Skogfruen, det er meg, men hva er egentlig en skogfrue? En frue som liker seg i skogen? Ja, jeg liker meg veldig godt i skogen, men betrakter meg ikke selv som en frue akkurat. Ikke nok med at jeg er en skogfrue, jeg er også rød skogfrue, og er det da en frue som holder til på venstresiden politisk og som liker seg i skogen?
Akkurat det kan gjelde for noen av oss røde skogfruer, men ikke for alle. Det hele hele startet for tyve år siden, i mai 2003. Da ble Lions Club Nedre Eiker Rød skogfrue dannet. Vi var 23 jenter – eller damer- som ønsket å bidra i samfunnet, vi ønsket å gjøre noe for andre. Hittil hadde fritiden i stor grad blitt benyttet til å følge opp egne barn og deres fritidsaktiviteter. Nå var barna blitt eldre, og vi hadde tid til andre ting.
Vi jobbet dugnader, vi solgte lodd, tulipaner og kalendere, og penger kom inn på konto. Det fine med Lions er at alle klubber har to ulike konti. Vi har en klubbkonto der alle medlemmer betaler en kontingent. Denne skal dekke alle administrative kostnader. Den andre kontoen, aktivitetskontoen, er for alle inntektsbringende aktiviteter. Her setter vi inn alt vi tjener på de ulike aktivitetene, og fra denne kontoen kommer alle våre bidrag, både kommunalt, nasjonalt og internasjonalt. Som du sikkert nå forstår, er det slik at alt vi får inn, går ut igjen til de prosjektene vi støtter. Det er altså ikke slik at noe av det går til administrasjon. I bloggposten Jenter på tur kan du lese mer om hva vi har bidratt med og hva vi har støttet økonomisk.
Alle Lionsklubber skal ha et navn, og vi ønsket å ha noe som kunne assosieres med kommunen vår. Den gang het den Nedre Eiker, og Nedre Eiker var orkidékommune nummer en i Norge. Etter sammenslåingen i 2020 er det Drammen som nå er det. I kommunen vår er det 23 ulike orkidéer, og en av de mest sjeldne, er rød skogfrue. Den ble for første gang funnet i Nedre Eiker, i 1949, det samme året som Lions fikk sin første klubb i Norge. Navnevalget var derfor ganske så enkelt: Lions Club Nedre Eiker Rød Skogfrue, senere bare Lions Club Rød Skogfrue. Kan jo også tilføye at vi var et knippe sjeldent flotte damer!
Vi avviklet klubben i juni i år, og i løpet av disse årene har vi hatt mange samlende aktiviteter, vi har hatt sosiale sammenkomster og turer, og mange nye vennskap er blitt dannet.
Selv om klubben ikke eksisterer lenger, er vi fortsatt røde skogfruer, og da jeg startet bloggingen, var det naturlig å gi den navnet Skogfruen.
NB! Bildet er tatt av Willy Skaret, og jeg har fått tillatelse til å bruke det.
Det er lørdag, vi står opp til nok en vakker dag. Sola er i ferd med å bryte gjennom, og himmelen har nydelige fargetoner i rosa, fiolett og blått.
I dag skal vi på marked, og da er det smart å være tidlig ute. Vi kan parkere hos ei som Torhild kjenner, så det er ikke noe problem. Men utpå dagen vil det være langt flere folk og langt flere biler i gatene og dermed vanskeligere å komme frem.
Først drar vi til Torhild, greit å møtes der da vi ikke helt vet hvordan vi skal komme oss til markedet. Torhild bor i et litt eldre hus, et hus med sjel, slik jeg ser det. Det er modernisert, men mye av det originale er også bevart. Jeg liker kjøkkenet hennes spesielt godt.
Torhild er glad i spansk keramikk, og ulike gjenstander i blått, grønt og gult pynter opp i stue og kjøkken. En dame i rød kjole tar tankene mine til en herlig flamencodans.
Torhild har en hage med blomster, kaktus og frukttrær. Her er appelsiner i overflod, husker jeg en gang spiste en appelsin fra et av trærne hennes. Det smakte aldeles nydelig. Appelsinene på bildet nedenfor må nok henge ennå en stund.
På markedet er det mye som frister. Det er selvsagt en del mikkmakk, det er et meget godt utvalg i fake-produkter, ikke minst vesker og klær. Men det er også mye annet, og det blir flere kjolekjøp i løpet av de to timene vi går her.
