07.08.19

Å gå broene rundt er populært. Jeg går gjerne hjemmefra, men i dag tar jeg bilen til Nedre Eiker kirke og parkerer der. På vei ut av bilen ser jeg paraglidere gå inn for landing, og jeg løper ned for å få med meg dette. Der treffer jeg Marianne, en tidligere elev av meg, og hun forteller at hun ofte er her sammen med tantebarna sine og ser dem lande. 

Paragliderne hopper ut fra Solbegfjell, og noen ganger er det så mange som ti personer i lufta samtidig. Det må være en god følelse å sveve på luftstrømmene, men sikkert ikke særlig festlig å lande i et tre. Dette skjer av og til, men heldigvis ikke ofte. 

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Jeg går videre, under bilveien og inn på broa. I dag er det ikke fint vær, men det er jo ikke noe som heter dårlig vær, bare dårlige klær. Dårlige klær har jeg heldigvis ikke, og det er såpass varmt at shorts og en topp er nok. 

På den andre siden av elva, tar jeg veien som går ned til venstre slik at jeg kommer under broa.

Synes dette er et fint fotomotiv. Det er mange som tar bilde av den gamle broa, det gjør jeg også, men denne broa er ikke avbildet så ofte. Broa heter Nedre Eiker bro, men den blir også kalt Nybrua, og den var klar til bruk i 1986. 

Langs elva er det på sørsiden en gangvei mellom broene. Her er det fint å ferdes, og ofte er det ender og gjess langs veien. I dag er det bare en and, men den stikker av så snart jeg nærmer meg den. 

Stokkanda er den vanligste. Hannfuglen har grønt hode, mens hunnfuglen holder seg til brunt og beige. Jeg har jo ikke lov til å bruke andres bilder, så jeg får ta bilder av dem senere. 

Langs elvebredden er det noen flotte trær. Jeg vil jo gjerne lære noe nytt hele tiden, og disse trærne visste jeg ikke navnet på. Jeg spør min gode kollega, Thore Ryghseter. Han er en vandrende flora og ekspert på orkideer. Han forteller at treet er en hybrid mellom skjørpil og hvitpil. 

Men det er også mange blomster her, og snart kommer jeg til noen vakre blomster i fargen cerise. Disse blomstene en ukjente for meg. Det er også flere andre blomster jeg ikke hadde sett før jeg flyttet til Nedre Eiker. Kan nevne sikkori, oksetunge og ormehode – og denne. Jeg må igjen spørre Thore, og han forteller at denne blomsten heter kattehale. Det er mye av den langs elva, og den er vakker, synes jeg. Tusen takk, Thore! 

Snart kommer jeg over tistler som sprer sine frø. De er jo ganske dekorative, da, der de står i vannkanten. 

Jeg finner også mange vakre strå, og noen av dem tar jeg med meg hjem. På kjøkkenbenken har jeg en liten samling av hva jeg tar med meg hjem fra tur. Jeg samler det i en vase som står der hele året. Her har jeg gåsunger, orekongler, lerketrekongler og nå også strå. Alt har jeg funnet i nærmiljøet. 

Jeg går videre. Jeg sa dette var en populær turrute, men i dag er det ikke mange mennesker å se langs elva. 

Snart kommer jeg til den gamle Mjøndalsbroa. Den er fin, synes jeg. Den var klar til bruk i 1912, men den ble innviet først året senere. Det var ikke mange biler den gangen, og den ble bygget slik at to hestevogner kunne krysse hverandre. 

Den er smal og tilfredsstiller derfor ikke helt dagens krav. Jeg liker ikke å kjøre over den, og står gjerne og venter mens biler som kommer mot meg er vel over på min side. Da gasser jeg på og håper jeg ikke møter noen før jeg er over. Er jeg veldig heldig, ligger jeg bak en buss vel vitende om at jeg da ikke vil møte noen. Skal jeg være helt ærlig, hender det også jeg velger den andre broa selv om det betyr en aldri så liten omvei. 

Ved enden av broa på Mjøndalssiden er et anlagt en fin trapp som tar oss fra gangveien og opp på broa. Broa ble rehabilitert i årene 2010 – 2012, og med dette kom ny lyssetting og denne trappen. Lyssettingen ble dessverre ikke akkurat slik den var tenkt, men det er ganske fint allikevel, synes jeg. 

