers har vært helt fritt for søppel. Ikke engang en snuspose! 

Men hvor skal vi gå nå? 
Vi følger en sti som tar oss i retning av bebyggelsen, og langs stien er det mye kaninlort. Vi håper vi kan se kaniner, men de holder seg borte fra oss. De liker nok ikke å få besøk av to damer, og snart ser vi at andre har vært her før oss. Ikke ratt at de holder seg unna de tobeinte!

Snart kommer vi til et gjerde med piggtråd øverst. Innenfor er det dyrket mark, og vi må ta nok et veivalg. Vi tar til høyre, og kommer etter hvert til bebyggelsen som er omkranset av murer. Vi må bare gå langs muren.

Her er det også søppel, men ikke i de mengdene vi har sett tidligere. Her er det flasker, knust glass og utgåtte sko. Vi passer på ikke å tråkke på glasset, og etter en god stund kommer vi til en åpning i muren. På den andre siden er vi på asfalt, og kan nærme oss bebyggelsen igjen.

Før vi kommer så langt, kommer vi til et felt der det skal bygges nye boliger. Her er infrastrukturen på plass, veiene er brede og klare for biler som skal kjøre og for biler som skal parkeres. Det er plass til fortau på begge sider, Langs veien er det strømbokser, og da er alt klart for bygging av nye boliger. De nye husene som bygges, er for det meste funkishus, akkurat som hjemme. Internasjonale trender, tenker jeg. 

Vi nærmer oss bebyggelsen i Quesada, og nå gjelder det å finne en åpning slik at vi kommer oss innenfor murene. Jeg ville nok ha måtte lete lenge, men Ann- Britt er nå inne i et kjent område igjen og tar oss trygt videre. 

Vi passerer en flott kaktus. Må jo ta bilde av den også. 

Vi kommer til en ny park, og det slår meg hvor frodig og grønt det er her. Dette er takket være alt regnet. Her bugner det av blomster, og dette er første gang jeg ser spanske margeritter vokse vilt. For noen farger! 

Etter et par timer er vi tilbake der vi startet, og nå er vi klare for litt verandaliv. Det er fortsatt opphold, bittelitt sol og 18 grader skyggen. Vakre blomster også her!  

Dagen avsluttes med deilig middag, denne gangen på en lokal restaurant. 
I morgen er jeg klar for nye opplevelser. 

23.03.22

Klokka er halv fire om morgenen, og jeg er allerede oppe. Trond er også oppe, han har stått opp for å kjøre meg til Drammen- tusen takk til ham! På jernbanestasjonen skilles vi, Trond drar hjem igjen, og jeg setter meg på flytoget. 

På forhånd har jeg skaffet meg mine tre QR- koder. En ved innsjekking hvilket jeg gjorde digitalt i går, en til bruk ved ankomst Spania. Denne fikk jeg tilsendt på E-post etter å ha fylt ut helseskjemaet med koronasertifikat, og den tredje fikk jeg ved bestilling av billett til flytoget. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

På flytoget er det stille, jeg sitter alene i vognen, kan knapt høre at toget går. Behagelig! 

I Asker kommer det på et par passasjerer, fortsatt deilig stillhet, men når vi forlater Oslo S, er det ikke lenger stillhet i vognen. En venninnegjeng sørger for at stillheten erstattes av latter og tale. Egentlig helt greit, det også! 

Ved ankomst Gardermoen sørger dagens første QR- kode for at jeg kommer meg inn på perrongen, og videre inn på flyplassen. En annen QR-kode gir meg tilgang til bagasjelappen, og kofferten leverer jeg på bagdroppen.  Denne QR- koden leder meg også inn til securitysjekken, og etter en ekstra undersøkelse blir jeg sluppet igjennom. Lurer på hvorfor jeg ikke kom rett igjennom, jeg….

Jeg er nå klar for taxfree- butikken, og parfyme står på handlelisten. To og et halvt år siden jeg sist kjøpte parfyme! Jeg kjøper også med et par gode vin, samt annet godt drikke som jeg vil gi til Ann-Britt og Bjørn når jeg kommer til Quesada. 

QR- koden tar meg til slutt gjennom gaten, og jeg er klar for min første flyreise til utlandet på to og et halvt år. Tre utenlandsreiser er blitt bestilt og avbestilt tidligere, men nå er tur til Spania en realitet. Herlig! På med munnbind- greit det, men litt uvant etter å ha gått uten så lenge.

Flyturen går fort, det blir lite lesing, men mye lytting og en del «Jaha» og »Mm.» Dette takket være en medpassasjer som er særs glad i å prate. Etter å ha brukt en tredje QR-kode på flyplassen er jeg klar for en ukes opphold i Spania. 

