03.01.21
Da er skisesongen her….
og jeg liker ikke å gå på ski…
Men Trond elsker det, og det er god trening, så derfor blir også jeg med når Trond foreslår at vi skal ta en tur. Selvsagt gjør jeg det, jeg kan jo ikke sitte inne i dette flotte været.
Vi skjønner ganske fort at det ikke bare er vi som skal på ski i dag. Det er mange biler på parkeringsplassen. Vi kjøpte nye felleski i fjor, så vi slipper heldigvis å smøre skiene. Men som den proffe skiløperen jeg er, klarer jeg ikke å få på meg skiene en gang! Amund, min tidligere leder fra tiden på Eknes, kommer meg til unnsetning. Han kjenner bindingene bedre enn det jeg gjør, og begge ski sitter perfekt. Takk, Amund!
Da er det bare å sette i gang. Jeg er det jeg kan kalle en sliter, en skiløper som går på vilje- uten teknikk. Jeg en skiløper som sikkert ser ut som ei kløne bakfra, det er vel bare i nedoverbakker jeg ikke skiller meg mye ut fra andre. Det vil si hvis bakken ikke er for bratt, da!
Husker første gangen jeg kjørte fra Tverråsen ned mot Eiksetra. Det gikk fint, det, helt til jeg plutselig skulle svinge til venstre nederst i bakken- det klarte ikke jeg, og havnet inne i skogen et sted…
Jeg foreslår for Trond at vi kan gå hver vår tur, og så kan jeg sette skiene ved bilen når jeg ikke vil gå mer. Jeg kan da starte på hjemoverveien, men han sier vi selvsagt skal gå sammen. Han er ganske tålmodig, for han vet at han må vente på meg noen ganger, både fordi jeg ikke går så fort som han, og fordi jeg vil ta noen bilder underveis.
Jeg må innrømme at det er svært vakkert når jeg først kommer inn i skogen. Vi kommer til Nerdammen, og der tar jeg det første bildet. Utrolig vakkert!
Vi går langs dammene, og når vi kommer ned på hovedløypa, tar vi til venstre mot Solbergvann. Jeg husker fra tidligere at det er oppoverbakker nesten helt til vi er ved Solbergvann, og jeg prøver å gå med en viss teknikk. Det går en liten stund, og så er det akkurat som om jeg tramper som et troll oppover bakkene. Ett sted er det nedoverbakke, herlig! Men så er det oppover igjen. Folk går forbi meg, det skjønner jeg godt at de gjør.
Trond er tålmodig, han. Noen ganger går han fort oppover og står og venter til jeg når ham igjen, andre ganger kommer han mot meg igjen etter å ha kommet til toppen.
Flere steder ser vi brukne trær, ett sted ligger det også et tre over løypa. Jeg sender en takk til dem som kjører løypene her og som også må fjerne trær som ligger over løypa. Jeg vet det ligger veldig mye arbeid bak slike flotte skiløyper.
Det er mye skygge i området mellom Mellomdammen og Solbergvann, men når vi nærmer oss Solbergvann, ser vi sola på toppen av trærne, og snart ønsker den oss velkommen.
Etter en god stund kommer vi til Solbergvann. Vi har nå gått rundt seks kilometer. Jeg er ikke så veldig sliten, men jeg synes det er godt å være ferdig med de lengste oppoverbakkene.
Her er det helt magisk vakkert. Terrenget er badet i sol, og jeg må selvsagt ta noen bilder.
Trond tar ett av meg også.
Etter en lite foto- og drikkepause går vi videre.
Jeg har mistanke om at Trond har planlagt at vi skal gå rundt Korpetjern. Vi kommer til stedet der løypa dit tar av fra hovedløypa. Joda, han har tenkt det, og jeg sier jeg kan gå et stykke, i alle fall. Trond sier han har sett på Skisporet at de ikke har kjørt opp hele løypa, men vi satser på at det er gjort nå.
Etter enda noen oppoverbakker kommer vi til Korpetjern, og Trond sier vi kan snu her hvis jeg vil det. Men jeg mente jo ikke det med at jeg skulle gå bare et stykke, jeg gir meg aldri sånn halvveis, og sier jeg vil gå rundt og ned igjen til hovedløypa.
Men først må jeg ta et par bilder. Det er jo så fint her også!
Vi går altså videre, og kommer opp til hytta som ligger der oppe, og plutselig stopper løypa slik det fremgikk på Skisporet. Da er det bare å snu og vende nesa mot Nerdammen igjen.
Heldigvis er det noen nedoverbakker nå, men det er en drøy oppoverbakke før vi igjen er ved Solbergvann. Trond venter på meg her, og jeg må også ta noen flere bilder her før vi går videre.
Nå er jeg skikkelig sliten, og det er godt å vite at det er en del nedoverbakker nå. Herlig!
Snart er vi der vi tar av hovedløypa for å komme til Nerdammen. Nå merker jeg at det svir mellom skuldrene, et tydelig tegn på at jeg har brukt armene og muskler leg vanligvis ikke bruker. Jeg kjenner det også øverst på lårene, og føler meg som ei skikkelig kløne nå. Orker ikke tanken på å tenke en gang det minste av teknikk….
Etter to og en halv time og 14,6 kilometer er vi tilbake ved bilen. Vi har møtt mange skiløpere på turen, og nå er parkeringsplassen nesten helt full.
Jeg er veldig glad når jeg kommer til bilen. Bare helt herlig å sette seg inn i den, godt fornøyd med å ha gjennomført dagens tur.