Skogfruen Grip dagen!

30.01.22

Jeg har hørt om Huldreheim, har lett etter plassen tidligere, og i dag vil jeg prøve å finne den ved å angripe fra en annen vinkel. Jeg har tenkt å gå stien fra lysløypa mot skytebanen og finne plassen derfra. 

Jeg går lysløypa i retning Aronsløkka, og ved Møllebroa møter jeg en av naboene i blokka. Vi slår av en prat, og er enige om at vi begge nyter å være ute dette flotte vårværet. Måtte det bare vare, tenker jeg! Men det er meldt snø neste uke….

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg tar av der stien går opp mot Marivann og Kamstrupløypa. Det er litt istete, men med piggsko går det bra! Noen steder er det også ganske så bart. Nydelig! 

Jeg følger stien nesten opp til skytebanen, og tar av til venstre og så til venstre igjen. Og plutselig er jeg der, på Huldreheim, og der jeg har vært flere ganger før! På kartet jeg bruker på mobilen står det Ulverudplassen, mens på et kart jeg har hjemme, står det Huldreheim. Jeg skjønner nå at det er to navn på dette stedet. 

Kjekt å ha flere kart, da! 

Huldreheim var en husmannsplass under Ulverud gård, og det bodde folk her helt frem til 1950-tallet. De som bodde her, hadde friskt vann i bekken, de hadde geiter, og en kjøkkenhage. De dyrket jordbær, poteter og ulike grønnsaker. 
 

Plassen ble ryddet av Solberg skole i 2007. Dette var gjennom prosjektet Rydd et kulturminne i regi av Norsk Kulturarv. Plassen burde ha vært ryddet også nå, flere store bjørker er brukket og ligger over plassen. 
Jeg tenker det er viktig å holde slike kulturminner ved like. Fint hadde det også vært om det kunne settes opp et skilt som fortalte litt om plassen. Vi kan jo lese om plassen på nettet, der er det en del informasjon, men et skilt som forteller at man er på rett plass, kunne gjerne ha vært satt opp her. 

Jeg kommer fra en gård, og det var to husmannsplasser under gården vår. Dette var lenge før min tid, men pappa viste meg hvor de lå. Fortsatt kan vi se antydning til ruiner der, men plassene er ikke ryddet. Tror ikke jeg ville finne plassene i dag  Kanskje jeg ville ha funnet dem med hjelp av broren min, men om de var blitt merket med et skilt og ryddet, ville de kunne være der også for fremtidige generasjoner. 
Jeg husker jeg syntes det var spennende og veldig rart at noen hadde bodd langt oppe i skogen. De hadde hatt dyr der, og de hadde til og med dyrket grønnsaker og epler der oppe!
 

Vel, det var en liten digresjon. Tilbake på Huldreplassen finner jeg rester av grunnmuren. Det skal også være rester av en bakerovn her, men den finner jeg ikke. Jeg ser det jeg tror har vært en kjeller, den ligger under bjørketrærne. Jeg må nok ta en tur tilbake når det ikke lenger er snø her. Bakerovnen vil jeg i alle fall prøve å finne. 

Jeg har tidligere sett etter sopp her, men har ikke funnet noe særlig.  Men i dag finner jeg sopp her, dog ikke den type sopp jeg pleier å plukke. Her er det masser av kjuker, de er ikke spiselige, men der er jo ganske dekorative, da! 
 

Men jeg har tenkt meg videre. Må jo ta en tur til Nerdammen i dag også, Jeg går via skytebanen opp til Glabakk. Det sies at stedet har fått sitt navn da folk var så glade da de var kommet opp bakkene at de ga stedet det passende navnet Glabakk.
Uansett, oppe er jeg når jeg kommer hit, og glad blir jeg bare jeg ser skiltet. Det går jo ikke an ikke å bli glad av et navn som dette! 
Snur jeg meg, kan jeg også nyte sola som skinner mellom trærne. 

Nå er det ganske flatt innover, men det er ennå et stykke før jeg kommer til Kamstrupløypa og før jeg tar av mot Marivann. Jeg tar en litt annen runde denne gangen, går via Gravningen til Marivann. Håper at det er oppgått sti nede ved Marivann, men det blir jeg som går opp den! Etter hvert går jeg ut på vannet, satser på at isen bærer også meg! 

 Sola ligger lavt nå, og den vil snart forsvinne i horisonten. Vakkert. 

Jeg kommer snart til Nerdammen, og her må jeg selvsagt ta enda flere bilder. Først av badeplassen vår. Om fire måneders tid vil vi igjen kunne nyte badelivet her. Det blir herlig, det! Gleder meg! 

Jeg tar isen over Nerdammen også. Det er store sprekker her og der, men jeg vet at isen er trygg selv om det måtte knake her og der, men det gjør det ikke denne gangen.

Flotte fotomotiver er det her også, og jeg må ta bilder selv om det gjør at jeg begynner å fryse på høyrehånden. Jeg tar ett bilde, går litt til, ett til. og så enda ett. Ikke rart at høyrehånden blir kald! 

Det er null grader når jeg kommer til enden av vannet, og jeg begir meg på hjemveien. Hjemveien er rundt fire og en halv kilometer, for det meste nedoverbakker. 

Etter tre timer er jeg hjemme igjen.

