Det er søndag ettermiddag, og vi sitter nå på Kielferga som skal ta oss til Oslo. For to uker siden tok vi fly fra Oslo til Malaga sør i Spania, og etter et døgn der, bodde vi en uke i en nasjonalpark litt lenger inn i landet. Det var ganske avsides, nærmeste lille by, med noen få forretninger, lå 5 kilometer unna. Vi var derfor helt avhengig av å leie bil den uken vi var der.
Omgitt av en flott og spektakulær natur ble det mange minneverdige opplevelser og fine turer på oss den uken.
Bildene er tatt i nasjonalparken, og det å bade i denne innsjøen var bare helt fantastisk!
Det ble også turer til blomsterbyen Castril med et flott turområde.
For ikke å snakke om Guadix der mange bodde inne i fjellet. Kun litt av huset var på utsiden.
Hvis du vil lese og se mer fra disse stedene, kan du se egne bloggposter om nasjonalparken og byene Malaga, Castril og Guadix.
Da en uke var gått, forlot vi huset vi leide utenfor den lille byen Pozo Alcon. Vi leverte bilen i Jaen, og satte oss på en buss som tok oss til Madrid. Vi forlot oliven- og mandeltrær, og kjørte gjennom distrikt med masser av vinranker.
I Madrid gikk vi på et tog som tok oss til vakre San Sebastian helt nord i Spania. Byen ligger ved kysten, har to kjempefine strender, en stemningsfull gamleby og nydelig mat.
San Sebastian. Du kan se egen bloggpost også om denne byen.
Dagen etter tok toget oss først til Paris der vi tok oss fra en jernbanestasjon til en annen, og tok toget videre til Bordeaux. Denne byen skuffet oss, og vi dro videre dagen etter selv om vi hadde tenkt å være her to netter. Toget tok oss i Frankrike gjennom landskap med bugnende kornåkre, mange av dem var allerede tresket. Både i Spania, Frankrike og også i Tyskland er de fleste husene bygget i mur, men landskapet ble mer og mer likt det vi har hjemme da vi kom inn i Tyskland.
Vi tok toget videre til Mannheim i Tyskland, og der ble vi i to døgn. En trivelig by like ved Rhinen, med gode muligheter for shopping for søsteren min og meg. Det var godt å slappe av her, ikke dra videre dagen etter.
Mannheim. Byens kjennemerke, Wasserturm, det store vanntårnet, var et flott syn både på dag- og kveldstid.
Vi kunne ha reist direkte til Kiel herfra, men vi valgte å ta et døgn i Göttingen. Her følte vi at vi virkelig var kommet til Tyskland. En fin liten by med bindingverkshus, flere Gasthaus og en koselig torgplass med flere spisemuligheter i nærheten. Også her var det meget gode shoppingmuligheter. Det var også flere uterestauranter det Trond kunne slå seg ned mens Solveig og jeg tok vår shoppinggrunde.
Må for ordens skyld si at det ble lite shopping, mest titting!
Göttingen.
I Spania var det nesten ingen som ville snakke engelsk med oss, og spansk snakker ikke vi. Men vi klarte å kommunisere allikevel, det hjelper godt med fingerspråk og kreative bevegelser!
I Frankrike var det ikke noe problem å kommunisere på engelsk, men det interessante var, at vi merket at franskkunnskapene vi tilegnet oss på gymnaset, fortsatt lå der, gjemt et eller annet sted. De måtte bare hentes frem!
Vi snakker tysk rimelig bra, men vi har vi glemt mange ord. Tror nok at et fire ukers opphold i Tyskland ville ha vært nok til at vi igjen kunne snakke flytende tysk. Vi forstår jo nesten alt de sier, og flere og flere glemte ord kommer tilbake til overflaten.
Så kommer spørsmålet om det å reise med fly kontra det å reise med tog. Vi kunne fint ha reist fra Malaga til Kiel på fire dager, men det hadde blitt fire lange dager med reising. Med fly tar det bare fem timer, og vi får jo ferjeturen Kiel-Oslo i tillegg til togturen vår. Så tidsmessig er det ikke noe som slår fly.
Å sitte fem timer på fly, er skikkelig kjedelig, synes jeg. Fem timer på tog, det er noe helt annet. Det er mye å se på, det er mer komfortabelt, og også mer sosialt dersom vi får seter som er stilt mot hverandre. Fem timer går fort, og et par dager satt vi hele ti timer på tog eller buss til sammen. Med en bok, et strikketøy eller en mobiltelefon var ikke dette noe problem i det hele tatt.