QR-kodene har jeg på telefonen, trenger ikke noen papirer, blir ikke engang spurt om å vise passet mitt. Enkelt og effektivt! Det er ganske fantastisk hva en QR-kode kan gjøre, men jeg tenker også på at mange arbeidsplasser er gått tapt i dragsuget. 
Tenker også på dem som ikke er så digitale, dette er nok litt skremmende for mange. Husker den siste gangen jeg ble med mamma og pappa til Tenerife – ikke helt greit for dem å klare alt alene. Nå må man jo også fylle ut helseskjemaet, og selv jeg syntes det var godt å få hjelp med dette. Takk til deg, Torhild!

Jeg er utrolig heldig, blir hentet på flyplassen, og snart er vi på vei til Quesada. Nå lurer du sikkert på hvordan været er her. Du tenker sikkert at jeg er kommet til sol og varme, men slik er det ikke. Her har det regnet fire uker omtrent nonstop, aldri har det vel kommet så mye regn her på så kort tid. Dagen i dag er ikke noe unntak- det regner vannrett, og vinden er merkbar. Det er ikke meldt det beste været i tiden som kommer, heller, men optimistisk som jeg er, tenker jeg det ordner seg. Det blir sikkert ikke så verst! 

Vi passerer saltsjøene, jeg ser flamingoene trippe elegant omkring. Vi passerer nedkjøringen til Guademar, videre veien som tar oss ned til det store markedet. Bjørn kjører innom sentrum i Quesada, og kjente steder dukker opp på rekke og rad. Dette er fjerde gang jeg er på besøk her nede, og det er koselig å se igjen steder vi har vært tidligere.

Vel fremme inntar vi en herlig lunch – med spansk omelett og pålegg jeg husker fra sist gang. Aioli og gode spanske smaker. Nydelig! 

Deilig middag senere, god vin også. Bare helt kjempekoselig å være tilbake, hos Ann-Britt og Bjørn! Gleder meg til resten av ferien- nå uten QR-koder, men med munnbind i butikker og på restauranter. 
 

15.03.22

Planen min var å møte våren ved Nerdammen, men det er jo egentlig bare dumt. Å møte våren i høyden betyr å møte våren på et sent tidspunkt, senere enn her nede. Derfor endrer jeg min opprinnelige plan og møter våren her i stedet. 
I starten av januar var det helt mørkt da jeg gikk ut klokka halv åtte. Sola kom opp klokka 09.18, og gikk ned klokka 15.26.

I dag kommer sola opp klokka 06.36 og den går ned 18.21. Alle klokkeslett gjelder for Drammen. Dagen er blitt med enn seks timer lengre! Herlig! 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er relativt kaldt når jeg går ut halv åtte, tre kuldegrader. Sola er allerede oppe, men den varmer ikke noe særlig så tidlig om morgenen. Jeg bruker fortsatt ulltrøye, votter og pannebånd. Godt å være godt kledd! 
Det er omtrent helt bart rundt blokka, og i skogen er det heller ikke mye snø igjen. 

I skråningen her kom de første hestehovene for et par uker siden. 

Ingenting er så vakkert som den første hestehoven! 
Vakre er også raklene. De er kanskje ikke så populære for dem som har pollenallergi- dersom du berører dem, spres pollen i lufta med en gang.

Oppi lysløypa er det is, et tykt lag i skyggepartiene. Det er ikke like mye is overalt, noen steder er det også bart, men piggsko er et must fortsatt dersom du vil gå her. 

På et furutre ser jeg to generasjoner kongle, far og sønn, eller kanskje mor og datter. 

Jeg lytter der jeg går.Jeg hører knatringen av mine egne sko der piggene møter isen. 
Jeg hører suset av bilene, og jeg hører også lyden av et tog. 

Jeg hører kjøttmeis og duer. Jeg hører andre fugler også, men jeg klarer ikke å identifisere dem på lyden. 
Akkurat fugler savner jeg I hverdagen. Da vi bodde på Langløkka, hadde vi fuglematere i hagen. Det var veldig koselig å følge med på fuglene, syntes jeg, å se hvor mange slag som kom på besøk. Om vinteren var det mest kjøttmeis, blåmeis og dompap.
Jeg husker hvor fint det var å se den første svarttrosten på plenen, og den første rødstrupa, Det er annerledes nå som jeg bor i fjerde etasje i en blokk- jeg kan ikke sette opp fuglematere her. Fuglelivet får jeg derfor nyte på hytta i stedet- og det gjør jeg, også! 
 

