Det er tirsdag morgen, og jeg er ute på min morgentur. Denne gangen til Batteriet.
Det er ekstra fin utsikt fra Batteriet denne gangen. Noen har vært her og fjernet trær /busker som de siste årene har tatt noe av utsikten. Sender en gode tanker og en stor takk til den eller de som har gjort dette!
I halv tolvtiden er jeg klar for ny tur. Jeg vil gå til Nerdammen via Glabakk. Jeg tar med meg litt kaffe, en kjekspakke, en kniv og en pose. Hva skal jeg med kniv og pose? Forsvare meg dersom en sint og frustrert elg kommer min vei?
Nei, jeg må alltid ha med meg en kniv og en pose på denne tiden av året. Den stor soppsesongen er over, men det kan jo hende jeg finner noe!
Høstfargene møter meg med en gang jeg kommer opp i lysløypa. Spesielt er bringebærbladene vakre, synes jeg.
Jeg tar lysløypa til jeg kommer til broa over Solbergbekken, og der går jeg opp i skogen, på stien som tar meg til Huldreheim.
Jeg går ikke så veldig langt før jeg ser det var lurt å ta med kniv og pose. De første piggsoppene står der så i fine mosen, skikkelig innbydende og delikate er de.
Jeg har allerede nevnt de fargerike bringebærbladene. Her oppe i skogen møter jeg ospebladene som ligger på bakken. Røde, lilla, oransje og gule. Jeg må bare sette dem sammen, som kronblad i en fin blomst, og grønne bregner får duge som blader.
Bjørkebaldene er fine de også, lyser så godt opp i naturen.
På Huldreheim går jeg bort til noen av de svære bjørkene som har måttet gi tapt. Skikkelige stammer! Masser av ved her, tenker jeg, men de har vel ligget så lenge at det er ikke sikkert av brennverdien er så god allikevel.
På stammene er det mange kjuker, veldig mange, og denne heter knuskkjuke.
Jeg liker meg så godt i dette terrenget. Stiene er brede og gode, furutrærne er så flotte med sine ranke stammer, og skogbunnen så grønn og myk.
Snart finner jeg også de første traktkantarellene. Ser du en, ser du gjerne en hel klynge, enda en klynge og enda en. Masser av sopp!
Jeg kommer til Ulverudbakk, og kan konstatere at jeg har vært flink enda en gang. Dessverre har skiltet delt seg i to. Det burde repareres, å erstatte det med et nytt, ville ikke være det samme.
Terrenget ender seg, her ligger stien rett på fjellet, og det er lyng på begge sider.
Det går greit oppover, selv om det er stigning hele veien nå. Når jeg kommer til denne varden, vet jeg at det ikke er så veldig langt til Glabakk. Det er rart det med disse små vardene, noen lar seg irritere av dem, men jeg liker dem. Varder ble i sin tid brukt for å vise vei eller for å markere grenser. Jeg skjønner at det kan være forvirrende og direkte misvisende om man på fjellet lager varder utenom stiene merket med de røde T’ene. Det kan jo lede folk på villspor! Men her i Finnemarka og på Skrim der vi har hytte, er det flere steder små varder langs stiene. Tenk deg at du har med barn i skogen, barn som synes det tar veldig lang tid å komme fra Ulverudbakk til Glabakk. Da vet de at når de kommer hit, er det ikke så langt igjen. Kanskje kan man lage seg en liten varde litt tidligere også, som en milepæl underveis. Det trenger ikke være store varden, kanskje bare et par tre steiner ved stien.
Dessverre er det noen som har sparket borti eller på annen måte ødelagt denne varden.
Jeg samler steinene og prøver å sette den opp igjen. Det blir i alle fall litt bedre!
Jeg snur meg og ser nedover. Vakkert. I horisonten kan jeg også skimte Skrimfjella.
