08.06.21

Det er tirsdag, og Mari og jeg er klare for vår andre turorientering. Det er nydelig turvær, og vi pakker med oss mat og drikke. Dessuten kart, penn og mobil. Da skal vi ha det vi trenger.

Vi tenker oss opp på Hoggsfjell i dag, og tar derfor bilen til Nerdammen. Er spente, begge to, dette er et nytt område for oss. Vi har gått over Tretjernsåsen flere ganger, men vi har altså ikke vært på Hoggsfjell. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi studerer kartet, og finner ut at vi kan ta en sti som starter i nærheten av det vi kaller Flatdammen. Men må selvsagt ta et par bilder her før vi begynner på stien. 

Fra parkeringsplassen og bort til Flatdammen går vi på svabergene, en skikkelig autostrada! 

Flatdammen ligger der så vakker og venter på oss. Nedenfor dammen brer svabergene seg utover. Svabergene er typiske for Solbergelva. 

Vi skal krysse elva her, det er ikke så mye vann her nå, men Mari ser noe skeptisk ut! 
Er dette trygt, da? 

På den andre siden av elva finner vi lett stien som skal ta oss oppover. Det er en koselig sti som slynger seg oppover, og det er ikke på langt nær så bratt som vi hadde trodd det skulle være. 

Kartet viser at det er mye stein langs stien, og her har vi ett eksemplar. En diger koloss!
Og ei sprek dame ved siden av den! 

En av postene ligger ved en skrent, og jeg måtte bare ta et bilde her. En majestetisk skrent!

Ikke lenge etter at vi har funnet denne posten, kommer en hel gjeng mot oss. Her er det mange kjente, både fra tiden guttene våre spilte fotball i IBK, fra da Trond spilte på IBK Old Boys, fra tiden da jeg jobbet på Eknes ungdomsskole og senere på Stenseth skole. Veldig hyggelig å slå av en prat! Det viser seg at det er Røyskattlia turgruppe vi møter. De går tur hver tirsdag, og denne gangen går de fra Bjørkedokk via Aslakkane og Hoggsfjell til Marivann og senere tilbake til Bjørkedokk. En sprek gjeng, må jeg si! 

Snart er vi oppe på Hoggsfjell. Vakkert, grønt, lyst og åpent!  Det er mye fjell her også, og det er ikke vanskelig å finne et fint sted å innta lunchen. 

Før vi setter oss ned, sjekker vi at det ikke er noen hoggorm på fjellet eller der vi skal ha føttene. Det eneste som er på fjellet, er en stor mosedott. Den er våt – har ikke tørket etter den siste regnskuren. 

Vi nyter maten, og plutselig kommer det et lite vindkast som tar tak i en plastpose. Jeg reiser meg for å ta plastposten, og setter meg ned igjen- rett på mosedotten. Og hva tror du skjer? Jo, akkurat, og resultatet er at jeg blir våt i buksebaken! Godt det er så varmt, da! 
 

Etter lunch fortsetter vi jakten på postene. Post 58, 57 og 56 går helt fint! Men så stopper stien, i alle fall på kartet. Den stopper akkurat ved post 56. Jeg tenker at vi kan ta sjansen og gå i retningen vi tror vi skal, men det vil nok fort bli slik at vi må gå en del frem og tilbake. Det vil bli litt prøving og feiling. 

Det er nå jeg skulle ha hatt kompasset, tenker jeg. Har visst kompass på telefonen, men det hjelper jo ikke med kompass på telefonen- heller ikke hadde det hjulpet med et vanlig kompass. Hvorfor? Jeg husker ikke hvordan det brukes! Det er noe med en marspil, streker på kartet og streker på kompasset som skal være parallelle, og en pil som skal peke mot nord. Jeg husker også at jeg skal dreie på et hjul oppå kompasset. 
Dere som kan bruke kompass, skjønner sikkert at jeg jeg har prøvd dette før, men jeg trenger en oppfriskning! Tror jeg må skrive en huskelapp, lage en bruksanvisning til meg selv. 
Vi velger å følge stien, den som ikke lenger finnes på kartet, og med bare ren flaks finner vi to poster til. Supert! 

Vi ser også et gammelt tre på vår vei, et tre som slynger seg bortover bakken.  

Flaksen stopper her, og vi skjønner at det er best å ta de siste postene en annen gang. Da må vi ha med oss Trond eller noen andre som er godt kjent med bruk av kompass. 
 

Vi bestemmer oss for å å gå ned til Nerdammen igjen. Vi vet hvilken retning vi skal gå for å komme inn på blåstien fra Smesetra til Mellomdammen, og med appen Geoviewer, kan jeg hele tiden se hvor jeg er. Det er derfor ikke vanskelig for oss å finne frem til blåstien, og snart kommer vi til det største tjernet på Tretjernsåsen. Her har vi tatt lunchpause på tidligere turer. Skikkelig fint her! 

Vi går videre, og etter en stund er vi nede ved dammene. Her tar vi feil vei, går mot venstre i stedet for først å ta til høyre og dernest til venstre. Vi går derfor langs Nerdammen  på høyre side – i stedet for å krysse demningen mellom dammene. 
 

Jeg liker bedre å gå på den andre siden av vannet, men det er en helt grei sti også på denne siden. Men ett sted er det full stopp, i alle fall nesten. En stor og tett gran ligger over stien, men Mari og jeg klarer å komme oss igjennom. 

Vi når enden av vannet, og her ligger båter klare for sjøsetting.

Ved demningen møter vi tre hyggelige menn som vi slår av en prat med. En av dem eier en av hyttene her, og de to andre er på turorientering, akkurat som vi. De har tatt postene her nede, hadde tenkt seg opp på Hoggsfjell, men det blir fisking i stedet og mer turorientering en annen gang. 

Det blir en lengre, hyggelig prat, og hytteeieren kan fortelle oss at turistforeningen allikevel skal pusse opp damhytta. Den kunne vi tenke oss å leie! Tenk å nyte kvelden ute på terrassen, sitte eller ligge inne i hytta og se rett ut på vannet. Ser for meg store vinduer slik at naturen kommer nær. For en opplevelse! 
Den stygge kledningen er nå delvis fjernet, så det er tydelig at arbeidet allerede er startet opp. 
 

På den andre siden av vannet treffer vi enda en mann med tilknytning til Nerdammen. Han forteller at familien hans hadde en hytte her, og at han bodde her sammen med moren sin fra påske til høsten i flere år. 
Nå er det broren hans som har tatt over hytta. Vi ser bort på hytta hans, og vi ser at folk har slått seg ned nesten helt inntil hytta. Litt for nært, tenker jeg. Vel, må innrømme at også jeg gikk litt nær en gang. Da skulle jeg ta bildet av det flotte annekset, bygget av treverk og naturstein. Et slikt anneks kunne jeg tenke meg på hytta også! 

Vi treffer igjen Røyskattlia turgruppe, de er på vei ned igjen etter å ha spist lunch ved Marivann.

Vel hjemme igjen kommer dagens regnskyll, og vi kan se tilbake på en tur der vi har jaktet poster og truffet mange hyggelige mennesker! Takk for alle hyggelige møter i dag! 

01.06.21
Har det egentlig skjedd noe siden sist gang? Dette er hva jeg tenker når jeg går ut i dag, klokka halv åtte. Ett er i alle fall sikkert: Sommeren er kommet! Den kom for fire dager siden. Endelig har vi fått varme etter en kald vår og en vinter som ikke ville slippe taket! 
 