Jeg vil også trekke frem geografikunnskapene. Spesielt på de tyske togene var det gode kart på skjermen, og vi fikk en fin repetisjon av hvor byer ligger i forhold til hverandre.
Hva så med kjøp av billetter? Søsteren min er veldig flink til å finne frem på nettet, hun lastet opp apper og fikk etter hvert en ganske god oversikt. Trond og jeg kom etter, og snart fikk vi kjøpt Interrailbillett og lagt den inn i appen Rail Planner. Her planla vi reisene våre, la dem inn i Interrailpasset, og når vi hadde gjort dette et par ganger, gikk det lekende lett. Men det var en del frustrasjon før vi kom skikkelig i gang.
I Spania og Frankrike måtte vi også ha plassbilletter, og de måtte vi kjøpe på stasjonen. Det gikk egentlig greit det også, men det ble jo en ekstra kostnad. I Paris kom vi for sent til toget vi hadde bestilt, måtte nemlig stå 40 minutter i taxikø, og toget var gått da vi kom til den andre jernbanestasjonen. Men dette gjorde ikke noe, vi fikk nye plassbilletter uten å måtte betale noe ekstra.
Nå sitter vi altså på Kielferga, og i morgen er vi hjemme igjen. Vi kan se tilbake på en kjempefin ferie med masser av opplevelser!
En av byens flotte strender- og et bilde av Solveig og Trond.
Flotte, ærverdige bygg overalt. Dessuten veldig godt tilrettelagt for gående og syklister. Sykkelveier atskilt fra der fotgjengerne går.
Ikke uventet måtte jeg innom en av katedralene i byen. Nydelig musikk akkompagnerte min vandring her inne. Så fredelig og stemningsfullt!
Som alltid tenner jeg lys i slike katedraler. Et lys for dem jeg savner.
San Sebastian er kjent for sin gode mat. Byen blir faktisk betegnet som en gastronomisk perle. Vi fikk erfare dette, ankom vår utvalgte restaurant klokka ni om kvelden, og fikk vite at vi nok måtte regne med å vente tretti- førti minutter på å få bord.
Vi bestilte et glass rødvin, og stilte oss opp ved et av de høye ventebordene. Det gikk ti minutter, tyve, tretti, førti og femti minutter. Det gikk en time og litt til, og da endelig, var det vår tur til å få bord. Vi hadde da kun spist lunsj den dagen, og nå skulle det bli godt med mat. Vi bestilte tapasretter, og fikk de mest velsmakende retter du kan tenke deg! Det beste av alt var kjøttet som ble servert på en seng av fintrevne rotgrønnsaker. Noe av det beste jeg har smakt!
Dessverre var vi så sultne at vi helt glemte å ta bilder av dette utsøkte måltidet! Men vi spiste jo lunsj dagen etter, og her kommer noe av det vi lunne velge blant denne dagen:
Velsmakende omelett.
Masser av herlig tapasnadder! (Bildet er tatt av Solveig.)
Kroketter og choritzopølse.
Champignon og skinke. (Bildet er tatt av Solveig.)
Og – dersom vi gjerne ville avslutte med en is, var det nok å velge mellom!
Et par siste bybilder.
Selvsagt også et blomsterbilde
og enda ett!
Jeg avslutter denne bloggposten med et bilde fra stedet der vi bodde. Vi hadde en leilighet med tre senger, kjøkken og bad. Rent og pent, og veldig sentralt. Kan så absolutt anbefales!
Guadix er en by i provinsen Granada. Går du rundt i den sørlige delen av byen, vil du se skorsteiner som stikker opp fra bakken. Hva i all verden et dette?
Det viser seg at Guadix er en by der mange boliger er bygget inne i huler i fjellene. Det er rundt 2000 huleboliger, og rundt 3000 mennesker har sitt tilholdssted der. I tillegg er det mange som bruker dem som ferieboliger.
Det er antatt at de første boligene ble laget på 1600-tallet.
De ble gravd ut av mennesker, og dette var ikke så veldig vanskelig takket være den myke bergarten, sandstein.
I dag er husene modernisert, og de har alt man kan ønske av faciliteter.
Det fine med disse boligene er at de har en konstant temperatur på 18-20 grader. Det er svalt og godt når temperaturen om sommeren nærmer seg førti grader.
