05.11.19.

Mamma og pappa har tilbrakt tre uker i november i Los Cristianos siden av slutten på åttitallet. De har hatt det kjempefint her, det har vært helt skjønt for dem å være her på denne tiden av året. 

De siste årene ble det vanskeligere for dem å  reise alene, og søsteren min og jeg vekslet på å følge dem ned eller å komme ned for å følge dem hjem. Tanten vår som bor i England, var også her en uke sammen med dem de siste årene.

Den siste gangen vi var her sammen med dem, var i 2017. Det var vanskelig for meg å vite at det var siste gangen jeg var her sammen med dem, og det må ha vært veldig vondt for pappa, Han hadde allikevel håp om å komme hit enda en gang, men slik det ikke….

Etter frokost bestemmer vi oss for å gå til pappas favorittsteder. Første mål er det som pappa kalte Krokodillestranda. Har ikke før i dag tenkt over hvorfor han kalte det Krokodillestranda, og nå er det for sent å spørre ham. 

Vi tar en snarvei gjennom et ubebodd område, og noe av det første vi ser er en fikenkaktus. 
Fikenkaktus har skarpe torner med små, nesten usynlige mothaker, og man bør ikke komme i nærkontakt med dem da tornene er vanskelig å fjerne. Akkurat det finner jeg ut etter at vi er kommet hjem fra turen. Vi googler jo ikke underveis! 
Solveig, søsteren min vet heller ikke dette, hun tar på kaktusen, og det resulterer i to torner, et besøk på et apotek og kjøp av pinsett. (I skrivende stund, om kvelden, er hun ennå ikke sikker på om hun har fått ut alt.)

Ikke lenge etter møtet med kaktusen ser vi plutselig at vi er kommet inn i et spesielt boområde. Her er det flere boplasser der folk bor svært enkelt og primitivt, og det slår meg hvilke kontraster det er her. Det er ikke mer enn et par hundre meter fra disse boplassene til hotellene. 

Vi tar raskeste vei ned til gaten nedenfor, og det slår oss hvor mye søppel som ligger på den ene siden av gaten, og på den andre siden er det flotte biler og hotell eller leiligheter. 

Snart er vi nede på Krokodillestranda. Her et det runde, fine steiner, og da mamma og pappa var her, laget de groper og stablet steinet rundt. De lå og solte seg i disse gropene. 
De som ikke kjente pappa, lurer vel på hvorfor i all verden de gjorde det. Vel, det var fordi det bare var noen få som dro hit, og pappa likte ikke å ha folk på alle kanter. 

Vi forlater Krokodillestranda, men før vi går mot strandpromenaden i Los Cristianos, må vi ta noen bilder fra et sted der jeg også tok et bilde av mamma og pappa for noen år siden. 

Må ta en tur tilbake i bildene og legge ved et par bilder jeg tok her den gangen, i 2014: 

Jeg blir litt trist her jeg går og tenker på pappa. Tenker på at han aldri kommer hit igjen, på at jeg aldri skal se ham igjen. Tenker at han kanskje ser oss fra deg han er nå. Gjør han det, blir han veldig glad for å se at jentene hans er sammen på Tenerife. Egentlig hadde han bare to jenter, men Hanne ble også en av jentene hans på samme måte som hun er blitt som en søster for Solveig og meg.

Før vi går ned til strandpromenaden går altså Solveig innom apoteket og kjøper den omtalte pinsetten. Nede på strandpromenaden er det masse folk på denne tiden av døgnet, og snart kommer vi til den svenske kyrkan. 

Det er først de senere årene at det er kommet en norsk sjømannskirke her i Los Cristianos.  Den svenske kirken var for både nordmenn og svensker, og mamma og pappa var ofte innom her. Her koste de seg med vafler og kaffe – og Aftenposten. 
En gang ble pappa syk her nede og innlagt på sykehus. Jeg visste ikke hvem jeg skulle henvende meg til, mamma var alene i leiligheten, og det føltes ikke helt trygt. Etter å ha tenkt meg om en stund, ringte jeg den svenske kyrkan. De stilte opp, hentet mamma i leiligheten og sørget for at hun kunne få bo på sykehuset mens pappa var innlagt. Utrolig hva en sjømannskirke kan bidra med! 

Midt mellom Los Cristianos og Las Americas stikker vi innom et reisebyrå som heter Jesus Excursions, og vi ender opp med å bestille tur til Teide ++ +. Gleder oss til det! 

I Las Americas finner vi enda ett av pappas favorittsteder. Her er det moloer av svære steiner, og her likte pappa å ligge og sole seg. Det var ikke alltid like behagelig å ligge på disse steinene, men derfor var det heller ikke så mange som var akkurat der. Folksomt ble det ikke der heller!

De siste årene var gressplenen ved siden av stranden et sted han elsket å være. Der kunne han ligge uten å få sand på håndklær og i ryggsekk eller andre steder, og han kunne fint komme ned for å svømme i sjøen. Han kunne da bare skylle av seg sand før han gikk opp på plenen igjen der mamma ventet med sitt kryssord.

Selv foretrekker vi denne stranden – med solstoler og parasoller av strå. 

Vi forsetter bortover stranden, og snart kommer vi til et område der det er mange surfere. 
Det er villere i dette området, ikke noen som ligger og soler seg her. 

I dette området er det også flotte skulpturer laget av metall. Tar med et bilde tatt av Solveig, min søster: 

Det er nå tid for å forlate stranden, og begi oss oppover mot leiligheten igjen. Denne gangen går vi ikke trappene, vi løper dem heller ikke. Vi tar en litt annen vei, og tar heisen opp til leiligheten.

Dette er dagens andre tur, vi har gått i nesten åtte timer i dag og avslutter dagens gåturer med et resultat på 32 995 skritt. 
I morgen blir det noen timer i buss og lite trim. God natt!