Det er over tyve grader når jeg går ut denne morgenen. Det er tåke, men den vil nok snart forsvinne for å gi oss enda en deilig sommerdag. 
Jeg starter disse oppdateringene med det samme bildet hver gang. Det er jo ganske likt i sommerhalvåret, litt mer spennende i vinterhalvåret når jeg starter i januar og det er helt mørkt. Det blir lysere og lysere, så er det liten endring helt til det blir mørkere og mørkere igjen. Årets gang. 

Det er fint med tåke, synes jeg. Det blir i alle fall  en helt spesiell stemning og mange fine bilder av det! 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Snart er jeg inne i skogen. Det er blitt enda grønnere en sist. Frodig, fint og vakkert! 
Jeg gikk her for fire dager siden, og da var det ikke store endringer i naturen siden oppdateringen i midten av mai. Men nå er det akkurat som om varmen har gjort underverker bare på noen få dager. Det er langt flere blomster her nå! 
 
Den første jeg møter er blåfjær. Den gjør ikke så mye ut av seg, er litt anonym, men vakker. 

Hundekjeksen er langt mer synlig, og det er en blomst jeg bruker mye i buketter. Sammen med andre sommerblomster gir den de vakreste sommerdekorasjoner. 

Skogstorknebben står der med sin klare, flotte, fiolette farge. Bare synd den står så kort tid i buketter- det tar ikke lange tiden før kronbladene faller av. 

Så har vi en plante som også er litt beskjeden, det er er jonsokkoll. Den rager ikke høyt, men den er flott i sin blå drakt. Den kan faktisk bli så høy som 25 cm, men jeg har aldri sett den særlig høy. 

Litt lenger bort i skogen finner jeg storarve. Blomstene er små, det ser ut som og to og to kronblad henger sammen, og den er veldig vakker, synes jeg. 

Knollerteknapp er heller ikke en blomst som gjør veldig mye ut av seg, men ofte vokser de mange sammen, og da er det lett å få øye på dem. 

Engsveve er som en liten løvetann. Det er rart, løvetann er jo en vakker blomst, men ikke særlig populær, verken på plenen eller i buketter. Engsveven, derimot, tar jeg gjerne inn og setter i en bukett, men heller ikke denne holder seg lenge etter at den er plukket. Den liker seg nok best når den får stå på sin plass, ute i naturen. 

Tiriltunge er like gul som engsveven. Jeg husker jeg syntes denne blomsten var så fin da jeg var liten. Tenkte på Tiriltoppen hver gang jeg så den. 

Nå nærmer jeg meg Batteriet, og der er den, den vakre blodstorknebben. Den plukker jeg ikke, vet den vil visne fort om jeg tar den med meg. Jeg er ikke vokst opp med denne blomsten, på mitt hjemsted var det bare skogstorknebb. Jeg synes denne er ekstra vakker, og da vi bodde på Langløkka, hentet jeg en plante i skogen og satte i blomsterbedet. Den kom tilbake hvert år. 

På Batteriet er det tjæreblomst. Den lar jeg alltid stå da den er ganske så seig i stilken. Seig og klissete, klebrig.

Men det er mer på Batteriet. Her er det også en busk med stikkende grener, en berberis. Jeg husker vi hadde berberis i hagen da jeg var barn, men denne vokser vilt. Den lar jeg stå! 

Det er fortsatt tett tåke her oppe, og den setter sitt preg på utsikten idag. 

Men sola er i ferd med å trenge igjennom. 

Jeg snur, på tide å komme seg hjem og få litt frokost. Nede i Solbergelva trenger tåka igjennom noen steder, og det er bare så vakkert med alle grønnfargene. 

På  vei hjem ser jeg også de første oksetungene. Planten, altså, ikke den oksetunga du kanskje tenker på. Jeg har allerede nevnt blodstorknebben, men det er flere planter som jeg finner her som ikke finnes på mitt hjemsted Komnes, i Kongsberg kommune. Oksetunge, ormehode og sikkori hadde meg ikke sett før jeg flyttet hit. 

Jeg må nok vente litt før jeg finner ormehode og sikkori, men oksetungen står i blomst allerede nå. 

I nærheten av oksetungen finner jeg også nattogdag, og jeg finner forglemmegei. Forglemmegei er en blomst som det er lett å gå forbi da blomstene er så veldig små. Men for et fint navn den har! Jeg husker jeg fikk en bukett av en kollega da jeg for mange år siden sluttet på Eknes ungdomsskole. Koselig

Nå er jeg snart hjemme Igjen. Tar med to blomster til, og jeg kunne ha tatt med enda flere! 
Rød praktstjerne eller jobskkblomst som den også kalles, en av dem jeg tar med, og den siste er tveskjeggveronika 

Da gjenstår å fortelle hvordan det går med plantene jeg sådde i mars. Astersen vokser veldig bra. Noen har jeg på terrassen, noen har jeg gitt bort, noen har jeg plantet utenfor blokka, og de siste har jeg plantet på hytta. Solsikkene har det ikke gått like bra med, men jeg har klart å holde livet i et par på terrassen. De står nå i en urne sammen med klematis og eføy. 
 

Avslutter med en bukett med noen av dagens blomster! 

30.05.21

Jeg våkner på hytta i dag, til nok en fantastisk deilig dag. Sol, godt over tyve grader. Sommeren kom for et par dager siden, Det er bare helt herlig! 
Vi setter oss i bilen og kjører hjemover. Trond skal på jobb, og jeg skal på turorientering med Mari. Det er alltid spesielt å kjøre fra hytta tidlig om morgenen. Spennende. Vil vi se en rev eller to, en elg eller kanskje et rådyr? 
I dag blir det rådyr. Et vakkert rådyr springer grasiøst over veien, like foran bilen. Heldigvis går det bra! 

Etter litt over en time er vi hjemme igjen, vi spiser frokost, og jeg smører også matpakke til dagens tur. Planen er å gå via Knabben til Aslakkane og videre opp på Hoggsfjell. Der henger det flere turorienteringsposter som venter på å bli funnet. 
 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi starter klokka elleve, sommerlig kledd denne gangen. Singlet og shorts. Ikke alltid like smart å gå i shorts, det er fort gjort å rispe seg opp på leggene. Mari rispet seg til blods sist gang, og har nå et par bukser i sekken som hun kan ta på dersom vi skal bevege oss utenfor stier. Jeg satser på at det går bra!

Vi tar Kjevlingen opp til Knabben, tenker det er kjøligere å gå denne veien. Men det er varmt her også! Vi merker ganske fort at det er tungt å gå. Det gjelder oss begge, så jeg tror ikke det er galt å skylde på varmen! Men oppover kommer vi, det koster bare litt mer noen dager enn andre.

Mai er måneden for de vakreste grønnfarger! Grønnfarger i alle nyanser. 

Mai er også måneden for den vakre liljekonvallen. Den står der, like ved stien, den ønsker oss velkommen til skogen, og sier at vi må ta noen pauser. 
-Hvis dere bare strener av gårde, vil dere ikke se slike vakre blomster som jeg, sier den. 
Liljekonvallen får oss til å stoppe, ikke minst må vi ta en stopp for å ta bilder, og for å nyte den deilige duften den gir sine omgivelser. 

Det blir noen bilder på Knabben i dag også! Det ligger en varmedis over byen, men Mari er riktig frisk og fresh der hun sitter. Det er godt å sitte litt, og mens vi tar denne lille hvilen, bestemmer vi oss for å kutte ut Hoggsfjell. Det blir altså ikke noen turorientering dag, bare tur! 
Postene på Hoggsfjell får vi ta en annen dag, og vi vil da kjøre til Nerdammen og gå derfra. 