Må nevne Bjørn, da. Han er jo så snill og så tålmodig. Han kjører oss rundt, og mens vi går fra bod til bod, sitter han og venter med en kopp kaffe. Han kan jo ikke bare dra, for da må han kjøre helt tilbake for å hente oss. Ikke kan han ta seg en øl, heller, siden han er sjåfør.
Etter markedet drar vi tilbake til Torhild der vi nyter en velsmakende lunsj. Men aller først blir det en dukkert i bassenget. Helt herlig da det er svært varmt.
Jeg var hos Torhild for tolv år siden, og da fikk jeg drambuie og isbiter. Husker det var veldig godt, og det får vi servert til kaffen også denne gangen.
Litt senere på dagen, om kvelden, drar vi ned til Torrevieja. Vi tar en tur på strandpromenaden, og også her er det marked. Vi går relativt fort gjennom dette og finner en restaurant for å spise middag.
Vi bestiller ulike tapasretter, og til forrett det vi i Tyskland kaller Flammkuchen. Dessverre blir tapasen en skuffelse, men forretten, den smaker godt.
Siden tapasen ikke var så god, kan vi jo nyte en dessert etterpå….
Sola har nå gått ned, og mens vi har spist, er promenaden utenfor restauranten blitt dekket av tynne tepper med alskens varer vi kan kjøpe. Et godt utvalg i fake-produkter, for å si det sånn. Truser, vesker, klær, sko, solbriller….
Bølgene slår mot stranda, og skaper en god kveldsstemning.
I morgen drar Kjersti hjem, og dette er det siste fellesarrangementet vi har her nede. En fin avslutning på vår tid i Lions! Tusen takk til Torhild og Ann-Britt og Bjørn som så gjestfritt har tatt oss imot.
Og Inger og jeg, vi er heldige som skal være her enda noen dager. Pensjonister har det godt!
Klokka er bare halv åtte når jeg står opp på min første dag i Spania. Jeg setter meg ned med en kopp kaffe, og snart er Kjersti der: «Skal det være noe i kaffen?» «I kaffen, nei takk, men heller til kaffen,» sier jeg når jeg ser hva det er. Snakker om en fin start på dagen!
Kjersti er snart ute i bassenget, og så er det tid for en deilig frokost.
Etter frokost tar jeg en tur rundt huset. Hawaiirosene stor i full blomst, det samme gjør duftranken. Hjemme er dette potteplanter, her er det store busker. Hawaiirosen sprer glede med sin sterke farge, og duftranken sprer den nydeligste duft til omgivelsene.
Det er alltid så koselig å komme hit, og minnene strømmer på når jeg går rundt huset. Noen blomster og busker kommer tilbake hvert år, annet er nytt.
Foran kjøkkenvinduet, bak gitteret, er er noe av det jeg liker aller best, nemlig den koselige keramikkkassen. Her er det alltid urter, denne gang frodig persille og flott basilikum. For meg er dette typisk spansk.
I dag skal vi ned på stranda. Det blir fint for meg, har nemlig ikke vært på stranda denne sommeren. Har knapt hatt på meg bikini, og jeg er ikke det jeg kan kalles brun akkurat! Jeg var rett nok i Spania i sommer, men den gangen endte vi opp i en nasjonalpark 1000 meter over havet!
På vei ned til stranda går vi på en trebro med bambus på begge sider. Her er det stille og fredelig, men plutselig møtes vi av lyden av bølger som slår mot stranda. Herlig!
Ser vi utover, er himmelen blå. Snur vi oss, er den ikke fullt så blå, snarere ganske så truende. Heldigvis blåses skyene rett vei, og vi nyter livet i sola i flere timer.
Vi sitter i solstolene, og vi bader. 28 grader i vannet, bare helt herlig!
Litt trim må vi også ha, og her er det flere muligheter. Svømming, ulike ballspill eller rett og slett en gåtur på den endeløse sandstranden.
Etter noen timer er det smartest å dra hjem. En hud som av farge stedvis minnet mest om skummet melk, ligner nå litt mer på tynn sjokolademelk, og jeg er godt fornøyd!
Dagen avsluttes med en deilig middag, syv retter på kinesisk restaurant.
Vår første dag i Quesada avsluttes med en drink på takterrassen – helt nydelig å sitte ute i den fløyelsmyke natten!