Og så, så er jeg der, på Glabakk. Herlig. Blir alltid glad når jeg kommer hit, da er nemlig bakkene tilbakelagt. Stigningene ligger bak meg, og jeg kan nå cruise innover. Det er fortsatt et stykke igjen, men det går lekende lett. Plutselig er det noe som fanger min oppmerksomhet, noe gult delvis skjult av gress og dødt løv. En kantarell! Vanligvis er det flere på samme sted, men her finner jeg bare denne. Mest sannsynlig er det noen som har plukket her tidligere.
Myrene er så vakre nå på høsten, de har fått en fin høstfarge.
Snart er jeg kommet dit hvor min sti møter den blåmerkede løypa som går fra Tverken til Nerdammen, og jeg går i retning Nerdammen. Finner ut at jeg ønsker en litt lengre tur, og velger å ta av mot Marivann.
Vakre Marivann, Og her passer det å ta en liten rast. Kaffe og Bixit, det smaker godt.
Etter en liten pause, går jeg videre, men jeg må ta et par bilder til av Marivann før jeg går videre. Fint i motlys!
Fra Marivann er det ikke langt til Nerdammen. Det er det som er så fint her, mange vakre vann på et relativt lite område.
Jeg må ta en tur bort til Damhytta, Turistforeningens nyeste hytte her oppe.
Det er den tidligere damhytta, som nå er gjort om til en liten turisthytte. Et oppholdsrom med en liten kjøkkenbenk, sovemuligheter er det også her. Enkel standard, men for en beliggenhet!
Jeg tar bilveien nedover.
Langs veien kan jeg fortsatt plukke sommerblomster; rødkløver og ryllik, lenger nede også ormehode og kanadagullris.
I veikanten, på en veiskulder, er det masser av ospeblader. Fargerike og vakre.
Snart fire timer etter at jeg startet, er jeg nede på lysløypa igjen. Jeg må gå litt lenger enn det som strengt tatt er nødvendig. Jeg så nemlig noe tidligere i dag. Det er noe hvitt, noe som er spiselig, og som jeg vil ta med meg.
Det er matblekksopp! Dette er god sopp, men den må plukkes bare når den er helt hvit inni. Den blir rosa etter hvert, for så å bli svart som blekk. Tar du på den da, vil den svarte fargen smitte av på fingrene dine.
På turen min fant jeg noen flere kantareller og også en rødskrubb. Sammen med piggsoppen, traktkantarellene og matblekksoppen blir dette en god blanding til brødskiven.
Det smaker godt etter en ganske lang tur denne flotte dagen.
Det er onsdag kveld, og vi sitter ved bålpanna. Jeg elsker å sitte der, kjenne varmen og se inn i flammene. Blir aldri lei av det.
Vi sitter her, på skinnfeller, inntullet i pledd. Noen ville kanskje kalle det galskap….
I slutten av måneden legges bålpanna inn for oppbevaring og tas ikke i bruk før i påsken igjen. De store, gode bålpannestolene våre kjøres allerede nå ned til gården for vinteren. Kan ikke si jeg gjør dette med glede, men det er bare å glede seg til våren igjen!
Det er en del oppgaver for skal gjøres før vinteren kommer.
Tidligere i dag klippet jeg ned noen stauder, tok opp sommerblomster og satte tulipanløker. Det blir fint til våren!
Jeg legger granbar oppå, som en ekstra beskyttelse. Pent blir det også! De siste liljene skal jeg ta med hjem og sette i en vase. Håper de da slår ut i full blomst!
Kjøkkenhagen må også avvikles. Jeg tar inn de siste tomatene og vårløken, og så er det bare å fjerne all overgrodd dill og ruccola, klippe ned gressløk, oregano og løpestikke. Fjerne alle røtter, og så er kassene klare for neste sesong.
Boden er fylt opp med ved, tre lag helt til taket. Det holder et godt stykke inn i 2024, men neppe ut påskeferien. Vi tar ved utenfra helt til snøen kommer. Heldigvis er det mye igjen ute.
Vi skal prøve noe nytt i år. Vi skal lage en vedbinge under et grantre. Her vil det komme mindre snø enn det vil komme der den andre veden vår ligger. Dette året lå det i påsken en og en halv meter snø oppå uteveden vår, det var helt ekstremt med snø.Vi fikk derfor ikke tatt noe ved utenfra før et godt stykke ut i mai. Men med en vedbinge under et grantre, tror vi at vi lettere kan få tak i den.