Vi forlater Knabben, og går videre mot Aslakkane. Først går vi ned i det lille skaret etter Knabben, og så opp igjen på den andre siden. Synes det er så fint å gå her, jeg!  Litt bratt, men på toppen er det akkurat som om vi går langs en mur. Naturens eget byggverk!

Det er en fin sti hele veien til Aslakkane, og noe steder er det satt opp en liten varde som viser at vi er på rett vei. 

Det er tørt og fint å gå her, men det er også noen partier der det er litt vått. Der finner vi flotte tuer med bjørneskjegg. 

Vi krysser et par bekker på vår vei, og begge steder er det lagt klopper. Idyllisk! 

Jeg har allerede nevnt grønnfargene. Rett etter bekkefaret ovenfor, må jeg bare ta et par bilder. Det er så vakkert! 

Aslakkane skuffer aldri. Jeg kunne tenke meg å sette meg ned i denne lille fossen, for å avkjøle meg, men jeg vil heller satse på et bad senere i dag Det er litt for lite vann her! 

Det er mer vann her på Aslakkane, og sammen med gress og grønske, blir det flotte vannbilder. Flotte farger, tenker jeg! 

På Aslakkane er det også steiner, mange steiner, og det er ikke vanskelig å finne steder å sitte! Det er bra, for her inntar vi også dagens lunch. 

Blåstikrysset gir oss mange muligheter. Vi har bestemt oss for å gå til Nerdammen, og vi vil ta en liten sti som tar av fra blåstien som går ned til Lunneplassen. Den er ikke lett å få øye på. Det er en bitteliten steinvarde der stien tar av, men det er ikke lett å se den, heller. 

Denne stien tar oss i retning Nerdammen, og snart kan vi se opp mot Hoggsfjell. Føler litt på at vi ga opp dagens tur dit opp, men det var nok litt vel optimistisk å tenke at vi skulle,gå så langt for så å begynne jakten på postene. 

Stien vi nå går på, ender plutselig i et hogstfelt. Det er fjerde gangen jeg går her, og jeg finner ikke ut hvor stien går i dag, heller. Vet retningen, og etter å ha fulgt en traktorvei og krysset noen våtområder, kommer vi etter hvert inn på stien igjen. Tror ikke Mari er så begeistret for slike turer, turer der vi forlater stier eller der jeg tar henne med på snarveier, eller det jeg tenker er snarveier. Hun sier ikke noe, men jeg føler at hun er litt skeptisk. Snarveier har tidligere blitt lange omveier, og det å gå utenom stier, kan lett resultere i risp og sår, i verste fall kan vi også tråkke på en hoggorm! 
Mari tar på seg turbuksa før vi forlater stien. Litt tryggere med den på! 
 

Stien vår tar oss til noen svaberg rett ved det jeg tidligere kalte Flatdammen. Mari og jeg kan jo kalle det Flatdammen vår. Vi synes jo denne er mye vakrere enn den som egentlig heter Flatdammen. 

Nå er det ikke langt til Nerdammen, og der har jeg tenkt å ta et bad! 
Å bade i kaldt vann er alltid veldig forfriskende. Opplevelsen når jeg kommer opp igjen, er helt ubeskrivelig god. 

Vi tar først en bitteliten stopp ved enden av Nerdammen. 

Men her er det veldig langgrunt, og vi må gå lenger bort for å ta et ordentlig bad. Egentlig har jeg lyst til gå bort til badeplassen vi pleier å bruke, men Mari synes nok at turen er lang nok nå. Vi stopper ved det første stedet der det ser ut til å være greit å gå ut. 
 

Det viser seg at det er glatt på bergbunnen, og jeg sklir på vei ut. Plutselig sitter jeg på bunnen. Jeg blir egentlig ganske så overrasket. Det er jo ikke så kaldt! Men det er langgrunt her også, så noen vanlig svømmetur blir det ikke i dag. 
Jeg skled på vei ut, og det er ikke særlig lett å komme opp igjen…

Det var deilig og forfriskende, men jeg får ikke den samme godvonde opplevelsen som jeg gjør etter å ha badet i skikkelig kaldt vann. 

Andefar er også på svømmetur. Endene her oppe er ikke redd for mennesker, og de kommer gjerne bort til oss. Håper vel å få en matbit, men dessverre har vi spist opp alt vi hadde med oss. Vi får ta med oss litt andefor neste gang. 

Nå er det på tide å komme seg hjemover. Vi kan gå bilveien, men det er kjedelig. Heldigvis er det flere stier som går nedover, og vi tar den som er nærmest bilveien. Takket være de små vardene er det lett å øye på stien. 

Etter omtrent fire timer er vi der vi startet. Nok en fin tur er tilbakelagt! En turorienteringstur som ble bare en tur, men altså en fin tur! 

19.05.21

Klokka er litt over syv, torsdag morgen. Jeg har mest lyst til å bli liggende i senga, 
men viljestyrken tar tak, får meg opp, inn i treningstøy og ut. Det er akkurat dette som er utfordringen, å komme seg ut. Når jeg først er ute, vurderer jeg aldri å gå inn igjen. 

Det blir en kjapp tur til Knabben. Det er åtte grader, og sola er bak tåka et sted. 
Når jeg er oppe på Knabben, trenger sola såvidt igjennom. Det er bare så godt å kjenne at sola varmer. Helt herlig!

Vel hjemme igjen er tåka borte, og det ser ut til å bli en veldig fin dag. 

Etter en deilig frokost slapper jeg av på terrassen før Mari kommer. I dag skal vi nemlig gå turorientering! 

Turorientering er spennende, det er morsomt, og det gir en flott mulighet til å bli kjent med nye steder. Vi har denne gangen kjøpt orienteringspakka fra Sturla. Vi er jo i Drammen kommune nå, og vi tenker at det da kan være fint å bli bedre kjent også østover i marka. 

Vi starter med postene ved Nerdammen. Postene ved Spiralen skal vi ta når det ikke lenger er skjenkestopp i Drammen. Buss begge veier og sen lunch i byen. Det blir bra, det! 

Vi tar bilen til Nerdammen, og gjør oss klare for å starte med post 41. Målestokken på kartet er 1:10000, og det betyr at 1 cm på kartet er 100 meter terrenget. Det er kjekt å vite. Videre er det fint kunne symbolene for hytte, stein og skrent. Myr, elv, steinklynge, åpent område og bart fjell er også kjekt å vite hvordan er markert på kartet. Jeg har gått turorientering i flere år, men Mari er nyere i gamet. Jeg kan lære henne mye av det jeg kan, men bruk av kart og kompass glemmer jeg fra gang til gang…..

Vi finner lett de fire første postene, og nå det er snart tid for lunch. Jeg har planlagt at vi skal spise ved Flatdammen, men først legger vi turen om Gravningen. Like vakkert der som alltid! 

Vi går mot Flatdammen, en liten dam som jeg oppdaget bare for et par uker siden. Vi tar med oss et par poster på veien, og setter oss ned ved dammen. Himmelen er ganske mørk, men sola skinner, og vi er optimistiske. Skyene er bare på den ene siden, ser vi mot bygda, er himmelen blå. 

Jeg laget kyllingsalat til middag i går, og restene er lunch i dag. Nam nam! 

Etter lunch beveger vi oss nedover langs elva som renner over svabergene, omtrent som på Aslakkane. 

Vi setter kursen mot en post som er rett i nærheten. Denne så jeg sist gang jeg var her. Men vi stusser litt. Er dette post 60? Den ligger jo altfor nært Flatdammen. Dette stemmer ikke….

Vi lurer på om postene kan være galt merket, og mens vi står der og lurer, braker det løs! Tordenvær! Vi lar poster være poster og skynder oss mot bilen. Tenker at det er best å komme seg dit før det begynner å regne. 

