Den første uken nådde jeg målet mitt, det ble faktisk tre turer til Nerdammen den uken. Allerede mandag den andre uken skjønner jeg at det vil bli vanskelig å få tid til to turer den uken. Men jeg starter bra, mandag kveld legger jeg i vei oppover bakkene sammen med Trond. Det er litt glatt, godt vi har piggsko, men selv med dem mister vi festet her og der. Der blir ikke noen pers denne kvelden, men som alltid, er det helt skjønt når vi kommer opp til bommen. Da kan vi bare gå i behagelig tempo inn til Nerdammen og bort til damhytta før vi snur og går nedover igjen. Denne kvelden er det et flott rosa skjær over Nerdammen. Det kommer ikke godt frem på bildet, men bildet gir allikevel et visst inntrykk av hvordan det er her oppe en vinterkveld.
Tirsdag blir ettermiddagen tilbrakt på skøyteisen sammen med Øystein, Christine, Leon og Tilia. Det er fjerde gang Leon prøver skøytene, og denne gangen klarer han seg uten pingvinen og går helt alene. Kjempeflink er han! Det blir middag hos oss etterpå, og det blir derfor ikke noen tur den kvelden. Onsdag er det møte på kvelden og besøk av Leon som skal ligge over til dagen etter, og torsdag er det dugnad på kveldstid. Fredagen drar jeg til Oslo, og da blir tur til Nerdammen erstattet med tur på Aker brygge og på julemarked. Det er vakkert på Aker brygge, og spesielt koselig er det å gå her nå i desember.
På Filipstad ser vi et helt spesielt tre, det er 14 meter høyt og 12 meter bredt. Alt er kunstig, både stamme og blader. Treet ble kjøpt i 2017 av Stein Erik Hagen, og er en gave til Oslos befolkning. Det har fått navnet Oslotreet, og har 125 000 LED-lamper som lager et fargerikt lysspill.
Lørdagen tilbringer vi i Oslo, og søndagen på julemarked på Bærums Verk. Julemarkedet her er virkelig flott, ikke så glamorøst som i Oslo, men fylt av kvalitetsvarer. Det er mye som frister her, jeg får lyst til å kjøpe håndlagede hjerter og julekuler i glass, lysestake i smijern til hytta og sist, men ikke minst, et flott litografi av Eva Harr. Jeg ender opp med å kjøpe noen julegaver og en pakke med potetlefser.
Jeg kommer hjem søndag ettermiddag, og jeg har altså gått til Nerdammen bare en gang denne uken. Jeg kan ikke si det frister å gå ut nå, jeg pakker inn julegaver, ser litt på TV -og tar på meg treningstøy. Trond blir med, og snart er vi på vei oppover bakkene mot Nerdammen igjen. Må si jeg er veldig godt fornøyd med meg selv der jeg puster og peser oppover, jeg hadde så absolutt ikke lyst til å gå ut nå. I kveld er det enda glattere enn sist gang, og det blir mange glipptak, både med piggskoene og stavene. Det gjør at det er ekstra tungt, og denne gangen bruker vi over 25 minutter opp. Allikevel føler jeg det som en seier, for det første gikk jeg ut selv om jeg slett ikke hadde lyst til det, og for det andre har jeg gått så fort jeg kunne, og målet er nådd!
Det er veldig vakkert i kveld, nesten fullmåne. På veien ned slår vi av lyktene og nyter måneskinnet som lyser opp veien og naturen rundt oss.
Vel hjemme igjen nyter jeg synet av blokken vår som er julepyntet og fin. En ny uke ligger foran meg, en ny uke med adventstid og turer til Nerdammen.
Det er søndag morgen, klokka er syv, og jeg er oppe. Jeg kan jo ikke sove bort fridagene mine! Det er første advent i dag, jeg tenner lys, og koser meg med kaffe og Dagbladets kryssord. Kan nesten ikke ha det bedre!
Vakre farger løper over himmelen. Jeg sier løper da fargene skifter fort. Det starter med lilla og rosa, og etter hvert blir det mer gult og oransje. Og plutselig er det hele over. Tenker på dem som sover og ikke får oppleve dette.
Jeg nyter slik morgenstunder, og tenker da på ordtaket
Morgenstund har gull i munn.
Det er fristende å bli værende inne, ta en kopp kaffe til og finne frem strikketøyet. Men så var det det å komme seg ut en tur, da. Vet jeg neppe kommer til å gå tur i kveld, da vil jeg være opptatt med andre ting, blant annet julegrantenning i sameiet.
Jeg tar en kopp kaffe til, og så bestemmer jeg meg: Ut på tur! Til Nerdammen, men i dag vil jeg gå hjemmefra. Det er fint turvær, fem kuldegrader, og fortsatt er det litt igjen av de vakre fargene. Klokka er snart ni, og det er helt stille. Ikke et menneske å se.