Vi har kjøpt materialer på Kongsberg, og da er det bare å sette i gang. Vi er ikke vant med slikt arbeid, verken jeg eller Trond, og det viser jeg at vi har tenkt litt feil da vi kappet til materialene. Men vi gjør bare en liten endring, og da går det greit.
Her er bingen nesten ferdig, og Trond beiser den.
Og nå er også veden på plass!
Småved til opptenning må vi også ha. Med min Kindling Cracker fra Espegard går denne jobben som en lek.
Denne står nå ved siden av ovnen, resten av småveden ligger i boden.
Bålpannestolene skal altså kjøres til gården, men alle de andre møblene må oppbevares her. Vi pakker dem inn i presenning. Møblene ved hytteveggen kan lett tas frem igjen i påsken. Må si det hadde vært fint å ha en utebod!
Høstferien er snart over nå, vi satser på flere hyttehelger før snøen kommer, men nå er i alle fall alt klart. Vemodig, men dette er jo årets gang. Men som tidligere skrevet -det kommer en ny vår!
Det er søndag, det er nydelig vær og vindstille, og da passer det fint med en tur i høyden. Mannfolka er på jakt, og Solveig og jeg vil ta oss en tur til Høgstøle.
Denne gangen legger vi turen om Ivarsbu. Vi tenker vi kanskje kan gå langs vannet på høyre side og så prøve en alternativ rute opp på fjellet, men det er kommet for mye vann til at det lar deg gjøre. Vi tar derfor den blåmerkede løypa oppover.
Det er rene urskogen her, området er fredet, og trærne får vokse slik de selv vil. Bartrær og løvtrær om hverandre, den ene stammen tykkere enn den andre.
Noen av trærne har også grått skjegg, grått skjegg som kryper nedover stammen. Skikkelig gubbeskjegg.
Lønnetrærne er en av høstens favoritter. Grønne, gule, oransje og røde blader danner et fargesprakende teppe med himmelen som bakgrunn. Vakkert!
Det er bratt oppover, men det går fort. Det tar ikke lang tid før vi er oppe på det første flate platået. I enden av dette tar vi en liten unnselig sti som tar oss ut på pynten.
Store Stølevann er vakkert- selv om det nå er nedtappet.
Vi går inn på sommerløypa igjen, og her møter vi to kjekke karer som har overnattet på Høgstøle. Vi forteller dem at vi skal prøve å finne den alternative stien som går til Høgstøle. Dette har vi også prøvd før, uten å lykkes. Kanskje klarer vi det denne gangen?
Vi går siste biten opp til fjellet. Nesten opp, i alle fall.
Stien vi nå skal gå, tar av til venstre når vi kommer nedenfra.
I starten er stien tydelig i terrenget. Ikke noe problem i det hele tatt.
Jeg sjekker med kartet, og vi er on track.
Vi kommer opp til de første tjernene, og her ser vi Skrimfjella med Styggemann til høyre i horisonten.
Men nå starter problemene. Stien forsvinner, kommer til syne og forsvinner enda en gang. Så ser vi den ikke lenger. Men vi ser noen små varder, varder vi tror vil ta oss på rett vei. Fortsatt kan vi se deler av stien, og for sikkerhets skyld sjekker jeg kartet igjen.
Er vi fortsatt on track? Nei, vi er off track.
Tidligere har jeg prøvd å gå akkurat der kartet viser at stien går, men der er det ikke noen sti….
Snart ser vi Hesteskoen nedenfor oss på venstre hånd. De små vardene tar oss dit, og det er ikke dumt, det heller!
Det er vakkert her nede. Har nesten ikke vært her om sommeren, det er mest vinterstid vi er her. Trond og jeg har teltet her en gang, og vi bestemmer oss nå for å raste på plassen der vi teltet.
