Det er tirsdag, vårt første dag i Pozo Alcón, og vi er klare for å utforske området. Først vil vi se Embalse delbar Bolera, en stor innsjø i nærheten.

Vi parkerer bilen ved veien og går mot innsjøen.

Snart kommer vi til en steintrapp, og på toppen ligger et lite hus. Kan minne om de små kapellene det er så mange av på Kreta, men dette er ikke noe kapell. Det er bare et lite murhus med noe skrot inni. Litt skuffende akkurat det for meg som hadde ventet noe annet. Men det er jo heller ikke noe kors på taket.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

 Men innsjøen er vakker, den er nesten helt turkis, og som dere ser, er vannstanden lav.
Hva kan det komme av, tro?

Dette er årsaken. En kjempesvær demning, og vannet tappes ved behov.

Nedenfor demningen er det en dyp ravine, og i den en elv som renner nedover. Det er ikke lov for turister å gå ned her så vi får studere den bare på avstand.

Vi går langs kanten et stykke, her er det furutrær og sypresser.
Dette er kongler fra en sypress, dekorert av fargerikt lav.

Fikentrær er det også, men fruktene er ikke modne ennå. Vi smakte på en, men den var ikke god.

Vi forlater dette området og kjører videre, på den andre siden av innsjøen. Her er det flotte turmuligheter. Vi velger en av dem, og  bestemmer oss ganske raskt for å dra tilbake hit senere.

Starten er tung, en skikkelig oppoverbakke, tilrettelagt for rullestolbrukere.

Etter to hundre meter er vi oppe, og kan nå gå innover. Og mye oppover igjen hvis vi ønsker det! Stien vi ser i dalbunnen her, skal vi ta en annen dag.

Nå går vi inn i en liten dal som viser seg å være en skikkelig idyll.

En liten elv renner langs stien, vannet er krystallklart, og gir gode vekstforhold til det som er rundt.
Grønt, frodig og vakkert!

En kjempesvær stein er i ferd med å falle ned på stien, men det klarer jeg å forhindre takket være min styrketrening!!!

Idyllen fortsetter, skulle ønske du kunne høre vannet som risler, akkompagnert av sikadenes sang.

Skulle ønske du også kunne kjenne de gode duftene, ikke minst fra denne urten, rosmarin. Så fort vi kommer nær planten, spres den gode duften til omgivelsene.

Planten kattehale har ikke noen spesiell duft, men vakker er den!

Vi har ikke med noe vann denne gangen, heller ikke noe å spise. Vi snur derfor etter et par kilometer, men er sikre på at vi skal tilbake!

Når vi kommer til den siste biten, den som er tilrettelagt for rullestolbrukere, tenker jeg at det bør være gode bremser på rullestolen! Her er det nemlig like bratt nedover som det var bratt oppover da vi gikk her!