På en slik dag hadde jeg gjerne sett at Trond kunne gå tur sammen med meg, da skulle vi ha hatt med kaffe og niste- og kanskje ha gått enda lenger. Men han sitter hjemme, og der har han sittet en uke nå. Kommer til å sitte der enda et par uker, tenker jeg. Ribbeinsbrudd. Synes litt synd på ham, han er jo en aktiv type, han også, men denne uken har han er pers på 400 skritt på en dag! Frem og tilbake i stua. Du kan tro han kjeder seg! 
 

04.01.22. 

Det er mandag morgen, og jeg skal på trening. Har nemlig begynt å trene styrke på Family i Mjøndalen. Jeg liker ikke å bruke bil dersom jeg ikke må, og derfor går jeg til trening og tilbake igjen. Det er fin oppvarming, det! Slipper da å bruke den kjedelige tredemølla på senteret. 
I dag har jeg tenkt å starte klokka ni, jeg vil gå uten piggsko, og da må jeg gå bilveien. Kan ikke gå gjennom skogen da. Gjorde det på fredag, med piggsko, men syntes det var dumt å bruke piggsko på veien der det var bart. Mesteparten av strekningen er jo langs veien. 
 

Jeg går hjemmefra klokka åtte, ser antydningen av en soloppgang over tåkehavet. 
Det er vakkert, tåka skaper en helt spesiell stemning. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Snur jeg meg og ser i retning Mjøndalen, ser jeg månen som skinner så fint på himmelen. 

Når jeg kommer lenger ned i veien, må jeg bare stoppe og ta et par bilder. Himmelen har fått et rosa skjær og sammen med det blå danner dette en nydelig morgenhimmel. 

Snart er jeg nede på hovedveien, og da skifter jeg retning og begir meg mot Mjøndalen.
Fortauene er gruset, og jeg sender en takk til dem som har sørget for det! 
Jeg er nede i tåka nå, og jeg ser en heisekran strekke seg mot himmelen. En ny boligblokk er under oppføring, og jeg tenker på alle dem som gleder seg til å flytte inn her etter hvert. 

Etter omtrent tre kilometer kommer jeg til kirken. Jeg er ofte på kirkegården, tenner lys på graven til mine svigerforeldre. Tenker så fint om de fortsatt hadde vært her slik at de kunne oppleve å få se sine oldebarn, men slik ble det dessverre ikke. Jeg sender dem gode tanker, jeg var veldig glad i dem. 
Jeg er også innom andre gravsteder, gravstedene til venner og kjente som har betydd noe for meg, og ett av dem er gravstedet til Camilla, søsteren hennes Nathalie og pappaen deres, Jan. De omkom i tsunamien på Thailand. Kommer aldri til å glemme tiden da de var savnet, de hvite blomstene og stearinlyset vi hadde i klasserommet, for ikke å snakke om begravelsen. Tre kister og mammaen alene igjen. Noe slikt skulle ingen oppleve, det gjør vondt å tenke på det selv i dag.

Jeg går gjennom kirkegården også denne dagen, og jeg ser at jeg begynner å få litt dårlig tid. Jeg trenger nok litt mer enn en time når jeg går bilveien. Det betyr at jeg må starte kvart på åtte neste gang! 
 

Jeg kommer til broa, og også her ligger tåka tykk over elva. Oppover ser jeg ikke noe, 
men ser jeg nedover, får jeg se et lite solglimt, og jeg ser noen hus som ligger nede ved elva, innhyllet i tåke. Tåka ser ut som en varm og deilig dyne som pakker inn de bygningene som ligger der. 

Nå er det ikke så langt igjen, jeg går raskt for å komme dit ikke så mye over ni, i alle fall. Klarer det, er der åtte over ni, og seks kilometer er tilbakelagt. Det er jo en god oppvarming! I tillegg har jeg fått en god dose fine opplevelser takket være sol og tåke. 

Da står treningen for tur – bein, bryst, rygg, mage, armer og balanse. 

Når treningen er tilbakelagt, går jeg innom garnbutikken og kjøper litt garn. Jeg treffer Sølvi, hyggelig, og vi blir stående å prate før jeg begir meg på hjemveien. Ikke fullt så spennende det, akkurat, men jeg må jo hjem igjen, så det er bare å fortsette! 

Tåka er borte nå, og jeg tar noen bilder langs elvebredden. Ved broa er det mange ender, men dessverre har jeg ikke noe mat til dem. Det hadde vært fint å kunne gi dem noe- jeg tenker det må være veldig kaldt for dem, men de ser ut til å trives i det kalde vannet. 

Den gamle Mjøndalsbroa er et yndet fortomotov, men den nye broa er egentlig ganske fin, den også. Det er som om den slynger seg fremover, som en slange. 

På den andre siden, ved Stensethøya, ligger isen. Tror ikke den vil bære meg, den er nok ikke så tykk. Snart kommer februar, så mars, og da er nok isen forsvunnet. Kanskje  er det også gåsunger på treet i forgrunnen – jeg tror det er en selje. 

Etter litt over en time er jeg hjemme igjen, godt fornøyd med å ha fått en vakker og aktiv start på dagen! 
Men må si jeg gleder meg til all is forsvinner og jeg kan sykle til og fra trening! 

18.01.21

Klokka er halv ett, og først nå går jeg ut på dagens tur. Det er mildt og godt, nesten vårstemning, og det kjempefint for meg, vårjente som jeg er. Eller vårdame, vårkvinne. Kan vel ikke kalle meg jente lenger! 