Jeg må jo selvsagt også ta med et par blomsterbilder fra området.
Nå har vi vært en uke her utenfor Pozo Alcon, og vi starter hjemreisen i morgen. Det blir en lang reisedag med bil, buss og tog, og går alt som planlagt, vil vi være i San Sebastian i morgen kveld. Skjærer det seg, vil vi kanskje være på vei mot Barcelona!
Hva skal vi gjøre i dag? Jo, vi drar til Castril. Det er en liten by i provinsen Granada.
Vi vet ikke så mye om byen på forhånd, men vi vet at det er en vakker sti ved elva og at det er en statue på toppen av fjellet, sentralt i byen. Vi vet også at det er marked på fredager og at det er okseløp i august. Men i dag er det torsdag, det er juni, og det et derfor ikke noe marked og selvsagt heller ikke noe okseløp i gatene.
Også her er det en oppdemmet innsjø, og demningen er gigantisk.
Vi ønskes velkommen av et blomsterhav. Tror nesten aldri jeg har sett maken. Det er blomster overalt, ikke bare utenfor ett hus eller i èn gate. Fargerikt og vakkert!
Byen har også en kirke, og jeg sender en tanke til min venninne Ann-Britt i det jeg trer inn i denne.
Like ved kirken er byens turistkontor. Det er egentlig stengt pga siestaen, men hun som sitter der, hjelper oss allikevel. Hun forklarer hvor vi skal gå for å komme ned til elva, og hun forteller at vi må kjøpe billetter både for elveturen og dersom vi vil gå opp til byens store statue. Vi kan komme tilbake klokka seks for å kjøpe sistnevnte billett dersom vi ønsker det.
Vi går ned mot elva, og noe av det første som møter oss, er denne kaktusen.
Her er vi kommet ned til elva, det er svalt her nede, idyllisk og spektakulært. Jeg lar bildene tale for seg selv.
Det er lagt ned mye arbeid for at turister skal få oppleve denne idyllen, og det er helt greit at man må betale for å gå her, tenker jeg.
Det er mange hull i fjellet her, en fin plass for fugler å bygge sine reir.
Trond sjekker temperaturen på vannet. Det er forfriskende kaldt, for å si det sånn.
Her krysser vi elva, det er en hengebro, og det svaier godt når vi går på den. Herlig!
Snart går vi inn i en liten grotte, det er temmelig mørkt her inne, og det er godt å komme ut igjen på den andre siden.
Jeg tar et siste bilde av elevidyllen før vi går oppover til byen igjen. Turen opp igjen er ganske krevende, det er varmt i sola, men snart er vi oppe i byen igjen.
Tilbake i byen må vi nå ta en avgjørelse. Skal vi vente i litt mer enn fire timer før vi kan gå opp til fjellet? Vi tar en lett lunsj bestående av spansk omelett, ost og skinke, og bestemmer oss for å vente.
Det er rart med disse siestaene, de er svært lange her, synes jeg. Flere steder har vi opplevd at ting stenger klokka tolv, og forblir stengt til klokka seks.
Vi bruker tiden til å gå rundt i gatene, det blir en ny stopp, denne gangen med kaffe og is, og slik går timene.
Her kan du se byen litt ovenfra, med byfjellet som krones av statuen.
Enda flere blomster!
Klokka er seks, vi får kjøpt billetter, og det viser seg at selve turen starter i et lite museum ved turistkontoret. Det er derfor ikke mulig å komme opp utenom åpningstid, for å si det sånn. Kanskje like godt, det – hadde ikke vært så smart å gå opp her i den verste solsteiken.
På vår vei opp- og ned igjen- ser vi rester etter forsvarsverk fra den tiden araberne holdt til her.
Snart er vi oppe, og kan ta statuen i nærmere øyesyn. Det er en Jesusstaue, og Jesus er vendt mot byen.
Her ser vi ned på byen, den er ikke stor, men det er den koseligste byen vi har sett så langt. Kan så absolutt anbefale et besøk her!
Klokka er åtte, og vi går ut i den svale sommerkvelden. Rundt 25 grader, tenker jeg. Det føles som om en deilig sommervind stryker meg forsiktig på armen. Nydelig!
Jaen, provinsen vi bor i, er kjent for sin olivenproduksjon.
Vi bor omtrent 900 meter over havet, og her dyrkes det oliven. Det gjorde det også da vi var på godt over 1000 meters høyde.