I 2016 var boligblokkene på Sandstranda klare for innflytting. De ligger fint til ved elvebredden. 

Selv om det er skyet i dag, kan jeg skimte sola. På dager med sol, er solnedgangen veldig fin her.  Jeg får satse på en ny tur med penere vær om ikke alt for lenge. 

På den andre siden av elva er det dessverre ikke noen gangvei langs elva, så da må jeg gå inn i bebyggede områder for å komme tilbake til utgangspunktet. 

Turen er på ca 4 km, og det tar ca 45 minutter. Det er lett å gå hele veien. 

Mmmm

05.08.19

Tilbake på jobb etter en deilig ferie. Gleder meg aldri til å begynne på’n igjen, men når jeg først kommer på jobb, er det helt all right! Har hatt en fin dag, jeg! 

Jeg starter hjemmefra rundt syv vanligvis, men i dag drar jeg først klokka halv åtte. Jeg er heldig som kan gå til jobb, og det tar meg rundt 25 minutter. Jeg går først på en sti i skogen, så langs en lysløype som tar meg opp til Batteriet, og så til slutt en sti til Stenseth skole hvor jeg har min jobb. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Utpå sommeren kan det være mer eller mindre gjengrodd langs lysløypa. Noen steder er det mye brennesle, men det er også andre planter som strekker seg innover og gjør veien smalere.

Heldigvis er det strekninger der naboer tar ansvar og klipper gress og planter langs lysløypa, og det setter jeg stor pris på! 

Når jeg nærmer meg Batteriet, har jeg utsikt mot Drammen. Dessverre er den ikke så god i dag grunnet tåke og gråvær. 

Vel oppe på Batteriet er utsikten helt fantastisk. Den kommer ikke til sin rett i dag, men det er jo alltid slik at alle dager er like fine værmessig. 

På Batteriet har jeg hatt mange flotte naturopplevelser. Jeg har flere ganger kommet på rådyr, og ekorn har jeg også sett. Om våren er fuglesangen veldig fin. Det gjelder å ta seg tid til å se seg rundt og å lytte. Dersom man raser i vei med ørepropper, lyttende til musikk, er det liten sjanse for å se eller høre det naturen byr på. 

Batteriet har også sin historie. Geithol skanse er det egentlige navnet, og skansen ble påbegynt i 1898. Den var et ledd i forsvaret av Drammensdalen i tilfelle krig mot svenskene i 1905. I dag kan vi se kanten på den 120 meter lange dekningsgraven som skulle beskytte hester og vogner. 

Det var det plass til seks kanoner her, og styrken her oppe skulle være på rundt 100 mann. Til å frakte kanoner og ammunisjon ville man trenge 65 hester. Dekningsgraven var 90 cm høy, og det vill bli nødvendig å bruke kvister og granbar i tillegg for å kunne skjule det som var på innsiden av dekningsgraven.

Som vi alle vet, ble det ikke noen krig i 1905. Fra 1955 har Solberg musikkorps hvert år markert unionsoppløsningen på Batteriet 7. juni, de siste årene sammen med Eiker historielag og Eiker arkiv. 

Etter en tur på ca 2,5 km er jeg på jobb og klar for ny innsats. 

Etter åtte timer er jeg på vei hjem igjen, men først må jeg fotografere de nydelige blomstene som vokser ved inngangen til skolen. Det er sikkori, og jeg hadde ikke sett denne blomsten før jeg flyttet til Nedre Eiker. Denne blomsten finner vi også på Eikerdrakten. 

Kan jo også nevne at jeg så den på Kreta i sommer. 

På hjemveien tar jeg et par bilde av noen gule blomster også. På det første bildet ser vi kanadagullris. Denne er svartelistet da den sprer seg veldig fort og gjør at andre planter må gi tapt. Kanadagullris kan bli 1,5 meter høy. 

På det neste bildet ser vi vanlig gullris. Den kan bli 50 til 100 cm høy. Denne planten ble tidligere brukt som urindrivende middel, og den ble brukt mot nyrelidelser og gikt. Denne planten er ikke svartelistet. 

Jeg tar en litt annen vei hjem i dag. Jeg går over Batteriet, men når jeg kommer til sykehjemmet, tar jeg stien som tar av til venstre. Denne går først parallelt med lysløypa, men etter hvert går den oppover. 

