Skogfruen Grip dagen!

14.10.21

Jeg står opp kvart over syv, og kan nyte en flott soloppgang. Hadde jeg stått opp en en halv time senere, hadde jeg ikke sett noen soloppgang. Både soloppganger og solnedganger er i aller høyeste grad det jeg vil kalle forbigående fenomener som  må nytes i det rette øyeblikket. 

Dagens oppgaver er ulike høstsysler. Det første jeg gjør er å plukke furukongler. De skal ligge til tørk slik at de nærmere jul blir sprikende i formen. Jeg vil da bruke dem i kranser  og juledekorasjoner. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg plukker også kvitkrull. Denne skal tørke og brukes sammen med konglene, men noe av den tar jeg også med til kirkegården og lar den pynte graven sammen med høstlyng. 

Jeg har kjøpt tulipanløker, og dem legger jeg nå i krukker. Jeg dekker dem med et lag jord, og legger granbar over. Jeg passer på at de heretter står under tak på terrassen. Står de under åpen himmel, kan de lett drukne i våt jord dersom det blir mye regn. 

Jeg har også kjøpt striesekker som jeg senere skal dekke vintergrønne planter med. Håpet er da at de vil klare seg gjennom vinteren! 

Klokka ti møter jeg tre damer fra sameiet vårt. Vi har dannet hagegrupper, og sammen med disse tre er jeg del av den ene gruppa. I dag skal vi beskjære potentilla og rosespirea foran blokkene. Det går unna, tre av oss bruker saksa, mens den fjerde kjører bort alt vi klipper vekk. Vi bruker to timer, og vi er alle enige om at det er hyggelig å jobbe sammen. 
Vi gleder oss til våren- da skal vi gjøre det fargerikt på fellesområdet vårt. Busker som blomstrer, stauder i ulike farger. Spennende! 

Noe av det vi klipper ned, er eføy. Jeg tar et par grener, og setter dem i en av urnene jeg har på terrassen. Er spent på om de slår rot og overlever. Gjør de det ikke, prøver jeg igjen til våren

Det er mer å gjøre på terrassen, men resten går vente til i morgen. 

Jeg avslutter en aktiv dag med en tur til Knabben. Vakkert i solnedgangen! 
De to første bildene er tatt fra Vesleknabben, de to siste fra Knabben. 

Jeg må ta et kveldsbilde fra terrassen når jeg kommer hjem. Vakkert det også! 

Dagen etter klipper jeg ned gressløk og persille. Jeg vasker det, klipper det opp, legger det i beger og fryser det. Kjekt for da har jeg persille og gressløk også om vinteren.

 Gressløken kommer igjen, år etter år, persille gjør som regel ikke det. Georginer kommer også igjen, men knoklene må tas opp og oppbevares inne. Jeg var ikke særlig heldig med mine georginer dette året, de blomstret først nå i oktober. Men jeg forsøker igjen til neste år.

Jeg rIver opp sommerblomster, og tar vare på den jorda som kan brukes til neste år. 
Det er ikke nødvendig å kaste alle jord, men røtter må fjernes. 

Jeg har en flott ynde, den tar jeg inn. Den skal egentlig stå i et rom der det er mellom tretten og seksten grader, og den skal klippes ned til våren. Jeg setter den på det ene soverommet, så får jeg se hvordan det går.

Da er det tid for å rydde bort alle pyntegjenstandene, jeg pakker dem inn og legger dem sammen med de fleste lyktene i putekassa. Putene ligger ikke der om vinteren- dem oppbevarer jeg inne. Putekassa og alle møblene stuer jeg sammen, og Trond setter på presenning senere. 

Det er vemodig å ta denne høstsjauen på terrassen, men jeg lan jo bare glede meg til at jeg i mars eller april tar alt frem igjen! 
 

09.10,21

Våkner til en fin soloppgang og flott turvær, men i dag skal jeg oppholde meg innendørs. 
I dag er det nemlig tid for den store dugnaden. En halv elg, ca 100 kg slaktevekt, skal forvandles til karbonadedeig, grillkjøtt og grytekjøtt. Kjøttdeig lager vi ikke, men vi kan bruke karbonadedeig som kjøttdeig. 
 
Søsteren min, Solveig, svigerinnen min, Hanne, og jeg er godt opplært av vår mor og svigermor. Alt skulle tas vare på, ribbeina skulle renskrapes, slintrer og sener skulle fjernes, kraft skille kokes. Vi er nok ikke helt like nøye med ribbeina, koker heller ikke kraft, men ellers holder vi hennes standard. Vi fjerner også alle blodårer. 
 

Jeg forlater hytta i soloppgangen. Skal være på gården halv ni. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi henter elgen på kjølerommet i låven til en av jegerne, og så er det bare å sette i gang. 

Vi sitter på kjøkkenet til Hanne. I starten satt vi i kjelleren der mamma og pappa bodde, men det er mye triveligere å sitte på kjøkkenet, med åpne vinduer. Det skal jo ikke være varmt der vi jobber. 
Vår halve elg er delt i fire deler, ett lår, en bog, og to stykker til med den populære forparten. Der ribbeina sitter, altså. Vi tar det verste først. Det er alltid lurt. Det betyr at. I starter med en forpart. Låret skal tas til sist. 

Vi jobber non stop til klokka er tolv. Da er vi ferdig med to stykker forpart. Det blir mye god karbonadedeig av dette etter hvert. Men også flere kjøttstykker, både grillkjøtt og grytekjøtt. Ytrefileten er min favoritt – den er kjempesvær, det tar en god stund å renskjære den, men den blir så fin etterpå. Her ser jeg virkelig forskjell!
 Det første bildet er ytrefilet før renskjæring, det andre etter renskjæring, og det tredje er hel ytrefilet renskåret. Den er ganske så stor!