Oliven kan ikke spises rett fra treet. Etter at de er blitt høstet, må de gjennom en modningsprosess med salt og lut før de er velsmakende.
Det er oliven så langt øyet kan se.
Oliventrær kan bli veldig gamle. Det sies at de kan bli mellom 2000 og 3000 år gamle. I Kroatia skal det være et tre som er 1600 år gammelt og som fortsatt bærer frukt.
I området det vi bor, produserer man også mandler. Mandler vokser vilt i flere sydlige land, men her dyrkes de.
Jeg vet ikke hva denne blomsten heter, men den er veldig fin med sine tusen så blomster som del av rosetten.
Når den visner, ser den slik ut!
Det er valmuer her også, en her og en der. En skikkelig fargeklatt!
Det er en gulgrønn fargeklatt her også.
Det er en gul en
og en knall grønn fargeklatt. Rosmarin!
Her kommer nok en hvitfarget blomst. Den har jeg aldri sett før.
Her kommer et eksempel på den mer stikkende sorten!
Og her kommer enda flere pigger!
Klokka nærmer seg nå halv ti, og vi går tilbake til huset vi leier. Det overrasker oss litt at det ikke er mørkere. På Kreta der vi har pleid å feriere, blir det tidlig mørkt om kvelden. Vi avslutter kvelden med et glass hvitvin på terrassen. Herlig!
Det er tirsdag, vårt første dag i Pozo Alcón, og vi er klare for å utforske området. Først vil vi se Embalse delbar Bolera, en stor innsjø i nærheten.
Vi parkerer bilen ved veien og går mot innsjøen.
Snart kommer vi til en steintrapp, og på toppen ligger et lite hus. Kan minne om de små kapellene det er så mange av på Kreta, men dette er ikke noe kapell. Det er bare et lite murhus med noe skrot inni. Litt skuffende akkurat det for meg som hadde ventet noe annet. Men det er jo heller ikke noe kors på taket.
Men innsjøen er vakker, den er nesten helt turkis, og som dere ser, er vannstanden lav. Hva kan det komme av, tro?
Dette er årsaken. En kjempesvær demning, og vannet tappes ved behov.
Nedenfor demningen er det en dyp ravine, og i den en elv som renner nedover. Det er ikke lov for turister å gå ned her så vi får studere den bare på avstand.
Vi går langs kanten et stykke, her er det furutrær og sypresser. Dette er kongler fra en sypress, dekorert av fargerikt lav.
Fikentrær er det også, men fruktene er ikke modne ennå. Vi smakte på en, men den var ikke god.
Vi forlater dette området og kjører videre, på den andre siden av innsjøen. Her er det flotte turmuligheter. Vi velger en av dem, og bestemmer oss ganske raskt for å dra tilbake hit senere.
Starten er tung, en skikkelig oppoverbakke, tilrettelagt for rullestolbrukere.
Etter to hundre meter er vi oppe, og kan nå gå innover. Og mye oppover igjen hvis vi ønsker det! Stien vi ser i dalbunnen her, skal vi ta en annen dag.
Nå går vi inn i en liten dal som viser seg å være en skikkelig idyll.
En liten elv renner langs stien, vannet er krystallklart, og gir gode vekstforhold til det som er rundt. Grønt, frodig og vakkert!
En kjempesvær stein er i ferd med å falle ned på stien, men det klarer jeg å forhindre takket være min styrketrening!!!
Idyllen fortsetter, skulle ønske du kunne høre vannet som risler, akkompagnert av sikadenes sang.
Skulle ønske du også kunne kjenne de gode duftene, ikke minst fra denne urten, rosmarin. Så fort vi kommer nær planten, spres den gode duften til omgivelsene.
Planten kattehale har ikke noen spesiell duft, men vakker er den!
Vi har ikke med noe vann denne gangen, heller ikke noe å spise. Vi snur derfor etter et par kilometer, men er sikre på at vi skal tilbake!
Når vi kommer til den siste biten, den som er tilrettelagt for rullestolbrukere, tenker jeg at det bør være gode bremser på rullestolen! Her er det nemlig like bratt nedover som det var bratt oppover da vi gikk her!
Det er ikke i Malaga vi skal tilbringe dagene i Spania. Vi skal videre til det vi tror er byen Jaen.