Snart hører jeg lyden av rennende vann. En klukkende herlig lyd. Jeg tar en tur bortom fossen, må jo ta et par bilder her. Naturens eget kunstverk! 

Etter å ha gått et par kilometer, kommer jeg til Einars minnebenk. Sola skinner på benken, og jeg tenker det hadde vært fint å ta en liten kafferast her. Men jeg har ikke med meg kaffe, heller ikke noe annet, så denne gangen blir det  bare å gå videre. 

Det er ikke bare her det er mulighet for å sette seg ned. Flere steder er det plassert benker der man kan ta en rast. Kjempefint at noen tar slike initiativ! 

Jeg følger lysløypa til jeg kommer til Kjøsterudbekken. Her kan jeg ta til venstre og gå opp Kjøsterudjuvet, men det er ikke det jeg skal gjøre i dag. Jeg går over broa og tar stien som tar av på høyre side. Her går det raskt nedover, og jeg har bekken på min høyre side. Flabergene som omkranser bekken, er delvis dekket av is. 

Nedenfor partiet med flaberg går jeg inn i en løvskog. Det er ikke mye løv her nå, ikke noe i det hele tatt, men om et par måneder vil det være grønt og fint her. Enn så lenge må jeg nøye meg med bjørkestammene. 

Jeg kommer snart ned til kirkegården, og her tenker jeg at jeg burde ha tatt med meg joggesko slik at jeg kunne ha foretatt et skoskifte. Her er det jo helt bart! 

Åssiden kapell ønsker meg velkommen. Kapellet sto tidligere i sentrum, og var da kirken til den katolske menigheten i Drammen. Den ble innviet som St, Laurentii kirke i 1899. På 1990-tallet fikk katolikkene behov for et større kirkebygg, og Åssiden overtok kirken som en  gave. Den ble flyttet til Åssiden i 1997.

Når jeg er her, går jeg alltid innom minnelunden. Jeg tenker en navnet minnelund som denne er et godt alternativ til det ordinære gravstedet med personlig gravstøtte. Her trenger man ikke tenke på planting av blomster og stell av graven, men man har allikevel et sted å gå til. Det er mulig å tenne lys og legge igjen blomster også her. 

En minnelund er også lite plasskrevende, men de aller fleste velger fortsatt ordinære gravsteder. 

Jeg går ned til riksveien, og følger denne i retning Solbergelva igjen. Det er ikke særlig fint å gå her, det er en del støy fra bilene som suser forbi. Jeg går over broa som krysser veien, og fortsetter på den andre siden av veien til jeg kommer til rundkjøringen der jeg tar av mot industriområdet på Åserud.

Her er det roligere, og det tar ikke lang tid før jeg er nede ved båthavna. Isen ligger fortsatt ved utløpet av bekken som kommer ut her, men Drammenselva er isfri. 

I dag er det bare en båt her, men snart fylles havna opp av svære luksusbåter. 

Det er vakkert her nede, synes jeg. Fine steinsatte skråninger. Jeg skal nå følge Herstrømskilen innover mot riksveien. Her ligger det mye is fortsatt. 

Jeg kommer snart til broa som går over kilen. Her tar jeg til høyre før broa, og går en sti langs kilen. Men først må jeg ta et bilde av noen helt spesielle strå som vokser like ved broa. Er det noen som vet hva slags strå dette er, så vil jeg gjerne vite det! 

Jeg går innover langs kilen, og i enden, ved riksveien, kommer jeg til de vakre lerketrærne. 
 Lerk hører til furufamilien, og er sammen med gullerk de eneste trærne i furufamilien som mister nålene om høsten. 
Lerka får nye nåler på våren, og da er grenene svært vakre- med sine grønne nåler og røde  kongler. 

Det blir en lang tur i dag, da jeg også vil innom Fallagsøya. Jeg tar et bilde før jeg går videre på jordet, langs riksveien. 

Litt før jeg kommer til skogen, krysser jeg jordet og går ned til Drammenselva igjen. Det er lite vann i elva nå, det er ikke ofte jeg ser stranden slik jeg ser den nå. 
Dette er et yndet sted for småbarnsfamilier – og for besteforeldre med barnebarn. Mange lekemuligheter, trær å klatre i og egnede steder for å lage et bål. 

Som du sikkert har lagt merke til, har jeg sansen for detaljer. Is skaper magi, det er mye fint å se bare man har øynene med seg. 

Jeg følger elvebredden her helt til jeg kommer til broa som tar meg over riksveien igjen. Turen går videre via Herstrøm og så rett opp i lysløypa. Jeg fant de første blåveisknoppene her for noen uker siden, og nå finner jeg også de første blomstene. 