Her har det vært noen engler før oss, engler som har lagt igjen ved til dem som kommer etter. Eller kanskje de har lagt igjen ved for at de selv skal komme tilbake?
Uansett, vi har ved vi har tatt med fra hytta, og vi lager bål etter alle kunstens regler.
Vi setter kaffekjelen på bålet, og tankene går til Svante og hans sang. Vi ser rett nok ikke noen Nina som kommer naken ut –
men snart er kaffen klar. Vi griller pølser og nyter kaffe og sjokolade etterpå. Livet er godt!
Vi nyter utsikten fra der vi sitter. Trær og berg speiles i det blikkstille vannet. Vi ser fisk som vaker, og ender som svømmer. De er tydeligvis skeptiske til oss, holder seg på trygg avstand.
Etter å ha rastet en times tid, fortsetter vi mot Høgstøle. Vi går rett opp fra vannet, og kommer til et nytt vann. Her har vi ikke gått før. Spennende!
Nydelig speiling også her.
Jeg har allerede nevnt lønnebladene, men det er ikke bare de som gleder oss med flotte høstfarger. Nede på bakken ser jeg disse små plantene.
Disse også. Så intense, så vakre!
For ikke å snakke om tuer av bjørneskjegg!
Det er et flott terreng å gå i, mye fjell. Tørt og fint, stort sett.
Utsikten er også helt fantastisk. Vi ser Gaustatoppen. Nydelig!
Vi ser Blefjell, Jonsknuten og Norefjell.Vender vi blikket den andre veien, ser vi Oslofjorden.
Snart er vi på toppen, på Høgstøle, 750 meter over havet.
Vi tar den blåmerkede løypa ned igjen , i retning Ivarsbu. Vi tar av fra denne før vi starter nedstigningen der vi gikk opp. Vi går i stedet rett ut på pynten og følger denne i langs Vesle Stølevann. Det går en sti her, og denne ender ved parkeringen ved Vesle Stølevann.
Praktfull utsikt hele veien her.
Etter en tur på litt over åtte kilometer er vi hjemme igjen, nesten fem timer etter at vi startet. (Pauser medregnet)
Kan så absolutt anbefale denne turen! Og – kanskje akkurat du finner stien?
Nydelig vær i går, heltgrått og regn i dag. Men når jeg er på hytta, sitter jeg jo ikke inne hele dagen! Det drøyer rett nok noen timer før jeg legger ut på dagens tur, ikledd regntøy, gummistøvler og gul sydvest. Det er jakt, og siden jeg er ute og går i terrenget, er det smart med en knallgul sydvest!Jakt, ja, vi fikk den første elgen i går, og det betyr at årets store familiedugnad vil være neste helg. Da skal en halv elgokse forvandles til grillkjøtt, grytekjøtt og karbonadedeig. Oksen veide 247 kilo etter at alt av innvoller og hode var fjernet, så her blir det mye kjøtt.
Utsikten fra hytta er ikke den samme i dag som det den var i går. Men jeg synes det er litt fint med tåke også, jeg da.
Været er altså grått, men jeg skal komme til å se flere fargeklatter underveis.
Den første ser jeg utenfor hytta til søsteren min.
For en nydelig rosa tistel!
Nede ved demningen fosser vannet nedover. Det skal ikke mye regn til før vannet går over kanten.
Her ser det ut som om jeg har lagt inn et svart-hvittbilde, men det er det ikke. Egentlig et veldig fint motiv, synes jeg.
Myra har fått sin flotte høstfarge nå, og det er deilig å kunne krysse den på sykkelbroa som vi laget for noen år siden. Søsteren min og jeg bar borda, mannfolka snekret den sammen. Et godt teamwork!
Jeg blir lett fascinert av de små tingene, de vakre detaljene. Lav på en kvist eller brune furumåler på en tynn gren.
Jeg nevnte fargeklatter. Her kommer en skikkelig fargeklatt- et vakkert rødt ospeblad. Får meg til å tenke på sangen The lady in red med Chris de Burgh.
Her er nok en fargeklatt, denne gang dannet av tre store mosedotter.