Ved bilen tar vi kontakt med en hyggelig mann som også har vært på turorientering. Vi spør om han har stusset over plassering av post 60, men det har han ikke. Det viser seg at det er jeg som ikke har studert kartet godt nok. Jeg så ikke på kartet i det hele tatt, jeg visste jo hvor Flatdammen var. Trodde jeg, i alle fall. Men der tok jeg feil! Flatdammen ligger lenger opp, den, nærmere Nerdammen. 

Vi bestemmer oss for å gi oss for dagen, og vi gleder oss til fortsettelsen i morgen. Da skal vi finne den egentlige Flatdammen! 

Må nevne en ting til. Vi møter også et par som har vært på fisketur. De har fått en kjempefin ørret i Nerdammen! Kjempestor! Det blir nok en god middag, tenker jeg! 
 

20.05.21

Det blir ikke noen Knabbentur denne morgenen. Viljestyrken er ikke sterk nok… 

Knabbenturen blir erstattet med litt husarbeid og handling. Trippeltrumf, og det betyr storhandling. Når alle varene er ryddet bort, er det tid for turorientering igjen.

Skyene er mørke når vi kjører oppover. Hadde vi vært pessimister, hadde det ikke blitt noen tur på oss i dag. Men det er ikke vi!
Jeg er også ganske tynnkledd, tenker at tights og singlet vil holde regnet borte og lokke sola frem! Tenk om det kunne være så enkelt! 
 

Vi bestemmer oss for å starte med Flatdammen. Som kartet viser, ligger den litt lenger opp enn der vi var i går. Nærmere Nerdammen. Vi finner den, men den er mye mindre enn det vi hadde ventet. Heller ikke er den på langt nær så fin og idyllisk som Flatdammen vår, den vi spiste ved i går. Men denne er dypere enn den vi var ved igår. Mon tro om det er fisk i den? 

Vi finner posten, og ser at vi må krysse elva for å komme  til de andre postene. Mannen vi møtte i går, fortalte at det går en bro over elva lenger opp. 

Vi begir oss mot broa, og plutselig kjenner vi noe slå oss hardt på skuldrene. Det er hagl! For meg som går med bare legger og armer, er det rene peelingen! 

Men haglskurer varer heldigvis ikke evig! Vi går videre, broa er ikke vanskelig å finne, og vi finner også lett alle postene på den andre siden av elva.

Ved en av postene, finner jeg også en rødrandkjuke. Det er en av de vanligste kjukene, og den vokser gjerne på døde nåletrær. Her på en furu som er offer for rotvelt. 

Jeg må også ta et bilde av elva før vi går oppover mot Nerdammen. Elva heter faktisk Solbergelva, den! 

Vi har aldri vært akkurat her før, og vi ser at det er flere hytter her, hytter vi ikke har sett før. Vi slår av en prat med et par som eier en av hyttene, først kona, så mannen som holder på med vedhogst.. De sier begge at det er langt flere poster her enn det det har vært tidligere. Vi tenker de kanskje synes at idyllen og roen her oppe ødelegges av alle turorienterere som går forbi, men det virker ikke slik. Sender dem en hilsen hvis de leser dette og takker for en hyggelig prat! 
 

Vi går over demningen, og selvsagt må jeg ta et bilde også av fossen nederfor demningen. Jeg foreslår for Mari at vi skal dra tilbake hit senere, når varmen kommer. Da kan vi stå her, i bikini, og vi vil få en skikkelig god massasje! 

Men varmen og finværet lar vente på seg… Her oppe er det bare syv-åtte grader, og det er ikke mye varmere nede i bygda, heller. 
Men akkurat nå skinner sola, deilig

Vi begynner å bli sultne, men bestemmer oss for å ta de to siste postene her før vi drar tilbake til parkeringsplassen. 
Det skal vise seg å ta lengre tid enn det vi tror. Vel, den ene finner vi ganske greit, men den siste! Det er mange hytter her, hytter vi aldri har sett før, og stier går på kryss og tvers. 
Til slutt aner vi ikke hvor vi er, og vi bare følger en sti, helt tilfeldig. Og så, helt plutselig, er vi kommet til Gravningen! 

Nå har vi i alle fall et kjent utgangspunkt, og vi prøver igjen. Vi klarer å henge med en stund, men så ligger hyttene relativt tett igjen, og stiene er mange. Men vi ser Gravningen, og vet derfor omtrent hvor vi er.

Denne gangen er det Mari som er redningen. Hun ser posten på god avstand, og dermed er vi ferdig med de første 14 postene her oppe. 
 

Skyene truer igjen med regn, og vi bestemmer oss for å ta lunchen hjemme. 

På vei ned igjen, får jeg en litt vill ide når vi nærmer oss St.Hansbroa. Jeg ber Mari stoppe, jeg vil nemlig legge turen om Knabben på veien hjem!

Mari blir ikke særlig overrasket, og jeg går opp Kjevlingen mens Mari drar hjem. Når jeg er halvveis, hører jeg lyden av et helikopter. Og der er det igjen, ambulansehelikopteret. Er det øvelse eller redningsaksjon? 

Jeg kan ikke lenger se helikopteret, tar et bilde av Ulverud Klatrepark før jeg fortsetter mot Knabben. Lyden fra helikopteret er ikke særlig behagelig. Det bråker noe helt forferdelig! 

Vel oppe på Knabben skjønner jeg at det er en øvelse. Tenker det er fint at de øver her oppe. Så langt denne våren har det vært tre redningsaksjoner her, og det er godt at man vet hvordan ting skal gjøres noe det først skjer noe. Trening er bra-selv om det medfører mye støy! 

Jeg avslutter bloggposten med et par bilder fra Knabben og er glad for at det ble en tur hit i dag, også! 

16.05.21

Klokka er halv åtte, det regner, og det er bare syv grader ute. Mer fristende å bli liggende i senga enn å gå ut denne morgenen. Men det er tid for årstidsskildring, så da er det bare å stå opp! 
Så fort jeg er ute, forsvinner tankene om senga. Det er jo bare så deilig å være ute! 

Siden sist gang er våren kommet mye lenger – selv om temperaturene har vært lave. Gresset utenfor blokka har fått den klare og friske grønnfargen, og det er nok regnet som i stor grad har bidratt til dette. 

Et kjapt blikk mot hjørnet av blokka viser at påskeliljene jeg satte i fjor, nå står i blomst. 
De kom sent, men godt. Neste helg er det jo pinse, og siden jula varer frem til påske, så kan jo også påsken vare frem til pinse – med alle sine påskeliljer.

Jeg går bortover mot skogen, og der ser jeg den. Bare helt herlig! Den står der med sine hvite klokkeformede og velduftende blomster blant de grønne bladene. Liljekonvallen. 
Det latinske navnet, Convallaira, betyr liljen i dalen, og i England kalles blomsten Lily of the Valley. 

Det er så grønt og fint i skogen nå. Husker mamma sa at det aldri var så mange ulike grønnfarger i naturen som det det var om våren. Det ser jeg selv også, grønne planter, grønne løvtrær og grønne åkre. Vakkert! 
Når jeg går ute nå, i skogen, tenker jeg at jeg går i naturens katedral der veggene er formet av grønne løvtrær, løvtrær som også danner et slags tak der de møtes langt der oppe, over stien. 