Jenter ja, to over seksti og en over sytti. Kan vel kanskje ikke kalle oss jenter, lenger. Damer på tur, ville vel kanskje ha vært riktigere å si. Men som alle andre, vi føler oss jo ikke så gamle som det vi er! Det er tyve år siden vi startet en Lionsklubb, og i tyve år har vi har vi jobbet med kalendersalg og dugnader slik at vi har kunnet bidra med økonomisk støtte lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Vi avviklet klubben nå i juni, og avsluttet med å gi 50 000 til Nedre Eiker barne- og ungdomsteater, 50 000 til kommunenes demenskor og skiutstyr for 50 000 til Bua som låner ut utstyr til barn og unge. Resten av midlene vi hadde på konto, rundt 50 000 gikk til naboklubben slik at de igjen kan bidra til ulike aktiviteter i samfunnet. I tillegg til dette har vi hvert år støttet Betzy krisesenter, sansehage på Solberglia sykehjem, Lions’ førerhundskole, Kreftforeningen, sykehusklovnene,, og andre kommunale, nasjonale og internasjonale prosjekter.
Men etter tyve år er det stopp. Vi så etter hvert at vi ble færre og færre medlemmer, og som følge av dette, ble det mer og mer å gjøre på dem som var igjen. Det var derfor en lettelse da vi bestemte oss for å avvikle klubben som nå besto av ti medlemmer.
To av medlemmene har hus i Spania, i nærheten av hverandre, og nå skal vi altså på vår avslutningstur. Det passet til slutt bare for tre av oss, i tillegg til de to i Spania.
Klokka er seks når jeg står opp denne dagen. Tåka ligger tykk, men sola kan skimtes over tåkehavet.
En og en halv time senere møtes vi tre i Drammen, Inger, Kjersti og jeg. Vi skal ta flytoget, men det er buss for tog til Asker. Det gjør ikke noe, som alltid er det god service, og vi får en kopp kaffe mens vi venter. En stor takk til Flytogets ansatte som alltid er hyggelige og behjelpelige med bagasje og det man ellers måtte trenge hjelp til.
Etter litt venting i Asker, er vi godt plassert på flytoget. Som alltid på ferietur, starter ferien allerede på flyplassen. Et glass med vin er en god start, og humøret er på topp!
Etter tre og en halv time i lufta blir vi hentet av Torhild på flyplassen i Alicante. Hun kjører oss hjem til Ann-Britt der stor gjestfrihet og en aldeles nydelig lunsj venter oss.
Som du ser av det ene bildet, har vi også en hane i kurven. Bjørn er den perfekte vert, og det tar ikke lang tid før en herlig Aperol Spritz blir servert.
Snart senker natten seg- vel ikke helt riktig, men mørket kommer. Kvelden er bare helt nydelig, fortsatt over tyve grader, men vi går tidlig til sengs.
Inger og Torhild drar hjem til Torhild, mens Kjersti og jeg blir her hos Ann-Britt og Bjørn. I morgen venter en dag på stranda og middag i Torrevieja. Heldige er vi som har gode venner i Spania!
Men hva er en god morgen? Det er nok veldig individuelt.
En god morgen er for meg å komme meg ut, gjerne i syvtiden. Det er å kjenne den friske luften, å nyte stillheten og å se sola som sniker seg inn mellom de rette trestammene som omkranser stien jeg går på.
En god morgen er å se en flott bjørkestamme.
En god morgen er å se en bringebærkvist som har tatt på seg høstkjolen allerede.
En vakker kjole i ulike rødtoner.
En god morgen er å komme hjem igjen, og glede seg til en kopp kaffe og frokost.
En god morgen er å gå ut på terrassen, å se på den vakre himmelen og vite at dette blir en fin dag.
Det er lørdag, og jeg har vært på hytta to dager allerede. Kom opp torsdag, og da bar det rett til skogs. Til kantarellsskogen. Det er nemlig kantareller overalt. Jeg ser først noen gule flotte sopper som ønsker meg velkommen. Like etterpå ser jeg noen ovenfor der jeg står, så nedenfor og til høyre for meg. Fantastisk! Tror aldri jeg har plukket så mye som det jeg har gjort dette året!
Nå er fryseren nesten full, jeg har ikke plass til mer, for snart kommer elgkjøttet som også skal ha plass. Men jeg har sønner og svigerdøtre som liker sopp men som ennå ikke har plukket noe. Skjemmer dem bort, de får soppen ferdig frosset og kan bare tine den og steke den i panna. Men det er jo litt hyggelig å kunne skjemme dem bort, da, slik de lever i sine travle hverdager.