Jeg går bilveien oppover, og snart kommer jeg til Solbergveien. Her møter jeg også Solbergelva som fosser vill og fin nedover mot Drammenselva.
Jeg fortsetter opp Øvre Solbergvei, og det er her stigningene starter for alvor. Nå er det bare å sette seg milepæler, slik at små seire kan feires underveis. Alltid smart å dele lengre strekninger opp i mindre deler- det liker jeg I alle fall!
Ved bommen ved Lunneplassen sjekker jeg klokka, må jo se om jeg kan slå persen min fra tidligere denne uken. Det klarer jeg, med to sekunder.
Fra bom til bom: 24 minutter 30 sekunder
Det går egentlig lettere denne dagen, det blir ikke like mye pesing som sist gang, og jeg tror nok det skyldes at veien er veldig godt brøytet. Oppe på parkeringsplassen snur jeg meg mot bygda, og mot øst er det fortsatt en vakker morgenhimmel.
Men jeg kan ikke stoppe her, må jo opp til Nerdammen som er målet for dagens tur.
På Nerdammen er isen tykkere enn tidligere denne uken, men jeg tør fortsatt ikke gå på den. Er nok best å vente litt. Skulle ønske det kom litt regn nå og så kulde. Snøen på isen skulle da forsvinne, og i stedet ville vi få en kjempefin skøyteis. Det hadde vært noe, det!
Nå er målet nådd, og da er det bare å snu og gå nedover igjen. Det er fortsatt helt stille, hører kun noen fugler, og jeg møter ikke noen på turen min i dag. Jo, det kommer en bil oppover, men det er ingen som går langs veien denne morgenen.
Jeg hører også Solbergelva som fosser nedover langs bilveien. På den andre siden av veien ser jeg vann som er frosset til is.
Nede ved Solbergbråtan oppdager jeg disse bærene. Jeg er usikker på hva slags bær det er. Kan det være rødhyll?
På den nederste parkeringsplassen velger jeg å ta lysløypa hjem. Den er oppgått, ikke noe problem å gå her. Etter nesten to timer og 9,25 km er jeg hjemme igjen. Kjempegodt fornøyd med meg selv som motsto fristelsen til å være inne. Nå kan jeg med god samvittighet sette med ned med TV-sport og strikketøy!
Nå er du sikkert spent på å høre om det er blitt flere turer til Nerdammen. Jeg satte som mål å gå to ganger i uken. Det var på søndag.
Den dagen var det bart på veien da vi gikk oppover, i går var det litt snø, og i dag er det enda mer snø. Selv med snø kommer vi oss ut. Blir motivert av det at jeg bestemte meg for to turer i uken. Turer og turer, får vel heller kalle det treningsøkter. I alle fall opp til Nerdammen. Ned igjen er det bare kos, da kan jeg nyte det være ute.
I går gikk det ganske greit, brukte mye kortere tid opp enn det vi gjorde på søndag. Det var nok fordi jeg ikke stoppet for å ta bilder på veien. Slikt tar jo tid!
I dag skal vi bruke staver, og vi regner da med å bruke mindre tid enn det vi gjorde i går. Men det er en forskjell. I går var det ca 1 cm snø på veien, det var såvidt den dekket grusen. I dag er det altså mer snø, tror det er kommet nesten 5 cm. Det betyr at det er tyngre å gå, det er ganske trått, men det gir jo enda bedre trening. Akkurat som om det ikke var nok trening bare å gå på grus!
På vei opp møter vi Geir, han møtte vi også i går. Koselig det å møte folk der når vi er ute og går i mørket, ja, ellers også. Blir liksom en treningsfamilie, alle vi som går opp til Nerdammen.
I dag starter vi rundt kvart over syv, det er full fart fra første skritt. Det tar ikke så veldig lang tid før jeg puster og peser, men jeg fortsetter uten pause. Jeg har mine milepæler, første etappe går fra bommen og opp til der stien til Gravningen går opp, neste etappe er å passere noen store steiner på venstre side. Når jeg er kommet dit, er jeg ferdig med de aller verste bakkene. Neste milepæl er Eggebekk. Når det stedet er passert, er jeg nesten fremme, i alle fall nesten.
Men i dag synes jeg det er tungt fra Eggebekk og opp. Jeg går og teller inni meg, bestemmer meg for å telle til 300 før jeg skal se meg rundt og prøve å finne ut hvor langt det er igjen. Ikke så mye å se i mørket, men jeg skjønner at det er et stykke igjen. Må nok telle til 500 neste gang- da vil jeg være nærmere målet når jeg ser opp. Mens jeg teller, ser jeg bare ned i bakken- og nærmest biter tennene sammen.
