Det er tirsdag morgen, og jeg er ute på min morgentur. Denne gangen til Batteriet.

Det er ekstra fin utsikt fra Batteriet denne gangen. Noen har vært her og fjernet trær /busker som de siste årene har tatt noe av utsikten. Sender en gode tanker og en stor takk til den eller de som har gjort dette!

I halv tolvtiden er jeg klar for ny tur. Jeg vil gå til Nerdammen via Glabakk. Jeg tar med meg litt kaffe, en kjekspakke, en kniv og en pose. Hva skal jeg med kniv og pose? Forsvare meg dersom en sint og frustrert elg kommer min vei?

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Nei, jeg må alltid ha med meg en kniv og en pose på denne tiden av året. Den stor soppsesongen er over, men det kan jo hende jeg finner noe!

Høstfargene møter meg med en gang jeg kommer opp i lysløypa. Spesielt er bringebærbladene vakre, synes jeg.

Jeg tar lysløypa til jeg kommer til broa over Solbergbekken, og der går jeg opp i skogen, på stien som tar meg til Huldreheim.

Jeg går ikke så veldig langt før jeg ser det var lurt å ta med kniv og pose. De første piggsoppene står der så i fine mosen, skikkelig innbydende og delikate er de.

Jeg har allerede nevnt de fargerike bringebærbladene. Her oppe i skogen møter jeg ospebladene som ligger på bakken. Røde, lilla, oransje og gule.
Jeg må bare sette dem sammen, som kronblad i en fin blomst, og grønne bregner får duge som blader.

Bjørkebaldene er fine de også, lyser så godt opp i naturen.

På Huldreheim går jeg bort til noen av de svære bjørkene som har måttet gi tapt. Skikkelige stammer! Masser av ved her, tenker jeg, men de har vel ligget så lenge at det er ikke sikkert av brennverdien er så god allikevel.

På stammene er det mange kjuker, veldig mange, og denne heter knuskkjuke.

Jeg liker meg så godt i dette terrenget. Stiene er brede og gode, furutrærne er så flotte med sine ranke stammer, og skogbunnen så grønn og myk.

Snart finner jeg også de første traktkantarellene. Ser du en, ser du gjerne en hel klynge, enda en klynge og enda en. Masser av sopp!

Jeg kommer til Ulverudbakk, og kan konstatere at jeg har vært flink enda en gang. Dessverre har skiltet delt seg i to. Det burde repareres, å erstatte det med et nytt, ville ikke være det samme.

Terrenget ender seg, her ligger stien rett på fjellet, og det er lyng på begge sider.

Det går greit oppover, selv om det er stigning hele veien nå. Når jeg kommer til denne varden, vet jeg at det ikke er så veldig langt til Glabakk.
Det er rart det med disse små vardene, noen lar seg irritere av dem, men jeg liker dem. Varder ble i sin tid brukt for å vise vei eller for å markere grenser. Jeg skjønner at det kan være forvirrende og direkte misvisende om man på fjellet lager varder utenom stiene merket med de røde T’ene. Det kan jo lede folk på villspor!
Men her i Finnemarka og på Skrim der vi har hytte, er det flere steder små varder langs stiene.
Tenk deg at du har med barn i skogen, barn som synes det tar veldig lang tid å komme fra Ulverudbakk til Glabakk. Da vet de at når de kommer hit, er det ikke så langt igjen. Kanskje kan man lage seg en liten varde litt tidligere også, som en milepæl underveis. Det trenger ikke være store varden, kanskje bare et par tre steiner ved stien.

Dessverre er det noen som har sparket borti eller på annen måte ødelagt denne varden.

Jeg samler steinene og prøver å sette den opp igjen. Det blir i alle fall litt bedre!

Jeg snur meg og ser nedover. Vakkert. I horisonten kan jeg også skimte Skrimfjella.

Og så, så er jeg der, på Glabakk. Herlig. Blir alltid glad når jeg kommer hit, da er nemlig bakkene tilbakelagt. Stigningene ligger bak meg, og jeg kan nå cruise innover. Det er fortsatt et stykke igjen, men det går lekende lett.
Plutselig er det noe som fanger min oppmerksomhet, noe gult delvis skjult av gress og dødt løv.
En kantarell! Vanligvis er det flere på samme sted, men her finner jeg bare denne. Mest sannsynlig er det noen som har plukket her tidligere.

Myrene er så vakre nå på høsten, de har fått en fin høstfarge.

Snart er jeg kommet dit hvor min sti møter den blåmerkede løypa som går fra Tverken til Nerdammen, og jeg går i retning Nerdammen. Finner ut at jeg ønsker en litt lengre tur, og velger å ta av mot Marivann.

Vakre Marivann, Og her passer det å ta en liten rast.
Kaffe og Bixit, det smaker godt.

Etter en liten pause, går jeg videre, men jeg må ta et par bilder til av Marivann før jeg går videre.
Fint i motlys!

Fra Marivann er det ikke langt til Nerdammen. Det er det som er så fint her, mange vakre vann på et relativt lite område.

Jeg må ta en tur bort til Damhytta, Turistforeningens nyeste hytte her oppe.

Det er den tidligere damhytta, som nå er gjort om til en liten turisthytte. Et oppholdsrom med en liten kjøkkenbenk, sovemuligheter er det også her.
Enkel standard, men for en beliggenhet!

Jeg tar bilveien nedover.

Langs veien kan jeg fortsatt plukke sommerblomster; rødkløver og ryllik, lenger nede også ormehode og kanadagullris.

I veikanten, på en veiskulder, er det masser av ospeblader. Fargerike og vakre.

Snart fire timer etter at jeg startet, er jeg nede på lysløypa igjen. Jeg må gå litt lenger enn det som strengt tatt er nødvendig. Jeg så nemlig noe tidligere i dag. Det er noe hvitt, noe som er spiselig, og som jeg vil ta med meg.

Det er matblekksopp!
Dette er god sopp, men den må plukkes bare når den er helt hvit inni. Den blir rosa etter hvert, for så å bli svart som blekk. Tar du på den da, vil den svarte fargen smitte av på fingrene dine.

På turen min fant jeg noen flere kantareller og også en rødskrubb. Sammen med piggsoppen, traktkantarellene og matblekksoppen blir dette en god blanding til brødskiven.

Det smaker godt etter en ganske lang tur denne flotte dagen.

Håper du likte å følge meg!