Nå følger en liten kaffepause med nystekte vafler. Tusen takk til niese Ingrid! 
Etter pausen blir niese Kristin også med oss på kjøkkenet. Da går det unna! Fire effektive damer med kniven i hånd!
Sender en takk til Ingrid som passer lille Sigrid slik at mammaen kan være med å skjære.

Praten går mens vi holder på. Vi har i mange år dratt på juletur til utlandet, men dette året skal denne legges til Asker, Drøbak og Oslo. Vi legger planer for hva vi skal gjøre denne langhelgen, og vi gleder oss til besøk i Tregaardens julehus i Drøbak og drømmer om spabehandling på Holmen fjordhotell. Tapas hos Solveig i Asker, besøke våre kjære barn i Oslo, ja mye å se frem til! 
For ikke å glemme turen til Tenerife- det er bare tre uker til vi skal dra. Det blir deilig, det! 
Sol, varme, god mat og flotte turopplevelser.

Med så mye fint å snakke om går tiden fort. Vi skjærer og skjærer, fjerner alle sener, slintrer og blodårer slik at vi sitter igjen med rent kjøtt. Bildet under viser hva vi skal male til karbonadedeig. 

Klokka fem drar Solveig og jeg til Bents Viltkjøkken, en kjøretur på rundt en halv time. Han maler karbonadedeigen for oss, det er gjort på et blunk, og vel hjemme igjen pakker vi den før den legges i fryseren. Det blir ca 50 pakker denne gangen, 400 gram i hver.

Mens vi har vært borte, har Hanne og Kristin tatt resten, de har vasket kjøkkenet og Ingrid har laget middag. Klokka kvart på syv ligger karbonadedeigen i fryseren, og vi er klare for en deilig middag. Herlig! 

Jeg drar opp på hytta igjen etter middag, skal vaske den i morgen før jeg drar ned på gården igjen og deltar i pakkingen av resten av kjøttet. 
Dermed er den første jaktuken tilbakelagt, to av fire dyr er felt, og høstferien er over.

07.10.21

Det er torsdag, og vi står opp til nok en dag med fint vær. Trond drar jakt, mens jeg kan nyte morgenen på hytta. 

Da jeg så værmeldingen sist torsdag, tenkte jeg at dette villle bli en regntung høstferie. Men slik har det ikke blitt! Rett nok var det masser av regn på søndag, men siden har det stort sett vært oppholdsvær, og sol har vi også hatt. Herlig! 

I går gikk Solveig, søsteren min, og jeg til Omholtsetra der vi besøkte en kusine. Hun låner en hytte der denne uken. Det var veldig koselig, og på tilbakeveien tok vi noen bilder nede ved vannet. Det vare bare altså så vakkert! 

Om kvelden spiste jeg middag hos Solveig, og vi satt ved bålpanna hele kvelden. Koselig!

Det blir selvsagt tur i dag også. Nå legger vi turen til Øyangen. Først går vi til Ivarsbu. Det er blikk stille her i dag, og alt speiles i vannet.

Ved demningen ligger det løv i vannet, og de danner de flotteste kunstverk. 

Det er fortsatt vått i terrenget, det er litt glatt, men med fjellstøvler kommer vi frem overalt. 

Jeg tar noen bilder på vei mot Svarttjern. Kunne du tenke deg at en furukvist kunne være et godt motiv? Eller hva med en eienerkvist med duggdråper på?

Vi går ned til hytta ved Svarttjern, og det lyser så fint i horisonten. Nesten som en soloppgang! 

Vi legger turen langs vannet, da vi synes det er så fint å gå her. Det er flere fine leirplasser, og jeg kunne godt tenke meg å ta en natt her i hengekøye eller telt. 
Plassene brukes av mange, og de aller fleste tar det som en selvfølge at plassen skal forlates slik at ingen kan se at det har vært noen der. Det er selvsagt fint om man legger igjen noe ved, men all søppel skal tas med hjem. 

Men ikke alle tar vare på naturen. Det er trist å se at noen legger igjen ølbokser eller annet søppel.

Vi legger turen innom hytta ved Taraldstjern. På vei til hytta krysser vi en bekk via en provisorisk, litt vaklevoren bro. Som du ser, er ikke Solveig helt trygg når hun går over den. Var ikke trygg jeg, heller.  

Ved broa ser jeg fire ørret i bekken, på vei fra Svarttjern til Taraldstjern. Det lover godt for den som skal på fisketur!

Vi kommer like etter frem til hytta. Jeg synes dette er en koselig plass. Må være stemningsfullt å sitte her utenfor hytta, med en fiskestang, og vente på at ørreten skal bite.

I likhet med meg er Solveig en ivrig fotograf. Mange ganger må vi kjempe litt for å få et godt motiv. Vi kan klatre opp på en stein, eller vi kan legge oss ned på marka for å fange motivet. Her er Solveig in action! 

Jeg har allerede tatt bilde av en furu- og einerkvist, og nå følger jeg opp med et bilde av en stein og et par kongler. Enkelt og vakkert.

Jeg tar et siste bilde av Taraldstjern, og vi går videre. 

Vi kommer til Krokvann, dernest til Fiskelaus. Har aldri stoppet ved dette vannet, men jeg tipper det er fisk å få der! 

Vi begynner å samle ved nå, smart å gjøre det før vi kommer til bålplassen ved Øyangen. Vi har også med oss ved, så det går greit å få dreis på bålet. Kaffekjelen på plass, og så er det bare vente. 

Vi har tatt med oss tørt tøy. Det er alltid lurt, i alle fall blir vi svette etter å ha gått såpass langt. Både genser og anorakk er våte, men anorakken er tynn og tørker fort når jeg henger den opp. 