Endelig er vi oppe, og vi er litt overrasket over å se at vi har brukt lenger tid i dag enn det vi gjorde i går. Forklaringen ligger nok i snøen- det er tyngre å går snø, og det tar derfor lengre tid:
24 minutter 32 sekunder i går 24 minutter 43 sekunder i dag
Etter at vi har nådd målet for treningen, den øverste bommen, går vi i et mer behagelig tempo inn til Nerdammen. Vi går inn på demningen, runder den røde hytta som står der, før vi setter kursen nedover igjen.
Vi tar det roligere på tilbakeveien, snakker sammen og tenker hvor fint det hadde vært bare å sette seg ut i skogen i mørket en kveld, tenne bål og bare nyte tilværelsen. Bestemmer oss for å gjøre det i vinter en gang, vil da gå til Knabben slik at vi kan nyte utsikten over Nedre Eiker og Drammen.
På vei ned over gjør jeg noen stopp for å ta bilder, Trond er ganske tålmodig der. Han klager ikke selv om han gjerne ville ha unngått disse stoppene.
Snart er vi nede ved parkeringsplassen igjen, det er deilig å sette seg i bilen og slippe å gå helt hjem. Vel hjemme igjen er jeg veldig godt fornøyd med at vi har klart ukens mål: to turer til Nerdammen. Det er bare tirsdag, men torsdag er jeg opptatt, fredag er det julebord, og søndag er det julegrantenning. Derfor er det kjekt å ha kommet i mål allerede en tirsdag!
Anbefaler dere alle å ta en tur ut i skogen med hodelykt om kvelden! Anbefaler dere også å sette et mål for trening! Dersom dere offentliggjør dem på en eller annen måte, er det også stor sjanse for at dere når målene!
Tur til kirkegården for å tenne lys i går, og planer om tur til Knabben i dag. Det blir ikke tur til Knabben- i stedet blir det besøk av Leon og Tilia, Øystein og Christine. Hyggelig med besøk!
Men rundt seks på ettermiddagen tar vi bilen opp til parkeringsplassen i Nerdamsveien, tar på oss hodelykter og legger i vei oppover. Det er helt spesielt å gå med hodelykt. Trærne blir så klare mot en mørk bakgrunn, det samme gjelder steiner og alt annet vi ser langs veien.
Det er helt stille, vi hører ikke annet enn lyden av skoene som treffer grusen og lyden av vann. Vann som sildrer i grøfta og etter hvert vann som renner i bekken i nærheten av veien. Det hadde jo vært spennende å høre et dyr, og enda mer spennende å se et dyr, men er det noen dyr i nærheten, merker vi i alle fall ikke noe til det.
Det er en ting til jeg hører, og det er pulsen min. Jeg hører den kanskje ikke, men jeg merker den i alle fall! Polarklokka viser at den er oppe i 158 på det meste. Det er nemlig temmelig bratt oppover her, og det er fin trening, i følge Trond. Jeg har flere ganger tenkt at jeg burde gå opp her to ganger i uken, men det har ikke skjedd så langt. Tenk om jeg kunne klare det! Karakterstyrke har jeg jo, og jeg er ganske så målbevisst, så jeg burde jo klare det. Vel vi får se…..
Snart er vi oppe på Eggebekk, og når vi kommer hit, føler jeg nesten at vi er fremme. Da er det bare et par svinger og bakker igjen før vi er oppe på den første parkeringsplassen.
Det er bommen ved den første parkeringsplassen her oppe som er målet. Det er her jeg sjekker klokka og ser hvor lang tid jeg har brukt.
26 minutter 22 sekunder
Vi går videre innover til Nerdammen, og her er det snø overalt. Det er is på vannet, men den bærer nok ikke hvis vi skulle gå på den.
Vi går bortover demningen, og jeg må ta et bilde av vannet som fosser ut av Nerdammen og ned i bekken som går nedover lia.
Vi snur her og går nedover igjen. Det er langt lettere å gå den veien, og pulsen holder seg på et lavt og behagelig nivå.
Til den som måtte lure, kan jeg si at det går fint å gå her med vanlige joggesko, men det er ikke dumt å bruke piggsko. Tror jeg vil ta det neste gang. For neste gang blir det, og jeg har bestemt meg for å gå denne turen to ganger i uken frem til jul. Nå har jeg gjort en skriftlig avtale, og den må jeg holde!
Det er vakkert nedover, og det oransje lyset skaper en spesiell stemning.
De siste par månedene har det vært altfor mye jobbing. Å komme hjem fem eller seks har vært helt vanlig, og noen ganger har det blitt enda senere. Da har det bare vært deilig å sette seg ned og slappe av…..
Det er vel ikke riktig å si at vi ikke har hatt tid til å gå tur, tid handler jo bare om prioritering. Det er fullt mulig å gå tur mellom åtte og ti om kvelden! Men….
