04.01.22.
Det er mandag morgen, og jeg skal på trening. Har nemlig begynt å trene styrke på Family i Mjøndalen. Jeg liker ikke å bruke bil dersom jeg ikke må, og derfor går jeg til trening og tilbake igjen. Det er fin oppvarming, det! Slipper da å bruke den kjedelige tredemølla på senteret.
I dag har jeg tenkt å starte klokka ni, jeg vil gå uten piggsko, og da må jeg gå bilveien. Kan ikke gå gjennom skogen da. Gjorde det på fredag, med piggsko, men syntes det var dumt å bruke piggsko på veien der det var bart. Mesteparten av strekningen er jo langs veien.
Jeg går hjemmefra klokka åtte, ser antydningen av en soloppgang over tåkehavet.
Det er vakkert, tåka skaper en helt spesiell stemning.
Snur jeg meg og ser i retning Mjøndalen, ser jeg månen som skinner så fint på himmelen.
Når jeg kommer lenger ned i veien, må jeg bare stoppe og ta et par bilder. Himmelen har fått et rosa skjær og sammen med det blå danner dette en nydelig morgenhimmel.
Snart er jeg nede på hovedveien, og da skifter jeg retning og begir meg mot Mjøndalen.
Fortauene er gruset, og jeg sender en takk til dem som har sørget for det!
Jeg er nede i tåka nå, og jeg ser en heisekran strekke seg mot himmelen. En ny boligblokk er under oppføring, og jeg tenker på alle dem som gleder seg til å flytte inn her etter hvert.
Etter omtrent tre kilometer kommer jeg til kirken. Jeg er ofte på kirkegården, tenner lys på graven til mine svigerforeldre. Tenker så fint om de fortsatt hadde vært her slik at de kunne oppleve å få se sine oldebarn, men slik ble det dessverre ikke. Jeg sender dem gode tanker, jeg var veldig glad i dem.
Jeg er også innom andre gravsteder, gravstedene til venner og kjente som har betydd noe for meg, og ett av dem er gravstedet til Camilla, søsteren hennes Nathalie og pappaen deres, Jan. De omkom i tsunamien på Thailand. Kommer aldri til å glemme tiden da de var savnet, de hvite blomstene og stearinlyset vi hadde i klasserommet, for ikke å snakke om begravelsen. Tre kister og mammaen alene igjen. Noe slikt skulle ingen oppleve, det gjør vondt å tenke på det selv i dag.
Jeg går gjennom kirkegården også denne dagen, og jeg ser at jeg begynner å få litt dårlig tid. Jeg trenger nok litt mer enn en time når jeg går bilveien. Det betyr at jeg må starte kvart på åtte neste gang!
Jeg kommer til broa, og også her ligger tåka tykk over elva. Oppover ser jeg ikke noe,
men ser jeg nedover, får jeg se et lite solglimt, og jeg ser noen hus som ligger nede ved elva, innhyllet i tåke. Tåka ser ut som en varm og deilig dyne som pakker inn de bygningene som ligger der.
Nå er det ikke så langt igjen, jeg går raskt for å komme dit ikke så mye over ni, i alle fall. Klarer det, er der åtte over ni, og seks kilometer er tilbakelagt. Det er jo en god oppvarming! I tillegg har jeg fått en god dose fine opplevelser takket være sol og tåke.
Da står treningen for tur – bein, bryst, rygg, mage, armer og balanse.
Når treningen er tilbakelagt, går jeg innom garnbutikken og kjøper litt garn. Jeg treffer Sølvi, hyggelig, og vi blir stående å prate før jeg begir meg på hjemveien. Ikke fullt så spennende det, akkurat, men jeg må jo hjem igjen, så det er bare å fortsette!
Tåka er borte nå, og jeg tar noen bilder langs elvebredden. Ved broa er det mange ender, men dessverre har jeg ikke noe mat til dem. Det hadde vært fint å kunne gi dem noe- jeg tenker det må være veldig kaldt for dem, men de ser ut til å trives i det kalde vannet.
Den gamle Mjøndalsbroa er et yndet fortomotov, men den nye broa er egentlig ganske fin, den også. Det er som om den slynger seg fremover, som en slange.
På den andre siden, ved Stensethøya, ligger isen. Tror ikke den vil bære meg, den er nok ikke så tykk. Snart kommer februar, så mars, og da er nok isen forsvunnet. Kanskje er det også gåsunger på treet i forgrunnen – jeg tror det er en selje.
Etter litt over en time er jeg hjemme igjen, godt fornøyd med å ha fått en vakker og aktiv start på dagen!
Men må si jeg gleder meg til all is forsvinner og jeg kan sykle til og fra trening!