Etter en stund koker vannet, og jeg tilsetter kokekaffe. Tror aldri kaffen smaker så godt som det den gjør når man sitter ved et bål!  Det samme gjelder for nistepakka! Og for sjokoladen!

Denne bålplassen er min favoritt. Jeg synes det er så fint her! Men er det opptatt her, er det  også en fin plass lenger inn.

På vei tilbake til den blåmerkede stien må jeg bare ta et bilde av treet som falt ned for noen år siden. Det hadde vært et fint motiv med Solveig ytterst på treet, men jeg får være fornøyd med at hun i det hele tatt ålte seg ut på stammen. 

Vi passerer Fjellsetervann. Der er det også en flott bålplass, vet skjæret som gå ut i vannet, men vi går ikke dit i dag. Vi følger stien mot Fjellseterlia. 
Her er det flere steinrøyser som viser vei. 

I Fjellseterlia skjer det mye. Flere hytter har kommet opp, og noen er under oppføring. Noen ledige tomter er det også. Tar med et bilde av en gravemaskin i aktivitet! 

Siden jeg har vært innom litt spesielle motiver, tar jeg også med et par til; en kvist med lav og en stein med fine tegninger.

Vi er nå inne på veien som tar oss til Vesle Stølevann. Det er kjedelig å gå langs denne veien, synes jeg, men den er fin for dem som liker å sykle,da! 

Snart er vi tilbake ved Vesle Stølevann,og selvsagt må jeg ta et par bilder før vi tar fatt på den siste bakken opp til hytta igjen. 

En flott tur på rundt 10 kilometer. Kan virkelig anbefales! 
 

04.10.21

To timer, tre timer, snart fire timer på post, og det er blitt ganske så kjedelig. Men så skjer det noe. Vi hører det knaker like under der vi sitter. Flere greiner brekker. Trond sitter klar med rifla, jeg ser han sitter i helspenn. 
Det knaker igjen, og enda en gang, men vi ser ikke noe. Så blir det helt stille igjen. Jeg ser Trond slapper av, og tenker det var det. Må si jeg var spent selv også! 
Det går en halv time til, og så hører jeg noe på den andre siden, ovenfor oss. Jeg hvisker til Trond, men han hører ikke. Jeg leter med øynene, og der ser jeg to elger som kommer, ei ku og en stor kalv. Trond ser dem også nå, de kommer mot oss. Jeg sitter som fjetret, glemmer helt å ta bilde. De stopper opp. Trond sikter, de står helt tett ved hverandre, og så snur de brått og stikker av den veien de kom. I samme øyeblikk får jeg summet meg, tar frem mobilen og tar et bilde. 

Elgene får gå videre, lykkelige. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I skrivende stund er jeg tilbake på hytta, gutta er fortsatt på jakt, og jeg kan se tilbake på en fantastisk dag på post. Det at jeg kjedet meg noen timer er glemt – tenk å se tre elger og høre enda en! Det er nesten mer enn det jeg kunne ha håpet på!

 Og ikke nok med det- på vei hjem fant jeg kantareller! 

04.10.21

Det er mandag morgen, og jeg er klar for jakt. 
Vel, ikke helt riktig å si det akkurat- jeg er klar for å være bisitter på jakt.

Litt før ni sitter vi på post. Jeg ser meg rundt, bare skog, myr og bilvei. Det er stille, bare naturens egne lyder- vinden som suser, vannet som sildrer i en liten bekk. Og fuglene. De kvitrer, kommuniserer med hverandre. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men ellers helt stille. Inntil jeg hører noe…Tror først det er en hes hund. Ett «bjeff» og så stille igjen. Men så kommer lyden tilbake, hese brummelyder, jeg ser på Trond, og han nikker. Det er en elg. 
 

Vi følger den der den går frem og tilbake. Kan ikke se den, men hører den. Det er akkurat som om den går der og snakker med seg selv. Jeg har aldri hørt en elg før, så for meg et dette en stor opplevelse. 

Plutselig ser jeg den. Det er en stor okse. Lysegrå lange bein, en mørk diger kropp. Jeg får ikke tatt bilde, blir bare sittende å se. Der forsvinner den for så å komme litt til syne igjen. 
 
Ville være fint om den kommer ned til oss, den kunne nemlig bare gå rolig forbi oss på veien. Den ville være helt trygg om den i tiden fremover holdt seg i vårt jaktområde. Vi har jo allerede skutt den oksen vi skal ha i år. Men det vet den selvsagt ikke. 

Der er den igjen, Jeg prøver å ta et bilde nå, men den er for langt unna. Tenk om den kommer ned på veien! 

Nå er det helt stille igjen. Ingen elgelyder lenger. Ikke noe fuglekvitter heller. Bare vind og sildring i bekken. 

Trond sitter med GPS’en og kan der følge Leika. 
Godt han har den- ellers sitter han bare der og ser rundt seg.
 
Jeg er godt kledd, men det blir kaldt når det blåser og jeg sitter stille. Jeg tar på meg fjellduken, den er bare så god og varm. 

Da er det bare å vente, og vente og vente enda litt mer. Litt kjedelig. 

Nå hører jeg en nøtteskrike. Ikke særlig spennende. Husker jakta i fjor, da så jeg for første gang en elg på post. Har alltid tenkt at jeg ville høre en elg komme. Har tenkt at jeg ville høre kvister som brekker når den nærmer seg. 
Men der gjorde jeg ikke. Den gangen kom elgen løpende, og det jeg hørte, var pusten til elgen! 

Plutselig kom den bare, en stor elgku, og den forsvant igjen like fort som den kom. Også den var helt trygg da vi den gangen bare hadde en halvannetåring igjen på kvota. 
 