På vei opp til lysløypa går jeg forbi flere flotte bjørker. Bjørkestammer er veldig vakre, synes jeg, og slike store bjørker rager majestetisk mot himmelen blant furutrærne. 

Jeg går opp i lysløypa, det er hardt og isete, men med piggsko går det bra! Jeg går et par kilometer i retning Drammen før jeg tar av og følger stien som går til Marivann og Kamstrupløypa. 
Her er det mye is, men det er også stedvis nesten bart. Det siste liker jeg! 

Etter en stund tar jeg av fra hovedstien, jeg følger en sti som går opp til høyre. Jeg slipper da å gå innom skytebanen. Det går fint å gå her også. Det er flere som har gått her, og underlaget er hardt. Kjempebra! 
Tenker det er kjempefint om flest mulig går i stiene også når snøen kommer slik at vi holder dem farbare også om vinteren. Fint for oss som ikke liker å gå på ski! 

Her går jeg gjennom et hogstfelt, og nye furuer er på vei opp. Husker jeg plantet skog da jeg var i starten av tenårene, og pappa sa jeg skulle plante de nye trærne i nærheten av de gamle stubbene. Det ville gi gode vekstforhold. 
Det er ikke ut som om dette er noe plantefelt, akkurat. De små furutrærne ser ut til ha frødd seg selv, men jeg går forbi et lite tre som ser ut til å trives godt like ved en gammel stubbe. 

Jeg koser meg her jeg går oppover. Legger merke til små ting som gjør meg glad- en liten furukongle, grønne tyttebærblad og en liten kvist med lav. 

Snur jeg meg, ser jeg at jeg har en fin utsikt mot Mjøndalen. Langt der borte i horisonten mener jeg jeg også ser Skrimfjella. 

Like før jeg kommer opp til bilveien som går ned til Lunneplassen, treffer jeg en hyggelig dame. Hun kommer også fra lysløypa, men har tatt en annen sti og kommer nå inn fra høyre. Hun har spørsmål rundt ruter til Hoggsfjell, og jeg sier jeg gjerne kan gå sammen med henne en dag. Tilbudet står fortsatt ved lag, det er bare å si fra! 

Snart er jeg oppe ved veien, og går denne til enden, til Ulverudbakk. Det er bare så koselig å komme hit, se den gamle kransen og lese de oppmuntrende ordene. 

Men jeg skal videre oppover, og går inn på stien som tar meg via Glabakk mot Marivann. 
Det er fint og lett å gå også her! 

Etter hvert kommer jeg til den lille steinrøysa, ei røys som forteller meg at det har vært folk her før og at jeg er på rett vei. En fin oppmuntring til alle som er på vei oppover!  

Og så, så er jeg oppe, på Glabakk. Bare navnet gjør meg glad! Alle må vel være glad og smile når de kommer hit! 

Jeg må ta noen bilder før jeg fortsetter. Det er så pent med den gule himmelranden langt der borte. Også det gjør meg glad! Men jeg snur meg igjen og går videre mot Marivann. 

Jeg passerer enda en liten steinrøys,og nå er det flatt innover helt til jeg møter skiløypa som går til Tverken. Det er litt mer snø her oppe, men mye er det ikke. 

Jeg kommer inn på skiløypa, går først i retning Nerdammen. Jeg kommer til hytta som ligger alene like ved stien /skiløypa, og jeg ser at noen har tråkket opp stien også i retning Goliaten. Kanskje jeg kan gå dit en annen dag? 

Jeg tar stien og skiløypa som går i retning Vrangen. Skilting til Marivann er en mangelvare her, ikke lett å vite hvor man skal gå dersom man ikke er kjent. 

Jeg følger nå skiløypa mot Vrangen. Har tenkt meg ned til Marivann, og tar av et sted der jeg kan gå i trugespor ned mot ei hytte og vannet. Her kommer jeg inn på stien som tar meg langs vannet. 
Det er så fint å se tørt gress, å se at det er lite snø i stien. Jeg er jo klar for våren, jeg! 

Jeg må ta et bilde av sittegruppen nede ved vannet, og tankene mine går da til Mari som nå er på Grand Canaria. Her satt vi en gang, og Mari kan vel ikke sitte noe bedre sted enn ved Mariavann?

Tar også et siste bilde av Marivann for denne gang før jeg går via Vesle Marivann og bort til Nerdammen. 

Her kommer jeg forbi den nye turisthytta. Skikkelig stilig er den! Det er ikke lov å gå helt bort til en ennå (anleggsområde), men jeg får tatt noen biler. Kan tenke meg denne blir populær! 

Jeg tar et bilde av Nerdammen før jeg begynner på veien nedover.

Jeg må ta en liten stopp på parkeringsplassen ved Damhaugen. Klokka er nå snart tre, og sola er snart på vei ned. Jeg blir aldri lei av å se soloppganger og solnedganger!

På vei nedover er det dannet is der vann har rent nedover bergpartier. Fint det også! 

Etter omtrent tre timer er jeg hjemme igjen, En kjempefin tur er over, og jeg kan bare anbefale alle å komme seg opp i skogen. Det er bare så herlig å være ute i naturen, en ren nytelse. 

Ta på deg poggsko, og prøv du også! 
Hvis du kunne tenke deg å gå denne turen, kan jeg fortelle at den er på 12 kilometer. Den kan gjøres kortere dersom du parkerer på Solbergveien parkering eller på Lunneplassen. 