Jeg følger lysløypa, og etter nok en kilometer er jeg hjemme igjen. På terrassen er alt klart for den første kvelden ute, men enn så lenge er det for kaldt. På bordet setter jeg en bukett med gåsunger og orekongler som jeg plukket i dag. 

I krukkene mine er tulipanene på vei. Spennende å se hvilken farge det er på dem- husker ikke hva jeg kjøpte i høst! 

Jeg koser meg med en kopp kaffe og gulrotkake før jeg går inn igjen og begynner å vaske leiligheten. Dette blir en aktiv dag- en to timers tur på starten av dagen er en fin begynnelse! 

08.03.22

Det er i dag tretten dager siden jeg testet positivt på korona. Jeg var heldig, jeg var bare slapp, hostet og hadde rennende nese. Ikke feber, ikke vondt i halsen og ikke vondt i hodet. 
Jeg holdt meg inne og i ro i fire dager, og på dag fem var energien tilbake. Herlig! 
 

I går trente jeg styrke, og klarte omtrent det samme som jeg gjorde før jeg fikk korona. 
Jeg gikk flere turer i vinterferien, det gikk bra, men i dag vil jeg gå en litt lengre tur. Hvordan vil det gå, tro? 
 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg går først opp til lysløypa, og på veien opp, er det meste av snøen borte. Nydelig!

I lysøypa ligger det en hard såle av is og snø, men på begge sider er det bart. 

Jeg skal gå et par kilometer i retning Drammen før jeg tar av og starter oppstigningen mot Marivann. Jeg krysser Solbergbekken på min vei, og jeg må bare ta en liten fotostopp ved fossen. Vannet renner med en klukkende lyd, og isen rundt blir mindre for hver dag. 
Naturens eget kunstverk! Vakkert!

Det er formiddag, sol og nydelig vær. Jeg koser meg der jeg går bortover lysløypa. Så heldig jeg er! Jeg er heldig som bor i et land der jeg kan si, mene og tro hva jeg vil, og jeg kan uttrykke dette uten å våre redd for følgene. 
Jeg bor i et land der det ikke er krig, jeg bor i et land der flyalarm, opphold i tilfluktsrom og lyden av bomber er fraværende. Jeg bor i et land det alle barn kan leke hvor de vil- uten å være redde og der alle barn får en god og trygg skolegang. Jeg bor i et land der det er fred og gode fremtidsutsikter for alle. Jeg vet jo at ikke alle er like godt stilt i landet vårt, men vi er svært heldige, vi som bor i Norge. 
Men vi tar lett ting for gitt, vi irriterer oss over våre hverdagsproblemer og glemmer å sette pris på alt vi har. 

Nå går jeg altså her, jeg er frisk igjen etter min koronasykdom, og jeg nyter livet. Jeg tar av fra lysløypa, og oppe på Ulverudbakk stopper jeg ved kransen og legger på noen furukvister – for å friske den opp og som et tegn på min takknemlighet over at jeg har det så godt. 

På vei opp mot Glabakk veksler det mellom islagte partier og partier fritt for is og snø. Det er lett å gå overalt, og jeg nyter det å gå oppover i stien. Jeg merker ikke noen  forskjell fra tiden før koronaen, formen er like god, og det er bra! 

Jeg går forbi stubber omkranset av grønn tyttebærlyng, jeg nikker gjenkjennende til små steinrøyser og større steiner, og jeg snur meg og ser den flotte sola som varmer meg i ryggen. 

sI bekken renner vannet, også her med sine klukkende bobler. Fuglene kvitrer, kjøttmeis og blåmeis. Sola skinner, og livet er herlig! 

Og- før jeg vet ordet av det, er jeg på Glabakk. Blir glad bare av navnet, jeg! 

Fra Glabakk går stien videre innover. Det er ikke bratt lenger, men det er et godt stykke før jeg kommer inn til Kamstrupløypa. Det er mer snø her, men stien er oppgått, og i selve Kamstrupløypa er det flotte skispor. Det er kjørt med løypemaskin her, og det går fint an å gå på beina her også- uten at det setter spor. 

Jeg går skiløypa innover, og i et løypekryss tar jeg bilde av det jeg kaller smørehjulet. Det er en temperaturmåler som viser at det er et par kuldegrader. I tillegg til å vise temperaturen både i Celcius og Fahrenheit, viser den hva slags skismurning vi skal bruke- fra rødt til grønt. Idag har vel de fleste felleski, men jeg håper dette smørehjulet blir stående – for å vise temperaturen men også som et minne om den gangen far i huset smurte alle skiene før vi skulle ut på tur! 