Nå har jeg sittet her i to og en halv time. Lite har skjedd. Det eneste som beveger seg er strå og greiner som beveger seg i takt med vinden – og skyene som farer forbi på himmelen. 

Jeg synes nok jeg kunne få se en rev eller en liten hare, men nei, ikke noe levende vesen. Bare Trond  og meg. 
Da er det bare å vente….

02.10.21.

Trond står opp tidlig i dag da han skal på post klokka åtte. Jeg står opp like før han drar og kan nyte en morgen der han har tent opp i ovnen. Varmt og godt . Tenner stearinlys, brygger en kopp kaffe- kan jeg ha det bedre? 

I dag har jeg tenkt å pusle litt ute. Jeg starter med å sette tulipanløker. Jeg legger jord over og dekker det hele med granbar. Har et blomsterbed med stauder, setter tulipaner også her og legger granbar over. Da er det bare å glede seg til våren! Alltid spennende å se tulipanskudd som trenger seg opp blant granbaret! 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I sommer kjøpte jeg et par steinbedsplanter, og jeg er veldig spent på om disse vil klare seg gjennom vinteren. Satser på det! Fikk en rosebusk av kusinen min, den trives godt, og jeg håper også den vil leve vinteren igjennom.

Jeg har nå tenkt å ta et tak i kjøkkenhagen, men så ringer telefonen. Det er Trond, og utrolig nok er den første elgen felt allerede. Da må jeg bare la kjøkkenhagen være og legge i vei mot det vi kaller Støleposten. Jeg kan følge en sti helt i starten, men så må jeg finne veien på egenhånd. Jeg har vært der et par ganger tidligere, vet omtrent hvor det er. 

Nesten fremme må jeg bare ta et bilde av denne furua. Rene kunstverket!

Jeg nærmer meg det jeg tror er Støleposten, men der ser jeg ikke noe. Etter en stund hører jeg en hund bjeffe, og jeg går etter lyden. Det går bratt nedover, og nå hører jeg også stemmer.

Når jeg kommer ned, ser jeg en stor elg ligge på bakken. Det er Lars som har skutt den, og det er hans første. En stor opplevelse for ham! Men det er ikke bare gøy å skyte en elg- den som skyter, må også ta ut alt av innvoller. Akkurat den jobben er ikke like festlig! Han får god veiledning av Håvard- han er den rene pedagogen! 

Lars klarer seg bra, og snart er alle innvollene ute- til stor glede for ravner og andre åtseletere. Hjertet og leveren tas vekk, det skal kokes, og blir senere et skikkelig herremåltid for Leika. 

De fleste tror vel at resten nå er grei skuring. Elgen fraktes ned til bygda, og henges på kjølerommet. Ja, slik pleier det å være, men denne gangen for elgen ned en skråning etter at den ble skutt, og den ligger nå veldig vanskelig til. 
Målet er å få elgen ned til sekshjulingen. Jegerne prøver å dra elgen etter seg, men den er tung, og terrenget er ulendt. De skjønner ganske snart at de må la den ligge og at andre hjelpemidler må til. 

Jeg oppfatter at de må skaffe en jernhest, og ikke vet jeg hva det er. Skjønnet at det ikke er en hest, da! Jeg tar en sjekk på nettet- det er en doning med belter, og til denne doningen er det festet en slags henger med hjul som elgen legges på. Så skal altså denne doningen trekker av jegerne ned til sekshjulingen. 

Jeg skjønner at denne operasjonen vil ta flere timer, så jeg går tilbake til hytta. Der fortsetter jeg arbeidet med kjøkkenhagen. Jeg klipper ned gressløk og seiersløk, løpestikken får samme behandling, og alt ugress tas vekk. Det eneste jeg lar stå, er en av solsikkene. Kan jo ikke ta vekk den siden den fortsatt lyser opp med sin vakre blomst. En skikkelig solstjerne! 

Jeg har poteter også, men dem tar jeg opp litt senere i uken.

Det er nå godt ut på ettermiddagen. Jeg vet at jegerne skal ha burgere til middag, og jeg vet at broren min hadde tenkt å lage en soppsaus som tilbehør. Men det er ingen av jegerne som har tid til å plukke sopp nå, så jeg tenker jeg skal overraske dem med traktkantarell. 
 
Jeg går derfor samme tur som i går, men motsatt vei. Tar et bilde fra badeplassen vår. Det er nok litt i kaldeste laget å bade nå, Men hadde jeg blitt utfordret, hadde jeg tatt en dukkert! 
Tenk så fint det hadde vært å ha en badstue her nede! Da kunne vi ha utvidet badesesongen betraktelig! Om vinteren kunne vi ha badet i snøen og hoppet rett inn i badstuen etterpå. Det hadde vært noe, det!

Men jeg går videre, kommer snart til stedet for traktkantarell, og finner enda flere enn dem jeg så i går. Blir så ivrig at jeg helt glemmer å ta bilde av soppen, men jeg fyller godt opp i en plastpose som rommer tre liter. 

Jeg går over noen myrer på tilbakeveien. Må ta noen bilder nå også. Det ser ut som om det blir uvær, og jeg lurer på om jeg rekker tilbake til hytta før regnet kommer. Men blir jeg våt, så blir jeg våt. Klær blir tørre igjen, og jeg har tørre klær på hytta. 

Før jeg kommer til Ivarsbu, tar jeg en tur bortom den gamle stallen. Eller uthuset. Vet ikke hva det opprinnelig har vært, jeg. Det er nok gammelt, og det er ikke spesielt godt vedlikeholdt. Det ser ut som om det er råte i noen av stokkene, men også en slik bygning har sin sjarm! Den har sjel der den står og vitner om et hardt liv.

