23.12.20
I dag våkner jeg til soloppgang. Bare helt skjønt! Tror det er andre gang i desember, de andre dagene har jeg våknet til regn og tåke…
Vi pusler litt med juleforberedelser, og i ettiden er vi klare for dagens tur. Vi vil gå til Knabben og Solbergfjell, og denne gangen vil vi ta det som regnes som den tøffeste stien opp. Jeg liker nemlig den mye bedre enn den som går rett opp for der jeg bor. Ved å ta den tøffeste stien får jeg på en måte varmet opp ved å gå lysløypa bort til der stien starter. Dessuten går den tøffeste stien mer på skrå oppover. Stien fra Myrabakken der jeg bor, den går bare rett opp, den!
Vi tar på oss fjellsko, tror ikke det er nødvendig med piggsko denne dagen. Det går også helt utmerket – i lysløypa er det rene sommerføret! Vi vet at det er en del svaberg etter hvert, men vi tenker at vi kan ved siden av svabergene, i lyngen. Det er jo ikke sikkert at det er is på svabergene heller.
Det går bra en stund, men så kommer vi til svaberg som er dekket av is. Det er ikke lenger mulig å gå i lyng, vi må krysse svabergene. Trond finner et sted han tror vi kan komme over, men nei, det går ikke. Vi må rett og slett snu og gå ned igjen! Festlig!
Vi bestemmer oss derfor for å ta den vanlige stien i stedet. Vi trenger heldigvis ikke å gå helt ned igjen, vi tar stien som går bort til Dragomsteinen og går videre opp derfra. Ja, det var jo litt av en omvei, men det viktigste er at vi kommer oss opp!
Sola står lavt når vi kommer opp. Det er vakkert, svært stemningsfullt.
Sist vi gikk her, var det regn og tåke, og det var ikke utsikt i det hele tatt. Det er jo stemningsfullt med tåke også, men lav sol er bare helt fantastisk!
Vi går videre til Solbergfjell. Det er fint å gå her oppe for dem som måtte lure på det. Stort sett bart i stien, ikke spesielt glatt heller. Jeg tenker som alltid at det er godt stykke mellom Knabben og Solbergfjell, men når vi først har kommet opp den første kneika, går det fort bortover åsen.
Sola er fortsatt oppe når vi når Solbergfjell, men nede i bygda er det ikke mye sol nå.
Drømmer meg litt bort her oppe, tenker hvor fint det hadde vært og tent et bål, sittet her og latt mørket komme. Men vi må ned igjen, bål får bli en annen gang.m
Veien ned til Stenseth går lekende lett, og det er ikke mye som minner om vinter når vi kommer ned i skogen.
Vi går via Batteriet hjem igjen, og ja, som du vet, tar jeg alltid et bilde her.
Dette blir kanskje min siste tur i Finnemarka i 2020. Vi drar på hytta i romjula og blir der til nyttårsaften. Siste tur eller ikke – vi er bare kjempeheldige som har en så flott natur og så godt turterreng rett utenfor inngangsdøren.
Gleder meg til mange flotte turopplevelser i 2021! Coronaen kan ikke sette noen stopper for det!