Jeg har tenkt meg ned til Marivann, og jeg vil der gå stien langs vannet. Jeg forlater derfor skitraséen og følger et skispor ned til en av hyttene ved vannet. Fra hytta og med fil vannet må jeg lage mine egne spor, og jeg synker ned i snøen. Helt greit, det er jo ikke lange biten. 
Men når jeg kommer ned til vannet, ser jeg at stien ikke er opptråkket. Det frister ikke å gå tilbake til skiløypa, og jeg bestemmer meg for å gå ned på vannet. Der er det noen som har gått fra før, og jeg velger å gå i de samme fotsporene.

Må ta et bilde i enden av vannet. Vakkert her, og om et par måneder er isen borte

Sporene tar meg inn til land, jeg følger en ny skiløype før jeg tar inn på en opptråkket sti som tar meg ned til Nerdammen. Jeg kommer ned på nok en skiløype, den som går langs vannet. Like etterpå har jeg den nye turisthytta på min høyre side. Den ser så flott ut! 
Den vil nok bli kjempepopulær! 

Det er ikke lenger noen bånd rundt hytta som sperrer av området, og jeg tenker jeg vil ta en titt via vinduene. Spennende å se hvordan den ser ut inni! Men den titten blir svært kort- det er nemlig en mann inne i hytta, en mann som jobber der inne! 

Det er ganske isete bortover mot enden av Nerdammen, men jeg har ikke problemer takket være mine piggsko. Ved demningen må jeg stikke bortom damhytta. Det mangler fortsatt et vindu på den ene siden. Ut mot vannet skal det være en glassvegg, denne er ikke satt opp ennå, og ny ytterdør er ikke kommet på plass.  Men nytt tak er lagt siden sist jeg var her. Denne hytta kommer også til å bli veldig populær, tror jeg. 

Nedenfor damhytta er mye av isen borte. Nå spruter vannet ned mot bakken.Et tydelig vårtegn! Snart er det muligheter for å ta en dusj her!

Jeg tar et siste bilde fra Nerdammen før jeg starter på hjemveien.,

Nå er det bare nedoverbakker igjen, og på veien har isen og snøen smeltet. 

Eter tre timer og nesten tretten kilometer er jeg hjemme igjen. Der blir jeg tatt imot av hestehov utenfor blokka. Det er nesten ikke noe som er fint som den første hestehoven. Det samme tenker sommerfuglen! Hverdagslykke både for meg og for sommerfuglen. 

For dem som måtte lure:

Det er fortsatt veldig fine skimuligheter. De som kjører løypemaskinen sørger for gode spor, både for dem som vil gå klassisk og for dem som vil skøyte. For dem som liker å gå til fots, er det også svært gode muligheter- i opptråkkede stier og i de harde skitraséene. For dem som foretrekker truger eller sykkel (tjukkas) er det også gode forhold. Så marka er klar for å ta imot alle -den ønsker oss velkommen og er klar for å glede både liten og stor. 

04.03.22

Vinterferie-
det er hytteferie
hytteferie på Støle

Vinterferie-
det er å komme til ei kald hytte
som raskt blir varmere
mens vi nyter godt drikke foran ovnen-
Vinterferie er også å tenne lys

Vinterferie-
det er sol, solnedganger og blåtime
det er vakker nattehimmel 
med tusener av stjerner

Vinterferie-
det er gjensyn med småfuglene
kjøttmeis og blåmeis 
fugler som koser seg med nøtter og  solsikkefrø

Vinterferie-
det er hyggelige middager
middager med familie og gode venner
det er god mat og godt drikke

Vinterferie-
det er å kose seg med barnebarn
å ake, bygge snøborg
Det er å lage snølykter 
som lyser opp når mørket kommer

Slik skulle det ha vært også denne gangen, men så kom frøken Corona på besøk…

Vinterferie-
det er å gå på tur,
til fots, på ski eller på truger
det er nykjørte løyper
og blide folk man møter i vakker natur

Vinterferie-
det er å bruke øynene
å se gamle, forvridde furutrær
en liten kvist med lav
eller spor etter hare og fugl i snøen

Vinterferie-
det er å kose seg inne
med en bok eller strikketøy

Vinferie-
det er å sitte i solveggen
i en stol, på et varmt sauskeinn 
tullet inn i et deilig pledd

Vinterferie-
det er å sitte rundt bålpanna
å kjenne at ilden varmer
Det er å sitte der og nyte livet
mens vi tenker på hvor heldige vi er som bor i Norge 

Vinterferie er også å tenke på dem som ikke har det bra