14.01.21
I dag skal jeg spise lunch sammen med min svigerdatter Christine og moren hennes, Gunnvor. Det blir en ordentlig jentelunch, eller kan vi kalle den det? Kvinnelunch? Damelunch? Nei, jentelunch er greit det, tenker jeg!
Da vi avtale dette, tenkte jeg at jeg skulle ta bilen. Vi skal nemlig spise på Sanden hotell i Hokksund. Men i går sa Trond at han gjerne ville ha bilen min i dag siden han skulle både på jobb og til tannlegen, og det er lettere å finne parkeringsplass til min lille bil enn til den store pickupen. Selvsagt sa jeg at det var helt greit.
Men så er det akkurat det, da. Pickupen. Jeg liker ikke å kjøre den, så da har jeg i dag fire alternativer: Jeg kan ta buss, jeg kan ta tog, jeg kan haike, og jeg kan gå. De som kjenner meg, blir vel ikke så veldig overrasket når de hører at jeg velger å gå.
Men det er kaldt i dag, rundt ti minusgrader. Det er meldt sol i løpet av dagen, men når jeg går hjemmefra klokken halv ti, er det ikke mye sol å se.
Jeg er godt kledd, og jeg merker ikke kulden når jeg i starten går gjennom et skogparti.
Det går også helt fint når jeg kommer inn på lysløypa som ligger i skogkanten. Jeg ser rådyspor i snøen, men de har nok vært tidligere ute enn det jeg er. Jeg ser dem i alle fall ikke.
Det er rart med rådyr. De er så vakre, og det er en stor opplevelse, synes jeg, å se dem i skogen eller ute på jorder. Men det er ikke fullt så hyggelig å komme ut i hagen om våren og oppdage at alle blomtserknopper og nye planteskudd er borte….
Vel, for meg er det kun fine opplevelser med rådyr nå, de kommer ikke opp på terrassen min i fjerde etasje, og på hytta har jeg aldri sett rådyr.
Jeg forlater etter hvert lysløypa, går ned mot elva via kirkegården, og snart er jeg ved broa.
Jeg tar et bilde av elva, og når jeg ser det, tenker jeg på kulde. Det er akkurat som om bildet oser av kulde, og det stemmer med virkeligheten. Her nede ved elva biter kulda skikkelig. Jeg kjenner det godt i kinnene nå.
Men det er bare å fortsette. Jeg har gått bare snaue tre kilometer, det betyr at jeg har over ni igjen. Jeg krysser elva og må – selvsagt – ta et bilde av broa sett nedenfra også. Den er egentlig veldig fin når du står under den og ser opp på den. Den ser ut som en slange som bukter seg over elva. Den får meg også til å tenke på en dinosaur med mange bein.
Jeg gikk langs elva her i går, og da var det tungt å gå her. Det var ikke brøytet, men nå er gangveien brøytet, og det er veldig fint og lett å gå her.
Snart ser jeg noen ender i vannkanten. Stakkars ender, tenker jeg, så kaldt! De svømmer i det iskalde vannet, og jeg lurer på hvordan de egentlig har det nå. I sommerhalvåret er det mange som mater dem, men nå er det ingen. Hva gjør de dersom elva blir islagt? Antakelig flyr de av sted og finner seg et sted der det ikke er is.
Etter en kilometer langs elva, kommer jeg til den gamle broa. En gammel ærverdig bro med en ny, moderne vindeltrapp. Stilig, synes jeg.
Jeg har bodd i Nedre Eiker siden 1986, og det er mye som har skjedd siden den gang. Bygda, et vil si tettstedene, har fått et mer urbant preg med blant annet denne vindeltrappen og med boligblokker i flere etasjer.
Ett eksempel er Sandstranda som speiler seg vakkert i elva.
Jeg har nå gått omtrent fem kilometer, og jeg må gå på bilvei et lite stykke, parallelt med E 134. Her merker jeg eksosen, så det er godt at det ikke er lange strekningen her.
Jeg kommer til Steinberg, og her går jeg ned til elva igjen. Også her er gangveien brøytet og fin. Snart ser jeg tomme båtplasser, og etter hvert også flere benker som inviterer til en liten rast. Men i dag er det omtrent bare jeg som går her, og det er ingen som sitter på benkene. Det frister ikke, det er nemlig skikkelig kaldt nå. Jeg føler at jeg har fått en frisk farge i kinnene, og at nesa mi er blitt rød som en tomat. Det føles i alle fall sånn!
Benken over er dekorert med malte blomstermotiver, og dette får meg til å tenke på deilige vår- og sommerdager. Åh, så deilig det skal bli! Men enn så lenge må jeg bare vente.
Sov du lille spire ung, ennå er det vinter.
Jeg nærmer meg Hokksund nå, og det er godt, for nå fryser jeg på hendene- selv om jeg har gode, varme votter.
Etter to timer og femten minutter er jeg fremme, og litt over tolv kilometer er tilbakelagt.
Det er veldig trygt og godt å spise på Sanden. Her er de veldig nøye med smittevernsreglene der, og vi får ikke sitte overfor hverandre ved bordet dersom vi ikke tilhører samme husstand. Så vi tre bruker to bord der vi sitter i sikksakk på en måte, og det er god avstand til de andre bordene.
Vi nyter god mat, og koser oss ordentlig. Christine må snart gå da hun skal tilbake på jobb, men Gunnvor og jeg kan ta det med ro. Vi snakker om hvor viktig det er å kose seg i disse corantidene, å nyte livet innenfor de begrensningene vi har.
Jeg glemmer helt å ta bilde av maten, men jeg legger ved et bilde fra Sandens vintermeny. Jeg tenker altså det er viktig å kose seg, men det er også viktig å spise ute for å støtte opp om restaurantene og hotellene som sliter på grunn av coronarestriksjoner.
Etter en lang og hyggelig lunch tar vi farvel, og jeg går til Eikersenteret der Trond vil hente meg. Nå er sola her, og jeg nyter det der jeg går inn i solnedgangen.
