Fin tur i deilig vår- med nybakte horn fylte med ost og skinke

08.05.21

Klokka er halv åtte, det er lørdag, og sola skinner inn på soverommet. Vi skal gå tur idag, og jeg tenker jeg vil overraske Trond med deilig turmat. Jeg fikk oppskrift på fylte horn av Elisabeth, en tidligere kollega, og jeg setter gjærdeigen før jeg gjør noe annet.
Jeg trakter en kopp kaffe og koser meg med frokost og nyheter mens deigen heves.
Jeg har aldri laget horn før, men jeg har sett mamma gjøre det. Hun laget hvetehorn som vi hadde med på biltur. Da hadde vi jordbærsyltetøy og rømme ved siden av.

Mine horn lages av hvetemel og sammalt hvete, og de skal fylles med ost og skinke. Deigen deles i tre, åtte horn i hver del, og de første fyller jeg med ost og skinke + persille.

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

De neste åtte tilsetter jeg også min yndlingssaus, Ajvar.

Når jeg skal lage de siste åtte, har jeg ikke mer skinke igjen. Jeg sjekker kjøleskapet og ser at jeg har en røkt kjøttpølse. Denne skjærer jeg i skiver, og det holder til åtte horn. Sammen med kjøttpølse tilsetter jeg ost og en dæsj ketchup. Jeg skjønner at det er uante muligheter her, neste gang skal jeg prøve meg på ost, skinke og pesto.

Etter hvert våkner Trond, tror nok han våkner av den gode lukten av nystekte horn. Men vi kan ikke dra på tur med en gang, vi må vente til alle hornene er stekt- og helst litt avkjølt.

Trond pakker sekk – sitteunderlag, gassbrenner, gassboks, vannflasker, kaffe, kaffekjele og kopper. Vi har ikke noe sjokolade, hadde vi hatt det, hadde det også blitt med i sekken. Og jeg, da? Jeg fyller rumpetaska med nystekte horn!

Klokka tolv er vi klare for tur. Jeg må bare ta et bilde av løvetannen i bakken rett utenfor blokka. En vakker blomst, allikevel ikke særlig populær. Jeg tenker den er flott så lenge den holder seg borte fra hager og plener.

Første mål for turen er Knabben. Jeg må jo innom der slik at jeg får skrevet meg inn i boka.Vi velger den tøffeste oppstigningen i dag, men det er min favoritt. Jeg synes heller ikke det er det tøffeste alternativet. Det er rett nok ganske så bratt flere steder, men velger vi det som skal være den nest tøffeste, den som starter her vi bor, går det oppover hele tiden, fra skritt nummer en. I den tøffeste varianten er det mer variert.

Snart forlater vi lysløypa, og der ligger svabergene. De er spesielle- og enorme. Trond mener det er isen som har gjort dette. Spesielt er det i alle fall, og svært vakkert. Litt bratt, også.

Snur vi oss, ser vi mot Drammen.

Løfter vi blikket igjen, ser vi Knabben til venstre og Lilleknabben til høyre.Fortsatt et stykke igjen!

Til høyre for oss ligger et furutre. På avstand kan det se ut som om det er et av vinterens ofre, men det viser seg at det er et offer for det jeg vil kalle vandalisme. Det er neppe grunneieren som har felt dette treet. Det er felt med øks, tror jeg, og til hvilken grunn, og med hvilken rett?
Er det slik at folk tror de bare kan felle trær?

Når svabergene er krysset, er det tre større stigninger før vi når Lilleknabben. Innimellom er det noen deilge bortoverstrekninger, og på en av disse strekningene, fant jeg i går et rådyrbein. Lurer på hvordan det har havnet her?

I dag er det borte, og vi fortsetter oppover. Vi er kommet til den første strekningen med tau, og Trond tar et bilde av meg på vei oppover.

Etter dette taustrekket, er det ikke langt igjen til Lilleknabben. Må innom den, også.

Lilleknabben ligger lavere enn Knabben, men den er like vakker, og utsikten er like god. På begge steder er det svaberg som leder rett ned i avgrunnen. Litt skummel, lurt å holde seg borte fra kanten.
Jeg har flere ganger hatt med meg skoleklasser hit opp, både fra barneskole og ungdomsskole. Vi har alltid vært minst to voksne, og vi forteller på forhånd hva vi kommer opp til og at de må holde seg unna kanten. Det har alltid gått bra.

Det er ofte øvelser med redningshelikopter her oppe, og det er godt, for det skjer ulykker her. Så langt denne våren er tre personer blitt hentet ned helikopter, alle tre har skadet beinet etter fall her oppe. Jeg har aldri hørt at noen har falt utenfor, men det har skjedd i årenes løp at noen har valgt å gå utfor kanten.

På Lilleknabben ligger en liten tørrtrehund. Han spør hvor vi skal og lurer på om vi har det bra i det fine været. Det har vi jo, vi spør om han vil bli med oss videre mot Nerdammen, men han vil bli værende her slik at han kan hilse på andre som kommer forbi.