I dag er vi tidligere hjemme og er fast bestemte på å gå tur etter middag. Vi skal bare slappe av litt først. Legger oss ned på sofaen og skal bare sove bittelitt. Bittelitt blir til to timer! Det var ikke planen!
Vi vet av erfaring at det å gå ut når man er trett, gjør underverker. Frisk luft gjør at vi våkner med en gang! Det må vi minne hverandre på neste gang vi har lyst til å slappe av på sofaen.
Vel, vi kommer oss ut selv om klokken er åtte, og ja, det er helt herlig når vi først er ute. Det er mildt og vått, i skogen er det rundt 10 cm tung og våt snø, langs veien er det omtrent helt bart. Vi velger derfor å gå i nærmiljøet og holder oss borte fra skogen.
Vi går opp til Karindammen og derfra ned til Spinneriet. Aksjeselskapet Solberg Spinderi ble grunnlagt i 1818 under navnet Drammens Bomuldsspinneri og er en av Norges eldste bedrifter. I 1821 flyttet bedriften til Solbergelva for å kunne dra nytte av vannkraftressursene.
Før 1820 besto Solbergelva av noen få husmannsplasser i tilknytning til møller og sagbruk. Med etableringen av spinneriet vokste det frem et lite tettsted. Fra midten av 1840-tallet gjennomgikk fabrikken en betydelig modernisering, trebygningene ble erstattet av fabrikkbygninger av murstein, og det ble installert moderne spinnemaskiner. På begynnelsen av 1900-tallet ble bedriften utvidet med et veveri.
Gjennom første halvdel av 1900-tallet var Solberg Spinderi en trygg og god arbeidsplass, ikke minst for kvinner. Spinneriet hadde sin storhetstid fra slutten av 1960-tallet til 1980-tallet, og ble sett på som et av Europas beste spinnerier med et utsøkt veveri. Men så ble det tøft. Spinneriavdelingen ble lagt ned i 1987, og omtrent 90 personer mistet jobben sin. Veveriet fortsatte driften, men etter turbulente år ble den siste tråden vevd helt på slutten av 2006. Industrieventyret i Solbergelva var over, produksjonen lever fortsatt utenlands, og bygningene huser i dag et utsalg for selskapets produkter.
Vi går videre mot Ulverud, og tar etter hvert ned mot elva. Jeg synes det alltid er så fint å komme hit, uansett årstid og tid på døgnet.
De fleste båtene er satt i vinteropplag, men det er fortsatt noen etternølere.
Vi passerer Isachsen og går opp Killingrudalléen. Her er det alltid fint å gå, synes jeg. Stemningsfullt og vakkert med lindetrær på begge sider.
Det er fint å se mot Solbergelva, å se alle lysene og tåken som ligger som et tak over bebyggelsen.
Snart kommer vi til Solbergbanen, og den har vært islagt et par uker allerede. Vi var det for et par dager siden, og Leon fikk prøve skøytene igjen. Han prøvde et par ganger i fjor, syntes nok det var veldig vanskelig og kanskje ikke så morsomt heller. Denne dagen var han ikke så veldig lysten på å prøve skøytene, men nå gikk det mye bedre. Han klarte etter hvert å gå alene med pingvinen, og plutselig gikk han også helt alene. Ikke langt, men alene. Flott! Nå ville han ikke hjem igjen, ville bare gå enda mer. En god mestringsopplevelse for en fireåring!
Tenker at det er viktig å ikke gi seg når noe er vanskelig. Øvelse gjør mester! På førstkommende lørdag blir det et nytt besøk på skøytebanen.
Etter en times tid og seks km er vi hjemme igjen. En fin tur i mørket, og håper på ny tur allerede i morgen!
Vinteren er kommet til Skrim, og de første løypene ble kjørt opp denne helgen- til stor glede for alle skientusiaster. Jeg er ikke en av dem akkurat, men det er vakkert med snø, da!
Bildet nedenfor viser Trond på vei opp til hytta. Vi kan ikke kjøre helt frem på vinteren. Vanligvis går vi en snarvei, men denne gangen velger vi å gå bilveien siden det er kjørt med traktor der.
I går tok vi morgentrimmen i svømmebassenget. Det er ingen av oss som er særlig gode svømmere, men Solveig er kanskje halvgod, i hvertfall sammenlignet med Hanne og meg. Men vi svømte alle tre en halv time i ett strekk, og det er vi godt fornøyde med.
I dag er det lørdag, og det betyr at vi skal hjem i morgen. Vi bestemmer oss derfor for å ta en siste tur opp i fjellene, i vårt nyoppdagede turområde.
Vi går oppover slik vi gjorde sist gang, men denne gangen tar vi til venstre og går på sjøsIden. Ett sted møter vi en annen sti, og der et det et skilt som advarer folk fra å gå der:
Dangerous.You can fall down to the next level.