Mens jeg, jeg får naturopplevelsen i tillegg til soppen!
I går plukket jeg enda mer sopp, og på ettermiddagen kom Trond opp. Vi hadde en fin ettermiddag, etterfulgt av en koselig kveld ved bålpanna. Stjernehimmel og måneskinn. Nydelig!
I dag skal vi gå tur. Det blir ikke noen sopptur i dag, nå skal vi bare nyte naturen her på Skrim. Her er det stier overalt, det er mange vann her, det er rett og slett et kjempefint turterreng.
Skrim kan by på det meste, vi har plukket mange kilo molter tidligere i sommer, og nå er det tyttebær som står der, klare til å plukkes.
Det er fortsatt blåbær, de er store og smakfulle. Det tar ikke så veldig lang tid før Trond har et blått merke på kinnet og tennene våre får en blåere nyanse enn til vanlig.
Men plutselig dukker det opp noen kantareller også. I rompetaska har jeg en liten kniv, og jeg må jo bare ta dem med. På hytta har jeg piggsopp, traktkantarell og steinsopp som jeg skal ha til middag, og jeg kan jo supplere med kantareller også.
Skrim byr altså på sopp av ulike slag, blåbær, tyttebær og krekling dersom man ønsker det. Einerbær, er det også her, men de plukker jeg først når de er blitt blå. Da tørker jeg dem, og knuser dem med morter og bruker dem som krydder i viltretter.
Tror nok det er min generasjon som er best på å benytte det naturen gir oss av mat. De unge kjøper det meste i butikkene, men de går da glipp av spenningen og gleden over å finne kantarellene og en stor flott steinsopp uten mark – for ikke å snakke om en myr full av flotte molter.
Jeg nevnte stier og vann. Dagens tur går først via Ivarsbu til Svarttjern. Jeg synes synes det alltid er så koselig å komme til Svarttjern. På forsommeren blomstrer nøkkerosene, nå er det bare bladene som er igjen.
Det er mange flotte leirplasser her, og i dag er det telt flere steder rundt vannet.
Vi går videre til Taraldstjern. Her tar vi en liten rast ved hytta. Jeg synes det er så fint bare å sitte her og se utover vannet. Det er helt vindstille, ikke en neste lyd å høre. Men plutselig hører vi et lite plask, og ser ringene bre seg i vannet. En liten ørret som bare ville hilse på oss!
Men vi har tenkt å gå lenger enn dette! Det er mange som er ute og går i dag. Først møtte vi et hyggelig par i et stikryss ved Svarttjern, og nå møter vi en storfamilie der minstemann bare er fire måneder gammel. Det er tydelig at det er flere en oss som nyter den flotte naturen og det fine været.
Vi kommer til Krokvann, passerer Fiskelaus og snart er vi ved Øyangen. Jeg spør Trond om han kan gå ut på den furua som ligger ved vannet. Han er tøff, tar utfordringen. Jeg tenker det kan bli et flott fotomotiv.
Det blir det også, men enda finere hadde det blitt dersom han hadde mistet balansen og havnet i vannet! Kanskje en annen gang….
Det er tid for lunch, vi slår oss ned ved leirplassen på odden, og snart er kaffe klar!
Maten smaker ekstra godt ute på tur, synes jeg.
Det er mange flotte leirplasser ved Øyangen også, den fineste er vel på odden her vi sitter, men man finner flere steder dersom man går rundt vannet.
Det er første september i dag, den første høstdagen, og naturen er i ferd med å endres fargemessig.
Snart vil myrene bli oransje, men fortsatt er de ganske grønne. Søsteren min og jeg kaller denne myra for Trump-myra. I starten hadde Trumps oransjefarget hår, det er i dag ganske så grått, men vi får allikevel fortsatt assosiasjoner til håret hans når vi senere på høsten ser disse oransje tuene.Vi går via Fjellseterlia tilbake mot hytta. Må alltid et bilde ved vårt kjære Vesle Stølevann.
Like ved hytta, rett ved stien, møter jeg denne fine røsslyngen som også gjerne vil fotograferes.
Vi har nå vært ute i tre timer, vi har tilbakelagt nesten en mil i vårt vakre nærmiljø, og jeg vil forberede dagens middag. Vi skal grille kyllingspyd og pølser, og tilbehør blir soppen jeg tidligere har nevnt, samt poteter, grønnsaker og tomatsalat.