Nå er det ikke langt igjen til Knabben. Vi stikker oppom, jeg skriver meg inn i boka- tur nummer 71 er i boks. Jeg må selvsagt ta et par bilder her også.

Vi fortaler Knabben og går videre mot Aslakkane. Vi går først nedover og så oppover. På vei opp fra den lille kløfta går vi forbi en naturlig mur. Det ser i allefall ut som en mur, og jeg synes det er så fint å gå her. Vakker natur!

På vei mot Aslakkane går vi over to klopper, og ved klopp nummer to, er det svært idyllisk, synes jeg. Tror det heter Høymyr her.

Nå er vi snart på Aslakkane. Dette er et helt spesielt sted, på flere måter. Det er en helt spesiell natur her, vannet renner over svaberg og skaper minifosser.

Steiner, som vi tror en gang er kommet med isen, ligger spredt utover svabergene. Har aldri sett noen lignende, jeg. Her kunne vi ha tatt lunsjen vår, men vi skal videre. vi har jo tenkt oss i retning Nerdammen.

Men vi har tid til en liten hvil. En minihvil.

Vi går bort til blåstikrysset ,og går nå nedover, i retning Vashella. Etter en stund skal vi forlate blåstien og ta til venstre. Det er ikke lett å få øye på denne stien, men det er en liten steinrøys der vi skal ta av. Stien er lite brukt, og den er ganske så unnselig sammenlignet med blåstiene.

Jeg tenker ofte på hvordan vi kan ta vare på stier som ikke brukes av mange. De kan jo bli borte! Mitt forslag er å legge turorientering til disse stiene. Gjør man det, vil stien bli oppgått, og folk vil ble kjent med den slik at de vil bruke den også året etter.
Vi har hytte på Skrim, og etter å ha hatt hytte der siden 1996, har jeg blitt kjent med nye stier på grunn av turorientering. Stier jeg bare har gått forbi tidligere, stier jeg ikke har sett. Stier som jeg også har gått i etterkant.
Slik kan det bli her også!

Denne unnselige stien går nedenunder Hoggsfjell, og den tar oss i retning Nerdammen. Når du først har funnet den, er den ganske grei å følge helt til du kommer til et hogstfelt. Der stopper den helt opp!

Jeg er selv datter av en skogbruker, og jeg har forstått det slik at man alltid har plikt til å rydde stier etter hogst, men det er mulig jeg ikke har rett i dette. Her er det i alle fall ikke ryddet opp. Jeg har appen min, GeoViewer, og jeg kan ved hjelp av den orientere meg i terrenget. Stien er med på kartet, og jeg kan se i hvilken retning den går. Noen ganger er vi på høyre side av den, andre ganger på venstre, men vi ser den ikke.
Etter en stund, etter hogstfeltet, kommer vi inn på stien igjen, og den tar oss til Flatdammen ved Solbergbekken.

Flatdammen er en liten dam, tror ikke den er særlig dyp. Den ligger bare plutselig der, som en del av bekken. Her kan vi også krysse bekken.

Også her går bekken over svaberg, like vakkert som på Aslakkane. Men det er mer vann her, og ikke mulig å krysse tørrskodd over alt. Da vi gikk her sist gang, krysset vi lenger ned og måtte at av oss skoene for å kunne komme over.

På den andre siden av bekken tar vi en lunsjpause. Tenker at dette er et fantastisk fint sted å slå seg ned for en natt eller to. Vi ser det er noen som har campet her, to sykler og en tarp vitner om det. Vi nøyer oss med å koke kaffe og å nyte de deilige hornene jeg laget på morgenen i dag. Tusen takk, kjære Elisabeth!

Etter en lang og deilig pause, pakker vi sammen og går mot Nerdamsveien. Vi ville nok vanligvis ha gått til Nerdammen, men nå er jeg helt fed up with vinter og snø. Jeg var der oppe for for et par dager siden, og der lå isen fortsatt på vannet. Så på Facebook i går at isen er gått på Gravningen, og da må vi bare gå dit.

Herlige, nydelige Gravningen, ett av mine favorittvann. Her er mesteparten av isen borte!
Så godt å se vann igjen!

Hadde jeg ikke allerede hatt en hytte på Skrim, vill jeg ha hatt en hytte her, ved Nerdammen eller ved Marivann. Så vakkert!

Men vi får nok heller nyte en telt- eller hengekøyeovernatting her slik vi gjorde i påsken i fjor. Dagsturer har vi mange av i dette flotte terrenget.

Nå er det på tide å komme seg hjemover, og vi tar stien som starter ved den grå hytta ved parkeringsplassen. Vi følger etter hvert Gravningenbekken nedover, og det er fint gå på en ordentlig sti igjen.
To syklister kommer nedover. Vi slår av en prat, og det viser seg at det var de som hadde campet oppe ved Flatdammen. Er så glad når jeg møter ungdom som har fått øynene opp for hva naturen kan gi av opplevelser!

Etter en stund kommer vi ned til Nerdamsveien og følger den til vi kommer til lysløypa.