Vi har lest om Jaen på forhånd. En by med rundt 100 000 innbyggere, shoppingsentre og mye å finne på. Nå er ikke jeg den som pleier å bruke tiden på shoppingsentre, men det er jo greit å vite at det er i nærheten. Restauranter, puber, etc. Dette blir bra!
Vi skjønner jo at vi skal bo litt utenfor byen da vi har fått oppgitt at det tar 30 minutter å gå til sentrum.
Som alle bloggere vet, tar det tid å skrive en bloggpost. Nå skal jeg ta en liten snarvei. Søsteren min, Solveig, har allerede skrevet om dette på Facebook:
Morsomt å reise til steder man aldri har vært før – også om det starter med litt «klabb og babb». Vi skulle til et lite ferieparadis i nærheten av en spansk nasjonalpark. Stedet heter Country Club Ibipozo. Adressen skulle være Carretera De La Bolera KM 5, Pozo Alcon «in the city of Jaén-Spain».
Vi klikket oss inn da vi bestilte for flere måneder siden, deretter forholdt vi oss til de nevnte beskrivelsene vi fikk på e-post. Jeg reagerte litt på at jeg ikke klarte å finne det eksakt på kartet, men pytt, pytt: Vi skulle til Jaén og kunne ta det derfra.
Da vi gikk av toget i byen og fikk tak i en drosje, reagerte sjåføren rart og lurte på om vi virkelig skulle kjøre drosje så langt. Stedet lå nemlig ikke i «Jaén city, men i Jaén district/provins. Det var 12 mil unna!
Da ble det leiebil. Vi hadde ikke kjørt langt før det begynte å pipe på dashbordet. Spanske beskjeder kom og gikk så kjapt at vi ikke fikk googlet ordene som poppet opp på datskjermen foran rattet. Kunne det være noe med det ene hjulet eller dekket?
Det var tryggest å stoppe. Ting så normalt ut, og vi fortsatte nervøst. Vi nærmet oss Pozo Alcon, men kunne ennå ikke finne stedet på kartet; fikk bare treff på en flyplass et annet sted: Jerez lufthavn utenfor Cadiz. Et forsøk på å ringe stedet og fortelle at vi kom sent, førte bare til at vi forsto vi skulle bo i hus fire og at nøkkelen ville ligge på bordet. Mer fikk vi ikke ut av den spansktalende verten.
Men plutselig dukket Avenida La Bolera opp som et alternativ på kartet. Vi tok sjansen på at det var korrekt – og kom frem. Og her er det helt fint! Men vi bor altså ikke i Carretera De La Bolera, og definitivt ikke i nærheten av byen Jaen! Og bilen? Den går fortsatt. Det kan ha vært en beskjed om litt for lite lufttrykk i ett dekke. Vi håper det.
Så her er vi altså. In the middel of nowhere, ca 1000 meter over havet. Nærmeste landsby er 5 kilometer unna, litt over 4000 innbyggere. I landsbyen er det skoforretninger, et par steder der du kan kjøpe klær, en jernvareforretning, en bensinstasjon og to matvareforretninger. Her har vi det vi trenger!
Dessuten har vi
vakker og idyllisk natur en flott leilighet i to etasjer svømmebasseng fine turmuligheter og to hunder som fotfølger oss og det er helt stille
Vi kommer til å trives her! Men agenten i Herz var nok litt mer tvilende. Vi fikk pris for en dag og for en uke. En dag var ikke aktuelt da vi hadde måttet levere bilen dagen etter- i Jaen. Da ble det leiebil i en uke, og agenten i Herz sa da følgende:
Skal dere være der en hel uke? Åja, dere har kanskje familie dere skal besøke?
Vi ser vi trenger bilen for å kunne kjøpe mat- det tar nemlig mye mer enn tretti minutter å gå til landsbyen. Bilen tar oss også til utgangspunkt for flotte turer.
Agenten visste nok ikke at vi synes det er fint å bo et sted med så fine turmuligheter. Blir bra dette- selv om det ble noe helt annet enn det vi hadde sett for oss på forhånd.
Det er sen ettermiddag, og vi ankommer Malaga. Vi tar taxi fra flyplassen, orker ikke begynne å lete etter buss eller tog nå. Vi har bestilt leilighet i gamlebyen, og taxien kan derfor ikke ta oss helt frem.
Trond og jeg har vært her tidligere, for flere år siden, og det er artig å kjenne seg igjen. Der syklet vi. Der er parken jeg tok de fine bildene. Der er festningen – husker du vi syklet opp dit? Der er katedralen!
