04.10.21
Det er mandag morgen, og jeg er klar for jakt.
Vel, ikke helt riktig å si det akkurat- jeg er klar for å være bisitter på jakt.
Litt før ni sitter vi på post. Jeg ser meg rundt, bare skog, myr og bilvei. Det er stille, bare naturens egne lyder- vinden som suser, vannet som sildrer i en liten bekk. Og fuglene. De kvitrer, kommuniserer med hverandre.
Men ellers helt stille. Inntil jeg hører noe…Tror først det er en hes hund. Ett «bjeff» og så stille igjen. Men så kommer lyden tilbake, hese brummelyder, jeg ser på Trond, og han nikker. Det er en elg.
Vi følger den der den går frem og tilbake. Kan ikke se den, men hører den. Det er akkurat som om den går der og snakker med seg selv. Jeg har aldri hørt en elg før, så for meg et dette en stor opplevelse.
Plutselig ser jeg den. Det er en stor okse. Lysegrå lange bein, en mørk diger kropp. Jeg får ikke tatt bilde, blir bare sittende å se. Der forsvinner den for så å komme litt til syne igjen.
Ville være fint om den kommer ned til oss, den kunne nemlig bare gå rolig forbi oss på veien. Den ville være helt trygg om den i tiden fremover holdt seg i vårt jaktområde. Vi har jo allerede skutt den oksen vi skal ha i år. Men det vet den selvsagt ikke.
Der er den igjen, Jeg prøver å ta et bilde nå, men den er for langt unna. Tenk om den kommer ned på veien!
Nå er det helt stille igjen. Ingen elgelyder lenger. Ikke noe fuglekvitter heller. Bare vind og sildring i bekken.
Trond sitter med GPS’en og kan der følge Leika.
Godt han har den- ellers sitter han bare der og ser rundt seg.
Jeg er godt kledd, men det blir kaldt når det blåser og jeg sitter stille. Jeg tar på meg fjellduken, den er bare så god og varm.
Da er det bare å vente, og vente og vente enda litt mer. Litt kjedelig.
Nå hører jeg en nøtteskrike. Ikke særlig spennende. Husker jakta i fjor, da så jeg for første gang en elg på post. Har alltid tenkt at jeg ville høre en elg komme. Har tenkt at jeg ville høre kvister som brekker når den nærmer seg.
Men der gjorde jeg ikke. Den gangen kom elgen løpende, og det jeg hørte, var pusten til elgen!
Plutselig kom den bare, en stor elgku, og den forsvant igjen like fort som den kom. Også den var helt trygg da vi den gangen bare hadde en halvannetåring igjen på kvota.
Nå har jeg sittet her i to og en halv time. Lite har skjedd. Det eneste som beveger seg er strå og greiner som beveger seg i takt med vinden – og skyene som farer forbi på himmelen.
Jeg synes nok jeg kunne få se en rev eller en liten hare, men nei, ikke noe levende vesen. Bare Trond og meg.
Da er det bare å vente….
