15.12.21.
Jeg våkner til det jeg tror blir en fin dag. Det er meldt sol, og rundt null grader. Perfekt for en morgentur! En titt ut av vinduet viser at tåken ligger tykk over dalen. Det er så vidt vår leilighet ligger over tåkehavet.
Bildene viser at sola er på vei opp. Vakkert!
Jeg tar meg tid til frokost i dag, og klokka er allerede halv ni før jeg starter dagens tur.
Det er godt å være ute igjen, det har gått noen dager nå der jeg ikke har kommet meg ut på tur. Slike dager liker jeg ikke, det er det jeg kaller sløvedager, men noen ganger er det bare for fristende å gjøre helt andre ting. Andre ganger er det også ting som bør gjøres og som tar tid. Men nå er jeg altså klar for en lengre morgentur.
Det er lett å gå i dag, borte er den sørpa som lå i veien da jeg gikk tur sist uke. Nå er det fast underlag, og med piggsko går det lett i oppoverbakkene.
Det er rart med soloppganger og hvor fort fargene skifter. Jeg stopper litt ved Solbergbråtan og ser mot Drammen. Det er store forandringer allerede. Fargene er blitt mye sterkere, mer intense, og tåka, den ligger fortsatt som et lokk over bebyggelsen.
Jeg går videre oppover, det blir lysere og lysere, og jeg må stadig snu meg slik at jeg får nyte den fargesprakende himmelen.
Ser jeg bare fremover og oppover, er det ikke foreløpig ikke mye farger å se. Det går i ulike nyanser av blått med en anelse av grønt på de nærmeste trærne.
Men snart endrer det seg. Jeg ser først at tretoppene får en gyldenbrun farge. Det er sola som er kommet! Snart pryder den veien med gulrosa striper, og snur jeg meg, kan jeg se rett inn i soloppgangen. Det er bare så vakkert.
Sola smyger seg først mellom trærne, og snart er den der i hele sin prakt.
Plutselig ringer telefonen. Hvem kan det være? Jo, det er Tilia som ringer meg på FaceTime. Hun er hjemme fra barnehagen grunnet forkjølelse. Det er så hyggelig å snakke med henne, og hun lurer på hvorfor jeg er ute i skogen. Hun spør om jeg snart skal gå hjem igjen, Jeg forteller henne at jeg skal gå litt lenger, til Nerdammen og Gravningen, og da spør hun om det er gravemaskin i skogen! Denne samtalen gir meg en kjærkommen pause i oppoverbakkene, og også en veldig hyggelig start på dagen!
Nå er jeg snart oppe på den første parkeringsplassen, og da er veien kort til Nerdammen. Vel fremme tenker jeg å sjekke temperaturen, men gradestokken er borte! Jeg ser meg rundt, og finner den på bakken. Jeg ser skruene som fortsatt sitter fast i treet, og for meg ser det ut som om noen rett og slett har røsket den løs. Helt utrolig!
Jeg håper at det ikke er slik, og at den som har vært så uheldig å gjøre at gradestokken løsnet, nå sørger for at en ny gradestokk kommer på plass- til glede for alle som går forbi.
Jeg må selvsagt ta et bilde av Nerdammen før jeg går videre mot Gravningen. Nerdammen i den spesielle blåtimen.
Jeg tar en rask tur bortom den nye turisthytta også, ser at det er folk der, og snart kan den vel være klar til å ta imot sine første gjester. Kan tenke meg at den blir populær!
Jeg går litt tilbake og setter kursen mot Gravningen. Her det det kjørt med scooter eller løypemaskin, sikkert for å lage en såle til skiløypa. Kommer det mer snø, kan det settes spor, og løypa vil være klar for dem som elsker å gå på ski.
Jeg er ikke blant dem som elsker å gå på ski, men jeg har alltid drømt om å være med på løypekjøring. Når vi er på hytta, ser vi løypemaskinen kjøre i mørket, og jeg tenker alltid det hadde vært fint å være med en gang. Må være stemningsfullt å kjøre i mørket- så sant det ikke snør tett eller blåser fælt, da!
Jeg synes alltid det er fint å gå her oppe, et vakkert område, og jeg håper det blir mulig å gå her når det kommer mer snø også. Kanskje kan jeg gå helt på siden av skiløypa- hvis det er hardt nok. Hvis ikke, kan jeg jo ta trugene hjem fra hytta…..
Jeg tar en liten fotostopp også ved Gravningen. Det er ikke noen gravemaskin her. Men neg kan jo fortelle Tilia at det sikkert har vært en her tidligere.
Jeg går nå rett ned til Damhaugen, og der startet jeg på hjemveien. Jeg har en følelse av å gå inn i soloppgangen. Nå trenger jeg ikke snu meg, nå kan jeg bare gå nedover og nyte det jeg ser.
Etter nesten elleve kilometer og et par timer er jeg hjemme igjen. Tåka ligger fortatt over bebyggelsen lenger ned, og jeg tenker på alle dem som sitter inne og opplever at nok en gang har værmelderne tatt feil. Grått og trist, ikke pent i dag, heller……