17.01.22

Klokka er halv åtte, og jeg er klar for tur. Det er mildt, litt over null, og en deilig vind stryker meg over kinnet. Himmelen har såvidt et rødt skjær i horisonten. En perfekt morgen! 

Det har snødd litt siden sist, rundt ti cm, men de siste dagene har vi hatt mye vind og mildvær slik at mye av snøen er blitt borte. Veiene har vært veldig isete, men nå er isen stedvis smeltet. Fortsatt er fortauene dekket av is. 

Jeg går først langs gatene, tar så inn på lysløypa og kommer inn på veien som skal ta meg til Nerdammen. 
Ved Solbergbråtan snur jeg meg og ser en begynnende soloppgang i horisonten, men det vil ennå ta en times tid før sola kommer opp. 

Langs veien her er det fortsatt gatelys, men det tar ikke lang tid før det er slutt på dem, og jeg går inn i mørket. 

Men jeg har jo lykt! 

Her er det mye is i veien. Det er strødd her, men allikevel kan det nok være litt glatt dersom man ikke er godt skodd, eller godt pigget, burde jeg vel si. Jeg måtte kjøpe nye piggsko i år, og valget falt  på Traxole. En venn anbefalte meg å kjøpe dem, og jeg er svært godt fornøyd. Kommer meg frem overalt! 

Jeg stanser av og til bare for å lytte. Hva hører jeg? Sist gang, i starten av januar, hørte jeg et jevnt sus fra bilene nede i dalen. I dag gjør jeg ikke det. Hører fortsatt et sus, men det er fra vinden som omgir meg. Fortsatt er den bare mild og god. 
Det er lysrere nå enn det var for fjorten dager siden, og allerede etter den første bommen slukker jeg lykta.

Det er ikke akkurat lyst, men det er ikke nødvendig med lykt. 
Kommer snart til stedet der jeg så rådyr for en stund siden, men har ikke sett noen der i etterkant. Håper å se dem hver gang jeg kommer dit, da!

Jeg snur meg av og til mens jeg går oppover, må jo følge med på soloppgangen bak meg.

Det blir lysere og lysere for hver høydemeter, og når jeg kommer til Nerdammen, er det ganske så lyst. 

Det er lite snø her, og i stien som går langs vannet og videre mot Gravningen, er det mye is. Jeg gikk der på fredag, men i dag skal jeg ikke gå den veien, 

Vinden har økt i styrke. Det blåser kraftig her nå, og det er nesten slik at vinden kunne ha ført meg bortover vannet hvis jeg hadde hatt ski på beina. 

Jeg går bort til damhytta, og nedenfor den ligger bekken åpen. Det var mer snø her i starten av januar enn det det er nå. 

Jeg må selvsagt ta et bilde til her oppe, og jeg ser at himmelen har skiftet farge og er klar til å ta imot de første solstrålene om en halv times tid. 

Da er det bare å starte på hjemveien. Her oppe hører jeg bare vinden, og den høres godt. Men når jeg kommer ned fil den øverste parkeringsplassen, hører jeg den lille fuglevennen min fra sist gang. Det er en ordentlig pippip, den kommer med små enkeltstående pip.

Når jeg går nedover, blir himmeln mer og mer lakserosa. Vakkert. 

Snart møter jeg en mann jeg har truffet tidligere. Den gangen gikk han med et bildekk hengende etter seg, nå jogger han oppover med det samme dekket. Skjønner at han ikke vil stoppe for å slå av en prat, han jogger sikkert på tid, men jeg må bare si et par ord fil ham: «Skikkelig imponerende!»
De fleste vil nok synes det er krevende å gå oppover her, og han kommer altså joggende, med et bildekk på slep!

Nede ved broa, Sankthansbroa, er det et stort hulls isen nå. Det var det ikke sist gang. Tenker at her kunne jeg ha tatt et isbad dersom det også hadde vært en badstue her. Men ingen badstue, derfor heller ikke noe isbad! 

Nå er jeg tilbake ved Solbergbråtan, og sola kommer opp bak åsen i horisonten. Et vakkert skue! 

Jeg går videre nedover og tar lysløypa hjem igjen. Her hører jeg lyden av flere fugler, både kråker og småfugler. Småfuglene kommer og går, hører dem bare innimellom. Gleder meg til den vakre fuglesangen våren tar med seg. 

Tenker også at jeg gjerne skulle ha kunnet skjelne de ulike fuglene på sangen deres. Trener på det hver vår, lærer noe, og glemmer det igjen. Men kråke, due og skjære kjenner jeg i alle fall. 

Fortsatt er ikke disse tekstene så spennende. Det er altså blir lysere, mildere og mindre snø en  det det var i starten av januar. Mon tro hvordan det blir i starten av februar? 

11.01.22

Regnvær i midten av januar – ikke helt vanlig, akkurat. Inne er det varmt og godt, en fin dag for strikketøy og kaffe. Men du vet, jeg har satt meg mitt mål, og det har jeg tenkt å nå! 150 turer til Nerdammen, fire turer i uken siden jeg vil være borte i alle fall ti uker i løpet av året. Nå blir det en uke til også hvis alt går etter planen. Jeg har bestilt tur til Spania i slutten av mars, skal besøke gode venner der nede. Men alle de andre utenlandsturene jeg har planlagt etter at jeg gikk av med AFP har gått i vasken, enten på grunn av korona eller annen sykdom, så det er ikke noen vits i å begynne å glede seg allerede nå. Sol og varmt i Spania, også nå, men altså regn her idag. 