Det er veldig bratt ned mot sjøen, og neste nivå er langt der nede et sted. Ikke noen vits i å utfordre skjebnen på den måten, så vi fortsetter på den trygge stien. Snart ser vi ned på Krokodillestranda, og det fra en annen vinkel enn tildigere.
Det er mange dype kløfter her, og de må passeres. Det betyr at vi går i slynger bortover på fjellet, vi går inn mot starten av kløfta på den ene siden, for så å gå utover igjen på den andre siden.
Vi blir etter hvert litt usikre på om det er mulig å ta en rundtur her oppe, eller om vi må gå samme vei tilbake. Da er det kjekt å treffe noen med lokalkunnskap. Vi spør et par spanjoler, de er godt kjent, og forteller at det er gode muligheter for en fin rundtur.
Snart ser vi ned på et oppdrettsanlegg og litt senere ser vi enda flere. Tydelig at dette ikke er noe vi bare har i Norge. En sjekk på nettet forteller meg at fiskeoppdrett forekom allerede 2500 før Kristus – i Kina. Der ble det drevet oppdrett av karpefisk i ferskvann.
Jeg forsøker å finne noe om fiskeoppdrett i Los Cristianos, men alt jeg finner er at det er populært å leie kajakk! Hvorfor? Jo, det er da smart å padle ut til fiskeoppdrettsanleggene, for rundt dem er det mange flotte delfiner som kan oppleves på nært hold.
Landskapet her oppe er preget av tørke, og det er bare lave busker og kaktuser å se.
Men plutselig oppdager Solveig noe rart. Hun ser to rare skapninger som stikker opp bak noen store steiner. Ved en nærmere titt ser hun at de har mange likhetstrekk med Hanne og meg. Kanskje vi har noen slektninger her oppe?
Etter nesten to timer ser vi en sti som tar av og går i retning platået der vi var i går. Vi velger å ta inn på denne, og snart nærmerer vi oss stedet der vi kom opp.
Etter to og en halv tIme er vi tilbake og klare for å innta en deilig frokost. Etter det blir det nok en dag i solen.
07.11.19 Vi våkner til vår fjerde morgen på Tenerife. I dag vil vi prøve å komme oss opp i fjellene. Jeg vet at mamma og pappa gikk oppe i fjellene her, men jeg vet ikke hvor de startet. Da vi gikk ned til Krokodillestranda, så vi noen stier gå oppover i fjellet, og vi bestemmer oss for å prøve dem. Vi legger i vei kvart over åtte. Bildet nedenfor viser fjellet vi har tenkt å bestige.
Her er vi helt i starten av stien. Her er det til og med et skilt som forteller at vi går inn i en slags nasjonalpark, og vi oppfordres til å ta vare på naturen.
Det er fint å gå her, ikke spesielt bratt da stien går i sikksakk oppover. Snart har vi Los Cristianos under oss. Vi ser Hollywood Mirage med tårnene opp mot fjellsiden, og i forgrunnen står to flotte damer jeg møtte på turen.
Må ta med et par bilder til av den flotte utsikten også. På det første bildet ser vi Teide i horisonten, og på den andre bildet ser vi ned på Los Cristianos
Vi kommer ikke langt med å ta pauser, så det er bare å fortsette. Det et temmelig tørt her, og det er lite variert vegetasjon. Det er noen lave busker og ulike typer kaktus.
En slank og høy kaktusEn vakker blomst blant tørre kvisterGrønne skuddEn liten kanarifuru
Fikenkaktus
Etter 15 minutter er vi oppe på toppen. Her er det flatt, og det er lett å gå på stier som går både hit og dit. Vi ser at jorda har vært dyrket her- den har vært dyrket i ulike etasjer anlagt ved hjelp av steinmurer. Hva de har dyrket, vet vi ikke.
Vi vet ikke helt hvor vi skal gå, men velger en vei som tar oss mot noen gamle, forlatte hus.
Fra disse husene ser vi enda flere hus, og det er tydelig at det har vært flere gårder her. Vi går videre, og kommer snart til noen store hus som sikkert har vært flotte en gang, Trist å se at det ikke lenger bor noen her, at alt er fraflyttet.
Ved siden av det ene huset finner vi en forlatt hagegruppe. Kan se for meg at de som bodde her sitter og koser seg her etter en endt arbeidsdag.
Klokka går, vi har ennå ikke spiste frokost, og vi bestemmer oss for å sette kursen hjemover. Hjemover er forresten et rart ord- vi bruker det uansett hvor lang vi er hjemmefra, og vi bruker det om der vi holder til i øyeblikket. I alle fall gjør jeg det.