Tomatene henter jeg fra kjøkkenhagen min her på hytta. Jeg har masser av dem, på bare en plante, og jeg må ta med resten av de modne tomatene hjem. De grønne blir modne til neste gang vi kommer opp.
Jeg er spent på potetene. Er de blitt store, eller er det bare småpoteter? Jeg tar opp et par potetris, og med dem kommer flotte poteter, gule og røde. Det er så gøy med kjøkkenhage!
Jeg tar også med vårløk til salaten. Vårløkene mine er kjempestore dette året.
Det kommer til å smake godt!
Så takk kjære natur, takk kjære Skrim, for alt du gir oss av mat og naturopplevelser! Vi er heldige som kan nyte dette!
Sommerens vær med masse sol i juni etterfulgt av mye regn i juli, har gitt veldige gode vekstvilkår for bær og sopp. Jeg har plukket så mye molter jeg bare kunne ønske – plukket en gang, sammen med søsteren min, hele fire liter på bare førti minutter! Blåbær har jeg også plukket, men det er sopp jeg liker aller best å plukke. Har plukket masser av kantareller og piggsopp. Bare helt herlig!
I dag våkner jeg til fint augustvær. Jeg tar en liten morgenjogg før frokost. Det er aldri fristende å gå ut om morgenen, rundt klokka sju, mye mer fristende å bli liggende i senga….Men du verden hvor godt det er å komme inn igjen, rett inn i dusjen, og så nyte frokosten med en beste samvittighet.
De neste par – tre timene går til nyheter, sosiale medier og VG’s Ordstjerne.
Klokka halv tolv er jeg klar for dagens tur. Jeg bestemmer meg for å gå til Gamledammen og så ta videre turvalg når jeg kommer dit.
Først går jeg rundt to kilometer i lysløypa. Det er kjedelig, jeg liker best å gå på stier. Det er lite sopp der jeg går, men det er en del blomster som gir farge til veikanten. Rødkløver, geitrams, ormehode, ryllik, reinfann, skjermsvæve og røsslyng.
Men etter hvert kommer jeg til stien som skal ta meg til Gamledammen. Det går bratt oppover, men i dag tar jeg det med ro. Jeg kan jo ikke gå så fort at jeg går forbi soppen! Dette er ikke primært en sopptur, men jeg har med kurv og kniv og tar med det jeg finner langs stien.
Jeg har milepæler ved stier jeg går ofte, det vil si stier med mye stigning. En av milepælene på dagens tur er denne skrenten. Når jeg er kommet hit, vet jeg at jeg er kommet et godt stykke på vei, og resten er ikke lenger så bratt.
Etter to kilometer med stigning, er jeg oppe ved Gamledammen. Jeg hadde her tenkt å slå meg ned ved sittegruppa ved vannet, men denne er opptatt denne dagen. Jeg velger derfor å sette meg ved gapahuken, og tar frem mat og drikke. Nydelig!
Her må jeg ta et valg; skal jeg gå korteste vei til Nerdamnen, eller skal jeg gå til Kjøsterudsetra?
Jeg velger Kjøsterudsetra. Det er veldig fint å gå her, det er en koselig sti mellom Gamledammen og KjøsterudsetrJeg finner en sopp her og en der – en kantarell, en smørsopp og en steinsopp. De fleste steinsoppene er forvokste, de er markspiste eller helt bløte, men i løpet av turen dukker det opp lekkerbiskener som den på bildet nedenfor.
Men det er mye annet fint å se også, bare man har øynene med seg. En liten kvist med lav fanger min oppmerksomhet. Vakker!
Ved Kjøsterudsetra er det vakkert og frodig som alltid. Velstelt også. Jeg har aldri sett noen her, men gresset er alltid holdt nede.
Nå må jeg ta enda et valg. Skal jeg ta korteste vei hjem herfra, eller skal jeg gå om Goliaten? Du blir kanskje ikke så overrasket over at jeg velger Goliaten. Det en en veldig koselig og fin sti også på denne strekningen, jeg har gått knapt seks kilometer, og kjenner meg ikke sliten. En tur om Goliaten vil bli bra!
Snart har jeg et tjern på min høyre side, og like før Goliaten er det også et lite tjern. Kan tenke meg det var veldig fint her da vannliljene sto i full blomst.