Det er fristende å tilbringe dagen innendørs, men det blir en tur til Nerdammen i dag også. En tur nærmere målet, frisk luft og liten smittefare. Det gjelder å se positivt på det! 
Jeg tar på meg en caps i stedet for pannebånd i dag- en caps er bedre i regnvær. 

Det knaser under føttene, snøen er frossen på en måte, og det er lett å gå. Det er ikke lenger mye snø på trærne, og jeg får en følelse av tidlig vår der jeg går oppover – og oppover. 

Men snart endrer det seg, jeg ser de første snøfjonene, de kommer dansende ned fra himmelen. Det blir merkbart mer snø på trærne, og veien er ikke lenger nybrøytet. Det er langt tyngre å gå nå, snøen er kram, og det knirker heller enn knaser der jeg fortsatt går -oppover.

Når jeg, etter nesten en time, når Nerdammen, er det et skikkelig snøvær. Det blåser også, og jeg angrer på at jeg ikke tok på meg pannebåndet. Det er kaldt! Men uansett- jeg er oppe, er halvveis, og det vil gå fortere hjem igjen! 

Jeg starter på hjemveien, og når jeg går ned de første bakkene, pleier jeg å gå mot en lysere himmel. Noen ganger er det en soloppgang, andre ganger en solnedgang eller det er bare lys fra bebyggelsen som reflekteres i skyene. Selv i dag er det lys i horisonten. 

Vakkert selv om alt går i ulike nyanser av grått. 
 

Jeg møtte en person på vei da jeg gikk oppover, men nå ser jeg ingen, verken gående eller kjørende, ikke før jeg nærmer meg den nederste bommen. Der møter jeg en mann, en sprek mann som jeg også har møtt tidligere. Han trekker et bildekk etter seg. Jeg tenker at det nok vil bli ganske så tungt etter hvert som han kommer opp i vinterland der det ligger mye snø i veien. Jeg sier det også til ham hvorpå han smiler og svarer at da blir det enda bedre trening, og det har han så absolutt rett i. 
 

De gangene jeg går ut selv om jeg ikke har så veldig lyst, slik som i dag, er jeg alltid veldig godt fornøyd med meg selv når jeg kommer inn igjen. Jeg er på i gen måte fornøyd med meg selv dersom jeg skulle sitte inne en hel dag. Så derfor er det bare å komme seg ut. Frisk luft, god trening, og en deilig følelse når man er hjemme igjen! 
 

Nå har jeg tatt 10 turer til Nerdammen, 140 Igjen. 

03.01.22

Det er mandag morgen, klokka er halv åtte, og jeg er klar for årets første sansetur. Det er to kuldegrader, et sted mellom fem og ti cm med snø, og oppholdsvær. Det er også ganske så  mørkt. 

Gatene er opplyst, det er også lys når jeg kommer inn på bilveien som går opp til Nerdammen. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men det tar ikke så lang tid før det er slutt på gatebelysningen, og jeg stiger inn i mørket.,

Hodelykta er kjekk å ha nå, og jeg nyter stillheten her jeg går oppover i mørket. 
Det eneste jeg hører er vannet som fortsatt kan renne fritt og lykkelig i et lite område under broa. Lenger opp og lenger ned ligger isen som et tykt lokk over vannet, og lyden av rennende vann er helt borte. 

Jeg hører også bilene langt der nede i dalen. De danner et bakgrunnssus, men det plager meg ikke. Dersom jeg ikke lytter bevisst, ville jeg ikke ha hørt dem 

Ellers hører jeg bare stavene når de treffer bakken, og jeg hører knatringen fra piggskoene. 
 

Det er helt mørkt på sidene av veien, lysstrålen fra hodelykta bærer ikke så veldig langt. I veikanten treffer lyset snøkrystaller slik at de blinker i snøen. Akkurat det får jeg ikke frem på bildet, men det er veldig fint å gå her, omgitt av diamanter. 

Det går oppover og oppover, og når jeg kommer til de store steinene, er jeg ferdig med de verste bakkene. Det er blitt lysere nå, så her slukker jeg lykta og går videre i tussmørket. Jeg håper på å se en rev eller et rådyr  men jeg ser ikke noe. Det kan allikevel være slik at de ser meg, kanskje står de innimellom trærne og lurer på hvem det er som invaderer deres område på denne tiden av døgnet. 

Når jeg nærmer meg parkeringsplassen, hører jeg en fugl. Den er ikke særlig snakkesalig, men det er veldig koselig å høre den uansett. Det er en liten fugl, men jeg klarer ikke se hva slags fugl det er. 

Jeg når Nerdammen etter en times tid, og der møter jeg også tåka. Plutselig er den der og stenger for all utsikt. Men lyst er det blitt! 
Det er ikke mye snø her, heller. Jeg ser at de ivrigste skiløperne har gått over vannet, og på bilveien mot Ulevann skal det være fint mulig å gå på ski. Selv er jeg slett ikke blant de ivrigste på ski, ikke blant de litt ivrige, heller. Jeg gleder meg til våren, jeg! 

Jeg skjønner at det ikke blir noen soloppgang på meg denne dagen. Det ser ut som om tåka blir med meg også nedover igjen, i alle fall i starten. 