Vi går ned over Calle Granada, og snart finner vi leilighetsanlegget der vi skal bo. Men hvor er resepsjonen? Akkurat det hadde vi ikke sjekket, og vi finner ut at den er 250 meter unna. Solveig og Trond går for finne den, jeg blir igjen med koffertene.
Det går 10 minutter, 20 minutter – nå må de vel komme snart? Jeg ringer Trond for å sjekke, og får beskjed om bare å smøre meg med tålmodighet. De har ikke funnet den ennå…
10 minutter til, og kanskje enda 10 minutter. Jeg smører meg med enda litt mer tålmodighet. Så ringer Trond og ber meg sende et bilde av passet mitt. Da har de i alle fall funnet frem!
Det viser seg at Solveig etter hvert gikk litt hit og dit uten å se på kartet, slik jeg også av og til gjør, mens Trond åpnet en ny app og ba henne ta det med ro. Dette med et positivt resultat! Ta første til høyre, gå 10 meter rett frem, etc….
Leilighetsanlegget vårt ligger midt i bildet, Apartamentos Malaga Premium. Det ligger sentralt til i gamlebyen, og leiligheten er veldig fin, synes vi. Vi har et kjøkken, en dobbeltseng, en sovesofa, TV og et deilig bad. Rent og pent. Må være ypperlig for en langweekend!
Svært mange hotell har takterrasse med servering. Det gjelder også her vi bor. En gratis cocktail følger med leiligheten, og vi lurer på hva vi får.
Utvalget er rikholdig, og vi kan snart kose oss med drinker der jordbær og ananas gir drinkene en nydelig smak.
Nå er vi klare for å gå ut i den behagelige Malagakvelden.
Jeg vil gjerne bort til katedralen. Den er flottere om kvelden enn i dagslys, og vi har jo allerede fått en forsmak over bardisken på takterrassen.
Katedralen er altså så vakker og storslått!
Det er så fredelig og fint å gå her, og det er en aldeles nydelig duft som omgir oss. Men hvor kommer den fra?
Det står en helt fantastisk flott hawaiirosebusk like ved katedralen. Nesten et hawaiirosetre! Noe helt annet enn de blomstene vi kjøper hjemme.
Men den deilige duften kommer ikke herfra, det visste vi før vi gikk helt bort til den. Duften kommer nemlig fra duftranken som står like i nærheten. Den står bortgjemt inne i mørket, så det blir dessverre ikke noe bilde av den. Men jeg kan fortelle at også den er stor busk her nede!
Klokka er nå snart elleve, det yrer av liv i de smale gatene. Folk sitter og koser seg med mat og godt drikke denne deilige sommerkvelden. Vi kjenner at også vi begynner å bli sultne.
Vi stopper ved en italiensk restaurant, og kan snart nyte en velsmakende pizza.
Det begynner å bli sent, det har vært en dag med masser av inntrykk, vi skal reise videre i morgen, og vi går til bake til leiligheten. En uke i Spania ligger foran oss, før vi etter hvert starter hjemreisen – med tog gjennom Europa.
Det er søndag, og vi er klar for ferie! Innen kvelden kommer, er vi i Malaga, vårt første stopp på årets sommerferie. Men først skal vi til Oslo lufthavn.
Buss til Drammen, Flytoget derfra. Men denne gangen er det Buss for tog fra Drammen til Asker.
Vi ankommer busstoppet i Drammen, og der møtes vi av en veldig hyggelig mann i oransje vest. Han tar koffertene våre og plasserer dem i bussen.
Han henter også en kopp kaffe til meg mens vi venter. Service, tenker jeg!
Bussen tar oss til Asker. Her må vi ned noen trapper for å komme ned på plattformen. Det er sikkert en heis her også, men den ser vi ikke. Kofferten min er tung, men jeg tar tak i håndtaket, klar til å bære den ned.
Plutselig er en ny hyggelig mann der, også han i oransje vest. Han tar kofferten min, og loser oss på plass i toget.
Han tar også Trond sin koffert inn på toget!
En fin start på ferien vår! Slik service gjør at vi velger Flytoget også neste gang vi skal ut og reise! Fint med hyggelige og blide ansatte som gir kundene gode opplevelser!
Tenker det også er viktig at vi gir uttrykk for takknemlighet! Det var ikke mange som takket ham som satte koffertene inn i bussen – eller han som tok dem ut igjen.