Turisthytta ved Goliaten ønsker meg velkommen, den er en skikkelig fargeklatt der den ligger på en bergknaus ovenfor vannet.
Også ved Goliaten er den fineste rasteplassen opptatt, og ved den nest beste står en mann og fisker. Jeg finner meg derfor et tredje sted nede ved vannet og tar en rast med en deilig kopp kaffe.
Jeg slår av en prat med den omtalte fiskeren, og han forteller at det er mye flott ørret i vannet. Problemet er bare å få dem på kroken og opp av vannet!
Like ved fiskeren ser jeg en liten steinskulptur i vannet. Den for tankene mine til Den lille Havfrue i København. Tenk at Goliaten også har fått sin!
Det begynner nå å bli godt utpå dagen, og jeg velger korteste vei tilbake herfra. Jeg går over det vakre hyttetunet Tiuren, et drømmested midt inne i skogen. Jeg skulle gjerne ha lagt ut bilder av dette flotte stedet, men det er ikke sikkert at eierne liker at jeg gjør det, så jeg lar det være.
Det tar ikke lang tid før jeg er nede ved Gravningen. Trond ringer og spør hvor jeg er, han er allerede kommet hjem fra jobb. Jeg begynner nå å merke at jeg har vært ute noen timer, det er nesten fristende å spørre om han kan hente meg, men nei, det gjør jeg ikke. Det ville ha vært et antiklimaks! Jeg tar et bilde fra mitt favorittsted ved Gravningen, og starter på den siste strekningen ned til lysløypa.
Etter fem og en halv time er jeg hjemme igjen, og jeg har tilbakelagt rundt seksten kilometer.
Jeg er godt fornøyd med soppfangsten, det ble ganske mye også denne gangen. Kantareller, lys piggsopp, fåresopp, steinsopp, smørsopp og rødskrubb. Herlig!
Og lurer du på om jeg i skrivende stund merker dagens tur, kan jeg si at jeg merker det litt i lårene. Det blir i alle fall ikke noen kveldstur i dag!
Etter å ha vært på hytta i flere dager, er det deilig å være hjemme igjen. Været er fint, og vi bestemmer oss for å bruke ettermiddagen til turorientering. Formiddagen har vi brukt til å klargjøre halve terrassen for beising.
Det er Tretjernsåsen som står på programmet denne gangen. 13 poster, det ser ut som om det skal bli lett å finne dem.
Vi kjører til Nerdammen og første lille fotostopp er ved Flatdammen. Sist jeg var her, i juni, var det nesten ikke vann her, men nå er det mye vann, og naturen rundt speiler seg så flott i vannet.
En gang for mange år siden gikk Trond og jeg turorientering i Øvre Eiker. Vi kom over det kantarellstedet, men jeg hadde ikke noe å plukke i. Det skal ikke gjenta seg, og derfor har jeg nå med meg soppkurv og kniv også på turorientering. Vi skal gå oppover til Tretjernsåsen, og er vi heldige, finner vi noe snadder i skogen på vei opp. Det tar ikke lang tid før jeg ser den første steinsoppen, like ved stien.
Steinsopp.
Det er ikke steinsopp vi finner mest av i dag. Det er rødskrubben som dukker opp både her og der, små og mellomstore rødskrubber, faste og fine. Herlig!
Rødskrubb.
Snart er vi på toppen, og vi skal nå følge en sti vi ikke har gått tidligere. Det er det som er så fint med turorientering, vi går stier og kommer til steder der vi ikke ikke har vært før.
Postene finner vi lett, ikke langt fra stien, og snart kommer vi til et utsiktspunkt. Her inntar vi dagens lunsj. Alltid godt å spise ute, synes jeg.
Egg på brødskiva – nam nam!
Trond skuer utover, mot Drammen og Drammensfjorden.
Men vi må videre. Vi går nå i et lett terreng, langs kanten av åsen før vi etter hvert går innover.
Røsslyngen står i blomst.
Blåbærene er modne, det er flere steder masse fine bær, men vi plukker ikke dem i dag, kun de som havner i munnen. Men finner vi mer sopp nå som vi har kommet opp på åsen?
Joda, her er det en hvit en, en kjuke. Den kan vi ikke spise, og den får fortsette sitt liv på denne bjørkestammen.
Men se her, da! En kjempestor rødskrubb! En sopp som dette er nok som tilbehør til en middag, men vi tar den ikke med hjem. Den er for gammel for vår smak. Vi liker best de små og mellomstore, ikke så svære som denne her. Men artig allikevel, da!