Vel ute av skogen møter jeg brenneslene. De har en vakker grønnfarge nå, og egentlig burde jeg plukke dem og bruke dem i mat nå som de er så små. 
Det vil være smart å bruke gummihansker under plukkingen, og når jeg kommer hjem, må jeg vaske dem i rikelig med kaldt vann. Jeg må så koke opp vann, og legge brenneslene oppi det kokende vannet. De vil falle sammen ganske raskt, dette vil ta knekken på brenningen, og jeg må etter dette legge dem raskt over i kaldt vann. 
Neslene kan da brukes som spinat. Mamma laget alltid brenneslesuppe og brenneslestuing. Kortreist, sunn og billig mat! For meg blir det i denne gang med tanken…

Heggen blomstrer for fullt nå. Jeg lar brenneslene stå, men jeg vil ta med meg noen kvister hegg på hjemveien, Hegg i en vase sammen med et flagg, er alltid en syttendemaidekorasjon hos meg. Heggen sammen med regn og andre planter gir en helt spesiell og deilig lukt her jeg går. 

På vei mot Batteriet ser jeg at det er kommet flere blomster enn det det var sist gang. Her er det mye knollerteknapp, blomstene er lilla og rosa, men ganske små i alt bladverket. 

Jeg ser skogsfiol, den er så fin med sin klare blålilla farge der den står i skogkanten. 
Smørblomsten – eller engsoleien, var der også sist gang, men nå er det masser av den. 

Jeg ser at de aller fleste løvtrærne har fått sitt grønne bladverk nå, men det er en type trær der bladene ennå ikke har sprunget ut. Det er asken. Mamma pleide å si at dersom ask kom før lønn, ble sommeren skjønn. Kom lønn før ask, ble det bare plask. Skal jeg tro på det, blir det mye regn i sommer, så da velger jeg å se bort fra dette vårtegnet! 

På Batteriet finner jeg de første markjordbærblomstene. Markjordbær får meg til å tenke på mine besteforeldre som bodde på Hedemarken. I Vallset, like overfor gården deres, var det et stort markjordbærsted. Tror det var bestefar som viste meg dette stedet og som lærte meg å tre jordbærene på gresstrå. Jeg kan nesten ikke tenke meg noe som er mer sommer enn et strå med markjordbær! Men det må nok vente ennå noen uker. 

På Batteriet er det også einer. Det er det mange steder, men det er ikke alltid du finner bær på eineren. Her er det imidlertid mye bær, men de er grønne og må få stå et år til. 
Einerbær er egentlig kongler, grønne det første året, og blåsvarte det andre året. Jeg plukker dem når de er blåsvarte, og tørker dem ved å legge dem i et glass eller i en boks. Når de er tørre, knuser jeg dem med en morter og bruker dem som krydder i viltretter. 
Man kan også lage sirup, karameller (treak) og te av einerbær, og de kan brukes som krydder i øl og dram. Bruksområdene er altså mange, det samme er navnene på denne veksten. Den kalles foruten einer for brisk, brake, sprake og bruse. 

På Batteriet finner jeg også masser av furukongler og furublomster. Vakkert begge deler, på hver sin måte! 

Her oppe er det også nyperoser, foreløpig uten knopp og blomster, og det samme gjelder for blodstorknebben. 

Men rødhyllen, den står nå i full blomst. Den kunne egentlig ha egnet seg som en hageplante, den! 

Som så ofte ellers, må jeg ta noen utsiktsbilder her oppe fra før jeg legger turen hjemover igjen. Utsikten er fin også i regn og tåke. 

Hadde jeg gått her i morgen, til samme tid, ville flagget ha vært reist her. Jeg tenker det er veldig fint at flagget heises på Batteriet. 

Turen hjemover går ganske raskt. Jeg har begynt å fryse på hendene, og det skal bli godt å komme hjem igjen. Jeg stanser bare for å plukke med meg noen kvister med hegg og en liten bukett liljekonvall. 
Ved inngangen til blokka blir jeg ønsket velkommen av blomster i urnene. 

Inne setter jeg en vase med liljekonvall på bordet. Heggen setter jeg i en vase ute, og sammen med den kommer det et flagg i morgen. 

På terrassen har jeg plantet ut noen asters og tre solsikker. Jeg har hentet grener i skogen, og bundet dem sammen øverst. Tanken min er at solsikkene skal vokse seg høye og holde seg oppe ved hjelp av grenene. Det er ikke sikkert det går, men jeg prøver i alle fall. Jeg skal også sette en plante i urnen sammen med solsikkene. 

Ellers har jeg kjøpt inn et par planter, men den store plantefesten får jeg ta når det blir sol og varmere i været. 

Ønsker dere alle en god syttende mai! 

08.05.21

Klokka er halv åtte, det er lørdag, og sola skinner inn på soverommet. Vi skal gå tur idag, og jeg tenker jeg vil overraske Trond med deilig turmat. Jeg fikk oppskrift på fylte horn av Elisabeth, en tidligere kollega, og jeg setter gjærdeigen før jeg gjør noe annet. 
Jeg trakter en kopp kaffe og koser meg med frokost og nyheter mens deigen heves. 
Jeg har aldri laget horn før, men jeg har sett mamma gjøre det. Hun laget hvetehorn som vi hadde med på biltur. Da hadde vi jordbærsyltetøy og rømme ved siden av. 

Mine horn lages av hvetemel og sammalt hvete, og de skal fylles med ost og skinke. Deigen deles i tre, åtte horn i hver del, og de første fyller jeg med ost og skinke + persille. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De neste åtte tilsetter jeg også min yndlingssaus, Ajvar.

Når jeg skal lage de siste åtte, har jeg ikke mer skinke igjen. Jeg sjekker kjøleskapet og ser at jeg har en røkt kjøttpølse. Denne skjærer jeg i skiver, og det holder til åtte horn. Sammen med kjøttpølse tilsetter jeg ost og en dæsj ketchup. Jeg skjønner at det er uante muligheter her, neste gang skal jeg prøve meg på ost, skinke og pesto. 

Etter hvert våkner Trond, tror nok han våkner av den gode lukten av nystekte horn. Men vi kan ikke dra på tur med en gang, vi må vente til alle hornene er stekt- og helst litt avkjølt.

Trond pakker sekk – sitteunderlag, gassbrenner, gassboks, vannflasker, kaffe, kaffekjele og kopper. Vi har ikke noe sjokolade, hadde vi hatt det, hadde det også blitt med i sekken. Og jeg, da? Jeg fyller rumpetaska med nystekte horn!

Klokka tolv er vi klare for tur. Jeg må bare ta et bilde av løvetannen i bakken rett utenfor blokka. En vakker blomst, allikevel ikke særlig populær. Jeg tenker den er flott så lenge den holder seg borte fra hager og plener. 

Første mål for turen er Knabben. Jeg må jo innom der slik at jeg får skrevet meg inn i boka.Vi velger den tøffeste oppstigningen i dag, men det er min favoritt. Jeg synes heller ikke det er det tøffeste alternativet. Det er rett nok ganske så bratt flere steder, men velger vi det som skal være den nest tøffeste, den som starter her vi bor, går det oppover hele tiden, fra skritt nummer en. I den tøffeste varianten er det mer variert. 
 

Snart forlater vi lysløypa, og der ligger svabergene. De er spesielle- og enorme. Trond mener det er isen som har gjort dette. Spesielt er det i alle fall, og svært vakkert. Litt bratt, også.

Snur vi oss, ser vi mot Drammen. 

Løfter vi blikket igjen, ser vi Knabben til venstre og Lilleknabben til høyre.Fortsatt et stykke igjen! 

Til høyre for oss ligger et furutre. På avstand kan det se ut som om det er et av vinterens ofre, men det viser seg at det er et offer for det jeg vil kalle vandalisme. Det er neppe grunneieren som har felt dette treet. Det er felt med øks, tror jeg, og til hvilken grunn, og med hvilken rett? 
Er det slik at folk tror de bare kan felle trær?