Like etter at vi forlater den siste gården, blir vi skremt av flere skudd. Det viser seg at det er jegere like i nærheten, og heldigvis ser de forskjell på oss og kaniner! Vi har sett mye kaninlort, men vi har ikke sett noen kaniner. Vi ser flere firfisler, men de er så raske at jeg rekker ikke å ta bilde av dem. De piler inn i steingjerder så fort vi nærmer oss.
Tar med et par bilde før jeg avslutter for denne gang. Det første viser den karrige naturen her oppe, og det siste viser litt av utsikten på veien ned igjen.
Vi er veldig glad for å ha funnet inngangsporten til flotte turområdet her i Los Cristianos. Nå ligger en turverden åpen for oss, og vi vil helt sikkert få mange flotte turer her i fremtiden. Dagens tur, på rundt to timer, er bare en smakebit på det som venter oss.
For atten år siden var jeg på Tenerife for første gang, og den gangen leide vi bil og kjørte til Teide. Jeg husker de valgte den minste og billigste bilen de fant, både svogeren min og Trond. Det var derfor to små tyttebær som tok oss til Teide. Nei, forrresten, et tyttebær og et blåbær da den ene bilen var blå. Husker Øystein sa følgende: «Håper ikke noen tror at vi eier den bilen der.»
Den gangen hadde vi dårlig råd, nå har vi bedre råd,og vi hadde i utgangspunktet tenkt å leie en bil. Men så var det det med sjåfører, da, mannfolka er jo hjemme. Det blir derfor til at vi velger en busstur, og det skal vise seg at det var det rette valget!
Bussturen går over hele dagen, og vi velger denne på grunn av tre ting: Teide, dragetreet og Masca. Vi er innom flere steder enn dette, men jeg velger å konsentrere meg om disse tre. Tar forresten med litt om de naturlige bassengene også.
Vi starter klokken 09.40, og heldigvis sjekket vi i går hvor bussen skulle stoppe slik at vi nå vet at vi er på rett plass. Ikke alle har gjort det, vi venter forgjeves på et par passasjerer på neste stoppeplass, men der er det ingen. Surt å betale for ingenting, tenker jeg.
Vi forlater Los Cristianos, passerer en mengde bananplantasjer som er tildekket av nett, og begir oss oppover i høyden. Her er det mange furutrær, og det ser ut som om de vokser rett opp fra lavaen. Guiden forteller om to typer furutrær, de som er importert fra Amerika eller andre steder, og de kanariske.
De kanariske furuene er godt tilpasset skogbrann. Nålene er tørre og brenner veldig fort uten at det blir stor skade på selve stammen og grenene. De vil etter en skogbrann se sorte og døde ut, men innvendig lever de. De aller fleste trærne overlever da en skogbrann, det er bare trær som er veldig gamle eller har en skade, som dør. I løpet av et par år er skogen fin og grønn igjen.
Den kanariske furua har lange nåler og store kongler. Hjemme har jeg store kongler som jeg plukket for atten år siden
Det som er dumt med å kjøre buss, er at den ikke stopper der du vil den skal stoppe. Flere av bildene må derfor tas gjennom bussvinduet i fart, og bildet ovenfor er et eksempel på det, men det viser i alle fall furutrær som vokser opp omgitt av størknet lava.
Snart blir det færre og færre trær og mer og mer lava, og de første vulkanene dukker opp.
Jeg er så fascinert av den mørke lavaen, synes den er veldig fin.
Det er mer enn 400 vulkaner på Tenerife, og det siste utbruddet på øya var i 1909. Den gangen var det vulkanen Chineyro som hadde et utbrudd. Samtidig kom det et kraftig jordskjelv. Utbruddet varte i ti dager, og lavaen spredte seg raskt, og man fant faktisk lava så langt som 4,5 km fra vulkankrateret. Det var, imidlertid, et vulkanutbrudd også i 2010 og 2011, men det var ute i havet. Det varte i fem måneder, og skapte et undervannsfjell der toppen ligger 80 meter under overflaten.
Like før vi kommer opp til Teideplatået, møter vi skyene.
Vi kjører videre, og bussen stopper på 2154 meter over havet. Her er det litt kjølig, men ikke verre at det holder ned en tynn vindjakke. Flott å kunne ta ordentlige bilder igjen!
Her oppe er det akkurat som å være i bunnen av et krater, med vulkaner på alle kanter. Det er også spektakulære fjellformasjoner her.
På bildet nedenfor ser vi El Teide stikke seg frem.
Teide, det høyeste fjellet i Spania, rager 3718 meter over havet. Vulkanen er nå sovende, det vil si at den ikke er aktiv, og det er ukjent når den sist hadde sitt utbrudd.
Hanne i vinden!
Vi forlater Teide, og bussen tar en liten stopp på veien ned slik at vi får tatt noen bilder. Her har jeg tatt et par fine bilder av den kanariske furuen.