Furuer er det mange av her oppe, de fleste grønne og ranke, mens andre er bare ranke, stående eller liggende.
Bjørneskjegg er en flott plante, synes jeg. Den får en fin farge om høsten. Rart at den heter bjørneskjegg, tankene går heller til kaptein Vom, ikke til en bjørn!
Men hva slags skapning er dette?
Turen tar meg via Seterknatten til Omholtsetra, og der må jeg bare ta et bilde av et gammelt steingjerde.
Jeg balanserer på de glatte, skråstilte myrbroene over de bløte myrene etter Omholtsetra, og noen steder ser jeg rester etter de gamle myrbroene. De var nok stødigere, de.
Men også her er det kommet en flott bro som tar meg lekende lett over deler av myra.
Jeg krysser bekken, og snart tar jeg en sti som tar meg opp i hyttefeltet. Derfra tar jeg veien hjem igjen via Digerhaugmyra.
Skylaget har sprukket opp, men ikke lenge etter er det helt grått igjen.
Sola bryter så vidt igjennom og speiles i Stulstjern.
Tilbake ved Vesle Stølevann. Turen ble på nesten ni kilometer, og ga mange fine opplevelser, ruskeværet til tross.
Etter to dager hjemme dro jeg opp på hytta igjen på tirsdag. Været har vært svært skiftende helt siden juli, sol og regn om hverandre. Men i går var det fint.
Det er onsdag ettermiddag, klokka er halv syv, og jeg går ut i den vakre septemberkvelden. Nå skal jeg bare nyte, ikke noe annet.
Sola er på vei ned, den bryter gjennom skylaget og danner et slags Soria Moria på himmelen.
På veien bortover ser jeg sola skinne mellom trærne, som en lags åpning inn til lykkeland.
Jeg passerer hytta til søsteren min på vei ned mot vannet. Skulle ønske hun var her nå, da hadde det blitt en vakker og koselig bålpannekveld på oss to. Men det får vente til fredagen.
Det er så vakkert her nede, ved vannet. Her fisker vi, her bader vi, her griller vi, og her bare nyter vi slik jeg gjør denne kvelden. Dette bildet er tatt fra badeplassen vår, men det frister ikke med noe bad akkurat nå. Men minnene strømmer på, om lune sommerkvelder der jeg svømmer utover i solnedgangen.
Jeg går veien langs vannet. Det er egentlig ikke noen vei, riktigere å si en turvei. Uansett betegnelse, det er vakkert og idyllisk her.
Høsten er kommet, og med den kommer høstfargene. Lønnetrærne er de vakreste, synes jeg. De gleder meg med sine store blad i varme toner av oransje og rødt.
Stedvis er bakken dekket av noen små planter jeg ikke vet navnet på. Men – vakre er de der de står, noen røde, andre grønne.
Rogn og bregner pynter opp med sine fargenyanser i oransje og gult.
Etter en snau kilometer langs Vesle Stølevann, kommer jeg til Store Stølevann, vannet som nå er nedtappet grunnet bygging av ny demning.
Det er lite vann her, men stemningsfullt allikevel.
Jeg tar en tur bortom vår lille familievarde, den står der fortsatt og minner meg om en vakker og hyggelig lørdag sammen med familien, og ikke minst med barnebarna Leon og Tilia.
Det blir fort mørkere nå, og jeg starter på hjemoverturen. Er ikke så veldig glad å gå alene i mørket…
En geitrams langs veien vekker min oppmerksomhet. Litt av et kunstverk, den krusedullen der.
Jeg snur meg og tar en siste titt ned mot vannet.
Tenker på hvor mye dette området betyr for meg, hvor mye glede det gir bare å oppleve kvelder som denne. Hjemme igjen venter meg en stille og rolig kveld på hytta. Livet er godt.
Hvor kommer poteten fra? Fra Kiwi? Eller fra Eikersenteret?
Mine barnebarn vokser opp uten noen form for kjøkkenhage, og de er ikke vant til å høste det skogen har å by på. De plukker blåbær til å spise der og da, og de har erfart at tyttebær er surere enn blåbærene.