Når jeg kommer til bebyggelsen, er ikke tåka så tett lenger,  men noen sol er det altså ikke å se. Den kommer visst i morgen, den!,

Jeg er hjemme igjen rundt halv ti. Jeg gleder meg til nye sanseturer, til å se at det blir lysere og lysere, og etter hvert grønt og fint. Gleder meg også til det første badet i Nerdammen! 

02.01.22

Hei og godt nytt år! 

For ett år siden satte jeg som mål å gå 30 ganger til Knabben.Tidligere år hadde jeg kanskje gått dit fire eller fem ganger i året. Målet ble ganske snart oppjustert til 150 turer og i midten av november nådde jeg målet mitt. 
Jeg vil nå sette nytt mål for 2022.  Nerdammen er turmålet, og jeg skal gå 150 turer i løpet av dette året. Det betyr at jeg i snitt må gå fire turer i uken da det er i alle fall er ti uker jeg oppholder meg andre steder enn her. Så da er det bare å sette i gang! 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Man kan kanskje si at det er kjedelig å gå samme tur hele tiden. Men jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg må ha et mål å strekke meg etter- har jeg ikke det, er det veldig fristende å utsette det å gå ut…I alle fall de dagene det ikke er fint vær. 

En tur til Nerdammen kan være en ren treningstur, og da går jeg på tid, gjerne om morgenen. 4,5 kilometer oppover, og det samme ned igjen. Da er jeg hjemme igjen etter 1 time og 45 minutter eller noe sånt. 
Men det kan også være det jeg kaller en sansetur der jeg nyter naturen og bruker alle mine sanser. Fine opplevelser venter meg på tur oppover, og når jeg kommer opp til Nerdammen, er jeg inne i turparadiset, og kan gå videre innover i marka. 

Jeg vil beskrive et par sanseturer i måneden frem mot sommeren. Jeg vil starte til samme tid hver gang, klokka halv åtte hjemmefra. Jeg vil da ta bilder og beskrive hva jeg ser og hører. Jeg vil kunne se hvordan det blir lysere for hver gang, og jeg vil se endringer i naturen etter hvert som jeg nærmer meg sommer. Dette gjorde jeg også i fjor, men da la jeg turen til Batteriet. Spennende å se hvordan alt forandrer seg, synes jeg. 
 

Mye kan også endre seg på en og samme tur. I dag starter jeg dagens tur i ettiden, og det er tåke. Skikkelig begredelig vær. Et fint sitteinnevær, men det blir det ikke noe trening av, heller ikke noen målooppnåelse.

Jeg går ut i tåkehavet. I lysløypa er det tungt å gå, snøen trekker skoene mine til seg, gir lite med fraspark. 

Jeg går etter hvert inn på Solbergveien som går over i Nerdamsveien. Her er det godt brøytet, det er lett å gå her, men selvsagt også litt tungt da det går oppover hele tiden. 

Et godt stykke oppe i veien møter jeg en av mine hyggelige naboer, og han kan fortelle at det er fint på toppen!  Det er jo fantastisk, værmeldingen fortalte meg at det ville være skyet vær hele dagen.  
Men enn så lenge det det helt grått, først når jeg nærmer meg parkeringsplassen, ser jeg antydning til blå himmel. 

Vel oppe på Nerdammen ser jeg tåka ligge over vannet, som et slør. Over er himmelen blå. Vakkert!

Jeg legger turen om Gravningen, og der skimter jeg også sola bak skyene. 

Når jeg kommer ned mot parkeringsplassen igjen, ser jeg tåka ligge tykk foran og under meg. De som oppholder seg under tåkehavet, tror sikkert at det er et helt grått og trist overalt. 

Jeg går nedover igjen, det er fortsatt klart og fint i starten, men etter hvert er jeg inne i tåkehavet, jeg også. 

Vel hjemme igjen er jeg godt fornøyd med starten av 2022 – dette var tur nummer 2. 
148 gjenstår! 

Må ta med et bilde av den fine utsikten fra terrassen også! 

27.22.21

Det er mandag formiddag, vi stikker innom senteret for å handle på vei opp til hytta. Det blir ikke mye denne gangen, da jeg har med mye rester fra julefeiringen, både av pålegg og middagsmat. 
Sola kan skimtes bak skylaget, snøen dekker bakken, trærne er kledd i sin rimdrakt, og det er kaldt. Kort og godt en skikkelig vinterdag.

Snart er vi fremme, og hytta ligger der og ønsker oss velkommen. Den kjære gode hytta vår. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er mildere her oppe i høyden, men allikevel kaldt nok. Minus syv ute, minus fire inne. Opptenningsved og annen ved ligger klart, og Trond tenner i ovnene. Han kobler til gassovnen, og jeg tømmer sekkene og setter ting på plass. Brygger kaffe mens Trond henter vann. Alltid den samme arbeidsfordelingen.

Når dette er gjort, setter vi oss foran peisovnen, denne gangen med en kopp kaffe. Det er så godt å sitte her, å se på flammene som omfavner hverandre, strekker seg oppover. Tror aldri jeg vil bli lei av å se på flammer. 

Etter hvert blir hytta varm, det går ganske fort, egentlig, i stua er det rundt tyve grader etter et par timer. Men setter vi opp døra til soverommet, synker temperaturen igjen ganske så fort…Vi venter derfor med det, drøyer det til en time før sengetid. Legger dynene over stolene ved spisebordet slik at også de skal bli varme. Ingenting er som å legge seg under en varm dyne! 
 