Når svabergene er krysset, er det tre større stigninger før vi når Lilleknabben. Innimellom er det noen deilge bortoverstrekninger, og på en av disse strekningene, fant jeg i går et rådyrbein. Lurer på hvordan det har havnet her? 

I dag er det borte, og vi fortsetter oppover. Vi er kommet til den første strekningen med tau, og Trond tar et bilde av meg på vei oppover. 

Etter dette taustrekket, er det ikke langt igjen til Lilleknabben. Må innom den, også. 

Lilleknabben ligger lavere enn Knabben, men den er like vakker, og utsikten er like god. På begge steder er det svaberg som leder rett ned i avgrunnen. Litt skummel, lurt å holde seg borte fra kanten. 
Jeg har flere ganger hatt med meg skoleklasser hit opp, både fra barneskole og ungdomsskole. Vi har alltid vært minst to voksne, og vi forteller på forhånd hva vi kommer opp til og at de må holde seg unna kanten. Det har alltid gått bra. 
 

Det er ofte øvelser med redningshelikopter her oppe, og det er godt, for det skjer ulykker her. Så langt denne våren er tre personer blitt hentet ned helikopter, alle tre har skadet beinet etter fall her oppe. Jeg har aldri hørt at noen har falt utenfor, men det har skjedd i årenes løp at noen har valgt å gå utfor kanten. 

På Lilleknabben ligger en liten tørrtrehund. Han spør hvor vi skal og lurer på om vi har det bra i det fine været. Det har vi jo, vi spør om han vil bli med oss videre mot Nerdammen, men han vil bli værende her slik at han kan hilse på andre som kommer forbi.

Nå er det ikke langt igjen til Knabben. Vi stikker oppom, jeg skriver meg inn i boka- tur nummer 71 er i boks. Jeg må selvsagt ta et par bilder her også.

Vi fortaler Knabben og går videre mot Aslakkane. Vi går først nedover og så oppover. På vei opp fra den lille kløfta går vi forbi en naturlig mur. Det ser i allefall ut som en mur, og jeg synes det er så fint å gå her. Vakker natur! 

På vei mot Aslakkane går vi over to klopper, og ved klopp nummer to, er det svært idyllisk, synes jeg. Tror det heter Høymyr her. 

Nå er vi snart på Aslakkane. Dette er et helt spesielt sted, på flere måter. Det er en helt spesiell natur her, vannet renner over svaberg og skaper minifosser. 

Steiner, som vi tror en gang er kommet med isen, ligger spredt utover svabergene. Har aldri sett noen lignende, jeg. Her kunne vi ha tatt lunsjen vår, men vi skal videre. vi har jo tenkt oss i retning Nerdammen.

Men vi har tid til en liten hvil. En minihvil.

Vi går bort til blåstikrysset ,og går nå nedover,  i retning Vashella. Etter en stund skal vi forlate blåstien og ta til venstre. Det er ikke lett å få øye på denne stien, men det er en liten steinrøys der vi skal ta av. Stien er lite brukt, og den er ganske så unnselig sammenlignet med blåstiene. 

Jeg tenker ofte på hvordan vi kan ta vare på stier som ikke brukes av mange. De kan jo bli borte! Mitt forslag er å legge turorientering til disse stiene. Gjør man det, vil stien bli oppgått, og folk vil ble kjent med den slik at de vil bruke den også året etter. 
Vi har hytte på Skrim, og etter å ha hatt hytte der siden 1996, har jeg blitt kjent med nye stier på grunn av turorientering. Stier jeg bare har gått forbi tidligere, stier jeg ikke har sett. Stier som jeg også har gått i etterkant.
Slik kan det bli her også! 
 

Denne unnselige stien går nedenunder Hoggsfjell, og den tar oss i retning Nerdammen. Når du først har funnet den, er den ganske grei å følge helt til du kommer til et hogstfelt. Der stopper den helt opp! 

Jeg er selv datter av en skogbruker, og jeg har forstått det slik at man alltid har plikt til å rydde stier etter hogst, men det er mulig jeg ikke har rett i dette. Her er det i alle fall ikke ryddet opp. Jeg har appen min, GeoViewer, og jeg kan ved hjelp av den orientere meg i terrenget. Stien er med på kartet, og jeg kan se i hvilken retning den går. Noen ganger er vi på høyre side av den, andre ganger på venstre, men vi ser den ikke. 
Etter en stund, etter hogstfeltet, kommer vi inn på stien igjen, og den tar oss til Flatdammen ved Solbergbekken. 

Flatdammen er en liten dam, tror ikke den er særlig dyp. Den ligger bare plutselig der, som en del av bekken. Her kan vi også krysse bekken. 

Også her går bekken over svaberg, like vakkert som på Aslakkane. Men det er mer vann her, og ikke mulig å krysse tørrskodd over alt. Da vi gikk her sist gang, krysset vi lenger ned og måtte at av oss skoene for å kunne komme over. 

På den andre siden av bekken tar vi en lunsjpause. Tenker at dette er et fantastisk fint sted å slå seg ned for en natt eller to. Vi ser det er noen som har campet her, to sykler og en tarp vitner om det. Vi nøyer oss med å koke kaffe og å nyte de deilige hornene jeg laget på morgenen i dag. Tusen takk, kjære Elisabeth!

Etter en lang og deilig pause, pakker vi sammen og går mot Nerdamsveien. Vi ville nok vanligvis ha gått til Nerdammen, men nå er jeg helt fed up with vinter og snø. Jeg var der oppe for for et par dager siden, og der lå isen fortsatt på vannet. Så på Facebook i går at isen er gått på Gravningen, og da må vi bare gå dit. 

Herlige, nydelige Gravningen, ett av mine favorittvann. Her er mesteparten av isen borte!
Så godt å se vann igjen! 

Hadde jeg ikke allerede hatt en hytte på Skrim, vill jeg ha hatt en hytte her,  ved Nerdammen eller ved Marivann. Så vakkert! 

Men vi får nok heller nyte en telt- eller hengekøyeovernatting her slik vi gjorde i påsken i fjor. Dagsturer har vi mange av i dette flotte terrenget. 

Nå er det på tide å komme seg hjemover, og vi tar stien som starter ved den grå hytta ved parkeringsplassen. Vi følger etter hvert Gravningenbekken nedover, og det er fint gå på en ordentlig sti igjen. 
To syklister kommer nedover. Vi slår av en prat, og det viser seg at det var de som hadde campet oppe ved Flatdammen. Er så glad når jeg møter ungdom som har fått øynene opp for hva naturen kan gi av opplevelser!

Etter en stund kommer vi ned til Nerdamsveien og følger den til vi kommer til lysløypa.

Etter tre og en halv time er vi hjemme igjen, 11,5,kilometer. En fin tur! 

I skrivende stund sitter jeg på terrassen og skriver. Nyter livet og en forsmak på sommeren. Livet er herlig!

03.05.21
Da er vi kommet til mai, og som vanlig, går jeg ut klokka halv åtte. Det er åtte grader, og det oppleves litt fuktig. Tror det har regnet litt i løpet av natten. Det er meldt regn fremover, i to- tre dager, og det er helt supert for dem som er ferdig med våronna. Er vel ikke så mange av dem, men… Det er uansett fint for alt som spirer og gror, og ikke minst for å redusere skogbrannfaren. 
 

Våren er ganske sen nå.. Med unntak av fire dager i midten av april har vi hatt lave temperaturer, og på hytta er det fortsatt førti cm med snø! 
 

Men det har vel skjedd noe siden forrige årstidsskildring? 