Men denne helgen skal gi dem nye opplevelser. Etter den fine turen til Store Stølevann, er det tid for å tenke middag. Leon og jeg går på kantarelljakt. Vi går på en sti like ved hytta, og der finner vi en. Og en til og enda en! Det pleier ikke å være mye sopp her, men dette året er det sopp nesten overalt
Dette gir en liten forsmak – den store soppturen vil skje i morgen.
Så er det poteter som skal tas opp, de skal tas opp av jorda, det er altså der de kommer fra. Tilia er hjelperen denne gangen, og hun synes det er veldig spennende å se potetene etter hvert som de dukker opp. Mammaen er også med, tror det er like spennende for henne, jeg!
Vi ser at de opprinnelige potetene som ble satt ned i jorda er helt bløte, dem kaster vi. Men de andre er fine og faste. de er røde eller gule, og kommer i ulike størrelser. Rart å tenke på at én potet i jorda kan bli til mange nye poteter! Vi går ned til bekken for å skylle dem, og Tilia er med. Vannet er kaldt, men hun klager ikke. Vi skal ha ovnsstekte poteter og salat til kjøttet vi skal grille. Det burde jo ha vært elgkjøtt, men i dag er det svin og kalkun. Tilia blir med ut i kjøkkenhagen, der finner vi tomater og vårløk. Det er mengder av tomater, og vårløken min har vokst seg kjempehøy denne sesongen. Ruccolasalat og annen salat har jeg også hatt, men det er det ikke mer igjen av nå.
Senere nyter vi en god middag, og det er fint for ungene å tenke at vi har skaffet mye av maten selv. Kun kjøttet og litt salat har vi kjøpt.
Det er også en merkelig opplevelse å se at nesten en liter med sopp ble ganske så lite når den er klar til servering. Men i morgen skal vi plukke mer!
Etter middagen spiller vi Uno, et spill som passer for oss alle, for fireåringen og for meg som er eldst. Herlig!
Ungene leker på soverommet før de skal legge seg. De bygger hytte, bruker tre dyner, og en dobbeltseng med køye over. Skikkelig stas!
Dagen etter er det tid for hjemreise, men først skal vi på sopptur!
Det gleder meg mye å se Leon plukke sopp. Jeg har i alle år hatt stor glede av å plukke sopp, og dette er noe jeg svært gjerne vil bringe videre til mine barnebarn.
Til mine svigerdøtre også.
I skrivende stund tenker jeg tilbake på denne helgen med kjærlighet. Er så glad i dem alle sammen og gleder meg til neste gang vi får besøk. Da skal Leon skyte med luftgevær, det glemte vi denne gangen. Men han er blitt veldig flink til å skyte med pil og bue!
Som vanlig er vi på hytta i helgen, men denne helgen blir ekstra fin. Vi får nemlig besøk! Et besøk vi har gledet oss veldig til.
Det er lørdag, og fint vær når Leon og Tilia kommer opp til hytta sammen med mamma og pappa. Vi har mange planer for helgen, men velger først å gå tur og grille ved vannet. Jeg har kakaoen klar, har krem på sprayflaske, og fyller sekken med mat og litt sjokolade. Vi tar også med oss litt ved, men satser på å finne mer der vi skal slå oss ned.
Det er fint og idyllisk å gå langs vannet. Vannet virker ekstra blått nå om høsten. Vi nyter utsikten der vi går, snakker om det vi ser, og ser kanskje ikke så mye ned på bakken. Men det gjør Leon, og det tar ikke lang tid før han roper: «Hoggorm!»
Og ganske riktig, der ligger den. Jeg har allerede passert den, og går tilbake for å se. Ungene vet at den kan være farlig, at de ikke må ta på den eller gå for nær. Nå erfarer de også at den bare stikker av, at den vil være i fred uten selskap av oss mennesker.
Leon går nå først siden han har blitt en ekspert på å oppgave hoggorm! innen vi kommer hjem igjen ser vi to hoggormer til. Tydelig at de koser seg i sola på denne stien!
