I dag våkner jeg til skyet oppholdsvær, men det er varslet regn på formiddagen og resten av dagen. Det er bra at det kommer regn, mye regn, slik at vannmagasinene fylles opp igjen. Men det er også greit om regnet kommer nå, denne uken, for til helgen starter høstferien og jakta. Det et ikke noe særlig å sitte på post i regnvær, for ikke å snakke om dersom det er kaldt i tillegg. 

Jeg tar en litt rolig morgen, og trekker så i treningstøy. Og caps. Den må jeg ha dersom det begynner å regne. Knabben venter.

Egentlig er det mye jeg heller kunne ha gjort enn å gå til Knabben. Jeg kunne ha gått et helt annet sted, jeg kunne ha sittet inne og lest i en bok, jeg kunne ha tatt meg en tur til Storenteret, eller jeg kunne ha dratt til Oslo en tur. 

Men så var det dette målet jeg satte meg da, om at jeg skulle gå 150 turer til Knabben dette  året. Først satte jeg 30 turer som mål, men økte ganske raskt til 150. Det blir i snitt tre turer i uka, men når jeg tar vekk 90 hyttedøgn og to og en halv uke med ferie i november, betyr det at jeg må gå mellom fire og fem turer i uka. 
 

Vel, jeg tror ikke jeg skal sette et slikt mål for 2022, men jeg skal i alle fall nå det dette året! 

Jeg veksler på stiene opp til Knabben. På mandag gikk jeg opp fra Solbergveien parkering, i går gikk jeg Kjevlingen, og i dag velger jeg å gå rett opp fra Myrabakken. 
Det er tungt i starten, egentlig er det stigning hele tiden hvis jeg går denne veien. 

Jeg går først gjennom en skog der det er en del hassel, og jeg merker meg at bladene fortsatt er grønne- de har ikke den samme høstfargen som andre blader har.

Dragomsteinen er første milepælen på turen. Selv tenker jeg at jeg er over det verste når jeg har kommet hit. Jeg har da gått en halv kilometer rett oppover, fortsatt gjenstår en kilometer, men den siste strekningen er litt mer variert. Men det er oppover, det også.

Rett etter Dragomsteinen blir jeg ønsket velkommen av vakre høstfarger. Her er det en del blodstorknebb. Om sommeren pryder den skogbunnen med sine intense rosarøde blomster, og om høsten kan vi glede oss over de vakre høstfargene på de flikete bladene.

Lønnebladene er også vakre. Vanligvis ser jeg dem i røde og oransje nyanser, mens her er de gule. 

De fleste bjørkebladene ligger allerede på bakken, sammen med furunåler. Furunålene sitter to og to sammen, og faller av trærne etter alt fra to til fem år.

Furuer, ja, de imponerer meg. De ser ut til å klare seg overalt, med minimalt av jord. Mange steder går røttene flere meter bortover fjell og skogbunn. De trives best på næringsfattige sandmoer eller andre steder med lite jord. Røttene er eksperter på å hente opp vann fra dypt nede, og på den måten unngår de å tørke ut.

Konglene er fine, synes jeg. Jeg plukker dem i skogen bruker dem til pynt hjemme.

Jeg har også kongler jeg har plukket på Tenerife. De er av en litt annen størrelse! Legger en av de andre konglene mine foran slik at det er lett å se forskjellen i størrelse.

Snart passerer jeg en furustubbe. Den er dekorativ der den står, men jeg kunne ikke tenke meg å ta den inn i hus. Kan tenke meg at det er masser av mer eller mindre ekle småkryp inne i den.

Furuene er ofte ofre for toppbrekk, og noen vokser opp både med en og to topper ved siden av det som var den opprinnelige toppen. Andre træt får de underligste fasonger, og det er denne furuen et eksempel på!

På veien opp mot Knabben laget jeg for noen uker siden et par hilsener til dem som er på vei opp. Jeg er alltid spent på å se om de fortsatt ligger der, og det gjør de!

Nå er jeg kommet opp på platået før den siste oppstigningen. Alltid fint å komme hit. Resten av veien opp går alltid som en lek.

Det er fortsatt oppholdsvær når jeg kommer opp, men utsikten i dag er ikke den beste, akkurat. Men jeg tenker det er fint her oppe uansett, jeg.

Jeg skriver meg inn i boka, tur 128 er snart tilbakelagt, og jeg går ned igjen. 

Jeg legger plutselig merke til noen vakre eikeblader jeg ikke så på veien opp. De lyser så fint opp langs stien. 
Det får meg til å tenke på stedsnavnet Eiker. Det burde jo ha vært fullt av eik her, men det er det ikke i det hele tatt, så navnet har nok en annen opprinnelse.

Jeg må også ta med et bilde av bregner som forskjønner sine omgivelser der de står.Tror dette er einstape. 

På vei ned går jeg også under et lønnetre. Det har begynt å regne nå. Jeg kunne ha blitt stående her, beskyttet mot regnet under de flotte lønnebladene, men jeg har jo caps, så jeg kan bare gå videre. 

Etter rundt en time er jeg hjemme igjen, jeg snur og tar en tur til. Ferdig med tur 129! 
Da kan jeg slappe av hjemme med god samvittighet!