Hvis du tror jeg ikke kan gå. forbi Ivarsbu uten å ta et bilde eller to, har du helt rett.

Det begynner ikke å regne, og jeg kommer hjem uten å bli våt.
Vel tilbake på hytta ser jeg at Trond er kommet tilbake. Han forteller at de fikk elgen til gården sent på ettermiddagen, og at den nå blir partert og hengt opp på kjølerommet. 

Det betyr også at høstens store dugnad vil finne sted neste helg. Da må vi damene trå til. Da skal en halv elg forvandles til karbonadedeig, grillkjøtt og grytekjøtt. det er aldri noe vi gleder oss til. Det er mange timers jobb, men vi har det egentlig ganske hyggelig mens vi holder på, og så er det bare så deilig når alt er pakket og kan legges i fryseren! 
 

01.10.21

Oktober, den andre høstmåneden er her. Den varsler at vinteren er rett rundt hjørnet, og vinteren, den like jeg ikke. Tenker jeg må snu tankegangen, ikke tenke på vinteren allerede nå., men bare nyte høsten og ta vinteren som den kommer. 
De fleste tenker på høst med klare og flotte farger, men høst er også regn og tåke. I dag, når jeg reiser til hytta, er det ganske så grått og trist langs veien. 

Det er fortsatt regn når jeg kommer opp til hytta, litt grått også, men ikke trist. Her er det alltid koselig, synes jeg. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det første jeg gjør, er å koble til gass, tenne i ovnen, tenne stearinlys og sette ut fuglemat. Etter at alt jeg har med meg er ryddet på plass, er det tid for en deilig kopp kaffe. Herlig! 

Da jeg kom, var det ti grader, ute og inne. Nå, etter en time, er det seksten grader inne, og da er det tid for tur! Jeg skal ikke gå langt i dag, bare til Ivarsbu og Svarttjern og så tilbake til Vesle Stølevann igjen. 

Det ser grått ut, Styggemann er bak tåka et sted, men jeg vet det er fint allikevel. På med ullundertøy, jakke, bukse og gummistøvler, og så er jeg klar. Ja, og sydvest, da. Den kjøpte jeg i Lofoten for flere år siden. Kjempekjekk å ha i regnvær!

Stien langs vannet er alltid idyllisk, til alle årstider, i alt slags vær. 

Det er mye vakkert å se, det gjelder bare å se det. Stammer for eksempel, både med og uten lav. Noen trær er knekt, et annet fikk en gang et toppbrekk slik at det utviklet seg til to trær med en felles stamme i bunnen. 

Fjell er også fascinerende, synes jeg. Ulike farger, med og uten lav. Vakkert.

Høstfargene er også vakre her jeg går. Geitramsen er like fargerik sommer som høst. 

Det er folksomt på Ivarsbu i dag, tipper det er tid for høstens dugnad. Husker jeg som barn overnattet her da hyttene var i privat eie. Vi lå i himmelsenger, og det var stor stas! Senere ble hyttene solgt og er nå ubetjente turisthytter- men en fantastisk flott  beliggenhet rett ved vannet.

Det er veldig vått i terrenget nå. Noen steder kan jeg gå på fjell, andre steder er det godt det er myrbroer. Men uansett, i dag er det gummistøvler som teller! 

Myrene får en fantastisk fin oransje farge om høsten. Det samme gjelder for starren bjørneskjegg. 

Ovenfor Svarttjern forlater jeg den blåmerkede stien og tar den lille stien som går ned mot Vesle Stølevann. 

Snart ser jeg masser av traktkantarell. Det er rart med trakrkantarell. Først ser ingenting,  ser du en liten klynge. Da må du bare se deg rundt, og plutselig er det traktkantarell overalt! 

Det er en annen sopp her også, nemlig rødrandkjuke. Den er dekorativ, men ikke spiselig. 
Den vokser helst på bartrær og danner råte på veden slik at trærne lett brekker i sterk vind. 

I mosen ser jeg en fargeklatt jeg bare må ta bilde av. Dette er bladene på planten skrubbær. 

Snart er jeg nede ved vannet igjen. Ser ikke noen telt her nå, tror ikke det er særlig fristende å ligge her nå, i regn og vind.

Jeg kommer til den nye broa nedenfor demningen og ser at også den passer inn i terrenget med sin vakre høstfarge. 

I skrivende stund er det blitt kveld, det har blåst noe skikkelig i ettermiddag, og det regner fortsatt. 
På nabohytta sitter jegerne og koser seg med en bedre middag. I morgen er det jaktstart, det er meldt litt regn og litt vind, og jeg tror jeg venter litt med å være besitter. Jeg jakter jo ikke selv, men er av og til med på post. Men kveldene skal jegerne få ha i fred – jeg koser meg her, jeg. 

Ønsker deg en god helg hvor enn du måtte være!

I dag våkner jeg til skyet oppholdsvær, men det er varslet regn på formiddagen og resten av dagen. Det er bra at det kommer regn, mye regn, slik at vannmagasinene fylles opp igjen. Men det er også greit om regnet kommer nå, denne uken, for til helgen starter høstferien og jakta. Det et ikke noe særlig å sitte på post i regnvær, for ikke å snakke om dersom det er kaldt i tillegg. 

Jeg tar en litt rolig morgen, og trekker så i treningstøy. Og caps. Den må jeg ha dersom det begynner å regne. Knabben venter.