Litt lenger bort, like ved stien, ser vi en gammel og tørr furu. Må jo bare ta et bilde av den!
Snart kommer vi til kjente trakter, og vi ser tjernet der vi flere ganger har spist nista vår.
Ett av tjerna på Tretjernsåsen – et populært sted å ta en rast.
Nå har vi funnet ti poster, og post nummer 96 står for tur. De første ti har vært enkle å finne, og vi ser på kartet at post nummer 96 også skal være grei skuring. Men finner vi den? Nei, det gjør vi ikke. Vi går tilbake til tjernet, studerer kartet enda en gang, og gjør et nytt forsøk. Posten skal ligge på et høydepunkt. Vi ender enda en gang på samme sted, ved det bittelille tjernet i enden av myra, og posten skal ligge til venstre for dette, og altså på et høydepunkt. Men det er ikke noe høydepunkt her, heller ikke noen post såvidt vi kan se.
Posten skal ligge til venstre for dette bittelille tjernet.
Enda en gang går vi tilbake, denne gangen setter vi kompasskurs. Dette gjør vi selv om vi så absolutt mener å vite hvor posten er. Og denne gangen, på tredje forsøk, finner vi den, akkurat der vi mente den skulle være. Den er hengt opp på et tre, men den henger slik at vi ikke så den da vi gikk rett forbi, på den andre siden av treet. Og treet, det står på en liten tue, ikke særlig tydelig dette høydepunktet, tenker vi. Men det er jo et høydepunkt å finne posten, da!
Vi ser på kartet at det er to tjern av en viss størrelse her oppe. Tidligere har vi kun sett tjernet der vi pleier å ta nista vår. Nå går vi til enden av vannet og finner stien som ganske så raskt tar oss til tjern nummer to.
Ved tjernet står en flott furu, og den må jeg bare ta et bilde av!
Herfra går vi nedover mot Nerdammen. Vi krysser demningen som skiller Mellomdammen fra Nerdammen.
Trond på demningen.
Vi kunne ha gått på den andre siden av Nerdammen, men vi velger denne siden da den er vår favoritt. Vi har mange gode minner herfra, vi passerer det vi kaller Leonsteinen, en kjempestor stein Leon liker å klatre på, like ved badeplassen vi er så glad i.
Men det blir ikke noe bading i dag. Vi finner de to siste postene, og jeg tar med nok et par bilder fra flotte dagens tur.
Nerdammen
En idyll på nedenfor Nerdammen
Jeg sender en takk til Sturla og dem som har lagt opp opp denne turorienteringsløypa. Det er så vakkert terreng, og det er fint å tenke at mange andre skal få de samme flotte opplevelsene som det vi har hatt i dag. Turen ble på litt over 9 kilometer, men vi rotet altså en del ved post 96.
Vel hjem igjen renser jeg soppen, lar den varmebehandles i 15 minutter, og fryser den når den er blitt kald.
Det er søndag ettermiddag, og vi sitter nå på Kielferga som skal ta oss til Oslo. For to uker siden tok vi fly fra Oslo til Malaga sør i Spania, og etter et døgn der, bodde vi en uke i en nasjonalpark litt lenger inn i landet. Det var ganske avsides, nærmeste lille by, med noen få forretninger, lå 5 kilometer unna. Vi var derfor helt avhengig av å leie bil den uken vi var der.
Omgitt av en flott og spektakulær natur ble det mange minneverdige opplevelser og fine turer på oss den uken.
Bildene er tatt i nasjonalparken, og det å bade i denne innsjøen var bare helt fantastisk!
Det ble også turer til blomsterbyen Castril med et flott turområde.
For ikke å snakke om Guadix der mange bodde inne i fjellet. Kun litt av huset var på utsiden.
Hvis du vil lese og se mer fra disse stedene, kan du se egne bloggposter om nasjonalparken og byene Malaga, Castril og Guadix.
Da en uke var gått, forlot vi huset vi leide utenfor den lille byen Pozo Alcon. Vi leverte bilen i Jaen, og satte oss på en buss som tok oss til Madrid. Vi forlot oliven- og mandeltrær, og kjørte gjennom distrikt med masser av vinranker.
I Madrid gikk vi på et tog som tok oss til vakre San Sebastian helt nord i Spania. Byen ligger ved kysten, har to kjempefine strender, en stemningsfull gamleby og nydelig mat.
