17.01.22
Klokka er halv åtte, og jeg er klar for tur. Det er mildt, litt over null, og en deilig vind stryker meg over kinnet. Himmelen har såvidt et rødt skjær i horisonten. En perfekt morgen!
Det har snødd litt siden sist, rundt ti cm, men de siste dagene har vi hatt mye vind og mildvær slik at mye av snøen er blitt borte. Veiene har vært veldig isete, men nå er isen stedvis smeltet. Fortsatt er fortauene dekket av is.
Jeg går først langs gatene, tar så inn på lysløypa og kommer inn på veien som skal ta meg til Nerdammen.
Ved Solbergbråtan snur jeg meg og ser en begynnende soloppgang i horisonten, men det vil ennå ta en times tid før sola kommer opp.
Langs veien her er det fortsatt gatelys, men det tar ikke lang tid før det er slutt på dem, og jeg går inn i mørket.
Men jeg har jo lykt!
Her er det mye is i veien. Det er strødd her, men allikevel kan det nok være litt glatt dersom man ikke er godt skodd, eller godt pigget, burde jeg vel si. Jeg måtte kjøpe nye piggsko i år, og valget falt på Traxole. En venn anbefalte meg å kjøpe dem, og jeg er svært godt fornøyd. Kommer meg frem overalt!
Jeg stanser av og til bare for å lytte. Hva hører jeg? Sist gang, i starten av januar, hørte jeg et jevnt sus fra bilene nede i dalen. I dag gjør jeg ikke det. Hører fortsatt et sus, men det er fra vinden som omgir meg. Fortsatt er den bare mild og god.
Det er lysrere nå enn det var for fjorten dager siden, og allerede etter den første bommen slukker jeg lykta.
Det er ikke akkurat lyst, men det er ikke nødvendig med lykt.
Kommer snart til stedet der jeg så rådyr for en stund siden, men har ikke sett noen der i etterkant. Håper å se dem hver gang jeg kommer dit, da!
Jeg snur meg av og til mens jeg går oppover, må jo følge med på soloppgangen bak meg.
Det blir lysere og lysere for hver høydemeter, og når jeg kommer til Nerdammen, er det ganske så lyst.
Det er lite snø her, og i stien som går langs vannet og videre mot Gravningen, er det mye is. Jeg gikk der på fredag, men i dag skal jeg ikke gå den veien,
Vinden har økt i styrke. Det blåser kraftig her nå, og det er nesten slik at vinden kunne ha ført meg bortover vannet hvis jeg hadde hatt ski på beina.
Jeg går bort til damhytta, og nedenfor den ligger bekken åpen. Det var mer snø her i starten av januar enn det det er nå.
Jeg må selvsagt ta et bilde til her oppe, og jeg ser at himmelen har skiftet farge og er klar til å ta imot de første solstrålene om en halv times tid.
Da er det bare å starte på hjemveien. Her oppe hører jeg bare vinden, og den høres godt. Men når jeg kommer ned fil den øverste parkeringsplassen, hører jeg den lille fuglevennen min fra sist gang. Det er en ordentlig pippip, den kommer med små enkeltstående pip.
Når jeg går nedover, blir himmeln mer og mer lakserosa. Vakkert.
Snart møter jeg en mann jeg har truffet tidligere. Den gangen gikk han med et bildekk hengende etter seg, nå jogger han oppover med det samme dekket. Skjønner at han ikke vil stoppe for å slå av en prat, han jogger sikkert på tid, men jeg må bare si et par ord fil ham: «Skikkelig imponerende!»
De fleste vil nok synes det er krevende å gå oppover her, og han kommer altså joggende, med et bildekk på slep!
Nede ved broa, Sankthansbroa, er det et stort hulls isen nå. Det var det ikke sist gang. Tenker at her kunne jeg ha tatt et isbad dersom det også hadde vært en badstue her. Men ingen badstue, derfor heller ikke noe isbad!
Nå er jeg tilbake ved Solbergbråtan, og sola kommer opp bak åsen i horisonten. Et vakkert skue!
Jeg går videre nedover og tar lysløypa hjem igjen. Her hører jeg lyden av flere fugler, både kråker og småfugler. Småfuglene kommer og går, hører dem bare innimellom. Gleder meg til den vakre fuglesangen våren tar med seg.
Tenker også at jeg gjerne skulle ha kunnet skjelne de ulike fuglene på sangen deres. Trener på det hver vår, lærer noe, og glemmer det igjen. Men kråke, due og skjære kjenner jeg i alle fall.
Fortsatt er ikke disse tekstene så spennende. Det er altså blir lysere, mildere og mindre snø en det det var i starten av januar. Mon tro hvordan det blir i starten av februar?