Egentlig er det mye jeg heller kunne ha gjort enn å gå til Knabben. Jeg kunne ha gått et helt annet sted, jeg kunne ha sittet inne og lest i en bok, jeg kunne ha tatt meg en tur til Storenteret, eller jeg kunne ha dratt til Oslo en tur. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men så var det dette målet jeg satte meg da, om at jeg skulle gå 150 turer til Knabben dette  året. Først satte jeg 30 turer som mål, men økte ganske raskt til 150. Det blir i snitt tre turer i uka, men når jeg tar vekk 90 hyttedøgn og to og en halv uke med ferie i november, betyr det at jeg må gå mellom fire og fem turer i uka. 
 

Vel, jeg tror ikke jeg skal sette et slikt mål for 2022, men jeg skal i alle fall nå det dette året! 

Jeg veksler på stiene opp til Knabben. På mandag gikk jeg opp fra Solbergveien parkering, i går gikk jeg Kjevlingen, og i dag velger jeg å gå rett opp fra Myrabakken. 
Det er tungt i starten, egentlig er det stigning hele tiden hvis jeg går denne veien. 

Jeg går først gjennom en skog der det er en del hassel, og jeg merker meg at bladene fortsatt er grønne- de har ikke den samme høstfargen som andre blader har.

Dragomsteinen er første milepælen på turen. Selv tenker jeg at jeg er over det verste når jeg har kommet hit. Jeg har da gått en halv kilometer rett oppover, fortsatt gjenstår en kilometer, men den siste strekningen er litt mer variert. Men det er oppover, det også.

Rett etter Dragomsteinen blir jeg ønsket velkommen av vakre høstfarger. Her er det en del blodstorknebb. Om sommeren pryder den skogbunnen med sine intense rosarøde blomster, og om høsten kan vi glede oss over de vakre høstfargene på de flikete bladene.

Lønnebladene er også vakre. Vanligvis ser jeg dem i røde og oransje nyanser, mens her er de gule. 

De fleste bjørkebladene ligger allerede på bakken, sammen med furunåler. Furunålene sitter to og to sammen, og faller av trærne etter alt fra to til fem år.

Furuer, ja, de imponerer meg. De ser ut til å klare seg overalt, med minimalt av jord. Mange steder går røttene flere meter bortover fjell og skogbunn. De trives best på næringsfattige sandmoer eller andre steder med lite jord. Røttene er eksperter på å hente opp vann fra dypt nede, og på den måten unngår de å tørke ut.

Konglene er fine, synes jeg. Jeg plukker dem i skogen bruker dem til pynt hjemme.

Jeg har også kongler jeg har plukket på Tenerife. De er av en litt annen størrelse! Legger en av de andre konglene mine foran slik at det er lett å se forskjellen i størrelse.

Snart passerer jeg en furustubbe. Den er dekorativ der den står, men jeg kunne ikke tenke meg å ta den inn i hus. Kan tenke meg at det er masser av mer eller mindre ekle småkryp inne i den.

Furuene er ofte ofre for toppbrekk, og noen vokser opp både med en og to topper ved siden av det som var den opprinnelige toppen. Andre træt får de underligste fasonger, og det er denne furuen et eksempel på!

På veien opp mot Knabben laget jeg for noen uker siden et par hilsener til dem som er på vei opp. Jeg er alltid spent på å se om de fortsatt ligger der, og det gjør de!

Nå er jeg kommet opp på platået før den siste oppstigningen. Alltid fint å komme hit. Resten av veien opp går alltid som en lek.

Det er fortsatt oppholdsvær når jeg kommer opp, men utsikten i dag er ikke den beste, akkurat. Men jeg tenker det er fint her oppe uansett, jeg.

Jeg skriver meg inn i boka, tur 128 er snart tilbakelagt, og jeg går ned igjen. 

Jeg legger plutselig merke til noen vakre eikeblader jeg ikke så på veien opp. De lyser så fint opp langs stien. 
Det får meg til å tenke på stedsnavnet Eiker. Det burde jo ha vært fullt av eik her, men det er det ikke i det hele tatt, så navnet har nok en annen opprinnelse.

Jeg må også ta med et bilde av bregner som forskjønner sine omgivelser der de står.Tror dette er einstape. 

På vei ned går jeg også under et lønnetre. Det har begynt å regne nå. Jeg kunne ha blitt stående her, beskyttet mot regnet under de flotte lønnebladene, men jeg har jo caps, så jeg kan bare gå videre. 

Etter rundt en time er jeg hjemme igjen, jeg snur og tar en tur til. Ferdig med tur 129! 
Da kan jeg slappe av hjemme med god samvittighet!

25.09.21

Jeg våkner til en solfylt morgen, står opp tidlig, brygger en kopp kaffe og nyter stillheten.

Snart står Trond opp, vi spiser frokost, koser oss med en bok før vi gjør oss klar for dagens tur. Vannflasker, kokekaffe, kaffekjele, gassbluss, grillpølser, lomper, ketchup, sennep, grillpinner, kopper, sjokolade og sitteunderlag. Dessuten kniv, en liten sag og stormlighter. 
 

Det er seks grader, det blåser, og vi har på ullundertøy under vindtett yttertøy. Fjellstøvler også. De er kjekke når vi går på ujevnt underlag, og de har god gripeevne når vi går på fjell. 
 

Vi skal først gå til Ivarsbu, og jeg tar et bilde av den nye demningen. Den er veldig fin, synes jeg. 

Vi følger veien som går langs vannet. Den er idyllisk, som alltid! 

Etter vel en kilometer kommer vi til Ivarsbu. Vannet er ekstra blått om høsten, det er himmelen også. Alle farger er så klare og intense. Lurer på hvorfor det er slik? 

Vi går videre mot Svarttjern. Doktor Eriksen som en gang eide det vi kalte Eriksenhyttene, nå Ivarsbu, laget en sti fra hyttene til Svarttjern. Han fjernet vegetasjonen slik at vi den dag i dag, mange år etterpå, kan gå på fjell. Det er rene autostradaen! Han laget også myrbroer av stein. Disse er i dag supplert med myrbroer av tre. 