San Sebastian. Du kan se egen bloggpost også om denne byen.
Dagen etter tok toget oss først til Paris der vi tok oss fra en jernbanestasjon til en annen, og tok toget videre til Bordeaux. Denne byen skuffet oss, og vi dro videre dagen etter selv om vi hadde tenkt å være her to netter. Toget tok oss i Frankrike gjennom landskap med bugnende kornåkre, mange av dem var allerede tresket. Både i Spania, Frankrike og også i Tyskland er de fleste husene bygget i mur, men landskapet ble mer og mer likt det vi har hjemme da vi kom inn i Tyskland.
Vi tok toget videre til Mannheim i Tyskland, og der ble vi i to døgn. En trivelig by like ved Rhinen, med gode muligheter for shopping for søsteren min og meg. Det var godt å slappe av her, ikke dra videre dagen etter.
Mannheim. Byens kjennemerke, Wasserturm, det store vanntårnet, var et flott syn både på dag- og kveldstid.
Vi kunne ha reist direkte til Kiel herfra, men vi valgte å ta et døgn i Göttingen. Her følte vi at vi virkelig var kommet til Tyskland. En fin liten by med bindingverkshus, flere Gasthaus og en koselig torgplass med flere spisemuligheter i nærheten. Også her var det meget gode shoppingmuligheter. Det var også flere uterestauranter det Trond kunne slå seg ned mens Solveig og jeg tok vår shoppinggrunde.
Må for ordens skyld si at det ble lite shopping, mest titting!
Göttingen.
I Spania var det nesten ingen som ville snakke engelsk med oss, og spansk snakker ikke vi. Men vi klarte å kommunisere allikevel, det hjelper godt med fingerspråk og kreative bevegelser!
I Frankrike var det ikke noe problem å kommunisere på engelsk, men det interessante var, at vi merket at franskkunnskapene vi tilegnet oss på gymnaset, fortsatt lå der, gjemt et eller annet sted. De måtte bare hentes frem!
Vi snakker tysk rimelig bra, men vi har vi glemt mange ord. Tror nok at et fire ukers opphold i Tyskland ville ha vært nok til at vi igjen kunne snakke flytende tysk. Vi forstår jo nesten alt de sier, og flere og flere glemte ord kommer tilbake til overflaten.
Så kommer spørsmålet om det å reise med fly kontra det å reise med tog. Vi kunne fint ha reist fra Malaga til Kiel på fire dager, men det hadde blitt fire lange dager med reising. Med fly tar det bare fem timer, og vi får jo ferjeturen Kiel-Oslo i tillegg til togturen vår. Så tidsmessig er det ikke noe som slår fly.
Å sitte fem timer på fly, er skikkelig kjedelig, synes jeg. Fem timer på tog, det er noe helt annet. Det er mye å se på, det er mer komfortabelt, og også mer sosialt dersom vi får seter som er stilt mot hverandre. Fem timer går fort, og et par dager satt vi hele ti timer på tog eller buss til sammen. Med en bok, et strikketøy eller en mobiltelefon var ikke dette noe problem i det hele tatt.
Jeg vil også trekke frem geografikunnskapene. Spesielt på de tyske togene var det gode kart på skjermen, og vi fikk en fin repetisjon av hvor byer ligger i forhold til hverandre.
Hva så med kjøp av billetter? Søsteren min er veldig flink til å finne frem på nettet, hun lastet opp apper og fikk etter hvert en ganske god oversikt. Trond og jeg kom etter, og snart fikk vi kjøpt Interrailbillett og lagt den inn i appen Rail Planner. Her planla vi reisene våre, la dem inn i Interrailpasset, og når vi hadde gjort dette et par ganger, gikk det lekende lett. Men det var en del frustrasjon før vi kom skikkelig i gang.
I Spania og Frankrike måtte vi også ha plassbilletter, og de måtte vi kjøpe på stasjonen. Det gikk egentlig greit det også, men det ble jo en ekstra kostnad. I Paris kom vi for sent til toget vi hadde bestilt, måtte nemlig stå 40 minutter i taxikø, og toget var gått da vi kom til den andre jernbanestasjonen. Men dette gjorde ikke noe, vi fikk nye plassbilletter uten å måtte betale noe ekstra.
Nå sitter vi altså på Kielferga, og i morgen er vi hjemme igjen. Vi kan se tilbake på en kjempefin ferie med masser av opplevelser!