Vi ser tydelig at furutrærne vokser omtrent opp av størknet lava, og jeg er overrasket over at det gror så godt her. Guiden forteller oss at det er på grunn skyene, da de gir fra seg fuktighet. Og skyene, de ligger jo som en krans rundt Teide.
Lavastein
Vi kjører videre og kommer ned til Icod de Lis Vinos. Dette er en liten by nordvest på Tenerife, og det er øyas eldste by, grunnlagt i 1501. Byen er mest kjent for et ca 1000 år gammelt dragetre. Treet er mer enn 22 meter høyt, og har en enormt tykk stamme.
I denne byen er det på et lite område plantet trær fra ulike verdenshjørner. På bildet nedenfor er det et tre fra Australia.
Ferden går videre, bussen tar oss ned til kysten på nordsiden, til Garachico. Byen har flere ganger blitt utsatt for vulkanutbrudd, og i 1706 ble hele havneområdet ødelagt, og dermed også mye av byens økonomiske grunnlag. Byen ligger utsatt til, og i 1905 ble den rammet av jordskjelv. Sist, men ikke minst, ble den rammet av en flodbølge i 1987. Stakkars by!
Byen er kjent for sine naturlige basseng. De naturlige bassengene er dannet av lava, og har en spesiell utforming som gjør at sjøvannet siver inn, uten at menneskene trenger gjøre annet enn å legge til noen trappetrinn, stier og steder å stupe fra. Dessverre kan vi ikke bade her denne dagen da det er for mye vind.
Nå er det tid for å dra opp i fjellene igjen. Hadde turen blitt avsluttet i Garachico, kunne vi uten problemer ha kjørt selv, egentlig. Men det er godt vi ikke leide bil og kjørte opp til Masca på egen hånd. Vi vet nemlig ikke hva vi har foran oss! Jeg vet at min kjære venninne, Mari, kommer til å lese dette, og hun hadde definitivt ikke blitt med på denne turen! Masca er en liten fjellandsby på 650 meter over havet. Ikke særlig høyt egentlig, men…..
Opprinnelig var det pirater som holdt til i denne lille landsbyen, og i dag er det rundt 80 fastboende her.
Bratt på alle kanter i Masca.
Husene klorer seg fast i fjellsiden.
Men hva er egentlig skummelt med dette? Vel, har du kjørt Trollstigen? Veien opp til Masca og så videre opp til toppen av fjellet er mange ganger verre enn Trollstigen, ti ganger verre, tenker vi. Den er veldig svingete, svingene er til dels veldig krappe, og det er utrolig bratt på den ene siden av veien. Kjører man utfor veien, er det lite håp, ja ikke noe håp i det hele tatt.
Vi har en utrolig dyktig sjåfør, og flere ganger må møtende biler rygge oppover. Tenk det! Hadde det vært meg, tror jeg jeg hadde sagt til bussjåføren: «Vær så god, her er nøklene.»Heldigvis er det ikke meg!
Bussjåføren tuter før hver sving slik at møtende trafikk varsles om at vi kommer. Bilistene vi møter må kjøre helt ut i kanten, de blir stående stille mens bussen snegler seg forbi. Utrolig nok går det bra hver gang.
Ikke mye å gå på her!
Siste bilder denne gangen er tatt fra toppen før vi kjører ned til Santiago del Teide og videre tilbake til Los Cristianos. Der venter god middag på Hollywood Mirage.
Vi tenker i etterkant at dette er en tur vi vil anbefale andre. Vi vil nok råde andre til å ta egen bil til El Teide, for da kan man stoppe der man selv ønsker. Men til Masca- ja, vi kommer ikke til å kjøre dit med egen bil, det er i alle fall helt sikkert!
Mamma og pappa har tilbrakt tre uker i november i Los Cristianos siden av slutten på åttitallet. De har hatt det kjempefint her, det har vært helt skjønt for dem å være her på denne tiden av året.
De siste årene ble det vanskeligere for dem å reise alene, og søsteren min og jeg vekslet på å følge dem ned eller å komme ned for å følge dem hjem. Tanten vår som bor i England, var også her en uke sammen med dem de siste årene.
Den siste gangen vi var her sammen med dem, var i 2017. Det var vanskelig for meg å vite at det var siste gangen jeg var her sammen med dem, og det må ha vært veldig vondt for pappa, Han hadde allikevel håp om å komme hit enda en gang, men slik det ikke….
Etter frokost bestemmer vi oss for å gå til pappas favorittsteder. Første mål er det som pappa kalte Krokodillestranda. Har ikke før i dag tenkt over hvorfor han kalte det Krokodillestranda, og nå er det for sent å spørre ham.