Som du ser på bildet utenfor blokkene, er det blitt grønnere. Det er ikke nødvendig med noe plenklipp ennå, men det grønnes for hver dag. Med litt regn nå blir det nok ikke lang tid før gressklipperen er i bruk. 

Jeg går ikke langt før jeg ser nye vårtegn. Løvetannen har vært i blomst en stund allerede. Den er en lite populær blomst, i alle fall dersom den slår seg til på plenen, men den er jo vakker, da!

Liljekonvallen er på vei. Det har skjedd flere ganger at denne blomstrer i begynnelsen av mai, men i år vil den nok ikke blomstre før nærmere syttende mai. 

Jeg går videre, lytter til fuglesangen mens jeg går. Den er ganske intens, og jeg ser to duer som er klare for et romantisk eventyr. Jeg ser også et ekorn som løper oppover en trestamme. Herlig!
Trærne er grønne nå. Bjørka spratt tyvende april. Merker på både øyne og nese at den er i rute! 

Etter som jeg nærmer meg Batteriet, er det flere og flere treslag som står i knopp eller i blomst. Heggen er i knopp, mens lønnetreet og rødhyllen blomstrer. 

På Batteriet er det også blitt mye grønnere, og løvtrærne tar litt av utsikten. Men bare litt. Herfra er det flott utsikt uansett. 

Jeg synes det er veldig fint her oppe. Liker steinmuren som ble anlagt som del av Batteriet. 

Her oppå er det også vårtegn. Storknebben liker seg her, både blodstorknebben og stankstorknebben.  Det samme gjør nyperoser. Vi må nok vente en stund før de blomstrer, men da vil de pryde omgivelsene, spesielt blodstorknebben og nyperosene. Stankstorknebben er mer anonym med sine små rosa blomster.

Jeg snur og går hjemover igjen. På vei hjem ser jeg den første smørblomsten, jeg ser korsknapp, og jeg ser vinterkarse. 

Like før jeg kommer hjem, finner jeg også årets første marianøkleblom. Det ser ikke ut som om den har våknet helt ennå, eller kanskje den er litt lei seg? 

Vel hjemme igjen tar jeg et bilde av påskeliljer jeg satte i fjor, det skal også være noen perleblomster der. Dumt at jeg satte løkene bak blokkene, det er ikke mye sol der, og det tar ennå litt tid før de kommer til å blomstre. 

Jeg må også gi en liten rapport fra soverommene der jeg har asters og solsikker i ventemodus. Håper det snart er slutt på nattefrost slik at jeg kan plante dem ut. Solsikkene vokser med stor fart, og gleder seg til å komne i jorda! 

Chilliplantene vokser veldig bra! Regner med at jeg kan sette også dem ut etter hvert. 

Til slutt noen bilder fra terrassen. Har kjøpt et par nye grønne planter til krukkene. De jeg hadde i fjor, klarte seg ikke gjennom vinteren. 

Men jeg har fortsatt en av fjorårets planter, skal gi den en sjanse, men tror ikke den klarer seg, den heller. Den er brun utenpå, men grønnere inni, så det kan jo hende det går bra! 

Gressløken kommer fint, og den har fått selskap av persille. 

I skrivende stund sitter jeg på terrassen, det har begynt å regne. Deilig å kunne sitte under tak og høre regndråpene slå mot taket! 

En fin mai fra meg til deg! Måtte temperaturen stige snart! 

28.04.21

Klokken halv elleve møtes Inger, Mari og jeg til dagens gode gjerning- vi skal plukke søppel! 
Jeg er godt vant med dette, plukket søppel hvert år som barn /ungdom da jeg var med i 4H. Som ansatt i skolen i førti år, har jeg i de fleste årene plukket sammen med elever.
Og nå, som AFP’er plukker jeg søppel sammen med løvinner i Lions Club Rød Skogfrue. 

Utstyrt med søppelsekker og hansker setter vi i gang. Vi har valgt å plukke søppel langs veien mellom Årbogen og Stenseth.

Vi starter ved en parkeringsplass og er forundret over hvor mye søppel folk kvitter seg med. Det er mye plast, ødelagte drikkebokser, emballasje fra gatekjøkkenmat og snusbokser. 

Ved busstoppene er det munnbind og enda flere snusbokser. Langs veien finner vi også et langt metallrør, et bilsete og enda mere plast. Svært mye plast! I tillegg kommer ulike glassflasker som har inneholdt vin, sprit eller konjakk. 
 

Et par steder finner vi svarte søppelsekker fulle av søppel. Det er også ødelagte sekker slik at mye søppel ligger strødd rundt. Her er det altså noen som har fraktet søppel hjemmefra – i søppelsekker – og dumper det i skogen. Helt utrolig! 
 

Vi plukker i tre timer, og vi fyller atten sekker med søppel, i tillegg kommer noen store ting som vi ikke får lagt i sekkene. 

Nå kommer jeg med en oppfordring til alle som leser dette: 
Ta med deg en pose og et par hansker når du går tur. Dersom vi plukker med oss det søppelet vi finner, vil vi alle kunne bidra til et renere og triveligere lokalmiljø! 
 

Etter endt plukking inviterer Inger på lunch, veldig koselig! Vi sitter ute da vi ikke føler oss helt rene nok for sofaen inne. Etterpå bærer det rett hjem og inn i dusjen! Klær og sko havner i vaskemaskinen! 
 

Må også takke Drammen kommune for at de kommer og henter sekkene! 

27.04.21

Det er tirsdag morgen, klokka er litt over syv. Det er fristende å ligge litt lenger, men sola skinner og skogen kaller. Jeg står opp, tar på meg turtøy, og går ut i den kjølige luften. Det er ikke helt sommertemperaturer ennå, nei, men snart vil jeg være både varm og svett. 
Fuglene er glade for å se meg, i alle fall kan det jo tolkes slik der jeg blir tatt imot med fuglesang og kvitter så fort jeg kommer inn i skogen. Det krasler i tørt løv, det er svarttrosten som er på jakt etter godbiter. Duer og kjøttmeis holder seg høyere oppe, i trærne, men det er ikke vanskelig å høre dem der de kurtiserer andre av samme art. 
 

Det er godt å komme ut, synes jeg. Jeg angrer aldri på å ha stått opp når jeg først er ute! 
Jeg blir ganske enkelt i godt humør av å være ute! 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Snart er jeg på Knabben og kan – som alltid- beundre den flotte utsikten. 

Men denne gangen er jeg ikke her for å nyte utsikten, etter å ha skrevet meg inn i boka og notert tur nr 61, bærer det nedover igjen. Jeg har jo satt nytt Knabbenmål- 150 turer i løpet av året, og med 61 nå er jeg i god rute.

Hjemme er det tid for frokost, nyheter og kryssord. Morgenkos i godstolen. 

Klokka elleve møter jeg Mari utenfor blokka, og vi skal i dag gå en tur i lavlandet. Vi går lysløypa mot Åssiden, og vi møter flere på vår vei. Spesielt hyggelig er det å møte Helle, en tidligere kollega av meg. Hun har vært lærer for guttene våre, Øystein og Arnar, og det blir litt mimring der vi står i lysløypa, med god avstand og uten klemming. Sammen med henne går også Hanna, datteren til en felles kollega av Helle og meg. Veldig fint å treffe dem igjen, begge to. 
 

Snart er det tid for lunch, og vi finner oss et fint sted ovenfor lysløypa. Alltid godt å spise ute! 

Når vi kommer til stedet der Kjørsterudjuvet begynner, velger vi stien som går ned til Åssiden videregående skole. Det er så fint å gå her, langs Kjøsterudbekken. 