Det er utrolig frodig her. Jeg tenker at jeg går i naturens katedral der vegger og tak består av grønt bladverk. Det er rett og slett vakkert. 

Snart ser jeg en betongkloss på venstre side, og like etter en svær betongkoloss. Dette er rester av et pukkverk som ble etablert av Lars Bondahl i 1934. Steinen kom først fra et stort  ras i fjellskråningen, men etter hvert måtte de sprenge for å få nok stein.

I starten ble pukken brukt av NSB som underlag for skinnegang, men senere ble den brukt i betongbygg og som pukkgrus til veidekke. 

Broren Nils tok over driften, men jeg har ikke klart å finne ut når pukkverket ble nedlagt. 

Dette var dagens blogg, og nå vet du litt om hvor fint jeg har det på vei til og fra jobb! 

04.08.19

Etter en helg med bryllupsfeiring og masse godt mat og godt drikke, er det godt å ta en tur ut. Tanken er å plukke sopp på turen, men dette gir jeg ganske fort opp da det er veldig tørt. Finner en inntørket kantarell, det er alt. Bestemmer meg for å fylle kurven med røsslyng i stedet, og den vil jeg ta med med på hytta. Jeg vil sette den i en kobberkjele ved peisen. Tror det blir fint! 

Jeg starter på Bjørkedokk i Krokstadelva, og går til Svarttjern via Inntaksdammen og Borgtjern. Det er gode bademuligheter i alle disse tjernene, og selv liker jeg mye bedre å bare i Svarttjern enn i for eksempel Årbogen. Ikke er det langt å gå dit, heller. 

Annonsørinnhold

Lekre kjoler til alle anledninger

Dette er et turområde jeg brukte veldig mye da jeg bodde på Stenseth og Langløkka. Det er mange stier i området her, og det er et vell av turmuligheter. Fra Svarttjern kan jeg gå videre til Aslakkane eller Knabben, men i dag tar jeg stien til venstre ved demningen siden jeg vil gå opp til Lampetjern.

Etter et par minutter passerer jeg en liten hytte, og jeg går videre til jeg kommer ned på en bilvei. Jeg går litt nedover, og så tar jeg stien som tar av til høyre i svingen. Jeg følger stien en stund, og kommer så inn på stien til Lampetjern. 

Lampetjern ligger 365 meter over havet, mens Svarttjern ligger 257 meter over havet. Det er lett å gå både til Svarttjern og til Lampetjern.

Ved Lampetjern skriver jeg meg inn i «Gjesteboka» før jeg går videre langs vannet. Tenker det er synd at tjernet ser ut til å gro igjen – det blir mer og mer grønt og mindre og mindre vann. 

Langs veien finner jeg jordbær, og jeg bare må tre dem på strå slik jeg gjorde som barn. Gode minner! 

Jeg har nå kommet inn på bilveien som går fra Årbogen til Solbergvann. Jeg har tidligere gått til Solbergvann og videre til Nerdammen og ned til Solbergelva. Det er en kjempefin tur, men i dag går jeg nedover mot Årbogen. 

Snart kommer jeg til en skarp sving, og der går det av en sti på høyre side. En tidligere kollega av meg, Peggy, tipset meg en gang om Svenskeveien. Den var ikke så lett å finne, men nå er den merket. 

Svenskeveien er en gammel hestevei som ble bygget av to svensker i 1934. Den skulle brukes til tømmertransport. Flere partier er opparbeidet med steinfyllinger, og noen steder er den sprengt inn i fjellet.

Ett sted er veien nesten sperret av to store steiner som falt ned på veien for mange år siden. 

Jeg går veien bare et stykke nå da jeg har gått den tidligere, og det begynner å bli sent på dagen. Jeg snur og går tilbake samme vei, men jeg kunne ha gått videre og senere ned på Ulevannsveien. 

Jeg går ned mot Årbogen, delvis på bilvei og delvis på sti, og ved bommen tar jeg lysløypa bortover mot Bjørkedokk. 

Jeg vil gjerne lære noe nytt hver gang, og nå tar jeg med to slags bregnetyper. Før kalte jeg dette bare bregner, men nå vet jeg at den første heter einstape og den andre ormetelg.

Avslutter med en selfie og track av turen. 

Turen anbefales, den kan lett gjøres både mye kortere og lengre, alt etter ønsker og behov.