Vi tar en snarvei gjennom et ubebodd område, og noe av det første vi ser er en fikenkaktus. Fikenkaktus har skarpe torner med små, nesten usynlige mothaker, og man bør ikke komme i nærkontakt med dem da tornene er vanskelig å fjerne. Akkurat det finner jeg ut etter at vi er kommet hjem fra turen. Vi googler jo ikke underveis! Solveig, søsteren min vet heller ikke dette, hun tar på kaktusen, og det resulterer i to torner, et besøk på et apotek og kjøp av pinsett. (I skrivende stund, om kvelden, er hun ennå ikke sikker på om hun har fått ut alt.)
Ikke lenge etter møtet med kaktusen ser vi plutselig at vi er kommet inn i et spesielt boområde. Her er det flere boplasser der folk bor svært enkelt og primitivt, og det slår meg hvilke kontraster det er her. Det er ikke mer enn et par hundre meter fra disse boplassene til hotellene.
Vi tar raskeste vei ned til gaten nedenfor, og det slår oss hvor mye søppel som ligger på den ene siden av gaten, og på den andre siden er det flotte biler og hotell eller leiligheter.
Hotell på den ene siden, og søppel på den andre
Snart er vi nede på Krokodillestranda. Her et det runde, fine steiner, og da mamma og pappa var her, laget de groper og stablet steinet rundt. De lå og solte seg i disse gropene. De som ikke kjente pappa, lurer vel på hvorfor i all verden de gjorde det. Vel, det var fordi det bare var noen få som dro hit, og pappa likte ikke å ha folk på alle kanter.
Enden av KrokodillestrandaFortsatt noen som lager seg en liten grop! Deilige steiner polert av ulike naturkrefterLavastein også her
Vi forlater Krokodillestranda, men før vi går mot strandpromenaden i Los Cristianos, må vi ta noen bilder fra et sted der jeg også tok et bilde av mamma og pappa for noen år siden.
Må ta en tur tilbake i bildene og legge ved et par bilder jeg tok her den gangen, i 2014:
Pappa i ei skikkelig fin grop fra 2014
Jeg blir litt trist her jeg går og tenker på pappa. Tenker på at han aldri kommer hit igjen, på at jeg aldri skal se ham igjen. Tenker at han kanskje ser oss fra deg han er nå. Gjør han det, blir han veldig glad for å se at jentene hans er sammen på Tenerife. Egentlig hadde han bare to jenter, men Hanne ble også en av jentene hans på samme måte som hun er blitt som en søster for Solveig og meg.
Før vi går ned til strandpromenaden går altså Solveig innom apoteket og kjøper den omtalte pinsetten. Nede på strandpromenaden er det masse folk på denne tiden av døgnet, og snart kommer vi til den svenske kyrkan.
Det er først de senere årene at det er kommet en norsk sjømannskirke her i Los Cristianos. Den svenske kirken var for både nordmenn og svensker, og mamma og pappa var ofte innom her. Her koste de seg med vafler og kaffe – og Aftenposten. En gang ble pappa syk her nede og innlagt på sykehus. Jeg visste ikke hvem jeg skulle henvende meg til, mamma var alene i leiligheten, og det føltes ikke helt trygt. Etter å ha tenkt meg om en stund, ringte jeg den svenske kyrkan. De stilte opp, hentet mamma i leiligheten og sørget for at hun kunne få bo på sykehuset mens pappa var innlagt. Utrolig hva en sjømannskirke kan bidra med!
Midt mellom Los Cristianos og Las Americas stikker vi innom et reisebyrå som heter Jesus Excursions, og vi ender opp med å bestille tur til Teide ++ +. Gleder oss til det!
I Las Americas finner vi enda ett av pappas favorittsteder. Her er det moloer av svære steiner, og her likte pappa å ligge og sole seg. Det var ikke alltid like behagelig å ligge på disse steinene, men derfor var det heller ikke så mange som var akkurat der. Folksomt ble det ikke der heller!
De siste årene var gressplenen ved siden av stranden et sted han elsket å være. Der kunne han ligge uten å få sand på håndklær og i ryggsekk eller andre steder, og han kunne fint komme ned for å svømme i sjøen. Han kunne da bare skylle av seg sand før han gikk opp på plenen igjen der mamma ventet med sitt kryssord.
Selv foretrekker vi denne stranden – med solstoler og parasoller av strå.
Vi forsetter bortover stranden, og snart kommer vi til et område der det er mange surfere. Det er villere i dette området, ikke noen som ligger og soler seg her.
I dette området er det også flotte skulpturer laget av metall. Tar med et bilde tatt av Solveig, min søster:
Det er nå tid for å forlate stranden, og begi oss oppover mot leiligheten igjen. Denne gangen går vi ikke trappene, vi løper dem heller ikke. Vi tar en litt annen vei, og tar heisen opp til leiligheten.
Dette er dagens andre tur, vi har gått i nesten åtte timer i dag og avslutter dagens gåturer med et resultat på 32 995 skritt. I morgen blir det noen timer i buss og lite trim. God natt!