Snart deler stien seg, jeg spør Mari hvilken vei hun vil gå, det er det samme for henne, og da velger jeg alternativet som tar oss gjennom kirkegården. Synes det er fint å se det lille kapellet, minnelunden og den velstelte kirkegården. Fredelig og godt å gå her. 

Vi kommer ned i Rosenkrantzgata, går mot Solbergelva og krysser hovedveien. 

Turen vår går videre langs riksveien, helt til vi kommer til rundkjøringa. Der tar vi ned til industrifeltet. Å gå langs hovedveien er kjedelig. 

Å gå ned til et industrifelt høres heller ikke særlig spennende ut, men her skjuler det seg nemlig en skatt. Når vi kommer ned mot Isachsen, følger vi en sti langs en bekk, nemlig Ulverudbekken. Den renner ut i elva her, og her ved bekken starter skatten. 

Langs denne stien er det veldig frodig, og det er mange ulike trær her. Det er selje, ask, hegg, or og lind. Kanskje enda flere. Det er ikke så lett å skille dem fra hverandre på denne tiden av året. 
To av trærne vil heller ikke skilles fra hverandre; de er som et kjærestepar som slynger seg om hverandre. Herlig! 

Nå er vi kommet ned til båthavna. Her ligger flotte båter klare til å nyte livet på elva. 

Mari må ta et bilde nedover elva før vi går oppover langs havna, og så videre langs Herstrømsbukta. 

Langs havna er det satt opp lykter, og jeg må bare ta et bilde av lykta som er dekorert ved hjelp av en tusj. Det er jo ikke helt pent å gjøre slikt, noen vil til og med kalle det hærverk, men jeg synes det er litt morsomt da. 

Det er lite vann i elva nå, og jeg hopper ned på stranden og plukker med meg noen steiner. 
Mari og jeg lager et hjerte, denne gangen av stein. Vi har laget ett av høstløv tidligere. Hjertet er vårt symbol på vår kjærlighet til naturen. Naturen har betydd veldig mye for oss det siste året, den har gitt oss håp og glede i koronatiden.

Vi følger Herstrømsbukta til vi kommer opp til riksveien. Her finner vi mange vakre vårtegn. Noe av det første som møter oss, er gullstjerna. Gullstjerna er vanlig på Østlandet og i Trøndelag, og den vokser gjerne sammen med hvitveis, 

Bekkeblom er også en av vårblomstene. Den er vanlig i hele landet, og du finner den langs bekker, elever og på fuktige steder. 

På turen vår finner vi også andre vårtegn. Løvverket blir grønt, Rødhyllen slår snart ut i blomst, og lønnetrærne blomstrer allerede. 

Men det fineste av alt, som jeg nå skal vise Mari, er lerketrærne nede ved Herstørmsbukta. Jeg gikk her for to uker siden, det var for tidlig, og jeg er veldig spent når vi nå nærmer oss lerketrærne. Kommer vi til rett tid? Har de nye nålene begynt å vise seg? 
Lerketreet feller nemlig nålene om høsten, bare konglene sitter igjen i vinterhalvåret. 
Det viser seg at timingen er perfekt. Ganske enkelt helt vakkert! 

Vi forlater nå Herstrømbukta, og går langs riksveien, over jordet, og så ned til Fallagsøya og elva. 

Det er svært vakkert nede ved elva, og vi er kommet til et område som brukes mye av folk i nærmiljøet. Det er deilig å bare sitte her og se elva renne sakte mot Drammensfjorden. 

Området er barnevennlig, og Trond og jeg var her sammen med Leon sist uke. Her kunne han – og vi! – tegne i sanden, og Leon kunne klatre i trærne. Alltid like populært, det! 

Jeg skrev at det skjulte seg en skatt nedenfor industrifeltet, og med skatt mener jeg området fra møtet med Ulverudbekkens utløp til vi nå forlater Fallagsøya. Hele området er så vakkert, synes jeg.

Jeg tar et siste bilde av strandbredden før vi går over riksveien igjen, via Herstørm og opp til lysløypa. 

Vi tar lysløypa tilbake til Bergås terrasse, og på veien ser vi årets første sopp, en morkel. Nok et vårtegn! 

Vi gikk rolig og brukte litt over tre timer på turen. Turen er på litt over elleve kilometer, og kan virkelig anbefales andre! 

25.04.21
Hva er vårens vakreste eventyr? 
Den kan være ulike ting, alt etter hvem du spør. Den første hestehoven, blåveisen eller en tur i skogen. En venn av meg deltok i Holmenkollstafetten hvert år, og den ble kalt vårens vakreste eventyr. Men for meg er det noe helt spesielt, nemlig vedhogst! 

Vedhogst er et vårlig fenomen, og vi begynner så fort snøen tillater det. Her er det akkurat passe med snø nå, og nattens kuldegrader sørger for at vi kan gå på skaren. Helt perfekt!

Vedhogst er fysisk arbeid, der vi begge jobber hele tiden. Trond bruker motorsaga, feller trærne og kubber dem. Jeg fjerner alle kvister, og stabler kubbene slik at de er lette å hente når veien blir farbar senere på våren. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er så tilfredsstillende å se veden ligge der, etter endt dagsverk. Dagen etter fortsetter vi, og det samme skjer neste helg. 

En gang uti mai er all snøen borte, og da er det tid for kløyving. Vi kjører først all veden til hytta, og så starter Trond kløyvingen. Det er da min jobb å stable veden, og jeg er veldig fornøyd når jeg ser de flotte stablene med ved, stående rundt omkring.
Trond kløyver det meste for hånd, det er hardt arbeid, og slegge og kile kan være gode hjelpemidler dersom kubbene er veldig store, 

Noen ganger hender det at broren min er i nærheten med traktor og kløyver, og når han kommer innom, da går det fort unna! Vi kunne ha kløyvet all veden på denne måten, men Trond liker altså det fysiske arbeidet, og han vil gjerne ta det fortløpende, ikke vente til det passer for broren min. Men uansett, det er godt når han kommer da det er mye ved som skal kløyves! Vi bruker ved hele høsten og vinteren her, varmekabler og varmepumpe er ikke mulig på ei hytte uten strøm. 

Tidligere deltok vi på veddugnad på gården før vi startet på hytta. Nede i bygda forsvinner jo snøen tidligere enn her oppe. Da var vi samlet, broen min, svigerinnen min, Trond og jeg. Noen ganger var også søsteren min med, pappa også. Og mamma, hun stekte vafler til oss da det var tid for å ta en pause. Vi brukte alle ved til oppvarming den gangen. Nå går det langt mindre ved da vi bor i leilighet uten mulighet for vedfyring. Mamma og pappa lever ikke lenger, så de skal heller ikke ha ved. Vi deltar derfor ikke lenger på disse dugnadene, men minnene er der. Gode minner. 

På gården stables veden i svære sekker. Det er viktig å få de første lagene i bunnen fine slik at det blir plass til mest mulig i hver sekk. Jeg pleide å hoppe opp slik at jeg lå oppå kanten av stativet sekken var festet til. Da rakk jeg ned med armene slik at jeg fikk stablet veden best mulig også nederst. Husker jeg var øm i mageregionen etter endt arbeidsdag. Det var ikke akkkurat noen behagelig arbeidsstilling! 
En gang tok broren min tak i beina mine og kunne da ha kastet hele meg oppi sekken. Bare på skøy, selvsagt. 

Men dette var en digresjon. Tilbake til dagen i dag. Etter frokost skal vi ut igjen, nye trær skal felles, trærne skal kvistes og kubbes, og kubbene skal stables langs veien. Gleder meg til en ny dag med vårens vakreste eventyr!