Neste morgen er jeg tidlig oppe. Nyter en morgenstund helt alene, med stearinlys, knitring fra ovnen, en god bok, strikketøy eller kryssord. – Og en god kopp kaffe. Livet er godt!.

Det er kommet snø i løpet av natten, men sola har tatt juleferie. Det er grått og hvitt, i alle nyanser. Vi går en tur, skiene er hjemme. Det er ikke bruk for truger heller, det er ikke mye snø her nå. Det blir ikke lange turen, men det er godt å få litt frisk luft. 

Onsdag og torsdag er det sol, i alle fall på formiddagen. Det er så fint å se solpoppgangen mellom trærne, og tenker da at vi burde ha fjernet en del av trærne som skygger for den. Men det er ikke bare ett eller to trær, og det ville heller ikke berøre bare oss, men også hyttenaboen vår. Så jeg får nok nøye meg å se sola titte frem mellom trærne. 

Venter jeg bare en liten stund, kommer sola hit også. Det er så vakkert når den kommer inn fra sørøst og pryder landskapet med sin flotte gulfarge. 

Det blir bare korte turer denne gangen, vi nyter heller innetilværelsen med bøker og kryssord. En deilig hytteferie preget av stillhet og ro. En ferie langt borte fra korona, munnbind og tilrettelegging på gult nivå. En ferie der vi ikke trenger tenke på strømforbruk eller høye strømpriser. Vi produserer vår egen strøm ved hjelp av solcellepanel, vi hogger trær og kløyver vår egen ved, vi varmer opp vann på ovnen, og vi har gass til komfyr og kjøleskap. Akkurat nå trenger vi ikke bruke kjøleskapet – det ene soverommet er mer enn kaldt nok. 
 

Det blir ikke noen solnedganger denne gangen, sola forsvinner før ettermiddagen er her. Men blåtime får vi, og jeg synes det alltid et koselig å se hytta utenfra – når det er lys fra vinduene. 

Da er det på tide å reise hjem igjen. Vi takker for noen fine dager her og er veldig glad for at vi har et sted som dette. 
Det ble 93 hyttedøren på oss i 2021, vi ser frem til flotte hytteopplevelsen også i 2022.

15.12.21. 

Jeg våkner til det jeg tror blir en fin dag. Det er meldt sol, og rundt null grader. Perfekt for en morgentur! En titt ut av vinduet viser at tåken ligger tykk over dalen. Det er så vidt vår leilighet ligger over tåkehavet. 
Bildene viser at sola er på vei opp. Vakkert! 

Jeg tar meg tid til frokost i dag, og klokka er allerede halv ni før jeg starter dagens tur. 
Det er godt å være ute igjen, det har gått noen dager nå der jeg ikke har kommet meg ut på tur. Slike dager liker jeg ikke, det er det jeg kaller sløvedager, men noen ganger er det bare for fristende å gjøre helt andre ting. Andre ganger er det også ting som bør gjøres og som tar tid. Men nå er jeg altså klar for en lengre morgentur. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er lett å gå i dag, borte er den sørpa som lå i veien da jeg gikk tur sist uke. Nå er det fast underlag, og med piggsko går det lett i oppoverbakkene. 

Det er rart med soloppganger og hvor fort fargene skifter. Jeg stopper litt ved Solbergbråtan og ser mot Drammen. Det er store forandringer allerede. Fargene er blitt mye sterkere, mer intense, og tåka, den ligger fortsatt som et lokk over bebyggelsen. 

Jeg går videre oppover, det blir lysere og lysere, og jeg må stadig snu meg slik at jeg får nyte den fargesprakende himmelen. 

Ser jeg bare fremover og oppover, er det ikke foreløpig ikke mye farger å se. Det går i ulike nyanser av blått med en anelse av grønt på de nærmeste trærne. 

Men snart endrer det seg. Jeg ser først at tretoppene får en gyldenbrun farge. Det er sola som er kommet! Snart pryder den veien med gulrosa striper, og snur jeg meg, kan jeg se rett inn i soloppgangen. Det er bare så vakkert. 

Sola smyger seg først mellom trærne, og snart er den der i hele sin prakt. 

Plutselig ringer telefonen. Hvem kan det være? Jo, det er Tilia som ringer meg på FaceTime. Hun er hjemme fra barnehagen grunnet forkjølelse. Det er så hyggelig å snakke med henne, og hun lurer på hvorfor jeg er ute i skogen. Hun spør om jeg snart skal gå hjem igjen, Jeg forteller henne at jeg skal gå litt lenger, til Nerdammen og Gravningen, og da spør hun om det er gravemaskin i skogen! Denne samtalen gir meg en kjærkommen pause i oppoverbakkene, og også en veldig hyggelig start på dagen! 
 
Nå er jeg snart oppe på den første parkeringsplassen, og da er veien kort til Nerdammen. Vel fremme tenker jeg å sjekke temperaturen, men gradestokken er borte! Jeg ser meg rundt, og finner den på bakken. Jeg ser skruene som fortsatt sitter fast i treet, og for meg ser det ut som om noen rett og slett har røsket den løs. Helt utrolig! 
Jeg håper at det ikke er slik, og at den som har vært så uheldig å gjøre at gradestokken løsnet, nå sørger for at en ny gradestokk kommer på plass- til glede for alle som går forbi. 