Jeg må alltid innom hytta ved Svarttjern.Er litt usikker på om det er en innredet hytte eller bare et båthus. Vel, vakkert er det her uansett. På forsommeren prydes vannet av gule nøkkeroser, men i dag er det bare de grønne bladene som dekorerer vannet. 

Sola får vannet til å glitre, men dette er ikke lett å fange med kameraet. 

Vi går litt langs vannet før vi legger kursen mot den  blåmerkede sommerløypa igjen. Vi kommer til krysset, og tar stien som tar oss i retning Stølesetra.

Ganske snart kommer vi til vardene. Er skikkelig fascinert av disse, tenker det er mange barn og voksne som har bidratt her. Stein på stein, og stein på stein enda en gang. Og enda flere ganger. Det er som om disse små vardene ønsker oss velkommen til stien til Stølesetra. 

Hjemme pleier jeg å gå opp til Knabben. Det er et turmål for mange, det er en bratt stigning opp dit, og etter rundt 25 minutter er jeg oppe. På ulike steder langs stien har jeg laget oppmuntringer både til meg selv og til andre. Tenker vardene fungerer på samme måte.

Stølesetra ligger vakkert ved Stølekilen. Tenker på dem som holder til her, det er ganske langt å frakte det man skal ha med seg. Man kan selvsagt ta mye på scooter på vinteren, men allikevel….
Uansett, det er en vakker plass og sikkert verdt alt slitet når man først er kommer frem! 

Målet for dagens tur er Store Kongstjern. Strekningen mellom Stølesetra og Store Kongstjern er nesten som en berg og dalbane- vi går oppover, og nedover, vi går oppover igjen og enda en gang nedover, og kanskje enda en gang til.

Vi kommer til Storsteinysmyr, og da er det ikke så langt igjen. 
Myrene er så vakre om høsten, synes jeg. 

Vi begynner nå å sanke ved. Alltid smart å sanke ved før vi kommer til rasteplassen. Venter vi, er det lite ved å finne. Den lille sagen vi alltid har med på tur, kommer godt med. Med den kan vi sage over litt tykkere stokker, og det må til dersom i skal grille pølser! 

Vi kan selvsagt koke kaffe på bål også, men vi foretrekker å koke kaffe på gassbluss. Det tar ikke lang tid, og det beste av alt- vi trenger ikke ta en sotete kaffekjele med hjem! 

Det blåser, men det er ikke vanskelig å få fyr på bålet. Selve bålet er skjermet av steiner, det er andre som har laget en fin bålplass her- til glede for alle dem som kommer etterpå.

Mens vi venter på pølseglør, sitter vi bare og nyter stillheten. En hund bjeffer av og til, ellers hører vi ikke annet enn knitring fra bålet og lyden av bølgene som slår mot land.

Etter pølse og lompe er det godt med en kopp kaffe eller to, og så litt sjokolade, da. 
Akkurat det smaker veldig godt på tur! 
Vi slukker bålet, passer på at vi bruker nok vann slik at det ikke blusser opp igjen. 
Så starter vi på hjemveien.

Vi vil nå gå om Fantefjell. Det går opp og ned også denne veien, og vi kommer til flere steder der det burde være godt med kantarell. Men vi er ikke på sopptur nå, det har også vært altfor tørt den siste tiden. Dessuten har jeg aldri funnet noe her, heller.

Men det vi ser, er et tre som en gang eller to er blitt utsatt for en tung vinter med påfølgende toppbrekk. Dette har resultert i litt av et kunstverk! 

Vi begynner å bli litt slitne nå, men jeg har alltid en trøst når jeg kommer til slike bakker  som den siste opp til Fantefjell: Det hadde vært verre med ski på beina! 

Fantefjell er det høyeste punktet på dagens tur. Det er dessverre en del trær som står I veien slik at utsikten ikke er som den kunne ha vært. Men vi ser jo Skrimfjella, og vi kan fortelle en kvinnelig turgåer hvilken av toppene som er Styggemann. Hun skal dit denne etttermiddagen, og jeg håper hun rekker hjem igjen før det blir mørkt.

På Fantefjell drikker vi opp resten av vannet- hadde vært fint ned en flaske til! Men det har vi ikke, så vi må derfor bare glede oss til mer drikke når vi kommer tilbake til hytta. En kald øl blir godt!  

Vi kommer ned til Krokvann, og snart er vi inne på stien vi gikk tidligere i dag. Ved Ivarsbu må jeg selvsagt ta et bilde til, og også langs vannet på vei mot hytta.

På hytta smaker det fantastisk med en kald øl, vi har vært ute i fem timer og har tilbakelagt litt over tretten kilometer i det flotte høstværet. 
Nå kan vi sitte og nyte utsikten mot det flotte turterrenget vi har her på Skrim. 

11.09.21

Det er lørdag, vi sover litt lenge siden vi var oppe sent i går kveld. Sommerkvelder i september må jo nytes! 

I dag våkner vi til tåke, det er meldt litt regn, men det er hele tyve grader. Vi pakker sekken, tar med et ekstra skift i tilfelle regn. Vi tenker vi ikke trenger ta med mat, men legger allikevel en kjekspakke, litt sjokolade og noen druer i sekken. Kaffe og saft også. 
 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi går lysløypa i retning Drammen, og tar av der det er skiltet Marivann. 

Vi følger stien et stykke, men tar så til høyre og går rett oppover i retning Ulverudbakk. 
Her går det oppover og oppover, og det tar ikke lang tid før svetten siler. 
Vi kunne ha holdt oss til den opprinnelige stien, den som går opp til skytebanen. Vi ville da ha fått en lettere oppstigning til Ulverudbakk, men vi velger altså snarveien. 

