27.04.21
Det er tirsdag morgen, klokka er litt over syv. Det er fristende å ligge litt lenger, men sola skinner og skogen kaller. Jeg står opp, tar på meg turtøy, og går ut i den kjølige luften. Det er ikke helt sommertemperaturer ennå, nei, men snart vil jeg være både varm og svett.
Fuglene er glade for å se meg, i alle fall kan det jo tolkes slik der jeg blir tatt imot med fuglesang og kvitter så fort jeg kommer inn i skogen. Det krasler i tørt løv, det er svarttrosten som er på jakt etter godbiter. Duer og kjøttmeis holder seg høyere oppe, i trærne, men det er ikke vanskelig å høre dem der de kurtiserer andre av samme art.
Det er godt å komme ut, synes jeg. Jeg angrer aldri på å ha stått opp når jeg først er ute!
Jeg blir ganske enkelt i godt humør av å være ute!
Snart er jeg på Knabben og kan – som alltid- beundre den flotte utsikten.
Men denne gangen er jeg ikke her for å nyte utsikten, etter å ha skrevet meg inn i boka og notert tur nr 61, bærer det nedover igjen. Jeg har jo satt nytt Knabbenmål- 150 turer i løpet av året, og med 61 nå er jeg i god rute.
Hjemme er det tid for frokost, nyheter og kryssord. Morgenkos i godstolen.
Klokka elleve møter jeg Mari utenfor blokka, og vi skal i dag gå en tur i lavlandet. Vi går lysløypa mot Åssiden, og vi møter flere på vår vei. Spesielt hyggelig er det å møte Helle, en tidligere kollega av meg. Hun har vært lærer for guttene våre, Øystein og Arnar, og det blir litt mimring der vi står i lysløypa, med god avstand og uten klemming. Sammen med henne går også Hanna, datteren til en felles kollega av Helle og meg. Veldig fint å treffe dem igjen, begge to.
Snart er det tid for lunch, og vi finner oss et fint sted ovenfor lysløypa. Alltid godt å spise ute!
Når vi kommer til stedet der Kjørsterudjuvet begynner, velger vi stien som går ned til Åssiden videregående skole. Det er så fint å gå her, langs Kjøsterudbekken.
Snart deler stien seg, jeg spør Mari hvilken vei hun vil gå, det er det samme for henne, og da velger jeg alternativet som tar oss gjennom kirkegården. Synes det er fint å se det lille kapellet, minnelunden og den velstelte kirkegården. Fredelig og godt å gå her.
Vi kommer ned i Rosenkrantzgata, går mot Solbergelva og krysser hovedveien.
Turen vår går videre langs riksveien, helt til vi kommer til rundkjøringa. Der tar vi ned til industrifeltet. Å gå langs hovedveien er kjedelig.
Å gå ned til et industrifelt høres heller ikke særlig spennende ut, men her skjuler det seg nemlig en skatt. Når vi kommer ned mot Isachsen, følger vi en sti langs en bekk, nemlig Ulverudbekken. Den renner ut i elva her, og her ved bekken starter skatten.
Langs denne stien er det veldig frodig, og det er mange ulike trær her. Det er selje, ask, hegg, or og lind. Kanskje enda flere. Det er ikke så lett å skille dem fra hverandre på denne tiden av året.
To av trærne vil heller ikke skilles fra hverandre; de er som et kjærestepar som slynger seg om hverandre. Herlig!
Nå er vi kommet ned til båthavna. Her ligger flotte båter klare til å nyte livet på elva.
Mari må ta et bilde nedover elva før vi går oppover langs havna, og så videre langs Herstrømsbukta.
Langs havna er det satt opp lykter, og jeg må bare ta et bilde av lykta som er dekorert ved hjelp av en tusj. Det er jo ikke helt pent å gjøre slikt, noen vil til og med kalle det hærverk, men jeg synes det er litt morsomt da.
Det er lite vann i elva nå, og jeg hopper ned på stranden og plukker med meg noen steiner.
Mari og jeg lager et hjerte, denne gangen av stein. Vi har laget ett av høstløv tidligere. Hjertet er vårt symbol på vår kjærlighet til naturen. Naturen har betydd veldig mye for oss det siste året, den har gitt oss håp og glede i koronatiden.
Vi følger Herstrømsbukta til vi kommer opp til riksveien. Her finner vi mange vakre vårtegn. Noe av det første som møter oss, er gullstjerna. Gullstjerna er vanlig på Østlandet og i Trøndelag, og den vokser gjerne sammen med hvitveis,
Bekkeblom er også en av vårblomstene. Den er vanlig i hele landet, og du finner den langs bekker, elever og på fuktige steder.
På turen vår finner vi også andre vårtegn. Løvverket blir grønt, Rødhyllen slår snart ut i blomst, og lønnetrærne blomstrer allerede.
Men det fineste av alt, som jeg nå skal vise Mari, er lerketrærne nede ved Herstørmsbukta. Jeg gikk her for to uker siden, det var for tidlig, og jeg er veldig spent når vi nå nærmer oss lerketrærne. Kommer vi til rett tid? Har de nye nålene begynt å vise seg?
Lerketreet feller nemlig nålene om høsten, bare konglene sitter igjen i vinterhalvåret.
Det viser seg at timingen er perfekt. Ganske enkelt helt vakkert!
Vi forlater nå Herstrømbukta, og går langs riksveien, over jordet, og så ned til Fallagsøya og elva.
Det er svært vakkert nede ved elva, og vi er kommet til et område som brukes mye av folk i nærmiljøet. Det er deilig å bare sitte her og se elva renne sakte mot Drammensfjorden.
Området er barnevennlig, og Trond og jeg var her sammen med Leon sist uke. Her kunne han – og vi! – tegne i sanden, og Leon kunne klatre i trærne. Alltid like populært, det!
Jeg skrev at det skjulte seg en skatt nedenfor industrifeltet, og med skatt mener jeg området fra møtet med Ulverudbekkens utløp til vi nå forlater Fallagsøya. Hele området er så vakkert, synes jeg.
Jeg tar et siste bilde av strandbredden før vi går over riksveien igjen, via Herstørm og opp til lysløypa.
Vi tar lysløypa tilbake til Bergås terrasse, og på veien ser vi årets første sopp, en morkel. Nok et vårtegn!
Vi gikk rolig og brukte litt over tre timer på turen. Turen er på litt over elleve kilometer, og kan virkelig anbefales andre!