Jeg må selvsagt ta et bilde av Nerdammen før jeg går videre mot Gravningen. Nerdammen i den spesielle blåtimen.  

Jeg tar en rask tur bortom den nye turisthytta også, ser at det er folk der, og snart kan den vel være klar til å ta imot sine første gjester. Kan tenke meg at den blir populær!
 

Jeg går litt tilbake og setter kursen mot Gravningen. Her det det kjørt med scooter eller løypemaskin, sikkert for å lage en såle til skiløypa. Kommer det mer snø, kan det settes spor, og løypa vil være klar for dem som elsker å gå på ski. 
Jeg er ikke blant dem som elsker å gå på ski, men jeg har alltid drømt om å være med på løypekjøring. Når vi er på hytta, ser vi løypemaskinen kjøre i mørket, og jeg tenker alltid det hadde vært fint å være med en gang. Må være stemningsfullt å kjøre i mørket- så sant det ikke snør tett eller blåser fælt, da! 
 

Jeg synes alltid det er fint å gå her oppe, et vakkert område, og jeg håper det blir mulig å gå her når det kommer mer snø også. Kanskje kan jeg gå helt på siden av skiløypa- hvis det er hardt nok. Hvis ikke, kan jeg jo ta trugene hjem fra hytta…..

Jeg tar en liten fotostopp også ved Gravningen. Det er ikke noen gravemaskin her. Men neg kan jo fortelle Tilia at det sikkert har vært en her tidligere. 

Jeg går nå rett ned til Damhaugen, og der startet jeg på hjemveien. Jeg har en følelse av å gå inn i soloppgangen. Nå trenger jeg ikke snu meg, nå kan jeg bare gå nedover og nyte det jeg ser. 

Etter nesten elleve kilometer og et par timer er jeg hjemme igjen. Tåka ligger fortatt over bebyggelsen lenger ned, og jeg tenker på alle dem som sitter inne og opplever at nok en gang har værmelderne tatt feil. Grått og trist, ikke pent i dag, heller……

08.12.21

Alle har sine favoritter, også jeg. Nå er jeg ikke noen kakespiser, så alle de tørre kakene kan være i fred for meg. Jeg laget mange av de syv slagene for flere år siden, men ingen av mine likte dem noe særlig. Da påsken nærmet seg, endte jeg med å kaste alt sammen. Så da ble det også slutt på den tradisjonelle julebakingen. 
 

Er det ikke noe som frister, da? Jo, jeg elsker kling med smør og sukker. Mamma laget alltid det- i tillegg til alle de syv slagene, en kjempegod fruktkake og litt til. Jeg har prøvd å lage kling og lefser, men det er ikke lett å få dem tynne nok. Kling blir derfor en ønskedrøm, så sant jeg ikke kjøper den ferdiglaget, for eksempel på Bondens marked.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men så er det fruktkake, da. Den må jeg bare ha. Den er som sagt kjempegod, og jeg deler gjerne oppskriften med deg. 
 

200 gram smør
200 gram sukker

3 egg 

200 gram hvetemel
2 ts bakepulver

200 gram aprikos
150 gram rosiner
50 gram fiken

Jeg bruker meierismør når jeg baker. Jeg setter pakken på benken et par timer før jeg skal bake slik at det blir mykt. 

Jeg skal ha mye frukt i kaken, og skjærer denne i små biter. Jeg bruker en blanding av aprikos, rosiner og fiken. Mamma brukte også mandler, men det er ikke jeg så glad i. 
Jeg bruker mest aprikos, litt fiken og mye rosiner. Her kan du egentlig bruke det du selv liker best. Jeg vender frukten i litt hvetemel slik at bitene ikke skal klumpe seg sammen. 

Jeg lager dobbel oppskrift, og får litt dårlig samvittighet der jeg måler opp 400 gram smør og 400 gram sukker. Utrolig usunt, men veldig godt, da….

Smør og sukker røres hvitt- det vil at det vispes sammen en god stund. Jeg tar ikke tiden, men kanskje bortimot ti minutter. 

Nå skal eggene tilsettes, ett og ett. Det betyr at jeg må vispe før jeg tilsetter neste egg. 

Når jeg har tilsatt alle de seks eggene (dobbel oppskrift), tilsetter jeg melet (400 gram) og bakepulveret (4 ts).
 

Til slutt tilsetter jeg frukten, totalt 800 gram. Jeg passer på å blande alt godt sammen. 

Jeg kler to kakeformer med bakepapir, og tilsetter røren. 

Kakene skal stekes i en time ved 180 grader – på nederste rille. 

Det er nå jeg snart gjør en feil. Jeg åpner stekeovnsdøren etter en halv time for å legge på matpapir slik at kakene ikke skal bli brent på toppen. Kakene synker på midten. Så akkurat det er ikke så smart å gjøre! 
De hadde neppe blitt brent uansett. 
 

Mine kaker har altså fått en noe underlig fasong i og med at de har sunket sammen på midten, men de smaker herlig uansett! 

Jeg husker mamma sa at hun lot dem ligge et par dager før hun skar i dem, men jeg deler hver kake i to og legger tre av stykkene i fryseren. Det siste ligger og frister oss på benken…..

Gunnvor, svigermoren til sønnen min, lager Sarah Bernard- kaker, og i år har jeg spurt om å få være med. De er også veldig gode, synes jeg, så i år blir det to slag på oss!  Kanskje blir det en bloggpost på det også!