Kartet viser hvor vi kom opp- se det grønne merket. 

På Ulverudbakk går vi bort til kransen – må alltid stikke innom den. Det er fint med en oppmuntring! «Nå var du veldig flink!»

Vi tar stien som går opp bak kransen, kommer raskt inn på den blåmerkede stien. Når denne deler seg, tar vi til høyre, og går i retning Marivann. 

Det er veldig lett å gå her, store deler av stien er på berg, nesten som å gå på en gate! 
Men det går oppover, da, og oppover, og enda mer oppover.  Er glad jeg har husket svettebånd i dag slik at jeg slipper svette i øynene. 

Innimellom dukker det opp fargeklatter som skiller seg ut. Grønt, rødt og gult. 

Det meste av røsslyngen er blitt brun nå, men plutselig dukker det opp en lilla tur rett ved stien. 

Jeg husker fra tidligere turer at vi nærmer oss Glabakk når vi kommer til steinrøysa, og endelig kommer vi til denne.  Da er det ikke langt igjen til Glabakk! 

Men hvorfor synes jeg det er så fint å komme til Glabakk? 
Jo, for da blir jeg så glad! Da er vi nemlig ferdig med de verste oppoverbakkene- så langt, i alle fall! 

Når vi har kommet hit, kan vi bare nyte strekningen innover mot blåstikrysset der vi tar av mot Gravningen. 

Det er svært tørt i skogen nå, faren for skogbrann er der, og det er lite gunstige forhold for dem som liker å plukke sopp. Jeg er jo en av dem, og heldigvis fikk jeg plukket veldig mye kantarell og steinsopp i juli og første del av august. 
Nå er det omtrent ikke noe, verken av kantarell eller steinsopp, men det er en del fåresopp, og kremler er det mye av. Kremler er en meget god matsopp, det er flere slag av dem, men ikke alle er spiselige. Jeg er ikke 100 % sikker på dem, og lar dem som regel bare stå. De finnes i de fleste fager, og de er vakre der de står blant lyng og mose. 

Som alltid gjør vi en liten stopp ved Gravningen. Heldige er de som har hytte rett ved vannet her! 

Vi forlater Gravningen og går i retning bilveien og parkeringsplassen via Damhaugen.
Artig med det gamle skiltet! 

Her kunne vi ha tatt en sti ned igjen, men vi skal videre. Vi krysser parkeringsplassen og tar nok en en autostrada, denne gang i retning Flatdammen. 
Dammen er blitt mye mindre i løpet av sommeren. Ikke rart siden det ikke har vært noe regn. Men vakker er den uansett! 

Det kan være vanskelig å krysse her, men i dag er det ikke noe problem. 

Vi skal nå gå videre til Hoggsfjell, men vi tar en liten drikkepause først. Et par kjeks også! 

Etter en liten rast starter vi på oppstigningen til Hoggsfjell. Vi går ikke langt før vi kommer til en svær stein. Den skrår utover mot stien og danner et tak. Hvis det skulle ha kommet regn, kunne vi fint ha søkt ly her. 
Jeg vet at det er noe som heter Jonashytta her oppe, og det kan være dette stedet. 

Det går oppover også her, men veien til toppen tilbakelegges på kort tid. 
Stien opp er ikke merket av på de kartene vi har, og det synes jeg er dumt. Dette er jo en kjempefin måte å komme seg opp til Hoggsfjell på!

Må ta med en liten fargeklatt på veien opp. 

Vi kommer til et stikryss, går vi til høyre, kommer vi opp på Tretjernsåsen, og tar vi til venstre, kommer vi til utsiktspunktet på Hoggsfjell. Vi skal dit, og nå er det bare å nyte stien bortover mot utsikten. 
Langs stien er det et fantastisk tre. Rene skulpturen! 

Det tar ikke lang tid før vi er ved utsiktspunktet. Dessverre er det fortsatt tåke, og det er ikke mye vi ser i dag. Men vi kan tenke oss at det vil være helt fantastisk å komme hit opp på en vakker høstdag. 

Nå er det tid for å ta en rast. Vi angrer litt på at vi ikke laget matpakker, men kjeks, sjokolade og kaffe smaker veldig godt, det også. Vi har sluppet regn så langt, men allikevel er vi klissvåte. Det er nesten så jeg kan vri opp toppen min. 
Da er det deilig å ha et skift i sekken. Nydelig å sette seg ned med tørt tøy! 

Drt er faktisk første gang vi er akkurat her, og vi har hørt at det er veldig bratt ned til den blåmerkede stien som vil ta oss ned til Aslakkane. Vi ser at det er bratt, men det det er ikke en lang strekning, og det tar ikke langt til før vi er nede. Også her er det tørt, det er ikke noe vann som renner nedover i små fossefall på fjellet denne dagen.
Men på Aslakkane er det fint uansett! 

Fortsatt finner jeg rester av bålet Mari og jeg lagde i januar. 

På vei ned mot Knabben krysser vi to små bekker, og det første bekkeløpet er helt tørrlagt.

Vi går i et lett terreng nå, og ned mot Knabben går vi på en sti omgitt av vakre høstfarger.

Jeg avslutter denne bloggposten med nok et bilde tatt på Knabben. 

Vi kan se tilbake på en fin tur, noe krevende, tror nok at jeg kanskje blir litt støl i morgen! 
Vi gikk litt i overkant av 11 km og brukte tre timer og 45 minutter. 
Fint uansett vær, men vi tar gjerne en ny tur til Hoggsfjell en dag uten tåke!