Snart kommer vi til demningen ved Store Stølevann. Det bygges ny demning nå, og den gamle demningen er kommet frem nå som det er felt flere trær som tidligere skjulte dette byggverket. Jeg håper de kan ta vare på den gamle delen- muren som ble bygget for hånd, med en og en stein.
Vannet er blitt tappet ned, og nye spennende områder er kommet til syne.
Ett sted er det en renne i fjellet. Ser ut som om den er skåret med kniv, og vi ser at fjellgrunnen er omgjort til småstein som samler jeg i bunnen av rennen.
Det er spennende for ungene å leke her. Store steiner de kan klatre opp på, mange steder de kan sitte uforstyrret. Her ser vi tydelig hvor vannkanten vanligvis er, det brune er under vann, de grønne partiene er over vann.
Uten mat og drikke, duger helten ikke. Det er tid for mat, og kakaoen til bestemor smaker godt med krem på.
Vi griller pølser på bålet, og i tillegg til medbrakt ved, har vi også funnet mye drivved på de tørrlagte områdene.
Det er stein overalt, og vi setter opp en liten familievarde på ett av stedene som står over vann også ved normal vannstand. Skal bli spennende å se om den er der neste gang vi kommer hit!
Etter et par timer går vi tilbake til hytta der nye opplevelser venter.
En herlig uke i Spania, 30 grader, masser av deilig mat og god vin, ligge på stranda eller ved svømmebassenget, traske på markedet eller langs stranpromenaden- ja, det er godt, men helt fint å komme hjem til hverdagen også.
Etter en fin hyttehelg er jeg back to normal. Ti over syv er jeg klar for dagens morgentur. Det er meldt regn i dag, mye regn, men det er fortsatt oppholdsvær, så jeg møter denne høstmorgenen i tights, singlet og en tynn jakke.
Det tar ikke lang tid før det begynner å regne. Jeg burde ha tatt på meg litt annet tøy, for ikke å snakke om en caps. Men, men, dette går nok greit, det også.
Det er helt stille her jeg går, og jeg møter ikke noen på min vei opp til Batteriet. Med unntak av et par svarttroster, da. De springer foran meg på stien og tar til vingene når de føler at jeg kommer for nær.
Det er ikke mye fristende å sette seg med på benken på Batteriet i dette været.
Tåka ligger i horisonten, men utsikten ned mot elva er ganske så fin. Eller forresten, jeg er redd for at den blir dårligere for hvert år som går. Trær og busker vokser opp og tar mer og mer av utsikten. Her burde det ha vært kalt inn til dugnad!
Trærne er fortsatt grønne, men det finnes fargeklatter både her og der. Man må bare legge merke til dem! Vakkert er det!
Etter førti minutter og nesten fire kilometer er jeg hjemme igjen. Jakka mi sitter klistret til kroppen, håret er klissvått. Helt nydelig er det da å få av seg de våte klærne og å sette seg ned md en kopp kaffe etter frokost.
Senere i dag blir det en dose styrketrening, så denne dagen blir en stor kontrast til de late og deilige dagene i Spania!
Jeg har plukket sopp siden jeg var liten, og det var mamma som ga meg denne interessen og lærte meg å plukke de rette soppene. Vi plukket mest oppi skogen ovenfor gården der jeg vokste opp, men noen ganger utforsket vi også nye steder.
En gang gikk vi en sti i nærheten av der vi har hytte i dag. Vi kalte den for Eventyrstien. Jeg husker den som en koselig sti som tok oss fra ett sted til et annet, men den er siden blitt delvis ødelagt på grunn av veibygging. Det er derfor blitt slik at vi ikke har brukt den, og turer og soppturer er blitt lagt til andre steder.
Men hvorfor kalte vi den Eventyrstien? Jo, fordi vi fant så mye kantarell der! Vi fant sopp flere steder langs den samme stien, og det var som et eventyr, et herlig soppeventyr.
Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg bestemte meg for å prøve denne stien for noen uker siden. Jeg fant den, jeg gikk den, men det var veldig vanskelig å komme seg frem. Den var gjengrodd, og det var flere steder jeg mistet den. Jeg bestemte meg for at denne stien skulle ryddes slik at den ble farbar igjen!
Det er lørdag, og Trond og jeg er klare for dagens jobb. Jeg med soppkurv, Trond med en liten sag. Starten av stien er borte grunnet nye bilveier, men vi finner et nytt utgangspunkt og starter der. Det første stykket er helt greit, men så møter vi hindringene. Det er trær som vokser midt i stien, det er trær som ligger over stien, og det er trær ved siden av stien med greiner som breer seg utover stien i flere høyder. Vi ser ganske snart at vi burde ha hatt motorsag, men den er jo litt tung å dra på, da.
Ikke lett å se at det egentlig er en sti her!
Trond står på, rydder meter for meter, og vi skjønner ganske fort at vi burde ha hatt med oss noe å drikke. Noe mat hadde heller ikke vært så dumt. Etter to timer er Trond ganske så tom, og han må ta seg en liten pause. Blåbær gjør imidlertid godt, det gir næring til fortsatt innsats.
Jeg hjelper til, kaster greiner vekk fra stien, hjelper til med å dra vekk de litt større trærne. Fjerner steiner og delvis råtne greiner som ligger i stien.
Jeg går hele tiden foran Trond, og finner kantarellene som gjemmer seg i mosen eller som er lett synlige i stien.
Jeg finner også piggsopp, traktkantarell og svart trompetsopp. En annen gang skal jeg utforske området rundt stien, tror det kan være mer sopp i dette terrenget.
Etter tre timer er vi ferdige, kun litt småtteri gjenstår. Det er veldig tilfredsstillende å gå stien tilbake, rene idyllen noen steder.
Vel tilbake på hytta opplever vi at vi har gjort en veldig god jobb. Kunne tenke oss å gjøre mer av det samme. Det var gang en sti som gikk fra gården til setra, den burde også få sin renessanse. Men det er nok en langt større jobb da den er mye lengre. Men dersom vi hadde fått med oss flere og alle var utstyrt med en sag, ville det ha latt seg gjøre!
Rundt trett grader i Spania, cirka ti grader her. Kontrastene er store, det var deilig å være i Spania, men det er også helt skjønt å komme hjem igjen og så dra til hytta.
Vi er midt i september, høsten er kommet, og denne helgen blir det nok ikke noe bålpannekos. Da må vi kose oss inne i stedet!
Noe av det første jeg gjør, er å tenne lys i vinduene.
Jeg kjøpte hjertelysholderne på Karjolen for tolv år siden. Jeg er veldig glad i dem, de skaper en helt spesiell stemning.
I de store vinduene har jeg et par lysholdere som er kjøpt i en interiørforretning i Tønsberg. Fine de også, synes jeg.
Jeg var innom Hageland på vei opp til hytta. Kjøpte en krysantemum i vakre høstfarger. Tenkte den ville passe godt til de oransje lysene mine, og det gjør den!
På hylla ved siden av peisovnen har jeg et par lysglass med dyremotiv. Også disse er kjøpt på Karjolen.
Jeg er en skikkelig lysoman, så jeg må selvsagt tenne lys på sofabordet også!
Det er bare Trond og jeg som er på hytta denne helgen, men jeg slår til og dekker et pent bord i dag også!
Menyen er som følger:
Grillet elgkjøtt, viltsaus, ovnsstekte poter fra kjøkkenhagen, blomkål, brokkoli og kantareller. Elgen er skutt i nærheten, og soppen har jeg plukket tidligere i dag. Mye kortreist mat altså!
Må si noe om disse lysglassene også, da. De er kjøpt på Bohus. Jeg fikk det ene av en god venninne til jul, og måtte bare kjøpe ett til!
Avslutter med å si at jeg trives best om våren og sommeren, men det er jo koselig å være inne på hytta også – mens tåka ligger tykk rundt oss og regnet gjør bålplassen utrivelig.
